Utredning om Sivilrettsdirektoratet

5. Arbeidsoppgaver fra Justisdepartementet

5.1. Innledning

Det er nødvendig å foreta en gjennomgang av Sivilavdelingens arbeidsoppgaver, da ikke alle disse uten videre kan overføres til Sivilrettsdirektoratet. En del oppgaver er av så generell og/-eller politisk karakter at de bør beholdes i departementet. Ved en slik gjennomgang er det også nærliggende å vurdere om noen av oppgavene bør overføres til andre organer, f. eks. til andre departementer eller andre avdelinger i Justisdepartement-et. Når det gjelder arbeidsoppgaver fra de andre avdelingene, er det bare saksområdet "sivile vernepliktige" som vil bli behandlet.

Sivilavdelingen er nå oppdelt i fire seksjoner/enheter, men den ene, Lotterienheten, overføres til Kulturdepartementet pr. 1.1.2001. I det følgende gjennomgås saksområd-ene i de tre øvrige seksjonene.

Under hvert saksområde er det foretatt følgende inndeling:

beskrivelse av saksområdet

ressursbruk

om plassering av saksområdet

vurdering

Beskrivelsen av saksområdet bygger på skriftlig materiale som forefinnes, særlig rund-skriv og St.prp. nr. 1 (1999-2000), og dessuten samtaler med de ansatte i avdelingen. Det er ikke tatt med en fullstendig oversikt over forskrifter og rundskriv. Forskriftsover-sikt fremgår av lovsamlingen. Beskrivelsen tar ikke sikte på å være en "håndbok" i be-handlingen av sakene, slik at det derfor ikke anses nødvendig å angi alle gjeldende rundskriv.

Når det gjelder ressursbruk, er sakstallene opplyst fra Sivilavdelingens arkiv og bereg-ningen av årsverk er gjort av lederne i avdelingen. Årsverkanslagene gjelder det arbeid som utføres av saksbehandler og ledere og ordinær bistand fra forværelset. Der hvor forværelset har spesi-elle oppgaver, er dette påpekt. Budsjettallene er tatt fra St.prp. nr. 1 (2000-2001).

"Om plassering av saksområdet" er for det første en redegjørelse for hva styringsgrupp-en har uttalt. På de saksområdene det har foreligget opplysninger om ordningen i de andre nordiske land, er dette tatt med. I strategirapporten er det en del opplysninger om Sverige og Danmark. Det er i utredningen flest henvisninger til ordningene i Danmark, noe som kommer av at de der har et Civilretsdirektorat. Det foreligger således en del særskilt stoff om dette, i form av årsrapporter derfra og i Justitsministeriets "hvitebok" (fra januar 1997).

Under "Vurdering" fremkommer forslaget til plassering av saksområdet. Der hvor det ikke er sagt noe om hva som er nødvendig for å gjennomføre forslaget, antas det å være tilstrekkelig med vanlig delegasjon, jf. pkt. 8.5. Delegasjonsvedtaket. Der hvor lov- eller forskriftsendring eller kongelig resolusjon er nødvendig, er det presisert. (Pr. i dag er det ikke på noe punkt nødvendig med lovendring.) Når det gjelder oppgavefordelingen mellom departementet og direktoratet på de saksområdene som foreslås lagt til direktor-atet, behandles de generelle spørsmålene om dette under pkt. 8.4.

5.2. Seksjon for personvern, internasjonalt arbeid og fylkesmannssaker

Sivilavdelingen vil fra 1. januar 2001 ikke lenger ha arbeidsoppgaver knyttet til saksom-rådet personvern. Det overføres da til Arbeids- og administrasjonsdepartementet, som også skal behandle de klagesakene som ikke skal behandles av en nemnd. Lovansvaret forblir i Lovavdelingen i Justisdepartementet.

5.2.1. Rettsanmodninger

Beskrivelse av saksområdet

Med rettsanmodninger menes anmodninger om forkynning av utenlandske dokumenter i Norge og av norske dokumenter i utlandet, og utenlandske anmodninger om bevisopp-tak i Norge og norske anmodninger om bevisopptak i utlandet. Rettsanmodningen kan også gjelde fullbyrdelse av gjeldsbrev.

Det er rettsanmodninger både i sivile saker og i straffesaker (jf. bestemmelser i domstol-loven, straffeprosessloven og påtaleinstruksen). På begge områder er det inngått flere internasjonale konvensjoner med sikte på å legge til rette for dette internasjonale samar-beidet. Justisdepartementet er sentralmyndighet, og det er Sivilavdelingen som har denne oppgaven både for sivile saker og straffesaker. Det innebærer å ha fagansvaret og behandle enkeltsaker.

Arbeidet med enkeltsakene består i å formidle anmodningene videre til den aktuelle myndigheten, også fra og til land som ikke er knyttet til noen konvensjon. Selv om det først og fremst skal være en formidling, blir det også foretatt en summarisk kontroll, noe som kan innebære å bistå rekvirenten mht formkravene, f. eks. å kontrollere at de nødvendige vedleggene medfølger. Det kan derfor bli en del arbeid med sakene. Ofte haster de, slik at det er nødvendig med en viss beredskap på dette feltet.

Det generelle arbeidet på området er forholdsvis omfattende, både nasjonalt og inter-nasjonalt, særlig på straffesakssiden. Det innebærer å delta i internasjonalt arbeid, forbe-rede lovendringer, utarbeide rundskriv og forestå opplæring ved deltagelse på kurs og seminarer og holde foredrag. Det mottas en del henvendelser om tolkning av regelverk-et.

Når det gjelder det generelle arbeidet med straffesakene, blir dette særlig omfattende fordi det er nødvendig med opplæring av og samarbeid med politi og påtalemyndighet. På dette området er det også et utstrakt internasjonalt arbeid. Sammen med Politiavdel-ingen deltar en representant fra Sivilavdelingen i komitearbeid i Europarådet og i Schengensamarbeidet, som for øvrig har vært ressurskrevende. Det har vært en utvikl-ing mot mer integrering av internasjonalt politisamarbeid og internasjonalt rettslig sam-arbeid, en utvikling Schengenavtalen viderefører. Tradisjonelt har det vært et klarere skille mellom politisamarbeid og rettslig samarbeid.

Schengenavtalens kapitel 2 gjelder rettsanmodninger i straffesaker. Reglene her supplerer og fremmer anvendelsen av 1959-konvensjonen om gjensidig hjelp i straffe-saker. Disse vil ventelig tre i kraft i løpet av 2001 og vil forenkle oppgavene for sent-ralmyndigheten noe, da det ikke vil være så mange enkeltsaker som må gå via denne.

Ressursbruk

Det var i 1999 708 rettsanmodninger i sivile saker og 345 i straffesaker. Det brukes ca to årsverk på denne enkeltsaksbehandlingen. Som nevnt foran, blir det færre enkeltsaker ved iverksettelsen av Schengenavtalen i 2001.

Det generelle arbeidet anslås til ett årsverk.

Departementets utgifter til oversettelser i forbindelse med rettsanmodninger dekkes over posten driftsutgifter under kap. 0466 Advokatutgifter m.m. Oversettelsesutgiftene er ikke spesifisert i St.prp. nr. 1.

Om plassering av saksområdet

Styringsgruppen har nevnt dette som ett av de saksområdene som kan legges til Sivil-rettsdirektoratet.

Sivilavdelingen har oversikt over hvilket organ som er sentralmyndighet i alle land som er tilknyttet konvensjonene. I nesten alle land er Justisdepartementet sentralorgan, mens det noen få steder er et utenriksdepartement som har funksjonen. I Sverige skal saksom-rådet, i hvert fall når det gjelder straffesaker, nå flyttes fra Utenriksdepartementet til Justisdepartementet.

I Danmark behandles de sivile rettsanmodningene i Justitsministeriets Civilkontor, mens straffesakene behandles i ministeriets Internationale kontor. Oppgavene i Det Int-ernationale kontor er sterkt voksende, særlig når det gjelder Schengensamarbeidet, og kontoret har nå 13 ansatte ( jf. strategirapportens vedlegg 1 side 17).

Vurdering

Konvensjonene stiller ikke uttrykkelig krav til hvilket organ som skal være sentralmyn-dighet i det enkelte land. Flere av konvensjonene har imidlertid bestemmelser om at rettsanmodninger skal sendes via "vedkommende departement" eller fra "Justisdeparte-ment til Justisdepartement". Det kan derfor fremstå som mest hensiktsmessig at det er samme departement som er sentralmyndighet.

Når det gjelder de sakene som gjelder internasjonal barnebortføring og som behandles etter egne konvensjoner, jf. pkt. 5.3.6., har erfaringen i Danmark vært at det er viktig med fagkunnskap på saksområdet, slik at disse sakene der ligger i det organ som har et overordnet ansvar for familieretten, Civilretsdirektoratet. Under pkt. 5.3.6. blir det der-for foreslått å overføre ansvaret for de internasjonale barnebortføringssakene til Barne- og familiedepartementet.

Når det gjelder de øvrige rettsanmodningene, har man bare en slik faglig tilknytning når det gjelder straffesakene, noe som kan tilsi å legge rettsanmodninger i straffesaker til Politiavdelingen. Svært mange slike rettsanmodninger er knyttet til etterforskningen av straffesaker. Det vises her også til den stadig økende grad av integrering det er mellom internasjonalt politisamarbeid og rettslig samarbeid. Den faglige sammenhengen blir stadig sterkere, og den delingen vi her har ved at Politiavdelingen har ansvaret for pol-itisamarbeidet og Sivilavdelingen for det rettslige samarbeidet, har vist seg å være uhen-siktsmessig. Dette blir faglig sett uheldig, og blir unødvendig ressurskrevende ved at begge avdelingene må være representert i forskjellige internasjonale sammenhenger.

I Ot. prp. nr. 7 (1999-2000) om opprettelsen av Politidirektoratet er det for øvrig en bred omtale av det internasjonale politisamarbeidet, som fremstår som en stadig mer omfatt-ende og prioritert oppgave.

Rettsanmodninger i sivile saker har ingen slik direkte faglig tilknytning, ut over at de har nær tilknytning til rettspleien, og det er domstolene som i stor utstrekning er rekvir-enter (og i tillegg fylkesmennene). Det er nødvendig også for domstolene å forholde seg til en økt grad av internasjonalisering, som f. eks. EØS-retten, og sentraladministrasjon-en må også ha kunnskap om dette for å legge til rette for gode prosedyrer for behandling av slike spørsmål. Som ledd i det internasjonale arbeidet, kan det være nærliggende å legge ansvaret for rettsanmodninger i sivile saker til Domstolavdelingen. Denne avdel-ingen har også ansvaret for forkynningsforskriften etter domstolloven, og den forskrift-en har betydning i mange av rettsanmodningssakene.

Både når det gjelder rettsanmodninger i straffesaker og i sivile saker, bør det vurderes om de kan overføres til henholdsvis Politidirektoratet og en eventuell domstoladmini-strasjon.

5.2.2. Utlevering i straffesaker

Beskrivelse av saksområdet

Utlevering av lovbrytere til og fra andre land kan sies å være en særlig form for rettsan-modning. Justisdepartementets oppgaver er imidlertid noe annerledes her enn ved andre rettsanmodninger, og saksområdet omtales derfor særskilt.

I utleveringsloven 13. juni 1975 nr. 39 er det gitt generelle regler om utlevering, mens det i lov 3. mars 1961 nr. 1 er gitt særskilte regler om utlevering innen Norden. Norge har også til-trådt den europeiske konvensjon 13. desember 1957 om utlevering, med til-legg av flere bilaterale avtaler. Også på dette området har Schengenavtalen (kap. 4) reg-ler som supplerer og forenkler konvensjonene.

Sentralmyndigheten har her en annen rolle enn ved andre rettsanmodninger, ved at det er sentralmyndigheten som treffer selve vedtaket om utlevering (etter begjæring fra ut-landet). Domstolene skal imidlertid først vurdere om vilkårene for utlevering foreligger, mens sentralmyndigheten etterpå kan foreta en skjønnsmessig vurdering, hvor det også kan legges vekt på politiske, herunder utenrikspolitiske, hensyn. Justisdepartementets vedtak kan påklages til Kongen i statsråd.

I 1999 var det til sammen 39 utleveringssaker, hvorav det var 12 begjæringer til utlandet om utlevering og 27 begjæringer fra utlandet. Det er bare i de sistnevnte sakene det tref-fes vedtak her. Det er 3-5 klager til statsråd pr. år.

Når det gjelder det generelle arbeidet, er dette av samme karakter og omfang som det som er beskrevet under punktet foran om rettsanmodninger i straffesaker.

Det vurderes om det bør fremmes lovendringsforslag om å avskjære klageadgangen til Kongen i statsråd.

Ressursbruk

Det brukes ca 1/2 årsverk til enkeltsaksbehandlingen (39 saker i 1999) og bortimot 1 årsverk til det generelle arbeidet. Det er vanskelig å skille det generelle arbeidet her fra det generelle arbeidet med rettsanmodninger i straffesaker.

Ingen egen budsjettpost.

Om plassering av saksområdet

Saksområdet er ikke nevnt i strategirapporten.

Vurdering

Det vises til drøftelsen under punktet om rettsanmodninger. Alle de samme argument-ene som der er anført for å overføre rettsanmodninger i straffesaker til Politiavdelingen, gjelder også for utleveringssakene. Det treffes imidlertid vedtak i disse sakene, noe det må knyttes særskilte kommentarer til.

Klageadgang til Kongen i statsråd er generelt et argument for å delegere et saksområde fra departementsplan. På dette saksområdet synes plasseringen av førsteinstanskompe-tansen i departementet å være begrunnet med ønsket om å kunne ta politiske hensyn ved avgjørelsen, og det er derfor ikke opplagt at saksområdet bør delegeres. Det fremstår her som et mer nærliggende alternativ å avskaffe klageadgangen. Den omfattende behand-lingen det er av disse sakene, ved at de først kan behandles av tre instanser i domstol-ene, taler for at rettssikkerheten er tilstrekkelig ivaretatt, selv om klageadgangen av-skjæres. Det antas at konvensjonene ikke krever at det er klageadgang.

Det foreslås at saksområdet overføres Politiavdelingen.

5.2.3. Voldsoffererstatning

Beskrivelse av saksområdet

Staten yter på visse vilkår erstatning til voldsofre, for at voldsofre skal kunne få erstat-ning selv om gjerningsmannen er ukjent eller ikke kan gjøre opp for seg. Ordningen er ikke lovfestet. Forskrifter om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling ble gitt ved kgl.res. 23. januar 1981 (som avløste forskrifter fra 1976). Sivilav-delingen har fagansvaret for ordningen og behandler enkeltsaker.

Søknad om voldsoffererstatning behandles og avgjøres av fylkesmannen. Vedtaket kan påklages til Erstatningsnemnda for voldsofre, som ledes av en dommer. Sivilavdelingen er sekretariat for nemnda.

Sekretariatsfunksjonen innebærer praktiske oppgaver med selve nemnda, som oppnevn-ing av nemndsmedlemmer og utbetaling av godtgjørelse til medlemmene, og ved nem-ndsmøtene, som møteinnkalling, bestilling av møterom osv.

Sektretariatsfunksjonen innebærer også å utarbeide forslag til nemndas vedtak i den enkelte klagesak. Det er således Sivilavdelingen som forestår hele den forberedende klagesaksbehandlingen i hver sak, som bl.a. innebærer å påse at tilstrekkelig kontradik-sjon har funnet sted og at nødvendige sakkyndige uttalelser foreligger. Ofte må politi-dokumentene og nye sakkyndige erklæringer innhentes. Når det gjelder det materielle innholdet i klagesakene, kan dette være knyttet til mange forskjellige vilkår i forskrift-en, slik at det ikke er noe tema som fremstår som typisk. Problemstillingen i saken kan f. eks. være knyttet til at det straffbare forholdet ikke er anmeldt i tide, at det ikke finnes sannsynliggjort noen straffbar handling eller at det er gitt et for lavt erstatningsbeløp.

Det er mange telefonhenvendelser fra søkerne underveis i klagesaksbehandlingen. Sivil-avdelingen har også det etterfølgende arbeid når nemnda har truffet vedtak, med å und-errette partene, tilbakesending av politidokumenter og tilbakesending av saken til fyl-kesmannen. Dersom det reises søksmål etter avslag, blir staten v/Justisdepartementet saksøkt, og Sivilavdelingen har oppgavene som partsrepresentant.

Sivilavdelingen har også ansvaret for utarbeiding av årsrapport, hvor det bl.a. inntas statistikk som innhentes fra fylkesmennene.

Noen sakstyper behandles av departementet, og ikke nemnda, som klageinstans. Det gjelder søknader om bortfall eller nedsettelse av statens regresskrav mot skadevolder. Søknadene avgjøres av fylkesmannen i første instans.

Når det gjelder det generelle fagansvaret for ordningen, består dette i å foreta en løp-ende evaluering, forberede forskriftsendringer, utarbeide blanketter, rundskriv og bro-sjyrer og besvare telefonhenvendelser. Det er bl.a. mange henvendelser fra pressen og mange henvendelser som kommer via den politiske ledelsen. Videre holdes det kurs for fylkesmennene, og seksjonen deltar i annet "voldsofferarbeid" i departementet.

