Ot.prp. nr. 90 (2003-2004)

Om lov om straff (straffeloven)

16 Subjektive vilkår for straff

16.1 Innledning

Hvilke krav som bør stilles til subjektiv skyld for at en lovbryter skal straffes, er behandlet i kapittel 10 foran. Nedenfor behandles spørsmål som knytter seg til den nærmere utformingen av bestemmelsene om forsett, uaktsomhet, uforsettlige følger og faktisk og rettslig uvitenhet (villfarelse).

16.2 Forsett

16.2.1 Innledning

Departementet går i punkt 10.2.4 inn for at forsett skal være den alminnelige skyldformen i straffelovgivningen. Departementet foreslår dessuten å opprettholde forsettsformen eventuelt forsett, se punkt 10.4. Nedenfor behandles spørsmål som knytter seg til utformingen av forsettsbestemmelsen.

16.2.2 Gjeldende rett og fremmed rett

Forsett er ikke definert i dagens straffelov, men er utviklet i rettspraksis og juridisk teori på bakgrunn av forarbeidene. Det er vanlig å sondre mellom tre, eventuelt fire, typer forsett, se delutredning V side 115-116 og foran i punkt 10.2.1: Hensiktsforsett, (visshetsforsett), sannsynlighetsforsett og eventuelt forsett. Forsettskriteriene er mer inngående forklart i merknadene til § 22.

Hensiktsforsett foreligger når gjerningspersonen ønsket eller ville at gjerningsinnholdet i straffebudet skulle oppfylles - oppfyllelsen er tilsiktet: A skyter etter B for å drepe ham. Bs død er motivet for handlingen. Viljen til å begå den straffbare handlingen kommer i slike tilfeller klart frem, og det er uten interesse hvor sannsynlig gjerningspersonen mener det er at hensikten oppnås så lenge han har holdt det for mulig.

Visshets- og sannsynlighetsforsett kjennetegnes ved at gjerningspersonen holder det for henholdsvis sikkert eller mest sannsynlig (mer enn 50%) at han oppfyller gjerningsinnholdet i straffebudet: A ønsker å skremme B ved å skyte mot ham, men holder det som sikkert eller mest sannsynlig at B vil bli truffet og dødelig såret. Selv om det ikke var As hensikt å drepe B, har han bevisst foretatt en handling som sikkert eller mest sannsynlig vil lede til dette resultatet.

Eventuelt forsett (dolus eventualis, den positive innvilgelsesteori) ligger nærmere uaktsomhet enn de to andre typene forsett, og krever en nærmere forklaring.

Dersom gjerningspersonen bare holder det som en mulighet at gjerningsinnholdet blir oppfylt (og ikke mest sannsynlig), foreligger det i utgangspunktet bare (bevisst) uaktsomhet, og ikke forsett. A forfølges av B og skyter mot B på langt hold for å skremme ham, men ser det som usannsynlig at han kommer til å treffe og ønsker heller ikke dette. Dersom han under slike forutsetninger likevel treffer, kan han bare dømmes for uaktsomt drap. I en slik situasjon har ikke viljen til å begå drap kommet tilstrekkelig klart til uttrykk. Forsett foreligger likevel dersom A bevisst har bestemt seg for å skyte mot B selv om B skulle bli drept. A har i en slik situasjon positivt innvilget (godtatt) at handlingen dreper B, og kan da straffes for en forsettlig overtredelse.

Eventuelt forsett finnes også i en annen og mer hypotetisk form som ikke er godtatt som forsett i norsk rett, se delutredning V side 116.

En oversikt over rettstilstanden i de andre nordiske landene er tatt inn i delutredning V side 116. Samtlige av landene anerkjenner eventuelt forsett. Sverige anerkjenner derimot ikke sannsynlighetsforsett. Det fører dels til at eventuelt forsett er viktigere enn etter norsk rett, og dels til at man i Sverige må trekke en grense mellom visshetsforsett og sannsynlighetsforsett. Grensen angis gjerne slik at det må kreves «praktisk visshet», jf. Nils Jareborg: Allmän kriminalrätt (2001) side 313. I det ligger at gjerningspersonen ikke er i noen egentlig tvil om de forholdene som gjør handlingen straffbar, men det kreves ikke «at han inte kan föreställa sig möjligheten att han kan ha fel». Et forslag om å innføre et kvalifisert sannsynlighetsforsett til erstatning for eventuelt forsett (jf. SOU 1996:185) ble vurdert i 2001, men ikke fulgt opp, jf. Regeringens proposition 2000/01:85 Förberedelse til brott m.m. side 9-13. Den svenske regjeringen la særlig vekt på at det ikke var påvist noe stort behov for noen reform, og mente at det burde være opp til rettspraksis eventuelt å utvikle forsettsbegrepet i retning av et sannsynlighetsforsett. I Finland er det med virkning fra 1. januar 2004 vedtatt lovendringer som innfører sannsynlighetsforsett, jf. lagen 13. juni 2003 om ändring av strafflagen och vissa andra lagar (Finlands förfatningssamling nr. 515-540/2003).

16.2.3 Straffelovkommisjonens forslag og høringsinstansenes syn

Straffelovkommisjonen går inn for at de ulike typene forsett skal defineres i loven. Dette vil gjøre straffeloven mer informativ enn i dag, hvor loven ikke inneholder slike definisjoner. Kommisjonen foreslår at bestemmelsen om forsett utformes slik, jf. delutredning VII side 476 og side 224-225:

Ǥ 3-9. Forsett

Forsett foreligger når noen

  1. handler med hensikt å oppfylle gjerningsbeskrivelsen i straffebudet, eller

  2. handler med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig oppfyller gjerningsbeskrivelsen i straffebudet.

For forsett kreves det ikke at lovbryteren er kjent med at handlingen er ulovlig, jf. § 3-13.»

Utkastet svarer til utkastet til § 30 i delutredning V, se utredningen side 114-119 og side 279.

Bestemmelsen definerer i nr. 1 hensiktsforsett. Kommisjonen har lagt vekt på å få frem at hensikten ved straffebud med skadefølger knytter seg til følgen og ikke til utførelsen av handlingen, jf. delutredning VII side 224.

Kommisjonen foreslår ikke i delutredning VII noen definisjon av eventuelt forsett (dolus eventualis). Dette skyldes at et flertall i kommisjonen går inn for å oppheve denne typen forsett, se punkt 10.4.2 foran. I delutredning V side 279 foreslo kommisjonen følgende definisjon av eventuelt forsett i utkastet til § 30 nr. 3:

«Forsett foreligger når noen ...

3. regner det som mulig at handlingen oppfyller gjerningsbeskrivelsen i straffebudet, og bestemmer seg for å foreta handlingen selv om gjerningsbeskrivelsen vil bli oppfylt.»

Mindretallet i kommisjonen, som ønsker å videreføre eventuelt forsett (Høgetveit), har synspunkter på hvor langt en slik type forsett bør strekke seg, jf. delutredning VII side 225:

«Ved dolus eventualis må man foreta en to-leddet vurdering av gjerningspersonens sinnstilstand. For det første må gjerningspersonen ha regnet det som mulig - men altså verken sikkert eller mest sannsynlig - at det straffbare resultatet vil inntre som følge av handlingen. For det andre må gjerningspersonen ha tatt det standpunkt å ville foreta handlingen selv om det resultatet vedkommende bare regnet med som en mulighet, likevel rent faktisk skulle inntre. Det forutsettes altså at gjerningspersonen foretar en hypotetisk vurdering når han eller hun treffer beslutningen om å foreta handlingen. Dersom det, slik Oslo politikammer foreslår, skulle være tilstrekkelig at gjerningspersonen i denne hypotetiske vurderingen anså det straffbare resultatet for bare mest sannsynlig - når utgangspunktet er at vedkommende egentlig bare regner resultatet som mulig - beveger man seg etter mindretallets syn farlig nær skyldformen bevisst uaktsomhet.»

