Ot.prp. nr. 90 (2003-2004)

Om lov om straff (straffeloven)

20 Betinget dom

20.1 Innledning

Det kan ilegges to former for betinget dom: Fullbyrdingsutsettelse (eksekusjonsutsettelse) innebærer at det utmåles en straff, men at fullbyrdingen utsettes i en prøvetid. Straffutmålingsutsettelse (også noe misvisende kalt domsutsettelse) innebærer at retten avgjør skyldspørsmålet, men tar stilling til straffutmålingen først ved et eventuelt lovbrudd eller vilkårsbrudd i prøvetiden. Mens fullbyrdingsutsettelse er straff, er straffutmålingsutsettelse en annen strafferettslig reaksjon, se kapittel 18. I praksis dominerer fullbyrdingsutsettelsen.

Tall fra Statistisk sentralbyrå for 2002 viser at av totalt 205.992 straffereaksjoner var 10.025 betingete (4,9 prosent). I forbrytelsessaker var imidlertid 27,3 prosent av alle strafferettslige reaksjoner betinget.

20.2 Gjeldende rett

Reglene om betinget dom står i straffeloven §§ 52 til 54 a. De er endret flere ganger, og adgangen til å gjøre straffen betinget er stadig blitt utvidet.

Fullbyrdingsutsettelse kan bestemmes ved frihetsstraff, det vil i praksis si fengselsstraff, og bøtestraff, jf. § 52 nr. 1 annet punktum. Reaksjonene omtales vanligvis som betinget fengsel og betinget bot. (Også forvaring er en frihetsstraff, men forvaring kan ikke gjøres betinget.) Etter militær straffelov § 27 kan dessuten arrest gjøres betinget. Samfunnsstraff, rettighetstap og andre strafferettslige reaksjoner, som inndragning, kan ikke gjøres betinget.

Loven stiller ikke opp vilkår for når fullbyrdingsutsettelse kan idømmes. Retten står i utgangspunktet fritt til å bestemme om dom på frihetsstraff eller bot skal gjøres betinget. Men forarbeidene forutsetter at det som hovedregel ikke skal gis betinget dom ved fengselsstraffer på mer enn ett år, jf. NOU 1975: 61 Kriminalomsorg i frihet side 93 og 103 og Ot.prp. nr. 62 (1980-81) side 14-15. Høyesterett har trukket opp ytterligere retningslinjer. Ved enkelte overtredelser har Høyesterett lagt til grunn at allmennpreventive hensyn tilsier at det bare unntaksvis kan gis betinget dom. Dette gjelder for eksempel ved forbrytelser mot straffeloven § 127 (vold mot offentlig tjenestemann), jf. Rt. 1991 side 952.

I valget mellom betinget eller ubetinget fengsel vil dessuten de alminnelige straffutmålingsmomenter være relevante, se nærmere delutredning V side 144 flg. og Straffelovkommentaren I side 444 flg.

Adgangen til å idømme straffutmålingsutsettelse er naturlig nok ikke knyttet opp til noen reaksjon, men kan idømmes når retten finner det hensiktsmessig å utsette utmålingen av straffen i en prøvetid. Loven har ingen regler om når straffutmålingsutsettelse kan idømmes. Spørsmålet er her, som ved fullbyrdingsutsettelse, overlatt til rettens skjønn.

Loven gir heller ingen retningslinjer for valget mellom fullbyrdingsutsettelse og straffutmålingsutsettelse. Straffutmålingsutsettelse blir imidlertid ansett som en mildere reaksjon enn fullbyrdingsutsettelse, jf. Rt. 1982 side 1044. Derfor er det naturlig at straffutmålingsutsettelse reserveres for de minst alvorlige lovbruddene.

Reglene om straffutmålingsutsettelse og fullbyrdingsutsettelse er ellers i det alt vesentlige de samme, jf. §§ 52 til 54 a.

For å motvirke at prevensjonen svekkes ved betinget dom, kan både straffutmålingsutsettelse og fullbyrdingsutsettelse kombineres med en ubetinget bot, selv om straffebudet ikke gir anvisning på bruk av bot, jf. § 52 nr. 3. For fullbyrdingsutsettelse følger det samme av § 26 a.

Frihetsstraff kan gjøres dels betinget, dels ubetinget (såkalt deldom), jf. § 52 nr. 2. Den ubetingete delen kan ikke settes lavere enn lovens generelle minimum på 14 dager. En tidligere begrensning om at den ubetingete delen normalt ikke kunne overskride 120 dager, ble opphevet i 1993. Lovendringen fulgte opp Straffelovkommisjonens forslag i delutredning V, jf. side 148-150.

Mens den betingete delen tidligere også kunne gis i form av straffutmålingsutsettelse, er det i dag bare adgang til å fastsette utsettelse av fullbyrdingen. Ved utmåling av bot er det ikke adgang til å gi deldom.

Reglene om betinget dom er i en viss utstrekning gitt anvendelse for betinget påtaleunnlatelse, jf. straffeprosessloven § 69. Tidligere gjaldt enkelte av reglene om betinget dom også for løslatelse på prøve fra fengsel (tidligere fengselsslov §§ 38-41). Løslatelse på prøve er nå regulert uttrykkelig i straffegjennomføringsloven §§ 42-45. Fremdeles gjelder enkelte av reglene om betinget dom for løslatelse på prøve fra forvaring, jf. § 39 g.

20.3 Når bør fullbyrdingsutsettelse kunne idømmes?

20.3.1 Straffelovkommisjonens forslag og høringsinstansenes syn

Straffelovkommisjonen går i det vesentlige inn for å videreføre dagens regler om når fullbyrdingsutsettelse kan idømmes. Den mener at det fortsatt bør være opp til rettens skjønn når slik straff skal kunne fastsettes.

Derimot foreslår kommisjonen å oppheve adgangen til å gjøre en bot betinget, jf. utkast § 7-1, jf. delutredning V side 148. Kommisjonen viser blant annet til at adgangen til å gjøre en bot betinget sjelden tas i bruk. Dessuten kan bøtestraffen reguleres ved at boten settes lavt. Reaksjonssystemet vil være godt dekket med alternative reaksjoner for de tilfeller hvor det kunne være aktuelt med betinget bot, for eksempel påtaleunnlatelse og straffutmålingsutsettelse.

Kommisjonen vurderte i delutredning V også om det bør innføres en adgang til å ilegge betinget rettighetstap, men kom til at det ikke er behov for dette, jf. side 148. Konklusjonen følges opp av Straffelovkommisjonen i delutredning VII, som ikke undergir spørsmålet nærmere drøftelse.

Kommisjonen foreslår å videreføre adgangen til å gi delvis betinget, delvis ubetinget dom (såkalt deldom). Den ubetingete delen av fengselsstraffen kan da ikke settes lavere enn lovens minstestraff på 14 dager. Også adgangen til å kombinere fullbyrdingsutsettelse med bot foreslås videreført.

Ingen høringsinstanser har synspunkter på disse forslagene under høringen av delutredning VII.

20.3.2 Departementets vurdering

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at adgangen til å idømme fullbyrdingsutsettelse bør videreføres i en ny straffelov og i at retten fortsatt bør stå fritt i vurderingen av om en slik reaksjon skal idømmes. Departementet foreslår derfor ingen endringer i vilkårene for å idømme fullbyrdingsutsettelse.

