Ot.prp. nr. 90 (2003-2004)

Om lov om straff (straffeloven)

** Feil. Siden ble ikke lagret

17.1 Gjeldende rett

Straffansvar for foretak må reguleres særskilt ettersom et foretak ikke kan straffes etter de alminnelige reglene om straffansvar. Et av grunnvilkårene for straffansvar er at lovbryteren har utvist skyld, noe et foretak som sådan vanskelig kan gjøre. Foretak straffes derfor på objektivt grunnlag for handlinger som er begått av personer som har handlet på vegne av foretaket. Foretaksstraffen supplerer det personlige straffansvaret: Den som handlet på vegne av foretaket, kan straffes selv om det ilegges foretaksstraff og omvendt.

Ved lov 20. juli 1991 nr. 66 ble det tatt inn en generell hjemmel for foretaksstraff i straffeloven, se §§ 48 a og 48 b. Forslaget ble fremmet i Ot. prp. nr. 27 (1990-91) om straffansvar for foretak og var i det vesentlige basert på Straffelovkommisjonens delutredning III.

«Foretak» er definert i § 48 a annet ledd som «selskap, forening eller annen sammenslutning, enkeltpersonforetak, stiftelse, bo eller offentlig virksomhet». Også enkeltpersonforetak der det ikke er andre enn eieren som arbeider i eller for foretaket, omfattes. Som utgangspunkt har ikke endringer i selskapsstrukturen betydning for straffansvaret. Det kan tenkes unntak, for eksempel hvis et foretak oppløses.

Foretak kan straffes med bøter, jf. § 48 a tredje ledd. Subsidiær fengselsstraff idømmes av naturlige grunner ikke. Videre kan foretak fradømmes retten til å utøve virksomhet eller forbys å utøve den i visse former, jf. § 29. Også inndragning kan foretas overfor foretak, og inndragning av utbytte er obligatorisk.

Vilkårene for å idømme foretaksstraff er fastsatt i § 48 a første ledd:. Foretaket kan straffes dersom noen som har handlet på vegne av det, har overtrådt et straffebud.

Foretaksstraff kan følgelig bare ilegges dersom lovbryteren handlet på vegne av foretaket. Formuleringen må forstås noe snevrere enn tilknytningskravet i skadeerstatningsloven § 2-1, likevel slik at straffansvaret omfatter en større personkrets. Ansatte i foretaket utgjør hovedgruppen av personer som handler på vegne av foretaket. Men et foretak kan etter omstendighetene også holdes strafferettslig ansvarlig for handlinger begått av selvstendige oppdragstakere.

Dernest er det et vilkår for foretaksstraff at et straffebud er overtrådt. Bestemmelsen er generell og gjelder i prinsippet for overtredelse av alle straffsanksjonerte handlingsnormer så vel i straffeloven som i spesiallovgivningen. Mest praktisk er brudd på bestemmelser om arbeidsmiljø og forurensning og økonomisk kriminalitet.

De objektive straffbarhetsvilkårene må være oppfylt. Hele gjerningsinnholdet i et straffebud må være overtrådt, og det må ikke foreligge en straffrihetsgrunn. Derimot gjelder det en særregel for skyldkravet ved foretakstraff. Etter første ledd annet punktum kan foretaket straffes selv om ingen enkeltperson kan straffes for overtredelsen. Det betyr at det ikke er nødvendig å identifisere én bestemt person som den skyldige - både såkalte anonyme og kumulative feil rammes. En feil er anonym dersom det ikke er mulig å identifisere gjerningspersonen. Ved kumulative feil har ikke én bestemt person overtrådt straffebudet alene, men sammen har flere personer oppfylt vilkårene i gjerningsbeskrivelsen. Foretaket kan ikke straffes for hendelige uhell som ingen kan klandres for, eller ved såkalt force majeure.

I rettspraksis er det lagt til grunn at skyldkravet må være oppfylt på vanlig måte hos en bestemt enkeltperson som har handlet på vegne av foretaket, jf. Rt. 2002 side 1312.

Det stilles ikke krav om at gjerningspersonen var tilregnelig på handlingstidspunktet. Men dersom foretaket ikke kan bebreides, vil det normalt ikke være rimelig å anvende straff, jf. § 48 b.

Adgangen til å straffe foretak er fakultativ. Selv om vilkårene for straff er oppfylt, kan retten velge ikke å straffe foretaket etter en skjønnsmessig vurdering. Paragraf 48 b gir veiledning for vurderingen. De samme momentene skal tillegges vekt ved utmålingen av bøtestraffen. Listen er ikke uttømmende.