I Ot. prp. nr. 4 (2000-2001) er det fremmet forslag til lov om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling, noe som innebærer lovfesting av voldsoffer-erstatningsordningen. Lovforslaget legger ikke opp til administrative endringer ved ord-ningen, bortsett fra at det foreslås at nemnda blir klageinstans i de regressakene som departementet nå behandler som klageinstans. Det holdes åpent hvordan sekretariats-funksjonen for nemnda bør ivaretas.

Ressursbruk

I 1999 behandlet departementet 318 klagesaker, noe som anslås til tre årsverk. Det generelle arbeidet anslås til 1/2 årsverk.

Budsjett 2001:Kap 0471 Statens erstatningsansvar

Post 70: kr. 41 640 000 i erstatningsutbetalinger

Post 01: kr. 722 000 i godtgjørelser til nemndsmedlemmene + medlemmene av Billighetserstatningsutvalget.

Om plassering av saksområdet

Styringsgruppen nevner erstatningsnemnda for voldsofre som ett av de saksområdene som kan legges til Sivilrettsdirektoratet.

I Danmark, Sverige, Finland og Island er det et sentralt organ som behandler saker om voldsoffererstatning, uten at det er klageadgang (en begrenset klageadgang i Finland). I Danmark er Justitsministeriet sekretariat for Erstatningsnævnet. I Sverige har den krimi-nalpolitiske enheten i Justisdepartementet det overordnede ansvaret for Brottsoffer-myndigheten.

Vurdering

Lovforslaget legger ikke opp til noen endringer i Justisdepartementets sekretariatsfunk-sjon, som medfører forholdsvis omfattende enkeltsaksbehandling. Sivilavdelingens nå-værende arbeidsoppgaver er det derfor i utgangspunktet naturlig å legge til Sivilrettsdir-ektoratet. Det er vanskelig å se andre sentralorganer som det er nærliggende å legge oppgavene til. Selv om sakene har en nær tilknytning til strafferettspleien, er hovedspø-rsmålet i sakene av sivilrettslig karakter – spørsmålet om vilkårene for erstatning fore-ligger og utmålingen av beløpet. Det må videre være hensiktsmessig at de fleste av de generelle oppgavene også overføres til direktoratet, med den kunnskapen man der får til saksområdet gjennom klagesaksbehandlingen.

Dersom denne formen for delegering til direktoratet blir aktuelt og det blir aktuelt før den nye loven er trådt i kraft, må forskriften § 8 (skjema og årsrapport) og § 10 (opp-nevning av medlemmer og plassering av sekretariat) endres. Det vises til pkt. 9.4.2. når det gjelder oppnevning av medlemmer.

Det kan imidlertid være flere grunner til å endre forvaltningsstrukturen på dette saksom-rådet, ut fra et ønske om å avlaste fylkesmennene og under henvisning til organisering-en i de andre nordiske landene. Det vil derfor i det følgende bli sett nærmere på om fyl-kesmennenes oppgaver her kan legges til Sivilrettsdirektoratet.

Det er vanskelig å se vesentlige ulemper ved å sentralisere førsteinstansbehandlingen av disse sakene. Lokalkunnskap har liten betydning, mens rettslikhet er viktig. I Ot. prp. nr. 4 (2000-2001) om voldsoffererstatningsloven er behovet for og siktemålet om en enhet-lig praksis omtalt flere steder. Videre fremgår det på side 33 at Landsforeningen for voldsofre mener at fylkesmennenes behandling av disse sakene fører til stor forskjells-behandling. Foreningen foreslo derfor at det opprettes en særdomstol, men dette er ikke fulgt opp i lovforslaget. Det må være viktig at det i hvert fall legges så godt som mulig til rette for at like tilfeller behandles likt. Dette taler for å sentralisere ordningen også på førsteinstansnivå.

Sentralisering vil imidlertid kunne oppleves som en svekkelse av søkernes muligheter for å få veiledning og for å opplyse sin sak ved fremmøte. Det blir opplyst fra noen fylkesmannsembeter at personlig fremmøte skjer i en viss utstrekning, men ikke i noen utpreget grad i disse sakene i forhold til i andre saker. Det er lagt vekt på å få til ordn-inger som gjør at voldsofrene på annen måte får informasjon om ordningen og hjelp til å fylle ut søknadsskjemaet. Det er først og fremst politiet som her har en viktig funksjon. Ofte har søkeren der fått søknadsskjema og hjelp til å fylle det ut. I de sakene hvor det blir oppnevnt bistandsadvokat, er det som regel denne som ordner med søknaden og videre oppfølging. Muligheten for personlig fremmøte hos fylkesmannen synes ikke å være noe vesentlig argument mot å sentralisere denne erstatningsordningen.

De gjeldende forskriftene forutsetter kontradiksjon i forhold til oppgitt skadevolder, slik at søknaden og senere fremlagte opplysninger må forelegges vedkommende skriftlig med mulighet for å fremsette merknader, som igjen søkeren skriftlig skal få uttale seg til. Saksbehandlingen i disse sakene er således av utpreget skriftlig karakter, noe som er et moment for sentralisering. Etter lovforslaget skal ikke oppgitt skadevolder ha slik partsstatus, men får det i regressomgangen, der hvor regress er aktuelt.

En sentralisering av ordningen kan gjøre det lettere å bygge opp og beholde kompetanse på saksområdet, noe som igjen er med på å sikre rettslikhet som er viktig på dette feltet. Mye kan tale for at en sentralisering er med på å styrke voldsofrenes stilling.

Førsteinstansbehandlingen av disse sakene bør kunne legges til Sivilrettsdirektoratet. Det vises også til at det er sentralisert behandling i de øvrige nordiske landene, og de har forholdsvis tilsvarende ordninger.

Det kan videre være spørsmål om man skal opprettholde klageadgangen, noe man ikke har i Norden for øvrig. I Norge skal det tradisjonelt mye til for å avskjære klageadgang og i hvert fall for en ordning hvor det allerede er etablert. Den etablerte klageordningen her, er videre lagt til en særskilt nemnd, slik at det ikke blir departementet som blir kla-georgan selv om førsteinstansbehandlingen legges til direktoratet. Avskjæring av klage-adgang vil sannsynligvis føre til en økning i antall søksmål mot staten.

En nemndsmodell forutsetter et sekretariat, og det mest hensiktsmessige ville være også å legge sekretariatsfunksjonen til direktoratet. Det kan ikke være noe formelt i veien for at før-steinstansen er sekretariat for klageorganet. Det er for øvrig det ordinære etter for-valtningsloven § 33 at førsteinstansen forbereder saken for klageinstansen. I sekretar-iatsfunksjonen hittil har det imidlertid også ligget oppgaven å lage utkast til avgjørelse i klagesaken. Det bør vurderes om det er nødvendig å opprettholde en slik ordning. Alter-nativet kan være å tilføre nemnda flere ressurser, f.eks. i form av en egen sekretær.

Formelt er det for øvrig ikke noe i veien for at førsteinstansen lager utkast til vedtak i klagesaken, noe som synes å være ordningen på flere områder, f.eks. i Statens lånekasse for utdanning. Det kan eventuelt gis regler om dette etter forvaltningsloven § 28 tredje ledd. Det kan anføres at en slik ordning er lite heldig i forhold til tilliten til at det blir en reell klagebehandling. Som nevnt er imidlertid hovedregelen etter forvaltningsloven

§ 33 at underinstansen skal tilrettelegge saken for klageinstansen. Den nærmere arbeids- og oppgavefordeling innen underinstansen i forbindelse med saksforberedelsen av kla-gesaken reguleres ikke i § 33, jf. Karnov (1999) side 926.

Det er også en mulighet å beholde sekretariatsfunksjonen i Justisdepartementet, slik som ordningen er i dag. Da vil omleggingen bare innebære en avlastning for fylkes-mennene og ikke for departementet.

Flytting av førsteinstanskompetansen krever lov- eller forskriftsendring, avhengig av om den nye loven er vedtatt før denne omleggingen blir aktuell.

Fylkesmennene mottok i 1999 til sammen 1630 søknader og i 1998 1735 søknader. Det foreligger ingen samlet oversikt over antall årsverk fylkesmennene bruker på disse sak-ene. Hvis det legges til grunn at det er omtrent like ressurskrevende å behandle en sak i første instans som i annen instans, og departementet beregner å bruke ca tre årsverk på 318 klagesaker, brukes det ca ett årsverk på 100 saker. Dette tilsier at det er nødvendig med 16-17 årsverk til førsteinstansbehandlingen. Ut fra opplysninger gitt fra noen fyl-kesmenn, kan dette synes å være noe høyt, slik at det er mulig at det faktiske tall ligger på under 15. Hvis det i tillegg skal regnes ca tre årsverk til sekretariatsfunksjonen/den forberedende klagesaksbehandlingen og minst ett til generelt arbeid, må det legges til grunn at Sivilrettsdirektoratet trenger bortimot 20 stillinger til behandlingen av dette saksområdet etter forslaget foran.

5.2.4. Navnesaker

Beskrivelse av saksområdet

Lov 29. mai 1964 nr. 1 om personnamn har regler om fornavn, mellomnavn og slekts-navn. Sivilavdelingen har lovansvaret og fagansvaret for loven og er klageinstans i noen saker.

Noen avgjørelser treffes i første instans av folkeregisteret, med fylkesmannen som klageinstans, og noen avgjørelser treffes av fylkesmannen som første instans, med Justisdepartementet som klageinstans.

Loven gir en forholdsvis detaljert regulering av alle navnetypene, slik at klagesakene gjelder forskjellige problemstillinger. I 1999 fordelte de 168 klagesakene til departe-mentet seg slik: fornavn 15, mellomnavn 57 og slektsnavn 96. Innenfor hver av disse kategoriene er det forskjellige temaer.

Det generelle fagansvaret innebærer å forberede lovendringer, å utarbeide rundskriv, blanketter og brosjyrer og å besvare tolkingsspørsmål.

Det ble 22. april 1999 nedsatt en arbeidsgruppe for å vurdere navneloven, med sikte på å oppnå en administrativ og lovteknisk forenkling og en modernisering av loven. Ar-beidsgruppens utredning ventes å foreligge i løpet av 2000.

Ressursbruk

Det var i 1999 168 klagesaker. Det brukes ca 1/2 årsverk til sammen på saksområdet.

Ingen egen budsjettpost.

Om plassering av saksområdet

Saksområdet er ikke nevnt i strategirapporten.

I Danmark ligger navnelovgivningen under Civilretsdirektoratet (og anses som en del av familieretten), men deler av loven administreres av Kirkeministeriet, f. eks. navn til ny-fødte. Foruten generelle oppgaver er direktoratet også klageinstans for en rekke avgjør-elser fra statsamtene.

Vurdering

Klagesaksbehandlingen av navnesaker må anses å være blant de typiske enkeltsakene som ikke bør behandles på departementsnivå. Både klagesaksbehandlingen og de gene-relle oppgavene må kunne overføres til Sivilrettsdirektoratet.

Det kan imidlertid være spørsmål om det bør gjøres en større endring av forvaltnings-strukturen på dette rettsområdet. Det må antas at arbeidsgruppen også vil drøfte dette, men det kan likevel være grunn til å ta det opp her, under henvisning til at det i forbind-else med arbeidet med Sivilrettsdirektoratet er blitt satt fokus på å avlaste fylkesmenn-ene.

Fylkesmennene er dels førsteinstans og dels klageinstans, og til sammen bruker fylkes-mannsembetene ca ni årsverk på navnesaker.

Det synes nærliggende at folkeregistrene har utstrakte oppgaver i førsteinstans, som navnesaker for nyfødte og registrering av endringer som etter loven er kurante. Ut fra det mandatet arbeidsgruppen har, kan det være grunn til å regne med at enda flere nav-neendringer vil bli ansett som kurante og nærmest som "registreringssaker". Dette kan gå i retning av at folkeregistrene kan være førsteinstans i alle saker, men det kan sies å være noe avhengig av hvordan de materielle reglene blir. Det må antas at det fremdeles vil være noen saker som vil være av utpreget juridisk karakter, slik som mange av de navnesakene som fylkesmennene nå behandler som førsteinstans. Det er derfor spørs-mål om det ut fra rettssikkerhetsbetraktninger er heldig å legge slike saker til folkereg-istrene. Svakhetene ved dette kan imidlertid avhjelpes ved å ha et sentralorgan som kla-geinstans i alle saker, og en slik oppgave bør kunne legges til Sivilrettsdirektoratet.

Også for noen av de klagesakene som fylkesmennene nå behandler, vil det kunne sies at sentralisering av klagesaksbehandlingen vil medføre økt rettssikkerhet. Noen sakstyper er det så få av at det kan være vanskelig for den enkelte fylkesmann å opprettholde kompetanse på området. Totalt sett taler mye for at en sentralisering av alle klagesakene vil medføre en styrking av rettslikheten og dermed rettssikkerheten. Navnerett, som må sies å være en del av personretten, synes å ha stor betydning for mange borgere, og det må være et mål å søke å oppnå rettslikhet på dette området.

Mye taler således for at det bør legges opp til at folkeregistrene kan være førsteinstans i alle navnesaker, med Sivilrettsdirektoratet som klageinstans. Dette innebærer at fylkes-mennene ikke får noen befatning med navnesaker, og at det bare blir to forvaltningsor-ganer i stedet for tre, som behandler navnesaker, noe som må sies å være en administra-tiv forenkling.

Det pågående lovrevisjonsarbeidet gjør at det knytter seg usikkerhet ved beregningen av antall årsverk Sivilrettsdirektoratet vil trenge på saksområdet. Det må antas at en del av fylkesmennenes førsteinstansoppgaver vil kunne overtas av folkeregistrene, og noen oppgaver vil sannsynligvis bortfalle. På den annen side må det påregnes å bli noen flere klagesaker. Det synes derfor nærliggende å ta utgangspunkt i at Sivilrettsdirektoratet vil trenge omtrent det samme antall årsverk som fylkesmennene i dag bruker, inkludert det halve årsverket departementet bruker på klagesakene og fagansvaret. Dette tilsier at det er behov for ni årsverk.

5.2.5. Vergemålssaker

Beskrivelse av saksområdet

Lov 22. april 1927 nr. 3 om vergemål for umyndige gir regler om verger/hjelpeverger, forvaltningen av umyndiges midler og overformynderiene. Sivilavdelingen har fagans-varet og behandler noen få enkeltsaker. Lovavdelingen har lovansvaret.

Avgjørelsesmyndighet er etter loven lagt til vergene og overformynderiene, med fylkes-mannen som klageinstans. Justisdepartementet er klageinstans i noen få saker og be-handler også noen andre enkeltsaker av eget tiltak. I 1999 ble det behandlet 18 enkelt-saker. Justisdepartementet behandler som første instans saker om flytting av vergemål etter nordisk konvensjon 6. februar 1931 om ekteskap, adopsjon og vergemål.

Det er mye generelt arbeid knyttet til fagansvaret, noe som bl.a. skyldes ordningen med overformynderier, som for en stor del består av folkevalgte uten juridisk kompetanse. Det er et overformynderi i hver kommune, og det er bare i de største kommunene at det er faste overformyndere, i form av et eget kontor eller en oppnevnt advokat.

Opplærings- og informasjonsbehovet overfor overformynderiene er derfor stort. Sivilav-delingen har utarbeidet en håndbok, hvor det er lagt opp til at nye rundskriv skal inntas. Det har også vært drevet en utstrakt kursvirksomhet, og det legges vekt på deltagelse på ulike samlinger som arrangeres, f. eks. av fylkesmennene.

Videre er det gitt flere forskrifter, som Sivilavdelingen har ansvaret for å revidere etter behov. Det er mange henvendelser, både muntlig og skriftlig, om lovtolkingsspørsmål. Også vergene har behov for informasjon, og det er utarbeidet egen brosjyre for dem.

I løpet av 2000 vil det ventelig bli nedsatt et utvalg for å foreta en fullstendig gjennom-gang av vergemålsloven. Dette blir et forholdsvis omfattende arbeid, så det er derfor sannsynlig at det tar flere år før noen reform blir gjennomført.

Ressursbruk

Sivilavdelingen anslår å bruke ca ett årsverk på saksområdet.

Ingen egen budsjettpost.

Om plassering av saksområdet

Styringsgruppen har dette saksområdet med i oppregningen av de områdene som kan legges til Sivilrettsdirektoratet.

I Danmark ligger fagansvaret for vergemålsloven i Civilretsdirektoratet. Saksområdet var den direkte bakgrunnen for opprettelsen av direktoratet i 1982, da overformynderi-ene ble avviklet. Etter en omfattende revisjon av vergemålsloven i 1997 har direktoratet også hatt en rekke oppgaver av generell karakter. Videre behandler direktoratet en del enkeltsaker, bl.a. som klageinstans over statsamtenes avgjørelser. Direktoratet foretar godkjenning av forvaltningsavdelinger til bestyrelse av umyndiges midler, fører tilsyn med disse avdelingene og behandler klager over avdelingenes avgjørelser.