Siden betinget bot sjelden ilegges i praksis, støtter departementet kommisjonens forslag om å oppheve adgangen til å gjøre en bot betinget. Departementet legger særlig vekt på at en bot er en mild reaksjon som kan settes lavt når det straffbare forholdet ikke begrunner noen streng reaksjon. Behovet for å kunne gjøre en bot betinget er derfor ikke stort. Da er det unødvendig å komplisere loven med regler om betinget bot.

Departementet deler kommisjonens oppfatning om at det heller ikke er behov for en adgang til å gjøre et rettighetstap betinget. Formålet bak reglene om rettighetstap er først og fremst å beskytte enkeltpersoner eller samfunnet som sådan mot en bestemt virksomhet eller aktivitet. Dersom det først er et slikt beskyttelsesbehov, er det lite naturlig å gjøre rettighetstapet betinget. Til dette kommer at reglene om rettighetstap er fleksible i den forstand at rettighetstapet kan utmåles for en kortere periode. Departementet går også inn for at rettighetstap skal kunne begrenses til å gjelde forbud mot å utøve visse funksjoner som ligger til stillingen eller virksomheten, eller til påbud om å utøve virksomheten eller aktiviteten på bestemte vilkår, jf. kapittel 24. Hvis retten under tvil ikke ilegger rettighetstap i en sak, vil dessuten dette forhold kunne tas i betraktning i en eventuell ny sak hvor rettighetstapet igjen er aktuelt. Behovet for å kunne gjøre reaksjonen betinget synes ut fra disse forhold å være lite.

Departementet anser begrepet «deldom» som en misvisende betegnelse på delvis betinget og delvis ubetinget dom. Departementet vil innføre bruken av begrepet «delt dom» som bedre beskriver realiteten.

Når fullbyrdingsutsettelse etter forslaget bare skal kunne ilegges for fengselsstraff, bør reglene om slik betinget dom etter departementets syn stå i lovutkastet kapittel 6 om fengselsstraff, se utkastet §§ 34 til 39. Slik går det tydeligere frem at reglene om fengselsstraff også gjelder for betinget fengselsstraff.

20.4 Når bør straffutmålingsutsettelse kunne idømmes?

20.4.1 Straffelovkommisjonens forslag og høringsinstansenes syn

Straffelovkommisjonen mener at reaksjonen straffutmålingsutsettelse fortsatt bør bestå, og foreslår heller ikke noen endringer i vilkårene for når reaksjonen kan ilegges.

I delutredning V side 143 drøfter kommisjonen forholdet mellom betinget dom og «påtaleutsettelse». Uttrykket «påtaleutsettelse» skriver seg fra kommisjonens forslag om å splitte opp begrepet påtaleunnlatelse i «påtaleutsettelse» for betinget påtaleunnlatelse og «påtalefrafall» for ubetinget påtaleunnlatelse, jf. delutredning V side 68-69. Departementet går, i likhet med kommisjonen i delutredning VII, ikke inn for å følge opp denne begrepsbruken, jf. punkt 12.1. For å unngå begrepsforvirring vil departementet i det følgende benytte begrepet «påtaleunnlatelse» også i omtalen av kommisjonens forslag om påtaleutsettelse.

Kommisjonen gikk i delutredning V side 143 inn for at straffutmålingsutsettelse skal brukes noe oftere enn i dag som alternativ til betinget påtaleunnlatelse. Den viser til at betinget påtaleunnlatelse ikke alltid vil være en sterk nok advarsel overfor unge lovbrytere. Selve domstolsbehandlingen kan ha en forebyggende virkning. Oslo politikammer (nå Oslo politidistrikt) gikk imot forslaget om økt bruk av straffutmålingsutsettelse, jf. delutredning VII side 238, og begrunnet sitt syn blant annet med den økte belastningen dette ville gi domstolene. Straffelovkommisjonen i delutredning VII mener at mekling etter konfliktrådsloven iallfall delvis vil kunne vareta hensyn som kommisjonen ønsket å fremme i delutredning V. Straffelovkommisjonen viser til riksadvokatens rundskriv nr. 2/1993 der det går frem at overføring til konfliktråd i første rekke skal skje i saker hvor reaksjonen ellers ville ha vært påtaleunnlatelse, bot eller betinget dom. Etter kommisjonens oppfatning vil konfliktrådsbehandling være svært formålstjenlig i mange av disse sakene.

Kommisjonen går ikke inn for at delvis betinget dom også skal kunne gis ved straffutmålingsutsettelse. Den viser til at det neppe vil være behov for å kombinere straffutmålingsutsettelse med ubetinget fengsel. Kombinasjonsadgangen ble fjernet i forbindelse med revisjonen i 1981 fordi den ble svært lite brukt, jf. delutredning V side 148. Forslaget er fulgt opp i lovutkastet til delutredning VII.

Ingen høringsinstanser har synspunkter på forslagene.

20.4.2 Departementets vurdering

Som kommisjonen mener departementet at reaksjonen straffutmålingsutsettelse bør videreføres i en ny straffelov. Reaksjonen, som har sterke likhetstrekk med påtaleunnlatelse, vil for eksempel være egnet når det ikke er grunnlag for å frifinne, men hvor lovbruddet er så bagatellmessig eller unnskyldelig at det ikke er rimelig eller hensiktsmessig å fastsette noen straff. Se nærmere i punkt 9.3 om straffutmålingsutsettelse som alternativ til en fakultativ straffritaksadgang for retten. Departementet er videre enig i at loven - som i dag - bør stille retten fritt ved vurderingen av når straffutmålingsutsettelse kan besluttes; loven bør ikke stille vilkår som begrenser rettens skjønn.

Departementet er enig i at betinget påtaleunnlatelse ikke alltid vil være en sterk nok advarsel overfor unge lovbrytere, men vil likevel ikke anbefale at straffutmålingsutsettelse i særlig grad trer i stedet for betinget påtaleunnlatelse. Departementet er enig med Oslo politikammer (nå Oslo politidistrikt) i at dette i motsatt fall vil kunne legge større beslag på domstolenes ressurser enn det som er hensiktsmessig ut fra domstolenes kapasitet. Som kommisjonen er inne på i delutredning VII, er mekling i konfliktråd et viktig tiltak for å gi unge lovbrytere innsikt i og forståelse for alvoret i situasjonen. Departementet ser likevel ikke bort fra at det i enkelte tilfeller av preventive årsaker kan være hensiktsmessig å ilegge den mildeste formen for betinget dom (straffutmålingsutsettelse) som alternativ til betinget påtaleunnlatelse.

Departementet foreslår at hjemmelen for å kunne idømme straffutmålingsutsettelse tas inn i en egen paragraf som plasseres i et eget kapittel om straffutmålingsutsettelse og straffutmålingsfrafall, jf. lovutkastet kapittel 11, jf. § 60. Selv om reglene for straffutmålingsutsettelse stort sett vil være de samme som for fullbyrdingsutsettelse, vil et slikt skille gjøre det tydeligere at straffutmålingsutsettelse ikke er straff.

Adgangen til å kombinere straffutmålingsutsettelse med bot selv om straffebudet ikke gir anvisning på bruk av bot, bør videreføres, men da bare hvis det er flere straffbare handlinger som pådømmes i samme sak (se utkastet § 60 annet ledd bokstav b). Departementet kan ikke se behovet for å kunne kombinere bot og straffutmålingsutsettelse for ett straffbart forhold. Da vil det være naturlig å enten idømme bot eller utsette utmålingen av straffen. Også for påtaleunnlatelse går departementet inn for at kombinasjonen med bot ikke kan skje for ett straffbart forhold, jf. punkt 23.3.2. En annen løsning kan ses som en gjeninnføring av betinget bot som departementet går inn for å oppheve, jf. punkt 20.3.