For det første skal straffens preventive virkning tillegges vekt, jf. bokstav a. Ved utmåling av straffen innebærer momentet at bøtenivået normalt bør være langt høyere for foretak enn for fysiske personer.

Videre skal overtredelsens grovhet vurderes, jf. bokstav b. Relevante momenter er påførte skader eller skadepotensialet og skyldgrad hos den som har handlet på vegne av foretaket.

For det tredje skal muligheten for foretaket til å forebygge overtredelsen ved retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak tillegges vekt, jf. bokstav c.

Dernest er det av betydning om overtredelsen er begått for å fremme foretakets interesser, jf. bokstav d. Det kan ikke stilles krav om hensikt om å begå et lovbrudd. Det er tilstrekkelig at handlingen ble utført med den hensikt å fremme foretakets interesser.

Etter bokstav e skal det også tas hensyn til om foretaket har hatt eller kunne ha oppnådd noen fordel ved overtredelsen. Fordel er ikke begrenset til økonomisk vinning.

Videre skal foretakets økonomiske evne vektlegges, jf. bokstav f. Foretakets økonomi vil normalt ha større betydning for utmålingen av bøter enn for vurderingen av om foretaksstraff overhodet skal ilegges.

Endelig skal andre reaksjoner som følge av overtredelsen blir ilagt foretaket, tillegges vekt, jf. bokstav g. Den mest aktuelle reaksjonen overfor et foretak er normalt inndragning. Reaksjoner som blir ilagt enkeltpersoner skal også tas i betraktning. Momentet har størst betydning ved mindre foretak.

17.2 Internasjonale forpliktelser

En rekke internasjonale instrumenter som har som mål å bekjempe kriminalitet, forplikter statene til å innføre adgang til å holde foretak ansvarlige. Departementet vil her gå gjennom de vanligste formene for bestemmelser om ansvar for juridiske personer for å kunne vurdere om disse internasjonale forpliktelsene gir grunn til å justere de norske reglene.

I Europarådets strafferettslige konvensjon om korrupsjon 27. januar 1999 er følgende bestemmelse om foretaksstraff fastsatt i artikkel 18:

«1. Partene skal vedta den lovgivning og andre tiltak som er nødvendig for å sikre at juridiske personer kan holdes ansvarlige for de straffbare forhold aktiv bestikkelse, påvirkningshandel og hvitvasking av penger fastsatt i samsvar med denne konvensjonen, begått til fordel for dem av en fysisk person som opptrer enten individuelt eller som en del av et organ i den juridiske personen, som har en ledende stilling innen den juridiske personen, på grunnlag av:

  • fullmakt fra den juridiske personen, eller

  • myndighet til å treffe beslutninger på vegne av den juridiske personen, eller

  • myndighet til å utøve kontroll innen den juridiske personen,

samt for å involvere en slik fysisk person som medvirkende eller opphavsmann til ovennevnte straffbare forhold.

2. Bortsett fra de tilfeller som er fastsatt i nr. 1, skal partene treffe nødvendige tiltak for å sikre at en juridisk person kan holdes ansvarlig dersom fravær av tilsyn eller kontroll ved en fysisk person nevnt i nr. 1 har gjort det mulig for en fysisk person under den juridiske personens myndighet å begå de straffbare forhold som er nevnt i nr. 1 til fordel for den juridiske personen.

3. En juridisk persons ansvar etter nr. 1 og nr. 2 skal ikke utelukke strafforfølgning av fysiske personer som er gjerningsmenn, opphavsmenn eller medvirkende til de straffbare forhold som er nevnt i nr. 1.»

En tilsvarende bestemmelse finnes blant annet i Europarådets konvensjon 23. november 2001 om datakriminalitet.

Det følger av den siterte artikkelen at konvensjonsstatene er forpliktet til å sørge for at juridiske personer kan holdes ansvarlig for bestemte lovbrudd begått til fordel for den juridiske personen av en fysisk person i en ledende stilling. Videre skal en juridisk person også kunne holdes ansvarlig dersom den ved fravær av tilsyn eller kontroll har gjort det mulig for en fysisk person å utføre lovbruddet.

