Ot.prp. nr. 109 (2001-2002)

Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven (rasistiske symboler, besøksforbud og strafferammen ved sammenstøt av lovbrudd)

4.2.4 Nærmere om vilkårene for besøksforbud i eget hjem

4.2.4.1 Høringsnotatet 15. oktober 2001

Departementet uttalte i høringsnotatet på side 15 dette om hva et besøksforbud som går ut på at en person forbys å oppholde seg i sitt eget hjem, innebærer:

«I dette ligger det både at personen som forbudet retter seg mot, må flytte ut, og at han ikke må oppsøke hjemmet så lenge forbudet varer. Et forbud mot å oppholde seg i sitt hjem kan nedlegges samtidig med et forbud mot å forfølge den forbudet skal beskytte.»

Departementet la til grunn at hjemmelen særlig vil være aktuell der partene har felles hjem, og uttalte videre om eierforholdene:

«Skal besøksforbud i det felles hjem ha tilstrekkelig effekt, bør det ikke begrenses til de tilfellene hvor den forbudet skal beskytte, selv eier boligen. Ofte eier partene boligen sammen, eller overgriperen kan være eneeier. Hvem som eier boligen bør være uten betydning for den generelle adgangen til å nedlegge besøksforbud. Slik er det også etter barneloven og ekteskapsloven, og slik er besøksforbudsreglene i Østerrike å forstå. Men eier overgriperen boligen alene, vil dette være et viktig moment ved vurderingen av om besøksforbud vil være et uforholdsmessig inngrep i det enkelte tilfellet.»

Departementet reiste spørsmål ved om forbudet bare bør kunne nedlegges når partene står i et bestemt forhold til hverandre, for eksempel hvor de har felles husholdning, men foreslo ikke å ta en slik begrensning inn i lovteksten. Departementet begrunnet dette slik:

«Det kan ikke utelukkes at det også i andre tilfeller kan være behov for og berettiget å nedlegge et besøksforbud med den følgen at overgriperen må holde seg borte fra hjemmet sitt. Hybelboeren opptrer for eksempel voldelig eller truende overfor huseieren - eller omvendt. Departementet understreker at det alltid må foretas en interesseavveining, og legger til grunn at det ofte bør kreves mer for å nedlegge et besøksforbud etter § 222 a i overgriperens eget hjem i et slikt forhold enn i nære relasjoner. Departementet antar at det gjennomgående også bør nedlegges besøksforbud av kortere varighet i slike saker.»

Departementet ba spesielt om høringsinstansenes syn på om det burde stå «eget hjem» eller «felles hjem» i lovteksten, men foreslo «eget hjem».

Departementet foreslo at det bør gjelde strengere vilkår for besøksforbud i det felles hjem:

For det første må det etter forslaget være risiko for en straffbar handling.

For det annet foreslo departementet å kvalifisere kravet til risiko ved å føye til at faren må være nærliggende, og la til grunn at det innebærer at det kreves sannsynlighetsovervekt. Departementet tilføyde på side 17:

«Det vil i så fall si at besøksforbud ikke kan nedlegges der det er mest sannsynlig at overgrep ikke vil skje. Den nærmere vurderingen av hva som må til for at kravet er oppfylt, må foretas konkret. At den forbudet vil ramme har utøvd vold tidligere, vil være et viktig moment i vurderingen.»

4.2.4.2 Høringsinstansenes syn

De fleste høringsinstansene støtter forslaget om å bruke betegnelsen «eget hjem». Likestillingsombudet uttaler:

«Likestillingsombudet mener at det i et slikt tilfelle[dvs. når overgriperen eier boligen alene] vil være av stor betydning om kvinnen har et annet sted å flytte til. Paret kan for eksempel være samboere i hans leilighet. Likestillingsombudet mener at det i et slikt tilfelle må være underordnet hvem av partene som eier leiligheten. Ombudet mener derfor også at betegnelsen «eget hjem» er riktigere å bruke enn betegnelsen «felles hjem».

JURK mener at begrepet «eget hjem» bør defineres i lovbestemmelsen.

Nordland statsadvokatembeterønsker å tydeliggjøre muligheten for å nedlegge besøksforbud i alle tilfeller der personer har felles bolig, og foreslår følgende formulering:

«Er det nærliggende fare for en handling som nevnt i første ledd bokstav a, kan personen også forbys å oppholde seg på sitt eget bosted.»

Oslo statsadvokatembetersynes - som eneste høringsinstans - å foretrekke «felles hjem»:

«Med felles hjem mener vi boligen til personer som har rett til å oppholde seg der i kraft av familiære bånd. Det gjelder ikke bare ektefeller og felles barn, men også samboere med fellesbarn, særkullsbarn, adoptivbarn m.v. I denne sammenhengen holder vi leieboere utenfor. Etter vår oppfatning er det et mindre aktuelt problem å nedlegge besøksforbud i eget hus for huseiere, selv om leieboer(e) eventuelt føler seg engstelig(e) for husverten.»