Forskjellen mellom forslaget til Oslo politikammer (som det da het) og forslaget til mindretallet i kommisjonen blir tydelig dersom gjerningspersonen var så oppsatt på å utføre handlingen at han ville ha utført den selv om skadefølgen mest sannsynlig ville inntre, men ikke dersom den sikkert ville inntre. Forslaget til definisjon av eventuelt forsett i delutredning V er i samsvar med mindretallets syn i delutredning VII. Flertallet i delutredning VII går ikke (subsidiært) inn på spørsmålet.

Under høringen av delutredning V gikk Oslo politikammer inn for at sannsynlighetsovervekt burde være tilstrekkelig. Det ble vist til at det ofte kan være vanskelig å bevise at gjerningspersonen var så oppsatt på å begå den straffbare handlingen at han ville utført den selv om han hadde holdt følgen som sikker, jf. delutredning VII side 225. Derimot er det lettere å bevise at han hadde bestemt seg for å utføre handlingen selv om han visste gjerningsbeskrivelsen mest sannsynlig vil bli oppfylt. Under høringen av delutredning VII har Hordaland statsadvokatembeter gitt uttrykk for det samme, og vist til at å godta en mest sannsynlig følge «viser et like klart forbrytersk sinnelag som det alminnelige forsett.»

Rus og skyld reiser særskilte problemer. Et sentralt spørsmål er om hovedregelen om forsett også skal gjelde ved beruselse eller om det skal gjøres unntak. Spørsmålet oppstår særlig dersom gjerningspersonen på grunn av rusen er i faktisk villfarelse, se punkt 16.5 nedenfor. Kommisjonen går inn for å videreføre dagens ordning med å fingere skyld, dvs. at gjerningspersonen bedømmes som om han var edru. Kommisjonen mener imidlertid at det er tilstrekkelig å ta inn regelen om selvforskyldt rus i bestemmelsen om faktisk villfarelse, se utkastet til § 25, og ikke som i dag også i bestemmelsen om forsett, jf. straffeloven § 40, slik den lyder etter endringsloven 17. januar 1997 nr. 11 og delutredning VII side 225. Høringsinstansene har ikke hatt innvendinger mot dette.

16.2.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at det er hensiktsmessig å definere de ulike skyldformene i loven. Selv om ikke Grunnloven § 96 krever dette, er en slik lovfesting best i samsvar med hensynene bak lovprinsippet (se punkt 14.2.2 foran). Departementets ønske om at den nye straffeloven skal være mer informativ, taler klart for en slik løsning.

Verken Straffelovkommisjonen eller høringsinstansene har tatt opp spørsmålet om sannsynlighetsforsett bør videreføres. Ikke alle land anerkjenner denne forsettsformen, for eksempel gjør ikke Sverige det. Oppheves sannsynlighetsforsettet, vil det føre til en nedkriminalisering, som igjen kan føre til et økt behov for å anvende eventuelt forsett, eller å utvide uaktsomhetsansvaret. Det kan gi uheldige utslag. Departementet kan ikke se at det i praksis er avdekket noe klart behov for å oppheve sannsynlighetsforsett av hensyn til rettssikkerheten til den siktede. Sannsynlighetsforsettet foreslås derfor videreført.

Det mest omstridte forslaget til kommisjonen, å sløyfe eventuelt forsett, har departementet skilt ut til egen behandling i punkt 10.4. Departementet går inn for å videreføre eventuelt forsett.

For øvrig har ikke høringen avdekket innvendinger mot kommisjonens forslag til definisjoner av forsett, og departementet er enig i kommisjonens forslag til definisjoner av hensikts- og (visshets- og) sannsynlighetsforsett. Uttrykket «gjerningsbeskrivelse» kan være noe vanskelig tilgjengelig for rettsanvendere uten juridisk utdannelse eller erfaring, men det er innarbeidet, og det er vanskelig å bruke andre uttrykk uten å gi bestemmelsen en helt ny utforming som fører med seg andre ulemper. Departementet går derfor inn for å beholde uttrykket i lovteksten.

Ettersom departementet går inn for å beholde eventuelt forsett, er det behov for å ta inn i loven en definisjon også av denne typen forsett. Forslaget i delutredning V (gjengitt foran) gir et hensiktsmessig utgangspunkt. Siktemålet er å videreføre det innholdet denne typen forsett har i dag. Departementet er enig med Hordaland statsadvokatembeter i at det bør være tilstrekkelig om gjerningspersonen bare holder det som en mulighet at gjerningsbeskrivelsen i straffebudet blir oppfylt, men gjør et valg om å utføre handlingen selv om det skulle forholde seg slik at gjerningsbeskrivelsen mest sannsynlig blir oppfylt. Departementet antar at dette er i samsvar med det innholdet eventuelt forsett har i dag. Å gi eventuelt forsett en slik rekkevidde er også i best samsvar med departementets begrunnelse for å beholde denne typen forsett, se punkt 10.4. Departementet ser dessuten en fare for at en sondring mellom visshet og sannsynlighet vil gjøre bestemmelsen unødig komplisert og danne grobunn for feiltolkinger. Forslaget til definisjon av eventuelt forsett er endret i samsvar med dette.

Departementet er enig med kommisjonen i at det ikke er behov for å regulere betydningen av selvforskyldt rus i forsettsbestemmelsen. Det er tilstrekkelig og mest naturlig å regulere dette i bestemmelsen om faktisk uvitenhet, se punkt 16.5 og departementets utkast § 25.

16.3 Uaktsomhet

16.3.1 Gjeldende rett

Uaktsomhet er ikke definert i den gjeldende straffeloven. Å være uaktsom innebærer kort sagt å opptre uforsiktig eller uforsvarlig. For å kunne vurdere om gjerningspersonen har handlet uaktsomt, må hans atferd sammenholdes med hvordan en alminnelig fornuftig og samvittighetsfull person ville ha forholdt seg i en tilsvarende situasjon, jf. delutredning V side 119. Men det må også tas hensyn til gjerningspersonens egne forutsetninger, særlig dersom handlingen ikke forutsetter særlige kvalifikasjoner. Uaktsomhetskravet varierer også fra område til område. Vurderingen må skje konkret og knytte seg til om gjerningspersonen har opptrådt slik det med rimelighet kan kreves i forhold til straffebudet som er overtrådt.

De fleste straffebud som krever uaktsomhet, rammer alminnelig uaktsomhet. Enkelte bestemmelser krever likevel at uaktsomheten må være grov, jf. for eksempel straffeloven § 271 a (grovt uaktsomt bedrageri). Høyesterett har uttalt at uaktsomheten er grov dersom gjerningspersonen har utvist «en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet», jf. uttalelsene om forståelsen av skyldkravet i straffeloven § 422 første ledd i Rt. 1970 side 1235.

16.3.2 Straffelovkommisjonens forslag

Også når det gjelder uaktsomhet går Straffelovkommisjonen inn for at de to gradene av uaktsomhet blir definert i straffeloven. Kommisjonen peker på at det er forbundet med vanskeligheter å utforme en presis definisjon (jf. særlig delutredning V side 119), men mener likevel at fordelene med en legaldefinisjon oppveier ulempene. Kommisjonen foreslår at uaktsomhet og grov uaktsomhet defineres slik, jf. delutredning VII side 476:

Ǥ 3-10. Uaktsomhet

Uaktsomhet foreligger når noen handler i strid med de kravene som må stilles til forsvarlig opptreden på området, med mindre det ut fra vedkommendes personlige forutsetninger ikke er grunnlag for bebreidelse.

Grov uaktsomhet foreligger når noen handler særdeles klanderverdig og handlingen gir grunnlag for sterk bebreidelse på grunn av mangel på aktsomhet.»

Forslagets første ledd, som er kommentert i delutredning VII side 225-226, samsvarer med forslaget i delutredning V side 279-280, jf. også side 119-121.

Annet ledd om grov uaktsomhet er nytt i delutredning VII. Kommisjonen begrunner behovet for en definisjon av grov uaktsomhet med at denne uaktsomhetsgraden skal gjelde hvis ikke annet er bestemt, se foran i punkt 10.3. Kommisjonen har tatt utgangspunkt i Høyesteretts definisjon av grov uaktsomhet i Rt. 1970 side 1235 (se foran), men erstattet «kvalifisert klanderverdig» med «særdeles klanderverdig». Kommisjonen understreker at det er meningen å lovfeste grov uaktsomhet slik dette skyldkravet er utviklet i rettspraksis og juridisk teori, se delutredning VII side 226.