Vurdering

Selv om saksområdet i prinsippet medfører lite enkeltsaksbehandling, foreslås det lagt til Sivilrettsdirektoratet. De generelle oppgavene departementet nå har, er forholdsvis omfattende og av en slik karakter at det ikke er nødvendig at de ligger på departements-plan.

Rettssikkerhetsbetraktninger er svært sentrale på dette saksområdet som gjelder svake grupper som ofte ikke er i stand til å ivareta sine egne interesser. Vergemålsloven er fra 1927 og har lenge vært moden for revisjon, mens det først nå – i 2000 – blir oppnevnt et utvalg for å revidere regelverket. Saksområdet kan således ikke sies å ha vært prioritert. En flytting av det til Sivilrettsdirektoratet kan muligens bidra til en "ny giv" for dette feltet, til en bedre synliggjøring av det og dermed til en høyere prioritering.

På flere punkter har saksområdet tilknytning til stiftelseslovgivningen, særlig når det gjelder regler om formuesforvaltning. Dette kan tilsi at disse saksområdene plasseres samme sted, jf. pkt. 5.2.7 Stiftelsessaker, slik de er i Civilretsdirektoratet i Danmark.

Det er på det nåværende tidspunkt vanskelig å fremsette forslag som kan avlaste fylkes-mannen med disse sakene. I tillegg til vedtakskompetansen, har fylkesmannen flere til-syns- og godkjenningsoppgaver etter vergemålsloven, f.eks. i forhold til kommunale be-slutninger. Den omfattende gjennomgang som er nødvendig for å foreslå endringer i dette, må overlates til det utvalgsarbeidet som snart vil igangsettes.

5.2.6. Stadfestelse av testament

Beskrivelse av saksområdet

I arveloven 3. mars 1972 nr. 5 er det tre bestemmelser om at testament må stadfestes av Kongen for å være gyldig. Stadfestelseskompetansen er delegert til Justisdepartementet, som i 1999 behandlet ni slike saker.

Arveloven § 33 gjelder testament om overføring av næringsvirksomhet. Bestemmelsen har vist seg å ha liten praktisk betydning, da overføring av næringsvirksomhet/genera-sjonsskifter vanligvis gjennomføres ved livsdisposisjoner. Det er flere år siden det sist var en slik sak til behandling i departementet.

Arveloven § 34 gjelder testament om utelukkelse fra arverett/pliktdelsarv. Dette kan bare gjøres når arvingen på bestemte måter har krenket arvelateren – ved forbrytelse mot arvelateren eller arvingen har latt være å hjelpe arvelateren da denne trengte det. Det er en viss økende tendens til å ville opprette slike testamenter, selv om det likevel ikke er mange pr. år. Det kan f.eks. være foreldre som har blitt utsatt for tyveri eller vold fra sitt narkomane barn.

Etter arveloven § 48 annet ledd må testament opprettet av mindreårig (under 18 år) stad-festes. Endringer i familiestrukturene gjør at mindreårige nå oftere kan sies å ha et be-hov for å opprette testament. Når det gjelder barn over 12 år, anses disse sakene vanlig-vis som kurante. Det er en del telefonhenvendelser om bestemmelsen, hvor det blir redegjort for denne praksisen. Det regnes med at dette avskjærer en del søknader. Det er for øvrig lite generelt arbeid.

Avslag på stadfestelse kan påklages til Kongen i statsråd. Det er sjelden slike klage-saker.

Ressursbruk

Det brukes 2-3 uker pr. år på dette saksområdet. I 1999 var det ni enkeltsaker.

Ingen egen budsjettpost.

Om plassering av saksområdet

Styringsgruppen har nevnt dette som ett av områdene som kan legges til Sivilretts-direktoratet.

Danmark hadde tidligere omtrent tilsvarende stadfestelsesregler, men disse ble opphevet på 1960-tallet. Sverige har ikke slike regler.

Vurdering

Dette er helt konkrete enkeltsaker, og det kan ikke være noe som tilsier å behandle disse sakene på departementsplan. Det kan stilles spørsmål ved om det fortsatt er behov for en slik ordning, men det blir ikke gått nærmere inn på det her. Området som det nå er, med så få avgjørelser, bør imidlertid ligge i et sentralorgan for å opprettholde en viss kompe-tanse og sikre likebehandling. Saksområdet foreslås derfor overført til Sivilrettsdirektor-atet.

5.2.7. Stiftelsessaker

Beskrivelse av saksområdet

I lov 23. mai 1980 nr. 11 er det gitt regler om stiftelser. Med stiftelse menes en formues-verdi som er stilt til disposisjon for et bestemt formål, enten det er humanitært, forretn-ingsmessig osv. Stiftelsesbegrepet omfatter således et bredt spekter av rettsdannelser. Sivilavdelingen har fagansvaret og er klageinstans. Lovavdelingen har lovansvaret.

Fylkesmannen har den alminnelige kompetanse etter loven, noe som innebærer å utøve tilsyn og å treffe vedtak. Justisdepartementet er klageinstans og behandlet i 1999 22 saker. Klagesakene gjelder særlig spørsmålet om omdanning pga endrede forhold, jf. lovens kap. VI. Sakenes vanskelighetsgrad er svært varierende.

De generelle oppgavene knyttet til regelverksansvaret innebærer å utarbeide forskrifter og rundskriv og besvare lovtolkingsspørsmål, særlig fra fylkesmenn og advokater.

Rettsinstituttet er gammelt og besto lenge før loven ble gitt i 1980. Det må imidlertid sies å ha endret karakter gjennom årene, blant annet fordi det etter hvert er blitt en ut-bredt organisasjonsform for ordinær næringsvirksomhet. Også andre forhold har gjort at mange av lovens bestemmelser, f. eks. om tilsyn, ikke lenger er hensiktsmessige. I 1996 ble det derfor nedsatt et utvalg for å foreta en bred gjennomgang av regelverket for stift-elser. Utvalgets forslag foreligger i NOU 1998:7 Om stiftelser. Denne har vært på hør-ing, og det tas sikte på at det fremmes odelstingsprosposisjon om ny stiftelseslov i løpet av 2000.

I lovforslaget foreslås opprettet et Stiftelsestilsyn for å få en sentralisert og spesialisert kontroll med stiftelsene. Tilsynets oppgaver er beskrevet slik på side 45 i NOU 1998:7:

"Etter utvalgets oppfatning bør hovedoppgaven vedrørende tilsynet med stiftelsene være å se til at disse forvaltes i samsvar med vedtektene og lovgivningen og treffe vedtak med hjemmel i stiftelsesloven. Tilsynet må spesielt rette seg inn mot at formålet overholdes og at utdelingene foretas i samsvar med formålet og vedtektene for øvrig. Ut over dette er det utvalgets oppfatning at tilsynet må omfatte kontroll med at stiftelsen fører regnskap og har revisjon, slik det er bestemt i lov og forskrift."

På side 47 sies det bl.a. følgende om hvordan tilsynsmyndigheten bør være organisert:

"For det første bør det offentliges tilsyn med stiftelsene organiseres slik at tilsynet kan gjennomføres best mulig faglig sett. Dette betyr at tilsynsmyndig-heten må ha tilgang på høy juridisk ekspertise både på førsteinstans- og klageinstansnivå. De rettsspørsmålene som knytter seg til stiftelsene er temmelig særegne sammenlignet med de som gjelder for andre organisasjonsformer, som f eks foreninger og selskaper."

Det er videre foreslått at det opprettes et sentralt stiftelsesregister og at Stiftelsestilsynet skal administrere og føre dette. Etter utvalgets forslag vil dermed Stiftelsestilsynet både få registreringsmessige oppgaver som registreringsorgan og forvaltningsmessige opp-gaver som tilsyns- og kontrollorgan. Utvalget foreslår at vedtak i tilknytning til begge typer oppgaver skal kunne påklages til en nyopprettet Stiftelsesklagenemnd. Det er i høringsuttalelsene fremsatt innvendinger til en slik klageordning.

Ressursbruk

Det anslås at det brukes i overkant av 1/2 årsverk på saksområdet. I 1999 var det 22 enkeltsaker.

Ingen egen budsjettpost.

Om plassering av saksområdet

Saksområdet inngår i styringsgruppens oppregning av saksområder som kan overføres Sivilrettsdirektoratet.

Civilretsdirektoratet i Danmark har en del oppgaver med stiftelseslovgivningen, særlig for de ikke-næringsdrivende stiftelsene, noe som bl.a. innebærer å utøve tilsyn og treffe vedtak.

Vurdering

Sivilavdelingens nåværende oppgaver, både fagansvaret og klagesaksbehandlingen, må kunne legges til Sivilrettsdirektoratet. En slik delegering krever ikke lovendring, men endring av kgl. res. 4.desember 1981.

Da arbeidet med ny stiftelseslov er kommet så vidt langt, er det også nærliggende å si noe om forslaget om plassering av Stiftelsestilsynet.

Lovarbeidets forutsetning om at saksområdet fortsatt bør ligge i justissektoren, og det forhold at det vil bli mye enkeltsaksbehandling, tilsier at denne oppgaven kan legges til Sivilrettsdirektoratet. De øvrige oppgavene som er foreslått lagt til Sivilrettsdirektoratet, forutsetter at direktoratet bemannes med godt kvalifisert juridisk arbeidskraft, noe som er sammenfallende med stiftelseslovutvalgets krav til bemanningen i et stiftelsestilsyn.

Som nevnt under pkt. 5.2.5. Vergemålssaker, har stiftelsesområdet tilknytning til verge-målsakene når det gjelder reglene om forvaltningen av midler, slik at det kan være en fordel at disse saksområdene ligger i samme organ. Dette er også i samsvar med organi-seringen i Danmark, hvor begge områdene ligger i Civilretsdirektoratet. Under pkt. 5.2.8. Stamhus, foreslås det at dette saksområdet legges til Stiftelsestilsynet.

Dersom også omdanningssakene legges til Stiftelsestilsynet, medfører det at fylkes-mennene ikke lenger får noen oppgaver på dette saksområdet. Det foreliggende lovfor-slaget legger videre opp til at klagebehandlingen skjer ved nemndsbehandling. Dersom dette ikke følges og det ikke opprettes en slik stiftelsesklagenemnd og Stiftelsestilsynet legges til Sivilrettsdirektoratet, ligger det an til at departementet må behandle klagesak-ene.

Hvis det etableres en stiftelsesklagenemnd, må det vurderes om Sivilrettsdirektoratet også skal være sekretariat for nemnda og hva som skal ligge i denne sekretariatsfunk-sjonen, jf. det som er sagt om dette under pkt. 5.2.3. Voldsoffererstatning.

5.2.8. Stamhus

Beskrivelse av saksområdet

Justisdepartementet er gitt bemyndigelse etter lov 23. juni 1888 nr. 3 "indeholdende særlige Bestemmelser angaaende Leilændingsgods tilhørende Stamhuse og visse Stiftelser m.v." Det er dessuten gitt særlige bestemmelser i lov 4. juli 1927 nr. 11 om stamhusene Rosendal og Jarlsberg. Det er bare stamhusene Ekeberg og Jarlsberg som fortsatt består. Av disse er det bare stamhuset Jarlsberg (i Vestfold) som består av fast eiendom, og det er i drift som gårdsbruk. Stamhuset Ekeberg er en pengesum (fidei-kommiskapital) innestående på bankkonto.

Justisdepartementets oppgave er først og fremst årlig kontroll av regnskapene. De fleste av avgjørelsene som skal tas vedrørende stamhuset Jarlsberg, er delegert til fylkesmann-en i Vestfold. Avgjørelsene er knyttet til forvaltningen av midlene og den faste eien-dommen. Det forekommer avgjørelser som kan påklages til Kongen i statsråd, men det er mange år siden sist det var en slik sak.

Det er således forholdsvis få løpende oppgaver for Justisdepartementet, men de få sak-ene som kan dukke opp, kan være tidkrevende fordi det er et så spesielt saksområde.

Det kan også være generelle oppgaver, som da det i 1999 ble deltatt i arbeidet med for-slag til endring av lov 4. juli 1927 om arverekkefølgen til stamhuset Jarlsberg. Lovav-delingen hadde hovedansvaret for dette arbeidet.

Ressursbruk

Arbeidet med dette saksområdet tar vanligvis bare noen få dager pr. år.

Ingen egen budsjettpost.

Om plassering av saksområdet

Styringsgruppen nevner stamhus som ett av saksområdene som kan legges til Sivilretts-direktoratet.

I Danmark har Civilretsdirektoratet alle oppgaver med kontrollen av familiefidei-kommiser o lign.

Vurdering

Grunnloven § 108 innførte forbud mot å opprette nye stamhus. De som nå består, er således svært gamle. Det gås ikke her nærmere inn på om det er grunn til å gjøre noe med begge de gjenværende, men påpekes at det kan være grunn til å se nærmere på om det bør gjøres noe med stamhuset Ekeberg. Det ble opprettet i 1781 og siste del av eien-dommen ble solgt i 1932. Siden da har stamhuset bestått av en fideikommiskapital, hvorav en viss årlig sum utbetales familien. En avvikling av stamhuset krever lovend-ring.

Stamhus er en form for familiestiftelse. De offentlige oppgavene knyttet til stamhusene gjelder særlig spørsmål om plassering og forvaltning av midlene, slik at disse oppgav-ene naturlig bør legges til et stiftelsestilsyn, dersom det blir opprettet, jf. pkt. 5.2.7. og dermed til Sivilrettsdirektoratet dersom det blir tillagt denne oppgaven. Dersom stift-elsestilsyn ikke opprettes, bør saksområdet uansett legges til Sivilrettsdirektoratet.

5.2.9. Den rettsmedisinske kommisjon

Beskrivelse av saksområdet

Etter straffeprosessloven § 146 skal det for hele landet være en rettsmedisinsk kommi-sjon som veiledende organ i rettsmedisinske spørsmål. Kommisjonen er et kontrollorgan for de sakkyndige i straffesaker. Justisdepartementet har et generelt og administrativt ansvar for ordningen.

Ved kgl. res. 4. mars 1988 er det gitt nærmere regler for kommisjonen. De sakkyndige i retts-medisinske spørsmål skal sende kommisjonen kopi av de erklæringene de avgir overfor domstolene eller påtalemyndigheten. Kommisjonen skal si i fra hvis den finner vesentlige mangler. Den rettsmedisinske kommisjon er delt i to avdelinger – en for al-minnelige rettsmedisinske spørsmål og en for rettspsykiatriske spørsmål. Med en tiltag-ende bruk av sakkyndige i straffesaker, har kommisjonen hatt en stor økning i arbeids-byrden de siste årene.

Justisdepartementets administrative ansvar innebærer å oppnevne medlemmer, god-kjenne sakkyndige, bistå med årsrapport, foreta avlønning av medlemmene osv. Videre har man ansvaret for regelverket, for utarbeiding av budsjett og for arbeid med hørings-saker osv.

Etter resolusjonens § 4 skal det "Til assistanse for Den rettsmedisinske kommisjon antas en sekretær, som oppnevnes av Justisdepartementet etter forslag fra kommisjonen". For tiden er en av avdelingsdirektørene i Sivilavdelingen, en saksbehandler og en kontortil-satt oppnevnt som sekretærer for kommisjonen. Denne sekretærfunksjonen kommer i tillegg til avdelingens administrative oppgaver og er særskilt avlønnet. Arbeidet består i å gjennomgå et stort antall erklæringer, konferere med medlemmene om juridiske og praktiske spørsmål, besvare henvendelser fra domstoler, politi, påtalemyndighet, presse og publikum, føre arkiv osv. Kommisjonens medlemmer er spredt over hele landet, noe som medfører et særskilt behov for en slik koordinerende sekretariatsfunksjon.

Justisdepartementet oppnevnte 2. april 1998 et utvalg (Rognum-utvalget) for å foreta en bred gjennomgang av hele ordningen, så som kommisjonens rolle, organisering, sam-mensetning og regelverk. Utvalget tar sikte på å avgi sin innstilling i løpet av 2000.

Ressursbruk

Den administrative funksjonen og sekretariatsfunksjonen går noe over i hverandre, men det anslås at det brukes ca to månedsverk på de administrative oppgavene. Sekretærene fakturerer til sammen ca 40 timer pr. mnd., dvs ca 1 ukeverk pr. mnd.

Den administrative funksjonen har ingen egen budsjettpost. Utgiftene til kommisjonen dekkes under samlebetegnelsen driftsutgifter på kap 0466 Advokatutgifter.

Om plassering av saksområdet

Styringsgruppen nevner dette som ett av saksområdene som kan legges til Sivilrettsdir-ektoratet.

Utvalget er bedt om også å se på organiseringsspørsmål og antas herunder å si noe om sekretariatsfunksjonen og dessuten gi en redegjørelse for hvordan ordningene er organi-sert i Sverige og Danmark.

Vurdering

Selv om det må antas å bli lagt vesentlig vekt på hva Rognumutvalget mener om plass-ering av det generelle ansvaret for ordningen og sekretariatsfunksjonen, kan det være grunn til å foreta en vurdering her.