Et klart flertall av høringsinstansene støtter forslaget om hvilke handlinger det må være risiko for.

Riksadvokatenforeslår å begrense anvendelsesområdet til bare å gjelde vold og trusler.

JURK og Krisesentersekretariatet mener på den andre siden at bruken av besøksforbud i eget hjem ikke bør begrenses til de tilfellene hvor det er risiko for straffbare handlinger.

Kompetansesenter for voldsofferarbeidønsker at bestemmelsen også skal inkludere psykisk terror, plaging og liknende typer trakassering. Høringsinstansen legger vekt på at det ofte er kvinner som utsetter menn for denne typen handlinger, mens det motsatte gjelder for fysisk vold. De bør derfor inkluderes for å unngå at forslaget legger opp til forskjellsbehandling.

De fleste høringsinstansene støtter forslaget om hvilket krav det bør stilles til risikoen.

Riksadvokaten reiser spørsmål om forslaget om å skjerpe kravet til risiko svekker beskyttelsen av den svake part, og uttaler videre:

«Et krav om «nærliggende fare» innebærer at det må foreligge en klar sannsynlighetsovervekt for at det vil bli begått noe straffbart. En slik vurdering forutsetter normalt et bredt faktagrunnlag, basert på innhentede opplysninger og nærmere undersøkelser. Særlig der beskyttelsesbehovet er akutt, kan dette by på problemer. En kan havne i den situasjon at det er «grunn til å anta» at det vil bli begått noe straffbart, uten at en kan gripe inn fordi det ikke på det aktuelle tidspunkt kan etableres tilstrekkelig sannsynlighetsovervekt. På den annen side er et besøksforbud i eget hjem (benevnelsen er ikke nødvendigvis særlig treffende) et alvorlig inngrep. Den konkrete avveiningen er vanskelig. Men den omstendighet at vedkommende som følge av et eventuelt besøksforbud må forlate eget hjem, vil alltid være et sentralt moment i forholdsmessighetsvurderingen etter straffeprosessloven § 170 a.»

Barne- og familiedepartementetunderstreker at:

«hensynet til bekyttelse av liv og helse for den personen trusselen retter seg mot må veie tyngre enn retten til fri rådighet over egen eiendom i slike tilfeller [...] Dersom en begrenser adgangen til å ilegge besøksforbud i eget hjem til de tilfeller hvor det foreligger en risiko for en straffbar handling, bør det ikke stilles strenge krav til sannsynliggjøring før en slik risiko kan sies å foreligge.»

Krisesentersekretariatet og Politiets fellesforbund ønsker ikke et kvalifisert krav til risikoen.

Agder lagmannsrett peker på risikoen for at uttrykket «nærliggende fare» forveksles med «nærliggende risiko», slik begrepet hittil er benyttet i rettspraksis:

«Det utgjør imidlertid et problem at «nærliggende risiko», gjerne med tillegget «reell», i rettspraksis har utkrystallisert seg som alminnelig kriterium for å beskrive den risiko som kreves ved besøksforbud, uten at dette forutsetter sannsynlighetsovervekt [...] Det blir dessuten misvisende å gi inntrykk av at det ikke kreves nærliggende risiko for å beslutte besøksforbud ellers.

Etter vår oppfatning er den beste løsningen å avstå fra å operere med forskjellige krav til risiko som vilkår for ulike former for besøksforbud. Det dreier seg om nyanseringsgrader som ikke er så realistiske i de avveiningssituasjonene man står overfor.

---

For å oppsummere er vårt forslag at «grunn til å frykte» innføres som generelt vilkår for besøksforbud, og at det presiseres i motivene at man med dette viderefører normen i rettspraksis om reell og nærliggende risiko uten krav til sannsynlighetsovervekt.»

Enkelte høringsinstanser kommenterer andre sider ved forslaget: Krisesentesekretariatetetterlyser behandlingstilbud for mannen. Høringsinstansen påpeker at det er en risiko for at problemene forflyttes, for eksempel til overgriperens mor, hvis ikke vedkommende tilbys behandling. Videre fremhever Krisesentersekretariatet innvandrerkvinners og funksjonshemmedes spesielle problemer. Ifølge denne høringsinstansen mangler mange innvandrerkvinner et sosialt nettverk, og de har dårligere økonomi enn norske kvinner, noe som gjør det vanskeligere å bryte med overgriperen.