I Ot.prp. nr. 78 (2002-2003) om straffebud mot korrupsjon antok departementet at bestemmelsene om foretaksstraff oppfyller konvensjonens krav, selv om ansvaret er fakultativt. Manglende kontroll er tatt med som et av momentene som skal vektlegges ved avgjørelsen av om et foretak skal straffes.

Konvensjonsforpliktelsen omfatter bare personer under den juridiske personens myndighet. Dette er ifølge den forklarende rapporten punkt 87 «subordinate persons acting on behalf of the legal person». Anvendelsesområdet til konvensjonsbestemmelsene og de norske reglene synes følgelig å være sammenfallende.

Den norske foretaksstraffen favner på flere punkter videre enn forpliktelsene etter de nevnte konvensjonene og oppfyller etter departementets vurdering alle de krav konvensjonene stiller.

I OECD's konvensjon 17. desember 1997 om bestikkelser av utenlandske offentlige tjenestemenn er ansvar for juridiske personer regulert i artikkel 2:

«Hver part skal, i samsvar med sine rettsprinsipper, treffe de tiltak som måtte være nødvendige for å foreslå juridiske personers ansvar for korrupsjon og bestikkelser av utenlandsk offentlig tjenestemann.»

Tatt i betraktning bestemmelsens generelle form, må det være klart at norsk rett oppfyller kravene i OECD-konvensjonen.

Også enkelte FN-instrumenter har bestemmelser om juridiske personers ansvar. I den nylig undertegnede FN-konvensjonen 31. oktober 2003 mot korrupsjon finnes det en slik bestemmelse i artikkel 26:

«Liability of legal persons

  1. Each State Party shall adopt such measures as may be necessary, consistent with its legal principles, to establish the liability of legal persons for participation in the offences established in accordance with this Convention.

  2. Subject to the legal principles of the State Party, the liability of legal persons may be criminal, civil or administrative.

  3. Such liability shall be without prejudice to the criminal liability of the natural persons who have committed the offences.

  4. Each State Party shall, in particular, ensure that legal persons held liable in accordance with this article are subject to effective, proportionate and dissuasive criminal or non-criminal sanctions, including monetary sanctions.»

En tilsvarende bestemmelse finnes blant annet i FN-konvensjonen 15. november 2000 mot grenseoverskridende organisert kriminalitet artikkel 10.

Disse bestemmelsene er mer generelle enn reglene i Europarådets konvensjoner. Departementet anser det klart at norsk rett oppfyller kravene i konvensjonene og at det ikke er grunn til å justere ordlyden av hensyn til konvensjonsforpliktelsene.

17.3 Straffelovkommisjonens forslag

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre gjeldende §§ 48 a og 48 b som §§ 4-1 og 4-2, med enkelte språklige justeringer. Det samme gjorde den daværende kommisjonen i delutredning V.

I delutredning VII kommenterer kommisjonen Administrasjonsdepartementets høringsuttalelse til delutredning V. Administrasjonsdepartementet foreslo i sin uttalelse at den skjønnsmessige adgangen til ikke å ilegge foretaksstraff skal reguleres av den generelle bestemmelsen om straffritak i utkastet § 86 i delutredning V. Kommisjonen støtter ikke dette forslaget. Adgangen til straffritak etter utkastet er langt snevrere enn muligheten for ikke å straffe et foretak etter bestemmelsene om foretaksstraff. Videre mener kommisjonen at reglene om straffansvar for foretak bør holdes samlet i utkastet kapittel 4.

17.4 Høringsinstansenes syn

Politidirektoratet, ØKOKRIM og Norsk Redaktørforening, Norsk Presseforbund, Norsk Journalistlag og Mediebedriftenes Landsforening i en fellesuttalelse (heretter omtalt som Redaktørforeningen m.fl.) har uttalt seg om Straffelovkommisjonens forslag til regler om foretaksstraff.

ØKOKRIM støtter i det vesentlige kommisjonens forslag og kan ikke se at det er behov for å endre gjeldende rett. ØKOKRIM er i tvil om ordet «overtrådt» i § 48 a første ledd første punktum bør erstattes av «brutt».

