Ot.prp. nr. 90 (2003-2004)

Om lov om straff (straffeloven)

** Feil. Siden ble ikke lagret

21.1 Innledning

Forvaring er en tidsubestemt frihetsstraff for særlig farlige tilregnelige lovbrytere. Straffen gjennomføres i en anstalt underlagt kriminalomsorgen. Forvaringsstraff omtales gjerne som en strafferettslig særreaksjon. I det følgende vil departementet reservere betegnelsen «særreaksjon» til de strafferettslige reaksjonene overfor utilregnelige lovbrytere; overføring til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg.

De gjeldende bestemmelsene om forvaring (straffeloven §§ 39 c til 39 h) ble vedtatt ved lov 17. januar 1997 nr. 11, sammen med bestemmelser om strafferettslig utilregnelighet (se kapittel 15 foran) og den strafferettslige særreaksjonen for utilregnelige - overføring til tvungent psykisk helsevern (se kapittel 25). Samtidig ble den tidsubestemte reaksjonen sikring opphevet. Særreaksjonen tvungen omsorg (se kapittel 25) ble vedtatt ved lov 15. juni 2001 nr. 64. Samtidig ble det vedtatt at reglene om utilregnelighet og særreaksjoner skulle tre i kraft 1. januar 2002, og det ble vedtatt enkelte endringer i bestemmelsene om forvaring.

Straffelovkommisjonen foreslår i delutredning VII en del endringer i bestemmelsene om forvaring, dels av materiell art, dels av mer lovteknisk karakter. Et mindretall i kommisjonen, medlemmene Coward og Hauge, er imot forvaringsordningen og mener den bør oppheves. Noen få høringsinstanser ( Forsvarergruppen av 1977 og KROM) støtter mindretallet.

Departementet kommer tilbake til endringsforslagene fortløpende, men vil generelt peke på at reglene om forvaring har vært gjenstand for en usedvanlig langvarig og grundig lovgivningsprosess. Allerede i 1957 fikk Straffelovrådet i mandat å utrede om reglene om sikring burde endres. Fordi rådet i mange år hadde andre tidkrevende oppdrag, avga det sin utredning først i 1974. Men det skulle gå ytterligere to tiår før regler om forvaring var vedtatt. Reglene var da vurdert både av Straffelovkommisjonen (i to omganger) og av Særreaksjonsutvalget, som var et underutvalg under Straffelovkommisjonen (se punkt 2.3.1.4). Dagens regler bygger i det vesentlige på forslaget fra Særreaksjonsutvalget, som fikk støtte av alle så nær som ett av kommisjonens medlemmer (Hauge) i delutredning V.

I Ot.prp. nr. 87 (1993-94) side 105 varslet departementet at det skulle gjennomføres en grundig etterkontroll av de nye reglene om utilregnelighet og særreaksjoner etter at de hadde virket i fem år. Samme sted er det beskrevet hvordan etterkontrollen skulle gjennomføres: dels ved innhenting av dommer, dels ved innhenting av opplysninger fra helsevernet. Justiskomiteen hadde ikke merknader til planen om etterkontroll (Innst. O. nr. 34 (1996-97) side 24).

I Ot.prp. nr. 46 (2000-2001) side 54 supplerte departementet hva som skulle inngå i etterkontrollen, blant annet fordi det ble foreslått en ny særreaksjon - tvungen omsorg. Samtidig gjentok departementet tidsplanen. Justiskomiteen støttet planen om en etterkontroll, men ba om å få den i tide til at det følgende Storting skulle få muligheten til å vurdere ordningen. Det betyr at etterkontrollen skal legges frem for Stortinget senest våren 2005, og foretas senest ved årsskiftet 2004/2005. Departementet har kommet til at etterkontrollen slik den er beskrevet i proposisjonene, bør utsettes. 1. januar 2005 vil reformen ha virket i tre år. Etter departementets syn er dette for kort tid for en omfattende etterkontroll.

Departementet har imidlertid foretatt en mer begrenset etterkontroll. I brev 26. februar 2004 ba departementet berørte parter om deres syn på behovet for å utvide anvendelsesområdet for særreaksjoner for utilregnelige. I tillegg ba departementet adressatene - dersom de hadde avdekket åpenbare svakheter eller mangler ved de nye bestemmelsene - gi tilbakemelding om det. Synspunkter fra den begrensete etterkontrollen vil bli omtalt i tilknytning til de enkelte punktene nedenfor.

Departementet vil på denne bakgrunn ikke foreslå omfattende endringer nå, men nøyer seg med å foreslå enkelte endringer der den begrensete etterkontrollen som departementet har gjennomført, eller nye, vektige synspunkter fra høringsinstansene tilsier det.

Departementet finner heller ikke grunn til å gå inn på argumentene for og imot forvaringsstraffen, særlig siden denne lovsaken har vært grundig behandlet, og Stortinget vedtok straffarten for kort tid siden. Departementet viser også til at kommisjonens flertall og et stort flertall av høringsinstansene går inn for å videreføre forvaringsstraffen.

Noen høringsinstanser har uttalt at de ikke har drøftet alle sidene ved forvaring siden reglene bare hadde virket ett år da Straffelovkommisjonens utredning ble sendt på høring. De fleste har derfor bare uttalt seg om de punktene der kommisjonen har foreslått endringer i gjeldende rett.

21.2 Vilkårene for å idømme forvaring

21.2.1 Generelt

21.2.1.1 Gjeldende rett

Tre vilkår må være oppfylt for å kunne idømmes forvaring. For det første må fellesvilkåret om at tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig til å verne samfunnet, være oppfylt (innledningen i § 39 c). Fellesvilkåret omtales i punkt 21.2.2.

For det annet må det gjelde en nærmere angitt type av forbrytelser - ikke alle lovbrudd kan resultere i forvaring. Paragraf 39 c nr. 1 omhandler de alvorligste forbrytelsene som kan gi grunnlag for en forvaringsdom: alvorlig voldsforbrytelse, seksualforbrytelse, frihetsberøvelse, ildspåsettelse eller en annen alvorlig forbrytelse som krenket andres liv, helse eller frihet eller utsatte disse rettsgodene for fare - eller forsøk på slik forbrytelse. Hvilke forbrytelser som omfattes av forbrytelseskategoriene, er utdypet i Ot.prp. nr. 87 (1993-94) side 111, jf. side 106-107. I tillegg er angivelsen av kategoriene nærmere trukket opp i rettspraksis. Høyesterett har uttalt at det i grensetilfeller må foretas en totalvurdering der det kan ha betydning for vurderingen av alvoret i de forbrytelser tiltalen gjelder, om lovbryteren tidligere har begått tilsvarende lovbrudd (se for eksempel Høyesteretts dom 2. april 2004, sak nr. 2004/271).

Paragraf 39 c nr. 2 åpner for at mindre alvorlige forbrytelser enn dem som er nevnt i nr. 1, kan gi grunnlag for en forvaringsdom, men det må dreie seg om forbrytelser av samme art. Som det går frem nedenfor, er vilkårene for å idømme forvaring for slike mindre alvorlige forbrytelser strengere enn for de alvorlige forbrytelsene.

For det tredje stilles det krav til gjentakelsesfare. Faren for nye alvorlige forbrytelser må etter nr. 1 være «nærliggende». Det innebærer at faren for tilbakefall må være kvalifisert og på domstidspunktet vurderes som reell (Ot.prp. nr. 87 (1993-94) side 111). Kravet til gjentakelsesfare i nr. 2 er kvalifisert: Faren må være «særlig nærliggende».

Det er ikke et vilkår etter nr. 1 at lovbryteren tidligere har begått eller forsøkt å begå en alvorlig forbrytelse. Likevel er det et moment som går inn i vurderingen av faren for nye lovbrudd. Andre momenter er den begåtte forbrytelsen eller forsøket sammenholdt særlig med lovbryterens atferd og sosiale og personlige funksjonsevne. Etter nr. 2 er det derimot et vilkår at lovbryteren tidligere har begått eller forsøkt å begå en forbrytelse som nevnt i nr. 1. Momentene som er nevnt i nr. 1, jf. over, er ikke nevnt i nr. 2. Retten kan likevel legge vekt på momentene når faren for nye lovbrudd skal vurderes.

Forvaring kan, når vilkårene er oppfylt, idømmes alle som har fylt 15 år, jf. straffeloven § 46.

21.2.1.2 Straffelovkommisjonens forslag og høringsinstansenes syn

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre gjeldende rett med hensyn til hvilke lovbruddskategorier som kan gi grunnlag for en forvaringsdom. Men siden kommisjonen foreslår å oppheve skillet mellom forbrytelser og forseelser (se punkt 4.1.3.2 i proposisjonen her), bruker den uttrykkene «overtredelser» og «lovbrudd» i sitt utkast § 11-1 (vilkår for å idømme forvaring).

Kommisjonen foreslår ikke endringer i kravene til graden av fare for tilbakefall til nye lovbrudd. Men den foreslår at tidligere begåtte lovbrudd blir et vilkår for idømming av forvaring også ved de alvorligste lovbruddene (se punkt 21.2.3.2). Den foreslår videre at de momentene som skal tillegges vekt ved vurderingen av tilbakefallsfaren, skal gjelde generelt, og ikke som i dag bare knyttes til de alvorlige forbrytelsene i § 39 c nr. 1. Kommisjonen peker på at momentene har generell gyldighet (delutredning VII side 253). I kommisjonens utkast § 11-1 er derfor momentlisten flyttet til et nytt annet ledd.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om vilkårene generelt.

21.2.1.3 Departementets vurdering

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at anvendelsesområdet for forvaring ikke bør endres. Departementet foreslår derfor å videreføre gjeldende rett med hensyn til hvilke lovbrudd som kan gi grunnlag for en forvaringsdom.

Justiskomiteens flertall uttalte dette om hvilke lovbrudd som kan gi grunnlag for forvaring (Innst. O. nr. 34 (1996-97) side 21):

«Etter flertallets syn vil det også være nødvendig etter en tid å vurdere om bestemmelsen i straffeloven § 39 c nr. 1 inneholder for sterke begrensninger av i hvilke tilfeller denne bestemmelsen kan anvendes.»

Departementet vurderte spørsmålet om endringer av lovbruddskategoriene da de strafferettslige reglene om utilregnelighet og særreaksjoner skulle settes i kraft (Ot.prp. nr. 46 (2000-2001) side 31):

«Departementet har også vurdert om det allerede nå bør gjøres endringer i hvilke lovbruddskategorier som kan gi grunnlag for en forvaringsdom, slik justiskomiteen reiste spørsmål om i Innst. O. nr. 34 (1996-97) side 21. Departementet har i proposisjonen her vurdert om angivelsen av lovbrudd som kan lede til særreaksjonen overføring til tvungent psykisk helsevern, bør utvides, men har kommet til at det ikke bør gjøres nå (se punkt 4.4). Departementet legger til grunn at det for tilregnelige lovbrytere er mindre behov for en utvidelse, siden de kan ilegges straff. Departementet forstår komiteen slik at den mener ordlyden bør vurderes etter en tid. Departementet har kommet til at § 39 c slik den nå foreslås, bør virke en tid før vilkårene evalueres.»

Den begrensete etterkontrollen som departementet har gjennomført, har ikke gitt departementet grunn til å foreslå en annen angivelse av lovbruddskategoriene enn etter gjeldende rett. Hvilke lovbrudd som kan lede til en forvaringsdom, vil også inngå i den bredere etterkontrollen som skal gjennomføres når reglene har virket i noe lengre tid.

Departementet viderefører kommisjonens forslag om å oppheve skillet mellom forbrytelser og forseelser (se punkt 4.1.3 i proposisjonen her). Departementet har vurdert hvilken eller hvilke betegnelser som bør brukes i stedet for «forbrytelser» i bestemmelsen om vilkårene for forvaring. I gjeldende § 39 c brukes uttrykket «alvorlig voldsforbrytelse, seksualforbrytelse, frihetsberøvelse, ildspåsettelse eller en annen alvorlig forbrytelse» (nr. 1). Andre steder i bestemmelsen brukes «forbrytelse». Kommisjonen foreslår «alvorlig voldsovertredelse, seksualovertredelse, frihetsberøvelse, ildspåsettelse eller annet alvorlig lovbrudd» (kommisjonens utkast § 11-1 nr. 1 a). Ellers i bestemmelsen gjennomfører kommisjonen betegnelsen «lovbrudd». Departementet har kommet til at uttrykket «lovbrudd» bør gjennomføres i hele bestemmelsen, og følger ikke kommisjonens ordvalg fullt ut. Departementet viser for øvrig til lovutkastet § 40 og merknaden til bestemmelsen.

