NOU 2007: 16

Ny skiftelovgivning

15.5 Skifte av et insolvent dødsbo

15.5.1 Utgangspunkter for vurderingen

Den videre redegjørelsen bygger på den forutsetning at det er besluttet insolvensbehandling ved et offentlig skifte, eller at det ved et privat skifte legges til grunn at boet er insolvent. Spørsmålet i det følgende er hvordan reglene om bobehandlingen av et insolvent dødsbo skal utformes for best mulig å ivareta de ulike interessene i boet.

Det kan først være hensiktsmessig å vurdere hvor omfattende en slik regulering bør eller må være. Etter utvalgets syn er løsningen her nokså klar, ved at det på den ene siden må gis regler som oppstiller strammere rammer for bobehandlingen enn i ordinære dødsboer, mens det på den andre siden ikke er nødvendig å la bobehandlingen få preg av en konkursbehandling. Mens det første synspunktet er begrunnet i punkt 15.3, er begrunnelsen for det andre synspunktet særlig å finne i at en tilnærming til konkursregelverket ville redusere fleksibiliteten i skiftelovgivningen. Et gjennomgående synspunkt i utvalgets arbeid er at skiftelovgivningen skal gi rom for løsninger som er tilpasset forholdene i det enkelte boet, og dette synspunktet er relevant også for de insolvente boene. Snarere enn å innebære en konkursbehandling av dødsboet bør skiftelovgivningen være et alternativ til konkursbehandling. Det er her grunn til å minne om at det er adgang til å åpne konkurs i et insolvent dødsbo, jf. konkurs­loven § 140, slik at en kreditor kan begjære ­konkursåpning dersom kreditoren ikke synes insolvensbehandlingen er forsvarlig. Slik denne bestemmelsen er utformet – ved at det kan åpnes konkurs «i dødsbo hvor avdødes gjeld ikke er overtatt» – vil den åpne for konkursåpning i et dødsbo uansett om det skiftes privat eller offentlig ut fra utvalgets forslag om endringer i gjeldsansvaret. Det er derfor vanskelig å se ulemper forbundet med å gi en mindre streng regulering av insolvensbehandlingen i et dødsbo.

Dernest er det igjen grunn til å minne om at de aller fleste dødsboer i Norge må antas å være solvente. De særlige reglene om insolvensbehandling i dagens skiftelov er nesten ikke brukt, og i så tilfelle kan det reises spørsmål om behovet for omfattende regulering som nødvendigvis vil komplisere lovteksten. Utvalget må likevel ta høyde for at de foreslåtte endringene i arvingenes gjeldsansvar kan føre til en viss økning i antallet dødsboer som må gis en insolvensbehandling. Etter gjeldende rett skiftes de fleste dødsboer privat, og i disse tilfellene vil arvingenes overtakelse av gjelden føre til at insolvensspørsmålet ikke kommer på spissen. Man kan derfor strengt tatt ikke vite noe sikkert om det reelle antallet insolvente dødsboer, siden det må antas å forekomme (om enn nokså sjelden) at arvingene påtar seg ansvaret for avdødes gjeld selv om gjelden overstiger formuen. Når arvingenes gjeldsansvar begrenses i loven til å gjelde innenfor rammene av det de mottar, vil insolvensspørsmålet lettere kunne komme på spissen. Det er vanskelig å forutsi hvilke virkninger dette kan ha for antallet insolvensbehandlinger, men utvalget antar at det ikke foreligger mange «skjulte» insolvenstilfeller og at det derfor ikke vil bli tale om noen markant økning i antallet tilfeller. Dette kan blant annet begrunnes med at tingrettene – så vidt utvalget kjenner til – i liten grad mottar henvendelser fra privatskiftende arvinger med bakgrunn i at arvingene må dekke avdødes gjeld av egen formue, og det må antas at antallet henvendelser ville vært langt høyere dersom dette var en ofte forekommende situasjon. Reglene om insolvente dødsboer må likevel utformes på en måte som tar høyde for at de kan bli mer aktuelle i tiden fremover enn hva de er etter gjeldende rett.

15.5.2 Utvalgets vurderinger

15.5.2.1 Innledning

Hovedbegrunnelsen for å gi særlige regler om bobehandlingen i insolvente dødsboer er at det må sikres likebehandling av kreditorene. Ved vurderingen av hvilke regler som er nødvendige for å oppnå dette er det naturlig å ta utgangspunkt i reguleringen i gjeldende skiftelov, jf. punkt 15.1. Så langt utvalget kjenner til, har disse ikke skapt nevneverdige vansker i praksis. Der utvalget ikke foreslår særlige endringer, omtales i alminnelighet utvalgets forslag i merknadene til de enkelte bestemmelsene. I dette punkt 15.5.2 fremheves bare de områdene hvor det foreslås endringer eller hvor det av andre grunner er hensiktsmessig med en prinsipiell vurdering av forhold ved skiftebehandlingen.