16.3.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene som under høringen av delutredning VII har uttalt seg om forslaget til definisjon av grov uaktsomhet, har synspunkter dels på om det er noe behov for en slik definisjon, og dels på den nærmere utformingen av bestemmelsen.

Et stort flertall av høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, støtter at grov uaktsomhet defineres i loven. Dette gjelder Agder lagmannsrett, Frostating lagmannsrett, riksadvokaten, Agder statsadvokatembeter, Hordaland statsadvokatembeter, Trøndelag statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Den norske Dommerforening, Den Norske Advokatforening, Aetat Arbeidsdirektoratet, Likestillingsombudet, Politiets Fellesforbund og Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund. Borgarting lagmannsrett nøyer seg med å reise spørsmål om hvor mye som egentlig oppnås med en legaldefinisjon. Ingen av høringsinstansene har innvendinger mot at grov uaktsomhet defineres i loven.

Høringsinstansene angir ulike grunner for at det er behov for å nedfelle i loven hva som menes med grov uaktsomhet. Dommerforeningen viser særlig til at legaldefinisjoner vil kunne være til hjelp under rettsbelæringen i saker med lagrette (jury). Aetat Arbeidsdirektoratet legger vekt på at en definisjon kan «bidra til å øke rettssikkerheten og medvirke til å fremme en ensartet rettspraksis». Politiets Fellesforbund mener en definisjon vil være «oppklarende og informerende».

Flere høringsinstanser har synspunkter på den nærmere utformingen av bestemmelsen. Agder lagmannsrett og Dommerforeningen foreslår følgende forenkling, der første og annet ledd i kommisjonens forslag slås sammen:

«Uaktsomhet foreligger når noen kan bebreides for å handle i strid med krav til forsvarlig opptreden på området. Grov uaktsomhet foreligger når handlingen er svært klanderverdig.»

Frostating lagmannsrett spør om ikke uttrykket «særdeles klanderverdig» er vel strengt, og foreslår i stedet «sterkt klanderverdig». Også Hordaland statsadvokatembeter er skeptisk til uttrykket «særdeles klanderverdig», og kan ikke se at det medfører noen språklig forbedring i forhold til «kvalifisert klanderverdig». Det samme fremholdes av Advokatforeningen. Aetat Arbeidsdirektoratet mener at endringen medfører en realitetsforskjell, slik at det skal mer til før uaktsomheten er grov. Direktoratet mener at dette kan lede til en uheldig endring av rettspraksis om misbruk av trygdeytelser. Også Likestillingsombudet mener at kommisjonens forslag vil høyne terskelen for grov uaktsomhet.

16.3.4 Departementets syn

Departementet er enig med kommisjonen og høringsinstansene i at også uaktsomhet og grov uaktsomhet bør defineres i loven, selv om det byr på problemer å finne frem til en kortfattet og samtidig presis definisjon.

Departementet har i punkt 10.3.4 gått inn for at man i større grad enn hittil skal kreve grov uaktsomhet dersom uaktsomhet skal være tilstrekkelig for å kunne straffes. Dette er et rettspolitisk utgangspunkt, som ikke nedfelles i loven. Et slikt utgangspunkt og en økt bruk av skyldkravet grov uaktsomhet underbygger at det er behov for en legaldefinisjon av grov uaktsomhet.

Departementet har vurdert om det er mulig å forkorte og forenkle kommisjonens forslag uten at bestemmelsen blir mindre informativ. Departementet er enig med kommisjonen i at både definisjonen av alminnelig uaktsomhet og grov uaktsomhet bør få uttrykkelig frem både at det kreves avvik fra en forsvarlig opptreden, og at gjerningspersonen kan bebreides for sin atferd. Forslaget til Agder lagmannsrett og Dommerforeningen inneholder bare det første elementet i definisjonen av grov uaktsomhet, og blir av den grunn ikke så informativt som departementet ønsker. Departementet har valgt å bygge på forslaget til kommisjonen, men har gjort bestemmelsen noe enklere og senket terskelen noe for når grov uaktsomhet skal anses å foreligge, se nærmere om dette like nedenfor.

Flere høringsinstanser har vært skeptiske til at kommisjonen i definisjonen av grov uaktsomhet har erstattet «kvalifisert klanderverdig» med «særdeles klanderverdig». Selv om kommisjonen klart gir uttrykk for at den har ment å videreføre gjeldende rett, er departementet enig med enkelte av høringsinstansene i at «særdeles klanderverdig» etter en normal språklig forståelse hever terskelen for grov uaktsomhet i forhold til «kvalifisert klanderverdig». Departementet er dessuten enig med Agder lagmannsrett og Dommerforeningen i at Høyesteretts definisjon ikke ordrett egner seg som en legaldefinisjon. Departementet går derfor inn for at uaktsomheten er grov dersom handlingen er svært klanderverdig og gir grunnlag for sterk bebreidelse, se utkastet til § 23.

16.4 Uforsettlig følge

16.4.1 Innledning

Som det går frem i punkt 10.5 foran, støtter departementet kommisjonens forslag om å erstatte reglene om straffskjerpelse ved lett uaktsomme følger (culpa levissima) med en ny regel om uforsettlige følger. Nedenfor behandles spørsmål som knytter seg til den nærmere utformingen av regelen.

16.4.2 Gjeldende rett

Enkelte straffebud skjerper strafferammen når handlingen har hatt skadelige følger som ikke er forsettlige. Etter straffeloven § 228 annet ledd øker for eksempel strafferammen for en forsettlig legemsfornærmelse fra bøter eller fengsel inntil seks måneder, til fengsel inntil fem år, dersom legemsfornærmelsen har hatt betydelig skade eller død til følge. Straffeloven § 43 angir hvilket skyldkrav som stilles i forhold til den uforsettlige følgen: Vilkåret for å anvende den strengere strafferammen er at gjerningspersonen kunne - men ikke burde - innsett at en slik følge var mulig. Straffeloven § 43 har også et annet alternativ som gir adgang til å skjerpe straffen dersom gjerningspersonen har unnlatt etter evne å avverge den skadelige følgen etter å ha blitt oppmerksom på faren for at følgen kunne inntre.

16.4.3 Straffelovkommisjonens forslag og høringsinstansenes syn

Straffelovkommisjonen foreslår to endringer i forhold til regelen i den gjeldende straffeloven § 43.

For det første skal strafferammen bare kunne heves ved uforsettlig følger dersom gjerningspersonen burde - og ikke bare kunne - ha innsett følgen. Lett uaktsomhet (å kunne innse følgen) vil bare kunne tillegges betydning i straffutmålingen innenfor den ordinære strafferammen. For det andre går kommisjonen inn for at en uaktsom følge ikke automatisk skal lede til en skjerpet strafferamme, men inngå i en totalvurdering i de tilfeller hvor det etter utkastet skal være adgang til å skjerpe straffen når handlingen er å anse som grov, jf. delutredning VII side 226.

Utkastet til lovtekst er likevel utformet slik at følgen i seg selv skal kunne føre til at en strengere strafferamme gjelder, jf. delutredning VII side 226. Dette skyldes at kommisjonen har lagt til rette for at en eventuell særlig ikraftsettelse av den alminnelige delen i en ny straffelov, slik at den nye alminnelige delen i en overgangsperiode kan virke sammen med den spesielle delen i den gjeldende straffeloven (departementet har valgt en annen løsning her, se punkt 3.2). Kommisjonen går på denne bakgrunnen inn for å regulere uforsettlige følger slik, jf. delutredning VII side 476:

«§ 3-11. Uforsettlig følge

Høyere strafferamme for en uforsettlig følge brukes bare når lovbryteren har opptrådt uaktsomt i forhold til følgen, eller har unnlatt etter evne å avverge den etter å ha blitt oppmerksom på faren for at den kunne inntre. Det samme gjelder når faren inngår i vurderingen av om overtredelsen er å betrakte som grov.»

