Ot.prp. nr. 90 (2003-2004)

Om lov om straff (straffeloven)

10 Kravene til subjektiv skyld

10.1 Innledning

Spørsmålet om hva som bør kriminaliseres, knytter seg ikke bare til hvilke ytre handlinger som bør være straffbare. Hvilke krav som stilles til den subjektive skyld, har også stor betydning for kriminaliseringsnivået.

I vesteuropeiske samfunn har det siden middelalderen vært vanlig å stille krav om at gjerningspersonen må kunne klandres for sin handlemåte for at han skal kunne straffes. Kravet om subjektiv skyld ble opprinnelig begrunnet med at straff som gjengjeldelse først er rettferdig dersom den retter seg mot en bevisst krenkelse. I mer moderne tider hviler kravet om subjektiv skyld særlig på straffens individual- og allmennpreventive funksjoner (se kapittel 6). Straffen har liten preventiv effekt dersom den som straffes, ikke kan klandres for det han har gjort. Fortsatt legges det også vekt på at det er urimelig å straffe den som ikke kan bebreides. Hendelige uhell bør ingen straffes for. Derfor bør kravet om subjektiv skyld være en bærebjelke også i en ny straffelov.

Det klareste uttrykket for en bevisst lovovertredelse er at gjerningspersonen med viten og vilje begår den handlingen som bryter loven. Dette er kjernen i skyldformen forsett. Kjernen i uaktsomhetsansvaret er at gjerningspersonen ved å begå handlingen har forsømt seg på en klanderverdig måte. I begge tilfeller forutsettes det at gjerningspersonen har skyldevne (ikke er for eksempel utilregnelig eller mindreårig), se kapittel 15.

Kravene om forsett og uaktsomhet er vel innarbeidet i norsk strafferett, og lite tyder på at det er behov for andre hovedskyldformer. Derimot må det avgjøres når den enkelte skyldformen skal kreves, og hvordan skyldformene bør avgrenses. For å gjøre straffeloven mer informativ går departementet dessuten inn for å definere i loven hva som menes med forsett og uaktsomhet.

I dette kapitlet drøftes fire spørsmål om subjektiv skyld som har betydning for hvor langt samfunnet skal gå i å bruke straff.

For det første tar departementet stilling til om forsett skal være den alminnelige skyldformen i hele straffelovgivningen. Det vil i så fall innebære at forsett kreves dersom ikke annet er bestemt.

For det andre drøfter departementet om det i utgangspunktet skal være et krav om grov uaktsomhet når uaktsomhetsansvar skal anvendes.

Den tredje problemstillingen knytter seg til hva som skal være den nedre terskelen for forsett. Mer presist er spørsmålet om forsettstypen eventuelt forsett (dolus eventualis) bør oppheves.

Til slutt behandler departementet spørsmålet om den laveste graden av uaktsomhet (culpa levissima) bør oppheves.

Spørsmål som knytter seg til den nærmere utformingen av bestemmelsene om skyld er behandlet i kapittel 16.

10.2 Skal forsett være den alminnelige skyldformen i straffelovgivningen?

10.2.1 Gjeldende rett

Den gjeldende straffeloven § 40 første ledd bestemmer at forsett er den alminnelige skyldformen i straffeloven (hva som menes med forsett er nærmere forklart i punkt 16.2.2).

Med unntak for forseelser som består i unnlatelse, har straffeloven ingen bestemmelser om skyldformen i spesiallovgivningen. I spesiallovgivningen selv finnes det om lag 450 bestemmelser om straff. De aller fleste angir hva som er skyldkravet. I løpet av de siste 20 årene er tendensen at overtredelser av spesiallovgivningen er gjort straffbare både i forsettlig og uaktsom form. Når straffebestemmelsene ikke sier noe om skyldkravet, fastsettes kravet etter en nærmere tolking av straffebudet hvor blant annet hensynet til en effektiv håndhevelse tillegges stor vekt. Antas det at straffebudet ikke vil virke etter sitt formål dersom bare forsettlige overtredelser rammes, rammes også uaktsomhet (jf. Rt. 1939 side 623).

En oversikt over rettstilstanden i de øvrige nordiske land er tatt inn i delutredning V side 113.

10.2.2 Straffelovkommisjonens forslag

Spørsmålet om forsett skal være den alminnelige skyldformen i straffelovgivningen hører til dem der kommisjonen har skiftet standpunkt underveis i sitt arbeid. Kommisjonens endelige syn er at straffelovgivningen bare bør ramme forsettlige lovbrudd, om ikke annet er bestemt for det enkelte straffebud, jf. delutredning VII side 87, 222 flg. og forslaget til § 3-8 side 476.

Før det gjøres nærmere rede for kommisjonens begrunnelse for sitt endelige standpunkt, er det hensiktsmessig å belyse saken ved å oppsummere hvordan kommisjonen vurderte spørsmålet i delutredning I og V. Departementet omtaler samtidig høringsinstansenes syn på forslaget i disse delutredningene. Høringsinstansenes syn på forslaget i delutredning VII går frem av punkt 10.2.3.

I delutredning I overveide kommisjonen å foreslå en bestemmelse om at uaktsomhet er nok for straffansvar ved overtredelse av spesiallovgivningen hvis ikke loven bestemmer noe annet, jf. delutredning I side 146-147. Kommisjonen pekte på at en slik bestemmelse langt på vei ville kodifisere rettstilstanden, men at den ville fjerne uklarhet når spesiallovgivningen ikke uttrykkelig bestemmer skyldformen. En mulig fare ved en slik løsning er at uaktsomme overtredelser kriminaliseres i større utstrekning enn det er grunnlag for, jf. delutredning I side 147-148.

Under høringen av delutredning I mente et knapt flertall av høringsinstansene som uttalte seg om spørsmålet, at kommisjonens forslag om å lovfeste uaktsomhet som skyldkrav i spesiallovgivningen gikk for langt, jf. oversikten i delutredning V side 112-113. Kommisjonen opprettholdt imidlertid forslaget i delutredning V, se side 113-114 og forslaget til § 29 tredje ledd. Kommisjonen fremhevet i delutredning V at lovprinsippet (se punkt 14.2.2) tilsier at straffbarhetsvilkårene bør være fastsatt i lov, og ikke fastsettes av domstolene som ledd i lovtolkingen. Den pekte også på at å velge uaktsomhet som den alminnelige skyldformen utenfor straffeloven, samsvarer med det som er gjeldende rett i det overveiende antall tilfeller. Kommisjonen understreket imidlertid også denne gang at det er en fare for at uaktsomme handlinger kan bli kriminalisert i større utstrekning enn det er behov for.

