Ot.prp. nr. 90 (2003-2004)

Om lov om straff (straffeloven)

27 Fellesregler for reaksjonsfastsettelsen

27.1 Innledende oversikt

Straffelovgivningen er preget av at domstolen og påtalemyndigheten er gitt et forholdsvis vidt skjønn. Selv om ingen straffrihetsgrunn foreligger, er domstolen på visse vilkår gitt en skjønnsmessig adgang til å frita den tiltalte for straff. Reglene om slikt straffritak behandles i punkt 27.2.

Når domstolen anvender en straffritaksregel, lyder dommen på frifinnelse, men handlingen anses bare som straffri, ikke som rettmessig. Nærmest denne avgjørelse er de tilfeller hvor domstolen eller påtalemyndigheten konstaterer at det foreligger en straffbar handling, men avstår fra å utmåle noen reaksjon. I domstolene kan dette skje i form av straffutmålingsutsettelse (domsutsettelse). I proposisjonen her foreslår departementet også at det innføres en ny reaksjon kalt straffutmålingsfrafall, jf. punkt 20.5 og punkt 9.3.3. Felles for de to reaksjonene gjelder at ingen straff blir fastsatt. Ved straffutmålingsutsettelse løper det en prøvetid, og vilkår kan også stilles. Straffutmålingsfrafall er derimot betingelsesløst. Påtalemyndigheten kan på tilsvarende måte bestemme påtaleunnlatelse med eller uten prøvetid og eventuelle vilkår i samsvar med bestemmelsen i straffeprosessloven § 69. Også i disse tilfeller er det reelt sett en avgjørelse om frafall av reaksjoner, jf. punkt 4.2.4.2.

For mange lovbrudd er det fra 5 til 10 år - ikke sjelden også mer - mellom strafferammens minimum og maksimum. Selv om den nye straffelov legger opp til å begrense rammene noe for enkelte lovbrudd, vil også den gi påtalemyndigheten og domstolen stor frihet ved utmålingen av straff i den enkelte sak. Dette gjør det naturlig å vurdere om det i straffelovens alminnelig del bør inntas bestemmelser som gir veiledning om hvordan straffen bør utmåles. Det kan dreie seg om hvilke momenter som generelt bør trekke straffen opp - skjerpende omstendigheter - og hvilke momenter som bør redusere den utmålte straff - formildende omstendigheter. Se nærmere om disse problemstillinger i punkt 11.8 og nedenfor i punkt 27.5.

Selv om strafferammene gjennomgående vil gi en betydelig valgfrihet, er rammene fastsatt først og fremst med tanke på ett lovbrudd med varierende omfang eller alvorlighet, men for øvrig begått under ordinære omstendigheter. Når disse forutsetninger svikter, kan det oppstå behov for å fravike de strafferammer som er fastsatt i det enkelte straffebud. Det kan bli spørsmål om å gå under et særskilt minimum, eller om å anvende en mildere straffart enn den som er fastsatt i straffebudet. Spørsmål av denne karakter behandles i punkt 27.3.

Om og eventuelt når det skal være adgang til å gå ut over lengstestraffen i de enkelte straffebud, er først og fremst et spørsmål om anvendelse av generelle sidestrafferammer ved sammenstøt av lovbrudd, gjentakelse og organisert kriminalitet. Om behandling av slike spørsmål vises til punkt 11.7 og nedenfor i punkt 27.4.

Når en lovbryter har begått flere straffbare handlinger som kommer til avgjørelse samtidig (konkurrens), er det både i gjeldende rett og i lovutkastet, straffskjerpelsesprinsippet som gjelder ved straffutmålingen. Prinsippet går ut på at det utmåles en felles straff med utgangspunkt i en viss utvidelse av strafferammen for det lovbruddet som har den strengeste ramme. Dette reiser spørsmålet om hvordan straffen skal utmåles hvis man ved avgjørelsen har oversett eller ikke har vært klar over et lovbrudd som den tiltalte hadde begått. Reglene om slik etterskuddsdom behandles i punkt 27.6.

Reglene om hvordan det påvirker straffen at den domfelte har utholdt frihetsberøvelse under etterforskingen (varetektsfengsling), eller sonet straff for samme forhold i utlandet, behandles i henholdsvis punkt 27.7 og 27.8.

27.2 Straffritak

27.2.1 Innledning

Gjeldende rett har bare en begrenset adgang til å frita for straff når de objektive og subjektive vilkårene for straff først er oppfylt. I motsetning til ved straffrihetsgrunnene, må en straffritaksgrunn være nedfelt i lov; straffritaksgrunnene er altså aldri ulovfestede. Adgangen til straffritak gjelder for eksempel ved visse former for særlig unnskyldelig medvirkning når straffen kunne ha vært en bot, eller når det dreier seg om en forseelse (§ 58 annet punktum). Et annet eksempel er bestemmelsene om provokasjon og retorsjon (§ 228 tredje ledd): Ved provokasjon kan den som har gjengjeldt en legemskrenkelse (eller ærekrenkelse) med en legemsfornærmelse, bli fritatt for straff. Ved retorsjon kan den som startet, bli fritatt for straff fordi handlingen er blitt gjengjeldt. Provokasjon og retorsjon kan bare gi straffritak for enkelte nærmere bestemte lovbrudd, som legemskrenkelser, og vil derfor bli behandlet i proposisjonen om den spesielle del.

Også adgangen til å sette ned straffen må ha hjemmel (se for eksempel § 56 om blant annet handlinger som er begått i berettiget fare, under tvang eller overhengende fare).

I tidligere utredninger (delutredningene I, IV, og V) har Straffelovkommisjonen foreslått ulike former for utvidet skjønnsmessig straffritak.

Straffelovkommisjonen foreslår i delutredning VII en bestemmelse som samler flere forhold som kan føre til straffritak (utkastet § 3-16). Bestemmelsen er dels en videreføring av gjeldende regler om straffritak, dels forslag om nye grunnlag for straffritak. Departementet har splittet opp emnene som berøres i kommisjonens lovutkast. I punkt 9.3 drøftet departementet spørsmålet om straffeloven skal inneholde en generell straffritaksregel, som verken er knyttet til spesielle tilstander eller spesielle straffebestemmelser. Departementet konkluderer med at det ikke bør innføres en slik regel.

Spørsmålet om en skjønnsmessig straffritaksregel bare for tilstander som ligger tett opptil utilregnelighetsgrunnene i lovutkastet § 20 kalt «utilregnelighetsnære tilstander» er drøftet foran i kapitlet om utilregnelighet, jf. punkt 15.8. Heller ikke en slik regel blir foreslått i proposisjonen her, men departementet vil komme tilbake til spørsmålet etter at reglene om utilregnelighet og særreaksjoner har virket i noe lenger tid og har blitt etterkontrollert.

I det følgende behandles andre mer begrensede grunnlag som kan tenkes å burde inngå i en fakultativ straffritaksregel (blant andre overskridelse av grensene for nødrett og uaktsom rettsvillfarelse). Behovet for slike regler må ses i lys av departementets forslag om at domstolene skal ha adgang til å frafalle utmåling av straff, jf. lovutkastet § 61. Det gjør at behovet for straffritaksregler er noe mindre enn kommisjonen la til grunn, jf. nærmere om dette nedenfor.

27.2.2 Plasseringen av særskilte straffritaksregler

Selv om Straffelovkommisjonen ikke går inn for at domstolene skal få en generell skjønnsmessig adgang til å frita for straff når straffvilkårene er oppfylt, foreslår den at også en ny straffelov skal ha adgang til å frita for straff i nærmere bestemte situasjoner. Forslaget skiller seg fra en generell adgang til straffritak (se foran) ved at straffritaket knytter seg til særskilte - mer begrensede - situasjoner som gjør at det er mindre grunn til å bruke straff enn ellers: Karakteristisk for situasjonen som kan lede til straffritak etter domstolens skjønn, er at de ligger noe opp til tilfeller hvor straffrihetsgrunner eller straffopphørsgrunner kommer til anvendelse, eller hvor forholdet objektivt, men ikke subjektivt befinner seg i straffansvarets absolutte periferi. De samme forholdene som kan lede til straffritak, skal i følge kommisjonens forslag gi domstolene adgang til å benytte en mildere straffart eller til å gå under fastsatte minstestraffer, se punkt 27.3.

Før de ulike straffritaksgrunnene behandles nærmere, er det naturlig å ta stilling til om straffritaksgrunnene bør samles og hvor en fellesbestemmelse om straffritak i så fall bør plasseres:

Gjeldende rett har ingen samlebestemmelse for hvilke tilfeller som kan gi grunnlag for fritak for straff. Men de fleste bestemmelsene om straffritak er samlet i kapittel 5 og finnes i §§ 57-59, rett etter bestemmelsen om straffnedsettelse. Spørsmålet om straffritak hører til straffespørsmålet.

Straffelovkommisjonen drøfter i delutredning VII om bestemmelsen om straffritak bør stå i kapittel 3, som angår vilkårene for straff, eller i kapittel 14 om reaksjonsfastsettingen. På tross av at kapittel 3 omhandler skyldspørsmålet, foreslår kommisjonen at reglene om straffritak bør plasseres der, siden formuleringene har nær tilknytning til regler som gjelder straffbarhetsvilkår.

Straffelovkommisjonen plasserte i delutredning V bestemmelsen om straffritak rett etter bestemmelsen om straffnedsettelsesgrunner (utkastet §§ 85 og 86).

To høringsinstanser har uttalt seg om forslaget til plassering: Agder lagmannsrett og Dommerforeningen mener at reglene om straffritak og straffnedsettelse har så mange fellestrekk at de bør behandles samlet. Begge høringsinstansene går inn for at reglene behandles i kapitlet om reaksjonsfastsettelsen.

En regel om straffritak har fellestrekk både med bestemmelser om straffrihetsgrunner og med bestemmelser om nedsettelse av straffen i beslektede tilfeller. Straffritak hører til straffespørsmålet, noe som kan tale for at emnet reguleres i kapitlet om fellesregler for reaksjonsfastsettelsen. Det er også ordningen etter gjeldende rett. Den omstendighet at anvendelse av reglene leder til frifinnelse, kan derimot tilsi at bestemmelsene samles i kapitlet om straffbarhetsvilkårene, jf. også Straffelovkommisjonens begrunnelse i delutredning VII side 229.

Departementet er enig med kommisjonen i at så mange som mulig straffritaksregler bør samles i én paragraf. Etter en samlet vurdering har en valgt å plassere bestemmelsen i lovens kapittel 14 med fellesregler om reaksjonsfastsettelsen. Siden avgjørelsen prosessuelt hører til straffespørsmålet, hører regelen systematisk best hjemme i lovens bestemmelser om reaksjonsfastsettelse. Det er riktignok en betydelig parallellitet mellom straffrihetsgrunnene og straffritaksgrunnene, men på den annen side er det også stort slektskap mellom straffritaksgrunnene og straffnedsettelsesgrunnene.

27.2.3 Straffritak for den som har forebygget eller gjenopprettet skaden og uforbeholden tilståelse

Etter gjeldende rett kan den som så vidt mulig og i det vesentlige har forebygget eller gjenopprettet de skadelige følgene av sin handling før han vet at han er mistenkt, få straffen nedsatt (§ 59 første punktum). Kunne straffen vært fastsatt til bøter, eller var handlingen en forseelse, kan straffen falle bort.

Har den siktede avgitt en uforbeholden tilståelse, skal retten ta dette i betraktning ved straffutmålingen (§ 59 annet ledd første punktum), jf. nærmere i punkt 27.5.2. Retten kan sette straffen ned og til en mildere straffart, jf. § 59 annet ledd annet punktum, men den kan ikke frita helt for straff. Bestemmelsen ble endret ved lov 2. mars 2001 nr. 7. Før lovendringen var det også et vilkår for straffnedsettelse at den som tilsto, gjorde det før han visste seg mistenkt. Tilståelsen kunne også begrunne straffritak på samme vilkår som i forebyggings- og gjenopprettingstilfellene.

Straffelovkommisjonen foreslår at den som frivillig i vesentlig grad har forebygget eller gjenopprettet skaden, kan fritas for straff når straffen ellers kunne vært fastsatt til bøter. Etter gjeldende rett kan retten frita for straff også ved forseelser. Men kommisjonen legger til grunn at alle lovbrudd som er forseelser, også har bot som straffalternativ slik at det ikke er behov for noen særskilt regulering som følge av at skillet forbrytelse/forseelse ikke videreføres, jf. punkt 4.1.3. Forslaget viderefører gjeldende rett og er i samsvar med kommisjonens forslag i delutredning V.