Departementet har vurdert om betinget dom bør kunne kombineres med henholdsvis rettighetstap og samfunnsstraff, men har ikke funnet at det er behov for disse kombinasjonsmulighetene.

Departementet mener derimot, i motsetning til Straffelovkommisjonen, at retten sammen med straffutmålingsutsettelse bør kunne idømme ubetinget fengsel ved flere lovbrudd som avgjøres under ett, jf. utkastet § 60 annet ledd bokstav a. Departementet regner ikke med at slik delt dom vil bli ofte brukt, men mener at retten bør ha en adgang til å kombinere straffutmålingsutsettelse med ubetinget fengsel først og fremst i saker hvor tiltalen gjelder straffbare handlinger av ulik karakter, og en av handlingene normalt fører til straffutmålingsutsettelse og en til ubetinget fengsel. Et eksempel kan være en sak som gjelder både barmhjertighetsdrap og promillekjøring. Retten vil kunne mene at det er ønskelig å markere at barmhjertighetsdrapet var urettmessig, men unnskyldelig ved å ilegge straffutmålingsutsettelse. For promillekjøringen er det derimot riktig å reagere med ubetinget fengsel dersom promillen er høy. En dom på straffutmålingsutsettelse og ubetinget fengsel vil da være praktisk. Ifølge forslaget om en fakultativ straffritaksregel i delutredning V, hadde retten hatt mulighet til å frifinne for barmhjertighetsdrapet og idømme ubetinget fengsel for promillekjøringen. Siden departementet ikke går inn for en slik fakultativ straffritaksregel, jf. kapittel 9.3.3, er det særlig grunn til å åpne for en adgang til å idømme straffutmålingsutsettelse i kombinasjon med ubetinget fengsel. En slik adgang gir domstolene større fleksibilitet i å utforme en reaksjon som er tilpasset det konkrete tilfellet.

20.5 Straffutmålingsfrafall

Departementet går ikke inn for å innføre en generell straffritaksregel, men en regel som gir retten adgang til å frafalle utmåling av straffen, jf. punkt 9.3 hvor bakgrunnen for forslaget er omtalt nærmere. Slikt straffutmålingsfrafall vil være aktuelt når saken ligger slik an at det ut fra en helhetsvurdering ikke fremstår som rimelig å la lovbryteren få en reaksjon med betingelser, slik en straffutmålingsutsettelse vil være. Etter departementets syn bør reglene om straffutmålingsfrafall tas inn i samme kapittel som straffutmålingsutsettelse. De to reaksjonene bør imidlertid omtales i hver sine paragrafer, se utkastet §§ 60 og 61.

Bestemmelsen om straffutmålingsfrafall bør være en snever unntaksregel for tilfeller hvor retten, på tross av en urettmessig straffbar handling, ikke finner grunn til å sette en prøvetid med vilkår. Det er nærliggende å knytte vilkårene for straffutmålingsfrafall opp mot vilkårene for påtaleunnlatelse etter straffeprosessloven § 69, som etter departementets utkast har fått en noe enklere språklig utforming enn gjeldende bestemmelse. Bare når helt særlige grunner tilsier det, bør retten kunne frafalle straffutmåling, jf. lovutkastet § 61.

Straffutmålingsfrafall bør med den samme begrunnelse som for straffutmålingsutsettelse (se punkt 20.4.2) kunne kombineres med bot når flere straffbare forhold pådømmes i samme sak, jf. utkastet § 61 annet punktum som viser til § 60 annet ledd.

Straffutmålingsfrafall bør også kunne idømmes sammen med ubetinget fengsel når lovbryteren har begått flere lovbrudd og det skal idømmes en felles straff, selv om departementet forutsetter at en slik kombinasjon ikke vil brukes ofte. Slik delt dom kan først og fremst være aktuell når tiltalen gjelder straffbare handlinger av ulik karakter, og en av handlingene oppfyller vilkårene for straffutmålingsfrafall og en annen normalt fører til ubetinget fengsel. Departementet foreslår derfor en regel om at retten kan idømme straffutmålingsfrafall i kombinasjon med ubetinget fengsel hvor flere straffbare handlinger pådømmes i samme sak, jf. utkastet § 61 annet punktum.

20.6 Vilkår ved betinget dom

20.6.1 Generelt

En betinget dom innebærer ingen endelig ettergivelse av straffen. Den domfelte må i en prøveperiode overholde visse vilkår. Alle reglene om vilkårene for betinget dom er i gjeldende straffelov samlet i § 53.

Straffelovkommisjonens forslag følger en noe annen systematikk enn straffeloven § 53. I stedet for å plassere alle vilkårene i én paragraf, er bestemmelsene delt i flere paragrafer og en inndeling i henholdsvis grunnvilkår (utkastet § 7-2) og særvilkår (utkastet §§ 7-3 til 7-5) ved betinget dom. Begrunnelsen er å gjøre reglene mer oversiktlige, jf. delutredning V side 150.

Departementeter enig i systematikken som kommisjonen foreslår, og vil i punkt 20.6.2 behandle kommisjonens utkast til bestemmelse om grunnvilkår ved betinget dom. Særvilkår behandles i punkt 20.6.3.

20.6.2 Grunnvilkår ved betinget dom

20.6.2.1 Gjeldende rett

Det er alltid et vilkår for betinget dom at den domfelte ikke begår straffbare handlinger i prøvetiden. Dette fastsettes ikke i dommen, men følger direkte av loven, se § 53 nr. 1 første ledd første punktum. Vilkåret gjelder både ved fullbyrdings- og straffutmålingsutsettelse. Retten kan også fastsette andre vilkår i prøvetiden (såkalte særvilkår), som for eksempel at den domfelte melder seg for politiet, ikke oppholder seg på bestemte steder, avstår fra å bruke rusmidler eller betaler erstatning som han er idømt, jf. § 53 nr. 2 til 5. Oppregningen av særvilkår er ikke uttømmende. Særvilkår blir behandlet nærmere i punkt 20.6.3.

Den domfelte skal på forhånd få adgang til å uttale seg om vilkårene, jf. § 53 nr. 1 første ledd annet punktum. Dette kom inn ved lovrevisjonen i 1981, og ble begrunnet med at det er viktig at lovbryteren oppfatter vilkårene som hensiktsmessige og rimelige, se NOU 1975: 61 Kriminalomsorg i frihet side 74 og delutredning V side 150. Den domfeltes syn er ikke bindende for retten, men kan være et viktig moment ved avgjørelsen.

Prøvetiden skal fastsettes av retten, og skal i alminnelighet være 2 år. Prøvetiden kan imidlertid være lengre, men ikke over 5 år. Ved en lovendring 4. juli 2003 nr. 78 ble det tatt inn en bestemmelse i loven om at prøvetiden kan være lengre enn 2 år når vilkårene for gjentakelsesstraff i § 61 er oppfylt, jf. § 53 annet ledd annet punktum. For øvrig kreves det særlige grunner for å sette prøvetiden til mer enn to år.

For en nærmere fremstilling av gjeldende rett, vises det til delutredning V side 150.