Under høringen av delutredning V var høringsinstansene delt i synet på kommisjonens forslag om å lovfeste uaktsomhet som skyldkrav i spesiallovgivningen, jf. oversikten i delutredning VII side 223. Tretten instanser uttalte seg om forslaget, fire gikk imot det.

Kommisjonen endret i delutredning VII syn i forhold til forslaget i delutredningene I og V, og foreslår ikke lenger at uaktsomhet som hovedregel skal være skyldformen i spesiallovgivningen. I sin begrunnelse uttaler kommisjonen blant annet følgende, jf. delutredning VII side 223-224:

«Straffebestemmelsene synes gjennomgående å være behandlet på en overfladisk og lite gjennomtenkt måte i forarbeidene til særlovgivningen. Man ser sjelden drøftelser av behovet for straffesanksjoner på det området vedkommende lov regulerer, og også sjelden noen reell drøftelse av strafferettslig sentrale problemstillinger som skyldform, medvirkning og forsøksstraff. Det er kommisjonens overordnede syn at det bør vises tilbakeholdenhet med bruk av straff, og at det er behov for en nøye vurdering av om ikke alternative virkemidler kan anses vel så effektive som straff. I tråd med dette bør skyldformen vurderes grundig for hver enkelt lov og for hver type overtredelse i den enkelte loven, jf avsnittene 4.3 foran og 11.5.3 nedenfor. I mange bestemmelser som i dag rammer uaktsom overtredelse, bør det på denne bakgrunn være tilstrekkelig at skyldkravet begrenses til forsett eller grov uaktsomhet.

...

Ved å innføre en hovedregel om forsett som skyldform for all straffelovgivning, oppnår man at lovgiver uttrykkelig må vurdere om uaktsomhet, eventuelt grov uaktsomhet, også skal rammes i den aktuelle særloven. Hovedhensikten med det forslaget kommisjonen nå fremmer, er nettopp å sikre at denne vurderingen foretas.»

10.2.3 Høringsinstansenes syn

Et klart flertall av høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, støtter Straffelovkommisjonens forslag i delutredning VII. Følgende instanser går inn for at forsett bør være den alminnelige skyldformen for hele straffelovgivningen: Agder lagmannsrett, Frostating lagmannsrett, riksadvokaten, Agder statsadvokatembeter, Trøndelag statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Den norske Dommerforening, Den Norske Advokatforening, Forsvarergruppen av 1977, Politiets Fellesforbund, Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund og Politiembetsmennenes Landsforening. De fleste høringsinstansene som støtter forslaget, viser til kommisjonens vurderinger i delutredning VII. Flere instanser understreker særlig hvor viktig det er at lovgiverne må vurdere konkret om det er behov for også å kriminalisere uaktsomme lovbrudd. Politiembetsmennenes Landsforening uttrykker seg slik:

«Konsekvensen av forslaget vil være at hovedregelen om forsett vil gjelde, med mindre lovgiver konkret har vurdert og i særloven fastsatt at uaktsomhet, eventuelt grov uaktsomhet skal være skyldkravet i den enkelte særlov. Dette «tvinger» lovgiver til å vurdere og ta stilling til spørsmålet, og vil «hindre» at man ved å ha den motsatte regel om uaktsomhet som hovedregel, automatisk ville kunne gjøre uaktsomme forhold straffbare uten å ha reflektert og virkelig vurdert at så skal være tilfelle.»

Agder lagmannsrett fremhever at det er upraktisk å regulere skyldformen i hvert enkelt straffebud, slik at det er behov for generelle bestemmelser om skyldformen.

Politidirektoratet går ikke uttrykkelig imot forslaget, men mener at det har uheldige konsekvenser i en del tilfeller:

«For en rekke typer lovbrudd hvor skyldkravet etter gjeldende rett er uaktsomhet eller grov uaktsomhet, foreslår kommisjonen at skyldkravet skal være forsett. Vi vil bemerke at enkelte av forslagene kan medføre uheldige konsekvenser.

Her vil vi nevne bedrageri, hvor grovt uaktsomt bedrageri vil være en svært aktuell bestemmelse eksempelvis ved trygdebedrageri hvor forsett antakelig foreligger, men ikke kan bevises. Ny bestemmelse vedrørende bæring av våpen på offentlig sted (i dag våpenloven § 27b og strl. § 352 a) med skyldkrav forsett vil gjøre det vanskelig å forebygge og håndheve at våpen ikke er tilgjengelig i situasjoner og på steder hvor det kan benyttes til straffbare handlinger. Etter endring av våpenloven er det ikke krav om at våpenet «bæres», det er tilstrekkelig at det «has med». Forsett vil være vanskelig å bevise der kriminelle ikke bærer våpenet lett synlig på kroppen, men eksempelvis oppbevarer det i hanskerommmet eller bagasjerommmet i bilen.»

Vegdirektoratet har ikke merknader til forslaget, men forutsetter at skyldkravet i vegtrafikkloven § 31 av praktiske og bevismessige grunner fortsatt må være uaktsomhet. Direktoratet fremhever også at gjennomgåelsen av spesiallovgivningen for å vurdere skyldformen må være reell, og ikke bare videreføre gjeldende rett.

Borgarting lagmannsrett går imot forslaget om forsett som alminnelig skyldform også i spesiallovgivningen, og mener at det ikke bør oppstilles noen hovedregel på dette området:

«Straffebestemmelsene i særlovgivningen spenner over et meget vidt felt; det er ulike interesser som vernes og de straffbare handlinger består ofte i unnlatelser. På en del områder kan det være meget vanskelig å føre bevis for at gjerningspersonen har handlet forsettlig. Dels på grunn av bevissituasjonen og dels fordi lovovertredelsen i seg selv anses som straffverdig selv om den ikke er forsettlig, vil det iallfall i deler av særlovgivningen være et legitimt behov for å ramme også uaktsomme overtredelser. Det synes derfor lite hensiktsmessig å oppstille en hovedregel om hvilken skyldform som bør gjelde i særlovgivningen. Skyldkravet bør vurderes konkret for straffebestemmelsene i de enkelte særlover.»