Kommisjonen foreslår i samme regel at den som frivillig har meldt seg og avlagt en uforbeholden tilståelse, skal kunne fritas for straff når straffen ellers kunne vært fastsatt til bøter. Dette er en endring i forhold til gjeldende rett, men tilsvarer langt på vei hjemmelen som tidligere gikk frem av § 59, jf. foran om gjeldende rett. Kommisjonen mener en slik adgang bør gjeninnføres. Forslaget svarer til kommisjonens forslag i delutredning V.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om skadeforebygging og tilståelse som straffritaksgrunner.

Som Straffelovkommisjonen går departementet inn for å videreføre den adgangen som i dag er til å frita for straff når lovbryteren i det vesentlige forebygger eller gjenoppretter skaden, og saken kunne vært avgjort med bot, dvs. at straffebudet har bot som straffalternativ. Etter departementets syn er behovet for å straffe lite i slike situasjoner. Tvert imot kan en regel om straffritak ha en gunstig effekt siden den legger forholdene til rette for at lovbryteren forebygger eller gjenoppretter skaden. Tilsvarende synspunkter ligger til grunn for forslaget om å videreføre et krav om straffrihet ved tilbaketreden fra forsøk, jf. utkastet § 16 annet ledd. Forutsetningen er imidlertid at lovbryteren kjenner straffritaksregelen, og det vil ofte ikke slå til. Departementet er enig i at adgangen til straffritak bare bør stå åpen ved de minst alvorlige lovbrudd. Ved mer alvorlig lovbrudd er det behov for å markere tydligere at handlingen er ulovlig og straffbar. Dersom det unntaksvis er urimelig å fastsette straff kan retten uansett beslutte straffutmålingsutsettelse, eventuelt den foreslåtte reaksjonen straffutmålingsfrafall.

Det kan reises spørsmål ved om det er behov for en særskilt straffritaksregel for de aktuelle tilfellene ved siden av en bestemmelse om straffutmålingsfrafall. Departementet legger vekt på at muligheten for straffrihet bør være synlig i loven for å oppfordre lovbrytere til å forebygge eller gjenopprette skaden. Momentet blir synligst ved en særskilt straffritaksregel.

Kommisjonen uttalte i delutredning V side 214 at utkastet mente å videreføre gjeldende rett på dette punktet. Det kan likevel reises spørsmål ved om uttrykket «frivillig», som brukes som vilkår i kommisjonens utkast både i delutredning V og VII, dekker det vilkåret som i dag gjelder, nemlig at «den som før han ennå vet at han er mistenkt». Departementet går inn for å videreføre den gjeldende ordlyden på dette punktet, og foreslår en omformulering i forhold til kommisjonens utkast.

For uforbeholdne tilståelser som er gitt i en tilsvarende situasjon, er departementet derimot ikke enig i at en adgang til straffritak bør gjeninnføres. Dette gjelder selv om en slik realitetsendring neppe var tilsiktet ved lovendringen i 2001, jf. Ot.prp. nr. 81 (1999-2000) side 44. Etter departementets oppfatning er det prinsipielt uheldig at et lovbrudd blir straffritt alene av den grunn at gjerningspersonen frivillig erkjenner sine synder. Det kan være unaturlig at rettens konklusjon skal gå ut på frifinnelse nettopp når det sentrale poeng er at lovbryteren har tilstått at han har begått et lovbrudd. Dette måtte imidlertid bli resultatet ved en straffritaksregel.

Påtalemyndigheten har lenge hatt mulighet for å avgjøre slik saker med en vilkårsløs påtaleunnlatelse etter straffeprosessloven § 69 første ledd. Det forelås nå at domstolen gis en tilsvarende adgang i form av reglene om straffutmålingsfrafall, jf. punkt 20.5 og utkastet § 61. Muligheten for å oppnå en slik reaksjon vil være et like sterkt incitament til å tilstå som en straffritaksregel. Samtidig vil rettens konklusjon gi et bedre uttrykk for hvordan handlingen bedømmes. Lovbryteren kjennes skyldig; han frifinnes ikke, slik han ville ha blitt ved straffritak. Men lovbryteren er totalt sett så lite å klandre at ingen straff blir fastsatt. Vanligvis går det lengre tid mellom handlingen og en tilståelse enn mellom handlingen og gjenoppretting eller forebygging. Lovbryteren vil derfor ha bedre tid til å undersøke betydningen av å tilså, og det er ikke det samme behov for å markere i loven at straffritak kan bli resultatet. Departementet kan derfor ikke se at det lenger er behov for en regel om straffritak. For øvrig skal jo tilståelser tillegges vekt ved straffutmålingen innenfor rammen, jf. punkt 27.5.2.

Det vises for øvrig til lovutkastet § 81 nr. 1 og til merknaden til denne bestemmelsen.

27.2.4 Straffritak på grunn av avhengighetsforhold eller liten grad av deltakelse

27.2.4.1 Gjeldende rett

Når medvirkning særlig har vært grunnet på avhengighet til en medskyldig, eller har vært av bagatellmessig betydning i forhold til de andres delaktighet, kan straffen settes ned, jf. § 58 første punktum. (Nedsettelse av straff omtales i punkt 27.3.) Når straffen kunne vært satt til bøter, og ved forseelser, kan retten frita helt for straff, jf. § 58 annet punktum. Selv om bestemmelsen bruker uttrykket «Medvirken», følger det av forarbeidene at bestemmelsen også får anvendelse på personer som teknisk sett er hovedgjerningspersoner, men som reelt sett har en underordnet rolle, jf. SKM side 99. Forarbeidene bruker som eksempel at en innbruddstyv lar sin sønn krype inn og ta tyvegodset. Selv om sønnen rettslig sett er hovedgjerningspersonen, kan straffen hans settes ned på grunn av avhengighetsforholdet til faren.

Eksempler på avhengighetsforhold kan være slektskapsbånd, kameratskap, kjærlighetsforhold, arbeidsforhold, økonomisk avhengighet, organisasjonsforhold mv. Et eksempel på bagatellmessig deltakelse er at B står vakt en mørk natt på et avsides sted mens A stjeler redskaper fra en brakke. A hadde gjennomført tyveriet selv om B ikke hadde stått vakt. B får ikke og krever heller ikke noe av tyvegodset.

Departementet viser for øvrig til punkt 8.2.2 for en nærmere gjennomgåelse av gjeldende rett om hva medvirkning innebærer.

27.2.4.2 Straffelovkommisjonens forslag og høringsinstansenes syn

Straffelovkommisjonen viderefører i delutredning VII, som i delutredning V, innholdsmessig gjeldende rett om straffritak for visse medvirkningshandlinger. Men kommisjonen har valgt andre begreper for tydeligere å skille medvirkning fra hovedgjerning. I delutredning V brukte kommisjonen noen steder et medvirkningsbegrep som bare omfattet medvirkere i snever forstand (se for eksempel utkastet til § 23). Andre steder er begrepet brukt i en videre forstand slik at også hovedgjerningspersoner kunne anses som «medvirkere» i relasjon til bestemmelsen om straffnedsettelse (se delutredning V side 79 og utkastet til §§ 85 og 86). Begrepsbruken ble kritisert av Husabø i Straffansvarets periferi side 267-268. I delutredning VII sier kommisjonen seg enig i kritikken, og foreslår i stedet formuleringer som retter seg mot den som «handler» og «deltar» i stedet for den som «medvirker», jf. delutredning VII side 211. Kommisjonen har også foreslått enkelte andre språklige endringer.

Siden kommisjonen foreslår å oppheve skillet mellom forbrytelser og forseelser, drøfter den om det er behov for å erstatte dagens regel om at straffen kan falle bort ved forseelser. Kommisjonen konkluderer med at det neppe finnes forseelser som ikke også kan straffes bare med bot, slik at det ikke er behov for en særregel.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om straffritak på grunn av medvirkningshandlinger.

27.2.4.3 Departementets vurdering

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at handlinger som er mindre straffverdige på grunn av et avhengighetsforhold eller fordi handlingen har hatt liten betydning, fortsatt bør ha betydning for om lovbryteren blir straffet. I lys av forslaget om å gi domstolene adgang til å frafalle straffutmålingen, jf. utkastet til § 61, er det imidlertid ikke behov for også å ha en regel om straffritak for slike forhold. En regel om straffutmålingsfrafall vil bedre få frem at lovbryteren er skyldig, men at handlingen er så unnskyldelig at straff ikke bør fastsettes. Departementet følger derfor ikke opp kommisjonens forslag om en egen straffritaksregel for personer som har stått i et avhengighetsforhold eller som bare har deltatt i liten grad. Disse forholdene skal imidlertid fortsatt kunne lede til straffnedsettelse, se punkt 27.3.4.

Spørsmålet om forseelser som kommisjonen reiser i relasjon til medvirkning, gjelder også i forhold til noen av straffritaksgrunnene som omtales nedenfor. Etter departementets syn er det ikke hensiktsmessig å lage en særregel for forseelsesalternativet. Siden departementet foreslår å oppheve skillet mellom forbrytelser og forseelser (se punkt 4.1.3.3), vil det virke kompliserende å ha en egen regel som skal tilsvare gjeldende forseelsesalternativ. Som kommisjonen mener dessuten departementet at det neppe vil være et reelt behov for å videreføre alternativet så lenge det er tilstrekkelig for å frita for straff at det kan fastsettes en bot. Departementet legger til grunn at bot kan brukes som eneste straff for forseelser etter gjeldende rett.

27.2.5 Overskridelse av grensene for nødrett, nødverge eller lovlig selvtekt

27.2.5.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett har den angrepne i en nødvergesituasjon krav på straffrihet når overskridelsen av nødverge alene skyldes «en ved Angrebet fremkaldt Sindsbevægelse eller Bestyrtelse» (§ 48 fjerde ledd). Det er altså tale om en såkalt unnskyldingsgrunn, jf. punkt 4.2.3.1 foran: Handlingen er straffri, men ikke rettmessig. Ut over dette tilfellet har ikke retten adgang til å frita for straff når grensene for nødverge (§ 48), nødrett (§ 47) eller lovlig selvtekt (uskrevne regler) er overskredet. Hva som nærmere ligger i nødrett, nødverge og selvtekt, er behandlet i punkt 14.3.2.2, 14.3.3.1 og 14.3.4.1.

27.2.5.2 Straffelovkommisjonens forslag og høringsinstansenes syn

Straffelovkommisjonen foreslo i delutredning V å erstatte straffrihetsregelen for overskridelse av nødverge med en generell straffritaksregel som skulle gjelde overskridelse av grensene for nødrett, nødverge og lovlig selvtekt. Fritak for straff skulle gis i «særlige tilfeller». Begrunnelsen var at straffrihetsregelen i straffeloven § 48 fjerde ledd går for langt, jf. delutredning V side 100, og kommisjonen anså det som bedre at spørsmålet om overskridelsen skal være straffri, ble overlatt til rettens skjønn.

I spørsmålet om straffrihetsregelen i gjeldende § 48 fjerde ledd skal oppheves, har Straffelovkommisjonen i delutredning VII delt seg i et flertall og et mindretall. Mindretallet (Sulland) ønsker å beholde en regel om ubetinget straffrihet i de tilfellene § 48 fjerde ledd regulerer, jf. delutredning VII side 220. En samlet kommisjon viderefører forslaget fra delutredning V om at retten bør ha en adgang til å frita for straff når grensene for nødverge, nødrett og selvtekt er overskredet og særlige grunner tilsier frifinnelse.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om straffritak på grunn av overskridelse av nødrett, nødverge eller lovlig selvtekt.

27.2.5.3 Departementets vurdering

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at det kan tenkes situasjoner der det fremstår som rimelig å frita for straff når grensene for nødrett, nødverge eller lovlig selvtekt er overskredet. Dette gjelder særlig siden den gjeldende straffrihetsgrunnen som i dag står i § 48 fjerde ledd, ikke videreføres. Det vises til punkt 14.3.3.4 om bakgrunnen for dette. Disse tilfellene knytter seg så sterkt til straffrihetsgrunnene at resultatet bør være fritakelse for straff, og ikke straffutmålingsfrafall.