Dernest peker ØKOKRIM på enkelte spørsmål som oppstår når foretaket er det direkte pliktsubjektet:

«Ett eksempel er verdipapirhandelloven § 3-1 første ledd, hvoretter utstederforetaket er meldepliktig ved visse transaksjoner. Vi antar at det vil komme til flere slike bestemmelser etter hvert. Derfor kan det etter vår vurdering nå være naturlig å vurdere i hvilken grad det bør være et moment ved det diskresjonære skjønnet (kan-regelen) at det ikke er andre enn foretaket å straffe (bortsett fra evt medvirkeransvar) - og i så fall om dette bør fremgå som et moment i utkastets § 4-1. Vi viser til ovennevnte høyesterettsavgjørelse [Rt. 2002 side 1312] (hvor adferdsregelen riktignok ikke etter sin ordlyd rettet seg direkte mot foretaket). Et annet forhold er at det i slike tilfeller strengt tatt er spørsmål om «et straffebud» kan sies å være «brutt av noen som har handlet på vegne av et foretak», altså om ordlyden i någjeldende og foreslåtte bestemmelse er adekvat.»

Politidirektoratet slutter seg til ØKOKRIMs høringsuttalelse.

Redaktørforeningen m.fl. tar opp spørsmålet om behovet for foretaksstraff mot mediebedrifter der redaktøren har et strafferettslig ansvar. Denne instansen peker på faren for at et strafferettslig utgiveransvar vil bli brukt som påskudd for å begrense redaktørens uavhengighet. Høringsinstansen siterer Ytringsfrihetskommisjonen, som uttaler følgende om foretaksstraffen i NOU 1999: 27 side 187:

«Kommisjonen har forståelse for dette synspunktet, og vil legge til at foretaksstraff er lite egnet i mediebedrifter der det finnes et redaksjonelt ansvar. Foretaksstraff ble i første rekke innført for å ha en effektiv reaksjonsform i saker der det kan være vanskelig å peke ut den personlig ansvarlige og/eller der en straffereaksjon overfor en enkeltperson vil være utilstrekkelig fordi foretaket har tjent store penger på det ulovlige forholdet, som ved ulovlig forurensning, økonomisk kriminalitet og brudd på arbeidsmiljøbestemmelser. Slike uklare ansvarsforhold vil sjelden foreligge når man har en ansvarlig redaktør å forholde seg til, og den økonomiske gevinsten knyttet til ulovlige ytringer vil normalt være beskjeden. Et annet hensyn bak foretaksstraffen - nemlig å motivere foretakene til bedre internkontroll og skjerpede instrukser - passer heller ikke for forholdet mellom utgiver og redaktør. Tvert om står det klart i motstrid til de hensyn et eneansvar skal ivareta.»

17.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg i det vesentlige til Straffelovkommisjonens forslag i lovutkastet §§ 27 og 28. Praksis har vist at det kan være formålstjenlig og rimelig å straffe foretak i tillegg til eller i stedet for personer som har handlet på vegne av foretaket. Høringsrunden styrker inntrykket av at det ikke er noe stort behov for revisjon av reglene om foretaksstraff. Departementet er enig i det, men ser behov for å vurdere spørsmålet om skyldkrav som vilkår for foretaksstraff, og vil også kommentere enkelte andre spørsmål.

Utformingen av reglene om foretaksstraff i gjeldende straffelov har medført en viss tvil om det også ved foretaksstraff gjelder krav til subjektiv skyld. Dersom overtredelsen er begått av en bestemt enkeltperson i foretaket, er det etter Høyesteretts dom i Rt. 2002 side 1312 på det rene at vedkommende må ha utvist subjektiv skyld på vanlig måte dersom foretaksstraff skal kunne idømmes. Når foretaksstraff bygger på anonyme eller kumulative feil, er det fortsatt noe tvilsomt om det gjelder et slikt skyldkrav. Iallfall må uaktsomhetsvurderingen objektiviseres, siden man er avskåret fra å knytte bedømmelsen til en konkret enkeltperson, jf. Rt. 1988 side 1356 om et tilsvarende spørsmål i forhold til den tidligere bestemmelsen i forurensningsloven, som hadde en noe annen utforming av betydning på dette punktet.

Departementet foreslår i denne proposisjonen at forsett skal være den primære skyldformen for personlig straffansvar, og at det som utgangspunkt bør kreves grov uaktsomhet der et uaktsomhetsansvar er ønskelig. Skal slike skyldkrav gjelde også i samband med foretaksstraff, kan det komme til å begrense adgangen til å ilegge foretaksstraff sammenlignet med rettstilstanden i dag. Det kan falle vanskeligere å karakterisere anonyme eller kumulative feil som utslag av grov uaktsomhet enn som utslag av vanlig uaktsomhet. Dette kan gjøre det mindre aktuelt å reagere strafferettslig mot overtredelser, blant annet av nærings- og miljølovgivning, som skjer som del av virksomheten i større foretak uten at det kan påvises relativt grove feilvurderinger hos bestemte enkeltpersoner i foretaket. Prosessøkonomisk er det kompliserende og fordyrende å måtte bevise subjektiv skyld for at foretaksstraff skal kunne idømmes.