Også Hordaland statsadvokatembeter er skeptisk til forslaget fra kommisjonen, og mener at det primært er behov for å fokusere på andre sider ved spesiallovgivningen enn skyldformen:

«Forslaget synes her nærmest å være av oppdragende art, i det man foreslår lovfesting av skyldkravet for å sikre en skikkelig lovbehandling av straffebestemmelser i særlovgivningen. En er enig i kommisjonens kritikk mot deler av vår særlovgivning, men er av den oppfatning at utkastet til § 3-8 ikke løser de problemer som her foreligger, og ei heller anses som noe egnet virkemiddel for å oppnå dette. De forhold kommisjonen peker på bør løses ved en gjennomgang av særlovgivningen, særlig med sikte på behov for kriminalisering og straffebudets effektivitet (ramme skjult forsett, gi lite rom for rettsvillfarelse m v).»

10.2.4 Departementets vurdering

Departementet er enig i at en ny straffelov bør fastsette hovedskyldformen også for straffebud i spesiallovgivningen. Dermed vil det ikke oppstå uklarhet om hvilket skyldkrav som gjelder dersom det ikke er bestemt i det enkelte straffebud. Løsningen er også best i samsvar med lovprinsippet.

Straffelovkommisjonens forslag om å la forsett gjelde som skyldform for hele straffelovgivningen hvis ikke annet er bestemt i det enkelte straffebud, er i samsvar med departementets grunnsyn om å være varsom med bruken av straff (se kapittel 7). Forslaget har fått bred støtte under høringen, og departementet slutter seg til det og til den begrunnelsen som kommisjonen har gitt. En lovregulering som krever at det må begrunnes dersom uaktsomhet skal være tilstrekkelig for straff, bidrar til at man heller ikke på den subjektive side anvender straff i større utstrekning enn nødvendig.

At det lovfestes at forsett er den alminnelige skyldformen i spesiallovgivningen, vil på den annen side ikke innebære noe grunnleggende nytt. Forslaget fører neppe til at forsett rent faktisk blir den dominerende skyldformen i spesiallovgivningen. De fleste straffebud i spesiallovgivningen regulerer allerede i dag skyldformen. En ny generell bestemmelse om skyldformen vil derfor særlig ha betyding når det i fremtiden gis nye straffebud. Da må man vurdere nærmere om det skal gjøres unntak fra hovedregelen. Mange overtredelser av spesiallovginingen vil være straffverdige også når gjerningspersonen bare har vært uaktsom. I andre tilfeller bør uaktsomhet kunne straffes fordi det er nødvendig for at straffebudet skal ha en tilstrekkelig effektiv virkning, jf. høringsuttalelsen fra Borgarting lagmannsrett. Det sentrale ved forslaget slik departementet ser det, er at det leder til en bedre gjennomtenkning av hva som bør være skyldformen ved utformingen av nye straffebestemmelser. En økt bevissthet på dette området kan også føre til at det i større grad enn i dag blir vurdert om lovbruddet i stedet for straff bør rammes av administrative sanksjoner (se punkt 7.4 om utredningen fra Sanksjonsutvalget).

10.3 Skal grov uaktsomhet være utgangspunktet når uaktsomhetsansvar skal anvendes?

10.3.1 Gjeldende rett

Når noen opptrer uaktsomt, har de handlet i strid med kravet til forsvarlig opptreden på vedkommende område. Utgangspunktet for vurderingen er hvordan en alminnelig fornuftig og samvittighetsfull person ville ha forholdt seg i en tilsvarende situasjon, jf. delutredning V side 119 som gir en mer utførlig oversikt over gjeldende rett og punkt 16.3 nedenfor. Dette er likevel bare et utgangspunkt. Det stilles ikke det samme aktsomhetskrav på alle områder. Det avgjørende er om gjerningspersonen har opptrådt slik det med rimelighet kan kreves i forhold til det straffebudet som er overtrådt. I noen grad må det dessuten tas hensyn til gjerningspersonens personlige forutsetninger.

De fleste straffebud som krever uaktsomhet, rammer alminnelig uaktsomhet. Men ved enkelte bestemmelser må uaktsomheten være grov, jf. for eksempel straffeloven § 271 a (grovt uaktsomt bedrageri). I en sak om domfellelse etter straffeloven § 422 om uforsvarlig sjømannskap (som førte til at en fiskekutter grunnstøtte) har Høyesterett uttalt at uaktsomheten er grov når gjerningspersonen har utvist en «kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet», jf. Rt. 1970 side 1235.

10.3.2 Straffelovkommisjonens forslag

Når det er behov for et uaktsomhetsansvar, går kommisjonen inn for at det som et utgangspunkt skal kreves grov uaktsomhet. Regelen skal ikke lovfestes, men være et rettspolitisk utgangspunkt for lovgiverne. Kommisjonen begrunner sitt syn slik, jf. delutredning VII side 87-88:

«Den nåværende kommisjonens generelle holdning til kriminalisering av uaktsomme overtredelser har betydning også for valget mellom simpel og grov uaktsomhet som skyldkrav i bestemmelser der det av særlige grunner foreslås et uaktsomhetsansvar. Straffansvar bør i størst mulig grad gjøres gjeldende der en lovovertreder har opptrådt forsettlig eller i det minste er så mye å klandre at atferden kan karakteriseres som grovt uaktsom. Rene effektivitetshensyn bør bare i begrenset grad kunne begrunne et straffansvar for simpel uaktsomhet. På livsområder hvor feil eller uforsiktighet kan medføre alvorlige skadefølger, kan det imidlertid være nødvendig og rimelig å kreve at det utvises en særlig varsomhet. Straffansvar for simpel uaktsomhet kan da være aktuelt.

...

I forhold til mer alvorlige lovbrudd er det to motstående hensyn som gjør seg gjeldende ved vurderingen av om skyldkravet skal være simpel eller grov uaktsomhet. På den ene side tilsier faren for alvorlige skadefølger at allerede simpel uaktsomhet bør rammes. Behovet for effektive straffebud er større i forhold til alvorlige krenkelser enn i forhold til mer bagatellmessige overtredelser. På den annen side kan det virke urimelig å stille noen til strafferettslig ansvar for alvorlige handlinger dersom den det gjelder bare i begrenset grad kan klandres for sin atferd. Dette synspunktet er særlig aktuelt i forhold til spørsmålet om simpel eller grov uaktsomhet bør være skyldkravet for drap.»

Slik kommisjonen ser det, bør skyldkravet heves fra simpel uaktsomhet til grov uaktsomhet i en rekke bestemmelser, jf. oppregningen i delutredning VII side 88.

Kommisjonen advarer mot å kriminalisere uaktsomme handlinger fordi det er vanskelig å bevise forsett, jf. delutredning VII side 88-89.