Videre støtter departementet at adgangen bare skal gjelde når «særlige grunner tilsier frifinnelse». Det må ha foreligget ekstraordinære forhold, for eksempel et sterkt tidspress som gjør overskridelsen svært forståelig. Ved overskridelse særlig av nødverge er det også av betydning om overskridelsen skyldes en «sinnsbevegelse eller bestyrtelse» som er fremkalt ved angrepet, sml. gjeldende § 48 fjerde ledd. At den som handlet var i en slik tilstand, er imidlertid etter forslaget ikke noe ubetinget krav.

Forslaget til straffritaksregel må ses i sammenheng med straffrihetsgrunnene nødrett, nødverge og selvtekt (jf. utkastet til §§ 17-19): Dersom vilkårene for straffrihet ikke foreligger, kan det være aktuelt med straffritak. Forslaget må også ses i sammenheng med § 80 bokstav d om adgangen til å sette ned straffen: Er det ikke grunnlag for straffritak ved overskridelse av grensene for disse straffrihetsgrunnene, kan det være aktuelt med straffnedsettelse.

27.2.6 Straffritak for den som har overskredet grensene for lovlig maktbruk i forbindelse med lovlig pågripelse og avverging av flukt

Etter gjeldende rett er det ikke en uttrykkelig eller generell adgang til å frita for straff når grensene for lovlig maktbruk i forbindelse med pågripelse og hindring av flukt er overskredet. Men straffrihetsregelen som følger av § 48 fjerde ledd gjelder trolig også for overskridelse av lovlig maktbruk (jf. Straffelovkommentaren I side 388-389).

Straffelovkommisjonen foreslår i delutredning VII at retten får en adgang til å frita for straff når grensene for lovlig maktbruk i forbindelse med pågripelse og avverging av flukt er overskredet. Særlige grunner må tilsi frifinnelse - dette er det samme vilkåret som i forslaget til straffritaksregel for overskridelse av grensene for nødrett, nødverge og selvtekt, jf. punkt 27.2.5.

Forslaget har ingen direkte parallell i tidligere utredninger, men forholdet ga også etter kommisjonens forslag i delutredning V adgang til straffritak. Bakgrunnen for forslaget om en eksplisitt regel er at kommisjonen foreslår å oppheve regelen som i dag følger av § 48 tredje ledd og som gir straffrihet for maktbruk ved lovlig pågripelse og avverging av flukt. I delutredning V var dette forholdet innlemmet i nødvergebestemmelsen som etter gjeldende rett. Kommisjonen uttaler at bestemmelsen er søkt formulert på en måte som skal fange opp også mislykkede forsøk på pågripelse eller fluktavverging.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om dette grunnlaget for straffritak.

Departementet går i motsetning til Straffelovkommisjonen i delutredning VII inn for å videreføre regelen i straffeloven § 48 tredje ledd, jf. 14.3.3.4, slik at reglene om nødverge fortsatt skal gjelde for den som lovlig pågriper noen eller søker å hindre noen i å unndra seg frihetsstraff eller varetektsfengsling. Av den grunn vil også reglene om overskridelse av grensene for nødverge gjelde for slike handlinger, og det er ikke behov for noen særskilt regel om straffritak for den som har overskredet grensene for lovlig maktbruk i forbindelse med pågripelser eller avverging av flukt.

27.2.7 Straffritak for den som har handlet i uaktsom rettsuvitenhet

Inntil nå har det vært vanlig å bruke betegnelsen rettsvillfarelse. Departementet har i punkt 16.6 gitt uttrykk for at terminologien bør endres til «rettsuvitenhet». Denne begrepsbruken blir lagt til grunn i det følgende - også i omtalen av dagens regler.

Etter gjeldende rett skal den som er i rettsuvitenhet (også kalt normvillfarelse eller rettsvillfarelse) som er unnskyldelig, fritas for straff (§ 57). Det skal svært mye til for at rettsuvitenhet regnes som unnskyldelig. Også situasjonsvillfarelse, såkalt uegentlig rettsvillfarelse, kan føre til frifinnelse. Slik rettsuvitenhet bedømmes etter rettspraksis - med støtte i forarbeidene - etter § 42 om faktisk uvitenhet. Er skyldformen i det straffebudet som overtres, forsett, kan også uaktsom uvitenhet lede til frifinnelse - dersom den henføres under § 42. Det vises til punkt 16.6.1 for en nærmere gjennomgåelse av reglene om rettsuvitenhet.

I delutredning I uttalte Straffelovkommisjonen at domstolene stiller for strenge krav for å anse rettsuvitenhet for å være unnskyldelig (side 150). Kravene for å frifinne burde reduseres noe. Kommisjonen tok også til orde for å samle alle typer villfarelse om rettsregler i én bestemmelse.

Straffelovkommisjonen fulgte i delutredning V opp denne ideen (§ 34). (Straffnedsettelse for uaktsom rettsuvitenhet var derimot behandlet for seg.) I utkastets første punktum er rettsuvitenhet som skulle føre til straffrihet, regulert. Dette forslaget er nærmere omtalt i punkt 16.6.2. Annet ledd i kommisjonens forslag åpner for at uaktsom rettsuvitenhet skal kunne lede til straffritak når særlige grunner taler for det. I tredje punktum er det angitt noen momenter som skal inngå i den skjønnsmessige vurderingen av om straffritak bør gis: hensynet til en effektiv håndhevelse av straffebudet, graden av uaktsomhet og rimeligheten av å straffe. Kommisjonen kom til at den strenge praksisen var velbegrunnet, og gikk ikke inn for en oppmyking.

Straffelovkommisjonen viderefører i delutredning VII i hovedtrekk forslaget fra delutredning V, men man har valgt å splitte opp bestemmelsen om rettsuvitenhet i tråd med systematikken ellers i lovutkastet der de fleste grunnlagene for straffritak er samlet i én bestemmelse. Forslaget til straffritak for uaktsom rettsuvitenhet er et stykke på vei i samsvar med gjeldende rett. Men mens dagens regel om straffritak for rettsuvitenhet (straffeloven § 57) ikke gjelder for uaktsomme situasjonsvillfarelser, dekker forslaget også slike normvillfarelser ( u-egentlige rettsvillfarelser). Kommisjonen legger i delutredning V til grunn at straffritak for annen normvillfarelse bare vil være aktuelt helt unntaksvis (side 132).

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om straffritak for uaktsom rettsuvitenhet.

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at det i enkelte tilfeller bør være mulig å unnlate å reagere med straff når lovbryteren uaktsomt har vært uvitende om at handlingen var ulovlig. Departementet mener imidlertid at forslaget om straffutmålingsfrafall (jf. lovutkastet § 61) ivaretar dette behovet. Det vil komplisere regelverket unødig å ha både regler om straffutmålingsfrafall og mulighet for straffritak ved uaktsom rettsuvitenhet. Departementet går imidlertid inn for at uaktsom rettsuvitenhet skal kunne lede til straffnedsettelse, se utkastet til § 80 bokstav j. Forslaget må også ses i sammenheng med frifinnelsesgrunnen i § 15. Dersom rettsuvitenheten ikke er uaktsom, skal lovovertrederen frifinnes.

27.2.8 Fellesspørsmål

Anvendelse av en straffritaksregel hører til straffespørsmålet. Domskonklusjonen er likevel frifinnelse. Dette er ordningen etter gjeldende rett og Straffelovkommisjonens forslag, og videreføres i departementets utkast. Situasjonen kan ligge slik an at det er ønskelig å få klarere frem at handlingen er urettmessig, men hvor det ikke er rimelig å fastsette straff. Da vil retten kunne ilegge den foreslåtte reaksjonen straffutmålingsfrafall i stedet, jf. utkastet § 61.

Etter utkastet er det retten som kan frifinne. Reglene skal også gjelde for påtalemyndighetens avgjørelse av påtalespørsmålet, jf. kommisjonens uttalelser i delutredning VII side 230 som departementet slutter seg til. Formentlig vil det da være riktigst at saken henlegges som «ikke straffbar».

27.3 Straffnedsettelsesgrunner

27.3.1 Utgangspunkter

Det er i punkt 4.2.3 redegjort for innholdet i og forskjellen mellom begrepene straffrihetsgrunner, straffritaksgrunner og straffnedsettelsesgrunner. Selv om begrepene betegner ulike strafferettslige virkninger, gjenfinnes likevel flere av de samme typer av omstendigheter med forskjellige kvalifikasjonskrav både som straffrihetsgrunn, strafffritaksgrunn og straffnedsettelsesgrunn. Det er foran i kapittel 27.2 vist at det er et slektskap mellom de omstendigheter som utgjør grunnvilkårene for straff - som nødrett, nødverge og vilkårene for tilregnelighet - og omstendigheter som kan lede til straffritak.

Straffnedsettelse innebærer at straffen settes under et særskilt minimum eller til en mildere straffart enn straffebudet åpner for, for eksempel bot i stedet for fengsel.

Omstendigheter som kan føre til straffnedsettelse, og som også kan lede til straffritak, behandles i punkt 27.3.3. I punkt 27.3.2 behandles straffnedsettelse for utilregnelighetsnære tilstander. For denne gruppen følger departementet ikke opp kommisjonens forslag om en straffritaksregel, se punkt 15.8.5. I punkt 27.3.4 behandles noen ytterligere forhold som kan lede til straffnedsettelse.

27.3.2 Straffnedsettelse for utilregnelighetsnære tilstander

27.3.2.1 Gjeldende rett

Når lovbryteren på handlingstiden hadde en alvorlig psykisk lidelse med en betydelig svekket evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen, men ikke var psykotisk, var lettere psykisk utviklingshemmet eller handlet under en sterk bevissthetsforstyrrelse som ikke var en følge av selvforskyldt rus, kan straffen settes ned under lavmål eller til en mildere straffart (§ 56 bokstav c). Det samme gjelder for den som var bevisstløs som en følge av selvforskyldt rus, når særdeles formildende omstendigheter taler for at straffen settes ned (§ 56 bokstav d). Det er antatt at § 56 bokstav d kan anvendes analogisk når den siktede ikke var bevisstløs, men hadde en sterk nedsettelse av bevisstheten, jf. rettspraksis om den eldre § 56 nr. 2 og StraffelovkommentarenI side 502. Bestemmelsen fikk dagens ordlyd ved lov 17. januar 1997 nr. 11. Lovendringen trådte i kraft 1. januar 2002. Det vises til punkt 2.3.2.1 om bakgrunnen for lovvedtaket.

27.3.2.2 Straffelovkommisjonens forslag og høringsinstansenes syn

Straffelovkommisjonen foreslår i delutredning VII langt på vei å videreføre gjeldende rett med hensyn til hvilke psykiske tilstander som skal kunne lede til straffnedsettelse. Forslaget svarer til kommisjonens tidligere forslag (delutredning IV og V).

Kommisjonen foreslår noe lempeligere vilkår for å sette ned straffen ved sterk bevissthetsforstyrrelse som er en følge av selvforskyldt rus enn etter gjeldende rett. Mens kravet i dag er «særdeles formildende omstendigheter», forslår kommisjonen «særlige grunner». Kommisjonen foreslår også enkelte språklige endringer.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om forslaget til straffnedsettelse på grunn av psykiske avvik. Men Den rettsmedisinske kommisjons psykiatriske gruppe har noen bemerkninger til hvem som bør omfattes av en eventuell straffritaksregel, som også kan ha betydning for avgrensingen av hvem som bør kunne få straffnedsettelse, se nærmere punkt 15.8.4 hvor uttalelsen er sitert.

27.3.2.3 Departementets vurdering

Departementet foreslår å videreføre gjeldende rett og foreslår å beholde det strenge kravet til straffnedsettelse når den sterke bevissthetsforstyrrelsen skyldes selvforskyldt rus.

Riktignok kan det være grunn til å vurdere å lempe noe på de kravene som stilles til at en bevissthetsforstyrrelse som skyldes selvforskyldt rus, kan gi straffnedsettelse. Men Stortinget tok stilling til ordlyden for få år siden, da lov 17. januar 1997 nr. 11 ble vedtatt. Departementet foreslo i Ot.prp. nr. 87 (1993-94) en straffnedsettelsesregel for slike tilfeller som Straffelovkommisjonens formulering ligger tett opp til: Departementet foreslo at vilkåret skulle være «særlige omstendigheter» (forslag til § 56 bokstav d) mens kommisjonen foreslår «særlige grunner». I tillegg foreslo departementet en ny bokstav e i § 56: Når lovbryteren handlet under en lettere bevissthetsforstyrrelse som var en følge av selvforskyldt rus, kunne etter forslaget straffen settes ned når lovbryteren ved spørsmålet om skyldkravet var oppfylt, ble bedømt som om han hadde vært edru (fingert skyld). «Særlige omstendigheter» måtte også her tale for straffnedsettelse.