Departementet mener at ordningen med foretaksstraff har virket godt, og ser en effektiv foretaksstraff som et viktig element i den nye straffeloven. Det kan etter departementets syn virke uheldig om det forhold at en bestemt gjerningsperson ikke kan straffes på grunn av manglende skyld, alltid skal gjøre at man ikke kan anvende foretaksstraff mot det foretaket som vedkommende har handlet på vegne av. Departementet vil videre finne det uheldig om de regler om subjektiv skyld som foreslås i proposisjonen, skulle begrense adgangen til å bruke foretaksstraff. Departementet foreslår etter dette at det ikke settes som betingelse for å ilegge foretaksstraff at bestemte personer som har handlet på vegne av foretaket, har utvist subjektiv skyld, og at det heller ikke skal gjelde noe skyldkrav ved anonyme eller kumulative feil. Men foretaksstraff skal - som nå - ikke kunne ilegges dersom overtredelsen må anses som et hendelig uhell eller utslag av force majeure.

På den annen side foreslår departementet å fastholde at graden av skyld skal ha betydning for spørsmålet om det bør ilegges foretaksstraff i den enkelte sak. Dette vil inngå som en del av en bredere helhetsvurdering av spørsmålet, der omstendighetene omkring overtredelsen og de forhold som har lagt til rette for den, vil stå sentralt. Særlig ved anonyme og kumulative feil vil det i stor grad være slike omstendigheter som blir bestemmende for en eventuell skyldkonstatering, og det synes da unødvendig og lite hensiktsmessig å gå veien om et uttrykkelig og absolutt skyldkrav her.

I sin høringsuttalelse tar ØKOKRIM opp spørsmål som reiser seg når foretaket er det eneste eller det mest sannsynlige pliktsubjektet. ØKOKRIM nevner verdipapirhandelloven § 3-1 første ledd som eksempel. Etter denne bestemmelsen skal blant annet foretak som eier børsnoterte aksjer i et annet foretak eller aksjer i et annet foretak som er notert på autorisert markedsplass, og som på grunn av eierskapet er representert i vedkommende foretaks styre, gi melding ved handel i slike aksjer. Bestemmelsen er straffesanksjonert, jf. verdipapirhandelloven § 14-3 annet ledd nr. 1.

Departementet er enig med ØKOKRIM i at det taler for å ilegge foretaket straff dersom foretaket er det eneste aktuelle pliktsubjektet. I slike saker befinner man seg innenfor kjerneområdet av foretaksstraffen. Dersom vilkårene for straffansvar er oppfylt, skal det mye til for ikke å straffe foretaket i et slikt tilfelle.

ØKOKRIM nevner i sin høringsuttalelse muligheten for å føre opp momentet på listen over omstendigheter som skal vektlegges ved avgjørelse om foretaksstraff. Etter departementets mening faller momentet innenfor gjeldende § 48 b bokstav g, om at det skal legges vekt på «om noen enkeltperson blir ilagt straff». Momentet er også vektlagt i praksis. For eksempel uttaler førstvoterende i Rt. 2002 side 1312 følgende:

«Ved vurderingen av straffens preventive virkning er det et moment at det stort sett vil være erverv av eierrettigheter på vegne av foretak som vil være tenkelig, slik at foretaksstraff fremstår som den eneste praktiske sanksjonen.»

Departementet mener derfor at det ikke er behov for å tilføye det tilfellet at foretaket er det eneste pliktsubjektet på listen over momenter som skal vektlegges. Rettsanvenderen vil uansett ha full anledning til å vektlegge momentet som ledd i den skjønnsmessige vurderingen av om et foretak bør straffes.

ØKOKRIM fremholder videre at uttrykket «handlet på vegne av» ikke er treffende når foretaket er pliktsubjekt. Det vil imidlertid alltid være noen som handler på vegne av foretaket, som overholder plikten. Dermed er det etter departementets syn også dekkende å si at brudd på plikten er begått av noen som handler på vegne av foretaket, nemlig den som har ansvaret for at selskapet overholder plikten, eventuelt den som har ansvaret for at noen har dette som oppgave. Det er derfor etter departementets syn ikke behov for å justere ordlyden på dette punktet.