Bare Agder lagmannsrett har synspunkter på den nærmere utformingen av bestemmelsen, og mener den kan forenkles:

«Innskuddet «eller har unnlatt etter evne å avverge den etter å ha blitt oppmerksom på faren for at den kunne inntre» tror vi med fordel kunne vært sløyfet som unødvendig. Dette vil dekkes av et alminnelig uaktsomhetskriterium. Hensett til at risikoen vil være etablert ved en forsettlig krenkelse, vil gjerningsmannen ha en avvergingsplikt.»

16.4.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om å oppheve regelen i straffeloven § 43 om lett uaktsomhet, se punkt 10.5.4 foran. Tilbake står å vurdere hvordan bestemmelsen om uforsettlige følger nærmere skal utformes. En uaktsom følge skal etter forslaget ikke automatisk lede til en høyere strafferamme, men inngå i en vurdering av om lovovertredelsen er grov. Ettersom departementet ikke ser det som aktuelt å sette i kraft hele den nye alminnelige delen i en ny straffelov før også en ny spesiell del er vedtatt, må bestemmelsen få en noe annen utforming enn det kommisjonen foreslår, men innholdet er i samsvar med realiteten i kommisjonens forslag. I departementets lovforslag gjøres det klart at en uaktsom følge ikke i seg selv leder til en skjerpet strafferamme, men inngår i vurderingen av om lovbruddet er grovt der dette fører til skjerpet straff.

Departementet er enig med Agder lagmannsrett i at alternativet «eller saafremt han har undladt efter Evne at afverge den, efterat han er bleven opmerksom paa Faren» strengt tatt er overflødig. Ønsket om en mest mulig enkel og oversiktlig lovtekst taler for at dette innskuddet sløyfes. På den annen side er det ønskelig at den nye straffeloven gir informasjon om rettstilstanden. For lovbrukere uten juridisk utdannelse eller erfaring vil det ikke være mulig å slutte seg til avvergingsalternativet ved å lese lovteksten, og det bør det være, selv om regelen har liten betydning i rettspraksis, jf. delutredning V side 122.

16.5 Faktisk uvitenhet (villfarelse)

16.5.1 Gjeldende rett

Skylden må vanligvis dekke hele det objektive gjerningsinnholdet i straffebudet (dekningsprinsippet), jf. delutredning V side 123. Det innebærer at man ikke kan straffes for forsettlig lovbrudd hvis man er i villfarelse om en faktisk omstendighet som har betydning for straffbarheten, jf. straffeloven § 42 første ledd. Regelen er et utslag av prinsippet om at enhver skal bedømmes ut fra sin oppfatning av den faktiske situasjonen. A, som er på jakt, tror for eksempel at han skyter mot en elg. I virkeligheten skyter og dreper han en annen jeger. A kan ikke straffes for forsettlig drap. Dersom en person likevel skal kunne straffes selv om han er i villfarelse om en omstendighet av betydning for straffbarheten, er det behov for særregler om at faktisk villfarelse som gjør unntak fra § 42. For eksempel er det bestemt i straffeloven § 195 tredje ledd at villfarelse om alderen ikke utelukker straffeskyld ved seksuell omgang med barn under 14 år.

Ved straffbare handlinger som krever forsett, følger det allerede av forsettskravet at lovbryteren må fritas for straff ved faktisk villfarelse. Hvis lovbryteren uriktig oppfattet virkeligheten slik at han ikke gjorde noe straffbart, foreligger det ikke forsett som dekker gjerningsbeskrivelsen i straffebudet. Hvis A rydder i fellesgarasjen og brenner noe han tror er sitt eget gamle skrot, men som viser seg å være naboens lagrede bondeantikvitet, kan han ikke straffes for (forsettlig) skadeverk, jf. straffeloven § 291. Og A som fingrer med et gevær som han tror er uladd, men som viser seg å være ladd når det går av og dreper B, kan ikke straffes for forsettlig drap (straffeloven § 233). I begge tilfeller følger det av forsettskravet at gjerningspersonen ikke kan straffes. Regelen i straffeloven § 42 første ledd er derfor egentlig overflødig, men har pedagogiske fordeler når den viser speilbildet til forsettskravet i straffeloven § 40.

Dersom det var uaktsomt av lovbryteren å ta feil av de faktiske forholdene, følger det av straffeloven § 42 annet ledd at han kan straffes for uaktsomhet når dette er straffbart. Dersom det i eksemplet foran var uaktsomt av A ikke å sjekke om geværet var ladd før han fingret med det, kan han straffes for uaktsomt drap (straffeloven § 239).

Det følger uttrykkelig av § 42 at villfarelse har betydning ved omstendigheter ved handlingen som er vilkår for straffbarhet - dvs. omstendigheter som gjelder gjerningsbeskrivelsen eller som er av betydning for en straffrihetsgrunn - og ved omstendigheter som forhøyer straffeskylden - som gjør handlingen til en grovere overtredelse. Prinsippet om at gjerningspersonens faktiske oppfatning skal legges til grunn gjelder imidlertid også ved villfarelse om omstendigheter som kan føre til nedsatt straff eller fritak for straff.

Særlige spørsmål oppstår dersom gjerningspersonen er i selvforskyldt rus, for eksempel gjennom inntak av alkohol, og av den grunn misoppfatter de faktiske forholdene slik at han tror han handler lovlig. Hvis prinsippet om at han skal bedømmes ut fra sin virkelighetsoppfatning skulle gjennomføres fullt ut også i slike tilfeller, måtte han frifinnes. Et slikt resultat har vært ansett som uheldig. Derfor er det gjort unntak fra prinsippet i § 42 når gjerningspersonen har vært i selvforskyldt rus. Unntaket innebærer at en beruset gjerningsperson må bedømmes som om han var edru. Det betyr at han kan straffes dersom han ville hatt en riktig virkelighetsoppfatning i edru tilstand. En sier gjerne at skylden (forsett eller uaktsomheten) fingeres. Tidligere ble unntaket innfortolket i straffeloven § 45 om at bevisstløshet pga. selvforskyldt rus ikke fritar for straff. Ved lov 17. januar 1997 nr. 11 ble straffeloven §§ 40 første ledd og 42 tredje ledd endret slik at det nå går uttrykkelig frem av loven at retten skal se bort fra selvforskyldt rus, og bedømme lovbryteren som om han var edru. Lovendringen trådte i kraft 1. januar 2002. Hensikt og overlegg fingeres ikke.

Ved uforskyldt rus gjelder hovedregelen om at gjerningspersonen skal bedømmes ut fra sin egen oppfatning av situasjonen. Rusen er selvforskyldt dersom gjerningspersonen kan bebreides at han ble beruset. I praksis blir rus nesten alltid ansett som selvforskyldt. Rusen kan særlig bli ansett som uforskyldt dersom den berusede har vært tvunget til å ta et rusmiddel eller verken visste eller burde vite at han inntok et slikt middel.

Den gjeldende straffelov § 42 fjerde ledd inneholder en egen regel om hvilken betydning det har at gjerningspersonen er i villfarelse om en gjenstands verdi. Slik villfarelse legges bare til grunn dersom den har betydning for straffbarheten. Dersom villfarelsen derimot bare har betydning for straffutmålingen, skal det ses bort fra villfarelsen. Hvis A stjeler det han tror er en smakfull, men billig reproduksjon, men som i virkeligheten er en verdifull original, kan han straffes for tyveri selv om tyvegodset etter hans egen oppfatning bare ville kvalifisere til naskeri. Villfarelsen har ikke betydning for straffbarheten, siden det også er straffbart å stjele reproduksjoner.

En oversikt over fremmed rett er tatt inn i delutredning V side 123-124.

16.5.2 Straffelovkommisjonens forslag og høringsinstansenes syn

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre regelen om faktisk villfarelse, men går inn for at bestemmelsen får en annen utforming enn i dag. Kommisjonen foreslår at faktisk villfarelse reguleres slik, jf. delutredning VII side 476:

Ǥ 3-12. Faktisk villfarelse

Enhver bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet.

Er en villfarelse uaktsom, rammes handlingen som uaktsomt lovbrudd når slikt lovbrudd er straffbart.

Det ses bort fra villfarelse som følge av selvforskyldt rus framkalt ved alkohol eller andre midler. I slike tilfeller bedømmes den som har utført handlingen, som om vedkommende hadde vært edru.»