Komiteens flertall forkastet i Innst. O. nr. 34 (1996-97) departementets forslag til § 56 bokstav e, og uttalte (side 10):

«Flertallet vil vise til at både allmennpreventive hensyn og hensynet til den alminnelige rettsoppfattelse tilsier at nedsettelse eller fullt fritak for straff for en ulovlig handling begått i selvforskyldt rus ikke skal forekomme.»

Stortinget vedtok deretter en ordlyd i § 56 bokstv d som lå tett opp til den tidligere § 56 nr. 2-ordlyden: Straffnedsettelse er betinget av at «særdeles formildende omstendigheter» taler for det. (Men mens § 56 nr. 2 bare åpnet for nedsettelse under strafferammen, gir § 56 bokstav d også adgang til å velge en mildere straffart.)

På bakgrunn av at Stortinget nylig har forkastet en oppmyking av reglene om straffnedsettelse ved selvforskyldt rus, foreslår departementet å videreføre gjeldende formulering.

Den begrensete etterkontrollen som departementet har gjennomført (se punkt 21.1), har ikke avdekket at det er behov for å vurdere endringer i regelen om straffnedsettelse for utilregnelighetsnære tilstander.

Departementet har merket seg uttalelsen fra Den rettsmedisinske kommisjons psykiatriske gruppe om begrepsbruken for de psykosenære tilstandene. Selv om høringsuttalelsen direkte angår Straffelovkommisjonens utkast til straffritaksregel, er ordlyden den samme i straffnedsettelsesbestemmelsen, og synspunktene kan således ha en viss betydning for formuleringen av den. Både departementet og Særreaksjonsutvalget forutsatte at forslaget til fakultativ straffritaksregel kunne omfatte noen flere enn dem som kunne tvangsinnlegges etter daværende lov om psykisk helsevern (se Ot.prp. nr. 87 (1993-94) side 33 og 35 og delutredning IV side 57). Det ble pekt på at siktemålet med de to lovene er så ulikt at det neppe er hensiktsmessig at de har samme ramme. Departementet kan isolert sett se at noen hensyn kan tale for å ha likelydende bestemmelser i straffeloven og psykisk helsevernloven på dette punktet, slik Den rettsmedisinske kommisjons psykiatriske gruppe går inn for. Som høringsinstansen selv peker på, kan det imidlertid tenkes at utviklingen i det ene regelsettet går i en retning som ikke er ønskelig for det andre. Og mens en regel om straffritak skulle ha som konsekvens at den straffritatte kunne bli overført til det psykiske helsevernet, har ikke en regel om straffnedsettelse en slik kobling til helsevernet. Dermed blir behovet for å samkjøre begrepene mindre i en bestemmelse om nedsettelse av straffen. Departementet fastholder dessuten at regelsettene har ulikt siktemål. Departementet foreslår på denne bakgrunn å videreføre den begrepsbruken som er innarbeidet i gjeldende § 56 bokstav c.

Departementet følger opp de fleste av kommisjonens forslag til språklige endringer. Det vises til lovutkastet § 80 bokstav f til h og til merknaden til bestemmelsen.

27.3.3 Straffnedsettelsesgrunner som korresponderer med utkastet til straffritaksregel

27.3.3.1 Gjeldende rett

Den som så vidt mulig og i det vesentlige har forebygget eller gjenopprettet de skadelige følger av sin handling før han vet at han er mistenkt, kan få straffen satt under lavmål eller til en mildere straffart (§ 59 første ledd jf. 58). Det vises til gjennomgåelsen i punkt 27.2.3. I motsetning til ved straffritak er ikke straffnedsettelse betinget av at bøter kunne ha vært fastsatt eller at handlingen er en forseelse.

Også den som har deltatt i et lovbrudd hvor flere har deltatt, kan få straffen satt ned dersom deltakelsen er av bagatellmessig betydning, eller vedkommende har handlet ut fra et avhengighetsforhold til en medskyldig (§ 58 første punktum). Heller ikke her er det et krav at bot kan ilegges eller at handlingen er en forseelse, slik situasjonen er ved straffritak.

Etter § 56 bokstav a kan straffen settes ned når grensene for nødrett og nødverge er overskredet.

Vi har i dag ingen generell straffnedsettelsesregel ved overskridelse av grensene for lovlig selvtekt.

Foreligger det ikke-unnskyldelig (uaktsom) rettsvillfarelse, kan straffen settes ned (§ 57).

27.3.3.2 Straffelovkommisjonens forslag og høringsinstansenes syn

Straffelovkommisjonen foreslår at straffen skal kunne settes under minstestraffen eller til en mildere straffart i de typetilfellene som er nevnt i redegjørelsen for gjeldende rett foran, jf. delutredning VII side 264-265. Forslaget er med ett unntak i tråd med forslaget i delutredning V. Nytt både i forhold til gjeldende rett og i forhold til forslaget i delutredning V er forslaget om adgang til straffnedsettelse ved overskridelse av lovlig maktbruk i forbindelse med lovlig pågripelse eller avverging av fluktfare. Dette forslaget er begrunnet med at kommisjonen går inn for å sløyfe regelen i den gjeldende straffeloven § 48 tredje ledd om straffrihet i slike situasjoner. Nytt er også forslaget om å åpne for straffnedsettelse ved overskridelse av grensene for lovlig selvtekt. Kommisjonen viser i delutredning VII side 264 til gjennomgåelsen av de korresponderende grunnlagene for straffritak, se fremstillingen av kommisjonens forslag i punkt 27.2 foran.

Kommisjonen foreslår mindre strenge vilkår for straffnedsettelse enn for straffritak: For det første foreslår kommisjonen at det for straffritak for tilståelse skal være et tilleggsvilkår om at vedkommende frivillig har meldt seg. Kommisjonen har ikke begrunnet ulikheten, bare opplyst at uttrykket er sløyfet (utredningen side 264). En annen ulikhet er at det kreves «særlige grunner» for straffritak for overskridelse av nødrett, nødverge, lovlig selvtekt og lovlig maktbruk, samt uaktsom rettsvillfarelse, mens dette vilkåret ikke gjelder for nedsettelse av straff. Momenter for vurderingen av straffritak for uaktsom rettsvillfarelse er heller ikke gjentatt for straffnedsettelse. Til sist er det ved gjenopprettelse, tilståelse og medvirkning et vilkår at straffen kunne vært fastsatt til bøter for at fritak for straff er aktuelt, mens vilkåret ikke gjelder for å vurdere straffnedsettelse.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om de nevnte grunnlagene for straffnedsettelse.

27.3.3.3 Departementets vurdering

Departementet foreslår at de grunnene som etter lovutkastet her kan føre til straffritak, også bør kunne gi grunnlag for nedsettelse av straffen i forebygging/gjenoppretting av skade og overskridelse av grensene for nødrett, nødverge og selvtekt. Det er en klar sammenheng mellom de to regelsettene: Dersom ikke retten finner å kunne frita for straff, bør den kunne gjøre det mindre, nemlig å sette ned straffen. Som det går frem av punkt 27.2 foran, foreslår departementet noen færre straffritaksgrunner enn det Straffelovkommisjonen gjør. Begrunnelsen er særlig at forslaget om straffutmålingsfrafall, jf. utkastet til § 61, gjør at det er et mindre behov for også å ha regler om straffritak. Forutsetningene her er altså endret i forhold til dem kommisjonen baserte sine vurderinger på. Slik overskridelse knytter seg så sterkt til straffrihetsreglene at straffritak bør være en mulighet. Siden overskridelse av grensene for maktbruk etter departementet skal bedømmes etter hovedregelen om nødverge, er det heller ikke grunn til å ha en egen regel om overskridelse av grensene for lovlig maktbruk.

Når det er tale om straffnedsettelse og ikke straffritak, bør det ikke stilles krav om særlige grunner eller om at lovbruddet kan straffes med bot.

Det vises for øvrig til lovutkastet § 81 og til merknadene til bestemmelsen.

27.3.4 Andre straffnedsettelsesgrunner

27.3.4.1 Innledning

Departementet går i motsetning til Straffelovkommisjonen ikke inn for at avhengighetsforhold til en annen deltaker, liten grad av deltakelse og uaktsom rettsuvitenhet skal kunne lede til straffritak, men er enig med kommisjonen i at disse forholdene bør kunne lede til straffnedsettelse. Det vises til punkt 27.2.4.3. Tilståelse, som kommisjonen også mener bør kunne lede til straffritak, blir behandlet i punkt 27.3.4.5. Nedenfor behandles dessuten andre straffnedsettelsesgrunner som ikke korresponderer med noen straffritaksregel.

27.3.4.2 Forsøk

I gjeldende rett er straffen for forsøk regulert i straffeloven § 51. I første ledd første alternativ bestemmes at forsøk skal straffes mildere enn fullburdet forbrytelse (og forseelser hvor forsøkt er gjort straffbart). Som utgangspunkt kan retten ikke idømme maksimalstraff for forsøk, og hvor det er etablert et forholdsvis fast straffenivå for fullbyrdet overtredelse, må den utmålte straff for forsøk ligge lavere enn dette. Andre alternativ i første ledd inneholder en straffnedsettelsesregel: Ved forsøk kan straffen settes ned under en for handlingen særskilt minstestraff eller til en mildere straffart. Annet ledd inneholder relativt kompliserte regler om blant annet såkalt «feiltreff», dvs. hvor forsøkshandlingen får en følge som tilsiktet ved det fullbyrdede lovbrudd, men slik at det rammer en annen. Da gjelder ikke påbudet om at forsøkshandlingen skal straffes mildere.

Straffelovkommisjonenforeslår at bare straffenedsettelsesregelen i § 51 videreføres i ny straffelov, jf. delutredning V side 85, hvor regelen er foreslått inntatt i lovutkastet § 85 første ledd nr. 4. I delutredning VII foreslår kommisjonen uten kommentar å videreføre straffnedsettelsesgrunnen i lovutkastet § 14-1 første ledd nr. 9. Kommisjonen mener fremdeles at forsøk vanligvis skal straffes midlere, men at det er for unyansert å ha en regel som innebærer at dette alltid skal være tilfellet. Når påbudet om alltid å straffe forsøk mildere ikke videreføres, faller også behovet for de kompliserte regler i bestemmelsens annet ledd bort.

Under høringen til delutredning VII har ingen instanser kommentert bestemmelsene om straffutmåling ved forsøk. Ved høringen til delutredning V ble bestemmelsen bare kommentert av Den Norske Advokatforening, som ikke hadde bemerkninger til bestemmelsen.

Departementetslutter seg til Straffelovkommisjonens forslag. Straffnedsettelsesregelen er en videreføring av gjeldende rett. Særlig ved lovbrudd med en særskilt minstestraff har bestemmelsen vært benyttet. Selv om antallet minstestraffer foreslås redusert betydelig i ny straffelov, antas det fremdeles å være behov for bestemmelsen. I gjeldende rett har den særlig vært bruk ved forsøk på drap, og for denne bestemmelse foreslås minstestraffen videreført.

Departementet slutter seg også til vurderingene fra kommisjonen om ikke å videreføre pålegget om at forsøk alltid skal straffes midlere. Departementet er enig i at straffen vanligvis bør være lavere ved forsøk enn ved fullbyrdet lovbrudd, men unntak kan tenkes.

27.3.4.3 Berettiget harme, tvang og overhengende fare

I gjeldende rett bestemmer straffeloven § 56 bokstav b at straffen kan settes ned under en særskilt minstestraff eller til en mildere straffart når handlingen er foretatt i berettiget harme, under tvang eller overhengende fare. Bestemmelsen fikk sin nåværende ordlyd ved lovrevisjon i tilknytning til «særreaksjonsreformen» 17. januar 1997 nr. 11, og trådte i kraft 1. januar 2002.

Straffelovkommisjonens forslag til § 14-1 første ledd nr. 10 er identisk med gjeldende rett, og bestemmelsen er ukommentert foreslått videreført, jf. delutredning V side 213 og delutredning VII side 264.

Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag om at den nylig reviderte straffnedsettelsesregel videreføres i ny staffelov.

27.3.4.4 Under 18 år

Straffeloven § 55 annet alternativ bestemmer at når lovbryteren var under 18 år ved forøvelsen, kan straffen settes ned under en særskilt minstestraff for lovbruddet, og når forholdene tilsier det, til en mildere straffart. Tatt i betraktning at bestemmelsen bare åpner for en adgang, har reservasjonen «når forholdene tilsier det» neppe noen selvstendig betydning. (Første alternativ om begrensning i bruk av fengselsstraff overfor lovovertredere under 18 år, er behandlet i punkt 19.4.)

