Prop. 141 L (2009-2010)

Endringer i straffeprosessloven mv.

8.7 Spørsmålet om bevisavskjæring og plikt til å begrunne bevisførsel

Norsk straffeprosess bygger på et prinsipp om fri bevisførsel, det vil si at partene har rett til å føre de bevis de selv ønsker. Straffeprosessloven gjør likevel noen inngrep i dette prinsippet. Det finnes noen regler om bevisforbud, f.eks. straffeprosessloven § 119 om at personer i bestemte yrkesgrupper ikke kan vitne om noe som er betrodd dem i deres stilling uten samtykke fra den som har krav på hemmelighold. I noen tilfeller har retten en skjønnsmessig adgang til å avskjære bevis. De sentrale bestemmelsene om dette er straffeprosessloven §§ 292, 292 a og 293.

Straffeprosessloven § 292 første ledd regulerer omfanget av bevisførselen i tilfeller hvor tiltalte gir en fullstendig tilståelse. I slike tilfeller er det retten som bestemmer hvorvidt det skal være ytterligere bevisførsel om skyldspørsmålet. Etter § 292 tredje ledd er det retten som avgjør om det skal foretas åstedsbefaring. For øvrig skiller loven mellom bevis som er for hånden under hovedforhandlingen og bevis som ikke kan føres uten at hovedforhandlingen blir utsatt.

Bevis som er for hånden kan bare nektes ført når beviset gjelder forhold som er uten betydning for dommens innhold, når det gjelder forhold som allerede er tilstrekkelig bevist eller når beviset åpenbart ikke har noen beviskraft, jf. § 292 annet ledd første punktum. Etter § 293 første ledd kan retten nekte å utsette forhandlingene i en sak av hensyn til bevisførselen når den finner at bevisførselen vil føre til en forsinkelse eller ulempe som ikke står i rimelig forhold til bevisets og sakens betydning. Straffeprosessloven § 292 a gjelder tilfeller hvor en vitneforklaring kan innebære fare enten for en alvorlig forbrytelse mot noens liv, helse eller frihet, at muligheten for at en person kan delta skjult i etterforskingen av visse alvorlige forbrytelser blir vesentlig vanskeliggjort, at politiets forebygging eller etterforsking av visse alvorlige forbrytelser blir vesentlig vanskeliggjort fordi informasjon om andre saker eller om politiets metodebruk blir kjent, eller at politiets samarbeid med andre lands myndigheter blir vesentlig vanskeliggjort. I slike tilfeller kan retten under visse betingelser beslutte at et vitne ikke skal forklare seg om forhold som påtalemyndigheten ikke vil påberope seg som bevis i saken. Denne bestemmelsen ble vedtatt ved lov 9. mai 2003 nr. 30.

Før endringen ved lov 28. juni 2002 nr. 55 (i kraft 1. oktober 2002) var rettens adgang etter § 292 annet ledd første punktum til å avskjære bevis for hånden begrenset til å gjelde bevis om «forhold som er uten betydning for saken, eller som allerede er tilstrekkelig bevist.» Ved endringen i 2002 ble det samtidig gjort en endring i § 293 som snevret inn retten til å få saken utsatt dersom det føres et bevis som motparten ikke har fått tilstrekkelig varsel om.

Etter straffeprosessloven § 262 første ledd skal påtalemyndigheten sende retten kopi av tiltalebeslutningen «med oppgave over de bevis den vil føre». Etter § 265 skal forsvareren likeledes sende opplysning «om hvilke bevis han vil føre». I utgangspunktet har ikke partene noen plikt til å forklare hvorfor et vitne ønskes ført. I forbindelse med en vurdering av om det skal innkalles til saksforberedende møte for vurdering av bevisavskjæring eller nektelse av å utsette hovedforhandlingen på grunn av bevisførselen, kan imidlertid retten pålegge partene å gjøre rede for hvorfor et bevis ønskes ført, jf. straffeprosessloven § 272 fjerde ledd.

Det heter i departementets høringsnotat september 2006:

«Regler om bevisavskjæring er et instrument for styring av saken. Bevisavskjæring kan innebære at hovedforhandlingen kan avvikles raskere enn ellers, og gjøre saken mer oversiktlig. Utvidelse av adgangen til å avskjære bevis kan således bidra til effektivisering. På den annen side kan utstrakt avskjæring av bevis komme i konflikt med et grunnleggende krav om at saken blir fullstendig opplyst, og som retten etter straffeprosessloven § 294 har ansvar for å passe på. Avsigelse av dom på et ufullstendig faktisk grunnlag kan innebære et uakseptabelt skår i den siktedes rettssikkerhet.