Kommisjonens primære oppgave er å kvalitetssikre erklæringer som skal legges frem for retten. Saksområdet er direkte knyttet til strafferettspleien, slik at det rent faglig sett ikke har tilknytning til andre saksområder i Sivilavdelingen. Det er mulig det nå beror på personlige eller tilfeldige forhold at saksområdet ligger i den avdelingen. Politiav-delingen eller Domstolavdelingen kan synes som mer nærliggende alternativer.

Politiavdelingen (Politidirektoratet) har oppgaver som er knyttet til hele straffesaks-kjeden, men disse er i hovedsak knyttet til politifaglige forhold. Straffesakene kan sies å være på et senere stadium - hos påtalemyndigheten eller retten- når de sakkyndiges er-klæringer sendes til Den rettsmedisinske kommisjon. Faglig sett er det derfor ikke for-hold som taler for at Politiavdelingen bør ha det generelle ansvaret for ordningen. Det kan heller anføres at det av prinsipielle grunner ikke bør ligge i Politiavdelingen, da det bør være en markert forskjell og avstand mellom det politifaglige arbeidet og det retts-medisinske arbeidet.

Tilknytningen til rettspleien kan tilsi at saksområdet hører mer hjemme i Domstolavdel-ingen/ Domstoladministrasjonen. Kommisjonens arbeid er en viktig rettssikkerhetsgar-anti, og det er derfor vesentlig å ha en ordning og en regulering av det rettsmedisinske arbeidet som sikrer en faglig og objektiv standard, slik at den alminnelige tilliten til dette opprettholdes. Kommisjonens arbeid er med på å gi domstolene et godt grunnlag for å treffe avgjørelse i en sak og er således med på å styrke publikums tillit til domstol-enes avgjørelser. Denne viktige betydningen for rettspleien kan tale for å beholde ans-varet for ordningen på departementsplan.

Det er spørsmål om Sivilrettsdirektoratet kan være et alternativ. Det kan anføres at dir-ektoratet får sekretariatsfunksjoner på flere andre saksområder og at dette kan gi grunn-lag for å bygge opp en "profesjonell" sekretariatsfunksjon. Det kan være tvilsomt om det er noe poeng i å prøve å bygge opp en slik generell kompetanse til å ta seg av sekre-tariatsoppgaver. De rent praktiske oppgavene oppnås det fort rutine i, og de faglige pro-blemstillingene vil være helt forskjellige fra saksområde til saksområde. Sekretariats-oppgavene mht den rettsmedisinske kommisjon skiller seg vesentlig fra sekretariats-funksjonen for Voldsoffererstatningsnemnda og Billighetserstatningsutvalget. For de to sistnevnte realitetsbehandler sekretariatet også enkeltsaker og har derfor en direkte fag-lig kompetanse på saksområdet. Sekretariatsoppgaven for Den rettsmedisinske kommi-sjon er imidlertid kombinert med et generelt ansvar for en ordning av stor rettssikker-hetsmessig betydning.

Det er også vanskelig å se andre argumenter for at sekretariatfunksjonen bør ligge i Sivilrettsdirektoratet – tvert i mot vises det til at oppgavene ikke gjelder enkeltsaksbe-handling og ikke er knyttet til sivilretten, men til strafferetten, og dessuten gjelder rettspleien.

Saksområdet foreslås overført Domstolavdelingen/Domstoladministrasjonen.

5.2.10. Rettsinformasjon

Beskrivelse av saksområdet

Sivilavdelingen kan sies å ha et generelt ansvar for rettsinformasjon. I praksis er dette først og fremst oppgaver knyttet til Norsk Lovtidend og Lovdata.

Norsk Lovtidend er en trykksak med kunngjøringer av lover, forskrifter og en del andre vedtak. Det er i lov 19. juni 1969 nr. 53 om Norsk Lovtidend gitt nærmere regler, bl.a. om hva Norsk Lovtidend skal inneholde, jf. § 1. (Det følger også av forvaltningsloven § 38 første ledd bokstav c at forskrifter skal kunngjøres i Norsk Lovtidend.)

Redaksjonsansvaret ble i 1992 overført til Justisdepartementet fra Statsministerens kon-tor. Sivilavdelingen har oppgavene knyttet til redaksjonsansvaret. De går blant annet ut på å inngå avtaler om trykking og distribusjon. Lovdata har en viktig funksjon her. Vid-ere er det utarbeidet rundskriv med retningslinjer for innsending av stoff, f. eks. skal forskrifter sendes Norsk Lovtidend samme dag som de vedtas, jf. rundskriv G-148/92 og G-149/92. Sivilavdelingen (forværelsespersonalet) har også ansvaret for abonne-mentsbestilling fra offentlige etater (de har gratis abonnement). Seksjonen opplyser at det er planer om å sette i gang en modernisering og omlegging av Norsk Lovtidend.

Lovdata er en stiftelse opprettet av Justisdepartementet og Lovsamlingsfondet ved Uni-versitetet i Oslo, for å etablere og drive et edb-basert rettslig informasjonssystem. Lov-data har utviklet et avansert informasjonssystem for de viktigste rettskildene, som lover, forskrifter, dommer og forvaltningsavgjørelser osv. Det brukes av forvaltningen, dom-stolene, advokater, politi- og påtalemyndighet, undervisningssektoren osv. Lovdata forestår omfattende kursvirksomhet i bruk av systemet. Lovdata har også oppgaver knyttet til lovsamlingen og er ansvarlig for sats og korrektur til Norsk Lovtidend. Lov-data har ca 15 ansatte.

Justisdepartementet v/Plan- og administrasjonsavdelingen har en representant i Lov-datas styre, og det er også enkelte generelle spørsmål som må behandles i avdelingen.

For øvrig er det enkelte generelle saker knyttet til rettsinformasjon. Avdelingen har blant annet deltatt i et arbeid for å se på spørsmålet om det skal betales for rettighetsin-formasjon. Videre deltar man på konferanser, møter osv som gjelder rettsinformasjon.

Ressursbruk

Det brukes til sammen ca tre månedsverk i året på saksfeltet.

Budsjett 2001: kap. 0467 Norsk Lovtidend: kr. 3 056 000.

Dette er driftsutgifter til bearbeiding, trykking, porto m m. Posten

er nedjustert i forhold til 2000, da det fra og med 2001 er foreslått

å innføre betaling for abonnement på papirutgaven for offentlige

abonnenter.

Om plassering av saksområdet

Styringsgruppen har foreslått at oppgavene med Norsk Lovtidend legges til Sivilretts-direktoratet. Andre oppgaver mht rettsinformasjon er ikke omtalt.

Det danske statlige, juridiske informasjonssystemet, "Retsinformation", drives og ved-likeholdes av Sekretariatet for Retsinformation, som er underlagt Justistsministeriets administrasjonsavdeling.

Vurdering

Gode systemer for rettsinformasjon er viktig for rettssikkerheten, og Justisdepartement-et bør ha et overordnet ansvar for rettsinformasjon.

Oppgavene med Lovdata og Norsk Lovtidend er ikke knyttet til enkeltsaksarbeid, og det er heller ikke de øvrige oppgavene med rettsinformasjon. Med de avtaler som er inngått om Norsk Lovtidend og den organisering som er foretatt av arbeidet, er det få praktiske oppgaver departementet utfører. Det synes ikke å være et behov for avlastning på dette saksområdet.

Det foreslås at de nåværende arbeidsoppgavene forblir i departementet. I forbindelse med intern omorganisering, f. eks. sammenslåing av avdelinger, bør saksområdet vurd-eres lagt til Plan- og administrasjonsavdelingen, da dette er en utpreget koordinerings-oppgave.

5.3. Seksjon for erstatning og rettshjelp

5.3.1. Advokatlovgivningen

Beskrivelse av saksområdet

I domstolloven 13. august 1915 nr. 5 kap. 11 er det regler om rettshjelpvirksomhet og advokater. Sivilavdelingen har regelverksansvaret for saksområdet, men har ikke enkelt-saker.

Ved kgl.res. 20. desember 1996 ble det gitt en ny advokatforskrift, på bakgrunn av lov

september 1995 nr. 60 om endringer i domstolloven m.m., hvor det ble gitt nye regler for disiplinær- og tilsynsordningene for advokater. Disse endringene medførte en vesen-tlig endring av Justisdepartementets oppgaver med advokatsakene, slik at departementet ikke lenger behandler enkeltsaker. Klager på advokater behandles nå av en sentral og frittstående Disiplinærnemnd. Videre er Tilsynsrådet for advokatvirksomhet tillagt opp-gaver som tidligere lå hos fylkesmennene og i Justisdepartementet, blant annet utsted-else av advokatbevillinger og autorisasjon av fullmektiger. De fleste av Tilsynsrådets avgjørelser kan påklages til Advokatbevillingsnemnden.

Advokatforskriften regulerer disse organenes sammensetning, oppgaver, kompetanse og finansiering. (Ordningen finansieres gjennom bidrag fra praktiserende advokater og andre rettshjelpere.) Videre er reglene for god advokatskikk inntatt i forskriften. Sivil-avdelingen foretar oppnevning av medlemmene til de nevnte organene og har utarbeidet rundskriv med kommentarer til forskriften.

Avdelingens generelle regelverksansvar innebærer også her å besvare tolkingsspørsmål og generelle spørsmål om ordningen og utarbeide forskrifter og rundskriv. Det foretas videre jevnlig evaluering av regelverket (domstollovens regler og advokatforskriften).

Ressursbruk

Det brukes ca 1 årsverk på saksområdet.

Ingen egen budsjettpost.

Om plassering av saksområdet

Styringsgruppen har på side 31 ikke nevnt dette saksområdet i oppregningen av de som bør overføres et direktorat, men uttaler at det kan vurderes overført.

I Danmark ligger saksområdet i Justitsministeriets Civilkontor. Ministeriet behandler der fortsatt den samme type enkeltsaker som tidligere ble behandlet i departementet her.

Vurdering

Reguleringen av advokatvirksomhet er viktig for borgernes rettssikkerhet. Advokatenes virksomhet utgjør videre en sentral funksjon i rettspleien, og ansvaret for rettspleien må sies å være ett av Justisdepartementets kjerneområder.

Da det nå bare er oppgaver av generell karakter igjen på dette saksområdet, må det være riktigst at arbeidsoppgavene knyttet til advokatlovgivningen forblir i departementet.

5.3.2. Fri rettshjelp

Beskrivelse av saksområdet

Fri rettshjelp er ment som et sosialt hjelpetiltak for dem som ikke har økonomi til selv å betale for juridisk bistand. Ordningen er regulert i lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri retts-hjelp. Sivilavdelingen har regelverksansvaret og behandler klagesaker.

Fri rettshjelp gis som fritt rettsråd, fri sakførsel eller fritak for rettsgebyrer. Fritt rettsråd er rettshjelp utenfor rettergang, og fri saksførsel er rettshjelp i rettergang. Kjernen i ytel-sen er salæret til prosessfullmektigen (som oftest advokat) og ved fri rettshjelp også ut-gifter til gebyrer og sideutgifter (for eksempel godtgjørelse til sakkyndige og med-dommere). Salæret fastsettes etter salærforskriften, jf. pkt. 5.3.4.

Fylkesmennene har den alminnelige kompetansen til å behandle søknadene i første instans. Domstolene og enkelte forvaltningsorganer, blant annet fylkesnemndene for sosiale saker, kan i særlige tilfeller innvilge fri sakførsel.

Justisdepartementet er klageinstans for alle avgjørelsene. Det foretas vanlig klagesaks-behandling etter forvaltningsloven. Sakene mottas fra førsteinstansen. Motparten i selve tvistesaken er ikke part i fri rettshjelpsaken, som således ikke gjelder en tvist mellom to private parter. De vanligste avslagsgrunnene er at inntektsgrensen er overskredet eller at saksområdet faller utenfor de prioriterte. Temaet for klagesaksbehandlingen vil derfor ofte være om saken har "så stor personlig og velferdsmessig betydning for vedkomm-ende at det etter en samlet vurdering er rimelig at det offentlige yter fri rettshjelp", jf. loven § 13 tredje ledd og § 17 annet ledd.

Det er for øvrig mye arbeid knyttet til det generelle regelverksansvaret. Justisdeparte-mentet har myndighet til å gi forskrifter i medhold av rettshjelploven, og det er gitt flere slike. Det mottas mange henvendelser både fra fylkesmennene og domstolene om lov- og forskriftsforståelse. Videre er det en del henvendelser fra publikum med ønske om rettshjelp i konkrete saker, noe avdelingen ikke gir. Det er utarbeidet et omfattende rundskriv om ordningen – rundskriv G-73/96.

Videre har det vært en del politisk oppmerksomhet knyttet til saksområdet. Det har generelt vært mye kritikk av ordningen, særlig mht at inntektsgrensene er for lave, slik at mange faller utenfor ordningen av den grunn. På denne bakgrunn la regjeringen høst-en 1999 frem en stortingsmelding om fri rettshjelp – St. melding nr. 25 – som er en bred gjennomgang av rettshjelpordningen, med forslag om endringer, bl. a. når det gjelder inntektsgrensene og egenandelsordningen. Ansvaret for arbeidet med stortingsmelding-en har ligget i Sivilavdelingen, som også vil få ansvaret for oppfølgingen, som kan inne-bære et betydelig lovarbeid.

En vesentlig del av salærutbetalingene skjer etter en stykkprisordning. Det pågår nå ar-beid med å gjennomgå ordningen, bl.a. vurderes det å utvide stykkprisbetalingen til å gjelde flere sakstyper, og det tas sikte på at nye stykkpriser trer i kraft fra 1. januar 2001.

Sivilavdelingen har også ansvaret for blankettene knyttet til ordningen, som f. eks. søknadsskjema (og advokatens arbeidsoppgave, jf. salærforskriften).

Ressursbruk

I 1999 behandlet departementet 718 klagesaker. Det anslås at det til klagesaksbehand-lingen medgår tre årsverk og til det øvrige generelle arbeidet ett årsverk. Spesielle opp-gaver, som f.eks. eventuell oppfølgning av rettshjelpmeldingen, vil kreve ytterligere ressurser.

Budsjett 2001:

Utgiftene til ordningen:

Kap 0470, post 01, 70 og 71: kr 322 305 000

Inntekter fra egenandeler:

Kap 3470, post 01: kr 17 469 000

Om plassering av saksområdet

Styringsgruppen har forutsatt dette som ett av de typiske saksområdene som kan ligge i Sivilrettsdirektoratet.

Det danske Civilretsdirektoratet er klageinstans i fri rettshjelpsaker. Disse sakene ble overført direktoratet fra Justitsministeriet i 1989, og direktoratet endret da navn fra Familieretsdirektoratet. Ett av direktoratets fem kontorer har "fri proces" som eneste saksområde og mottok i 1998 ca 1850 klagesaker. I tillegg kommer ca 1000 saker hvor direktoratet er første og eneste instans. Direktoratet har også generelle saker på området, herunder utarbeidelse av forskrifter.

Vurdering

Førsteinstansbehandlingen.

Det kan være grunn til å se på om førsteinstansbehandlingen kan legges til Sivilretts-direktoratet, ut fra et ønske om å avlaste fylkesmennene, som har mange oppgaver på dette saksområdet (omtrentlig beregnet til å kreve til sammen drøyt 40 årsverk). Det er flere innvendinger til en slik løsning her enn når det gjelder voldsoffererstatningssak-ene, jf. pkt. 5.2.3. Rettshjelpordningen har en vesentlig mer sammensatt forvaltnings-struktur, både når det gjelder variasjon av sakstyper og hvem som har avgjørelsesmynd-ighet. Det må derfor antas at endringer her krever en mer omfattende vurdering av loven og regelverket for øvrig, og noen av disse forholdene vil her bli kort omtalt.

Som nevnt avgjør nå både fylkesmennene, domstolene og fylkesnemndene søknader om fri rettshjelp. For partene i en sak er det fordeler ved at samme instans som skal behan-dle realiteten i saken også kan avgjøre fri rettshjelpsaken. I en del bestemte sakstyper kan derfor dette gjøres av domstolene og fylkesnemndene. I "Rettshjelpmeldingen" foreslås denne ordningen utvidet. Det kan sies å være mulig å beholde en slik ordning, selv om de øvrige sakene flyttes fra fylkesmennene til Sivilrettsdirektoratet. Dette vil imidlertid innebære at førsteinstansbehandlingen skjer dels lokalt og dels sentralt, noe som skaper en skjevhet i forvaltningssystemet, som i hvert fall bør vurderes nærmere.

En slik sentralisering vil, som nevnt under pkt. 5.2.3, kunne oppleves som en svekkelse av søkernes mulighet for veiledning og for å opplyse sin sak ved fremmøte. Søknadene etter rettshjelpsordningen kan være av forskjellig karakter – det kan søkes om fritt retts-råd, fri rettshjelp, fritak for rettsgebyr osv. – slik at veiledningsbehovet kan være for-holdsvis stort. Dette dekkes i en viss grad av advokatene og kan for øvrig i stor utstrekn-ing dekkes pr. telefon, men behovet for personlig fremmøte er muligens større her enn i voldsoffersakene. Videre er det ikke andre parter i rettshjelpsaken enn søkeren selv, slik at det sjelden er behov for kontradiksjon.