Straffelovkommisjonenforeslår både i delutredning V side 214, jf. side 142 og delutredning VII side 264 bestemmelsen videreført uten å kommentere det nærmere.

Høringen har ikke ledet til noen kommentar til denne bestemmelse om straffnedsettelse.

Departementetslutter seg til kommisjonens forslag om å videreføre bestemmelsen i straffeloven § 55 annet alternativ. Selv om bruken av minstestraffer foreslås redusert i den nye straffelov, og valgfriheten når det gjelder straffartene utvides, antas det fremdeles å være behov for bestemmelsen. Ung alder vil etter omstendighetene kunne lede til at straffverdigheten er mindre, og det er ønskelig å kunne ta hensyn til dette ved å sette ned straffen.

27.3.4.5 Uforbeholden tilståelse

Gjeldende rett åpner i straffeloven § 59 annet ledd annet punktum adgang for å sette ned straffen når det er avgitt en utforbeholden tilståelse. Retten kan da sette straffen ned under en for handlingen bestemt minstestraff eller til en mildere straffart. Bestemmelsen ble endret ved lov 2. mars 2001 nr. 7, og kravet om at straffnedsettelse bare kunne gis når tilståelsen var avgitt før gjerningspersonen visste seg mistenkt, falt bort. Hvorvidt tilståelsen skal lede til straffnedsettelse eller bare til reduksjon innenfor rammen, beror på rettens skjønn. Vilkårene er de samme både i første og annet punktum i straffeloven § 59 annet ledd.

Straffelovkommisjonen har foreslått at straffnedsettelsesregelen i gjeldende straffelov § 59 annet ledd annet punkt videreføres som § 14-1 første ledd nr. 4. Ingen høringsinstans har hatt bemerkninger til forslaget.

Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag om å videreføre straffnedsettelsesregelen i gjeldende lov § 59 annet ledd annet punktum. Begrunnelsen for å innføre regelen var ønsket om å gi lovbrytere et motiv til å tilstå. Dette vil både gagne tempoet i straffesaksbehandlingen og være gunstig i forhold til en fornærmet. Disse hensyn gjør seg fremdeles gjeldende. Departementet foreslår ikke å ta inn igjen kravet om at tilståelsen må være avgitt før lovbryteren vet seg mistenkt. Men dette vil være et moment ved den konkrete vurderingen av om straffen bør settes ned.

Departementet foreslår å skille reglene om tilståelse, slik at straffnedsettelsesreglene inntas i en bestemmelse, mens tilståelsen som moment innenfor strafferammen reguleres i en annen bestemmelse, i tråd med Straffelovkommisjonens forslag. Som nevnt i punkt 27.5 tar departementet sikte på å utarbeide en generell bestemmelse om formildende omstendigheter. Bestemmelsen om tilståelse som et formildende moment vil da naturlig høre hjemme i den generelle bestemmelsen. Sannsynligvis vil også en eller flere av de øvrige omstendigheter som foreslås som straffnedsettelsesgrunn, gjenfinnes i oppregningen av formildende omstendigheter. På denne bakgrunnen er det hensiktsmessig allerede nå å skille de to bestemmelsene om tilståelse selv om skillet kan synes noe umotivert så lenge denne grunn står alene som straffutmålingsmoment.

27.3.4.6 Svært formildende omstendigheter

Gjeldende rett har ingen bestemmelse som åpner for straffnedsettelse på generelt grunnlag når svært formildende omstendigheter foreligger.

Straffelovkommisjonen foreslår at det innføres en slik regel som en sikkerhetsventil. Den fremholder at behovet for bestemmelsen avtar når antallet særskilte minstestraffer oppheves, og som følge av at oppregningen i første ledd vil fange opp de fleste aktuelle situasjoner, jf. delutredning V side 214 og delutredning VII side 264-65. Men i og med at ikke alle minstestraffer vil bli opphevd, og det kan dukke om tilfeller som ikke fanges opp av første ledd, antar kommisjonen at det likevel er behov for bestemmelsen.

Under høringen til delutredning V er bestemmelsen kommentert av Oslo politidistrikt og Den Norske Advokatforening. Den Norske Advokatforening ga bestemmelsen sin tilslutning. Oslo politidistrikt hadde en bemerkning av språklig art på et punkt som ikke videreføres i delutredning VII.

Selv om departementetforeslår at særskilt minstestraff skal benyttes i noen flere tilfeller enn foreslått av Straffelovkommisjonen, jf. punkt 11.5.5, finner en ikke grunn til å foreslå en generell straffnedsettelsesgrunn. Departementet legger til grunn at i de tilfeller hvor minstestraffen vil virke urimelig strengt, vil det være tilstrekkelig om deler av minstestraffen gjøres betinget.

27.4 Forhøyelse av strafferammen på grunn av sammenstøt, gjentakelse og organisert virksomhet

Om disse spørsmål vises til behandlingen i kapitlet om prinsipper for fastsetting av straffarter og strafferammer, jf. punkt 11.7, og til spesialmotivene til lovutkastet § 79.

27.5 Generelle regler om skjerpende og formildende omstendigheter

27.5.1 Utgangspunkt

Departementet har foran i punkt 11.8 om prinsipper for fastsetting av straffarter og strafferammer behandlet spørsmålet om det bør innføres generelle regler om skjerpende og formildende omstendigheter. Slike bestemmelser finnes ikke i straffeloven i dag. Straffelovkommisjonen har heller ikke foreslått å innføre slike regler i ny straffelov. Departementet ser imidlertid nå noe annerledes på spørsmålet, og har signalisert at det i tilknytning til arbeidet med lovens spesielle del vil foreslå å innføre slike straffutmålingsregler. Utkastet § 77 om tilståelse kan bygges ut til å bli en generell bestemmelse om formildende omstendigheter. Departementet har i lovutkastet holdt av ett paragrafnummer for en regel om skjerpende omstendigheter. Det er en mindre ulempe at et paragrafnummer står ubrukt, enn å bruke bokstavtillegg ved nummerering av innskutte paragrafer eller justere en rekke paragrafnumre.

27.5.2 Særlig om uforbeholden tilståelse

27.5.2.1 Gjeldende rett

Straffeloven § 59 annet ledd ble endret ved lov 2. mars 2001 nr. 7. Lovendringen fulgte opp et forslag i rapport fra Arbeidsgruppe I i Prosjekt hurtigere straffesaksbehandling. Arbeidsgruppen hadde konkludert med at tilståelse ga meget begrenset reduksjon i straffen, og at den siktede derfor hadde lite å vinne på å avgi en tilståelse som blant annet ville økt tempoet og redusere ressursbehovet i straffesaksbehandlingen. Departementet uttalte i Ot.prp. nr. 81 (1999-2000) side 37 at det er

«grunn til å tro at det i alminnelige straffesaker i dag legges forholdsvis liten vekt på tilståelser ved straffutmålingen. Både prosessøkonomiske hensyn, hensynet til fornærmede og hensynet til oppklaringsprosenten taler for at dette momentet bør tillegges større vekt i fremtiden. For å sikre at dette skjer i den utstrekning og i det tempo som bør tilstrebes, er departementet enig med arbeidsgruppen i at straffeloven § 59 bør endres.»

Straffeloven § 59 annet ledd ble endret slik at retten i første punktum pålegges å ta en uforbeholden tilståelse i betraktning ved straffutmålingen. I annet punktum gis retten adgang til også å tillegge en uforbeholden tilståelse slik vekt at retten kan gå under et fastsatt særskilt minimum, eller at retten kan ilegge en mildere straffart.

Arbeidsgruppen foreslo at det i forarbeidene skulle gis uttrykk for at retten skulle oppgi hvor stor rabatt som var gitt. Dette møtte motstand under høringen, og departementet fremmet ikke noe slikt forslag, men fremholdt at det ville være

«en hensiktsmessig mellomløsning [..] at retten angir betydningen av tilståelsen i mer skjønnsmessige vendinger, for eksempel ved å antyde at straffen ville blitt vesentlig høyere uten tilståelsen. På områder hvor det er etablert mer fastlagte nivåer for straffeutmålingen, som i enkelte typer av narkotikasaker, kan det være større grunn for retten til å angi mer eksakt hvor stor rabatten er.»(Proposisjonen side 40.)

Arbeidsgruppen foreslo også at forarbeidene skulle angi et «normalnivå» for hvor stor rabatten burde være. Normalt burde rabatten etter arbeidsgruppens syn utgjøre 1/3 av den straff som ville ha blitt ilagt uten tilståelse, men i særlige tilfeller burde retten kunne gå ned mot halv straff. Tilståelser helt uten betydning skulle retten se bort fra ved straffutmålingen. Departementet ønsket derimot ikke å angi et slikt normalnivå og viste til at variasjonen mellom sakene er stor (proposisjonen side 39). Departementet stilte seg også tvilende til om straffen i unntakstilfeller burde kunne settes til halvparten av den straffen som ellers ville bli ilagt.

Forarbeidene til lovendringen fremholder at momenter i vurderingen av om tilståelsen skal lede til straffereduksjon, og av hvor stor reduksjonen i tilfelle skal være, blant annet er hvilken betydning tilståelsen har hatt for den fornærmedes situasjon, og hvor stor prosessøkonomisk gevinst den har medført (se proposisjonen side 44). Komiteen sluttet seg til at reduksjonen skulle bero på en helhetsvurdering, og at det ikke skulle angis noe «normalnivå» for reduksjonen. Komiteen uttalte videre (Innst. O nr. 45 (2000-2001) side 8):

«Komiteen er dessuten høyst tvilende til om straffen i unntakstilfeller bør kunne settes til halvparten av det som ellers ville blitt resultatet.»

27.5.2.2 Straffelovkommisjonens forslag og høringsinstansenes syn

Straffelovkommisjonen foreslår at gjeldende straffelov § 59 annet ledd første punktum videreføres i lovutkastet § 14-2. (Bestemmelsen om den uforbeholdne tilståelse som straffnedsettelsesgrunn, § 59 annet ledd annet punktum, foreslås inntatt i § 14-1 nr. 4, jf. punkt 27.3.3.4.

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om bestemmelsen ved høringen av delutredning VII.

27.5.2.3 Departementets vurdering

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at straffutmålingsregelen ved tilståelse bør videreføres i den nye straffelov, jf. også punkt 27.3.4.5. Den faktiske situasjon som begrunnet regelen, har ikke endret seg, og departementet viser i det vesentlige til begrunnelsen i Ot.prp. nr. 81 (1999-2000) kapittel 6. Bestemmelsen foreslås derfor videreført som § 77 i lovutkastet.

Spørsmålet er om det bør gjøres endringer som ytterligere bidrar til å virkeliggjøre siktemålet med bestemmelsen. Innhentede tall for antall tilståelsesdommer i forhold til meddomsrettsdommer for årene 2002 og 2003 viser store forskjeller mellom tingrettene. Andelen av tilståelsesdommer er for eksempel lav i Oslo tingrett sammenlignet med Trondheim tingrett. Årsaken til dette er vanskelig å fastlegge eksakt, men forskjeller i kriminalitetsbilde og i praksis fra påtalemyndigheten lokalt og ulike holdninger fra forsvarerne har åpenbart en stor betydning.

Tall for 2003 viser også at andelen tilståelsesdommer er fallende. En klarere og sterkere bruk av tilståelsesrabatten vil motvirke dette og utjevne noe av forskjellen i andel tilståelsesdommer tingrettene imellom. Etter departementets syn er det derfor viktig at tilståelsesrabatten blir synliggjort for den siktede.

Som ledd i arbeidet med utarbeidingen av ny straffelov har Domstolsadministrasjonen etter oppdrag fra Justisdepartementet undersøkt domstolens bruk av stafferabatt ved tilståelser. Hovedkonklusjonene i rapporten fra mars 2004 er:

  • Det har skjedd en ikke ubetydelig omlegging av dommernes praksis i retning av å legge større vekt på tilståelser ved straffutmålingen. Det er likevel et forholdsvis stort antall saker hvor tilståelsen ikke har gitt seg utslag i strafferabatt.

  • Det har ikke vært noen markant økning i antall tilståelsessaker sammenliknet med meddomsrettssaker.

  • Dommerne er av den oppfatning at aktor i forholdsvis liten grad tar hensyn til tilståelsen i påstander og prosedyre.