Kommisjonens utkast svarer til utkastet til § 33 i delutredning V side 280, men det er gjort enkelte språklige endringer, jf. delutredning VII side 226-227. Det har ikke vært meningen å endre realiteten, og forslaget viderefører gjeldende rett.

Kommisjonen mener det er tilstrekkelig at bestemmelsen om fingering av skyld ved selvforskyldt rus tas inn i bestemmelsen om faktisk villfarelse, og ikke også i bestemmelsen om skyld, jf. delutredning VII side 226 og delutredning V side 125. Kommisjonen begrunner dette med at bestemmelsen om faktisk villfarelse «direkte uttaler prinsippet om at lovbryterens egen oppfatning av den faktiske situasjonen skal legges til grunn, og at regelen om rushandlinger naturlig kan utformes som et unntak fra dette prinsippet», jf. delutredning V side 125.

Kommisjonen går inn for å bruke uttrykket «villfarelse» i stedet for «uvitenhet», se delutredning VII side 227. Kommisjonen viser blant annet til at «villfarelse» er innarbeidet i strafferettslig terminologi, jf. delutredning V side 124.

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om kommisjonens forslag under høringen av delutredning VII. Under tidligere høringer har det særlig vært spørsmålet om å lovfeste regelen om fingering av skyld ved selvforskyldt rus som høringsinstansene har uttalt seg om, jf. delutredning V side 123 og delutredning VII side 226-227. Regelen har stort sett fått støtte, men Den Norske Advokatforening stilte seg kritisk til regelen under høringen av delutredning V, se delutredning VII side 226-227. Advokatforeningen mente at det var vanskelig å forestille seg selvforskyldt rus for en kronisk alkoholiker, og mente at hele problemkomplekset var for dårlig utredet. Kommisjonen er usikker på om det er behov for en nærmere utredning av disse spørsmålene, og legger til grunn at det uansett ikke var naturlig å vurdere dem på nytt som ledd i arbeidet med delutredning VII, se utredningen side 227.

Kommisjonen går inn for å oppheve regelen om verdivillfarelse i den gjeldende straffeloven § 42 fjerde ledd. Regelen har mindre betydning i dag, og oppfattes av de fleste som en unødig komplikasjon av lovteksten, se delutredning V side 125. Kommisjonen går derfor inn for at bestemmelsen sløyfes.

16.5.3 Departementets vurdering

Prinsippet om at gjerningspersonen skal bedømmes ut fra sin egen oppfatning av den faktiske situasjonen, er grunnfestet i norsk rett. Det samme gjelder regelen som springer ut av dette prinsippet: Dersom det kreves forsett, skal ikke gjerningspersonen straffes dersom han ikke var klar over eller misforstod de faktiske omstendighetene som gjorde at handlingen var straffbar. Verken Straffelovkommisjonen eller høringsinstansene har tatt til orde for å endre rettstilstanden på dette området, og departementet kjenner heller ikke til rettspraksis som tilsier endring. Departementet er derfor enig i at regelen bør videreføres. Straffverdigheten av handlingen påvirkes først og fremst av hvordan gjerningspersonen oppfattet situasjonen, og ikke av hvordan situasjonen faktisk var. Har gjerningspersonen opptrådt uaktsomt, kan imidlertid dette stille seg annerledes, jf. nedenfor.

Departementet går i motsetning til kommisjonen inn for å erstatte «villfarelse» med «uvitenhet» i lovteksten. «Villfarelse» er et gammelmodig uttrykk som ikke gir så klare assosiasjoner som ønskelig. Det samme gjelder i forhold til rettsvillfarelse. I den løpende teksten i proposisjonen brukes i noen grad villfarelse fortsatt, og da synonymt med uvitenhet.

Departementet er enig med Advokatforeningen i at regelen om å fingere skyld ved selvforskyldt rus har enkelte betenkelige sider. Særlig i forhold til rusavhengige personer kan uttrykket «selvforskyldt» rus indikere en valgfrihet som ikke er reell. Samfunnets innsats for å hjelpe rusavhengige personer bør imidlertid ikke omfatte det å utarbeide regler som reduserer straffansvaret for handlinger som begås i rus. Av forebyggende hensyn, og da særlig i forhold til personer som ennå ikke er rusavhengige, er departementet enig i at det bør være et strengt straffansvar for rushandlinger. Departementet understreker også at rus ikke automatisk leder til at kravet om forsett eller uaktsomhet er oppfylt. Personen skal bedømmes som om han var edru. Dersom det er sannsynlig at personen ville misoppfattet situasjonen også i edru tilstand, kan han ikke straffes.

Departementet slutter seg til realiteten i kommisjonens forslag. Det er en klar styrke ved forslaget sammenlignet med gjeldende rett at det uttrykker helt generelt at enhver skal bedømmes etter sin egen oppfatning av den faktiske situasjonen. Dermed omfattes også villfarelse om straffnedsettelsesgrunner og straffritaksgrunner uttrykkelig.

Departementet antar at det er klart hva «selvforskyldt rus» i tredje ledd sikter til, og har sløyfet tillegget «framkalt ved alkohol eller andre midler».

Departementet er enig med kommisjonen i at det ikke er behov for å videreføre regelen i § 42 fjerde ledd i dagens straffelov, se delutredning V side 125. Behovet for en slik regel er i dag meget begrenset, og den ville ha komplisert den nye bestemmelsen unødig.

16.6 Rettsuvitenhet (rettsvillfarelse)

16.6.1 Gjeldende rett

Rettsuvitenhet (rettsvillfarelse etter dagens terminologi) foreligger når en person ikke er klar over at handlingen han begår er ulovlig. Han plukker for eksempel multebær i Tromsø Stift uten å kjenne forbudet i straffeloven § 400 annet ledd.

Den gjeldende straffeloven regulerer rettsvillfarelse i § 57. Bestemmelsen er i rettspraksis forstått slik at uvitenhet om rettsregler skal lede til frifinnelse dersom den er unnskyldelig eller aktsom, jf. delutredning V side 126. Dersom rettsvillfarelsen er uaktsom, kan straffen settes lavere enn ellers.

Straffeloven § 57 sier ikke noe nærmere om hva som må til for at en rettsvillfarelse foreligger. Bestemmelsen fastslår bare at en rettsvillfarelse gir retten et valg mellom å frifinne eller sette straffen ned under minstestraffen i straffebudet eller til en mildere straffart. Retten kan også velge å se helt bort fra villfarelsen, eller anse den som en formildende omstendighet innenfor den ordinære strafferammen. Villfarelse kan også føre til at gjerningspersonen får betinget dom der straffen ellers ville ha blitt ubetinget, jf. delutredning V side 126. Paragraf 57 gir ikke veiledning om når retten skal velge den ene eller den andre løsningen, men rettspraksis har utviklet retningslinjer for hvordan bestemmelsen skal anvendes.

Det hører til skyldspørsmålet å avgjøre om en rettsvillfarelse er unnskyldelig og derfor skal lede til frifinnelse. Derimot hører det til straffespørsmålet å avgjøre hvilken betydning for straffutmålingen en uaktsom rettsvillfarelse skal få, jf. delutredning V side 126.

Etter rettspraksis kan rettsvillfarelse bare føre til frifinnelse dersom villfarelsen er unnskyldelig. I slike tilfeller skal retten frifinne (og påtalemyndigheten henlegge saken) dersom den mener villfarelsen var unnskyldelig. Manglende kunnskap om at handlingen var ulovlig, er ikke tilstrekkelig til å gjøre rettsvillfarelsen unnskyldelig. Det kreves at lovbryteren ikke kan lastes for rettsvillfarelsen. En uaktsom rettsvillfarelse kan ikke lede til frifinnelse, selv om skyldkravet i straffebudet er forsett. Kjennskap til at handlingen er ulovlig omfattes ikke av forsettskravet, her er uaktsomhet tilstrekkelig.