15.5.2.2 Skiftesamlinger – anmeldelse og prøving av fordringer

Skifteloven § 104 annet ledd bestemmer at det som hovedregel skal innkalles til en skiftesamling hvor fordringene prøves. Dette fremstår som et unntak fra første ledd, hvor det for de solvente boene er bestemt at tingretten skal avgjøre tvister om holdbarheten av en fordring.

Etter utvalgets syn bør denne regelen videreføres, men med den endring at skiftesamling alltid skal innkalles. Skiftesamlingen vil her være et fleksibelt og egnet forum for håndtering av de spørsmålene som oppstår i forbindelse med prøvingen av fordringene. Bobestyreren vil under en slik skiftesamling kunne benytte reglene om anmeldelse og prøving av fordringer i konkurs­loven så langt de måtte passe i det enkelte tilfelle, men det er ikke naturlig å la disse reglene komme direkte til anvendelse, jf. det som er sagt tidligere om at insolvensbehandling av dødsboer bør fremstå som et alternativ til konkursbehandling.

Dette må også ses i sammenheng med utvalgets forslag om at det som hovedregel skal avholdes forberedende rettsmøte før det åpnes offentlig skifte, jf. utk. § 8-5. Dette gjelder prinsipielt også hvis boet er insolvent. Kravet om skiftesamling tilsier likevel – særlig i tilfeller hvor hensynene bak avholdelse av forberedende rettsmøter ikke slår til – at tingretten i insolvenstilfellene ofte bør benytte seg av sin skjønnsmessige adgang til ikke å avholde forberedende rettsmøter.

15.5.2.3 Realisasjon av boets eiendeler

Boets insolvens beror på verdien av boets midler, og har ingen direkte sammenheng med hvilke eiendeler som finnes i boet. Hvis boet vil være solvent dersom eiendelene selges, er det ikke tale om et insolvent dødsbo, jf. utk. § 11-1 annet ledd. Spørsmålet om realisasjon (salg) av boets eiendeler dukker imidlertid også opp i en annen sammenheng, knyttet til hvilken adgang kreditorene skal ha til å kreve at boets eiendeler selges. Utvalget antar at det ikke bør oppstilles konkrete begrensninger i denne adgangen. Hvis det er tale om eiendeler som loddeierne ønsker å beholde, er det naturlig at vedkommende selv betaler ut eiendelen. Hvis verdien av et salg vil bli større på det åpne markedet, kan det vanskelig ses at lodd­eierne skal ha noen berettiget forventning om å kunne overta eiendelen til en lavere pris, selv om det skulle være noen affeksjonsverdi knyttet til eiendelen. Dette står prinsipielt ikke i noe annet lys selv om det er tale om eiendeler hvor affeksjonsverdien er det helt sentrale, for eksempel familiefotografier, brev mv. Dersom eiendelen har en markedsverdi, bør det være opp til loddeierne å betale denne hvis de ønsker å overta eiendelen. Hvis eiendelen ikke har noen markedsverdi (eller denne er helt ubetydelig), bør det være opp til bobestyrerens skjønn på skiftesamling om eiendelen skal overlates til arvingene uten vederlag.

15.5.2.4 Utdelinger fra boet

Et hovedprinsipp ved insolvensbehandlingen må være at det ikke skal foretas utdelinger fra boet før det er klart hvordan den endelige fordelingen av verdier skal være. Det er derfor nokså klart at det bør videreføres en bestemmelse etter mønster av skifteloven § 103 annet ledd, som nettopp bestemmer at utdelinger fra boet ikke skal skje uten etter utlodning. Det er likevel nødvendig å oppstille visse unntak fra denne regelen.

Etter gjeldende rett er det gjort unntak for massekrav og prioriterte fordringer, som kan dekkes så snart «det må antas at boet vil gi full dekning til sådanne», jf. § 103. Utvalget foreslår å videreføre denne regelen, slik at disse kravs­typene også i fremtiden skal kunne dekkes før utlodningen. Utvalget antar imidlertid at det bør foretas visse endringer i bestemmelsens utforming, og det vises til merknadene til utk. § 11-5.