Et viktig moment som taler i mot å legge førsteinstansbehandlingen til Sivilrettsdirek-toratet er klagebehandlingen. Det er ikke her noen særskilt klageordning, slik at med den forvaltningsstruktur man nå har, må klagene behandles av Justisdepartementet. Det vises her for øvrig til drøftelsen under pkt. 8.2. om klagenemnder.

Konklusjon blir derfor at det nå ikke bør gjøres noen endring av førsteinstansbehand-lingen av rettshjelpsakene, og dette legges til grunn for den videre drøftelsen.

Klagesaksbehandlingen.

Med det store antallet enkeltssaker det er på dette saksområdet, må det antas å ligge i kjerneområdet for direktoratets arbeid.

Klageadgangen er regulert i rettshjelploven § 28. Denne bestemmelsen har selvstendig betydning i forhold til forvaltningslovens alminnelige klageregler for så vidt gjelder øvrige forvaltningsorganer enn fylkesmannen som er tillagt myndighet etter rettshjelp-loven – domstolene og Trygderetten. (Ved lovendring i 1990 ble behandling av klager over domstolenes salærfastsettelser overført til judisiell behandling, slik at klager be-handles av overordnet rettsinstans). Klagesakene fra domstolene gjelder først og fremst avslag på fri rettshjelp i de sakene hvor domstolene kan innvilge dette, jf. rettshjelplov-en §§ 18-21. Domstolene har en mer begrenset kompetanse enn fylkesmennene, så det er derfor betydelig færre klagesaker som gjelder domstolenes avgjørelser.

Forslaget om legge klagesaksbehandlingen til Sivilrettsdirektoratet antas ikke å kreve lovendring, da det må være tilstrekkelig med delegasjonsvedtak. Dette må gjelde selv om direktoratet også blir klageorgan over domstolenes avgjørelser og selv om videre klageadgang uttrykkelig er avskåret i annet ledd, som lyder: "Departementets vedtak etter denne lov kan ikke påklages."

Forskriftskompetansen.

Det er ikke bare forvaltningen (fylkesmennene, fylkesnemndene og departementet/-direktoratet) som har kompetanse etter rettshjelploven med forskrifter, men også dom-stolene. Det må legges til grunn at Regjeringen ikke uten særskilt hjemmel kan tildele domstolene forvaltningsmyndighet, da hensynet til uavhengigheten tilsier at domstolene ikke bebyrdes med forvaltningsoppgaver uten at Stortinget har bestemt det, jf. Torstein Eckhoff og Eivind Smith, Forvaltningsrett 6. utg. (1997) side 298. Forvaltningsmyndig-het er her gitt direkte i rettshjelploven, og det kan da ikke være noe i veien for at et dir-ektorat fastsetter nærmere regler for myndighetsutøvelsen.

Det er et forholdsvis omfattende forskriftsverk knyttet til ordningen, og det er mye ar-beid knyttet til oppdatering av dette. Arbeidsbelastningen tilsier at forskriftskompetan-sen legges til Sivilrettsdirektoratet. Erfaringene med arbeidet fra klagesaksbehandlingen tilsier også dette.

Når det gjelder salærforskriften, vises det til pkt. 5.3.4.

5.3.3. Spesielle rettshjelptiltak

Beskrivelse av saksområdet

Justisdepartementet gir tilskudd til noen særskilte rettshjelptiltak. Tilskudd gis vanligvis til rettshjelpvirksomhet i regi av studenter i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø, til Rettshjelpkontoret i Indre Finnmark og til det offentlige rettshjelpkontoret i Oslo kommune.

Ordningen med tilskudd til advokater som etablerer seg eller avholder kontordager i utkantstrøk med dårlig advokatdekning er foreslått avviklet, jf. St. prp. nr. 1 (2000-2001) side 128.

Departementets vedtak kan påklages til Kongen i statsråd. Det er forholdsvis få klage-saker, ca en pr. år, helst fra advokater som vil etablere seg i utkantstrøk.

Ressursbruk

Det mottas ca 30-40 søknader pr. år, og det tar ca en måned å behandle dem.

Budsjett 2001:

Kap 0470, post 72: kr 15 129 000

Om plassering av saksområdet

Dette saksområdet er ikke omtalt i strategirapporten.

I Danmark ligger dette saksområdet i Justitsministeriet.

Vurdering

Dette gjelder en vel etablert tilskuddsordning, hvor det har utviklet seg forholdsvis faste kriterier for tildelingen. Ordningen har nær tilknytning til fri rettshjelpområdet for øvrig. Dersom direktoratet gis det generelle regelverksansvaret for fri rettshjelp, må det være nærliggende også å legge denne tilskuddsordningen til direktoratet. Klageadgangen er også et argument for å delegere.

5.3.4. Salærforskriften

Beskrivelse av saksområdet

I medhold av straffeprosessloven, lov om vitners og sakkyndiges vitnegodtgjørelse og rettshjelploven har Justisdepartementet 3. desember 1997 gitt forskrift om salær fra det offentlige til advokater m.m. Sivilavdelingen har regelverksansvaret og behandler klagesaker.

Forskriften gir bl.a. regler for å fastsette salær til forsvarere i straffesaker, til advokater som gir fri rettshjelp og til rettsoppnevnte sakkyndige og tolker.

Salær gis etter en timesats fastsatt av Justisdepartementet. Det skal innleveres arbeids-oppgave med så utførlige opplysninger om det arbeidet som er utført at salærfastsett-ende myndighet kan bedømme den tid som er medgått til arbeidet. Utgangspunktet er at salæret skal fastsettes på grunnlag av faktisk medgått tid i en sak. Finner den salærfast-settende myndighet at det er benyttet lengre tid enn hva som er "rimelig og nødvendig", skal salæret settes ned. Det er for øvrig en forutsetning for godtgjørelse at arbeidet er ut-ført på en faglig forsvarlig måte. Hvor den salærfastsettende myndighet kommer til at arbeidet ikke holder faglig mål, gis det ikke full godtgjørelse.

Avhengig av sakstype, varierer det hvem som er salærfastsettende myndighet – dom-stolene, fylkesmennene og fylkesnemndene for sosiale saker – og hvem som er klage-instans – domstolene og Justisdepartementet. Det ble i 1999 behandlet 25 klagesaker i departementet.

Klagesakene er særlig klager fra advokater over at salæret er satt ned. Temaet for klage-sakene blir derfor først og fremst hva som er et rimelig salær i den konkrete saken, noe som innebærer å vurdere om det antall timer advokaten krever betaling for, har vært nødvendig for å utføre advokatoppdraget på en forsvarlig måte. Dette er en skjønns-messig vurdering som kan være vanskelig. Det er også svært mange telefonhenvendels-er fra dommere og advokater om konkrete saker, som ikke ender opp som klagesaker.

Foruten klagesaksbehandling består avdelingens arbeid i regelverksutvikling, utarbeid-ing av rundskriv og blankett (arbeidsoppgaveskjema) og besvaring av tolkingsspørsmål.

Ressursbruk

Behandlingen av klagesakene og telefonhenvendelsene om konkrete saker anslås til 1/2 årsverk (25 saker i 1999) og de generelle oppgavene til 1/2 årsverk.

Ikke egen budsjettpost. Utbetalingen av det endelige salæret belastes fri rettshjelp-

ordningen.

Om plassering av saksområdet

Saksområdet inngår ikke i styringsgruppens oppregning på side 31 av de saksområder som bør overføres til et direktorat, men det sies at det kan vurderes overført.

Vurdering

Klagesaksbehandlingen.

Det er fremhevet i seksjonen at skjønnet er vanskelig. Det synes å være vanskelig først og fremst fordi det er så konkret og lite knyttet opp mot generelle eller prinsipielle be-traktninger. Under henvisning til ønsket om at departementet ikke bør ha typisk enkelt-saksbehandling, fremstår disse klagesakene som en slik type avgjørelser som ikke bør behandles på departementsplan.

Sakene har videre nær sammenheng med sakene om fri rettshjelp, som foreslås lagt til Sivilrettsdirektoratet. Hoveddelen av fri rettshjelpytelsen består av salæret til advokaten.

Den klagesaksbehandlingen som nå foretas i Justisdepartementet, foreslås lagt til Sivil-rettsdirektoratet, slik at salærforskriften §13 annet ledd første punktum må endres. For-skriftsendringen kan gjøres av Justisdepartementet.

Regelverksarbeidet.

Det er gitt forholdsvis detaljerte regler for salærfastsettelsen, og det må antas at erfar-ingen med klagesaksbehandlingen er nyttig i arbeidet med regelverksutviklingen. Dette taler for at regelverksansvaret også flyttes til Sivilrettsdirektoratet.

Også domstolene har kompetanse etter salærforskriften, men dette kan ikke være til hinder for at regelverksansvaret legges til direktoratet, jf. det som er sagt under pkt. 5.3.2 om fri rettshjelp.

Sammenhengen mellom fri rettshjelpordningen og salærforskriften tilsier også at regel-verksansvaret for salærforskriften legges til samme sted som regelverksansvaret for rettshjelpordningen. Disse saksområdene har en nærmere sammenheng enn de begge har til det generelle regelverket om advokatvirksomhet, som det foreslås at forblir i dep-artementet. Det forhold at regelverksansvaret for advokatvirksomhet forblir i departe-mentet kan ikke tilsi at også regelverksansvaret for rettshjelpsordningen og salærfor-skriften bør forbli der. Departementet vil uansett beholde lovansvaret.

5.3.5. Inkassobevillingssaker

Inkassoloven 13. mai 1988 nr. 26 har bl.a. regler om vilkår for å drive inkassovirksom-het, noe som også drives av en del advokater. Lovavdelingen har lovansvaret, mens Kredittilsynet er gitt mange oppgaver etter loven, bl.a. til å utstede og inndra inkassobe-villinger. Sivilavdelingen er klageinstans for slike avgjørelser.

Det er svært få slike klagesaker – i løpet av de siste åtte årene har det vært fem saker.

Klagesaksbehandlingen foreslås i denne omgang lagt til Sivilrettsdirektoratet, men det bør på sikt vurderes en annen forvaltningsstruktur her. Det er muligens tilknytningen til advokatsakene som er bakgrunnen for at disse klagesakene er lagt til Sivilavdelingen. Sivilavdelingen behandlet tidligere advokatbevillingssaker, men etter omleggingen i 1995 er det nå egne organer som behandler disse sakene, jf. pkt. 5.3.1. Mye kan derfor tale for å finne en annen løsning også for inkassobevillingssakene.

5.3.6. Internasjonal barnebortføring

Beskrivelse av saksområdet

Lov 8. juli 1988 nr. 72 om anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske avgjørelser om foreldreansvar m v og om tilbakelevering av barn (barnebortføringsloven) er en inkorp-orering i norsk rett av to internasjonale konvensjoner – Europarådskonvensjonen 20. mai 1980 og Haagkonvensjonen 25. oktober 1980.

Bakgrunnen for konvensjonene og loven er et ønske om å beskytte barn mot ulovlig bortføring eller tilbakeholdelse, i strid med avgjørelser om foreldreansvar og samværs-rett. Det er nødvendig med et nært internasjonalt samarbeid for å motvirke og gjenopp-rette slike handlinger, og det ble derfor utviklet et forpliktende internasjonalt regelverk.

Realitetsavgjørelsene om samværsrett og foreldreansvar treffes i Norge etter barnelova

8. april 1981 nr. 7. Loven har i kapittel 8 også regler om lovens anvendelse når noen av partene har tilknytning til utlandet, men loven har ikke regler om anerkjennelse og full-byrding av utenlandske avgjørelser om foreldreansvar og samværsrett. Det er her barne-bortføringsloven kommer supplerende inn. Kap. II er en inkorporering av Europaråds-konvensjonen om anerkjennelse og fullbyrding, mens kap. III er en inkorporering av Haagkonvensjonen om tilbakelevering.

Sakene er ofte konfliktfylte da de er knyttet til en familieoppløsningssituasjon. Pga sakenes karakter skal det både i anerkjennelses- og fullbyrdingssakene og i tilbakelever-ingssakene ses hen til barnets aktuelle situasjon. Landene kan derfor i konvensjonssaken sette vilkår om vedtak og tiltak for å sikre "barnets beste" eller barnets helse. Dette gjelder særlig i saker om fullbyrding av samværsrett, som det for øvrig stadig blir flere av.

Konvensjonene krever at det i hvert land skal være en sentralmyndighet som skal utføre oppgavene etter konvensjonene. I Norge er Justisdepartementet v/Sivilavdelingen sen-tralmyndighet, jf. barnebortføringsloven § 5 (2), jf. res. 17. februar 1989 nr. 93. Sentral-myndigheten skal dels fungere som en samarbeidende og koordinerende instans i for-holdet mellom konvensjonsstatene, dels er sentralmyndigheten forpliktet til å sørge for at de konvensjonsforpliktelser staten har påtatt seg, blir overholdt, og at barn som er ulovlig ført dit eller som tilbakeholdes der, blir tilbakeført. Utførelsen av disse oppgav-ene vil gjerne skje i nært samarbeid med lokale offentlige myndigheter. I Norge vil dette være domstolene, barnevernsmyndighetene, namsmyndighetene og om nødvendig politiet.

Sentralmyndighetens oppgaver er fastsatt i lovens § 5. I det vesentligste fremstår disse sakene som ekspedisjonssaker for sentralmyndigheten, da den direkte avgjørelsesmyn-digheten er lagt til domstolene. Sakene er likevel forholdsvis arbeidskrevende i departe-mentet, særlig i form av mye korrespondanse. I den enkelte sak er det også et stort vei-ledningsbehov. Sakene fordeler seg over hele landet, slik at hver dommer og advokat sjelden får befatning med slike saker.

I 1999 var det 51 enkeltsaker, hvorav 35 gjaldt barn som ulovlig var tatt ut fra Norge og 16 til Norge.

Sivilavdelingen har utarbeidet et omfattende rundskriv, som nå er under revisjon.

Ressursbruk

Det brukes ca ett årsverk på saksområdet. I 1999 var det 51 enkeltsaker.

Ingen egen budsjettpost.

Om plassering av saksområdet

Styringsgruppen har nevnt dette som ett av områdene som kan legges til Sivilrettsdirek-toratet.

I henhold til den oversikten Sivilavdelingen har over hvem som er sentralmyndighet i de andre landene som er tilknyttet konvensjonen, er det justisdepartementene som har denne oppgaven der hvor den ligger på departementsplan, noe den gjør de fleste steder.

Danmark skiller seg ut ved det der er Civilretsdirektoratet som er sentralmyndighet. Det er derfra opplyst at det ved valg av sentralmyndighet er lagt avgjørende vekt på den faglige tilknytningen til familieretten (som er en vesentlig del av Civilretsdirektoratets saksområde). Selv om sentralmyndigheten først og fremst har en formidlingsoppgave, er erfaringen at det er en fordel å ha kunnskap om gjeldende rett på området. (Det opp-lyses at det ikke har noen betydning at sakene om "fri proces" (fri rettshjelp) også behandles i Civilretsdirektoratet, da det er domstolene som avgjør det spørsmålet i barnebortføringssaker.) Direktoratet har også det generelle fagansvaret, bl.a. i form av deltagelse i internasjonalt arbeid, informasjonsvirksomhet osv. Verken i enkeltsaksbe-handlingen eller i det øvrige arbeidet oppleves det som noen ulempe at det er et direk-torat og ikke et departement som er sentralmyndighet. Behovet for å utøve politisk eller diplomatisk press opplyses å være lite, og i tilfelle har man muligheten til å bruke både justisministeren og utenriksministeren.

Civilretsdirektoratet er også sentralmyndighet når det gjelder internasjonale adopsjoner. Sentralmyndighet for rettsanmodninger generelt er det danske Justitsministeriet, jf. pkt. 5.2.1.

Det fremgår av utredningen "Omorganisering i Justisdepartementet" av 26. juni 1995 s 20 at saksområdet tidligere, uten hell, har vært forsøkt overført Barne- og familiedep-artementet.

Vurdering

Konvensjonene stiller ikke krav til hvilket nasjonalt organ som skal være sentral-myndighet. Det kan være grunn til å se nærmere både på Barne- og familiedeparte-mentet og Sivilrettsdirektoratet som alternative organer å overføre saksområdet til.

Ansvaret for barne- og familieretten for øvrig ble i 1990 overført fra Justisdepartement-et til Barne- og familiedepartementet. Barnebortføringssakene ble imidlertid ikke over-ført. Barnebortføringsloven og konvensjonen var da så vidt trådt i kraft (i 1989), og bar-nebortføringssakene var av Justisdepartementet frem til da først og fremst betraktet som saker om fri rettshjelp. Det påløper store utgifter i sakene, og det blir derfor ofte søkt om fri rettshjelp. Selv om det særlig var økonomisk bistand det var snakk om, ble dep-artementet også noe involvert i hvordan man rettslig og diplomatisk skulle gå frem. Saksområdet lå ikke i de daværende familierettskontorene i Sivilavdelingen.