Departementet foreslår også, i likhet med Straffelovkommisjonen, å videreføre gjeldende rett med hensyn til hvilken grad av fare som skal kreves for tilbakefall av nye lovbrudd.

Videre er departementet enig med kommisjonen i at momentene for vurderingen av tilbakefallsfaren bør gjelde generelt, og ikke som i dag knyttes til de alvorligste lovbruddene. Bakgrunnen for at momentene etter gjeldende rett er knyttet til nr. 1, er at det opprinnelig gjaldt et vilkår om at lovbryteren også tidligere måtte ha begått en alvorlig forbrytelse som nevnt i nr. 1 for å idømmes forvaring. Da departementet foreslo å fjerne dette kriteriet, uttalte det samtidig (Ot.prp. nr. 46 (2000-2001) side 31):

«Departementet vil understreke at selv om det at lovbryteren har forgått seg tidligere, foreslås fjernet som et vilkår i § 39 c, vil det fortsatt være slik at forvaring som hovedregel bare bør idømmes dersom lovbryteren har begått eller har forsøkt å begå en alvorlig forbrytelse mot liv, helse eller frihet tidligere. For å få dette fram, foreslår departementet at den omstendighet at lovbryteren tidligere har begått eller forsøkt å begå alvorlige lovbrudd, skal være et skjønnsmoment ved avgjørelsen av om forvaring skal idømmes. Departementet vil også foreslå enkelte andre momenter det skal legges vekt på ved farevurderingen.»

I nr. 2 er tidligere begåtte alvorlige forbrytelser et vilkår, og bestemmelsen inneholder derfor et objektivt kriterium som ikke finnes i nr. 1. Likevel er de andre momentene enn gjentakelse noe som det skal legges vekt på også i nr. 2-tilfellene. Departementet støtter derfor kommisjonens forslag til en omredigering av skjønnsmomentene, se lovutkastet § 40 og merknaden til bestemmelsen.

21.2.2 Tidsbestemt straff anses ikke tilstrekkelig til å verne samfunnet

21.2.2.1 Gjeldende rett

Forvaring kan bare idømmes når en tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig til å verne samfunnet, jf. innledningen i § 39 c. Dette vilkåret gjelder både når den forbrytelsen som lovbryteren dømmes for, tilhører den alvorligste kategorien (§ 39 c nr. 1), og når den er mindre alvorlig (§ 39 c nr. 2). Med begrepet «å verne samfunnet» menes at samfunnets medlemmer skal beskyttes mot lovbrytere som regnes som særlig farlige.

Uttrykket «tidsbestemt straff» kan etter ordlyden innebære ikke bare tidsbestemt fengselsstraff, men også rettighetstap og til en viss grad samfunnsstraff. Det går imidlertid frem av forarbeidene at det er samfunnsvernet ved den tidsbestemte fengselsstraffen som ellers ville blitt ilagt, retten skal vurdere (se delutredning IV side 112). Forvaring skal bare idømmes når retten antar at en fengselsstraff ikke vil gi god nok beskyttelse mot nye forbrytelser.

Det går frem av innledningen i § 39 c at forvaring i anstalt under kriminalomsorgen idømmes i stedet for fengselsstraff. Det innebærer et brudd med tidligere rett da sikring kunne idømmes i tillegg til annen straff. Det dobbeltsporete systemet er altså opphevet.

21.2.2.2 Straffelovkommisjonens forslag og høringsinstansenes syn

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre fellesvilkåret, men den foreslår noen omformuleringer.

For det første uttaler kommisjonen at uttrykket «å verne samfunnet» kan oppfattes som et krav om at selve samfunnsordenen må være truet (delutredning VII side 252). Kommisjonen foreslår i stedet uttrykket «å verne andres liv, helse eller frihet».

For det annet peker kommisjonen på at begrepet «tidsbestemt straff» er tvetydig fordi også rettighetstap kan være tidsbegrenset (utredningen side 252). Den uttaler videre:

«Det er da et bedre alternativ å tale om tidsbestemt fengselsstraff som tidl utk § 66. Poenget er imidlertid at ingen annen straff ansees tilstrekkelig, og det foreslås en omformulering i tråd med dette.»

Kommisjonen foreslår en bestemmelse om forening av forvaring med andre straffer (se punkt 21.4.2 i proposisjonen her). Kommisjonen har derfor utelatt i sitt utkast § 11-1 passusen om at forvaring «idømmes i stedet for fengselsstraff» som i dag står i innledningen § 39 c.

Kommisjonen har videre foreslått et nytt element i fellesvilkåret. Etter gjeldende rett er fellesvilkåret formulert slik: «Når en tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig til å verne samfunnet,». Kommisjonen foreslår i tillegg et nødvendighetskriterium, og har formulert fellesvilkåret slik: «Når det anses nødvendig for å verne andres liv, helse eller frihet, og annen straff ikke ansees tilstrekkelig,».

Bare Politiets Fellesforbund har kommentert kommisjonens forslag til språklige endringer og uttaler at forbundet stiller seg bak endringene.

21.2.2.3 Departementets vurdering

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at uttrykket «å verne samfunnet» rent språklig kan oppfattes som en henvisning til samfunnsordenen som sådan. Departementet antar likevel at den vanligste forståelsen er at det siktes til samfunnsborgernes behov for beskyttelse mot farlige lovbrytere. Departementet kjenner ikke til at ordlyden har skapt uklarhet i praksis.

Departementet har likevel kommet til at kommisjonens forslag til omformulering bedre dekker den situasjonen uttrykket er ment å beskrive. Uttrykket «andres liv, helse eller frihet» brukes dessuten ellers i paragrafen. Ens formuleringer gir bestemmelsen helhet. Men når uttrykket ellers brukes i bestemmelsen, er det et krav at andres liv, helse eller frihet har vært krenket eller utsatt for konkret fare. I fellesvilkåret vil et tilsvarende uttrykk måtte forstås mer generelt, og ikke slik at bestemte enkeltpersoners liv, helse eller frihet må være truet.

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at uttrykket «tidsbestemt straff» kan være tvetydig, idet også rettighetstap og samfunnsstraff kan være tidsbegrenset. Departementet legger til grunn at ordet «tidsbestemt» kan tas ut av bestemmelsen. Departementet har vært noe mer i tvil om det fortsatt bør stå «straff», eller om det i stedet bør stå «fengselsstraff». Både Straffelovrådets forslag til § 39 og Straffelovkommisjonens utkast til § 66 i delutredning V bruker uttrykket «tidsbestemt fengselsstraff». Det kan etter departementets syn vanskelig tenkes tilfeller der forvaring kan idømmes hvis ikke alternativet var å idømme fengsel, derfor foreslår departementet uttrykket «fengselsstraff».

Departementet viderefører ikke kommisjonens forslag om å utvide fellesvilkåret med et nødvendighetskriterium. Departementet legger til grunn at en vurdering av om forvaring er nødvendig for å verne andres liv, helse og frihet ligger implisitt i vurderingen av om annen straff er tilstrekkelig til å verne disse godene.

Departementet er enig i kommisjonens forslag til en bestemmelse om forening av forvaring med andre straffer, se punkt 21.4.3.

21.2.3 Bør det være et vilkår at lovbryteren tidligere har begått eller forsøkt å begå et alvorlig lovbrudd?

21.2.3.1 Gjeldende rett

Etter straffeloven § 39 c nr. 1 er det ikke et vilkår for å idømme forvaring at en lovbryter som finnes skyldig i en alvorlig forbrytelse som krenket andres liv, helse eller frihet, også tidligere har begått eller forsøkt å begå en slik alvorlig forbrytelse. Ved farevurderingen skal det likevel legges særlig vekt på om lovbryteren tidligere har begått slik kriminalitet, jf. § 39 c nr. 1 fjerde punktum.

Finnes lovbryteren nå skyldig i en mindre alvorlig forbrytelse av samme art som nevnt i § 39 c nr. 1, er det derimot et vilkår for å idømme forvaring at vedkommende tidligere har begått eller forsøkt å begå en forbrytelse som nevnt der, jf. § 39 c nr. 2 første punktum.

Slik § 39 c lød etter lovvedtaket 17. januar 1997 nr. 11, var gjentakelse et vilkår også når gjerningspersonen ble funnet skyldig i en alvorlig forbrytelse som nevnt i § 39 c nr. 1. Stortinget vedtok ved lov 15. juni 2001 nr. 64 å fjerne gjentakelse som vilkår i § 39 c nr. 1. Lovendringen er begrunnet slik i Ot.prp. nr. 46 (2000-2001) side 31:

«Etter departementets syn kan det ikke utelukkes at enkelte tilregnelige lovbrytere allerede etter å ha begått én alvorlig forbrytelse som krenket andres liv, helse eller frihet, har vist en så farlig atferd at det av hensyn til beskyttelsen av samfunnet må kunne reageres med forvaring dersom tidsbestemt straff ikke anses for å være tilstrekkelig.»

Komiteen uttalte i Innst. O. nr. 113 (2000-2001) side 10:

«Komiteen slutter seg til departementets forslag til endringer i reglene om forvaring. Forvaring er en tidsubestemt straff som idømmes tilregnelige forbrytere. Komiteen har merket seg at forvaring i hovedsak bare bør idømmes ved gjentakelse av en alvorlig forbrytelse, men er enig med departementet i at gjentakelse ikke skal være et vilkår. Komiteen støtter derfor departementets forslag om at forvaring også skal kunne idømmes på grunnlag av ett lovbrudd, da det ikke kan utelukkes at enkelte tilregnelige forbrytere allerede etter å ha begått en alvorlig forbrytelse kan ha vist en så farlig adferd at det av hensyn til beskyttelsen av samfunnet må kunne reageres med forvaring dersom tidsbestemt straff ikke anses for å være tilstrekkelig.»

21.2.3.2 Straffelovkommisjonens forslag

Straffelovkommisjonens flertall, lederen Høgetveit og medlemmene Fossgard og Sulland, foreslår å gjeninnføre et vilkår om at lovbryteren må ha begått eller forsøkt å begå et alvorlig lovbrudd for å kunne idømmes forvaring. Mindretallet (medlemmene Coward og Hauge) er imot forvaringsordningen og har ikke uttalt seg subsidiært om vilkårene. Kommisjonens flertall begrunner forslaget slik (delutredning VII side 253):

«Idømmelse av tidsubestemt straff er en meget inngripende strafferettslig reaksjon og bør derfor i det minste være forankret i noen objektivt konstaterbare kriterier. Gjentakelse er det sikreste indisiet man har på at en lovbryter kan betraktes som farlig, siden farlighetsbegrepet nettopp tar sikte på å gi uttrykk for at vedkommende kan komme til å begå en ny straffbar handling av tilsvarende eller liknende alvorlighetsgrad. Særreaksjonsutvalget uttalte i NOU 1990: 5 s 105:

«Det beste grunnlag for å forutsi ny alvorlig kriminalitet hos tilregnelige lovbrytere har man naturlig nok i de tilfeller hvor lovbryteren har begått en rekke alvorlige forbrytelser. Dernest har man et relativt godt grunnlag for slik forutsigelse i de mer sjeldne tilfeller hvor det er tale om en psykisk sterkt avvikende person som er på grensen til å være utilregnelig, og allerede har begått en alvorlig volds- eller voldspreget forbrytelse. ... Men hvor det dreier seg om mer alminnelig karakteravvik, er man uten særlig støtte i noen anerkjent vitenskapelig disiplin.»»

Kommisjonen foreslår videre å gjeninnføre en regel om at flere lovbrudd begått ved flere handlinger, eller flere handlinger bedømt som ett fortsatt straffbart forhold, kan gi grunnlag for en forvaringsdom selv om det ikke foreligger gjentakelse.

21.2.3.3 Høringsinstansenes syn

17 høringsinstanser har uttalt seg om spørsmålet om gjentakelse bør være et vilkår for forvaring også når lovbryteren nå finnes skyldig i et alvorlig lovbrudd som nevnt i gjeldende § 39 c nr. 1. Disse er: Agder lagmannsrett, Borgarting lagmannsrett, riksadvokaten, Asker og Bærum politidistrikt, Hordaland politidistrikt, Oslo politidistrikt, KRIPOS, Politidirektoratet, Sosial- og helsedirektoratet, Den rettsmedisinske kommisjons psykiatriske gruppe, KRÅD, Kriminalomsorgen region sørvest, Kriminalomsorgen region nord, Forsvarergruppen av 1977, Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund, KROM og Politiets Fellesforbund.