  • Ønsket i forarbeidene om at rabatten - iallfall i generelle vendinger - ble synliggjort i domspremissene er ikke fulgt opp. Særlig gjelder dette pådømmelse i første instans. Undersøkelsen gir følgelig heller ikke svar på hvor stor rabatt som gis ved tilståelser.

En forutsetning for at bestemmelsen om tilståelsesrabatt skal virke motiverende på en mistenkt, er at det i andre saker synes utad hvilken virkning tilståelsen har for straffutmålingen. På den annen side har departementet forståelse for at et pålegg om alltid å angi hvor stor betydning tilståelsen har hatt for utmålingen, kan være vanskelig å etterleve. Ganske særlig gjelder dette i saker med flere straffbare forhold, og hvor ikke alle er tilstått eller hvor det til enkelte av forholdene også er knyttet meget skjerpende omstendigheter. Domstolen vil imidlertid i tilståelsessakene alltid kunne gi uttrykk for om den for ett eller flere forhold har lagt vekt på tilståelsen ved straffutmålingen eller ikke. Oppfordringen i forarbeidene til å angi dette i dommen har ikke hatt den ønskede effekt, jf. undersøkelsen fra Domstoladministrasjonen. Departementet foreslår derfor at det tas inn en bestemmelse i straffeprosessloven § 40 annet ledd nytt tredje punktum om at det skal opplyses i dommen om hvorvidt straffutmålingsregelen i utkastet § 77 er anvendt, og at det bør angis hvilken betydning tilståelsen har hatt. Gjennom en uttrykkelig bestemmelse om at anvendelsen av utkastet § 77 alltid skal inngå i domsgrunnene, og en bør-regel om at rabatten kvantifiseres, antar departementet at spørsmålene i større grad enn i dag vil bli omtalt i domsgrunnene. I tillegg kan bestemmelsene ha den virkning at domstolene allerede under rettsforhandlingene er oppmerksom på at dette spørsmål må belyses, og derfor krever at aktor i sin prosedyre berører spørsmålet.

Etter departementets syn bør det også overveies å ta inn uttrykkelig bestemmelser i påtaleinstruksen § 21-2 og § 26-1 første ledd om at påtalemyndigheten ved henholdsvis tiltståelsesdom og hovedforhandling i meddomsrett til veiledning for retten skal uttale seg om anvendelsen av bestemmelsen i lovutkastet § 77, og eventuelt også bestemmelsen i lovutkastet § 80 bokstav a nr. 2 (tilståelsen som straffnedsettelsesgrunn). Departementet ser det også som ønskelig at påtalemyndigheten i langt større utstrekning enn i dag, i forkant kan anslå nivå på sannsynlig straffepåstand ved ren tilståelsesdom sammenlignet med ordinær meddomsrettsdom uten tilståelse.

En person som blir pågrepet for et lovbrudd gis i dag en informasjonsfolder - som er oversatt til en rekke språk - hvor vedkommende blant annet gis orientering om retten til få varslet advokat og hjemmet, frist for fremstilling i retten hvis løslatelse ikke skjer mv. Departementet mener at det bør overveies på hensiktsmessig måte å ta inn en orientering om virkningen av tilståelse i folderen.

27.6 Etterskuddsdom

27.6.1 Gjeldende rett

Regler om etterskuddsdom er fastsatt i straffeloven § 64. Bestemmelsen kommer til anvendelse når en person har begått flere straffbare handlinger og ikke får alle pådømt samtidig. Dersom én eller flere av handlingene blir pådømt i en senere dom, kalles denne gjerne etterskuddsdom. Etterskuddsdommen kan gis som en tilleggsdom eller fellesdom med den første dommen.

Paragraf 64 gjelder uavhengig av om straffen etter den første saken er fullbyrdet. Videre gjelder bestemmelsen uavhengig av om straffen ble fastsatt i dom, ilagt i forelegg eller i forenklet forelegg. Derimot gjelder bestemmelsen ikke for dommer avsagt i utlandet. Men prinsippene i § 64 kan anvendes analogisk ved utenlandske avgjørelser.

Avgjørende for om § 64 kommer til anvendelse er som hovedregel om den straffbare handlingen som den senere saken gjelder, ble begått før domsavsigelse i den forutgående saken. Gjelder saken en fortsatt forbrytelse, kan § 64 anvendes på den delen som er begått før domsavsigelsen i den første saken. Etter rettspraksis kan retten se hen til prinsippene i § 64 selv om bestemmelsen ikke kommer til anvendelse, se for eksempel Rt. 1987 side 763.

Dersom saken er anket, skal § 64 anvendes i den andre saken. Dersom bestemmelsen ikke er anvendt i den andre saken, blir det et spørsmål om den kan benyttes under ankebehandlingen av den første saken. I følge Straffelovkommentaren I side 564 er Høyesteretts praksis sprikende. Forfatterne går inn for at § 64 i dette tilfellet bør kunne anvendes i den første saken og viser til Rt. 2002 side 1591, der førstvoterende legger til grunn at samordning bør kunne foretas av den ankeinstansen som har den første saken når den andre saken er rettskraftig avgjort.

Videre kan det bli spørsmål om § 64 kan benyttes når handlingen ble begått etter domsavsigelse i den første saken. I rettspraksis er det lagt til grunn at bestemmelsen ikke kan brukes ved behandlingen av den andre saken, uavhengig av om den første saken er endelig avgjort eller ikke.

Dersom to ankesaker forenes til felles behandling, kan § 64 bare benyttes hvis den straffbare handlingen som er til behandling i den andre saken, ble begått før domsavsigelsen i den første saken.

Omfatter den andre saken både handlinger som ble begått før og etter domsavsigelsen i den første saken, kan det likevel utmåles fellesstraff for alle forholdene, jf. Rt. 1981 side 966.

Straffen kan ikke reduseres ved en fellesstraff, men den kan bli det samme som i den første saken. Dom på ubetinget fengsel kan ikke gjøres betinget i den andre dommen, se Rt. 1991 side 1014.

Paragraf 64 annet ledd regulerer situasjonen når den første dommen er betinget. Også når den domfelte har begått nye straffbare handlinger før den betingede dommen er avsagt, skal reglene i §§ 62 og 63 få anvendelse. Retten kan velge mellom å avsi tilleggsdom eller fellesdom.

Etter at Straffelovkommisjonen avga delutredning V er straffeprosessloven § 13 endret ved lov 3. mars 2000 nr. 13, slik at det ikke lenger er noen plikt til å forene straffesaker selv om vilkårene er oppfylt. Slik bestemmelsen nå lyder, kan forfølgning for flere straffbare handlinger forenes i én sak såfremt det lar seg gjøre uten vesentlig forsinkelse eller vanske. I proposisjonen der endringsforslaget ble fremmet, er det understreket at § 64 fremdeles skal etterleves, se Ot.prp. nr. 27 (1999-2000) side 11 og 12.

27.6.2 Straffelovkommisjonens forslag og høringsinstansenes syn

I delutredning V foreslo den daværende Straffelovkommisjonen enkelte endringer i bestemmelsen om etterskuddsdom sammenholdt med gjeldende rett, se utkastet § 88. Straffelovkommisjonen slutter seg i delutredning VII til forslaget, men foreslår enkelte språklige justeringer, jf. utkastet § 14-4.

Straffelovkommisjonen foreslår at retten som hovedregel skal avsi tilleggsdom ved pådømmelse av nye straffbare handlinger begått før en tidligere straffedom. Forslaget er blant annet begrunnet med de praktiske problemene for kriminalomsorgen ved fellesdom. Videre antar kommisjonen at tilleggsdom er pedagogisk gunstig ved at det tydeliggjøres at også de nye straffbare handlingene medfører straff. Samtidig understreker kommisjonen at det sammenlagt ikke skal idømmes en strengere straff enn det ville blitt gjort ved fellesdom. Kommisjonen foreslår en bestemmelse i fengselsreglementet, i dag retningslinjene til straffegjennomføringsloven, for å unngå at den domfelte vil komme dårligere ut ved beregning av tidspunktet for prøveløslatelse, jf. straffegjennomføringsloven § 42.

Straffelovkommisjonen påpeker videre i delutredning V at reglene om etterskuddsdom bare skal benyttes når straffbare handlinger blir begått før domsavsigelsen i den første saken i første instans. Det følger av at tilleggsdom bare skal avsies dersom «alle forholdene kunne vært pådømt samtidig». Kommisjonen forutsetter at reglene om etterskuddsdom ikke skal brukes analogisk i andre tilfeller.

Ved utmålingen av straff i tilleggsdommen er retten etter forslaget ikke bundet av reglene om fastsetting av fengselsstraff, jf. utkastet første ledd annet punktum.

Det er ikke et vilkår for tilleggsdom at den domfelte blir ilagt ekstra straff. Kommisjonen legger til grunn at det kan være pedagogisk viktig at den domfelte holdes ansvarlig. Videre kan det ha betydning for den fornærmede at vedkommende får mulighet til å fremme erstatningskrav i en straffesak.

Ble forholdene som er til behandling i den andre straffesaken, begått både før og etter den første dommen, skal det som hovedregel avsies fellesdom som omfatter alle forholdene, jf. utkastet § 88 tredje ledd første punktum. Straffutmålingsprinsippene i utkastet § 87 anvendes på de straffbare handlingene som ble begått før den første dommen. For de øvrige forholdene skal straffen utmåles etter de alminnelige prinsippene.

Utkastets fjerde ledd åpner for at det også ellers kan avsies fellesdom når det er grunn til det. Etter Straffelovkommisjonens mening kan det for eksempel være aktuelt dersom den første dommen gjaldt et langt mindre alvorlig lovbrudd.

Femte ledd lovfester gjeldende praksis om å gi fradrag for utholdt straff dersom det avsies fellesdom.

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om forslaget i delutredning VII. Under høringen av delutredning V uttalte Den Norske Advokatforening at den ikke så det store poenget ved endringsforslaget. Videre uttalte foreningen at det føles mest naturlig med en hovedregel om fellesdom og at de praktiske problemene som kommisjonen peker på, kan avhjelpes ved en bestemmelse om at det alltid skal redegjøres for om den tidligere dommen er sonet i fellesdommen. Den Norske Advokatforening konkluderer med at de foreslåtte endringene ikke er vesentlige, og at det virker likegyldig om forslaget gjennomføres eller om gjeldende rett videreføres.

27.6.3 Departementet vurdering

Departementet slutter seg i det alt vesentlige til Straffelovkommisjonens forslag.

Departementet er enig med kommisjonen i at det kan være hensiktmessig med en hovedregel om at det normalt skal avsies tilleggsdom. I dag kan retten velge fritt mellom å avsi tilleggsdom eller fellesdom. Dersom det innføres en hovedregel, vil retten ha en klar retningslinje å forholde seg til. Med mindre saken gjelder en fortsatt forbrytelse, skal retten etter forslaget normalt avsi tilleggsdom. Men retten har adgang til å avsi fellesdom når omstendigheter i den konkrete saken tilsier det, jf. fjerde ledd. Forslaget ivaretar følgelig behovet for fleksibilitet samtidig som det gir retten anvisning på hvilken løsning som normalt skal velges.

Praktiske hensyn tilsier at det som hovedregel bør avsies tilleggsdom, ikke fellesdom. Slik kan man unngå at den domfelte soner en lengre periode enn vedkommende burde - fordi det ikke fremkommer av fellesdommen om soningen av den første dommen er påbegynt, eventuelt avsluttet. Som Den Norske Advokatforening påpeker, kan problemet avhjelpes ved at det alltid skal oppgis i fellesdommen om den tidligere dommen er sonet. Men en slik regel er etter departementets oppfatning unødig kompliserende. Ettersom man kan unngå problemet ved en hovedregel om tilleggsdom, synes det som en mer praktisk løsning. Dertil kommer at Den Norske Advokatforening tydeligvis ikke har hatt en bestemt oppfatning av hvilken løsning som er best, ettersom den konkluderte med at det virker likegyldig om forslaget gjennomføres eller om gjeldende rett videreføres.

Videre slutter departementet seg til Straffelovkommisjonens syn om at pedagogiske hensyn kan tale for en hovedregel om tilleggsdom. En tilleggsdom markerer tydeligere enn en fellesdom at den domfelte også straffes for overtredelsene som ikke ble pådømt i den første saken.