Et spørsmål som har reist noe tvil i praksis er om begravelsesomkostninger kan kreves dekket i et insolvent dødsbo. Justisdepartementets lov­avdeling avga 5. oktober 2006 en tolkningsuttalelse om dette spørsmålet (snr. 200605174 EP), hvor det gis en generell vurdering av dekningsrekkefølgen for nødvendige gravferdskostnader der dødsboet er insolvent uten at det er åpnet offentlig skifte. Lovavdelingens konklusjon var for det første at dekningsloven § 9-2 nr. 1 gjelder tilsvarende der det er åpnet offentlig skifte i et insolvent dødsbo, slik at rimelige begravelsesomkostninger skal dekkes foran annen gjeld, og for det annet at begravelsesomkostningene og bo­omkostningene har lik prioritet. Lovavdelingen uttaler imidlertid følgende:

«Lovavdelingen har for sin del vanskelig for å se de praktiske grunnene som taler for å likestille gravferdskostnader og andre massekrav, særlig ved offentlig skifte av insolvent dødsbo. Det er imidlertid trolig en utbredt oppfatning at forskjellige massekrav skal ha lik rett. Slik bestemmelsene i dekningsloven kap. 9 er avfattet, er det ikke noe sikkert grunnlag for å slutte at oppregningen i § 9-2 første ledd innebærer en prioritering, og det kan ikke utelukkes at en prioritering i samsvar med nummerrekkefølgen kan gi vilkårlige resultater i forhold til andre krav enn gravferdskostnader. Når det først legges til grunn at § 9-2 første ledd nr. 1 gjelder også i insolvente dødsboer, er det etter Lovavdelingens syn vanskelig å innfortolke en særskilt prioritet for gravferdskostnadene sammenlignet med det som vil gjelde i konkurs.»

Lovavdelingen ser her ut til å legge til grunn at gode grunner tilsier at rimelige begravelsesomkostninger skal ha prioritet foran øvrige massefordringer, men at en slik prioritetsrekkefølge er vanskelig å innfortolke i det eksisterende rettskildebildet. Utvalget er i så fall enig i Lovavdelingens oppfatning om de reelle hensyn, og foreslår en lovendring for å klargjøre at rimelige begravelsesomkostninger skal være prioritert. Etter utvalgets syn er det nokså klart at det bør gjelde en slik prioritetsrekkefølge, og det vises til utk. § 11-5 og merknadene til bestemmelsen.

Etter at rimelige begravelsesomkostninger, øvrige massefordringer og prioriterte fordringer er dekket, skal eventuelle resterende verdier i boet fordeles blant de usikrede kreditorene. Det vil si at dekning av usikrede krav må foretas etter dividende, og et viktig ledd i bobehandlingen vil nettopp være å beregne denne dividenden. Dette er i seg selv et treffende argument for at det ikke bør skje utbetaling til dekning av usikrede krav før utlodningen, siden utbetaling på tidligere tidspunkter i bobehandlingen vil skape risiko for forfordeling av kreditorene.

15.5.2.5 Privat skifte

Som nevnt er privat skiftebehandling dårlig egnet for en forsvarlig behandling av insolvente dødsbo. Utvalget foreslår en lovbestemmelse som oppfordrer arvingene til ikke å skifte slike boer privat, men ut fra lovforslagets oppbygning for øvrig har utvalget ikke funnet det hensiktsmessig å oppstille noe absolutt forbud mot dette. I stedet foreslår utvalget at hensynet til vern av kreditorene sikres på annen måte. Hovedprinsippet vil her være at privatskiftende arvinger plikter å følge reglene for insolvensbehandling, og at det oppstilles en sanksjon mot arvinger som unnlater å overholde dette. For arvingene i et insolvent dødsbo bør det etter utvalgets syn oppstilles en mulighet for erstatningsansvar ved kreditorskadelige disposisjoner, det vil si at dersom en kreditor lider tap som følge av at privatskiftende arvinger ikke har fulgt reglene for insolvensbehandling, kan kreditor kreve dette tapet erstattet av arvingene. Begrunnelsen for å begrense arvingenes ansvar til rammene for det de har mottatt, strekker bare til når det gjelder ansvaret for avdødes forpliktelser. Arvingene må etter alminnelige regler og prinsipper stå fullt til ansvar for handlinger de selv begår. Dersom arvingene velger å skifte et insolvent dødsbo privat, vil det måtte legges til grunn en underforstått forpliktelse om at arvingene skal behandle alle kreditorer likt og at de skal unngå å forringe kreditorenes dekningsmuligheter. Et illustrerende eksempel kan være arv av aksjer. Det kan oppstå en situasjon hvor verdien av aksjene på skiftetidspunktet er tilstrekkelig til å gi alle kreditorene dekning, men at et senere kursfall på aksjene medfører at boet blir insolvent. Uten en erstatningsmulighet ville det her oppstå en situasjon hvor arvingene risikofritt kunne sitte på aksjene, fordi en kursoppgang ville komme dem til gunst mens en kursnedgang ville være kreditorenes tap. Etter utvalgets syn må synspunktet her være at det er aksjenes verdi på dødsfallstidspunktet som danner rammene for hva som er mottatt, ikke aksjene i seg selv. Det samme må gjelde for andre verdier som enten er utsatt for verdisvingninger eller som kan forbrukes.

Det vises til utk. § 11-2 tredje ledd og til merknadene til bestemmelsen.