20.6.2.2 Straffelovkommisjonens forslag og høringsinstansenes syn

Utkastet § 7-2 omhandler «vilkår ved betinget dom» og slår fast grunnvilkåret om at den domfelte ikke må begå lovbrudd i prøvetiden, og at det kan fastsettes særvilkår etter utkastet §§ 7-3, 7-4 og 7-5. Med enkelte språklige endringer og tilpasninger viderefører Straffelovkommisjonens utkast § 7-2 gjeldende straffelov § 53 nr. 1 første og annet ledd. En viktig realitetsforskjell er imidlertid at kommisjonen både i delutredning V og i delutredning VII går inn for at den siktede «så vidt mulig» skal få adgang til å uttale seg om særvilkårene før de fastsettes. Han skal altså ikke ha noe absolutt krav på å uttale seg, slik ordningen er i dag. Kommisjonen begrunner forslaget med at det er behov for en modifisering når det ikke lar seg gjøre å få noen uttalelse fra den siktede eller spørsmålet oppstår under en ankesak, se delutredning V side 151.

Opprinnelig foreslo kommisjonen i delutredning V en uttalerett også for tilsynsmyndigheten før vilkår om tilsyn fastsettes, jf. side 151-152. I forbindelse med vedtakelsen av straffegjennomføringsloven 18. mai 2001 nr. 21 bortfalt ordningen med tilsyn som vilkår ved betinget dom. Bakgrunnen var at ordningen hadde mange svakheter, ikke minst i forhold til likhet og forutberegnlighet, jf. Ot. prp. nr. 5 (2000-2001) side 146 og delutredning VII side 239. Departementet mente derfor at anvendelsesområdet for betingete dommer med vilkår om tilsyn burde erstattes av den nye samfunnsstraffen, jf. proposisjonen side 126. På denne bakgrunn uttaler Straffelovkommisjonen i delutredning VII at vedtakelsen av den nye straffegjennomføringsloven gjør den foreslåtte tilføyelsen om tilsynsmyndighetens uttalerett overflødig (se delutredning VII side 239).

Ingen av høringsinstansene har merknader til denne delen av kommisjonens forslag under høringen av delutredning VII.

20.6.2.3 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om i hovedsak å videreføre gjeldende regler om vilkår ved betinget dom.

Departementet har vært i tvil om behovet for å endre bestemmelsen om den siktedes uttalerett, slik at den siktede ikke lenger «skal» gis adgang til å uttale seg, men «så vidt mulig» gis slik adgang. Modifikasjonen vil være praktisk når man ikke lykkes i å få tak i vedkommende. Det er imidlertid bare unntaksvis at retten kan pådømme en sak uten at den tiltalte er til stede, jf. straffeprosessloven § 281. Departementet ser likevel at det for disse unntakstilfellene kan være hensiktsmessig at loven modifiserer kravet om at den siktede skal få uttale seg slik kommisjonen foreslår, jf. lovutkastet § 34 tredje ledd tredje punktum. Det er likevel viktig for departementet å understreke at man strekker seg så langt som mulig for å innhente den siktedes uttalelse. Uttaleretten er begrunnet i et ønske om å gjøre særvilkårene mer effektive, jf. NOU 1975: 61 Kriminalomsorg i frihet side 73. Skal særvilkårene virke etter sin hensikt og hindre tilbakefall, er det en fordel om lovbryteren så langt som mulig oppfatter vilkårene som hensiktsmessige og rimelige. Departementet viser til at det for eksempel vil ha liten hensikt å idømme betinget dom med promilleprogram eller andre behandlingstiltak hvis den domfelte på forhånd ikke er interessert i å gjennomføre tiltaket, jf. også Ot. prp. nr. 43 (1994-95) side 10 om innføring av prøveordning med promilleprogram.

Etter vedtakelsen av den nye straffegjennomføringsloven er det åpenbart ikke aktuelt med en tilføyelse om tilsynsmyndighetens uttalerett.

20.6.3 Særvilkår ved betinget dom

20.6.3.1 Særvilkår om erstatning og underholdsbidrag

Etter gjeldende straffelov § 53 nr. 4 skal retten pålegge den domfelte å yte slik erstatning og oppreisning som den fornærmede eller andre skadelidte har rett til og krav på, og som retten mener at den domfelte har evne til å betale. Etter § 53 nr. 5 kan retten bestemme at den domfelte betaler underholdsbidrag som er forfalt eller forfaller i prøvetiden. Vilkår om erstatning når slikt krav ikke er fremsatt, fastsettes med hjemmel i den generelle bestemmelsen i § 53 nr. 3, jf. uttrykket «bl a».

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre gjeldende regler, men går inn for at bestemmelsen om erstatning og underholdsbidrag plasseres i en egen paragraf før de øvrige særvilkårene, ettersom den behandler de eneste tilfellene hvor retten etter omstendighetene har plikt til å pålegge et særvilkår, jf. utkastet § 7-3 og delutredning VII side 239. Utkastet § 7-3 første ledd annet punktum presiserer i tillegg rettens adgang til å sette vilkår om erstatning også når slikt krav ikke er fremsatt, forutsatt at tapet er tilstrekkelig klargjort. I delutredning V er presiseringen begrunnet i et behov for klargjøring, jf. side 159-160.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om særvilkår om erstatning og bidrag.

Departementet er enig med kommisjonen i at dagens regler om særvilkår om erstatning bør videreføres og at reglene skilles ut i en egen bestemmelse, jf. lovutkastet § 35. Men i motsetning til kommisjonens utkast som bare viser til erstatning, går departementet inn for at bestemmelsen, som i dag, uttrykkelig nevner både erstatning og oppreisning. Før lovendringen i 1981 nevnte loven oppreisning ved siden av erstatning. Forarbeidene tyder ikke på at man tilsiktet noen realitetsendring da oppreisning ble tatt ut av lovteksten i 1981. For å gjøre det klart at bestemmelsen også omfatter oppreisning, ble dette da også uttrykkelig presisert ved lov 1. juli 1994 nr. 50. Da delutredning V ble avgitt i 1991, nevnte loven bare erstatning. Både delutredning V (utkastet § 49 første ledd) og delutredning VII (utkastet § 7-3 første ledd) nevner kun «erstatning». Selv om «erstatning» kan tolkes slik at det også omfatter oppreisning, er det etter departementets syn mer forutberegnlig og ryddig at loven gjør det klart at det også kan settes som vilkår at oppreisning betales. Selv om oppreisning er overlatt til rettens skjønn og den skadelidte i den forstand ikke har «rett til» oppreisning, er poenget at retten likevel må prøve om det i den konkrete saken bør tilkjennes oppreisning. Har den skadelidte krav på oppreisning, må retten sette betaling av oppreisning som vilkår hvis de øvrige krav i bestemmelsen er oppfylt. Det er i den kontekst departementets utkast § 35 og «rett til» må forstås.

Departementet foreslår at underholdsbidrag nevnes særskilt i utkastet § 37 bokstav c om oppfyllelse av økonomiske forpliktelser, og ikke sammen med vilkåret om erstatning og oppreisning som retten på visse vilkår skal pålegge den domfelte å oppfylle.

20.6.3.2 Andre særvilkår

Etter gjeldende rett kan domstolen fastsette ytterligere særvilkår, jf. § 53 nr. 3.