Rettspraksis har stilt strenge krav for at en rettsvillfarelse skal anses som unnskyldelig, og bare meget sjelden leder en rettsvillfarelse til at gjerningspersonen frifinnes, se undersøkelsene av rettspraksis som er nevnt i delutredning V side 126-127. Det stilles både krav om at folk flest har kjennskap til de regler som gjelder alminnelig samkvem mennesker imellom, og om at den som driver innenfor et bestemt yrke eller en bestemt virksomhet, kjenner de særregler som gjelder på vedkommende område. Som utgangspunkt vil en rettsvillfarelse bare være unnskyldelig dersom det foreligger særegne omstendigheter, som enten knytter seg til gjerningspersonen eller til lovregelen.

I visse tilfeller vil gjerningspersonens alder, utdannelse og personlige utrustning for øvrig kunne være av betydning. I delutredning V side 127 nevnes som eksempel avgjørelsen i Rt. 1926 side 948. Her opprettholdt Høyesterett frifinnelsen av en person som uvitende hadde overtrådt forbudet mot å gå på jernbanelinjen. Retten la blant annet vekt på at mannen hadde «vanskelig for at høre og i det hele tatt gir indtryk av at følge lite med». Også gjerningspersonens stilling kan ha betydning, slik at det stilles strengere krav til personer i overordnede stillinger. For personer i underordnede stillinger kan rettsvillfarelsen lettere bli ansett som unnskyldelig, se Rt. 1956 side 738 der fangstmenn som var tiltalt for ulovlig sanking av fugleegg, ble frifunnet. Det ble lagt vekt på at eggsankingen var beordret av en overordnet, slik at de tiltalte derfor måtte regne med at handlingen var lovlig.

Det kan også være en unnskyldningsgrunn at gjerningspersonen er fremmed på stedet, se delutredning V side 127. I Rt. 1981 side 444 opphevet Høyesterett en fellende dom mot en svenske som var ukjent med forbudet i vegtrafikkloven § 22 annet ledd mot å nyte alkohol etter en trafikkulykke som kan lede til politietterforskning.

Som nevnt kan også særegne omstendigheter ved rettsreglene etter omstendighetene lede til frifinnelse på grunn av rettsvillfarelse, se delutredning V side 127-128. Er regelen helt ny, vil det lettere være unnskyldelig at gjerningspersonen ikke er kjent med den. Men innenfor lov- og forskriftsreguleringen av næringsvirksomhet kreves det at den næringsdrivende følger med i reglene slik de er til enhver tid. Også når regelen er meget gammel, og ikke håndhevet på lang tid, kan villfarelsen bli ansett som unnskyldelig.

Spørsmålet om rettsuvitenhet er unnskyldelig, oppstår også når rettsregelens rekkevidde byr på tvil, se delutredning V side 128 med videre henvisninger. Som en generell rettesnor kreves det at lovbryteren har innrettet seg lojalt etter lovens formål for at rettsvillfarelsen skal være unnskyldelig. Den som har tatt sikte på å utnytte et (mulig) hull i loven, må regne med å bli straffet selv om reguleringen byr på tolkingstvil.

I praksis må det ofte foreligge flere særegne omstendigheter for at en rettsuvitenhet skal føre til frifinnelse.

Ikke enhver villfarelse om rettsregler bedømmes etter straffeloven § 57, jf. delutredning V side 128. Med støtte i forarbeidene behandles visse former for rettsvillfarelse på samme måte som faktisk villfarelse (se punkt 16.5.1), og bedømmes etter straffeloven § 42. Slik rettsvillfarelse kalles gjerne situasjonsvillfarelse eller uegentlig villfarelse. Det er ikke mulig å trekke noen generell og presis grense mellom de to formene for rettsvillfarelse, men situasjonsvillfarelse kjennetegnes ofte av at den gjelder villfarelse om konkrete rettsforhold som er avgjørende for straffbarheten (prejudisielle rettsforhold). A inngår et nytt ekteskap under den uriktige forestillingen at det første automatisk faller bort ved utroskap. Slik er det ikke, og bigami er straffbart etter straffeloven § 220 første ledd. Straff er likevel utelukket på grunn av villfarelsen.

I praksis er det særlig uvitenhet om tingsrettslige spørsmål som bedømmes etter straffeloven § 42, jf. oversikten i delutredning V side 129. Gjerningspersonen tror for eksempel at han har hevdet en jakt- eller fiskerett, og at han av den grunn ikke bryter straffeloven § 407 (krenkelse av andres fangstrettigheter). Til forskjell fra annen rettsvillfarelse er ikke gjerningspersonen uvitende om selve straffebudet, men om at handlingen strider mot regler og tilhørende faktum som reguleres utenfor selve straffebudet. Det gjør at villfarelsen kan fremstå som mindre straffverdig. Også villfarelser om eksistensen av eller innholdet i en offentlig tillatelse vil ofte bli bedømt etter straffeloven § 42, jf. delutredning V side 129.

Om rettsvillfarelsen skal bedømmes etter straffeloven § 42 eller § 57, kan være avgjørende for om gjerningspersonen skal straffes etter et straffebud som krever forsett. Dersom forholdet bedømmes etter § 42, skal gjerningspersonen frifinnes enten rettsvillfarelsen var unnskyldelig (aktsom) eller uaktsom. Dersom forholdet derimot skal bedømmes etter § 57, må rettsvillfarelsen være unnskyldelig for at resultatet skal bli frifinnelse. Dersom uaktsomhet er tilstrekkelig, er det normalt ikke nødvendig å ta stilling til om villfarelsen må anses som rettslig eller faktisk, se delutredning V side 128: Lovbryteren kan straffes enten uaktsomheten gjelder de faktiske omstendighetene eller rettsregler. Helt identisk blir uaktsomhetsvurderingene ikke, fordi aktsomhetsvurderingen etter § 57 er særlig streng.

For lovbestemmelser som krever et subjektivt overskudd, for eksempel straffeloven § 255 (underslag) som krever vinnings hensikt, følger det av lovbestemmelsen selv at en villfarelse gjør at gjerningspersonen ikke kan straffes. Den som tilegner seg en annen persons gjenstand i den tro at det er ens egen, har ikke vinnings hensikt. Det samme gjelder for straffebud som krever at gjerningspersonen handler mot bedre vitende, jf. straffeloven § 110.

16.6.2 Straffelovkommisjonens forslag og høringsinstansenes syn

Straffelovkommisjonen går inn for at straffeloven fortsatt bør inneholde generelle regler om rettsvillfarelse. I forhold til gjeldende rett foreslås det to større endringer. For det første skal også en uaktsom rettsvillfarelse kunne lede til frifinnelse dersom det foreligger særlige grunner. For det andre foreslår kommisjonen at alle typer rettsvillfarelse skal reguleres av de samme bestemmelsene, slik at det ikke lengre vil være samme behov som i dag for å sondre mellom situasjonsvillfarelse og annen rettsvillfarelse.

Kommisjonen foreslår at rettvillfarelse reguleres av to bestemmelser, jf. delutredning VII side 227-228: En som kan lede til frihet fra straff, og en annen om straffritak. Forslaget om frihet fra straff på grunn av rettsvillfarelse er utformet slik, jf. delutredning VII side 476:

Ǥ 3-13. Rettsvillfarelse

Den som på handlingstidspunktet på grunn av villfarelse om rettsregler er ukjent med at handlingen er ulovlig, straffes ikke når villfarelsen ikke er uaktsom.»

Dette er en ansvarsregel som både omfatter rettsvillfarelser som i dag bedømmes etter straffeloven § 57, og situasjonsvillfarelser som bedømmes etter straffeloven § 42 (uegentlig rettsvillfarelse). Forslaget bygger på utkastet til § 34 første punktum i delutredning V, se utredningen side 280 og side 126-132. I sitt forslag til § 3-16 nr. 8 foreslår kommisjonen at uaktsomme rettsvillfarelser skal kunne lede til straffritak når særlige grunner tilsier frifinnelse, jf. delutredning VII side 227 og 476. Begrunnelsen for å regulere rettsvillfarelse i to bestemmelser er å markere at det er forskjell på skyld- og straffespørsmål, se delutredning VII side 227.