Bare fire høringsinstanser støtter Straffelovkommisjonens forslag til endring, nemlig Sosial- og helsedirektoratet, Den rettsmedisinske kommisjons psykiatriske gruppe, Forsvarergruppen av 1977 og KROM. I tillegg peker Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund på at gjentakelse er et viktig argument for forvaring, uten at høringsinstansen tar uttrykkelig stilling til om gjentakelse bør være et vilkår eller et skjønnsmoment.

Mange av de høringsinstansene som ønsker å beholde dagens ordning, viser til den begrunnelsen departementet ga for regelen i Ot.prp. nr. 46 (2000-2001) side 31 (jf. det siterte i punkt 12.2.3.1). En del peker også på at bestemmelsen har virket i kort tid. For eksempel uttaler Politidirektoratet:

«Nåværende ordning med forvaring som særreaksjonsform har vært gjeldende kun i et års tid. Direktoratet er enig i det siterte fra Ot. prp. nr. 46 (2000-2001) hvor det uttales at det «ikke (kan) utelukkes at enkelte tilregnelige lovbrytere allerede etter å ha begått én alvorlig forbrytelse som krenket andres liv, helse eller frihet, har vist en så farlig atferd at det av hensyn til beskyttelsen av samfunnet må kunne reageres med forvaring dersom tidsbestemt straff ikke anses for å være tilstrekkelig».»

Borgarting lagmannsrett trekker blant annet frem at enkelte typer lovbrudd kan ha høyt farepotensial og uttaler:

«Begrunnelsen for forslaget om å gjeninnføre gjentakelse som et absolutt vilkår for forvaring, er at idømmelse av en tidsubestemt straff er en meget inngripende strafferettslig reaksjon, at slik straff bør være forankret i noen objektivt konstaterbare kriterier og at gjentakelse er det sikreste indisiet man har på at en lovbryter kan betraktes som farlig.

Jeg har forståelse for disse synspunkter kommisjonen her gir uttrykk for, men vil likevel advare mot at gjentakelse innføres som et absolutt vilkår for forvaring etter straffeloven § 39 c. Det vanlige vil være at forvaringsstraff ikke anvendes med mindre gjerningspersonen tidligere har begått en alvorlig straffbar handling. Praksis viser at det likevel ikke kan utelukkes at en gjerningsperson utviser en så farlig adferd i én forbrytelse at samfunnet har behov for det vern som ligger i forvaringsinstituttet. I et lite antall saker vil det derfor kunne være behov for å kunne idømme en tidsubegrenset straff selv om gjerningspersonen ikke tidligere har begått tilsvarende grove kriminelle handlinger. Som et praktisk eksempel på slik adferd kan nevnes brannstiftelser etter mordbrannparagrafen hvor det ofte vil være stor fare for andres liv og helse.»

Også KRÅD trekker frem enkelte typer av lovbrudd som eksempler på når ett lovbrudd kan være nok:

«KRÅD vil advare mot at det settes opp absolutte objektive kriterier som gjør at det i en gitt situasjon kan bli umulig å verne enkeltpersoner eller samfunnet mot alvorlig kriminalitet. Det kan unntaksvis tenkes situasjoner der en domfelt viser en adferd og en holdning som gjør at gjentakelsesfaren er åpenbar eller stor, selv om vedkommende ikke tidligere er dømt for å ha begått alvorlig kriminalitet. Det kan for eksempel dreie seg om en terrorist med ekstreme holdninger, eller andre lovbrytere som kommer fra ekstreme miljøer, og har med seg klare holdninger om å fortsette og begå tilsvarende handlinger. KRÅD er derfor ikke enig i at gjentakelse innføres som et absolutt vilkår for å idømme forvaring.»

Riksadvokaten ser også spørsmålet om gjentakelse i sammenheng med kommisjonens syn på forvaring ved konkurrens, og uttaler:

«Det er ingen uenighet om at gjentakelse m.m. er et viktig moment i vurderingen. Derimot kan det virke støtende om det skal finnes en absolutt grense i de (sjeldne) tilfelle der en handling sammenholdt med andre indikasjoner tilsier gjentakelsesfare. Hvis man først - som kommisjonen - mener at flere straffbare handlinger begått i konkurrens kan oppfylle grunnvilkåret til forvaring, kan det også tale for at det bør være mulig å idømme forvaring for et forhold som (av mer strafferettstekniske grunner) må betraktes som én handling.

Mot en endring taler uansett at reglene om forvaring er nye. Det bør vinnes mer erfaring før man foretar en etterkontroll av ordningen. En foreslår etter dette at det ikke foretas endringer i forvaringsreglene nå.»

21.2.3.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår å videreføre gjeldende rett, og støtter dermed ikke kommisjonens forslag om å innføre et krav om at en lovbryter som nå finnes skyldig i å ha begått et alvorlig volds- eller seksuallovbrudd, en alvorlig frihetsberøvelse, ildspåsettelse eller et annet alvorlig lovbrudd som krenket andres liv, helse eller frihet, for å kunne idømmes forvaring også tidligere må ha begått eller forsøkt å begå et slikt lovbrudd. Departementet viser til at Stortinget vedtok bestemmelsen så sent som våren 2001. Departementet fastholder at det er behov for å kunne reagere med forvaring også på bakgrunn av ett lovbrudd, og viser til begrunnelsen i Ot.prp. nr. 46 (2000-2001) side 31, som fikk justiskomiteens tilslutning (Innst. O. nr. 113 (2000-2001) side 10).

Departementet kjenner ikke til at bestemmelsen har ledet til uheldige resultater i praksis. Den foreløpige etterkontrollen har ikke avdekket behov for lovendringer på dette punktet.

Også det store flertallet av høringsinstansene ønsker en videreføring av gjeldende rett.

Borgarting lagmannsrett og KRÅD peker særlig på eksempler på lovbrudd som har et stort farepotensial overfor mange mennesker. At lovbruddet er av en slik karakter, kan være et moment i helhetsvurderingen av om forvaring skal idømmes etter ett lovbrudd. Det kan likevel ikke være avgjørende at lovbruddet er av en slik art. Også lovbrudd som har en mer begrenset rekkevidde (for eksempel ett drap) kan gi grunnlag for en forvaringsdom dersom de øvrige vilkårene er oppfylt.

Departementet er enig med riksadvokaten i at det etter omstendighetene kan oppstå spørsmål om flere straffbare forhold skal anses som én straffbar handling, eller om de skal regnes som isolerte handlinger/ett fortsatt straffbart forhold. Det kunne ledet til urimelige resultater dersom relativt like handlingsmønstre ikke skulle gi lik adgang til å idømme forvaring, og dersom rettens mulighet til å idømme forvaringsstraff skulle strande på mer «tekniske» forhold. Dette er et argument i favør av gjeldende rett og departementets forslag.

21.2.4 Bør forvaring bare kunne idømmes lovbrytere over 18 år?

21.2.4.1 Gjeldende rett

Gjeldende rett har ikke noe forbud mot å bruke forvaring overfor lovbrytere som var under 18 år på handlingspunktet. Det er heller ikke i loven gitt særregler for idømming av forvaring når lovbryteren var mellom 15 og 18 år.

Forvaring utholdes i en anstalt under kriminalomsorgen, jf. innledningen i straffeloven § 39 c. Selv om forvaringen skal ha et annet innhold enn ubetinget fengselsstraff, har de to reaksjonene fellestrekk - blant annet ved at begge reaksjonene innebærer frihetsberøvelse. Det som er sagt om barnekonvensjonen i punkt 19.4.1.1 om unge og fengselsstraff, gjelder derfor også i forhold til forvaringsstraffen: Barnekonvensjonen artikkel 3 innebærer at barnets beste skal prioriteres, men utelukker ikke at andre hensyn kan tillegges vekt. Det vises også til artikkel 37 og 40 i barnekonvensjonen (omtalt i punkt 19.4.1.1).

Så langt departementet kjenner til, brukes forvaring sjelden eller aldri overfor unge lovbrytere. Ifølge informasjon fra kriminalomsorgen er ingen av dem som i dag gjennomfører forvaring, under 18 år. Og riksadvokaten har opplyst at embetet ikke kjenner til at noen under 18 år er idømt forvaring.

21.2.4.2 Straffelovkommisjonens forslag

Et flertall i kommisjonen, medlemmene Coward, Hauge og Sulland, foreslår at forvaring bare skal kunne idømmes lovbrytere over 18 år. Flertallet begrunner forslaget med de samme hensyn som det angir for forslaget om en lengstestraff på 8 års fengsel for denne aldersgruppen, og viser til begrunnelsen der (i proposisjonen her omtalt i punkt 19.4.3). I tillegg uttaler flertallet (delutredning VII side 253):

«Når det gjelder reaksjonen forvaring, bemerkes i tillegg at forutsigelser om framtidig farlighet vil være særlig usikre for de unge på grunn av deres potensiale for modning og endring. De ekstraordinære belastningene ved en tidsubestemt frihetsstraff vil dessuten virke særlig sterkt for de unge menneskene det her gjelder.»

Kommisjonens mindretall, lederen Høgetveit og medlemmet Fossgard, mener at det også bør være adgang til å idømme forvaring når gjerningspersonen var under 18 år på handlingstiden. Mindretallet uttaler videre (utredningen side 253-254):

«Mindretallet er enig i at vilkårene for å idømme forvaring sjelden vil være oppfylt i disse tilfellene, både fordi bestemmelsen stort sett bare vil bli anvendt i forbindelse med gjentakende alvorlig kriminalitet, og fordi bedømmelsen av tilbakefallsfaren må ansees å være mer usikker jo yngre lovbryter det er tale om. Men når betingelsene for forvaring unntaksvis er til stede i forhold til lovbrytere under 18 år, må hensynet til vern av andres liv, helse eller frihet være utslagsgivende.»

21.2.4.3 Høringsinstansenes syn

Til sammen 21 høringsinstanser har uttalt seg om det bør innføres et forbud mot å bruke forvaring overfor lovbrytere som var under 18 år på handlingstidspunktet. Av disse støtter følgende instanser forslaget fra kommisjonens flertall om å innføre et slikt forbud: Barne- og familiedepartementet, Agder lagmannsrett, Barneombudet, Sosial- og helsedirektoratet, Den Norske Advokatforening, et mindretall av Den rettsmedisinske kommisjons psykiatriske gruppe, KRÅD, Forsvarergruppen av 1977, KROM og Politiets Fellesforbund. De fleste høringsinstansene viser til de samme argumentene som Straffelovkommisjonens flertall. Noen legger inn forutsetninger for sin støtte. KRÅD mener for eksempel at andre instanser enn strafferettsapparatet bør trekkes inn:

«Dersom så unge lovbrytere anses som farlige, må de følges opp og samfunnet sikres på annen måte enn gjennom forvaring. KRÅD vil igjen understreke at det er helt nødvendig at barnevernets og psykiatriens kapasitet styrkes, og at dagens praksis gjennomgås.»

Mindretallet i Den rettsmedisinske kommisjons psykiatriske gruppe legger særlig vekt på at forvaringen er tidsubestemt, og mener at et forbud mot forvaring for lovbrytere under 18 år må ledsages av muligheten til å ilegge denne aldersgruppen lange straffer:

«Alternativet til forvaring dersom retten på domstidspunktet vurderer at en så ung lovbryter ikke kan slippes løs på samfunnet i løpet av noen år, er anvendelse av tidsbestemt straff i øvre del av strafferammen for den aktuelle forbrytelse. Det vil da si at forslaget om at fengselsstraff utover 8 år ikke skal kunne idømmes lovbrytere som var under 18 år på handlingstidspunktet, ikke støttes.»

Følgende høringsinstanser støtter mindretallets syn om at det bør være adgang til også å idømme lovbrytere under 18 år forvaring: Borgarting lagmannsrett, riksadvokaten, Asker og Bærum politidistrikt, Hordaland politidistrikt, Oslo politidistrikt, Politidirektoratet, Kriminalomsorgen region sørvest, Kriminalomsorgen region nord, et flertall av Den rettsmedisinske kommisjons psykiatriske gruppe, Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund, Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening og Norsk Psykologforening. Høringsinstansene viser til mindretallets begrunnelse. For eksempel uttaler riksadvokaten at

«forvaring av så unge mennesker i utgangspunktet skal unngås. Det er også ekstra vanskelig å forutsi farligheten for så unge mennesker. Likevel kan man ikke prinsipielt utelukke at forvaring kan være nødvendig også for lovbrytere under 18 år.