Loven nevner flere eksempler på særvilkår: at den domfelte overholder bestemmelser om oppholdssted, arbeid, utdanning eller samkvem med bestemte personer (bokstav a), eller om innskrenkninger i rådigheten over inntekter og formue og om oppfyllelsen av økonomiske forpliktelser (bokstav b), at den domfelte avholder seg fra å bruke alkohol eller andre berusende eller bedøvende midler (bokstav c), at den domfelte gjennomgår kur for å motvirke misbruk av alkohol eller andre berusende midler, om nødvendig i institusjon (bokstav d), at den domfelte gjennomfører promilleprogram (bokstav e), at den domfelte gjennomgår psykiatrisk behandling, om nødvendig i institusjon (bokstav f), at den domfelte for inntil 1 år tar opphold i heim eller institusjon (bokstav g) og at den domfelte møter til mekling i konfliktrådet (bokstav h).

Bestemmelsen er ikke uttømmende, jf. uttrykket «bl a» innledningsvis i nr. 3. Det betyr at retten også kan sette andre særvilkår som den finner hensiktsmessig. I teorien er det pekt på at retten ikke kan stå helt fritt i valget av særvilkår, men at det må være en forutsetning at vilkåret har som formål å fremme den domfeltes resosialisering eller å bøte på skaden ved den straffbare handling. Et eksempel på særvilkår fastsatt av Høyesterett og som ikke er med i lovens oppregning, finnes i Rt. 1934 side 897 om en dyreplager som fikk betinget dom på vilkår av at han samtykket i at hesten ble avlivet for å spare den for mer lidelse.

Retten kan overlate til tilsynsmyndigheten å gi bestemmelser som nevnt i bokstav a og b, jf. § 53 nr. 3 annet ledd.

I § 53 nr. 6 er det bestemt at Kongen kan gi nærmere regler om gjennomføringen av vilkårene. Etter annet og tredje punktum kan Kongen gi nærmere bestemmelser om promilleprogram.

Straffelovkommisjonen foreslår ingen realitetsendringer i forhold til dagens regler.

Alternativet om at den domfelte møter til mekling i konfliktrådet (gjeldende straffelov § 53 nr. 3 bokstav h) er imidlertid ikke nevnt i kommisjonens utkast. Dette skyldes at bestemmelsen kom inn i gjeldende straffelov etter at delutredning VII ble avgitt 4. mars 2002, jf. lov 21. mars 2003 nr. 18 og Ot.prp. nr. 106 (2001-2002) side 47-50 og 52.

I høringsrunden til delutredning V viste Den Norske Advokatforening til at særvilkårene blir lite brukt og at de bør vurderes opphevet. Under enhver omstendighet burde ordet alkohol sløyfes i forbindelse med vilkårene om berusende og bedøvende midler. Den Norske Advokatforening begrunnet dette med at det ikke lenger er grunn til å fremholde alkoholen som et særskilt rusmiddel i denne sammenheng.

Straffelovkommisjonen mener at man bør tilstrebe bruk av særvilkår, og at adgangen til å fastsette slike vilkår derfor bør opprettholdes. Kommisjonen er heller ikke enig med Den Norske Advokatforening i at «alkohol» bør strykes fra særvilkårene, og viser til at alkohol er - og vil ventelig fortsatt være - det desidert mest benyttede rusmidlet (se delutredning VII side 239).

Bestemmelsen i § 53 nr. 3 annet ledd om at retten kan overlate til tilsynsmyndigheten å fastsette vilkår, er overflødig etter at ordningen med tilsyn som vilkår ved betinget dom er opphevet og erstattet med den nye sanksjonen samfunnsstraff, jf. lov 18. mai 2001 nr. 21 (straffegjennomføringsloven). Straffelovkommisjonen foreslår derfor ikke bestemmelsen videreført.

Bestemmelsen i straffeloven § 53 nr. 6 første punktum om at Kongen kan gi nærmere regler om gjennomføringen av vilkårene, er en fullmaktsbestemmelse som kommisjonen mener bør skilles ut i en egen paragraf etter samtlige bestemmelser om særvilkårene, jf. utkastet § 7-6 (se delutredning VII side 240).

Kommisjonen mener at det er unødvendig å videreføre straffeloven § 53 nr. 6 annet og tredje punktum om promilleprogram som en prøveordning. Utkastet § 7-5 nr. 5, som uttrykkelig nevner promilleprogram, sammenholdt med utkastet § 7-6 om at Kongen gir nærmere regler om gjennomføringen av særvilkårene, gir etter kommisjonens syn tilstrekkelig hjemmel til å etablere slike promilleprogram og til å gi nærmere regler om innholdet i og gjennomføringen av programmene, jf. delutredning VII side 239.

Bare to av høringsinstansene har hatt synspunkter til denne delen av kommisjonens forslag under høringen av delutredning VII.

Kriminalomsorgen region sør og Kriminalomsorgen region nordøst uttaler at promilleprogram bør utgå som særvilkår ved betinget dom og i stedet innlemmes i samfunnsstraffen. Det vises til at promilleprogram, etter innføringen av samfunnsstraffen, er det eneste særvilkår ved betinget dom som friomsorgen har ansvaret for å følge opp/gjennomføre. Siden systemet ved samfunnsstraff, prøveløslatelse og promilleprogram er tilnærmet like, bør lovgrunnlaget for gjennomføringen være det samme. Det vises også til at promilleprogrammet nå er landsdekkende og etablert i flere fylker. Kriminalomsorgen region nordøst peker spesielt på at oppfølgingen av brudd på promilleprogram bør overføres til kriminalomsorgen, og at straffeprosessloven § 76 femte ledd bør endres i tråd med dette. Instansen uttaler at dersom promilleprogram ikke integreres som en del av samfunnsstraffen, bør reglene om samfunnsstraff gis anvendelse ved brudd på betinget dom med vilkår om promilleprogram, jf. straffegjennomføringsloven §§ 58 flg.

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at det bør beholdes en ikke uttømmende opplisting av særvilkår ved betinget dom, jf. lovutkastet § 37. Det vil fortsatt være behov for en generell adgang for retten til å sette særvilkår som er hensiktsmessige. Det er da en klar fordel at loven regner opp de særvilkårene som vil kunne være mest aktuelle. Selv om særvilkårene er lite brukt, er departementet enig med kommisjonen i at det av hensyn til både den domfelte og fornærmede eller andre skadelidte bør tilstrebes større bruk av dem.

Når det gjelder det nærmere innholdet i opplistingen av særvilkårene, viderefører departementet forslaget til Straffelovkommisjonen fullt ut, bortsett fra at vilkåret om oppmøte i konfliktrådet også tas med og at vilkåret om «samkvem med» bestemte personer skilles ut og endres til «kontakt med» bestemte personer. Bakgrunnen for den sistnevnte utvidelsen er at departementet ser behovet for at vilkåret også omfatter tilfeller av ensidig kontakt som typisk skjer via tekstmelding og elektronisk post. Departementet foreslår dessuten at vilkåret om å betale underholdsbidrag tas inn i utkastet § 37, jf. foran.

Departementet ser at det kan være grunner som taler for å regulere promilleprogrammet i straffegjennomføringsloven som et vilkår ved samfunnsstraff. Departementet går likevel ikke på det nåværende tidspunkt inn for å overføre promilleprogram til straffegjennomføringsloven. Siden ordningen fortsatt er en prøveordning, bør den være regulert i straffeloven og være knyttet til vilkår ved betinget dom. En overføring til straffegjennomføringsloven er ikke aktuelt før ordningen eventuelt blir gjort permanent. En vurdering av om ordningen bør bli permanent, kan eventuelt tas i forbindelse med utarbeidingen av straffelovens spesielle del.