Kommisjonen vurderer det slik at dagens strenge aktsomhetskrav for å frifinne generelt er velbegrunnet og hensiktsmessig og bør videreføres, se delutredning VII side 228 med videre henvisning til delutredning V side 131. Kommisjonen har valgt ikke å følge Den Norske Advokatforening, som i høringsuttalelsen til delutredning V gikk inn for å redusere noe på kravene til frifinnelse. Kommisjonen har imidlertid utformet bestemmelsen slik at den ikke er til hinder for at domstolene i sin praksis lemper noe på kravet til frifinnelse, jf. formuleringen «ikke uaktsom» og delutredning VII side 228.

For øvrig foreslår kommisjonen enkelte språklige endringer i forhold til forslaget i delutredning V, jf. delutredning VII side 228:

«I forhold til tidl utk § 34 første punktum foreslås det ellers at «uvitenhet om eller misforståelse av» byttes ut med «villfarelse». Det går fram av delutredning V s 124 at «villfarelse» er dekkende. Kommisjonen mener det bør være ensartet språkbruk på dette punktet i bestemmelsene om rettsvillfarelse og faktisk villfarelse, jf utk § 3-12. Det foreslås videre presisert at det avgjørende er hvilken oppfatning gjerningspersonen har «på handlingstidspunktet». I tråd med tidl utk §§ 37 og 38 foreslås formuleringen om at gjerningspersonen skal «frifinnes», byttet ut med en formulering om at vedkommende «straffes ikke».»

De to høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget til regulering av rettsvillfarelse under høringen av delutredning VII, er begge skeptiske til å behandle situasjonsvillfarelse (uegentlig rettsvillfarelse) på samme måte som annen rettsvillfarelse. Agder lagmannsrett ordlegger seg slik:

«Sondringen mellom vanlig rettsvillfarelse etter straffeloven § 57 og situasjonsvillfarelse som bedømmes etter § 42, er riktignok undertiden noe vanskelig å praktisere, men svarer til en reell psykologisk forskjell, blant annet ved vinnings- og andre formuesforbrytelser. Sett i sammenheng med at vilkåret om vinnings hensikt generelt foreslås erstattet av et forsettskrav, vil det kunne føre for langt å domfelle en som er i uaktsom villfarelse om prejudisielle rettsforhold for forsettlig overtredelse.»

Den norske Dommerforening uttaler seg i samme retning:

«Utvalget er uenig i forslaget om å likestille villfarelse med hensyn til prejudisielle rettsforhold med normvillfarelse, slik som foreslått i utkastet § 3-13. Dersom resultatet blir at samme strenge aktsomhetsnorm som etter någjeldende straffelov § 57 anvendes på villfarelse om prejudisielle rettsforhold, vil domfellelse kunne framstå som urimelig.»

16.6.3 Departementets vurdering

Departementet er enig med kommisjonen i at også den nye straffeloven bør inneholde generelle regler om hvilken betydning uvitenhet om rettsregler bør ha. På samme måte som for uvitenhet om faktiske forhold, går departementet inn for at lovteksten bruker uttrykket «rettsuvitenhet» i stedet for «rettsvillfarelse». I den løpende teksten i proposisjonen brukes uttrykkene synonymt.

Departementet slutter seg også til at det fortsatt bør bero på en aktsomhetsvurdering om rettsuvitenheten skal kunne lede til frifinnelse. Enkelte utslag av linjen domstolene har lagt seg på, kan imidlertid oppleves som urimelige. Departementet har derfor vurdert om dagens meget strenge praksis skal videreføres.

Slik departementet ser det, er det særlig effektivitetshensyn og likhetshensyn som taler for at rettsvillfarelse fortsatt bare helt unntaksvis bør kunne lede til frifinnelse. Hensynet til en effektiv håndhevelse av straffebudene er særlig sentralt. For at et straffebud skal ha den tilsiktede virkningen, se kapittel 6 om straffens formål, må borgerne ha visshet om at det vil bli reagert mot lovbrudd - kriminaliseringen må bli gjennomført i praksis. Dersom det festner seg en oppfatning om at det er mulig å unngå straff ved å hevde at man ikke var kjent med lovforbudet, er det en høy risiko for at straffebudet i mindre grad vil påvirke atferden slik lovgiverne ønsker. En lav terskel for å frifinne på grunn av rettsuvitenhet kan i verste fall lede til at borgerne bevisst lar være å sette seg inn i hvilke regler som gjelder.

Effektivitetshensynet har også blitt sterkt fremhevet i rettspraksis, for eksempel i avgjørelsen i Rt. 1979 side 411. På grunn av en rekke uhell var en stor entreprenørbedrift kommet i store økonomiske vanskeligheter, og unnlot å betale skatt og merverdiavgift. Myndighetene forsøkte å finne en løsning for å unngå konkurs, og bedriften oppfattet det uriktig slik at skattefogden og kemneren hadde innvilget en utsettelse av betalingsfristen i «avklaringsperioden». Byretten frifant fordi rettsvillfarelsen om fristutsettelsen var unnskyldelig. Høyesterett mente det ikke var grunnlag for å frifinne, og flertallet la særlig vekt på behovet for en effektiv rettshåndhevelse (se særlig side 411).

Effektivitetshensynet gjør seg særlig gjeldende på livsområder som er regulert av rettsregler som ikke alltid har folkets støtte eller sympati, som for eksempel skatte- og avgiftslovgivningen og lov- eller forskriftsregulering av næringslivet. På andre områder, som for eksempel straffebudene som verner liv, helse og frihet, har effektivitetshensynet noe mindre betydning fordi rettsreglene så klart understøttes av moralnormer.

Sett fra borgernes side kan rettsuvitenhet henge sammen med at reglene har fått en unødig uklar utforming som skaper tolkingstvil. Rettsuvitenhet kan også henge sammen med at det er gjort lite for å spre informasjon om de aktuelle reglene. Et utslag av den sist nevnte betraktning er bestemmelsen i forvaltningsloven § 39, som gjør at en forskrift ikke kan anvendes til skade for en person dersom den ikke er forsvarlig kunngjort, med mindre vedkommende faktisk kjente til forskriften. Det er trolig riktig å si at ved praktiseringen av straffelovens regel om rettsvillfarelse har domstolene lagt liten vekt på de to nevnte forhold som sett fra borgerens side kan forklare rettsuvitenhet. Etter departementets mening kan det være grunn til å legge noe større vekt på om myndighetene burde ha gjort mer for å utforme regelverket på en klar måte og spre informasjon om reglene når domstolene skal vurdere om en rettsvillfarelse er unnskyldelig. Dette må likevel ikke medføre at borgeren fristes til å balansere «på kanten av loven» eller handle på tvers av regelverkets formål i ly av en uklarhet i regelen enda formålet er klart nok. Men er reglene utformet og informert om i tråd med synspunktene foran, vil det vanligvis ikke være urimelig å kreve kjennskap til reglene. Rent umiddelbart kan det virke urimelig å kreve at den enkelte skal ha kjennskap til all rettsregulering. Men dette kreves da heller ikke, jf. Helge Røstad: Innkast i straffefeltet (1993) side 196. Det som kreves, er kjennskap til to typer regler: For det første det Røstad kaller «de alminnelige samlivsregler». I denne kategorien faller mange av reglene i straffeloven, som for eksempel forbudene mot legemskrenkelser og eiendom. Hovedtrekkene i disse reglene, som at det er forbudt å bruke tvang eller vold mot en annen person, og at eiendomsretten må respekteres, er godt kjent for de fleste, selv om bare få har kjennskap til den mer detaljerte utformingen av straffebudet. Den andre typen regler det kreves at man setter seg inn i, er særreglene som gjelder innenfor et område eller en virksomhet som man ønsker å drive. Det er ikke urimelig at den som ønsker å importere vin og brennevin i stort omfang, plikter å sette seg inn i reglene som gjelder for slik import, jf. avgjørelsen i Rt. 1986 side 1095. Gjør han likevel ikke det, er det rimelig at han straffes til tross for rettsuvitenheten.