En foreslår altså heller ikke her noen absolutt regel, og er dermed enig med mindretallet i kommisjonen.»

Norsk Psykologforening trekker inn forskning og sier det slik:

«Straffelovkommisjonens delutredning viser til at det rent unntaksvis begås så alvorlige forbrytelser at forvaring, evnt. lang fengselsstraff vil kunne komme til anvendelse. Det er helt korrekt at andelen unge lovbrytere som utøver alvorlig voldsatferd er liten. Det som imidlertid de senere års forskning (spesielt etter 1990 som var tidspunktet for utredning av nåværende strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner) har vist oss, er at det er en klar sammenheng med tidlig debut av voldshandlinger og risiko for senere voldsutøvelse. Generelt gjelder det at jo yngre en person er når han/hun begår sin første voldshandling, jo større er sannsynligheten for at vedkommende igjen vil utøve vold, og det foreligger en betydelig mengde internasjonal forskning i dag som viser dette.

På denne bakgrunn finner en det uklokt at man vedtar en lov som avskjærer muligheten til å beskytte samfunnet mot de individer som kvalitativt kan være blant de farligste, selv om de kvantitativt utgjør et lite antall, og vil foreslå at en beholder (...) mulighet til forvaring for de som på handlingstiden var under 18 år slik det er i dag.»

21.2.4.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår ikke å innføre et absolutt forbud mot å idømme unge lovbrytere forvaring, fordi det også i denne aldersgruppen kan finnes lovbrytere som utgjør en slik fare for andres liv, helse eller frihet at en tidsbestemt fengselsstraff ikke er tilstrekkelig. Departementet er enig med kommisjonens mindretall på dette punktet, og har også lagt vekt på at halvparten av høringsinstansene ønsker å beholde muligheten til å idømme forvaring når lovbryteren var under 18 år på handlingstidspunktet.

Departementet har merket seg at kommisjonens flertall og den andre halvparten av høringsinstansene har lagt avgjørende vekt på at forvaringsstraff kan være særlig tyngende for unge lovbrytere. Departementet legger til grunn at vilkårene sjelden vil være oppfylt for denne gruppen, slik at få under 18 år vil bli idømt forvaring. Det kan være flere grunner til at forvaring ikke brukes overfor unge lovbrytere. For det første vil retten - som ved fastsettelse av fengselsstraff - legge vekt på gjerningspersonens lave alder i vurderingen av om forvaring er aktuelt. Departementet viser til det som er sagt om bruken av fengselsstraff overfor unge lovbrytere i punkt 19.4.1.2. Hensynet til at frihetsstraff vil virke særlig hardt overfor unge lovbrytere, er trolig enda mer fremtredende ved en tidsubestemt straff, som forvaring, enn ved en fengselsstraff.

For det annet vil unge lovbrytere sjeldnere enn andre oppfylle vilkårene for å idømmes forvaring: Gjentakelse er et fremtredende moment i vurderingen av hvor nærliggende faren for nye lovbrudd er. Jo yngre gjerningspersonen er, desto sjeldnere vil han ha begått alvorlige lovbrudd tidligere. Og ung alder gjør det vanskeligere å fastslå at faren for nye lovbrudd er nærliggende, siden unge mennesker jevnlig har en annen utsikt til modning og endring av levemønstre enn det eldre lovbrytere har.

I en konverteringssak der det var spørsmål om å idømme forvaring for et grovt ran, la Høyesterett blant annet vekt på at lovbryteren var ung og kom til at forvaring ikke burde idømmes i den konkrete saken (Rt. 2002 side 1677). Lovbryteren var 20 år gammel på domstidspunktet, og han var litt under 18 år da de siste straffbare handlingene ble begått. Høyesterett viser i avgjørelsen til Straffelovkommisjonens uttalelser i delutredning VII side 253 (sitert i punkt 21.2.4.2).

Men mennesker modnes i ulikt tempo, og praksis viser at også unge mennesker kan begå alvorlige lovbrudd og fremstå som farlige for fremtiden. I Baneheiasaken (Agder lagmannsrett 2001/980), der to jenter ble voldtatt og drept, var de to gjerningsmennene 19 og 21 år på handlingstidspunktet. Den 21 år gamle gjerningspersonen ble idømt forvaring. Skulle det i en lignende sak være slik at gjerningspersonen var under 18 år på handlingstidspunktet, bør det være adgang til å idømme forvaring.

Forvaringens innhold bør tilpasses den dømtes særlige behov, jf. Ot.prp. nr. 87 (1993-94) side 79. I gjennomføringsfasen kan derfor det at den dømte er ung, ha betydning for hvilket innhold straffen får.

På denne bakgrunn finner departementet at et absolutt forbud mot forvaring av unge lovbrytere ikke bør innføres.

De hensyn som taler imot forvaring av unge lovbrytere, har imidlertid fått departementet til å foreslå særlige regler for utmålingen av forvaring når lovbryteren var under 18 år på handlingstiden. Forslaget må ses i sammenheng med forslaget til en maksimal strafferamme for denne aldersgruppen, og departementet viser til begrunnelsen i punkt 19.4.5. Etter gjeldende rett skal tidsrammen vanligvis ikke overstige 15 år, og den kan ikke overstige 21 år (§ 39 e første ledd første punktum). Minstetiden må ikke overstige 10 år (§ 39 e annet ledd). Departementet foreslår at det innføres en tidsramme for forvaringen når lovbryteren var under 18 år på handlingstidspunktet, som tilsvarer maksimumstiden for fengselsstraff for samme aldersgruppe, altså 15 år. Tidsrammen bør vanligvis ikke overstige 10 år. Departementet foreslår ikke særregler for fastsettelse av minstetiden når lovbryteren var under 18 år på handlingstidspunktet. For andre lovbrytere foreslår departementet at gjeldende tidsrammer videreføres: Tidsrammen kan etter forslaget ikke overstige 21 år, og bør ikke overstige 15 år.

Departementet antar at en kortere tidsramme i noen grad kan redusere den ulempen det er for den unge å bli idømt en tidsubestemt straff. I tillegg gir forslaget en bedre sammenheng i reglene for de to frihetsstraffene. På den annen side fjernes ikke tidsubestemtheten; det er nettopp når en tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig, at forvaring kan idømmes. Dersom lovbryteren fremdeles betraktes som farlig, kan derfor forvaringen etter forslaget så vel som etter gjeldende rett forlenges før tidsrammen løper ut, også når den forvaringsdømte var under 18 år på handlingstiden.

Departementet har vurdert om det for forvaring bør gis en regel tilsvarende utkastet § 33 første punktum, om at ubetinget fengselsstraff bare kan idømmes når det er særlig påkrevd. Siden vilkårene for forvaring er så strenge, ser ikke departementet behov for en slik uttrykkelig regel.

Forvaringen skal tilpasses den enkelte dømtes behov. Departementet legger til grunn at forvaring av unge lovbrytere gjennomføres slik at de utviklingsmulighetene unge mennesker ofte har, blir utnyttet. Formålet er blant annet å arbeide aktivt med den dømte med sikte på å redusere faren for nye alvorlige lovbrudd etter løslatelsen.

21.3 Personundersøkelse og rettspsykiatrisk undersøkelse

21.3.1 Gjeldende rett

Før dom på forvaring avsies, skal det foretas personundersøkelse av den siktede (straffeloven § 39 d første ledd). Personundersøkelser er nærmere regulert i straffeprosessloven kapittel 13. Av straffeprosessloven § 161 annet ledd går det frem at formålet med en personundersøkelse er å skaffe opplysninger om den siktedes personlighet, livsforhold og fremtidsmuligheter til bruk for avgjørelsen av saken. Personundersøkelse utføres av en skikket person utpekt av kriminalomsorgen eller oppnevnt av retten (straffeprosessloven § 163 første ledd). Påtaleinstruksen kapittel 14 gir nærmere regler om personundersøkelser.

Retten kan beslutte at den siktede skal underkastes rettspsykiatrisk undersøkelse i stedet for personundersøkelse når det er aktuelt å avsi en dom på forvaring (straffeloven § 39 d annet ledd). Av Ot.prp. nr. 87 (1993-94) side 112 går det frem at den rettspsykiatriske undersøkelsen også kan komme i tillegg til personundersøkelsen. Rettspsykiatriske undersøkelser er nærmere regulert i straffeprosessloven kapittel 13, og straffeprosessloven kapittel 11 gir regler om sakkyndige. Den rettsmedisinske kommisjon - psykiatrisk gruppe har utformet retningslinjer for rettspsykiatriske undersøkelser av siktede, tiltalte og domfelte i straffesaker.

21.3.2 Straffelovkommisjonens forslag

Straffelovkommisjonen viderefører gjeldende rett, men foreslår enkelte lovtekniske endringer.

For det første foreslår kommisjonen at bestemmelsen om personundersøkelse og rettspsykiatrisk undersøkelse flyttes til bestemmelsen om vilkår for forvaring, og ikke som i dag står som en egen paragraf.

For det annet foreslår kommisjonen å fjerne dagens henvisning til straffeprosessloven § 165 som overflødig.

For det tredje går kommisjonen inn for uttrykkelig å si at rettspsykiatrisk undersøkelse kan komme i tillegg til, ikke bare i stedet for, en personundersøkelse. Kommisjonen viser til at det er forutsatt i Ot.prp. nr. 87 (1993-94) side 112 at den rettspsykiatriske undersøkelsen kan komme i tillegg.

21.3.3 Høringsinstansenes syn

To høringsinstanser har uttalt seg. Den rettsmedisinske kommisjons psykiatriske gruppe sier dette om Straffelovkommisjonens forslag til å presisere at en rettspsykiatrisk undersøkelse kan komme i tillegg til en personundersøkelse:

«§11-1 siste ledd omtaler rettspsykiatrisk undersøkelse og personundersøkelse. Vi ser at det i dag i stor grad blir oppnevnt rettspsykiatrisk sakkyndige i forvaringssaker. Vi finner det da mer i overensstemmelse med hva retten åpenbart ønsker, å sette rettspsykiatrisk utredning som første alternativ, og personundersøkelse som subsidiær utredning i den foreslåtte § 11-1 siste avsnitt.

Kommisjonens formann, Randi Rosenqvist, er av den prinsipielle oppfatning at det ikke burde være automatikk for rettspsykiatriske utredning i forvaringssaker. Begrunnelsen for dette er at det ofte vil være tilstrekkelig å henvise til strafferegisteret og data dokumentert i en sosialrapport/personundersøkelse. Dersom rettspsykiatriske undersøkelser skal gi mye informasjon utover dette, må undersøkelsene være vesentlig grundigere enn det vi ser i dag. De sakkyndige må i slike undersøkelser utøve et klinisk skjønn som riktignok skal være kvalifisert og standardisert, men som i en del tilfeller vil måtte basere seg på subjektive vurderinger. Den rettspsykiatriske/psykologiske diagnostiske prosedyre baserer seg på andre beviskrav en strafferetten.

Hele kommisjonen er av den oppfatning at dersom man vil ha en vurdering av sannsynlig fremtidig atferd, ikke bare en kartlegging av sosiodemografiske variabler, må det oppnevnes to uavhengige sakkyndige som må utføre en observasjon som er mer omfattende enn det rettspsykiatriske utredninger hittil ofte har vært. Dette vil medføre større utgifter for rekvirenten, men også større krav til rettspsykiatrisk sakkyndiges spisskompetanse.

Det bør vurderes om observander i større grad enn i dag bør innlegges i institusjon til utredning i forvaringssaker. Personlighetsvariabler, som må kartlegges i tillegg til objektive historiske data, observerer man best over tid i ulike sosiale situasjoner. Et par timers samtale i et besøksrom i et fengsel er ikke godt nok i mange tilfeller. Innleggelser i psykiatriske institusjoner av varetektfengslede vil bety vesentlig dyrere rettspsykiatrisk utredninger (men muligens visse innsparinger i fengselsvesenet pga kortere tid i varetektsfengsel).

Dersom det er ønskelig med slik observasjon i institusjon, må det avklares om straffeprosessloven § 167 også omfatter innleggelse av personer der det ikke er mistanke om utilregnelighet, jf strpl § 92 2.avsnitt og § 230. En innleggelse i psykiatrisk institusjon mot siktedes ønske kan medføre at han røper trekk ved sin atferd og personlighet som vil tale mot ham i en straffesak.»