I vilkårene som nevner berusende og bedøvende midler, ser ikke departementet grunn til å fjerne den konkrete henvisningen til alkohol. Som kommisjonen er inne på, er alkohol det mest utbredte rusmiddel og må forventes å være det i overskuelig fremtid.

20.7 Vilkårsbrudd mv.

20.7.1 Gjeldende rett

En betinget dom er ingen endelig ettergivelse av straffen. Gjør den domfelte seg skyldig i nye straffbare forhold i prøvetiden, eller lar være å overholde de fastsatte særvilkårene, er forutsetningene for den betingete dommen brutt.

Vilkårene for den betingete dommen kan endres selv om det ikke foreligger vilkårsbrudd, jf. straffeloven § 54 nr. 1 første punktum, hvor det heter at retten, når den domfeltes forhold gir grunn til det, ved kjennelse i prøvetiden kan oppheve eller endre fastsatte vilkår og sette nye vilkår. Vilkårsendring vil være praktisk der den domfelte utviser en kriminalitetstruende atferd, men som ikke er brudd på fastsatte vilkår. Retten kan også forlenge prøvetiden, jf. annet punktum. Den totale prøvetiden må likevel ikke overskride 5 år. Det er ikke et vilkår at den domfelte får uttale seg slik som ved fastsettelsen av særvilkår etter § 53 nr. 1 første ledd annet punktum.

Straffeloven § 54 nr. 2 og 3 regulerer virkningene av vilkårsbrudd i prøvetiden. Retten kan bestemme at dommen helt eller delvis skal fullbyrdes, jf. nr. 2 første ledd første punktum. Forutsetningen er at den domfelte «alvorlig eller gjentatt bryter fastsatte vilkår». I stedet for fullbyrding av straffen kan retten bestemme ny prøvetid og nye vilkår, jf. nr. 2 annet ledd.

Ved lovendringen i 1981 ble det åpnet adgang for delvis fullbyrding av en betinget dom ved vilkårsbrudd. På den måten kan fullbyrdingen av en betinget dom tilpasses grovheten av vilkårsbruddet og den domfeltes forhold ellers. Tidligere var ordningen at straffen bare kunne fullbyrdes i sin helhet.

Det er uklart om minstestraffen på 14 dager gjelder ved delvis fullbyrding av straffen. Kommisjonen viser til diskusjonen i juridisk teori, men tar ikke stilling, jf. delutredning V side 161.

Avgjørelsen treffes ved dom som må være avsagt innen 3 måneder etter prøvetidens utløp. Retten kan oppnevne forsvarer når særlige grunner taler for det, jf. henvisningen til straffeprosessloven § 100 i straffeloven § 54 nr. 2 første ledd tredje punktum.

Etter § 54 nr. 2 første ledd tredje punktum er det også adgang til å pågripe og fengsle for å forberede sak om omgjøring av betinget dom ved vilkårsbrudd, jf. henvisningen til straffeprosessloven kapittel 14.

Vilkårsbrudd som består i nye straffbare handlinger, skal behandles etter nr. 3. Retten kan etter eget skjønn gi en samlet dom for begge tilfeller eller særskilt dom for den nye handlingen. Retten står i utgangspunktet fritt ved straffutmålingen i forhold til den forrige dommen, og kan velge den reaksjonen som den finner mest hensiktsmessig i det enkelte tilfellet.

For en nærmere gjennomgåelse av gjeldende rett, vises det til delutredning V side 160-163.

20.7.2 Straffelovkommisjonens forslag

Straffelovkommisjonen foreslår i det vesentlige å videreføre dagens regler i straffeloven § 54 (utkastet § 7-7). Visse mindre endringer foreslås imidlertid.

Fristregelen i gjeldende straffelov § 54 nr. 2 første ledd annet punktum om at dom om hel eller delvis fullbyrding av straffen må være avsagt innen 3 måneder etter at prøvetiden gikk ut, kan slå uheldig ut. Å knytte fristen til rettens avgjørelse gir en mulighet for at den domfelte ser seg tjent med å trenere saken. Påtalemyndigheten har dessuten ingen innvirkning på tidspunktet for rettens avgjørelse av begjæringen. På denne bakgrunn går Straffelovkommisjonen inn for at påtalemyndighetens begjæring skal være avgjørende for fristen, jf. delutredning VII side 240.

Siden det er uheldig for den domfelte at det går lang tid mellom prøvetidens utløp og avgjørelsen, har kommisjonen også vurdert om fristen bør settes kortere enn 3 måneder. Kommisjonen har imidlertid kommet til at det er naturlig å ha samme regel her som ved begjæring om straffullbyrding ved alvorlig brudd på vilkårene om samfunnsstraff, nemlig 3 måneder, jf. utkastet § 8-6 tredje ledd.

Både i delutredning V og i delutredning VII foreslås det regler om utvidet rett til offentlig forsvarer ved vilkårsbrudd. Det foreslås at straffeprosessloven § 99 gis tilsvarende anvendelse. Dette innebærer at den domfelte som hovedregel har krav på forsvarer dersom det er spørsmål om å fullbyrde eller fastsette fengselsstraff i mer enn 6 måneder. Forslaget fikk støtte av Den Norske Advokatforening under høringen av delutredning V, som uttalte at blant annet dette var «viktige bidrag til ivaretakelsen av domfeltes rettssikkerhet». Straffelovkommisjonen tar også opp spørsmålet om alle bestemmelser om rett til forsvarer av informasjonshensyn bør samles i straffeprosessloven kapittel 9 om forsvareren, se delutredning VII side 240.Dagens bestemmelse i straffeloven § 54 nr. 2 om at straffeprosessloven kapittel 14 om pågripelse og fengsling «gjelder tilsvarende», er etter den tidligere kommisjonens oppfatning noe misvisende, jf. delutredning V side 164. Få av de materielle betingelsene i straffeprosesslovens kapittel 14 passer ved vilkårsbrudd. På den bakgrunn foreslo kommisjonen en egen bestemmelse som klargjør de materielle betingelsene for å kunne pågripe og varetektsfengsle ved alvorlig eller gjentatt brudd på fastsatte særvilkår. Klargjøringen består i en uttrykkelig regulering av vilkårene for pågripelse og fengsling i bestemmelsene om betinget dom. Forslaget er fulgt opp i delutredning VII. Ifølge forslaget skal den domfelte i disse tilfellene ha rett til forsvarer etter straffeprosessloven § 98, jf. utkastet § 7-7 tredje ledd annet punktum. Straffelovkommisjonen foreslår at den domfelte så vidt mulig skal gis adgang til å uttale seg når retten endrer, opphever eller setter nye særvilkår, jf. utkastet § 7-7 første ledd tredje punktum. En tilsvarende uttalerett foreslås når retten bestemmer at hele eller deler av dommen skal fullbyrdes på grunn av alvorlig eller gjentatte brudd på særvilkårene, jf. utkastet § 7-7 annet ledd tredje punktum. Det nye med disse reglene er at den domfelte gis en lovfestet uttalerett når det er mulig. Kommisjonen i delutredning V begrunnet forslaget med at det bør være samme regler om uttalerett her som når vilkår fastsettes i den opprinnelige dommen, jf. side 164. Den tidligere kommisjonen uttalte i delutredning V at lovens minstestraff på 14 dager også må gjelde når retten fastsetter at en betinget dom skal fullbyrdes delvis som følge av vilkårsbrudd (se delutredning V side 164).