I motsetning til kommisjonen foreslår departementet at det skal gjøres uttrykkelig unntak både for regelen om korteste fengselsstraff i utkastet § 31 annet ledd og regelen om når fengselsstraffen skal fastsettes i dager og år i tredje ledd. Straffelovkommisjonen uttaler i delutredning V på side 226 at retten ikke er bundet av den sistnevnte regelen ved fastsetting av tilleggsdom, men unntaket er ikke reflektert i utkastet til lovtekst. Departementet mener at det bør gjøres uttrykkelig unntak også fra denne bestemmelsen.

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at reglene om etterskuddsdom ikke bør anvendes analogisk i tilfeller som faller utenfor bestemmelsens anvendelsesområde.

Departementet foreslår en noe annen bestemmelse om fradrag for sonet straff i en fellesdom enn Straffelovkommisjonen. Kommisjonen foreslår bare å gi regler om fradrag når den tidligere dommen er på fengselsstraff. Selv om det trolig sjelden vil forekomme at det avsies fellesdom med en tidligere dom som ikke er på fengelsstraff og som er fullbyrdet, er det ikke utelukket. Derfor bør bestemmelsen ta høyde for muligheten for fradrag for andre straffarter. Etter departementets mening er det ikke nødvendig å regulere beregningen av fradraget i detalj. Gjeldende praksis skal etter forslaget videreføres.

27.7 Varetektsfradrag

27.7.1 Gjeldende rett

Regler om fradrag i straffen for utholdt varetekt og annen frihetsberøvelse i forkant av dommen er fastsatt i straffeloven § 60. Bestemmelsen ble senest endret ved lov 28. juni 2002 nr. 55, altså etter at Straffelovkommisjonen avga delutredning VII. Ved lovendringen ble det gitt særregler om fradrag for varetekt i isolasjon.

Etter § 60 første ledd skal det gis fullt fradrag i straffen for frihetsberøvelse forut for dommen; fradraget er obligatorisk. Frihetsberøvelse omfatter ikke bare opphold i varetekt, men også for eksempel frihetsberøvelse i forbindelse med pågripelse og frihetsberøvelse som blir gjennomført ved sykehusopphold, se for eksempel Rt. 1995 side 64. Derimot er ikke administrativ frihetsberøvelse, for eksempel etter politiloven § 9 om innbringelse av berusede personer, omfattet. Frihetsberøvelse etter vegtrafikkloven § 22 a om prøvetaking ved mistanke om promillekjøring gir som hovedregel heller ikke rett til fradrag.

Frihetsberøvelsen må være utholdt i «anledning av saken», det vil si den straffesaken det nå utmåles straff i. Blir den siktede frikjent for ett av flere tiltalepunkt i samme sak, har han likevel rett til fradrag for hele frihetsberøvelsen. Det er også antatt at den siktede skal ha varetektsfradrag når han har vært varetektsfengslet for forhold som senere er henlagt dersom han domfelles for andre forhold i samme sak, se Straffelovkommentaren I side 542. Derimot gis det ikke fradrag for frihetsberøvelse som er utholdt i forbindelse med en annen straffesak. Det gjelder selv om fradrag ikke ble gitt i den sistnevnte saken, for eksempel fordi den ble henlagt, se Rt. 1984 side 1264.

Ved frihetsberøvelse i en del av et døgn gis det fradrag for et helt døgn. Dersom den domfelte ble pågrepet like før midnatt og løslatt like etter midnatt, blir fradraget følgelig på to døgn. For fullstendig isolasjon skal det i tillegg gis et ytterligere fradrag på én dag for hvert påbegynte tidsrom av to døgn, jf. første ledd annet punktum. Det ekstra fradraget gis ved fullstendig isolasjon etter straffeprosessloven § 186 a, og annen frihetsberøvelse som i realiteten innebærer fullstendig isolasjon, for eksempel pågripelse i politiarrest.

Straffen anses sonet dersom varetektsfradraget er minst like langt som den idømte straffen. I praksis har retten også ansett straffen sonet selv om varetektsfradraget er noe kortere enn straffen.

Paragraf 60 annet ledd regulerer fradraget ved samfunnsstraff. Det skal gjøres fradrag i den subsidiære fengselsstraffen, og samfunnsstraffen skal reduseres forholdsmessig.

Rettspraksis har utviklet ytterligere regler om i hvilken del av straffen fradrag skal gjøres: Er dommen delvis betinget, går frihetsberøvelsen til fradrag i den ubetingede delen. Er det idømt betinget fengsel og ubetinget bot, gjøres fradraget i fengselsstraffen. Dersom det bare er idømt bot, gjøres det fradrag både i boten og i den subsidiære fengselsstraffen. Er derimot ubetinget fengsel og bot kumulert, gjøres fradraget først i fengselsstraffen og deretter eventuelt i boten.

Etter ordlyden gjelder bestemmelsen i § 60 første ledd også forvaring; det er ikke gitt særregler for varetektsfradrag i forvaring. Høyesterett har kommet til at det skal gjøres fradrag både i minstetiden og i tidsrammen for forvaringen, jf. Rt. 2002 side 889: Den tiltalte hadde utholdt 50 dager i varetekt. Det ble gjort fradrag for 50 dager i minstetiden og 50 dager i tidsrammen.

Etter tredje ledd er det opp til retten å vurdere om det skal gis fradrag for frihetsberøvelse i utlandet i anledning av saken.

27.7.2 Straffelovkommisjonens forslag

Straffelovkommisjonen går i det vesentlige inn for å videreføre gjeldende rett om varetektsfradrag, men foreslår enkelte endringer, se utkastet § 14-5:

Straffelovkommisjonen foreslår i delutredning VII at frihetsberøvelse etter vegtrafikkloven § 22 a annet ledd også skal gi rett til fradrag. Det gjelder for eksempel fremstilling for utåndingsprøve, blodprøve eller klinisk legeundersøkelse. Etter kommisjonens syn tilsier sammenhengen i regelverket at det bør gis fradrag for slik frihetsberøvelse når det gis fradrag for selv svært kortvarige pågripelser. For at det skal regnes for frihetsberøvelse, må bilføreren tas med til for eksempel en politistasjon eller et legekontor for prøvetaking, utåndingsprøve i veikanten er ikke tilstrekkelig. Den tidligere kommisjonen mente i delutredning V at gjeldende rett burde videreføres på dette punktet og varetektsfradrag ikke gis.

Straffelovkommisjonen har i sitt utkast til § 14-5 i tråd med gjeldende rettspraksis regulert hvordan det skal gjøres fradrag for utholdt frihetsberøvelse i delvis betinget fengselsstraff, bot og samfunnsstraff, men ikke i forvaring. Forvaring må da etter utkastet behandles etter den generelle regelen i første og annet ledd, som slår fast at det skal gis fradrag i straffen for så mange dager som svarer til det antallet hele dager som frihetsberøvelsen har vart. Forslaget innebærer ingen endringer i gjeldende rett i forhold til hvordan varetektsfradraget beregnes i forvaring.

Videre mener kommisjonen at det bør åpnes for at det gis fradrag for frihetsberøvelse i anledning av en annen sak som er blitt henlagt, eller som har endt med frifinnelse eller dom som var mildere enn den forutgående frihetsberøvelsen. Fradrag skal i disse tilfellene kunne gjøres når særlige grunner tilsier det. En tilsvarende bestemmelse ble foreslått i delutredning V. Da begrunnet den tidligere kommisjonen forslaget med rimelighet: Det kan bero på tilfeldigheter om flere forhold pådømmes i samme sak. Videre ønsket man muligheten for å gi oppreisning i form av fradrag i en senere sak til personer som blir uskyldig varetektsfengslet. I delutredning VII peker kommisjonen på arbeidet med nye regler om erstatning etter uberettiget strafforfølgning. Etter kommisjonens oppfatning er det særlig behov for å gi adgang til å gjøre fradrag for frihetsberøvelse i anledning en annen sak hvis det ikke gis en ubetinget rett til erstatning.

Straffelovkommisjonen går også inn for at fradrag for frihetsberøvelse i utlandet skal være obligatorisk. Etter gjeldende rett har retten en skjønnsmessig adgang til å fastsette fradrag i disse sakene. En tilsvarende regel om obligatorisk fradrag ble foreslått i delutredning V. Den daværende kommisjonen antok at bestemmelsen var i samsvar med rettspraksis.

Dernest foreslår kommisjonen en noe annen måte å beregne fradraget på: Fradraget skal regnes fra klokkeslettet for pågripelsen. Fradrag skal gis for hele døgn i frihetsberøvelse fra pågripelsestidspunktet. I tillegg skal det gis én dag fradrag for påbegynte døgn. Sammenholdt med gjeldende rett vil forslaget føre til at det i enkelte tilfeller skal gis én dag mindre i fradrag. På den måten ønsker kommisjonen å unngå en uforholdsmessig gunstig kompensasjon for svært kortvarige frihetsberøvelser. Kommisjonen vurderte også om det overhodet bør gis fradrag for del av et døgn, men kom frem til at selv kortvarige pågripelser kan være såpass inngripende at det er rimelig med en hel dag fradrag.

Endelig foreslår Straffelovkommisjonen en rekke språklige endringer i bestemmelsen.

27.7.3 Høringsinstansenes syn

Tre høringsinstanser, Agder lagmannsrett, Asker og Bærum politidistrikt og Politidirektoratet, har merknader til utkastet til bestemmelser om varetektsfradrag.

Agder lagmannsrett går imot forslaget om å gi varetektsfradrag for frihetsberøvelse i forbindelse med fremstilling for utåndingsprøve mv., mens verken Asker og Bærum politidistrikt eller Politidirektoratet har innsigelser mot forslaget.

Asker og Bærum politidistrikt går derimot imot forslaget om å gi varetektsfradrag for frihetsberøvelse i forbindelse med henlagte saker og saker som har endt med frifinnelse når særlige grunner tilsier det:

«Derimot kan vi ikke gi vår tilslutning til forslaget om å gi varetektsfradrag for henlagte saker/frifinnelser. Straffeprosesslovens regler om erstatning er ment å fange opp eventuelle urimeligheter i disse tilfellene, og forslaget bidrar også til forskjellsbehandling mellom de som for eksempel får en sak henlagt, men har flere saker mot seg til pådømmelse, og den som får en sak henlagt og ikke har andre saker mot seg.

Forslaget fremstår også som praktisk vanskelig å gjennomføre. Hvor mange saker som ligger samlet i samme kompleks er ofte tilfeldig. Det er ikke uvanlig at saker som skal henlegges ikke vedlegges hovedsaken, særlig hvis saken er under etterforskning i et annet politidistrikt. Forslaget åpner også for at annen sak som er henlagt skal kunne gi varetektsfradrag. Det blir en uholdbar arbeidssituasjon for politiet å skulle måtte lete fram saker i eget distrikt og annet distrikt for en rettslig vurdering av om saken skal gi varetektsfradrag.»

Politidirektoratet slutter seg til Asker og Bærum politidistrikts merknader på dette punktet, og uttaler i tillegg:

«Den forrige kommisjonen anførte at regelen vil være en nyttig påminnelse for påtalemyndigheten om å søke å samle sakene mest mulig. Imidlertid er strpl. § 13 endret ved lov 3. mars 2000 nr. 13, slik at en person som er under forfølgning for flere straffbare handlinger ikke lenger har noe krav på å få forent disse i én sak. Rettsutviklingen synes altså å gå i motsatt retning, hvilket ikke gjør det naturlig å tillate varetektsfradrag i en «annen sak».»

Ingen av høringsinstansene har under høringen av delutredning VII uttalt seg om hvilket tidspunkt varetektsfradraget bør regnes fra. Under høringen av delutredning V foreslo Oslo politikammer at det bør gå 24 timer før den pågrepne får rett til fradrag. Videre fremholdt Oslo politikammer at reglene om varetektsfradrag medfører et ikke ubetydelig merarbeid for politijuristene og at det ikke sjelden gjøres feil.

27.7.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at det ikke er behov for omfattende endringer i reglene om varetektsfradrag.

Departementet er i motsetning til Straffelovkommisjonen i tvil om det bør gis fradrag for helt kortvarige frihetsberøvelser. Etter departementets mening tilsier ikke rimelighetshensyn fradrag før det har gått noen timer. En kortvarig pågripelse er normalt ikke så belastende at det er naturlig å gi rett til fradrag i straffen.

Det er en nær sammenheng mellom reglene om varetektsfradrag og reglene om erstatning etter strafforfølgning. Etter at kommisjonen avga delutredning VII er det vedtatt nye regler om erstatning etter strafforfølgning. Forskrift 12. desember 2003 nr. 1472 har regler om standardsatser for oppreisning etter uberettiget frihetsberøvelse der den siktede er frifunnet eller hvor forfølgningen er innstilt. Etter § 2 skal oppreisning først gis når frihetsberøvelsen har vart i mer enn 4 timer.