Kriminalomsorgen region sør uttaler:

«I bestemmelsens siste ledd fastslås det at det skal innhentes personundersøkelse i forkant av dom på forvaring. Retten kan i tillegg til eller istedenfor bestemme at siktede skal underkastes rettspsykiatrisk undersøkelse. Denne bestemmelsen innebærer at det kan avsies dom på forvaring uten at rettpsykiatrisk undersøkelse er foretatt. Vi forstår at dette har vært et bevisst valg av lovgiver for å unngå å underkaste samtlige som vurderes for forvaring en slik inngripende undersøkelse. Region sør har fått tydelige signaler fra friomsorgen om at dette er en uheldig situasjon. Tilbakemeldingen er at siktede alltid bør underkastes en rettspsykiatrisk undersøkelse før dom på forvaring. Regionen slutter seg til dette og anbefaler at lovteksten endres slik at det alltid skal foretas både personundersøkelse og rettspsykiatrisk undersøkelse.

Dersom dette ikke lar seg gjøre har vi følgende forslag. Personundersøker fra friomsorgen vil i noen tilfeller være den første fagpersonen som er i kontakt med siktede. Uten en rettspsykiatrisk vurdering vil personundersøkelsen for det første bygge på samtaler med siktede. Friomsorgen kan også innhente uttalelser fra lege og annet helsepersonell, offentlige instanser som har vært i kontakt med siktede og andre kilder som familie, venner og lignende. De har imidlertid ikke anledning til å påvirke om retten bør innhente en rettspsykiatrisk vurdering. Vi foreslår derfor at lovbestemmelsen gis et tillegg om at friomsorgen kan under personundersøkelsen anmode retten om at det foretas en rettspsykiatrisk undersøkelse.»

21.3.4 Departementets vurdering

Som Straffelovkommisjonen foreslår departementet å videreføre gjeldende rett om personundersøkelse og rettpsykiatrisk undersøkelse.

Departementet er dessuten enig i kommisjonens forslag til lovtekniske endringer, og slutter seg til dens begrunnelse.

Departementet oppfatter at flertallet i den rettsmedisinske kommisjons psykiatriske gruppe ønsker å snu på dagens ordning ved å gjøre rettspsykiatrisk undersøkelse obligatorisk og personundersøkelse valgfri, men at kommisjonens formann ikke ønsker at rettspsykiatrisk undersøkelse skal gjøres obligatorisk. Departementet antar at det ofte vil være behov for både en personundersøkelse og en rettspsykiatrisk undersøkelse, men fastholder at bare personundersøkelsen bør være obligatorisk. Det vil etter departementets syn alltid være behov for opplysninger om den siktedes personlighet, livsforhold og fremtidsutsikter, som en personundersøkelse skal gi (jf. straffeprosessloven § 161 annet ledd). Personundersøkelsene bør derfor være obligatoriske. Som oftest vil det i tillegg være behov for en rettspsykiatrisk undersøkelse til hjelp i vurdering av gjentakelsesfaren. Likevel kan saken ligge slik an at det ikke er nødvendig å oppnevne rettsmedisinsk sakkyndig, og da vil det være uheldig å ha et pålegg om det. Departementet viser ellers til uttalelsen fra mindretallet i den rettsmedisinske kommisjons psykiatriske gruppe.

Til uttalelsen fra den rettsmedisinske kommisjons psykiatriske gruppe om at det i en del tilfeller bør oppnevnes to sakkyndige, viser departementet til at det er hjemmel for det i straffeprosessloven § 139 første ledd.

Til spørsmålet fra den rettsmedisinske kommisjons psykiatriske gruppe om rekkevidden av straffeprosessloven § 167, vil departementet bemerke at bestemmelsen neppe gir hjemmel til innleggelse til undersøkelse på psykiatrisk sykehus når det ikke er tvil om tilregneligheten. Ordlyden «bedømme siktedes sinnstilstand» i første ledd er riktig nok videre enn før, da innleggelse bare kunne skje når det var tvil om den siktede var «sinnssyk». Det er imidlertid forutsatt i forarbeidene at innleggelse ikke skulle brukes i vesentlig større utstrekning enn tidligere, jf. Ot.prp. nr. 35 (1978-79) side 162. Departementet vil ikke nå foreslå endringer i ordningen med innleggelse til undersøkelse. Hvordan personundersøkelser og rettspsykiatriske undersøkelser gjennomføres, vil inngå i den grundigere etterkontrollen av særreaksjonene som skal gjennomføres når reglene har virket i noe lengre tid.

Departementet har merket seg forslaget fra Kriminalomsorgen region sør om at friomsorgen bør kunne anmode retten om at det foretas en rettspsykiatrisk undersøkelse. Departementet antar at personundersøkeren gjennom sin undersøkelse kan avdekke at det er et behov for en rettspsykiatrisk undersøkelse. Departementet vil se nærmere også på dette spørsmålet i etterkontrollen.

21.4 Forholdet mellom forvaring og andre straffer

21.4.1 Gjeldende rett

Departementet viser til kapittel 18 der det er nærmere redegjort for hovedstraffer, tilleggsstraffer og forholdet mellom straffarter.

To hovedstraffer kan ikke kumuleres uten at loven gir særskilt hjemmel for det. For forvaring og fengsel fastslår straffeloven § 39 c uttrykkelig at forvaring skal idømmes i stedet for fengselsstraff. Straffeloven § 26 a gir en generell hjemmel til å kombinere frihetsstraff og bot, uavhengig av om bøter er fastsatt som straff etter det aktuelle straffebudet. Bestemmelsen ble utformet på et tidspunkt da fengselsstraff var den eneste aktuelle frihetsstraffen. Selv om bestemmelsen etter ordlyden også dekker tilfeller hvor det idømmes forvaring, er det tvilsomt om den gir hjemmel for å kumulere forvaring og bot. Spørsmålet er ikke drøftet i forarbeidene til den gjeldende ordningen med forvaring. - Forvaring og samfunnsstraff kan ikke idømmes sammen.

Tilleggsstraffene rettighetstap og oppholdsforbud kan idømmes sammen med forvaring, jf. § 16. Når det er hjemmel til å anvende rettighetstap som nevnt i § 29, jf. § 15 annet ledd, kan også slikt rettighetstap idømmes sammen med forvaring, jf. § 15 tredje ledd første punktum. - Også inndragning kan fastsettes sammen med forvaring.

Paragraf § 39 e tredje ledd regulerer bortfall av tidligere idømt fengselsstraff i forvaringssaker. Slik straff faller bort når forvaring idømmes. Bestemmelsen sikrer mot et dobbeltsporet system på fullbyrdelsestiden (se NOU 1974: 17 Strafferettslig utilregnelighet og strafferettslige særreaksjoner side 151). Selv om ordlyden direkte omtaler fengselsstraff, må trolig det samme gjelde for samfunnsstraff. Hensynet til å unngå et dobbeltsporet system på fullbyrdelsestiden, taler for en slik løsning. En slik tolking er ikke til lovbryterens ugunst.

En tidligere ilagt bot blir i prinsippet stående. Det blir også rettighetstap og inndragning.

21.4.2 Straffelovkommisjonens forslag og høringsinstansenes syn

Straffelovkommisjonen viderefører prinsippet om at forvaring ikke skal kunne idømmes sammen med fengsel, men foreslår at dette går frem av en egen bestemmelse om forening av forvaring med andre straffer fremfor av hovedbestemmelsen om forvaring, jf. kommisjonens utkast § 11-2. Det foreslås at bare rettighetstap skal kunne idømmes sammen med forvaring. Etter kommisjonens forslag til regler om rettighetstap skal også oppholdsforbud innlemmes der, jf. kommisjonens utkast § 10-2. Kommisjonens utkast § 11-2 innebærer motsetningsvis at forvaring ikke kan idømmes sammen med noen av de andre straffene, herunder bot.

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om kommisjonens utkast § 11-2.

Kommisjonen foreslår å videreføre en bestemmelse om at idømt fengselsstraff faller bort når forvaring idømmes, jf. kommisjonens utkast § 11-3. Ingen høringsinstanser har uttalt seg om utkastet.

21.4.3 Departementets vurdering

Departementet foreslår - som Straffelovkommisjonen - å videreføre gjeldende rett om at forvaring ikke skal kunne idømmes sammen med fengselsstraff. Departementet slutter seg til forslaget om å ha en egen bestemmelse om forening av forvaringsstraff og andre straffer, og viser til drøftelsen av en bestemmelse om forening av fengselsstraff og andre straffer i punkt 19.3.3, samt lovutkastet § 41.

Departementet har særlig vurdert om kommisjonens forslag om at forvaring ikke skal kunne forenes med bot, bør videreføres. Departementet kjenner ikke til at det i praksis har vært idømt bot i tillegg til forvaring. Forvaringsstraffen er vanligvis lang, noe som reduserer behovet for å kunne kumulere de to reaksjonene. Departementet har lagt avgjørende vekt på at det neppe er et stort behov for å idømme bot sammen med forvaring, og viderefører kommisjonens forslag. Inndragning bør derimot fortsatt kunne fastsettes sammen med forvaring.

Som kommisjonen foreslår departementet å videreføre gjeldende rett om at idømt fengselsstraff faller bort når forvaring idømmes. I tillegg foreslår departementet at også tidligere idømt samfunnsstraff faller bort når forvaring idømmes. Departementet har vurdert om også tidligere idømt bot bør falle bort, siden det foreslås at bot ikke skal kunne kumuleres med forvaring når forvaring idømmes. Departementet har imidlertid blitt stående ved at det ikke er så store betenkeligheter ved at en tidligere ilagt bot opprettholdes selv om forvaring idømmes. Boten gjelder kanskje en helt annen type lovbrudd, for eksempel en overtredelse av vegtrafikkloven. Da kan det virke urimelig at boten skal falle bort. Også et tidligere idømt inndragningskrav bør bli stående.

21.5 Varigheten av forvaringen

21.5.1 Gjeldende rett

I en forvaringsdom skal det fastsettes en tidsramme som ikke bør overstige 15 år, og som ikke kan overstige 21 år (§ 39 e første ledd første punktum). Det bør også fastsettes en minstetid for forvaringen, som ikke må overstige 10 år (§ 39 e annet ledd).

I forarbeidene er det lagt til grunn at forvaring i hovedsak skal brukes som reaksjon på forbrytelser der den alternative fengselsstraffen ville vært fra noen måneder til opp mot 6 til 8 år (Ot.prp. nr. 87 (1993-94) side 86). Ved alvorligere lovbrudd antok departementet at samfunnet vanligvis vil være tilstrekkelig vernet ved at det idømmes en lengre fengselsstraff.

Lovbehandlingen i justiskomiteen kan tyde på at komiteens flertall hadde et noe annet syn på det anvendelsesområdet som Særreaksjonsutvalget og departementet hadde trukket opp. Komiteen utvidet tidsrammen og minstetiden, og komiteens flertall uttalte i den forbindelse (Innst. O. nr. 34 (1996-97) side 22):

«Flertallet er av den oppfatning at en dom på forvaring ikke skal være kortere enn det en dom på ubetinget fengsel ville vært. Etter flertallets syn ville det kunne bringe hele instituttet med forvaring i vanry dersom eksempelvis en som tidligere er dømt for drap og blir dømt for drap igjen kan ilegges forvaring som er vesentlig kortere enn den tiden en annen som blir dømt for en tilsvarende forbrytelse må sone i fengsel før prøveløslatelse kan skje. Flertallet finner det derfor nødvendig å utvide domstolenes mulighet til å fastsette en adekvat reaksjon. Det er etter flertallets syn nødvendig at domstolene gis en sentral rolle når det senere forløpet av særreaksjonen skal vurderes.

Det er derfor nødvendig, både å øke den maksimale tiden domstolene kan idømme forvaring, samt å øke den minstetiden som domstolene kan fastsette for forvaringen. Flertallet finner at det blir best sammenheng i reaksjonssystemet dersom domstolene gis en mulighet til å idømme forvaring i et like langt tidsrom som maksimal fengselsstraff på 21 år. Flertallet finner videre at den minstetiden som kan fastsettes bør økes til 10 år.»

Riksadvokaten peker i sitt rundskriv nr. 4/2001 Utilregnelighetsregler og særreaksjoner på at justiskomiteens endringer og uttalelser angir et noe annet anvendelsesområde enn det Særreaksjonsutvalget og departementet trakk opp, og uttaler deretter (side 10):

«Riksadvokaten har etter dette kommet til at utgangspunktet bør være at påtalemyndigheten påstår forvaring hvor man etter gjeldende rett ville ha påstått straff og sikring, også ved de mest alvorlige lovbrudd. Denne påtalepraksis må selvsagt justeres dersom Høyesterett fastlegger et annet anvendelsesområde for forvaringen.»