Den tidligere kommisjonen vurderte i delutredning V også spørsmålet om i hvilken grad brudd på særvilkår bør få konsekvenser i form av fullbyrding av den betingete straffen, men fant ikke behov for å endre dagens regler om dette, jf. delutredning V side 164. Spørsmålet har vært drøftet av Nordisk strafferettskomité som i sin betenkning «Villkorlig frigivning» fra 1978 (NU A 1978: 6) stilte seg positiv til tanken om å oppheve de straffsanksjonerte særlige vilkår for prøveløslatelse og andre vilkår ved betinget dom. Det ble her vist til at Finland ikke har en slik ordning.

Kommisjonen vurderte i delutredning V behovet for å endre reglene om følgene av at den domfelte begår straffbare handlinger i prøvetiden slik at det sammen med en særskilt dom for et nytt lovbrudd i prøvetiden kan bestemmes at den forrige dommen skal fullbyrdes, jf. delutredning V side 165. Den kom til at det ikke er behov for en slik endring.

Kommisjonen i delutredning VII berører ikke de to siste spørsmålene, men foreslår i utkastet å videreføre gjeldende rett som den tidligere kommisjonen.

20.7.3 Høringsinstansenes syn

Svært få høringsinstanser har uttalt seg om forslagene under dette punkt ved høringen av delutredning VII.

Kriminalomsorgen region sør anser det som svært viktig å ta opp arbeidet med å samle alle regler om retten til advokat i straffeprosessloven og ber om at dette arbeidet prioriteres. Instansen viser til at det likevel er en klar fordel at man får en tydelig hjemmel for retten til advokat, jf. kommisjonens utkast §§ 7-7 og 8-6.

Riksadvokaten har tatt opp et særspørsmål i forbindelse med delt dom og vilkårsbrudd ved manglende oppmøte til soning. Embetet uttaler:

«Et viktig verktøy til å utnytte fengselsplassene - og politiets kapasitet - effektivt, er regler som gir domfelte et insentiv til å møte frivillig til soning til rett tid. En slik regel er straffegjennomføringsloven § 42 femte ledd, som fastsetter at man ved vurdering av om prøveløslatelse skal skje, skal ta hensyn til domfeltes «atferd under gjennomføring av straffen». I praksis vil unnlatt oppmøte være et viktig moment i den vurderingen Kriminalomsorgen skal foreta, og det opplyses rutinemessig om dette på innkallinger til soning.

Ved deldom (delvis betinget, delvis ubetinget dom) er det i dag ikke hjemmel til å beslutte fullbyrding av den betingede del av straffen selv om domfelte ikke møter til soning av den ubetingede del.

Riktig nok er det straffbart å unnlate å møte fram til soning etter straffegjennomføringsloven § 40 syvende ledd, slik at det kan besluttes å gi samlet dom for den tidligere betingede del av dommen og det unnlatte oppmøte. Men påtale skal - etter gjeldende rett - bare skje etter kriminalomsorgens begjæring.

Ved betinget dom har domfelte fått en sjanse, som det er knyttet diverse vilkår til. Det kan være rimelig å kreve av domfelte at han viser seg tilliten verdig ved å møte til den del av straffen som skal sones.

En slik regel ville også være i bedre harmoni med reglene om samfunnsstraff. Møter domfelte ikke til avsoning av samfunnsstraff, regnes det som brudd, og kan (etter innskjerpingssamtale) medføre avsoning av den subsidiære fengselsstraff.»

20.7.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at dagens regler om brudd i det vesentlige bør videreføres, men at enkelte mindre endringer bør gjennomføres.

Fristregelen i gjeldende § 54 nr. 2 første ledd annet punktum bør endres, slik at påtalemyndighetens begjæring, og ikke rettens avgjørelse av begjæringen, er avgjørende for når fristen avbrytes. Som kommisjonen peker på, kan det ta tid å få saken opp for tingretten. Dessuten skal den domfelte så vidt mulig få uttale seg og eventuelt rådføre seg med en forsvarer. Dette kan ta en viss tid å forberede. Settes skjæringspunktet for tremånedersfristen til rettens behandling, vil det kunne føre til at fristen blir oversittet selv om påtalemyndigheten satte frem begjæringen i god tid. Tidspunktet for når begjæringen ble satt frem synes derfor å være det beste skjæringspunktet, jf. lovutkastet § 39 annet ledd annet punktum. En tilsvarende endring er foreslått for forvaring, jf. utkastet § 46 annet ledd første punktum og for samfunnsstraff, jf. utkastet § 52 fjerde ledd.

Departementet har vært i noen tvil om fristen på 3 måneder bør kortes ned som følge av forslaget om endret skjæringspunkt for fristen. Hensynet til hurtigere straffesaksbehandling taler for at fristen bør kortes ned. I samme retning trekker det forhold at påtalemyndigheten etter forslaget i utgangspunktet vil få bedre tid til å vurdere saken. På den annen side er det viktigste for den domfelte å få varsel om at saken vil bli behandlet i en ny runde og at prøvetiden av påtalemyndigheten ikke anses som sluttført. Departementet har derfor kommet til at fristen på 3 måneder bør videreføres. Fristens lengde vil være sammenfallende med fristen for å begjære straffullbyrding ved brudd på vilkårene for forvaring og samfunnsstraff.

Etter departementets oppfatning er det også grunn til å følge opp kommisjonens forslag om utvidet rett til forsvarer ved vilkårsbrudd. Hensynet til den domfeltes rettssikkerhet tilsier at det oppnevnes forsvarer i flere omgjøringssaker enn i dag. Dette hensynet gjør seg gjeldende både ved fullbyrdingsutsettelse og straffutmålingsutsettelse, selv om det for departementet ikke fremstår som helt klart om Straffelovkommisjonen i sin omtale av utvidet adgang til forsvarer sikter til begge formene for betinget dom.

I dag har den domfelte i saker som ikke behandles ved hovedforhandling, bare rett til forsvarer når særlige grunner taler for det, jf. straffeprosessloven § 100 annet ledd. Etter departementets forslag skal den domfelte alltid få oppnevnt forsvarer dersom det er spørsmål om fullbyrding eller fastsetting av en fengselsstraff på mer enn 6 måneder, med mindre retten på grunn av sakens art og forholdene ellers finner det ubetenkelig at han er uten forsvarer. Den samme regelen gjelder ved tilståelsesdom og ved hovedforhandling av tilståelsessaker. Er det aktuelt å fastsette en mildere straff, foreslår departementet at kravet om særlige grunner fortsatt skal gjelde.

Departementet legger opp til at straffelovens bestemmelser om rett til forsvarer overføres til straffeprosessloven kapittel 9 om forsvareren, jf. utkastet til ny § 100 c. En slik ordning er bedre i samsvar med målsettingen om å samle alle prosessuelle bestemmelser i straffeprosessloven, jf. punkt 4.1.6.

Av hensyn til den domfeltes rettssikkerhet, bør han også ha rett til forsvarer ved pågripelse og varetektsfengsling med sikte på omgjøring etter forslaget til ny § 173 a i straffeprosessloven, jf utkastet til nytt fjerde ledd i straffeprosessloven § 98.