4.2.4.3 Departementets syn

Departementet fastholder betegnelsen «eget hjem». Bare én høringsinstans ønsker at uttrykket «felles hjem» skal brukes.

Det sentrale ved valget av hvilket begrep som skal brukes i loven, er å tydeliggjøre at det er adgang til å nedlegge besøksforbud i en persons hjem, også når vedkommende er eier av boligen. Dette markeres best ved å bruke betegnelsen «eget hjem».

Departementet er enig med Oslo statadvokatembeteri at det antakelig sjeldnere vil være aktuelt å nedlegge et besøksforbud overfor en huseier når ikke vedkommende lever sammen med den som skal beskyttes. Departementet vil imidlertid ikke begrense hjemmelen til slike situasjoner, fordi det ikke kan utelukkes at for eksempel en leieboer i et konkret tilfelle trenger en slik beskyttelse. Og kravene til nærliggende fare for en straffbar handling, og til at inngrepet ikke må være uforholdsmessig, hindrer at et besøksforbud blir nedlagt når det ikke er behov for det eller når det er urimelig.

Departementet opprettholder forslaget om å begrense besøksforbud i eget hjem til situasjoner hvor det er fare for straffbare handlinger.

Etter departementets syn kan den avgrensningen Riksadvokaten foreslår, gjøre anvendelsesområdet for snevert. Antakelig vil vold og trusler være de mest aktuelle straffbare handlingene det er fare for. Departementet vil likevel ikke utelukke at også risiko for andre straffbare handlinger kan begrunne et besøksforbud i eget hjem.

Enkelte høringsinstanser har fremhevet at psykisk terror og plaging bør omfattes. Departementet har forståelse for dette synspunktet, men mener at skjevheten neppe vil bli så stor som høringsinstansene antyder. Risiko for plaging som ikke er straffbar, bør ikke kunne begrunne et så alvorlig inngrep som besøksforbud i eget hjem er.

Departementet viderefører forslaget om at det skal kreves «nærliggende fare» for å nedlegge besøksforbud i eget hjem, og legger vekt på at flertallet av høringsinstansene støtter dette. Departementet er riktignok enig med Agder lagmannsrett i at det dreier seg om nyanser som det kan være vanskelig å fastsette nøyaktig. Det er likevel viktig å markere at besøksforbud i egen bolig ikke er en kurant sak. Slikt forbud skal forbeholdes de tilfellene der det er påkrevet. Ved å oppstille et krav om «nærliggende fare», sikres etter departementets syn at hensynet til overgriperen blir tillagt tilstrekkelig vekt i den interesseavveiningen som må foretas mellom de to parter.

Et eget spørsmål er hvorvidt fritidsboliger bør inkluderes i «eget hjem», og dermed være omfattet av de strengere vilkårene. Etter en naturlig forståelse av ordlyden, faller etter departementets syn fritidsboliger utenfor. Dersom de samme reglene skal gjelde for fritidsboliger som for hjemmet, vil det etter departementets syn være mer nærliggende å bruke uttrykket «egen bolig eller fritidsbolig». Spørsmålet er om de samme reelle hensynene som taler for en særregulering av «eget hjem»-tilfellene, gjør seg gjeldende når boligen er en fritidseiendom.

På den ene siden er det mer inngripende å bli ilagt besøksforbud i eget hjem enn i egen fritidsbolig. Hensynet til den som besøksforbudet retter seg mot, veier tungt i den interesseavveiningen som må foretas når et besøksforbud i partenes bolig vurderes. Terskelen for å nedlegge besøksforbud i en fritidsbolig bør generelt sett neppe være like høy.

På den annen side kan parten(e)s fritidsbolig være et naturlig oppholdssted for den som har fått et besøksforbud i eget hjem, et forhold som kan tilsi strengere vilkår.

Det vil sjelden være like stor grunn til å beskytte en part mot besøk i den felles fritidsboligen som i helårshjemmet, men det kan ikke utelukkes at det er behov for et forbud også der. Overgriperen ødelegger kanskje ferien for offeret og barna ved å oppsøke stedet.

Departementet har kommet til at fritidsboliger ikke bør omfattes av særreguleringen, og at begrepet «hjem» videreføres. Dermed vil hovedreglene om besøksforbud komme til anvendelse når det er aktuelt å nedlegge besøksforbud i fritidsbolig. Påtalemyndigheten og retten må vurdere behovet for å nedlegge et besøksforbud i parten(e)s fritidsbolig i det enkelte tilfellet.

De formelle eierforholdene til fritidsboligen bør ikke være avgjørende. Men det skal trolig mye til for å nedlegge et besøksforbud i en fritidsbolig som er eid fullt ut av den personen som besøksforbudet retter seg mot.