10.3.3 Høringsinstansenes syn

De fleste høringsinstansene som uttaler seg om kommisjonens forslag til lovregulering av aktsomhetsansvaret, har synspunkter på om det er hensiktsmessig med en legaldefinisjon av uaktsomhet, og på hvordan en slik bestemmelse eventuelt bør utformes. Dette kommer departementet tilbake til i punkt 16.3 nedenfor.

Fem høringsinstanser har uttalt seg om grov uaktsomhet bør være den primære formen for aktsomhetsansvar. Den Norske Advokatforening og KROM gir generell støtte til forslaget, og viser til kommisjonens begrunnelse.

Agder lagmannsrett reiser spørsmål om kommisjonen gir uttrykk for «vel restriktive synspunkter på behovet for å straffe alminnelig uaktsomme handlinger», og at «det er fare for at effektivitetshensyn, ikke minst på særlovgivningens område, vil lede til at man får mange unntak».

Politidirektoratet går imot forslaget om å gjøre grov uaktsomhet til hovedskyldform for aktsomhetsansvar, og begrunner det med at en generell heving av skyldkravet vil være uheldig av hensyn til kriminalitetsbekjempelsen. Direktoratet går i stedet inn for at skyldkravet må vurderes konkret for hvert enkelt straffebud. Direktoratet viser ellers til uttalelsen fra Oslo politidistrikt, som særlig understreker at det er viktig å beholde simpel uaktsomhet som skyldkrav ved drap og betydelig skade på liv eller helse. Likestillingsombudet gir uttrykk for det samme.

10.3.4 Departementets vurdering

Slik departementet ser det, er Straffelovkommisjonens forslag om å la grov uaktsomhet være den primære graden av uaktsomhet en naturlig følge av at straff krever en moralsk begrunnelse, og ikke bør brukes i større utstrekning enn nødvendig og hensiktsmessig. Departementet slutter seg derfor til kommisjonens prinsipielle utgangspunkt. Det bidrar til å sikre at handlinger ikke kriminaliseres i større grad enn nødvendig. Sammen med de øvrige utslagene av departementets ønske om en tilbakeholden bruk av straff, vil det legge til rette for at straff, som samfunnets sterkeste reaksjon, bare brukes på de mest klanderverdige, samfunnsskadelige handlingene: Før en handling kan kriminaliseres, må det først vurderes om skadefølgeprinsippet tilsier bruk av straff. Er så tilfelle, må det tas stilling til om hovedregelen om forsett bør fravikes, slik at også uaktsomme handlinger gjøres straffbare. Og i så fall må det vurderes om enhver uaktsomhet skal kvalifisere for straffansvar, eller om det bare er de kvalifisert klanderverdige overtredelsene som skal rammes.

Samtidig må ikke betydningen av å oppstille grov uaktsomhet som utgangspunkt overdrives. Fortsatt bør det være grunnlag for å straffe en rekke overtredelser som begås med alminnelig (simpel) uaktsomhet. Dette vil særlig være aktuelt for handlinger som kan ha alvorlige konsekvenser, hvor det er praktisk at normen overtres uforsettlig, og hvor det ikke finnes andre normer eller sanksjoner som bidrar til å forebygge overtredelser. Spørsmålet om når skyldkravet bør være simpel uaktsomhet må vurderes nærmere for hvert enkelt straffebud som ledd i departementets arbeid med en ny spesiell del i straffeloven, og tilsvarende for straffebud i spesiallovgivningen.

Departementet er enig i at det er gode grunner for å være varsom med å statuere et simpelt uaktsomhetsansvar av rene effektivitetshensyn eller for å ramme skjult forsett. Slik kriminaliteten har utviklet seg, er det likevel ikke til å komme unna at slike hensyn i ikke ubetydelig grad bør begrunne et simpelt uaktsomhetsansvar, kanskje særlig ved brudd på straffebud i spesiallovgivningen. Det bør også unngås at vanskeligheter med å ramme «skjult forsett» kan føre til at det i praksis oppleves slik at ofrene for kriminalitet blir prisgitt.

Etter Straffelovkommisjonens forslag er terskelen for grov uaktsomhet høy. Kommisjonens forslag er utformet med utgangspunkt i en formulering som Høyesterett brukte i forbindelse med en bestemt lovparagraf (§ 422 om uforsvarlig sjømannskap). Hvor høyt terskelen legges, har imidlertid også betydning for behovet for å kriminalisere vanlig (simpel) uaktsomhet. Selv om departementet slutter seg til kommisjonens forslag til bestemmelse om grov uaktsomhet, vil departementet understreke at terskelen bør legges noe lavere enn kommisjonens forslag kan gi inntrykk av, og at det i noen grad også kan avhenge av straffebudet hvor sterk bebreidelse det kan rettes mot overtrederen, jf. for eksempel Rt. 1970 s. 1235 i forhold til straffeloven § 422. Det er ikke gitt at en innstramming av straffansvaret overfor fysiske personer skal føre til at også området for foretaksstraff blir strammet inn.

Departementet går på denne bakgrunn inn for at man i større grad enn hittil bør begrense seg til å sette straff for grov uaktsomhet når uaktsomhetsansvar skal statueres. Dette innebærer ikke nødvendigvis at grov uaktsomhet skal være den faktiske hovedregelen, men at lovgiverne bør tenke seg bedre om i valget mellom grov og simpel uaktsomhet enn det som har vært vanlig. Etter departementets syn er det grunnlag for en viss innstramming i bruken av simpel uaktsomhet som skyldform. Men departementet er samtidig mer åpen for å bruke vanlig (simpel) uaktsomhet som skyldform enn det Straffelovkommisjonen gir uttrykk for.

10.4 Skal eventuelt forsett (dolus eventualis) oppheves?

10.4.1 Gjeldende rett

I norsk rett er det tre typer forsett, eventuelt fire dersom man foretrekker å sondre mellom såkalt visshetsforsett og sannsynlighetsforsett. Når loven krever forsett, er det likegyldig hvilken av disse forsettformene som eventuelt foreligger. En mer fullstendig oversikt over gjeldende rett er gitt i punkt 16.2.2, se også delutredning V side 115 flg.

Når hovedinnholdet i forsettbegrepet skal forklares, er det enklest å ta utgangspunkt i straffebud som krever en følge. Departementet vil derfor bruke denne innfallsvinkelen i det følgende. Men det som beskrives, gjelder tilsvarende for straffebud som ikke krever en følge.