Departementet ser også behovet for å klargjøre de materielle betingelsene for å kunne pågripe og varetektsfengsle ved alvorlig eller gjentatt brudd på fastsatte særvilkår. De foreslåtte vilkårene for pågripelse og fengsling avviker noe fra Straffelovkommisjonens forslag (se særmerknadene til straffeprosessloven § 173 a). Gjeldende § 54 nr. 1 gir ikke noe uttrykkelig påbud om at den domfelte skal gis anledning til å uttale seg før en omgjøring av vilkårene. Avgjørelsen skal imidlertid treffes ved kjennelse, og kjennelsen skal avsies i rettsmøte om det er anledning til det, jf. straffeprosessloven § 52 første ledd, jf. § 43. Før kjennelsen utformes, skal den domfelte i samsvar med det kontradiktoriske prinsipp gis anledning til å uttale seg. Departementet er likevel enig med Straffelovkommisjonen i at det av hensyn til den domfeltes rettssikkerhet og av informasjonsgrunner bør lovfestes en regel om at den domfelte «så vidt mulig» gis anledning til å uttale seg før kjennelsen blir avsagt, jf. lovutkastet § 39 annet ledd tredje punktum. Tilsvarende bør det også lovfestes en uttalerett når det er aktuelt med en hel eller delvis fullbyrding av dommen som følge av alvorlig eller gjentatt brudd på særvilkårene, selv om dette også gjelder i dag.

Departementet ser det som viktig at betinget dom har realitet for den domfelte, og at brudd på de fastsatte særvilkårene eller grunnvilkåret får følbare konsekvenser. Departementet er derfor enig med kommisjonen i at brudd på særvilkår også i den nye straffeloven kan få som konsekvens at dommen helt eller delvis fullbyrdes. Som kommisjonen er inne på, er det likevel grunn til å anvende denne mulighet med varsomhet. Som kommisjonen går departementet inn for å videreføre regelen om at omgjøring kan skje dersom brudd på særvilkårene er gjentatt eller alvorlig. Ved omgjøring ved brudd på vilkårene for samfunnsstraff må vilkår være brutt mer enn én gang. Det følger av kravet om innskjerpingssamtale, jf. straffegjennomføringsloven § 58. Det at bruddet er alvorlig er ikke tilstrekkelig til å omgjøre. Gode grunner taler for at dette stiller seg annerledes ved betinget dom. Kriminalomsorgen er koblet fra reglene om betinget dom. Det skal ikke, slik som ved samfunnsstraffen, finne sted noen innskjerpingssamtale når den domfelte første gang bryter vilkår i prøvetiden. Departementet har derfor sett et behov for at det også ved første gangs brudd på vilkårene for betinget dom bør være en adgang til å markere alvoret i situasjonen. En omgjøring vil imidlertid være en strengere reaksjon enn en innskjerpingssamtale. Forutsetningen om at vilkårsbruddet må være alvorlig er ment å gi uttrykk for at terskelen for omgjøring ved første gangs vilkårsbrudd er høy.

Riksadvokaten har under høringen tatt opp spørsmålet om manglende oppmøte til soning av en ubetinget del av en delt dom bør anses som vilkårsbrudd. Ved delvis betinget, delvis ubetinget dom er det i dag - isolert sett - ikke hjemmel for å beslutte fullbyrding av den betingete delen av en straff fordi den domfelte ikke møter til soning av den ubetingete delen. Men manglende oppmøte til soning er straffbart etter straffegjennomføringsloven § 40 syvende ledd. Den som forsettlig unndrar seg gjennomføring av fengselsstraff i prøvetiden for en delvis betinget dom, har dermed begått en straffbar handling i prøvetiden, og kan få en samlet dom for dette lovbruddet og den betingede delen av dommen. Etter omstendighetene kan den nye samlede dommen være på ubetinget fengsel. Formålet med riksadvokatens forslag synes dermed å være ivaretatt. Samtidig kan det ved vurderingen av om det skal fastsettes en samlet dom på ubetinget fengsel tas hensyn til hva som er rimelig og rettferdig i det enkelte tilfellet. Blant annet vil det være av betydning om den domfelte har oppfylt særvilkår knyttet til den betingete delen av den opprinnelige dommen. Departementet foreslår på den bakgrunnen ikke noen slik regel som riksadvokaten har tatt til orde for.

En fordel med riksadvokatens forslag er at det synliggjør at manglende oppmøte til soning kan lede til fullbyrding av den betingete delen av dommen. Få domfelte leser imidlertid loven. Derfor mener departementet at insentivet til den domfelte heller bør ivaretas gjennom reglene om underretning og formaning, jf. utkastet til ny § 43 a i straffeprosessloven. Her går det frem at den domfelte skal gjøres kjent med hva dommen går ut på, eventuelle vilkår for dommen og følgene av at de brytes. Det forutsettes at retten eller andre som forkynner dommen gjør den domfelte oppmerksom på at manglende oppmøte til soning av den ubetingete delen av dommen kan føre til fullbyrding av den betingete delen.

Spørsmålet om retten må overholde det minimum på 14 dagers fengselsstraff som følger av gjeldende §§ 17 og 52 nr. 2 annet punktum når bare en del av straffen fullbyrdes, synes ikke å være avklart etter gjeldende rett. Straffelovkommentaren I side 484 legger til grunn at minimumet må overholdes, det vil si at fullbyrdingen må omfatte 14 dager av straffen. Johs. Andenæs: Alminnelig strafferett (4. utgave 1997) uttaler på side 439 at spørsmålet er «uklart». I Lov og Rett 1983 side 51-74 antar Ingolf Skaflem at denne begrensningen bare gjelder ved straffutmålingsutsettelse (side 67-68).

Ved særskilt eller samlet dom som følge av straffbare forhold begått i prøvetiden (brudd på grunnvilkåret), vil minstestraffen på 14 dager gjelde uavhengig av om dommen gjelder straffutmålingsutsettelse eller fullbyrdingsutsettelse. Departementet antar at regelen om minstestraff også gjelder når straff fastsettes på grunn av brudd på særvilkårene for straffutmålingsutsettelse. Da er det ikke tidligere fastsatt noen straff, og regelen om minstestraff kommer til anvendelse på vanlig måte. Etter departementets syn bør gjeldende rett videreføres på disse punkter.

Departementet vil derimot foreslå at det lovfestes en regel om at minstestraffen på 14 dager ikke gjelder når del av en betinget dom fullbyrdes som følge av brudd på særvilkårene, jf. lovutkastet § 39 annet ledd fjerde punktum. Utkastet § 39 annet ledd regulerer virkningen av vilkårsbrudd ved betinget dom, og er ikke i seg selv en reaksjon på en straffbar handling. Selv om det er en forutsetning for omgjøring at vilkårsbruddet er gjentatt eller alvorlig, vil karakteren og grovheten av vilkårsbruddet variere. Derfor bør retten også kunne fullbyrde mindre enn 14 dager av straffen. En slik regel vil bidra til en effektiv håndheving av reglene. Et absolutt grense på 14 dager vil i motsatt fall bety at regelen om delvis fullbyrding får begrenset eller ingen betydning for korte betingete dommer.

Departementet går i likhet med Straffelovkommisjonen (delutredning VII side 237-238) inn for at regelen i § 54 a om forkynning av dommen for den domfelte fullt ut bør reguleres av straffeprosessloven, jf. utkastet til ny § 43 a. Bestemmelsen viderefører realiteten i § 54 a, men anvendelsesområdet er videre ettersom den gjelder generelt (se nærmere om forslaget i spesialmerknadene til § 43 a).