Etter at dette har blitt "konvensjonssaker" har de således forandret karakter noe og må sies å ha fått en nærmere tilknytning til barne- og familieretten, selv om de ikke behand-les etter barneloven. Det vises til det som er uttalt foran om at realiteten til en viss grad kan trekkes inn i konvensjonssaken, og det vises til erfaringene fra det danske Civilrets-direktoratet. Det synes også å bli flere saker om fullbyrding av samværsrett, og disse har en noe annen karakter enn "tradisjonelle" barnebortførings-/ kidnappingssaker. Videre er det med årene blitt mer fokus på barns rettigheter, og Barne- og familiedepartementet deltar i annet internasjonalt arbeid med barne- og familiekonvensjoner. Erfaringene fra slikt arbeid kan synes mer relevant enn de særskilte erfaringene man får som sentralorg-an på andre rettsområder. Disse forhold kan tilsi at oppgaven som sentralmyndighet overføres til Barne- og familiedepartementet.

Det er likevel mulig at man må se på forvaltningens oppgaver med barnebortførings-sakene først og fremst å være av judisiell og prosessuell karakter, slik at den fremtred-ende oppgaven er å sørge for gode prosedyrer og påse at disse blir fulgt. Dette kan tale for å beholde sakene i justissektoren, noe som også er det vanligste i andre land.

Det viktigste på dette saksområdet er at det internasjonale samarbeidet fungerer slik som forutsatt, slik at de tiltakene som er nødvendige for å få tilbakeført et bortført barn, blir gjennomført og at de blir gjennomført raskt. Et sentralt element i dette må være at sentralmyndigheten har tilstrekkelig autoritet. Noen lands sentralmyndigheter oppfatter sentralmyndigheten i andre land som "motpart", og det kan synes nødvendig å ha mul-igheten for å kunne utøve et visst diplomatisk eller politisk "trykk". Under henvisning til at det vanligste i andre land er at sentralmyndigheten ligger på departementsplan og i justissektoren, kan dette tale for å beholde oppgaven i Justisdepartementet.

Erfaringene fra Danmark tilsier at det ikke er nødvendig å beholde saksområdet på dep-artementsplan eller i justissektoren. I Danmark kan riktignok barnebortføringssakene sies å være plassert i justissektoren, men det er fordi danskene har beholdt familieretten i justissektoren. Det synes imidlertid på det rene at det er den faglige tilknytningen til familieretten som har vært avgjørende for valg av sentralmyndighet. Civilretsdirektor-atet har for øvrig heller ikke de ordinære "judisielle" rettsanmodningene. Det forhold at Civilretsdirektoratet i Danmark er sentralmyndighet tilsier således ikke at Sivilrettsdir-ektoratet her bør bli sentralmyndighet. Erfaringene fra Danmark tilsier å legge avgjør-ende vekt på tilknytningen til familieretten, noe som taler for at Barne- og familiedep-artementet bør være sentralmyndighet her. Det vil da også medføre at saksområdet be-holdes på departementsplan.

Når det gjelder forholdet til saksområdet Fri rettshjelp, jf. pkt. 5.3.2., som foreslås lagt til Sivilrettsdirektoratet, kan dette vanskelig sies å være noe sterkt argument for å legge barnebortføringssakene til samme sted. Fri rettshjelpsakene gjelder alle saksområder, og bortsett fra den "historiske" sammenhengen, er det ikke lenger noen særskilte tilknytn-ingspunkter mellom rettshjelpssakene og barnebortføringssakene.

Konklusjonen her blir at saksområdet ikke bør overføres til Sivilrettsdirektoratet, men til Barne- og familiedepartementet. Selv om dette har vært avvist tidligere, må det nå sies å foreligge flere endrede forhold – som at sakene har endret seg noe i løpet av de siste årene og at det nå skal foretas en omfattende omorganisering av Justisdeparte-mentet.

Forskrift fastsatt ved res. 17. februar 1989 nr. 93 må endres. Etter Europarådskonven-sjonen art. 2 (3) skal Generalsekretæren i Europarådet underrettes om hvem som er sen-tralmyndighet.

5.3.7. Innløsning av festetomt

Beskrivelse av saksområdet

I lov 30. mai 1975 nr. 20 om tomtefeste § 33 er det gitt regler om innløsningsadgang for eldre festeforhold. Sivilavdelingen har fagansvaret for denne bestemmelsen/ordningen og er klageinstans. Lovavdelingen har det generelle lovansvaret for tomtefesteloven.

Det er bare lovens innløsningsregler (§§ 10 og 33) som legger avgjørelsesmyndighet til forvaltningen. Fylkesmennene behandler sakene i første instans. Justisdepartementet be-handlet i 1999 åtte klagesaker.

Temaet i klagesakene er særlig om det er tilstrekkelig interesseovervekt i festerens fav-ør, slik at det er snakk om å utøve et helt konkret skjønn. Sakene reiser også ofte komp-liserte juridiske spørsmål, blant annet i forhold til eldre og nye festeavtaler, om begrens-ninger i § 10 i innløsningsadgangen, om forholdet til bestemmelser i oreigningsloven

§ 15 osv. Mange slike spørsmål løses i nært samarbeid med Lovavdelingen. Særlig i den senere tid har det vært forholdsvis mange endringer av fylkesmennenes vedtak, dvs at klagene har ført frem.

På et slikt saksområde med få enkeltsaker og kompliserte problemstillinger blir det også mange henvendelser fra advokater og fylkesmenn. Det utarbeides derfor rundskriv om forståelsen og praktiseringen av bestemmelsen, blant annet etter at Høyesterett har be-handlet flere saker om innløsningsretten. Det anslås at oppgavene knyttet til å ha fagan-svaret, tar vesentlig mer tid enn arbeidet med de konkrete klagesakene.

Ved lov 20. desember 1996 nr. 106 er det gitt ny tomtefestelov, men den er enda ikke trådt i kraft. Den vil ytterligere begrense forvaltningens oppgaver med disse sakene.

Ressursbruk

Det brukes ca ^1 årsverk samlet på saksområdet. Det var i 1999 åtte klagesaker.

Ingen egen budsjettpost.

Om plassering av saksområdet

Saksområdet inngår i styringsgruppens oppregning av områder som kan legges til Sivilrettsdirektoratet.

Vurdering

Sakene om innløsning av festetomt, gjelder spørsmålet om partenes eiendomsrett til tomten og er derfor ofte av stor viktighet for de berørte. Selv om dette er viktige og van-skelige saker, beror de på helt konkrete vurderinger som må kunne foretas i et direktor-at, da dette forutsettes bemannet med godt kvalifisert juridisk arbeidskraft. Det bør ikke by på store problemer å opprettholde et godt samarbeid med Lovavdelingen på dette feltet.

Ut fra et ønske om å avlaste fylkesmennene, kan det reises spørsmål om heller første-instansbehandlingen burde legges til direktoratet. Det kan være flere momenter som taler for å sentralisere førsteinstansbehandlingen av disse sakene. Det vil avlaste fylkes-mennene for vanskelige saker, og det vil være lettere å opparbeide kompetanse på saks-området og dermed også å følge en ensartet praksis. Det er imidlertid forholdsvis få sak-er, slik at spørsmålet blir om avlastningen for fylkesmennene blir så vesentlig at det vei-er tyngre enn at Justisdepartementet må fortsette som klageinstans for disse enkeltsak-ene, noe som må bli løsningen dersom førsteinstansbehandlingen legges til Sivilrettsdir-ektoratet. I denne vurderingen taler mye for at det må tillegges mest vekt å unngå enk-eltsaksbehandling i departementet. Det konkluderes derfor med at klagesaksbehandling-en og fagansvaret bør overføres til Sivilrettsdirektoratet.

5.3.8. Finnerlønn

Etter hittegodsloven 29. mai 1953 nr. 3 § 11 annet ledd er Justisdepartementet klage-organ for politimesterens avgjørelse av sak om finnerlønn. I departementet er denne oppgaven lagt til Sivilavdelingen.

Det er svært få saker etter denne bestemmelsen. De siste tre sakene er fra 1997. En av sakene var av generell karakter.

Alle øvrige oppgaver etter hittegodsloven er lagt til politiet, og den klagesaksbehand-lingen som nå ligger i Sivilavdelingen, foreslås overført til Politiavdelingen eller Politi-direktoratet.

5.3.9. Billighetserstatning

Beskrivelse av saksområdet

Dette er en ulovfestet erstatningsordning opprettet av Stortinget og administrert av Justisdepartementet.

Billighetserstatning kan gis til den som er kommet i en særlig ugunstig stilling og som er påført skade eller ulempe som ikke dekkes etter alminnelige erstatningsregler eller gjennom trygde- eller forsikringsytelser, særlig dersom det offentlige kan bebreides. Ordningen har vært praktisert slik at det først og fremst er "den uheldige borgeren", som har kommet spesielt uheldig ut i en eller annen situasjon, som har fått billighetserstat-ning.

Søknadene avgjøres av Stortingets billighetserstatningsutvalg, som består av en høy-esterettsdommer som leder og to stortingsrepresentanter.

Sivilavdelingen er sekretariat for Billighetserstatningsutvalget. Departementet mottar søknadene, som vanligvis ganske automatisk sendes det enkelte fagdepartement til be-handling. Det er praksis for at fagdepartementene foretar en grundig vurdering av saken, slik at denne foreleggelsen ofte tar forholdsvis lang tid. Saken kommer så tilbake til Justisdepartementet som utarbeider utkast til vedtak for Billighetserstatningsutvalget. Etter at saken har vært behandlet i utvalget, kommer den tilbake til Justisdepartementet, som underretter søkerne om utfallet av behandlingen og ordner med eventuell utbetal-ing. Underretning og utbetaling er oppgaver som vanligvis utføres av forværelsespers-onalet.

Tidligere kunne utvalgets avgjørelser påklages til Stortinget, men denne klageadgangen er avviklet fra høsten 1999 (men det er enda "etternølere" i systemet slik at det våren 2000 ble fremmet en stortingsproposisjon med ca 60 klagesaker, og det må fremmes en ny stortingsproposisjon innen ett år). Stortinget har imidlertid forutsatt at prinsipielle og viktige saker fremdeles legges frem for Stortinget. Dette må skje ved en stortingspro-posisjon eller en melding, som må fremmes av departementet.

Antallet søknader har vært stigende i flere år og i 1999 var det 994. Det er mange telefonhenvendelser på dette saksområdet, både generelt fra publikum som ønsker informasjon om ordningen og fra søkere som har sin sak til behandling.

Det er ikke noe regelverk, blanketter eller rundskriv knyttet til ordningen, slik at det er få oppgaver av generell karakter. Arbeidet med stortingsproposisjonene, som tidligere ble fremmet ca to ganger pr. år, var forholdsvis omfattende, men dette vil falle bort før opprettelsen av Sivilrettsdirektoratet

Ressursbruk

Sivilavdelingens arbeidsoppgaver anslås til tre årsverk. Det innkom i 1999 994 søk-nader.

Budsjett 2001: Kap. 0471 Statens erstatningsansvar

Post 01 Driftsutgifter: kr. 722 000

Bevillingen på denne posten skal dekke godtgjørelser til med-lemmene i Billighetserstatningsutvalget og medlemmene av Erstatningsnemnda for voldsofre.

Erstatningsbeløpene belastes Stortingets budsjett. I 1999 var samlet utbetalt beløp

kr. 20 730 000, med en gjennomsnittsutbetaling på kr 82 589.

Om plassering av saksområdet

Styringsgruppen foreslo at saksområdet ble overført til Arbeids- og administrasjons-departementet (AAD) eller en av AAD’s underliggende virksomheter, eventuelt Sivilrettsdirektoratet (side 9,33,42 og 45).

AAD gikk i høringsutttalelse 15. oktober 1999 imot å overta saksområdet, da det ikke kunne sies å høre hjemme sammen med noen av AAD’s øvrige saksområder.

Vurdering

Spørsmålet om å overføre dette saksområdet til andre departementer/etater har vært tatt opp flere ganger gjennom årene. Det er dermed flere organer som tidligere har foretatt en vurder-ing av dette, og det kan derfor ikke nå være hensiktsmessig med ytterligere utredning av alternative steder å plassere dette saksområdet.

Ordningen er basert på billighet og er således ikke en rettighetsordning. Den er likevel så nært knyttet til spørsmålet om rettssikkerhet for borgerne at det ikke er unaturlig at den ligger under justissektoren. Selv om departementets arbeid med ordningen er en sekretariatsfunksjon, slik at det ikke formelt treffes vedtak, er arbeidet primært knyttet til enkeltsaker, bl.a. skal det utarbeides forslag til vedtak i den enkelte sak. Under hen-visning til dette og til at arbeidsbelastningen er forholdsvis stor, foreslås det at denne arbeidsoppgaven legges til Sivilrettsdirektoratet.

Når det gjelder eventuelle fremtidige meldinger til Stortinget, må disse kunne utarbeides i direktoratet selv om de formelt må fremmes via Justisdepartementet.

En overføring av saksområdet krever ingen regelendringer, men forslaget bør forelegges Stortinget og Billighetserstatningsutvalget.

5.3.10. Statens erstatningsansvar

Beskrivelse av saksområdet

Med statens erstatningsansvar menes erstatning på grunnlag av alminnelige erstatnings-regler, med unntak av ansvar i kontraktsforhold og ansvar i forbindelse med statens for-retningsdrift. Justisdepartementet har et faglig og budsjettmessig ansvar på området og behandler enkeltsaker. I kgl.res. 29. mai 1992 er det fastsatt regler for behandlingen av erstatningskrav mot staten.

Det enkelte fagdepartement kan erkjenne ansvar på beløp inntil kr. 250 000. Dersom fagdepartementet vil innrømme ansvar eller inngå forlik som pålegger staten høyere ers-tatningsansvar, skal saken sendes Justisdepartementet til avgjørelse. Det gjelder også alle saker om ulovfestet objektivt ansvar eller saker som har prinsipiell betydning. Saker som gjelder beløp over 1 million kroner, skal Justisdepartementet forelegge Finansdep-artementet. Det gjelder også Justisdepartementets egne saker om beløp over kr. 250 000. Alle saker som gjelder beløp over kr. 500 000 skal fagdepartementene selv først fore-legge Regjeringsadvokaten.

Etter resolusjonens § 7 skal fagdepartementene årlig rapportere til Justisdepartementet om sine utbetalinger, og Justisdepartementet skal på grunnlag av disse rapporteringene utarbeide en samlet årsoversikt.

Sivilavdelingen behandlet i 1999 40 enkeltsaker. Det er helt unntaksvis at fagdeparte-mentets vurdering ikke følges. Alle sakene skal undergis en juridisk vurdering av om vilkårene for erstatning foreligger, men det varierer hvor arbeidskrevende sakene er. De største sakene som skal til Finansdepartementet, kan være arbeidskrevende, mens det brukes vesentlig mindre tid på saker som er vurdert av Regjeringsadvokaten og hvor det er anbefalt forlik.

Da regelverket ble revidert i 1992, ble det lagt til grunn at det fortsatt var behov for en "koordinerende og kontrollerende instans når det gjelder erstatningssaker. Slikt behov vil i det vesentlige foreligge i saker av prinsipiell betydning og i saker som gjelder ans-var på ulovfestet objektivt grunnlag.", jf. foredraget til kgl.res., inntatt i rundskriv G-83/92 av 11. juni 1992.

Seksjonen opplyser at det siden 1992 har fortsatt slik at Justisdepartementet vanligvis følger fagdepartementets vurdering, slik at Justisdepartementets medvirkning stort sett virker unødvendig og forsinkende. Det er forholdsvis få saker av prinsipiell betydning, og disse er det uansett naturlig å forelegge Regjeringsadvokaten. Det samme gjelder ansvar på ulovfestet objektivt grunnlag.

Det har vært gjort lite generelt på saksområdet siden 1992, selv om det har vært planer om det.

Ressursbruk

Det anslås at det brukes to månedsverk pr. år . Det var i 1999 40 enkeltsaker.

Budsjett 2001: Kap. 0471 Statens erstatningsansvar

Post 71 Overslagsbevilging på kr. 70 040 000.

Denne omfatter alle departementene.

Om plassering av saksområdet

Saksområdet inngår i styringsgruppens oppregning av saksområder som kan overføres Sivilrettsdirektoratet.

Vurdering

Justisdepartementets oppgave på dette saksområdet er å være "koordinerende og kontrollerende". Denne funksjonen ble tatt opp til vurdering på begynnelsen av 1990-tallet på følgende bakgrunn, (jf. rundskriv G-83/92):

"Ifølge praksis de senere år har Justisdepartementet i så godt som samtlige saker

fulgt fagdepartementenes tilrådning når det gjelder erstatningsbeløpets størrelse. Selv om Justisdepartementet har prioritert denne sakstypen, medfører ordningen at motparten må vente lenger før saken blir avgjort. I en del tilfeller medfører forsinkelsen også rentetap for staten. For å redusere saksbehandlingstiden i disse sakene, og samtidig redusere ressursbruken for staten, har Justisdepartementet tatt opp med Riksrevisjonen, Finansdepartementet og regjeringsadvokaten spørsmålet om å overføre større myndighet til fagdepartementene."

Dette medførte at det i kgl.res. 29. mai 1992 ble gitt nye regler for behandlingen av disse sakene, slik at fagdepartementene fikk større myndighet, men fortsatt slik at Justisdepartementet skulle ha funksjonen som kontrollerende og koordinerende organ.