Særskilte forhold i den konkrete saken kan likevel gjøre at dagens regler fører til urimelige resultater. Avgjørelsen i Rt. 1978 side 569 kan være et eksempel på at det: En 19 år gammel skoleelev hadde hentet et parti bukser i Sverige på oppdrag fra sin far, og hadde fått beskjed fra ham om at buksene skulle fortolles på hjemstedet. Det riktige var at buksene skulle fortolles på grensen, som nittenåringen passerte uten å oppgi varene. Skoleeleven ble senere stoppet i en kontroll. Uvitenheten om hvor varene skulle fortolles, ble bedømt som uaktsom av flertallet i Høyesterett (4-1) og ledet ikke til frifinnelse for brudd på tollovgivningen.

For å legge noe bedre til rette for å oppnå rimelige resultater i den enkelte sak, er det to veier å gå. Én mulighet er å lempe på aktsomhetsnormen. En annen mulighet er å gi domstolene adgang til å frafalle straffutmåling, eller å frita for straff, slik Straffelovkommisjonen går inn for. Hensynet til en effektiv rettshåndhevelse er imidlertid et tungtveiende argument mot å lempe på aktsomhetsnormen. Det gjelder enten kravene til aktsomhet senkes generelt, eller aktsomhetsnormen gjøres mer relativ enn i dag. Når den rett som skal håndheves er uklar, kan imidlertid hensynet til effektivitet i rettshåndhevelsen ivaretas om det kommer frem i domsslutningen at gjerningspersonen er skyldig, men at det ikke er nødvendig å utmåle straff for lovbrytere som hadde grunn for sin rettsuvitenhet, jf. forslaget i utkastet § 61 om straffutmålingsfrafall. Når rettstilstanden ved dommen er blitt avklart, er det normalt rimelig at andre som senere måtte være i den samme uvitenhet, likevel straffes.

Departementet foreslår at aktsomhetskravet bør dempes noe i forhold til dagens praksis med sikte på tilfeller hvor myndighetene ikke har gjort nok for å hindre rettsuvitenhet. Det kan særlig gjelde når regelen er unødig uklart utformet, eller hvor det ikke er truffet tiltak for å informere om en regelendring på et tidligere regulert område. Den strenge aktsomhetsnormen i praksis om rettsvillfarelse lar seg heller ikke anvende uten videre på såkalt situasjonsvillfarelse, se nærmere nedenfor om dette. På denne bakgrunnen foreslår departementet å bruke ordet «uaktsom» fremfor «unnskyldelig» i lovteksten, for på den måten å signalisere at det tas sikte på en viss justering av aktsomhetskravet når det gjelder rettsuvitenhet. For å unngå en for sterk demping av aktsomhetskravet, bør retten ha mulighet for å frafalle straffutmålingen ved uaktsom rettsuvitenhet dersom forhold i saken gjør det lite rimelig å straffe, jf. utkastet § 61. På den måten kan rettstilstanden klarlegges, uten at det fører til urimelige resultater i den enkelte saken og uten at effektivitetshensynet blir skadelidende. Dermed er det ikke behov for Straffelovkommisjonens regel om straffritak for uaktsom rettsvillfarelse.

Kommisjonen har foreslått at situasjonsvillfarelse og annen rettsvillfarelse skal behandles etter de samme bestemmelsene. Departementet er enig i at en slik løsning har flere fordeler. Det vanskelige og til dels uklare skillet mellom de to formene for rettsvillfarelse vil da få mindre betydning enn i dag. I stedet for å måtte vurdere hvilken regel som skal få anvendelse, kan retten gå rett på sak og ta stilling til hvilken betydning rettsvillfarelsen skal få, jf. delutredning V side 131.

Det går tydelig frem av rettspraksis og juridisk teori at skillet mellom situasjonsvillfarelse og annen rettsvillfarelse ikke kan trekkes på grunnlag av generelle, logiske kriterier (jf. særlig Kjell V. Andorsen: Uegentlig rettsvillfarelse i strafferetten, Institutt for offentlig retts skriftserie nr. 11/2003 side 11 flg.). Det er vanskelig å finne noen prinsipiell forskjell på de to formene for rettsvillfarelse. Snarere er det tale om gradsforskjeller, som kan illustreres med en glideskala der det ene ytterpunktet utgjøres av villfarelse som knytter seg til subsumsjon av rettsregler bakenfor straffebudet, mens det andre ytterpunktet samler tilfeller der rettsvillfarelsen knytter seg direkte til normen i straffebudet. Hva som skal regnes som situasjonsvillfarelse, beror ofte på reelle hensyn i den enkelte sak, og da særlig på om det vil være urimelig å straffe den uaktsomme rettsvillfarelsen.

Dagens rettstilstand, der valget av regler beror på om man står overfor den ene eller andre typen rettsvilllfarelse, krever at det trekkes en noe kunstig grense mellom de to formene for rettsvillfarelse. Dersom all rettsvillfarelse bedømmes etter de samme reglene, kan det i stedet tas hensyn til graden av situasjonsvillfarelse i aktsomhetsvurderingen. Aktsomhetsvurderingen må skje i forhold til den aktuelle rettsregel som uvitenheten gjelder, og aktsomhetskravet kan også stille seg noe forskjellig for forskjellige slags prejudisielle rettsforhold. Aktsomhetsnormen blir derfor på dette punktet mer relativ enn i dag.

En mulig ulempe ved kommisjonens forslag om å sondre skarpt mellom faktisk villfarelse og all rettsvillfarelse, er at villfarelsestilfeller som kriminalpolitisk bør få samme løsning, skal vurderes etter forskjellige regler. Enkelte former for rettsvillfarelse knytter seg så sterkt til villfarelse om gjerningsinnholdet i straffebudet at slektskapet med faktisk villfarelse er vel så sterkt som slektskapet med annen rettsvillfarelse.

I tysk rett opererer man ikke med noen grense mellom rettslig og faktisk villfarelse. Regelen går i stedet ut på om villfarelsen gjelder gjerningsinnholdet i straffebudet eller ikke, jf. Andorsen side 20. I Norden har blant annet Nils Jareborg tatt til orde for en slik løsning, jf. Nils Jareborg: Allmän sträffrett (2001) side 355. Det er imidlertid neppe hensiktsmessig å vurdere en slik omfattende systemomlegging nå, uten at spørsmålet har blitt utredet og vært gjenstand for høring. Og også en regel etter mønster av den tyske ville gitt opphav til sondringer alt ettersom hva villfarelsen knytter seg til.

Behovet for en slik omlegging er dessuten begrenset, fordi det lar seg gjøre å ta hensyn til den mindre straffverdigheten ved situasjonsvillfarelse innenfor rammene av departementets forslag: Den aktsomme rettsvillfarelse vil føre til frifinnelse etter forslaget til § 26, mens den uaktsomme rettsvillfarelse etter omstendighetene kan lede til straffutmålingsfrafall etter § 61. Særtrekkene ved situasjonsvillfarelse som gjør slik rettsvillfarelse mindre straffverdig enn annen rettsvillfarelse, kan det tas hensyn til ved at en villfarelse med slike trekk lettere anses som aktsom. Dersom villfarelsen tross dette må regnes som uaktsom, kan det ved rettsvillfarelse med innslag av situasjonsvillfarelse lettere foreligge «særlige grunner» som gjør at gjerningspersonen kan unngå at det utmåles straff. Det er departementets forutsetning at situasjonsvillfarelse generelt sett ikke skal bedømmes strengere etter forslaget til nye regler enn i dag. Men departementet lar det være opp til domstolene å vurdere - på bakgrunn av faktum i den enkelte sak - om det er grunn til å justere grensene noe. Departementet mener det ikke er grunn til slik bekymring som Agder lagmannsrett og Dommerforeningen ga uttrykk for under høringen.

Som kommisjonen understreker, vil det dessuten fortsatt være behov for å skille mellom faktisk villfarelse (se punkt 16.5 foran) og rettsvillfarelse. Til forskjell fra i dag må grensen nå trekkes mellom faktisk villfarelse og all rettsvillfarelse, inkludert situasjonsvillfarelse. Mens grensen mellom situasjonsvillfarelse og annen rettsvillfarelse blir mer avdempet og får mindre betydning, må det trekkes en ny grense mellom faktisk villfarelse og situasjonsvillfarelse. Den nærmere grensen må trekkes opp gjennom rettspraksis, jf. merknadene til § 26.