Uansett hvilken type forsett det dreier seg om, er det et minstekrav at gjerningspersonen har holdt følgen som mulig. Men dette er aldri tilstrekkelig, det kreves noe i tillegg. Gjerningspersonen må i utgangspunktet enten ha tilstrebet følgen (hensiktsforsett) eller holdt den som sikker eller overveiende sannsynlig, dvs. minst 51 prosent sannsynlig, (visshetsforsett og sannsynlighetsforsett). Men det er etter gjeldende rett også forsett dersom gjerningspersonen mener at sannsynligheten for at følgen skal inntre er mindre enn 51 prosent, hvis han har bestemt seg for å foreta handlingen selv om følgen skulle inntre (eventuelt forsett).

De ulike typene forsett kan illustreres med utgangspunkt i følgende situasjon: Raneren A flykter, og blir forfulgt av B.

Forsettskravet i straffeloven § 233 (forsettlig drap) er for det første oppfylt hvis A skyter mot B i den hensikt å drepe ham. Forsettskravet er også oppfylt når A skyter mot B primært for å skremme ham, men holder det for sikkert eller mest sannsynlig at han vil treffe og såre ham dødelig.

I tillegg til disse to forsettsformene er det forsett når A skyter mot B og anser det som mulig at han vil treffe ham, men tar det standpunkt at han ville ha skutt selv om han var sikker på eller anså det som mest sannsynlig at han ville komme til å drepe B. Denne siste typen forsett kalles vanligvis eventuelt forsett, den positive innvilgelsesteori eller dolus eventualis. I det følgende brukes betegnelsen eventuelt forsett.

10.4.2 Straffelovkommisjonens forslag

Det er ikke omstridt at hensiktsforsett og visshets- og sannsynlighetsforsett fortsatt bør gjelde som skyldformer i norsk rett. Spørsmålet er om også eventuelt forsett bør anerkjennes som forsett i en ny straffelov.

Straffelovkommisjonen har i de tre alminnelige delutredningene endret syn på om eventuelt forsett bør videreføres i den nye straffeloven.

I delutredning I gikk kommisjonen inn for å oppheve eventuelt forsett, fordi det ikke var behov for slikt forsett ved siden av sannsynlighetsforsettet, jf. utredningen side 146. I delutredning V hadde kommisjonen endret syn, og mente at eventuelt forsett burde beholdes, jf. utredningen side 117-119. Kommisjonen fremhevet da at selv om eventuelt forsett har sine svakheter, og man i mange tilfeller er godt hjulpet med sannsynlighetsforsettet, kunne det være behov for eventuelt forsett i enkelte typer av saker, særlig narkotikasaker.

I delutredning VII, som inneholder Straffelovkommisjonens endelige forslag, er kommisjonen delt i synet på om eventuelt forsett bør videreføres, jf. utredningen side 225. Flertallet, alle unntatt lederen, mener at det ikke er behov for å beholde eventuelt forsett.

Flertallet legger særlig vekt på tre forhold: For det første at eventuelt forsett er prinsipielt betenkelig: Eventuelt forsett har et hypotetisk moment seg i seg - vurderingen av lovbryterens skyld må løsrives fra det han holdt som mest sannsynlig. For det andre legger flertallet vekt på at forsettsformen ofte reiser betydelige bevisproblemer. Gjerningspersonen handler gjerne raskt og uoverveid, og det kan være vanskelig å vite hva han forsto og tenkte da handlingen ble begått. Spesielt vanskelig kan det være å bevise at gjerningspersonen bevisst mente at han ville gjort det samme om han hadde ansett følgen for sikker. Endelig fremhever flertallet at det i praksis er vanskelig å formulere bevistemaet på en tilstrekkelig presis måte fordi man lett vil kunne overskride grensen mot bevisst uaktsomhet, jf. delutredning V side 117. I sum «representerer disse momentene så alvorlige rettssikkerhetsproblemer at denne forsettsformen, som ligger så nær bevisst uaktsomhet, bør oppgis», jf. delutredning VII side 225.

Mindretallet, kommisjonens leder, viser til at det i praksis er et visst behov for denne skyldformen, blant annet ved drap, legemskrenkelser og narkotikaforbrytelser, jf. den nærmere begrunnelsen i delutredning V side 118.

10.4.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansenes syn på forslagene i delutredning I og V fremgår av henholdsvis delutredning V side 116 og delutredning VII side 224-225.

Under høringen av delutredning VII går flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, inn for å opprettholde eventuelt forsett. Dette gjelder Borgarting lagmannsrett, Frostating lagmannsrett, riksadvokaten, Agder, Trøndelag og Hordaland statsadvokatembeter, Politidirektoratet og Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund. Disse høringsinstansene legger blant annet vekt på at det er et praktisk behov for skyldformen, særlig for å bekjempe organisert kriminalitet med rot i lukkede, kriminelle miljøer. Politidirektoratet viser til uttalelsen fra Oslo politidistrikt:

«Det har i den senere tid vokst frem en rekke mer eller mindre kriminelle nettverk av forholdsvis lukket karakter. Et av særtrekkene ved disse nettverk er at den eller de egentlige hovedmenn i stor grad formelt har karakter av medvirkere. Påtalemyndighetens mulighet for å ramme disse reelle hovedmenn er via medvirkningsansvaret. Også på dette punkt kan skyldformen dolus eventualis få praktisk betydning. Det er tilstrekkelig å føre bevis for at bakmennene innså muligheten for hva de direkte gjerningsmenn hadde i tankene, men bidro likevel med sitt (for eksempel formell godkjennelse, råd eller veiledning). Oppheving av skyldformen dolus eventualis vil derfor kunne svekke bekjempelsen av bakmennene i kriminelle nettverk eller voldelige grupperinger.»

Særlig alvorlige legemskrenkelser og narkotikaforbrytelser fremheves som lovbrudd der eventuelt forsett fyller et praktisk behov. Riksadvokaten uttrykker det slik:

«Ved f eks drap og legemskrenkelser kan ... gjerningsmannens hensynsløshet være så klanderverdig at det er lite tilfredsstillende bare å dømme for uaktsomhet. Og - meget praktisk - i narkotikakurérsakene kan det i en del tilfelle la seg bevise at kureren hadde overveiet muligheten for at kvantumet var større eller stoffet farligere, men at han bestemte seg for å gjennomføre transporten uansett. Derimot er det ikke gitt at man i et slikt tilfelle kan bevise at kureren holdt det «verste» alternativet for overveiende sannsynlig. - En slik positiv innvilgelse av den mer alvorlige følge er så straffverdig at det er rimelig å dømme gjerningsmannen for eksempelvis forsettlig transport av det faktiske kvantum og art av stoffet.»