Varetektsfradrag gis hovedsaklig for berettiget frihetsberøvelse. Etter departementets syn er det da rimelig at man iallfall ikke har mer vidtgående regler for å beregne varetektsfradraget enn ved oppreisningen. Hensynet til et oversiktlig og lett praktikabelt regelverk tilsier snarere at skjæringspunktet er det samme. Departementet foreslår derfor at varetektsfradrag bare skal ytes for frihetsberøvelse som har vart mer enn 4 timer.

Slik departementets utkast til § 83 om varetektsfradrag er formulert, er det ikke grunn til å regulere frihetsberøvelse etter vegtrafikkloven § 22 a annet ledd for å ta blodprøve eller gjennomføre kliniske legeundersøkelser uttrykkelig i lovteksten. Slik frihetsberøvelse etter vegtrafikkloven § 22 a annet ledd for å ta blodprøve eller klinisk legeundersøkelse vil ofte ikke vare ut over 4 timer. Med en fire-timersregel vil dermed hovedregelen bli at det ikke gis varetektsfradrag for frihetsberøvelsen. Men når heller ikke kortvarige pågripelser gir rett til fradrag, blir det ikke tale om noen slik forskjellsbehandling som Straffelovkommisjonen var opptatt av å unngå. Skulle frihetsberøvelse etter vegtrafikkloven § 22 a annet ledd vare i mer enn 4 timer, vil det etter departementets opplegg gi rett til varetektsfradrag.

Etter forskriften om standardsatser for oppreisning etter uberettiget strafforfølgning § 2 inntrer retten til oppreisning straks fire-timersperioden er over dersom den siktede fortsatt er frihetsberøvet. Det er altså ikke et vilkår at frihetsberøvelsen har vart et helt døgn. Videre er det tilstrekkelig at døgn nummer to er påbegynt for at oppresning skal gis også for dette døgnet; det kreves ikke at frihetsberøvelsen har vart hele dette døgnet. Døgn nummer to skal altså anses for å være påbegynt straks det har gått mer enn 24 timer etter pågripelsen, og ikke først 24 timer etter at firetimersperioden er over. Departementet foreslår at de samme reglene skal gjelde for retten til varetektsfradrag.

Følgelig støtter departementet Straffelovkommisjonens forslag om at varetekstfradraget skal regnes fra pågripelsestidspunktet, men med det tillegget at det ikke skal gis fradrag for frihetsberøvelse som varer i 4 timer eller kortere.

Departementet er ikke enig med kommisjonen i at det bør gis fradrag for frihetsberøvelse i anledning av en annen sak som er blitt henlagt, eller som har endt med frifinnelse eller dom som var mildere enn den forutgående frihetsberøvelsen. Den siktede har nå rettskrav på erstatning og oppreisning etter frihetsberøvelse dersom han blir frikjent eller forfølgningen innstilles, se straffeprosessloven §§ 444 og 447, som ble endret ved lov 10. januar 2003 nr. 3. Kommisjonen viser selv til arbeidet med nye regler om erstatning etter strafforfølgning og uttaler at behovet for fradrag avhenger av at det ikke gis en ubetinget rett til erstatning, se side 266. Videre er departementet enig i den vurderingen av mothensyn som Asker og Bærum politidistrikt har gitt i sin høringsuttalelse, og som Politidirektoratet slutter seg til. Departementet legger vekt på at en regel som kommisjonen foreslår, hvor det også skal gis fradrag for frihetsberøvelse i forbindelse med en annen sak som er blitt henlagt, kan virke urimelig i forhold til personer som har vært undergitt frihetsberøvelse i en sak som senere blir henlagt, og som ikke senere domfelles for et annet forhold. Også de praktiske problemene som politidistriktet peker på er av betydning. Som Politidirektoratet fremhever, vil de praktiske ulempene få økt betydning etter at straffeprosessloven § 13 er endret, slik at det ikke lenger er noen plikt til å forene straffesaker selv om vilkårene er oppfylt. Selv om dette ikke er et avgjørende moment, er departementet enig i at det taler imot å åpne for fradrag for andre saker. På denne bakgrunnen går departementet imot Straffelovkommisjonens forslag om å åpne for at det gis fradrag for frihetsberøvelse i anledning av en annen sak.

Departementet antar at det kan skape praktiske problemer dersom klokkeslettet skal være avgjørende for fradraget for frihetsberøvelse etter domsavsigelsen, jf. straffeprosessloven § 460. Dersom klokkeslettet skal være avgjørende, må tidspunktet for domsavsigelsen være kjent ved beregningen av straffetidens lengde, jf. forskrift til lov om straffegjennomføring § 3-2. Departementet foreslår derfor at fradraget for frihetsberøvelse etter domsavsigelsen fremdeles skal beregnes uavhengig av klokkeslettet for domsavsigelsen, slik at fradraget tilsvarer antallet hele eller påbegynte døgn som frihetsberøvelsen har vart. Også den dagen dommen ble avsagt bør gi rett til fradrag. Det kan føre til at den domfelte får en ekstra dag fradrag som vedkommende ikke ville fått dersom klokkeslettet for domsavsigelsen var avgjørende. Departementet mener likevel at behovet for en praktisk løsning veier tyngre enn hensynet til at den domfelte ikke bør få fradrag for en lengre periode enn han faktisk har vært berøvet sin frihet. Følgelig foreslår ikke departementet å endre straffeprosessloven § 460. For å sikre at den domfelte får fradrag for hele perioden bør det presiseres i forskriften eller straffegjennomføringsloven at det også skal gis fradrag for den dagen dommen ble avsagt.

Regelen i § 60 første ledd annet punktum om ytterligere varetektsfradrag ved opphold i fullstendig isolasjon, som ble tilføyd ved lov 28. juni 2002 nr. 55, bør videreføres. Bestemmelsen ble vedtatt etter at Straffelovkommisjonen avga delutredning VII, og er følgelig ikke med i kommisjonens forslag. Av hensyn til sammenhengen i regelverket foreslår departementet en mindre endring i gjeldende rett: I dag gis det 1 dag fradrag for hver periode på 2 dager, men slik at det ikke gis fradrag før det har gått 24 timer. For at skjæringspunktet for fradrag for frihetsberøvelse generelt og for ekstrafradrag for isolasjon skal bli det samme, foreslår departementet at det også skal gis ytterligere fradrag allerede etter 4 timer i fullstendig isolasjon.

Ettersom departementet ikke foreslår å følge opp Straffelovkommisjonens forslag om at det ikke lenger skal fastsettes subsidiær fengselsstraff ved ilegging av bot, er forslaget til bestemmelse om varetektsfradrag ved bot endret. Departementets forslag viderefører gjeldende rett.

Fradrag for varetekt i en forvaringsdom har ikke like stor betydning som i saker om andre straffarter, fordi forvaringen er tidsubestemt. Et ordinært fradrag kan derfor gi den domfelte en gal forventning, jf. Straffelovkommentaren I side 328. Selv om det gjøres et fradrag i minstetiden, er det ikke sikkert at vedkommende blir prøveløslatt når minstetiden er utløpt. Fradraget får derfor bare betydning for hvor tidlig den forvaringsdømte kan begjære prøveløslatelse. Og et fradrag i tidsrammen får betydning for hvor tidlig påtalemyndigheten må begjære eventuell forlengelse.

I Straffelovkommentaren I side 328 tas det til orde for en ordning der det tas hensyn til utholdt varetekt ved utformingen av forvaringsdommen, i stedet for et regulært fradrag, det vil si at varetektstiden bare er et moment ved vurderingen av hvilke tidsrammer som skal settes.

Departementet har som utgangspunkt at også forvaringsdømte har krav på et fradrag i straffen for den frihetsberøvelsen de har utholdt. Spørsmålet er om det bør gjelde en annen beregningsmåte for fradrag i forvaring enn etter gjeldende rett. Det første spørsmålet er om det bør gjelde et dag-mot-dagfradrag, det neste er om fradraget fortsatt bør trekkes både i minstetiden og i tidsrammen.

Departementet ser at det kan gi den forvaringsdømte en gal forventning når det gis et fradrag på et visst antall dager. Det kan tale for at retten fastsetter forvaringen slik at det tas hensyn til utholdt frihetsberøvelse, men uten at det fastsettes et regulært fradrag. På den annen side er formålet med minstetiden å sikre at den domfelte ikke får en mildere straff enn om han hadde blitt idømt fengsel. Da er det også rimelig å ta hensyn til varetektstiden som kan ha vart flere år, når minstetiden fastsettes. Et dag-mot-dagfradrag vil gi best sikkerhet for at det er tatt hensyn til den utholdte varetekten. Og det kan ikke utelukkes at den forvaringsdømte er rede til å bli prøveløslatt når den samlete frihetsberøvelsen tilsvarer den minstetiden som retten fastsetter, selv om deler av frihetsberøvelsen har vært utholdt som varetekt, og ikke som forvaring. Departementet her derfor blitt stående ved at fradraget, som etter gjeldende rett, skal gjøres dag mot dag.

Det neste spørsmålet er om fradraget bør trekkes fra både i minstetiden og i tidsrammen, slik som i dag. Høyesterett uttalte om varetektsfradraget i Rt. 2002 side 889 på side 895:

«Fradraget bør for det første skje i minstetiden. Begrunnelsen for minstetiden er som nevnt primært at det kan virke støtende om domfelte løslates kort tid etter en grov forbrytelse. I saker av denne karakter vil domfelte i praksis være berøvet friheten sammenhengende fra han pågripes til han begynner soningen av en forvaringsdom. Det er da naturlig at varetektstiden inngår i minstetiden. Jeg kan heller ikke se noen grunn til at fradraget ikke også bør skje i tidsrammen for forvaringen.»

Departementet slutter seg til disse synspunktene, og foreslår å videreføre gjeldende rett. Gode grunner taler for å lovfeste prinsippene, og departementet foreslår derfor en egen bestemmelse i § 83 om beregningen av varetektsfradrag i forvaring.

Departementet har sløyfet henvisningen til straffeprosessloven § 460 i siste ledd i kommisjonens lovutkast. Bestemmelsen er unødvendig ved siden av bestemmelsen i straffeprosessloven, og hører ikke tematisk hjemme i straffeloven.

27.8 Fradrag for strafferettslig reaksjon ilagt i utlandet

Spørsmålet om fradrag for fullbyrdet straff som er ilagt i utlandet, er regulert i gjeldende straffelov § 13 fjerde ledd. Fradrag er aktuelt dersom den domfelte er ilagt straff for den samme handlingen i utlandet som vedkommende er domfelt for i Norge. I så fall skal retten så vidt mulig gjøre fradrag ved utmålingen av straffen i Norge. Utmålingen av fradraget beror på rettens skjønn.

Frihetsberøvelse i utlandet som ikke er fullbyrding av straff, for eksempel varetekt, reguleres av § 60 tredje ledd, se punkt 27.7.1.

Straffelovkommisjonen foreslår å regulere spørsmålet om fradrag for fullbyrdet strafferettslig reaksjon ilagt i utlandet i utkastet § 14-6. Forslaget viderefører i det vesentlige gjeldende rett, men Straffelovkommisjonen foreslår enkelte språklige endringer med sikte på å klargjøre rettstilstanden.

Ingen av høringsinstansene har uttalte seg om forslaget.

Departementet støtter Straffelovkommisjonens forslag.

Departementet er enig med kommisjonen i at fradrag bør være obligatorisk, men at det likevel er nødvendig med tilføyelsen «så vidt mulig» for de tilfellene der den utenlandske reaksjonen ikke er sammenliknbar med den norske. Det kan tenkes tilfeller der det ikke er mulig å gjøre direkte fradrag i den norske dommen. Uansett kan retten legge vekt på strafferettslige reaksjoner som er fullbyrdet i utlandet ved utmålingen av den norske reaksjonen.

Etter ordlyden omfatter gjeldende § 13 fjerde ledd bare utholdt «straff». Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag om at også andre strafferettslige reaksjoner skal tas i betraktning. Rimelighetshensyn taler for at også for eksempel inndragning foretatt i utlandet skal vektlegges ved fastsettelsen av reaksjonen i Norge. Er det ilagt en reaksjon i utlandet som ikke eksisterer i Norge, bør det, som ved straffene, vektlegges ved utmålingen av den norske reaksjonen selv om noe direkte fradrag ikke er mulig.