Videre fremhever Redaktørforeningen m.fl. i sin høringsuttalelse at det å ilegge foretaksstraff kan underminere redaktørens uavhengige stilling og at det strafferettslige redaktøransvaret gjør foretaksstraffen overflødig.

Spørsmålet er kommentert i St.meld. nr. 26 (2003-2004) Om endring av Grunnloven § 100 punkt 8.2.6:

«Departementet tar ikke nå stilling til om det er ønskelig med en prinsipiell omlegging av systemet for ansvarsplassering i retning av en ordning med eneansvar i forholdet mellom forfatter, redaktør og utgiver eller aktører med tilsvarende funksjoner. En slik omlegging krever videre utredning - som departementet går inn for å foreta. Det må vurderes grundig hvilke konsekvenser en slik ordning vil ha for ytringsfriheten og hensynet til vern av dem som krenkes ved overskridelse av ytringsfrihetens grenser. Departementet vil likevel knytte noen foreløpige merknader til Ytringsfrihetskommisjonens synspunkter.

---

En ordning med eneansvar kan tenkes å være ulik for strafferettslige reaksjoner og sivilrettslige reaksjoner, herunder mortifikasjon ved ærekrenkelser. Departementet er enig i at en trussel om straff rettet mot utgiver kan føre til press fra denne mot redaktøren. Dette tilsier at utgiveren ikke bør utsettes for straff. På den annen side knytter det seg prinsipielle betenkeligheter til å avskjære enhver mulighet for å anvende straff mot utgiveren. Et eksklusivt erstatnings- og oppreisningsansvar for redaktøren vil dessuten kunne føre til at denne legger bånd på seg i for stor grad. En slik ordning kan dessuten gå ut over de krenkedes behov for reparasjon i form av erstatning eller oppreisning ved overskridelse av ytringsfrihetens grenser. Behovet for nyanserte løsninger må veies mot ønsket om en noenlunde oversiktlig regulering av spørsmålene om ansvarsplassering.»

På denne bakgrunn tar ikke departementet spørsmålet opp til vurdering her. Foretaksansvaret er fakultativt. Det er anledning til å vektlegge momentene som taler imot å straffe medieforetak, ved vurderingen av om et slikt foretak bør straffes. Rettspraksis viser da også at medienes særstilling tillegges vekt ved vurderingen av om mediefortak bør ilegges straff. I Rt. 2001 side 1379 uttalte førstvoterende:

«Når eg alt i alt og under slik tvil er komen til at det her ikkje er føremålstenleg å nytte føretaksstraff mot Stavanger Aftenblad, er dette med grunnlag i den særlege stillinga som media har i samfunnet. I ei slik skjønsvurdering må det vere rett å leggje vekt på omsynet til vern av ytringsfridommen og med det også på arbeidskåra til media. Aviser og andre media har viktige oppgåver i å opplyse og setje under drøfting ulike sider ved samfunnet. Omsetning og bruk av narkotika representerer eit stort samfunnsproblem, og media har ei oppgåve i å avdekkje og synleggjere dette. Det er grunn til å leggje vekt på at dette blir gjort i samfunnets interesse. Som framheva mellom anna i dommen om Østlandets Blad, bør det takast eit visst omsyn til at metodane til media også kan tene generelle samfunnsinteresser ved at dei har innverknad på kva opplysningar som blir kjende for ålmenta. Det sentrale for media er sjølvsagt å referere, men i visse samanhengar kan det også vere nyttig å dokumentere gjennom eigenhandling. Eg finn det ikkje nødvendig å gå inn på kva verdi dokumentasjon gjennom eigenhandling hadde i dette tilfellet.»

På denne bakgrunn foreslår departementet at gjeldende rett på dette punktet videreføres. Eventuelle endringer bør vurderes i forbindelse med en generell gjennomgåelse av ansvarsplasseringen som nevnt i stortingsmeldingen.

Departementet foreslår et nytt moment i opplistingen i utkastet § 28 om internasjonale forpliktelser. Departementet mener at det fakultative foretaksansvaret er i samsvar med våre internasjonale forpliktelser. Likevel har departementet kommet frem til at det er grunn til å synliggjøre at det også er et moment ved vurderingen av om foretaksstraff skal ilegges at internasjonale konvensjoner som Norge er bundet av, forutsetter bruk av foretaksstraff.