Høringsinstansene som går inn for å opprettholde eventuelt forsett, synes ikke innvendingene mot slikt forsett (se foran) er overbevisende. Borgarting lagmannsrett uttaler følgende:

«Det er ikke denne lagmannsretts erfaring at skyldformen dolus eventualis i praksis reiser spesielt vanskelige bevisproblemer. Selv om terskelen for domfellelse med denne skyldformen er lavere enn for vanlig forsett, kan jeg ikke se at rettssikkerhetshensyn gjør seg gjeldende med en slik styrke at skyldformen bør sløyes. Med grunnlag i de krav som oppstilles i nyere rettspraksis er det hypotetiske element blitt meget begrenset. Domfellelse etter denne forsettsformen forutsetter bevist at gjerningspersonen har regnet det som mulig at det straffbare resultat vil inntre og at han i den situasjonen likevel har valgt å utføre handlingen.»

Følgende instanser går inn for å sløyfe eventuelt forsett: Agder lagmannsrett, Den Norske Advokatforening, Politiets Fellesforbund, Forsvarergruppen av 1977 og Politiembetsmennenes Landsforening. Disse høringsinstansene viser til begrunnelsen til flertallet i Straffelovkommisjonen. Forsvarergruppen av 1977 presiserer sitt syn slik:

«Vi har ... lagt avgjørende vekt på at forskjellen i straffverdighet mellom den bevisste og grovt uaktsomme handling og hvor det foreligger dolus eventualis er marginal samtidig som det regelmessig er forbundet med store bevismessig vanskeligheter å avgjøre om dolus eventualis foreligger.

Ved de mer kvalifiserte forsettsformer og ved sannsynlighetsforsett vil ofte handlingen i seg selv gi et verdifullt bevismessig bidrag. Det samme gjelder ikke ved vurderingen av om det foreligger dolus eventualis.

Ut fra ovennevnte hensyn bør dolus eventualis-tilfellene straffrettslig sett bedømmes på samme måte som de grovt uaktsomme overtredelser. Ved å fjerne denne forsettsformen vil man oppnå nettopp dette.»

10.4.4 Departementets vurdering

Om man bør videreføre eventuelt forsett i en ny straffelov, avhenger av om det er behov for denne typen forsett, og i så fall om den har ulemper som oppveier behovet.

Høringen etterlater et klart inntrykk av at det fortsatt vil være et behov for eventuelt forsett. Dette gjelder særlig i bekjempelsen av grovere legemskrenkelser, narkotikakriminalitet og mer generelt i forhold til bakmenn i organisert kriminalitet. Høringen gir også et inntrykk av at behovet for å kunne straffe slikt forsett trolig er større i dag enn tidligere. Fremveksten av en mer kynisk og omfattende organisert kriminalitet ligger til grunn for en rekke lovtiltak i de senere årene, jf. for eksempel Ot.prp. nr. 62 (2002-2003) Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. (lovtiltak mot organisert kriminalitet og menneskehandel, gjengangerstraff mv.).

Et av særtrekkene ved den organiserte kriminaliteten er at mange personer er involvert. Dessuten vil ofte de som reelt sett bestemmer at de straffbare handlingene skal utføres, rent faktisk være fjernt fra der de blir begått. Iallfall under etterforskningen vil bakmennene ofte prøve å distansere seg mest mulig fra dem som direkte har utført handlingen.

I en situasjon der en gruppe av personer samarbeider om å begå lovbrudd, og de ulike personene i gruppen har ulike roller, kan det være vanskelig å bevise hva hver og en av dem holdt som sannsynlig. Å bevise at for eksempel en bakmann har holdt utøvelsen av en straffbar handling som mest sannsynlig, kan være en meget tung oppgave og føre til at han enten går fri, eller blir domfelt etter straffebud som ikke gjenspeiler den reelle straffverdigheten av hans handlinger. Gjennom etterretnings- og etterforskningsarbeid som belyser den reelle strukturen i den kriminelle grupperingen, dens kriminelle virksomhetsområde og eventuelle ideologiske plattform, kan det imidlertid være overkommelig å bevise eventuelt forsett hos bakmannen og andre i gruppen som ikke har vært med på selve gjennomføringen av lovbruddet.

Flere høringsinstanser fremhever særlig behovet for eventuelt forsett i narkotikasaker, spesielt i straffesaker mot kurerer som uriktig forsøker å gi inntrykk av at de var uvitende om hva de transporterte, jf. riksadvokatens høringsuttalelse som er gjengitt foran. Det er symptomatisk at av de seks sakene hvor Høyesterett siden 1980 har vurdert eventuelt forsett, er fem narkotikasaker (Rt. 2003 side 118, 2001 side 58, 2000 side 2272, 1991 side 600 og Rt. 1984 side 875). Den sjette gjelder drapsforsøk med skytevåpen (Rt. 1980 side 979).

Oppsummeringsvis har høringen klart påvist et reelt behov for å videreføre eventuelt forsett i en ny straffelov. Også den alminnelige rettsbevisstheten kan tilsi at den som har et slikt forsett, bør straffes. Som riksadvokaten er inne på, kan hensynsløsheten til gjerningspersonen for eksempel ved drap og alvorlige legemskrenkelser være så klanderverdig at det oppfattes som lite rimelig bare å straffe for uaktsomhet selv om de vanlige forsettstypene ikke er oppfylt.

Det avgjørende blir så om innvendingene mot eventuelt forsett veier så tungt at slikt forsett likevel bør sløyfes, slik flertallet i Straffelovkommisjonen går inn for.

Innvendingene mot eventuelt forsett er særlig at det inneholder et hypotetisk element og at det kan oppstå bevisproblemer og vansker med å formulere bevistemaet på en tilstrekkelig presis måte. Ingen av innvendingene er grunnløse, men de må heller ikke overdrives. Når det ikke foreligger noen tilståelse, vil nær sagt all forsettskonstatering ha elementer av hypotese i seg. Retten må ut fra ytre omstendigheter og alminnelige erfaringssetninger avgjøre hva gjerningspersonen har tenkt eller forstått. Bevisbedømmelsen ved eventuelt forsett står slik sett ikke i noen vesentlig annen stilling enn bevisbedømmelsen ved andre typer forsett.

Departementet er derimot enig i at det ofte kan være vanskeligere å bevise eventuelt forsett enn annet forsett. Erfaringene til Borgarting lagmannsrett, som oftere enn de fleste andre domstoler behandler saker som kan reise spørsmål om eventuelt forsett, er riktignok at det ikke reiser spesielt vanskelige bevisproblemer. Departementet antar imidlertid at påtalemyndigheten i en del tilfeller har henlagt saker eller nedsubsummert forholdet fordi den har ment at det vil være for vanskelig å føre bevis for eventuelt forsett.