Erfaringene siden 1992 har vist at selv om sakene nå gjelder høyere beløp, er av prins-ipiell karakter eller gjelder ulovfestet objektivt ansvar, er det helt unntaksvis at fagdep-artementets vurdering fravikes i Justisdepartementet. Det bemerkes her også at Regjer-ingsadvokaten er rådgivende instans i de fleste av sakene. Konklusjonen må derfor være at det er svært lite å oppnå, både for den erstatningssøkende og for staten, med Justis-departementets funksjon i disse sakene. Tvert i mot fremstår ordningen som unødvendig byråkratisk, med en forlengelse av saksbehandlingstiden og unødvendig ressursbruk for staten.

Det konkluderes derfor med at Justisdepartementets funksjon her bør avvikles, slik at det ikke blir noe å overføre til Sivilrettsdirektoratet. Det bør da også foretas en budsjett-messig endring ved at fellesposten nedlegges og at hvert departement får sin egen bevil-gning innenfor sitt budsjett.

Forslaget innebærer at det må utarbeides nye regler for hvordan disse sakene skal be-handles, og reglene må fastsettes ved kgl.res. Det må ligge utenfor denne utredningen å gå nærmere inn på detaljene om hvordan reglene bør være. Det kan imidlertid bemerkes at dersom det finnes å være behov for å opprettholde en koordinerende funksjon, men ikke en kontrollerende som medfører enkeltsaksbehandling, bør oppgaven neppe legges til Sivilrettsdirektoratet. Finnes det å foreligge et behov for at et sentralorgan skal ha generelle oppgaver, bør disse være av en slik karakter at de kan ligge på departements-plan.

5.3.11. Frafall av statens foreldelsesinnsigelse

Beskrivelse av saksområdet

I en del tilfeller er krav mot staten foreldet (etter foreldelsesloven), men det er likevel en viss praksis for at staten frafaller en slik foreldelsesinnsigelse. Nærmere regler om dette er fastsatt i egen kgl.res. 29. mai 1992. Sivilavdelingen har fagansvaret for ordningen, som har nær sammenheng med saksområdet statens erstatningsansvar.

Reglene i resolusjonen bygger på de samme prinsipper og beløpsgrenser som reglene for statens erstatningsansvar.

Sivilavdelingen behandlet i 1999 tre slike saker. I foredraget til resolusjonen, inntatt i rundskriv G-82/92 av 11. juni 1992, er sakene beskrevet slik:

"En gjennomgang av de saker Justisdepartementet har fått til uttalelse de senere år viser at Justisdepartementet i samtlige saker har vært enig i vedkommende fag

departements vurdering av frafallelsesspørsmålet. Dette må antas å ha sammen-heng med at det i denne type saker som regel er tale om relativt rutinemessige og enkle avgjørelser som treffes etter standardiserte retningslinjer. Det har imidler-tid forekommet saker av prinsipiell betydning, hvor utfallet av saken har budt på tvil."

Erfaringene etter 1992 har vært de samme som når det gjelder statens erstatningsansvar – fagdepartementenes vurdering følges, det er få prinsipielle saker og disse blir i så fall forelagt Regjeringsadvokaten.

Ressursbruk

Med så få saker (tre i 1999) er det vanskelig å gi noe årsverkanslag.

Ingen egen budsjettpost.

Om plassering av saksområdet

Saksområdet er ikke omtalt i strategirapporten.

Vurdering

Vurderingen her blir sammenfallende med den som er gitt for statens erstatningsansvar, jf. pkt. 5.3.10.

Justisdepartementets oppgave her foreslås avviklet, slik at det ikke blir noe å overføre til Sivilrettsdirektoratet.

5.3.12. Andre statlige erstatningsordninger

Dette er ikke noe "fast" saksområde, men Sivilavdelingen har fått ansvaret for noen statlige erstatningsordninger som etableres ad hoc, som f. eks. "jødebo"-sakene (et hist-orisk og moralsk oppgjør med behandlingen i Norge av den økonomiske likvidasjon av den jødiske minoritet under den 2. verdenskrigen. Oppgjøret var både kollektivt og indi-viduelt). Det ble behandlet 718 "jødebo"- søknader i 1998-99.

Dersom saksområdet "Statens erstatningsansvar", jf. pkt. 5.3.10., avvikles slik at Justis-departementet ikke lenger skal være en kontrollerende og koordinerende instans når det gjelder saker om statens erstatningsansvar, vil det sannsynligvis også være færre slike "tilfeldige" erstatningsordninger som det vil være naturlig å legge til justissektoren. De bør da søkes lagt til det organ som har den nærmeste faglige tilknytningen, men i noen tilfeller vil det være justissektoren. Det vil da være naturlig å legge oppgaven til Sivil-rettsdirektoratet, særlig fordi slike erstatningsordninger kan medføre et stort omfang av enkeltsaksbehandling.

5.4. Plan- og forvaltningsseksjonen

5.4.1. Interne oppgaver

Det er i denne sammenheng ikke grunn til å gå nærmere inn på disse interne oppgavene, da de uansett ikke skal overføres til Sivilrettsdirektoratet. Det kan kort nevnes at sek-sjonen har ansvaret for den interne administrasjon av avdelingen, som personalsaker, budsjett, virksomhetsplaner, høringssaker osv.

Seksjonen har også ansvaret for Sivilavdelingens etatsstyring og for gjennomføringen av flere av de organisatoriske endringene som er omtalt under pkt. 3 og som skal være gjennomført pr. 31.12.2000. Dette innebærer opprettelse av Lotteritilsyn og overføring av ansvaret for områd-et til Kulturdepartementet. Det administrative ansvaret for Data-tilsynet skal overføres til Arbeids- og administrasjonsdepartementet, for Brønnøysund-registrene til Nærings- og handelsdepartementet og for Regjeringsadvokaten til Stats-ministerens kontor.

5.4.2. Generelle fylkesmannssaker

Beskrivelse av saksområdet

Da avdelingen har fagansvaret og er klageinstans på saksområder som ligger under fyl-kesmennene, deltar man også i Departementenes fylkesmannsutvalg (DFU) og andre arbeidsgrupper om felles problemstillinger. DFU skal ha en styringsdialog med fylkes-mennene, utarbeider utkast til tildelingsbrev, holder møter med fylkesmennene osv.

Om plassering av saksområdet

Styringsgruppen har ikke omtalt dette.

Vurdering

Dette må være en departementsoppgave selv om fagområdene delegeres til direktoratet. Det forutsetter innspill fra direktoratet til departementets representant.

5.4.3. Økonomisk kriminalitet

Beskrivelse av saksområdet

Justisdepartementet har ansvaret for å bekjempe kriminalitet, og Sivilavdelingen er til-lagt ansvaret for flere av tiltakene som gjelder bekjempelse av økonomisk kriminalitet. Dette innebærer arbeidet med Konkursrådet (se pkt. 5.4.4.), garantiordningen (som sik-rer videre bobehandling der det er mistanke om straffbare handlinger), konkursregister-et, ordningen med bistandsrevisorer og politirevisorer i politiet, embetsmannsutvalget mot økonomisk kriminalitet og forskningsprogrammet mot økonomisk kriminalitet.

Avdelingen koordinerer høringsuttalelser på området, arbeider med handlingsplaner mot økonomisk kriminalitet, deltar på møter og konferanser osv. Arbeidet består i å utrede og utvikle nye tiltak og å forvalte og videreutvikle etablerte ordninger. Avdelingen sam-arbeider med Politiavdelingen og Lovavdelingen i dette arbeidet.

Ressursbruk

Det brukes 1,5 til 2 årsverk på saksområdet, avhengig av aktivitetsnivået.

Budsjett 2001: kap 0475 Bobehandling:

Post 01 Driftsutgifter: kr. 27 000 000

Bevilgningen på denne posten skal dekke statens utgifter i forbindelse med tvangsopp-løsning av aksjeselskaper og konkurs (konkursloven § 73) og utgiftene til Konkursrådet.

Post 21 Spesielle driftsutgifter: kr. 27 730 000

Av denne bevilgningen skal ca 4 mill. kr. dekke statens utgifter til skifterettens bobe-handling/ granskning i boer der det er mistanke om økonomisk kriminalitet. 23 mill. kr. er beregnet brukt til utgifter i forbindelse med bobehandlingen av Anders Jahres døds-bo.

Om plassering av saksområdet

Styringsgruppen har ikke generelt uttalt seg om arbeidsoppgavene med forebygging av økonomisk kriminalitet, men Konkursrådet er med i oppregningen av områder som kan overføres Sivilrettsdirektoratet.

Vurdering

Bekjempelse av kriminalitet er ett av Justisdepartementets hovedområder, og det har vært nødvendig å skille ut økonomisk kriminalitet som et særskilt saksområde. Også på dette området er det tendenser til et endret kriminalitetsbilde preget av mer organisert kriminalitet.

Saksområdet innebærer ikke enkeltsaksbehandling, men medfører oppgaver av en slik generell karakter at de bør behandles på departementsplan. I forbindelse med en intern omorganisering i departementet bør det vurderes å samle alt arbeid med kriminalitetsbe-kjempelse.

5.4.4. Konkursrådet

Beskrivelse av saksområdet

Konkursrådet ble oppnevnt av Justisdepartementet første gang i 1994 og har en rådgiv-ende og veiledende funksjon. I følge mandatet skal rådet "arbeide for en effektiv, prak-tisk og resultatorientert konkursbehandling innenfor gjeldende lover og forskrifter, og fremme en harmonisering av praksis i de forskjellige landsdeler".

Sivilavdelingen er sekretariat for Konkursrådet. Dette innebærer arbeid med budsjett, regnskapsrapport, virksomhetsplan osv. Rådet har 10 heldagsmøter pr. år, og i tillegg arrangeres det konferanser og seminarer. Konkursrådet utgir 2-3 publikasjoner pr. år og har egen web-side, slik at sekretariatet også har oppgaver med dette. Sekretariatet utar-beider også utkast til anbefalinger og uttalelser fra rådet. Det mottas mange henvend-elser fra advokater og privatpersoner, og en del av henvendelsene videreformidles til rådet. En av avdelingsdirektørene i Sivilavdelingen er medlem i Konkursrådet.

Ressursbruk

Det anslås at avdelingen bruker bortimot ett årsverk på sekretariatsoppgaven. En del arbeid kan utføres av forværelset, og dette er tatt med i denne beregningen. Også arkivets arbeid er tatt med, men ikke arbeidet for rådsmedlemmet.

Budsjett 2001: Utgiftene til Konkursrådet omfattes av bevilgningen under kap. 0475 Bobehandling, post 01 Driftsutgifter, jf. pkt. 5.4.3. Økonomisk kriminalitet. Konkursrådet bruker ca kr. 1,3 mill. Lønnen til sekretæren, som er ansatt i Sivil-avdelingen, er da holdt utenfor.

Om plassering av saksområdet

Styringsgruppen har nevnt Konkursrådet som ett av saksområdene som kan legges til Sivilrettsdirektoratet.

Vurdering

Departementets oppgaver her består ikke av enkeltsaksbehandling, slik at det her ikke er noe argument for å overføre saksområdet til Sivilrettsdirektoratet. Når det gjelder det generelle argumentet om å samle flere sekretariatsoppgaver i direktoratet, vises til drøft-elsen under pkt. 5.2.9. Den rettsmedisinske kommisjon, hvor det konkluderes med at dette ikke er noe sterkt argument.

Også sekretariatsfunksjonen for Konkursrådet er vesentlig annerledes enn sekretariats-oppgavene for Billighetserstatningsutvalget og Erstatningsnemnda for voldsofre. Kon-kursrådet har ikke avgjørelsesmyndighet og behandler ikke den type enkeltsaker som de nevnte utvalgene. Rådets arbeidsoppgaver er først og fremst av generell karakter, og disse er knyttet til avdelingens øvrige arbeid mot økonomisk kriminalitet.

Videre kan bemerkes at direktoratet ikke synes å få andre oppgaver knyttet til dette fag-feltet, verken mht kriminalitetsbekjempelse på andre områder eller andre oppgaver knyttet til konkurs-, bo- eller skiftebehandling.

Konklusjonen er at sekretariatsfunksjonen for Konkursrådet bør forbli i departementet. Det er ikke her grunn til å se nærmere på den interne plasseringen.

5.4.5. Konfliktrådene

Beskrivelse av saksområdet

Konfliktrådsordningen er en viktig del av det kriminalitetsforebyggende arbeidet. Ord-ningen har fungert siden 1983 (da som et barnevernstiltak) og ble lovfestet ved lov 15. mars 1991 nr. 3 om megling i konfliktråd. Lovfestingen innebar en vesentlig utvidelse av ordningen, slik at konfliktrådene både skal være et alternativ til vanlig strafferettslig behandling og til løsning av sivilrettslige konflikter.

Staten har det økonomiske og overordnede faglige ansvaret for ordningen, mens komm-unene har det daglige ansvaret for driften. Fylkesmennene fører tilsyn og fordeler mid-ler til virksomheten. Det er etablert 40 konfliktråd, med i alt ca 700 lokale meglere.

I 1999 mottok konfliktrådene til sammen 6 644 saker, hvorav 3 627 var registrert som sivile saker. De fleste av de sakene som registeres som sivile, gjelder imidlertid anmel-dte lovbrudd med gjerningsperson under 15 år.

Sivilavdelingen har det overordnede ansvaret for ordningen. Dette innebærer evaluering av ordningen, med etterfølgende lov- og forskriftsarbeid. Det vurderes nye utviklingstil-tak og behov for opplæring av meglere. Videre er det budsjettarbeid, som også innebær-er å fordele midler til konfliktrådene, via fylkesmennene. Det bevilges basistilskudd på bakgrunn av innbyggertall, samt et ekstratilskudd basert på erfaringstall.

Organiseringen av konfliktrådsordningen har de siste årene vært tatt opp i flere sam-menhenger og utredninger, og det er ikke foretatt noen endelig behandling av dette. Statskonsult avga i 1996 en evalueringsrapport av ordningen og anbefalte at en videre-utvikling av konfliktrådene må ses i sammenheng med organsieringen av namsmannen og forliksrådet. I Reinskou-utred-ningen fra 1997 om fremtidig organisering av den siv-ile rettspleie på grunnplanet er også konfliktrådsordningen behandlet. I strukturutvalgets innstilling i NOU 1999: 22 Domstolene i første instans, uttales at det bør vurderes om virksomheten ved forliksrådene og konfliktrådene kan slås sammen. Strukturutvalgets innstilling vil ventelig bli fulgt opp med en stortingsmelding i løpet av 2000. I Ot.prp. nr. 79 (1999-2000) om endringer i konfliktrådloven er det på side 6 vist til disse arbeid-ene og uttalt av departementet vil komme tilbake til spørsmålet om organiseringen av konfliktrådene.

Ressursbruk

Avdelingen bruker i overkant av to årsverk på disse oppgavene.

Budsjett 2001: kap 0474 Konfliktråd

Post 01 Driftsutgifter : kr. 2 693 000

skal gå til utgifter til sentral administrasjon, kompetanseutvikling,

videreføring av skolemeglingsprogram og sentrale utviklingstiltak.

Post 60 Overføringer til kommunene : kr. 24 700 000

fordeles av departementet til konfliktrådene via fylkesmennene.

Om plassering av saksområdet

Strategirapporten nevner konfliktrådene blant de saksområdene som kan overføres Sivilrettsdirektoratet.

Danmark, Sverige og Finland har også konfliktrådsordninger, men de er ikke lovfestet, gjelder bare for straffesaker og er stort sett organisert slik at ordningen har tilknytning til det kriminalitetsforebyggende arbeidet. I Finland hører ordningen innunder Helse- og sosialdepartementet.

Vurdering

I tillegg til de løpende administrative oppgavene, medfører saksområdet mye generelt arbeid, bl.a. mht evaluering av ordningen, herunder de omtalte organisatoriske spørs-målene. Saksområdet medfører ikke ordinær enkeltsaksbehandling.

Formelt gjelder ordningen både strafferett og sivilrett, men det synes ikke tvilsomt at den har sin største betydning ved straffbare forhold. I denne sammenheng må det være grunn til også å se på lovbrudd begått av barn under 15 år som en straffesak. En av hov-edgrunnene til opprettelsen synes å ha vært å få et alternativ til ordinær straffesaksbe-handling, særlig for unge lovbrytere.

Med den tilknytningen det her er til andre områder, som den sivile rettspleien på grunn-planet, strafferettspleien og kriminalitetsforebygging, synes det mest hensiktsmessig at man avventer den øvrige organisering i justissektoren før man foretar en ny plassering av ansvaret for konfliktrådene. Det vises også til at det på side 6 i Ot. prp. nr. 7 (1999-2000) om Politidirektoratet er lagt til grunn at Politidirektoratet skal ha en viktig funk-sjon når det gjelder koordinering av kriminalpolitiske tiltak, som også vil omfatte tiltak knyttet til hele straffesakskjeden. Under henvisning til disse forhold og til at saksområd-et ikke medfører enkeltsaksbehandling, kan det ikke være noen grunn til å foreta en foreløpig plassering i Sivilrettsdirektoratet. Det er således heller ikke grunn til her å gå nærmere inn på mulighetene for å avlaste fylkesmennene med disse sakene.