Forvaringsbestemmelsen har virket i for kort tid til å trekke sikre slutninger om anvendelsesområdet i praksis.

21.5.2 Straffelovkommisjonens forslag og høringsinstansenes syn

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre gjeldende rett når det gjelder tidsrammene og minstetiden for forvaringen. Men kommisjonen viser til departementets forutsetninger om det anvendelsesområdet forvaringen skal ha (delutredning side 254).

Kommisjonen foreslår enkelte språklige og redaksjonelle endringer.

Bare KROM har kommentert forvaringens varighet. Høringsinstansen uttaler at maksimumslengdene for forvaring bør settes til henholdsvis 10 og 15 år og henviser til det anvendelsesområdet departementet forutsatte at forvaringen skulle ha.

21.5.3 Departementets vurdering

Departementet foreslår i likhet med Straffelovkommisjonen å videreføre gjeldende rett med hensyn til de tidsrammene og den minstetiden som skal gjelde for forvaringen.

Departementet foreslo i Ot.prp. nr. 87 (1993-94) kortere tidsrammer, henholdsvis 10 og 15 år, og en minstetid på opptil 5 år. Men Stortinget hadde i 1997 et annet syn, og reglene har bare virket i drøyt to år. Departementet har ikke på bakgrunn av den begrensete etterkontrollen funnet at det er behov for endringer på dette punktet. Departementet finner det derfor ikke naturlig å vurdere endringer nå.

Etter departementets syn vil det fortsatt være slik - generelt sett - at jo lengre den alternative fengselsstraffen ville vært, desto mindre er behovet for en tidsubestemt straff. Departementet antar derfor at forvaring i hovedsak er mest aktuelt der alternativet er en middels lang fengselsstraff. Departementet fastholder at forvaring også kan brukes ved kriminalitet som kvalifiserer til meget lang fengselsstraff, jf. Ot.prp. nr. 87 (1993-94) side 86.

En kartlegging av anvendelsesområdet for forvaringen er en del av den mer omfattende etterkontrollen som departementet skal gjennomføre når reglene har virket i noe lengre tid.

21.6 Prøveløslatelse

21.6.1 Prøvetid og saksbehandling

21.6.1.1 Gjeldende rett

Når en forvaringsdømt løslates før tidsrammen går ut, skjer det på prøve med en prøvetid fra 1 til 5 år (straffeloven § 39 f første ledd). Begjærer den domfelte eller kriminalomsorgen løslatelse på prøve, fremmer påtalemyndigheten saken for tingretten (§ 39 f annet ledd). Saken avgjøres ved dom, og behandlingen skal påskyndes (§ 39 f annet og tredje ledd). Samtykker påtalemyndigheten i prøveløslatelse, kan løslatelse besluttes av kriminalomsorgen (§ 39 f fjerde ledd). Den domfelte kan ikke begjære prøveløslatelse før 1 år etter at forvaringsdommen eller en dom som nekter prøveløslatelse, er endelig (§ 39 f femte ledd).

21.6.1.2 Straffelovkommisjonens forslag og høringsinstansenes syn

Straffelovkommisjonen viderefører i hovedsak gjeldende rett om løslatelse på prøve fra forvaring. Kommisjonen foreslår enkelte språklige og redaksjonelle endringer. For det første er § 39 f fjerde ledd flyttet lenger frem i kommisjonens utkast § 11-5 for å klargjøre at regelen om at behandlingen av en sak om prøveløslatelse skal påskyndes, også gjelder når prøveløslatelse avgjøres utenfor retten. For det annet foreslår kommisjonen at påtalemyndigheten får en plikt til å orientere kriminalomsorgen om en dom om prøveløslatelse. Av kommisjonens utkast til ny § 43 a i straffeprosessloven går det frem at meldeplikten skal gjelde når den domfelte skal følges opp av kriminalomsorgen, og kriminalomsorgen ikke var til stede da dommen ble avsagt.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om disse sidene ved løslatelse på prøve fra forvaring.

21.6.1.3 Departementets vurdering

Departementet slutter seg i hovedsak til kommisjonens forslag til språklige og redaksjonelle endringer. Blant annet er departementet enig med kommisjonen i at reguleringen av prøveløslatelse utenfor retten bør flyttes frem i paragrafen, slik at påskyndingsregelen gjelder også da.

Departementet viderefører forslaget om å pålegge påtalemyndigheten å varsle kriminalomsorgen når retten har satt som vilkår for prøveløslatelse at kriminalomsorgen følger opp den forvaringsdømte, og kriminalomsorgen ikke var til stede da dommen ble avsagt. Straffelovkommisjonen foreslo en regel om at retten skulle orientere den domfelte og tilsynsmyndigheten om betingete dommer i delutredning V (utkastet § 51), men ingen tilsvarende regel for prøveløslatelse fra forvaring. Gjeldende straffelov har ingen regel om underretningsplikt for påtalemyndigheten.

Departementet er kjent med at kriminalomsorgen ikke alltid har fått informasjon om vilkår om at kriminalomsorgen skal følge opp en prøveløslatt forvaringsdømt. Det er av avgjørende betydning at kriminalomsorgen raskt får kunnskap om et slikt vilkår, og departementet foreslår derfor at påtalemyndigheten får en uttrykkelig plikt til å underrette kriminalomsorgen for å sikre at kriminalomsorgen får den nødvendige informasjonen.

Et eget spørsmål er om underretningsplikten bare bør gjelde vilkåret om at kriminalomsorgen skal følge opp den prøveløslatte, eller om den bør gjelde noen eller alle andre vilkår. Departementet legger til grunn at også andre vilkår kan involvere kriminalomsorgen. Dette gjelder særlig vilkåret om at den prøveløslatte tar opphold i en institusjon eller en kommunal boenhet ut over 1 år. Men også andre vilkår kan etter omstendighetene forutsette at kriminalomsorgen skal bidra. Departementet legger vekt på at kriminalomsorgen har et behov for informasjon om alle vilkår som innebærer at den skal bidra og har derfor presisert i merknaden til forslaget til ny § 43 a i straffeprosessloven at underretningsplikten gjelder i alle tilfeller der kriminalomsorgen skal ha en rolle i prøvetiden.

I lys av at departementet - som kommisjonen - foreslår at regler av straffeprosessuell art flyttes til straffeprosessloven (se punkt 4.1.6), viderefører departementet kommisjonens forslag til lovplassering.

Et eget spørsmål er om prøvetidens lengde bør reguleres på samme måte som prøvetiden ved betingete dommer (2 til 5 år, jf. utkastet her § 34 annet ledd) eller prøvetiden ved løslatelse på prøve fra fengselsstraff (resttiden av fengselsstraffen, jf. straffegjennomføringsloven § 42 siste ledd). Hensynet til helhet i rettssystemet kan tale for en samordning av prøvetiden for forvaring med ett av de andre regelsettene, slik at det ikke blir tre ulike prøvetidslengder for prøvesituasjonene. Departementet vil drøfte dette spørsmålet nærmere i forbindelse med den etterkontrollen som skal gjennomføres når reglene har virket i noe lengre tid.

21.6.2 Vilkår ved prøveløslatelse

21.6.2.1 Gjeldende rett

Straffeloven § 39 g regulerer både hvilke vilkår som kan settes ved prøveløslatelse, og hva som skjer ved brudd på vilkårene. Vilkårsbrudd omtales i punkt 21.6.3.

Retten har en videre adgang til å sette vilkår enn det kriminalomsorgen har. Retten kan for det første sette vilkår som ved betinget dom, og det vises i § 39 g første ledd første punktum til straffeloven § 53 nr. 2 til 5. Kriminalomsorgens kompetanse er mer begrenset, ved at det vises til § 53 nr. 2, nr. 3 bokstav a til g, nr. 4 og nr. 5. Forskjellen i kompetansen er at retten kan sette et hvilket som helst saklig begrunnet vilkår, jf. innledningen i straffeloven § 53 nr. 3, mens kriminalomsorgens kompetanse er begrenset til de oppregnete særvilkårene. (At ikke § 53 nr. 3 bokstav h er nevnt i § 39 g annet ledd om kriminalomsorgen, skyldes at bokstav h ble tilføyd i oppregningen i § 53 nr. 3 etter at § 39 g ble vedtatt (jf. lov 21. mars 2003 nr. 18), og oppregningen i § 39 g ble ikke utvidet tilsvarende.)

Paragraf 39 g ble bygget opp etter mønster av reglene som gjaldt for betinget dom (straffeloven § 53 nr. 2 til 5) og løslatelse fra fengselsstraff (dagjeldende fengselslov § 38), se Ot.prp. nr. 87 (1993-94) side 113: Den kompetansen henholdsvis retten og kriminalomsorgen hadde i disse tilfellene, skulle også gjelde ved forvaring.

For det annet har retten kompetanse til å sette som vilkår at den domfelte skal oppholde seg i en institusjon eller en kommunal boenhet ut over ett år (§ 39 g første ledd tredje punktum). Denne hjemmelen ble innført ved lov 15. juni 2001 nr. 64. Departementet begrunnet den slik (Ot.prp. nr. 46 (2000-2001) side 45):

«Om behovet for å kunne sette et slikt vilkår, sa departementet i høringsbrevet (side 30):

'Normalt vil det ikke være aktuelt å prøveløslate en domfelt hvis man anser det nødvendig at noen fører konstant tilsyn med at vedkommende ikke beveger seg utenfor boligen uten følge og griper inn, om nødvendig med makt, hvis den domfelte prøver å forlate boligen. For enkelte domfelte, kanskje særlig enkelte psykisk utviklingshemmete, vil imidlertid en prøveløslatelse under slike betingelser være den eneste måten de kan oppnå et liv utenfor fengselsvesenets anstalter. Det vil trolig også være den beste måten å få til en gradvis overgang til et liv i frihet.'»

Både retten og kriminalomsorgen kan sette som vilkår at den domfelte skal følges opp av kriminalomsorgen (§ 39 g første ledd annet punktum og annet ledd annet punktum). Vilkåret erstatter det tidligere vilkåret «tilsyn». Da straffegjennomføringsloven (lov 18. mai 2001 nr. 21) ble vedtatt, ble tilsyn fjernet som vilkår ved betinget dom. I stedet ble det vedtatt at det kunne settes som vilkår at den domfelte melder seg for politiet til bestemte tider (straffeloven § 53 nr. 2 første punktum). Da reglene om særreaksjoner ble satt i kraft, vedtok Stortinget samtidig at tilsyn - eller «oppfølging» som ble ansett som et mer dekkende uttrykk - likevel skulle videreføres som særvilkår for prøveløslatte forvaringsdømte. Departementet begrunnet regelen slik (Ot.prp. nr. 46 (2000-2001) side 73-74):

«Departementet legger til grunn at forvaringsdømte som løslates på prøve, av hensyn til samfunnsbeskyttelsen bør kunne undergis et mer omfattende tilsyn enn andre prøveløslatte. Retten kan sette et hvilket som helst saklig begrunnet vilkår, jf. innledningen til § 53 nr. 3. Departementet foreslår likevel at tilsyn opprettholdes som et særvilkår for denne gruppen. På den måten går det klart fram at dette fortsatt vil være et sentralt vilkår for denne gruppen løslatte.»

Den domfelte skal på forhånd få adgang til å uttale seg om vilkårene (§ 39 g tredje ledd første punktum), slik regelen også er ved vilkår ved betinget dom, jf. § 53 nr. 1 første ledd annet punktum.

Om endring av fastsatte vilkår og forlengelse av prøvetid gjelder § 54 nr. 1 tilsvarende (§ 39 g tredje ledd annet punktum), se punkt 20.7.1.

Det er gitt særlige saksbehandlingsregler for vilkåret om opphold i en institusjon eller en kommunal boenhet ut over ett år. Vilkåret er betinget av at institusjonen eller kommunen samtykker (§ 39 g første ledd tredje punktum). Dersom samtykket trekkes tilbake, gjeninnsettes den løslatte (§ 39 g fjerde ledd). Den prøveløslatte kan årlig begjære at vilkåret endres eller oppheves (§ 39 g tredje ledd tredje og fjerde punktum). Det er vist til straffeprosessloven kapittel 9 for å gjøre det klart at den prøveløslatte har rett til forsvarer (§ 39 g tredje ledd femte punktum).