Departementet legger stor vekt på at reglene om bevisbyrden i straffesaker fører til at retten skal frifinne dersom det er rimelig tvil om det er bevist eventuelt forsett. Faren for uriktige domfellelser skulle derfor ikke være større enn ellers. Og det forhold at eventuelt forsett kan være vanskelig å bevise, er etter departementets syn ikke en sterk nok grunn til å avstå fra å straffe i de saker slikt forsett lar seg bevise utover enhver rimelig tvil.

Innvendingen om at det er vanskelig å formulere bevistemaene tilstrekkelig presist, må regnes som et mindre problem enn tidligere fordi alle straffesaker nå starter i tingretten. Behovet for klart og presist å angi hva som er bevistemaet oppstår særlig ved jurybehandling i lagmannsretten. Men her vil behandlingen i første instans ha bidratt til å klargjøre de avgjørende bevistemaene. Departementet legger også vekt på at dersom eventuelt forsett skal videreføres i den nye straffeloven, bør forsettstypen defineres direkte i loven. En slik lovfesting kan bidra til at det blir lettere å formulere bevistemaene på en dekkende måte.

Departementet har på denne bakgrunnen kommet til at fordelene ved eventuelt forsett overstiger ulempene. Departementet fremmer derfor forslag om at eventuelt forsett skal videreføres og defineres i loven, se punkt 16.2.4.

10.5 Skal den laveste uaktsomhetsgraden (culpa levissima) oppheves?

10.5.1 Gjeldende rett

Straffeloven § 43 første alternativ regulerer en særlig lett grad av uaktsomhet, som ofte kalles for culpa levissima. I det følgende nyttes betegnelsen lett uaktsomhet. Skyldgraden er ikke i seg selv nok for straffansvar, men er et vilkår for å skjerpe strafferammen etter en rekke straffebud når handlingen har hatt skadelige følger som ikke er forsettlige, men som lovbryteren kunne forutse. For eksempel kan straffen forhøyes etter straffeloven § 228 annet ledd når en forsettlig legemsfornærmelse har ført til en skadefølge, og lovbryteren kunne innsett muligheten av følgen, se delutredning I side 145 og 149. Dersom skadefølgen er forsettlig, kan lovbryteren etter omstendighetene straffes etter et strengere straffebud, som for eksempel straffeloven § 229 (legemsbeskadigelse).

10.5.2 Straffelovkommisjonens forslag

I delutredning I ga Straffelovkommisjonen uttrykk for at den overveide å foreslå at reglene om skjerpede strafferammer ved uforsettlige, men lett uaktsomme skadefølger burde oppheves. Begrunnelsen var blant annet at dette ville gjøre reglene enklere å praktisere, og at en slik endring neppe ville ført til noen betenkelig innskrenkning av det strafferettslige vernet, se delutredning I side 149. Kommisjonen pekte på at det i så fall kunne være behov for å øke maksimumsstraffen i enkelte straffebud, jf. delutredning I side 149, og eventuelt også å kriminalisere flere uaktsomme handlinger. Blant høringsinstansene var det delte oppfatninger om forslaget, se oppsummeringen i delutredning V side 122.

I delutredning V fastholdt kommisjonen at lett uaktsomhet burde oppheves, se utredningen side 122. Det ble lagt vekt på at man bør være varsom med å skjerpe straffen ved så lave skyldgrader som lett uaktsomhet. Det ble også tillagt betydning at straffelovens system ville bli enklere uten en slik regel.

Forslaget i delutredning V møtte til dels sterk motstand under høringen, se oversikten i delutredning VII side 177. Høringsinstansene pekte blant annet på at dette måtte lede til at de alminnelige strafferammene ble forhøyet.

I delutredning VII side 177-179 gjentar Straffelovkommisjonen forslaget, men i vesentlig modifisert form. Kommisjonens endelige forslag skjerper kravet til skyld på to måter. For det første: Uforsettlige skadefølger kan bare lede til en skjerpet strafferamme når følgen burde ha vært innsett (uaktsom). Følger som gjerningspersonen kunne, men ikke burde innse, skal ikke lenger lede til skjerpede strafferammer. Slike følger kan tillegges vekt ved straffutmålingen, men da som et skjerpende moment innenfor den ordinære strafferammen.

Den andre skjerpelsen ligger i at uaktsomme følger ikke automatisk skal føre til en skjerpet strafferamme. Følgen vil i stedet inngå i totalvurderingen av om handlingen er grov. Er handlingen grov, skjerpes strafferammen.

Kommisjonens begrunnelse for ikke helt å sløyfe skjerpede strafferammer på grunn av uforsettlige følger, er blant annet at det ville kunne føre til at de ordinære strafferammene måtte settes høyere - noe kommisjonen ser på som uheldig.

10.5.3 Høringsinstansenes syn

Under høringen av delutredning VII har Straffelovkommisjonens forslag fått en blandet mottakelse. Agder lagmannsrett, Den norske Dommerforening, Den Norske Advokatforening, Forsvarergruppen av 1977, KROM og Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund slutter seg til kommisjonens forslag og begrunnelse.

Borgarting lagmannsrett har ikke innvendinger mot forslaget. Politiembetsmennenes Landsforening er usikker på om forslaget gir en bedre løsning enn dagens ordning, og ser det som mulig at forslaget i liten grad vil få noen praktisk betydning.

Hordaland statsadvokatembeter er tvilende til om man bør følge forslaget om å ta følgen med i helhetsvurderingen av om lovbruddet er grovt. I stedet bør følgen som i dag skjerpe strafferammen.

Trøndelag statsadvokatembeter er i tvil om kommisjonens forslag bør vedtas, og fremhever særlig sin bekymring over at straffenivået kan gå ned dersom forslaget følges.