5.4.6. De særskilte etterforskningsorganene (SEFO)

Beskrivelse av saksområdet

De særskilte etterforskningsorganene (SEFO) har som oppgave å lede etterforskningen av embets- og tjenestemenn i politiet og påtalemyndigheten som er mistenkt for straff-bare forhold i tjenesten. Organene er opprettet med hjemmel i straffeprosessloven § 67 sjette ledd, og det er gitt nærmere regler i påtaleinstruksen kap. 34.

Det skal være et etterforskningsorgan i hvert statsadvokatdistrikt, og det er nå 11 slike organer, hvert med tre medlemmer og tre varamedlemmer. SEFO-organene hører ikke til den ordinære politi- og påtalemyndighet. For tiden ledes ni av SEFO-organene av dommere. Det har for øvrig vært kritikk mot sammensetningen av organene, da det har vært hevdet at det i for stor utstrekning er blitt oppnevnt personer med tidligere tilknytn-ing til politi eller påtalemyndighet.

Sivilavdelingen har det administrative ansvaret for ordningen (det var tidligere i Plan- og administrasjonsavdelingen). Dette innebærer å oppnevne medlemmer, ordne med godtgjørelser og andre utgifter osv. Det utarbeides rundskriv og sørges for øvrig for opplæring av medlemmene. I den forbindelse arrangeres det annet hvert år seminar i samarbeid med Riksadvokaten (som har det faglige ansvaret for ordningen).

Det er en stadig evaluering av ordningen. Den ble vurdert på nytt i 1993-94, og i 1998-99 har det etter initiativ fra Justisdepartementet og Riksadvokaten foregått et forskn-ingsprosjekt på Politihøgskolen. I rapporten derfra anbefales det at det undersøkes nær-mere hvorfor så mange av sakene blir avgjort uten at det foretas avhør, og det er nylig nedsatt en arbeidsgruppe for å gå videre med dette. I NOU 1999:19 Domstolene i sam-funnet foreslås det at Justisdepartementet tar initiativ til å få utredet organiseringen av SEFO på nytt, med særlig vekt på de prinsipielle spørsmål som oppstår ved bruk av dommere som ledere.

Ressursbruk

I Sivilavdelingen brukes det bortimot ^2 årsverk på dette saksområdet.

Budsjett 2001: Kap 0460 De særskilte etterforskningsorganene

Post 01 Driftsutgifter: kr. 6 703 000

Dette er lønn og godtgjørelser til medlemmene, driftsutgifter til SEFO

og utgifter til kurs og opplæring av medlemmene.

Om plassering av saksområdet

Saksområdet er ikke omtalt i strategirapporten.

Vurdering

For å opprettholde grunnleggende rettssikkerhet for borgerne må det stilles strenge krav til det arbeidet politi og påtalemyndighet utfører. I denne sammenheng har de særskilte etterforskningsorganene en viktig rolle for å sikre forsvarlig og upartisk saksbehandling av anmeldelser- /mistanker mot denne yrkesgruppen.

Departementets arbeidsoppgaver på dette området er ikke knyttet til enkeltsaksbehandl-ing, men gjelder foruten løpende administrative oppgaver, viktige og vanskelige prinsi-pielle spørsmål, som den politiske ledelsen må ta standpunkt til. Det kan derfor ikke være grunn til å overføre ansvaret for SEFO-ordningen til Sivilrettsdirektoratet. Ans-varet bør ligge i Justisdepartementet, men det er ikke her grunn til å gå inn på hvilken avdeling i departementet som bør ha ansvaret for ordningen.

5.4.7. Granskningskommisjoner

Beskrivelse av saksområdet

Sivilavdelingen har ansvaret for den faste fiskeflåtekommisjonen ved ulykker på sjøen, jf. sjøloven § 485 annet ledd. Det administrative ansvaret innebærer å oppnevne med-lemmer, ordne med godtgjørelser osv. Plan- og administrasjonsavdelingen har budsjett-ansvaret. Sjølovkomiteen har i NOU 1999:30 Undersøkelse av sjøulykker, foreslått at det etableres en fast havarikommisjon for sjøulykker og at den faste fiskeflåtekommi-sjonen bør søkes innarbeidet her.

Ved andre typer ulykker eller i andre situasjoner kan det også bli aktuelt å nedsette en granskningskommisjon (som ved Scandinavian Starulykken, Vassdalenulykken og Sleipnerulykken). Lovdelingen har det generelle regelverksansvaret for ordningen, mens Sivilavdelingen har det administrative ansvaret for den enkelte kommisjon.

Det er ikke gitt lov eller forskrift om slike kommisjoner, men veiledende regler er gitt i Justisdepartementets rundskriv G-48/5 fra 4. mars 1975. Det fremgår her bl.a. at komm-isjonene vanligvis skal oppnevnes av Kongen i statsråd.

Ressursbruk

Arbeidsbelastningen her er svært varierende, da det kan gå flere år mellom hver gang den nedsettes en granskningskommisjon. Arbeidet med den faste fiskeflåtekommisjonen er så lite at det er vanskelig å angi tidsbruk.

Det er ingen egen budsjettpost for granskningskommisjoner. Utgiftene til den faste fiskeflåtekommisjonen dekkes av departementets samlede kommisjonsbudsjett for alle permanente og tidsbegrensede råd, utvalg og kommisjoner som utreder større saker.

Utgiftene til andre granskningskommisjoner bevilges vanligvis i forbindelse med opp-nevningen av kommisjonen.

Om plassering av saksområdet

Saksområdet er ikke omtalt i strategirapporten.

Vurdering

Når det gjelder den faste fiskeflåtekommisjonen, må det antas at forholdet til den blir vurdert i oppfølgingsarbeidet med NOU 1999:30. På det nåværende tidspunkt synes det derfor ikke å være hensiktsmessig at arbeidet med denne overføres til Sivilrettsdirektor-atet. Dersom det konkluderes med at ansvaret for havarikommisjonen for sjøulykker skal ligge i justissektoren, bør det imidlertid vurderes om det her er oppgaver for Sivil-rettsdirektoratet.

Oppnevning av ad hoc-kommisjonene må antas vanligvis å skje etter initiativ og i nært samarbeid med den politiske ledelsen, og det skal ofte fremmes en kgl.res. fra departe-mentet. Etter denne innledende fasen er det imidlertid oppfølgingsarbeid først og fremst av praktisk karakter, som neppe kan sies å være av en slik art at det må utføres på dep-artementsnivå. Dette kan tilsi å overføre det administrative ansvaret for den enkelte kommisjonen til Sivilrettsdirektoratet. Det mest hensiktsmessige må da være at den innledende fasen foregår i nært samarbeid mellom direktoratet og departementet, og at direktoratet deretter overtar det løpende arbeidet. Regelverksansvaret bør antagelig bli i departementet, da det her blir å sammenligne med et lovansvar.

Mange av de ad hoc-kommisjonene som har vært oppnevnt, har vært etter sjøulykker. Etablering av en fast havarikommisjon for sjøulykker vil derfor redusere behovet for slike ad hoc-kommisjoner.

Selv om dette ikke er et saksområde med tradisjonelt enkeltsaksarbeid, har arbeidet en annen karakter enn den sekretariatsfunksjonen som det på andre områder er konkludert med at ikke bør legges til direktoratet. Den sekretariatsfunksjonen forvaltningen har for granskningskommisjonene, er ikke knyttet til et generelt fagansvar for et område og innebærer således ikke at generelle faglige spørsmål må håndteres.

Et argument mot overføring fra departementet er at dette i det løpende ikke er en spesi-elt arbeidskrevende oppgave. På den annen side er oppgaven forholdsvis omfattende når den først oppstår. Behovet for samarbeid med den politiske ledelsen er et annet motar-gument, men som nevnt må dette behovet i det vesentligste antas å vare en kort, innled-ende periode og i forbindelse med avleveringen av granskningrapporten.

Arbeidet med de enkelte granskningskommisjonene foreslås overført til Sivilrettsdirek-toratet.

5.5. Sivile vernepliktige

Beskrivelse av saksområdet

I militærnekterloven 19. mars 1965 nr. 3 kap. III er det regler om sivil verneplikt. Ver-nepliktig som er fritatt for militærtjeneste, skal avtjene sivil verneplikt. Dette er en ers-tatningstjeneste etablert for å støtte opp under den alminnelige vernepliktsordningen i landet. Tjenesten skal ha sivil karakter og stå under sivil ledelse. Justisdepartementet er gitt bemyndigelse etter loven, bl.a. til å gi regler om ordningen av den sivile tjenesten.

I Justisdepartementet lå arbeidet med de sivile tjenestesakene i mange år i Politiavdel-ingen, men siden 1996 har det ligget i den da nyopprettede Rednings- og beredskaps-avdelingen, i Siviltjenesteseksjonen.

Med virkning fra 1. januar 2000 ble militærnekterloven endret, slik at Justisdeparte-mentet ikke lenger er førsteinstans i fritakssaker. Sakene behandles nå av Verneplikts-verket og Siviltjenesteadministrasjonene, med Justisdepartementet som klageinstans. De materielle reglene er også endret, slik at antallet klagesaker forventes å være lavt – pr. juni 2000 hadde det vært en klage. Før lovendringen behandlet Justisdepartementet

2 500 til 3000 slike fritakssaker årlig som første instans og forberedte rettssakene i klageomgangen.

Justisdepartementet behandler fortsatt klagesaker fra tjenestegjørende mannskaper, når det gjelder tjenesteforhold, sosiale ytelser osv. Det er 100 - 200 slike klager pr. år.

Siviltjenesteseksjonen arbeider nå primært med etatsstyring, budsjett og regelverksar-beid. Det sentrale regelverket på området er snart 50 år gammelt, og revisjon av det er en lenge forsømt oppgave, som man nå skal ta fatt på. Videre forventes at siviltjeneste-sektoren står over for store omstillinger, da Forsvaret vil gjennomgå store endringer som har betydning for verneplikten. Siviltjenesten må omstilles i takt med disse endr-ingene. I den forbindelse blir det sannsynligvis nødvendig å bruke mer tid på oppgaven som sekretariat for den politiske ledelsen.

Saksområdet er gitt en bred omtale i St.prp. nr. 1 (1999-2000), hvor hovedsatsnings-områdene er angitt å være:

arbeidet med omlegging av tjenestens innhold

vurdering av undervisningstilbudet for de sivile vernepliktige

effektivisering av produksjonen

I forbindelse med endringen av militærnekterloven ba justiskomiteen om at departe-mentet foretok en gjennomgang av praksis og lovregler på dette området i Natoland og andre vesteuropeiske land, med sikte på en bredere gjennomgang av fritaksreglene. Det er i St.prp. nr. 1 (1999-2000) gitt en slik redegjørelse for forholdene i andre land.

Ressursbruk

Budsjett 2001: kap. 0450 Sivile vernepliktige

post 01 Driftsutgifter: kr. 231 510 000

kap. 3450 Sivile vernepliktige, driftsinntekter:

kr. 56 936 000

En del av inntektene blir stilt til rådighet for FN’s internasjonale

barnefond.

Om plassering av saksområdet

Styringsgruppen vurderte både Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD) og Sivilrettsdirektoratet som alternative steder å plassere dette saksområdet og konklud-erte med å foreslå overføring til AAD. Styringsgruppens flertall foreslo for øvrig om-legging av ansvaret for hele rednings- og beredskapsarbeidet, bl.a. med forslag om å legge beredskapsområdet til AAD eller Forsvarsdepartementet.

I høringsuttalelser motsatte AAD, Sivilt beredskaps tjenestemannslag og Siviltjeneste-administrasjonen på Hustad seg forslaget om overføring av siviltjenestesakene til AAD. Det ble bl.a. vist til at arbeidet med siviltjenestesakene bør ligge der hvor man har ans-varet for det sivile beredskapsarbeidet, bl.a. under henvisning til at det er et ønske at Sivilforsvaret skal kunne benytte de sivile vernepliktige og at de også utgjør en viktig del av rekrutteringsgrunnlaget til Sivilforsvaret.

Vurdering

Det synes som om forutsetningene for forslaget om å flytte siviltjenestesakene til Sivil-rettsdirektoratet er vesentlig endret ved at departementet ikke lenger behandler et stort antall enkeltsaker på dette saksområdet etter endringen i forvaltningsstrukturen for fri-takssakene.

Det synes heller ikke å være andre oppgaver her som det er aktuelt å legge til Sivilretts-direktoratet. Under henvisning til de aktuelle spørsmålene om siviltjenestens innhold og karakter, må regelverksarbeidet i tiden fremover antas å reise prinsipielle problemstill-inger, som må behandles politisk.

Det kan muligens være etatsstyringsoppgaver for siviltjenesteadministrasjonene, som ikke trenger behandles på departementsplan, men ut fra saksområdets tilknytning til det sivile beredskapsarbeidet for øvrig, synes ikke Sivilrettsdirektoratet å være noe nærligg-ende plasseringsalternativ. Da det for tiden også er til vurdering hvor ansvaret for redn-ings- og beredskapsarbeidet skal ligge, jf. Sårbarhetsutvalgets utredning i NOU 2000:24 –Et sårbart samfunn, taler dette for at heller ikke ansvaret for siviltjenestesakene flyttes før det arbeidet er sluttført.

Klagesakene om tjenesteforhold mv synes heller ikke å være egnet for Sivilrettsdirek-toratet. Selv om dette er enkeltsaker, er ikke vurderingene som skal foretas, av typisk juridisk karakter. Disse sakene har nær sammenheng med tilsvarende problemstillinger for andre tjenestepliktige. Det kan derfor være mer nærliggende å overføre disse klage-sakene til Direktoratet for sivilt beredskap, uten at det gås nærmere inn på det her. Det kan være grunn til å ta opp spørsmålet om overføring dit også bør vurderes for noen av de etatsstyringsoppgavene som gjelder siviltjenesteadministrasjonene.

Det kan være grunn til å påpeke at "sivil" når det gjelder de vernepliktige, står i motset-ning til "militær", og således ikke har noen tilknytning til det samme "sivil"-begrepet som brukes i Sivilrettsdirektoratet, hvor "sivil" er som motsetning til "straff" og "politi".

5.6. Oppsummering

Følgende saksområder foreslås overført fra Sivilavdelingen til Sivilrettsdirektoratet:

Sakstall 1999Årsverk

Voldsoffererstatning 3183,5

Billighetserstatning9943

Andre statlige erstatningsordninger (718)

Navnesaker1680,5

Vergemålssaker 181

Stadfestelse av testament 93 ukev.

(Stiftelsessaker) 220,5

Stamhus

Fri rettshjelp 7184

Spesielle rettshjelptiltak 401mnd.verk

Salærforskriften 251

Innløsning av festetomt 83 mnd.verk

Inkassobevillingssaker

Granskningskommisjoner

Følgende saksområder foreslås avviklet:

Statens erstatningsansvar 402 mnd.verk

Frafall av statens foreldelsesinnsigelse 3

Følgende saksområder foreslås overført Politiavdelingen/Politidirektoratet:

Rettsanmodninger i straffesaker 34 2

Utlevering i straffesaker 39 1,5

Finnerlønn

Følgende saksområder foreslås overført til Domstolavdelingen/Domstoladministrasjon

Rettsanmodninger i sivile saker 708 1

Den rettsmedisinske kommisjon 2 mnd.verk

Følgende saksområde foreslås overført til Barne- og familiedepartementet:

Internasjonal barnebortføring 51 1

Følgende saksområder blir igjen i Sivilavdelingen:

Advokatlovgivningen 1

Rettsinformasjon 3 mnd.verk

De særskilte etterforskningsorganene (SEFO) 0,5

Konfliktrådene 2

Økonomisk kriminalitet 1,5

Konkursrådet 1

Generelle fylkesmannssaker

Generelt ansvar for granskningskommisjoner

Sivilrettsdirektoratet:

overordnet ansvar for direktoratets saksområder

klagesaker fra direktoratet (stadfestelse av testament, eventuelt stiftelsessaker, innsyn og saksomkostninger)

administrativt ansvar for direktoratet

Følgende saksområder foreslås overført fra fylkesmennene til Sivilrettsdirektoratet:

Årsverk

Voldsoffererstatning 15

Stiftelsessaker/stiftelsestilsyn 10

Navnesaker 9

Sivilrettsdirektoratets hovedoppgaver

blir myndighetsutøvelse i form av enkeltsaksbehandling og regelverksarbeid.

Enkeltvedtaksarbeidet gjelder flere forvaltningsnivåer:

- treffe vedtak i 1. instans: - stadfestelse av testament

spesielle rettshjelptiltak

innsynsbegjæringer

saksomkostningskrav

som stiftelsestilsyn (klage til nemnd ?)

voldsoffererstatning (klage til nemnd)

- treffe vedtak i 2. instans: - navn

stamhus

fri rettshjelp

salær

innløsning av festetomt

vergemål

- utarbeide utkast til vedtak i 1. instans: billighetserstatning

- utarbeide utkast til vedtak i 2. instans: voldsoffererstatning

Andre oppgaver:

sekretariatsfunksjoner:

billighetserstatning

voldsoffererstatning

granskningskommisjoner

(- stiftelsesklagenemnd)

intern administrasjon