Paragrafen bruker begrepet «den domfelte» om den forvaringsdømte på tidspunktet for vilkårsfastsettelsen, og betegnelsen «den løslatte» om den forvaringsdømte etter at avgjørelsen om prøveløslatelse er tatt.

21.6.2.2 Straffelovkommisjonens forslag

Straffelovkommisjonen foreslår i delutredning VII langt på vei å videreføre den gjeldende bestemmelsen om vilkår og vilkårsbrudd ved prøveløslatelse, men foreslår en oppsplitting slik at brudd på vilkår blir regulert i en egen paragraf. Kommisjonen viser til at en slik systematikk var foreslått i delutredning V, og at dette er ordningen ved betinget dom og samfunnsstraff.

Kommisjonen foreslår at retten og kriminalomsorgen skal ha lik kompetanse til å sette vilkår og uttaler om dette (delutredning VII side 254):

«I utk § 11-6 første ledd foreslår kommisjonen å slå strl § 39 g første ledd første og andre punktum sammen med andre ledd, siden det ikke lenger er noe avvik mellom rettens og kriminalomsorgens kompetanse etter disse bestemmelsene, jf. avsnitt 8.7.6 foran, hvor kommisjonen legger til grunn at strl § 53 nr. 3 andre ledd ikke skal videreføres.»

Paragraf 53 nr. 3 annet ledd lyder:

«Retten kan overlate til tilsynsmyndigheten å gi bestemmelser som nevnt i bokstav a og b.»

Om bakgrunnen for ikke å videreføre bestemmelsen, sier kommisjonen (delutredning VII side 239):

«Tidl utk § 48 tredje ledd svarte til strl § 53 nr 3 andre ledd. Ved lov 18. mai 2001 nr 21 (straffegjennomføringsloven) ble ordningen med tilsyn som vilkår ved betinget dom opphevet, og erstattet med den nye sanksjonen samfunnsstraff. Lovendringene gjorde § 53 nr 3 andre ledd overflødig, men bestemmelsen ble ikke foreslått opphevet, eller på annen måte berørt i Ot prp nr 5 (2000-2001). Dette må antakelig bero på en inkurie, og kommisjonen foreslår derfor ikke å videreføre noen bestemmelse som svarer til tidl utk § 48 tredje ledd.»

Departementet forstår kommisjonen slik at den mener at en følge av at § 53 nr. 3 annet ledd oppheves, er at retten og kriminalomsorgen får lik kompetanse til å fastsette særvilkår. Kommisjonen omtaler ikke det skillet i rettens og kriminalomsorgens kompetanse som etter gjeldende rett fremgår av at § 39 g henviser til ulike regler i § 53 for henholdsvis rettens (§ 39 g første ledd første punktum) og kriminalomsorgens kompetanse (§ 39 g annet ledd første punktum).

Når det gjelder hvilke vilkår retten og kriminalomsorgen skal kunne sette, viser kommisjonen i sitt utkast § 11-6 til utkastet §§ 7-3, 7-4 og 7-5 (særvilkår ved betinget dom). Det kan etter forslaget settes som vilkår at den domfelte skal yte erstatning eller underholdsbidrag (§ 7-3), at den domfelte skal pålegges meldeplikt for politiet (§ 7-4), og andre særvilkår (§ 7-5 - for eksempel avholde seg fra alkoholbruk og ta opphold i institusjon for inntil 1 år).

Etter kommisjonens oppfatning er det ikke naturlig å anse hjemmelen til å sette som vilkår at en forvaringsdømt tar opphold i en institusjon eller en kommunal boenhet ut over ettårsfristen i § 53 nr. 3 bokstav g, som en prøveløslatelse. Kommisjonen foreslår derfor at hjemmelen flyttes til straffegjennomføringsloven kapittel 3, men peker på at kompetansen til å treffe slike avgjørelser fremdeles kan legges til retten.

Kommisjonen foreslår videre at kriminalomsorgen skal få uttale seg før retten fastsetter vilkårene for prøveløslatelse. Kommisjonen uttaler om forslaget (delutredning VII side 254):

«Etter kommisjonens oppfatning bør også kriminalomsorgen få uttale seg før vilkårene for prøveløslatelse fastsettes, slik som foreslått i tidl utk § 70 tredje punktum. Dette ble ikke fulgt opp i strl § 39 g, men forslaget opprettholdes i utk § 11-6 andre ledd andre punktum.»

Kommisjonen foreslår at begrepet «den domfelte» brukes i hele paragrafen, i stedet for dels «den domfelte» og dels «den løslatte».

21.6.2.3 Høringsinstansenes syn

To høringsinstanser har uttalt seg om vilkår for prøveløslatelse fra forvaring. Kriminalomsorgen region sør går inn for at dagens system med adgang til prøveløslatelse til institusjon eller kommunal boenhet, opprettholdes.

Kriminalomsorgen region vest støtter kommisjonens forslag om at kriminalomsorgen skal få uttale seg før retten fastsetter vilkår, og fremhever at det av sikkerhetsmessige grunner er viktig at kriminalomsorgen får være med på å utforme vilkårene.

21.6.2.4 Departementets vurdering

Som Straffelovkommisjonen foreslår departementet i hovedsak å videreføre gjeldende rett om vilkår ved løslatelse på prøve fra forvaring.

Departementet er enig med kommisjonen i at vilkårsbrudd bør reguleres i en egen bestemmelse. Utkastet § 45 regulerer derfor adgangen til å sette vilkår ved prøveløslatelse, og utkastet § 46 regulerer vilkårsbrudd. Departementet er enig med kommisjonen i at mønsteret for forvaring bør være det samme som for betinget dom og samfunnsstraff. Det letter også oversikten at vilkårsbruddene står for seg.

Departementet har kommet til at retten fortsatt bør ha en videre kompetanse enn kriminalomsorgen til å sette vilkår ved løslatelse på prøve fra forvaring, og følger dermed ikke opp kommisjonens forslag på dette punktet. Kommisjonen mener at retten og kriminalomsorgen får lik kompetanse dersom någjeldende § 53 nr. 3 annet ledd om at retten kan overlate til tilsynsmyndigheten å gi bestemmelser som nevnt i bokstav a og b, oppheves. Men det er henvisningene fra § 39 g første og annet ledd til ulike steder i § 53, som hjemler den ulike kompetansen: Mens kriminalomsorgen kan beslutte alle de nevnte særvilkårene, kan retten i tillegg fastsette ethvert saklig begrunnet særvilkår. Denne ulikheten i kompetansen ønsker departementet å videreføre. Det kan være tale om inngripende vilkår, og da bør det være retten som fastsetter dem når de ikke er blant dem som er særlig nevnt.

Departementet går - som kommisjonen - inn for at retten og kriminalomsorgen fortsatt skal kunne sette som vilkår at den prøveløslatte følges opp av kriminalomsorgen. Vilkåret trådte i stedet for den tidligere gjeldende ordningen med tilsyn, og departementet viser til begrunnelsen i Ot.prp. nr. 46 (2000-2001) side 73-74 som er sitert i punkt 21.6.2.1.

Også gjeldende rett om at retten kan sette som vilkår at den forvaringsdømte i prøveløslatelsesperioden tar opphold i en kommunal boenhet eller institusjon i over 1 år bør videreføres. Straffelovkommisjonen har foreslått å flytte hjemmelen til straffegjennomføringsloven. Departementet er et stykke på vei enig med kommisjonen i at det ikke er helt treffende å anse slike tiltak som løslatelse på prøve, og at de snarere kan ses som en gjennomføring av forvaringen - særlig fordi de kan bli langvarige. Likevel er målet at de prøveløslatte etter en tid skal kunne mestre et liv i frihet. Det er tale om et spesialtilpasset prøveløslatelsesopplegg som kanskje er den eneste muligheten for en liten gruppe forvaringsdømte til etter en tid å kunne fungere i samfunnet. Det at avgjørelsen skal treffes av retten, er også et moment som trekker i retning av at hjemmelen bør beholdes i straffeloven, og ikke flyttes til straffegjennomføringsloven. Departementet foreslår derfor ikke en slik overføring nå. Lovtilknytningen er likevel et spørsmål som departementet vil vurdere når reglene har virket i noe lengre tid. Departementet foreslår en omredigering slik at vilkåret om opphold i institusjon eller kommunal boenhet i over 1 år omhandles for seg, se utkastet § 45 første ledd bokstav c.

Departementet er enig med kommisjonen i at også kriminalomsorgen bør få uttale seg om vilkårene på forhånd. Kommisjonen har i delutredning VII foreslått at uttaleretten skal gjelde fullt ut når retten fastsetter vilkårene. Straffelovkommisjonen foreslo i delutredning V en mer begrenset uttalerett: I kommisjonens utkast § 70 tredje punktum vises det til utkastet § 46 tredje ledd om betinget dom. Ifølge denne bestemmelsen skal kriminalomsorgen (daværende tilsynsmyndigheten) så vidt mulig få adgang til å uttale seg når det er aktuelt med tilsyn som særvilkår, og i alminnelighet også ved andre særvilkår. Etter departementets syn vil det særlig være viktig på forhånd å innhente uttalelser fra kriminalomsorgen når det er aktuelt at kriminalomsorgen skal ha en rolle i prøveløslatelsestiden. Adgangen til å uttale seg bør likevel ikke begrenses til de tilfellene. Kriminalomsorgens uttalelser kan ha betydning også for utformingen av andre vilkår, og departementet viderefører derfor kommisjonens forslag i delutredning VII om at kriminalomsorgen alltid skal få adgang til å uttale seg før retten fastsetter vilkår.

Departementet går inn for å videreføre reglene om endring og oppheving av vilkår og forlengelse av prøvetid, men har tatt bort henvisningen til straffeprosessloven i tråd med den generelle lovstrukturen i departementets utkast til ny straffelov (se om dette punkt 4.1.6). Det er reist spørsmål ved om dagens generelle henvisning til kapittel 9 gir en klar nok rett til forsvarer i disse sakene (se Georg Fr. Rieber-Mohn i artikkelen Forvaring som strafferettslig særreaksjon (II), Juristkontakt 5/2003 side 35 flg. på side 38). Rieber-Mohn peker på at forsvarer i så fall må oppnevnes etter straffeprosessloven § 100 annet ledd om rett til forsvarer når særlige grunner tilsier det. Men sett i lys av at det i forarbeidene er lagt til grunn at den prøveløslatte skal ha en rett til forsvarer, bør regelen praktiseres slik.

Departementet foreslår i en ny § 100 c i straffeprosessloven at den domfelte får en uttrykkelig rett til forsvarer i saker der den domfelte har begjært endring eller oppheving av det inngripende vilkåret om opphold i institusjon/kommunal boenhet.

Departementet har vurdert Straffelovkommisjonens forslag om bare å bruke uttrykket «den domfelte» i stedet for som etter gjeldende rett å kalle den forvaringsdømte for «den løslatte» etter at vedkommende er løslatt på prøve. Kommisjonen har ikke gitt noen begrunnelse for forslaget, men departementet kan se at det rent språklig er en fordel med ett begrep dersom det ikke reelle grunner til å skille. Uttrykket «den domfelte» brukes også i gjeldende § 54 om betinget dom. I tidligere utredninger har det derimot vært foreslått to begreper: Både Straffelovrådet og Særreaksjonsutvalget foreslo begrepet «den løslatte» om den forvaringsdømte etter at prøvetiden var startet (Straffelovrådets utkast § 39 nr. 3 tredje ledd, Særreaksjonsutvalgets utkast 39 g annet ledd). Også Straffelovkommisjonen beholdt todelingen i delutredning V (utkastet §§ 70 og 71).

Departementet foreslår å omtale den forvaringsdømte som «den prøveløslatte». Et unntak gjelder regelen om at den forvaringsdømte på forhånd skal få adgang til å uttale seg om vilkårene. Da er det etter departementets syn mest treffende å omtale vedkommende som «den domfelte». Departementet viser for øvrig til utkastet § 45 og merknaden til bestemmelsen.

21.6.3 Brudd på vilkår

21.6.3.1 Gjeldende rett

Brudd på vilkår reguleres i § 39 g femte ledd. Påtalemyndigheten kan bringe spørsmålet om gjeninnsettelse inn for retten hvis den prøveløslatte i prøvetiden alvorlig eller gjentatt bryter de fastsatte vilkårene. Det samme gjelder om de særlige grunnene som tilsa prøveløslatelse i institusjon, opphører (§ 39 g femte ledd første punktum). Dom på gjeninnsettelse må være avsagt innen 3 måneder etter utløpet av prøvetiden (§ 39 g femte ledd annet punktum).