Høringsinstansene som går imot forslaget er Frostating lagmannsrett, riksadvokaten, Agder statsadvokatembeter, Politidirektoratet og Politiets Fellesforbund. Disse høringsinstansene fremhever særlig at det er en fare for at endringen kan lede til et lavere straffenivå, særlig for legemskrenkelser med uforsettlige følger. Det fremheves også at dagens ordning er innarbeidet, og at den ikke kan ses å ha hatt uheldige følger. Riksadvokaten peker på to ytterligere motargumenter:

«For det første kan det ha en egenverdi å få fram i rubriseringen av den straffbare handling at gjerningsmannen gjøres ansvarlig for en bestemt følge. Den alminnelige rettsbevissthet antas lettere å kunne akseptere en domfellelse der dødsfølgen er rubrisert. - For det andre viser det seg i praksis at for eksempel en forsettlig legemsfornærmelse med dødsfølge i dag sjelden utløser tiltale for uaktsomt drap. (Ved legemsbeskadigelse med døden til følge vil strafferammen for dette være høyere enn ved uaktsomt drap, og det er derfor i dag selvstendig grunn til å reise tiltale etter straffeloven § 229.) Hvis den foreslåtte endring medfører at slike forhold blir bedømt som ordinær legemskrenkelse fordi en ikke finner at gjerningsmannen burde ha innsett dødsfølgen, vil det formentlig være vanskelig å vinne gehør for dette i allmennheten, med de belastninger dette medfører for både domstoler og påtalemyndighetens tillit.»

10.5.4 Departementets vurdering

Straffelovkommisjonens forslag om å skjerpe vilkårene for når en uforsettlig skadefølge skal lede til strengere strafferammer, har etter departementets syn mye for seg, særlig når det ses i sammenheng med de øvrige forslagene om hvilke krav som bør stilles til subjektiv skyld. Ofte kan det være urimelig å skjerpe straffen for følger som gjerningspersonen ikke kan bebreides for, men som han kunne ha innsett muligheten av. Videre kan det skape dårlig sammenheng i lovens skyldkrav dersom man i større utstrekning enn i dag skal kunne kreve forsett eller grov uaktsomhet som skyldkrav for selve den straffbare handlingen, men samtidig beholde adgangen til å skjerpe strafferammen ved følger som gjerningspersonen kunne innsett, men ikke burde ha tenkt over. Bortsett fra der følgen er et hendelig uhell eller et sammenstøt av uheldige omstendigheter, fører dagens ordning langt på vei til et objektivt ansvar for følger. Hensynet til god sammenheng i reglene om subjektiv skyld tilsier at det bør kreves en særlig begrunnelse for å videreføre dagens ordning.

En slik særlig begrunnelse kunne være at kommisjonens forslag vil lede til en for vidtgående nedkriminalisering. Departementet antar imidlertid at forslaget i liten grad vil virke slik. Følger som i dag er straffskjerpende - og ikke anses som uaktsomme, men som gjerningspersonen kunne ha innsett - vil fremdeles kunne tillegges vekt innenfor den ordinære strafferammen. Følger som er uaktsomme, vil regelmessig lede til at handlingen er grov, slik at strafferammen skjerpes av den grunn. De fleste straffebud som i dag har en skjerpet strafferamme ved følgeskader, vil etter kommisjonens forslag til den nye straffelovens spesielle del bli delt inn i alminnelige og grove overtredelser.

Forslaget vil stort sett bare begrense den utmålte straffen når handlingen har hatt følger som ikke kan bebreides gjerningspersonen som uaktsomme, og domstolen ønsker å utmåle en straff som går ut over den ordinære strafferammen.

Etter dagens straffelov er den øvre strafferammen for legemsfornærmelse 6 måneder, men straffen kan skjerpes til 5 år dersom legemsfornærmelsen har hatt døden til følge, jf. straffeloven § 228 første og annet ledd, jf. § 43. Rettspraksis tyder på at det sjelden vil være behov for en skjerpet strafferamme. I avgjørelsen i Rt. 1994 side 1240 behandlet Høyesterett et tilfelle med legemsfornærmelse med dødsfølge. Med dissens 3-2 ble straffen på 120 dager ubetinget fengsel opprettholdt. Mindretallet ville skjerpe straffen til 6 måneders fengsel. Både flertallet og mindretallet kunne med andre ord fastsatt sin straff innenfor den ordinære strafferammen. Også ved utformingen av rammene i den nye straffeloven må man ta hensyn til behovet for å skjerpe straffen for uforsettlige følger.

Flere høringsinstanser har uttrykt bekymring for at Straffelovkommisjonens forslag vil lede til et lavere straffnivå. Departementet forstår bekymringen - hvilken straff som utmåles påvirkes ofte av de signalene som er gitt gjennom fastsettelsen av den øvre strafferammen. Når det ikke er noen forhøyet ramme for handlinger som har uforutsette følger som gjerningspersonen kunne ha innsett, men som han ikke burde ha innsett, er det i mangel av andre holdepunkter en fare for at følgen ikke tillegges tilstrekkelig vekt i straffutmålingen innenfor den ordinære strafferammen. Departementet vil på denne bakgrunnen understreke at en oppfølging av kommisjonens forslag ikke skal medføre at den utmålte straffen skal gå ned i forhold til dagens nivå. Departementet har dessuten i punkt 11.8 gitt uttrykk for at det vil vurdere om det bør innføres en generell bestemmelse om momenter som skal vektlegges ved straffutmålingen. Innføres det en slik bestemmelse, bør det vurderes om uforutsette følger bør nevnes som et straffskjerpende moment.

En annen særlig begrunnelse som kan tale for å beholde dagens ordning, er hensynet til den alminnelige rettsbevissthet. Under høringen har særlig riksadvokaten fremhevet dette. De alvorlige konsekvensene av handlingen kan gjøre at folk flest mener at straffverdigheten øker, nærmest uten hensyn til den subjektive skyld hos gjerningspersonen. En skal for eksempel ikke undervurdere betydningen av at dødsfølgen kommer frem ved domfellelsen slik at det blir klart for omverdenen at strafforfølgningen har tatt hensyn til den. Å ignorere slike effekter kan gjøre at straffen i mindre grad bidrar til ro i samfunnet og hindrer selvjustis etter at det er begått en kriminell handling, jf. punkt 6.3.4 foran. Det er imidlertid et stykke på vei mulig å oppnå den samme virkningen selv om ikke straffebudet lenger stikkordsmessig kan typifiseres etter dødsfølgen («legemsfornærmelse med døden til følge»). En måte å gjøre dette på, er å synliggjøre i domspremissene som knytter seg til straffutmålingen, at det er tatt hensyn til skadefølgen.

Departementet går etter en samlet vurdering inn for å følge opp kommisjonens forslag slik at skyldgraden lett uaktsomhet (culpa levissima) oppheves, men at uaktsomme følger kan tillegges vekt ved avgjørelsen om handlingen er grov. Departementet legger særlig vekt på hensynet til rimelighet, sammenheng og konsekvens i reglene om subjektiv skyld.