Dersom institusjonen eller den kommunale boenheten trekker samtykket tilbake, skal den løslatte gjeninnsettes (§ 39 g fjerde ledd).

Dersom kriminalomsorgen har fulgt opp den prøveløslatte, skal den uttale seg før det blir avsagt dom (§ 39 g femte ledd tredje punktum).

Det er vist til straffeprosessloven kapittel 9 og 14 for å klargjøre at den prøveløslatte forvaringsdømte kan varetektsfengsles hvis det er skjellig grunn til mistanke om vilkårsbrudd, og ett eller flere av de spesielle fengslingsvilkårene i straffeprosessloven § 171 er oppfylt, samt at den forvaringsdømte har krav på forsvarer ved varetektsfengsling og i en sak om gjeninnsettelse. Det er også vist til straffeloven § 54 nr. 2 annet ledd, som slår fast at retten i stedet for å bestemme at straffen skal fullbyrdes, kan sette ny prøvetid og nye vilkår.

Det er ikke gitt egne regler for situasjonen der den prøveløslatte begår en ny straffbar handling i prøvetiden, slik det er gjort for betinget dom (§ 54 nr. 3) og ved løslatelse på prøve fra fengselsstraff (straffegjennomføringsloven § 45). Departementet uttalte om dette (Ot.prp. nr. 87 (1993-94) side 114):

«Oftest vil det samtidig være et vilkårsbrudd som kan føre til gjeninnsettelse. I andre tilfeller kan det reises alminnelig straffesak, der alle strafferettslige reaksjoner for tilregnelige kan være aktuelle. Dersom vilkårene foreligger, kan det bli snakk om en ny forvaringsdom.»

21.6.3.2 Straffelovkommisjonens forslag og høringsinstansenes syn

Straffelovkommisjonen går i hovedsak inn for å videreføre gjeldende rett om brudd på vilkår, se lovutkastet § 11-7. Kommisjonen foreslår å flytte til straffegjennomføringsloven hjemmelen til å sette som vilkår at den prøveløslatte i prøvetiden tar opphold i en institusjon/kommunal boenhet ut over 1 år, se punkt 21.6.2.2. En regel om at opphør av de særlige grunner som tilsa en slik prøveløslatelse, kan føre til gjeninnsettelse, er derfor ikke med i kommisjonens utkast § 11-7.

Kommisjonen foreslår en annen beregning av tremånedersfristen for gjeninnsettelse enn etter gjeldende rett. Mens dom om gjeninnsettelse i dag må være avsagt innen 3 måneder etter utløpet av prøvetiden, foreslår kommisjonen at det skal være tilstrekkelig at påtalemyndighetens begjæring om gjeninnsettelse er brakt inn for retten innen det samme tidspunktet. Kommisjonen foreslår det samme skjæringspunktet for dom om fullbyrdelse av betinget straff og samfunnsstraff, se punkt 20.7.2.

Kommisjonen foreslår ellers enkelte språklige og redaksjonelle endringer. For eksempel er gjeldende henvisning til § 54 nr. 2 annet ledd om adgangen til å sette ny prøvetid og nye vilkår i stedet for gjeninnsettelse, innarbeidet i lovteksten.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om brudd på vilkår.

21.6.3.3 Departementets vurdering

Som Straffelovkommisjonen foreslår departementet i hovedsak å videreføre gjeldende rett om brudd på vilkår satt ved løslatelse på prøve fra forvaring. Departementet følger ikke opp kommisjonens forslag om å flytte hjemmelen til å sette som vilkår for løslatelse på prøve at den forvaringsdømte tar opphold i en institusjon eller kommunal boenhet ut over 1 år, og viser til begrunnelsen i punkt 21.6.2.4. Særreglene i gjeldende § 39 g fjerde og femte ledd om gjeninnsettelse fra en slik prøveløslatelsesordning, videreføres derfor i utkastet.

Departementet foreslår at alvorlig eller gjentatt vilkårsbrudd fortsatt skal kunne lede til gjeninnsettelse. For omgjøring av samfunnsstraff må vilkår være brutt mer enn én gang. Det følger av kravet om innskjerpingssamtale for vilkårsbrudd i disse prøvesituasjonene (se punkt 22.7.1). Gode grunner taler for at ordningen er annerledes ved gjeninnsettelse til forvaring. Forvaringsdømte ble på domstidspunktet ansett for å være farlige. Derfor bør det være adgang til å gjeninnsette etter ett alvorlig vilkårsbrudd.

Departementet støtter kommisjonens forslag til ny fristregel, og slutter seg til den begrunnelsen kommisjonen gir i sin omtale av det tilsvarende forslaget i reglene om betinget dom, se punkt 20.7.2.

Departementet foreslår at det tas inn en regel om at den domfelte så vidt mulig skal få uttale seg. En slik bestemmelse står ikke i loven i dag, men det følger av det kontradiktoriske prinsipp at den domfelte har en uttalerett. Kommisjonen har ikke foreslått en slik bestemmelse, men den har foreslått en tilsvarende regel ved omgjøring av vilkår ved betinget dom. Departementet viderefører dette forslaget, se punkt 20.7.4. Etter departementets syn blir det best samsvar i regelsettene dersom en tilsvarende uttrykkelig uttalerett også tas inn i bestemmelsen om omgjøring av vilkår eller gjeninnsettelse ved forvaring.

Departementet har særlig vurdert om henvisningene til straffeprosesslovens bestemmelser om forsvarer og varetektsfengsling skal videreføres. Disse henvisningene kom inn i loven ved lov 15. juni 2001 nr. 64. Bakgrunnen for henvisningen til kapittel 14 er omtalt slik i Ot.prp. nr. 46 (2000-2001) side 44:

«Departementet uttalte dette om en adgang til å varetektsfengsle ved vilkårsbrudd (høringsbrevet side 28-29):

«Flertallet i Justiskomiteen uttrykte i Innst. O. nr. 34 (1996-97) på side 22 at det må være adgang til innsettelse i varetekt dersom brudd på vilkår for prøveløslatelse igjen kan aktualisere faren for nye alvorlige straffbare handlinger av den art som begrunnet særreaksjonen.

Etter departementets syn er det mest naturlig å sørge for dette ved å innta en henvisning i straffeloven § 39 g til kapittel 14 i straffeprosessloven, slik man har gjort i straffeloven § 54 nr. 2 første ledd siste punktum. Bestemmelsen vil innebære at varetektsfengsling kan finne sted der det foreligger skjellig grunn til mistanke om vilkårsbrudd, og ett av de spesielle fengslingsvilkår i strpl. § 171 første ledd er oppfylt.»»

Om henvisningen til straffeprosessloven kapittel 9 uttalte departementet (Ot.prp. nr. 46 (2000-2001) side 44):

«Om prøveløslattes rett til forsvarer het det i høringsbrevet (side 29):

«Spørsmålet om den prøveløslattes rett til forsvarer under en sak om gjeninnsettelse er ikke uttrykkelig regulert. I Ot.prp. nr. 87 (1993-94) heter det at den løslatte i sak om gjeninnsettelse har krav på forsvarer etter straffeprosessloven § 96 andre ledd. (Det må være § 96 første ledd man her har ment.)

Departementet har etter en fornyet vurdering funnet det hensiktsmessig at forsvarerspørsmålet reguleres uttrykkelig i loven, slik det er gjort i forhold til domfelte som har en betinget dom, jf. straffeloven § 54 nr. 2. Regelen bør være at den domfelte har et ubetinget krav på forsvarer, noe som er i samsvar med forutsetningene i Ot.prp. nr. 87 (1993-94). Forvaringsdømte vil da ha større rett til forsvarer i en sak om gjeninnsettelse enn andre lovbrytere som er prøveløslatt eller som har en betinget dom, jf. straffeloven § 54 nr. 2. Dette lar seg imidlertid forsvare. Gjeninnsettelse vil for den forvaringsdømte være et spesielt sterkt inngrep på grunn av forvaringens tidsubestemthet. Det er også dette som er bakgrunnen for at spørsmålet skal avgjøres av by- eller herredsretten, jf. straffeloven § 39 g siste ledd og ikke forhørsretten, slik ordningen er for lovbrytere som har betinget dom eller som er prøveløslatt etter fengselslovens regler.»»

Det er i tråd med den generelle lovstrukturen i departementets utkast til ny straffelov (se om dette punkt 4.1.6) å regulere straffeprosessuelle spørsmål i straffeprosessloven. Departementet har derfor kommet til at for det første retten til forsvarer bør reguleres der. Det vises til utkastet til ny § 100 c i straffeprosessloven, der det foreslås at den domfelte skal ha rett til forsvarer - med mindre retten finner det ubetenkelig at den domfelte er uten forsvarer - når det er spørsmål om å fastsette eller fullbyrde ubetinget frihetsstraff i mer enn 6 måneder blant annet etter brudd på vilkårene for løslatelse på prøve fra forvaring. Dersom saken ikke dreier seg om gjeninnsettelse, men om endring av vilkår eller om forlengelse av prøvetid, jf. utkastet § 45 fjerde ledd, skal den prøveløslatte etter utkastet § 100 c tredje ledd få oppnevnt forsvarer når særlige grunner taler for det. Det er en videreføring av gjeldende rett - retten til forsvarer gjelder bare i saker om gjeninnsettelse. Etter § 39 g tredje ledd første punktum kan retten ved kjennelse oppheve eller endre fastsatte vilkår, jf. henvisningen til § 54 nr. 1. Da vil retten til forsvar følge de ordinære reglene i straffeprosessloven, og det er § 100 annet ledd og «særlige grunner» som er aktuell.

For det annet bør også regler om pågripelse og fengsling i saker om vilkårsbrudd stå i straffeprosessloven, i stedet for at straffeloven skal henvise til de generelle reglene om dette i straffeprosessloven. Departementet har derfor foreslått en ny § 173 a i straffeprosessloven. Se lovutkastet og merknaden til bestemmelsen.

Departementet foreslår en endring i forhold til gjeldende rett og kommisjonens forslag om situasjonen der den forvaringsdømte begår nye lovbrudd i prøvetiden. Departementet har kommet til at det bør gjelde samme regel når en forvaringsdømt begår en straffbar handling i prøvetiden som når en domfelt som har fått en betinget dom eller samfunnsstraff, begår en straffbar handling i prøvetiden eller gjennomføringstiden for disse reaksjonene. Det gir best helhet i loven om reglene for prøvesituasjonene er like. Og også i forvaringssaker kan det være et reelt behov for en slik regel. En seksuallovbryter begår kanskje en mindre alvorlig blotting. Episoden bør kunne lede til gjeninnsettelse selv om den ikke samtidig er et brudd på fastsatte vilkår. Selv om handlingen ikke var svært alvorlig, vil den - sett i sammenheng med tidligere lovbrudd - kunne være tilstrekkelig til å fastslå at den prøveløslatte bør gjeninnsettes. Departementet foreslår derfor i utkastet § 46 en slik regel.

Særlige spørsmål oppstår når en forvaringsdømt begår en straffbar handling i prøvetiden. Dersom vilkårene for en ny forvaringsdom er oppfylt, kan retten fastsette en ny tidsramme for begge forholdene. Gir den nye handlingen ikke grunnlag for forvaring, kan det spørres om retten i stedet bør fastsette en annen straff for forholdet, eller om en gjeninnsettelse til forvaring vil «konsumere» en reaksjon på det nye straffbare forholdet.

Departementet foreslår at retten får hjemmel til å fastsette enten en samlet dom for begge handlingene, eller en særskilt dom for den nye handlingen, slik som det foreslås for betinget dom og samfunnsstraff. Hensynet til å unngå et tosporet system på fullbyrdingstiden, kan tale for at den prøveløslatte gjeninnsettes til forvaring fremfor å få en ny fengselsstraff. Men dette hensynet må veies mot hvor alvorlig det nye lovbruddet er, samt hvor lenge den forvaringsdømte har vært løslatt på prøve og hvor mye som gjenstår av prøvetiden. Dersom han har vært løslatt i lang tid, og begår et mindre alvorlig lovbrudd - av en annen art enn dem som kan gi forvaring - kan det være grunn til å idømme en fengselsstraff i stedet for å gjeninnsette til forvaring. Eller forholdet kvalifiserer kanskje til bot eller samfunnsstraff. Utkastet § 42 om bortfall av andre straffer ved idømmelse av forvaring gjelder bare når de andre straffene er idømt før forvaringen. Idømmes de etter forvaringsdommen, blir de derimot stående.