Som det fremgår [...] er dagens utforming av reglene om bevisavskjæring forholdsvis ny. Etter departementets foreløpige vurdering er det ikke nærliggende å foreslå endringer på dette området nå. Det kan vel ikke utelukkes at det kan være effektivitetsgevinster å hente på ytterligere adgang til bevisavskjæring, særlig i omfattende saker hvor hovedforhandlingen strekker seg over uker og kanskje måneder. Men foreløpig har ikke departementet klare holdepunkter for at det foreligger et reelt behov for lovendringer. Departementet ber likevel, i lys av Stortingets anmodningsvedtak, om høringsinstansenes syn på om det er behov for ytterligere endringer av reglene om bevisavskjæring, og på hva en eventuell ytterligere bevisavskjæringsadgang bør omfatte. Vi ber også om høringsinstansenes erfaring med hensyn til hvordan reglene som kom i 2002 og 2003 faktisk har virket.

Et annet spørsmål enn om det bør vedtas nye regler, er om de gjeldende regler blir praktisert på en hensiktsmessig måte. En hensiktsmessig praktisering forutsetter ofte at spørsmål om omfanget av bevisførselen og eventuell avskjæring tas opp allerede under saksforberedelsen. Dette forutsetter i sin tur at det er kontakt mellom aktørene før hovedforhandlingen, og at retten inntar en aktiv rolle også under saksforberedelsen. Under saksforberedelsen vil retten vanligvis ikke ha andre saksdokumenter enn tiltalen og bevisoppgaver, hvilket ofte ikke er tilstrekkelig til å vurdere bevisavskjæring. Retten kan imidlertid be om utlån av sakens dokumenter, og kan også innkalle til saksforberedende møte for behandling av blant annet spørsmål om bevisavskjæring [...]»

Departementet viste til rapporten «Aktiv saksstyring og saksavvikling i straffesaker», avgitt 7. juni 2005 av et utvalg oppnevnt av Domstoladministrasjonen. Rapporten inneholder en anbefaling om at retten som hovedregel skal avholde saksforberedende møter i saker som varer mer enn fem rettsdager. Departementet tilføyde at initiativ og aktivitet under saksforberedelsen bør vurderes for alle saker.

Det heter videre i høringsnotatet:

«Under forberedelsen til lov 28. juni 2002 nr. 55 ble det vurdert om også straffeprosessloven bør inneholde en plikt til å begrunne hvorfor et vitne ønskes ført, se Ot. prp. nr. 66 (2001-2002) punkt 8.4.2. Som det fremgår der, la departementet den gang avgjørende vekt på det ekstraarbeid en slik regel ville medføre, og det ble i stedet innført en regel i § 272 fjerde ledd om at retten kan be partene gjøre skriftlig rede for hvorfor et påberopt bevis ønskes ført. Foreløpig har det ikke fremkommet noe som tilsier at konklusjonen bør være annerledes nå. Departementet fremmer derfor ikke noe konkret lovforslag om dette, men ber om høringsinstansenes syn på om det nå bør tas inn et krav i straffeprosessloven om at partene opplyser hva et vitne skal forklare seg om.»

Høringsinstansenes syn

Domstoladministrasjonen uttaler:

«Som nevnt i høringsnotatet er reglene om bevisavskjæring mv. endret relativt nylig. Inntrykket er at disse reglene ikke benyttes i videre grad. Det synes imidlertid ganske vanlig at retten og partene etter tiltaltes forklaring i fellesskap avklarer hvilke bevis som i lys av forklaringens innhold nå antas nødvendig å føre. Økt samhandling mellom aktørene i straffesakskjeden og 'tilskjæring' av sakene vil [...] antakelig her være blant de viktigste virkemidler for å effektivisere bevisførselen.

Litt av grunnen til at man tydeligvis er tilbakeholdende med bevisavskjæring i strid med partenes ønske, er at det lett medgår en del tid til å treffe en slik beslutning. Partene skal gis anledning til å uttale seg, og retten bør av hensyn til en eventuell ankebehandling begrunne avgjørelsen selv om den treffes ved enkel beslutning. Dessuten vil avskjæring kunne virke inn på flyten i forhandlingene, stemningen og samarbeidsklimaet i retten og ta fokus vekk fra det sentrale - selve bevisvurderingen.

I omfattende saker vil omfanget av bevisførselen mv. være et naturlig tema i et sakforberedende møte, og det er i første rekke her spørsmålet om tilskjæring av saken og begrensning av vitneførselen er aktuelt. I de fleste saker er bevisførselens omfang ikke et problem.

Etter Domstoladministrasjonens mening er det ikke behov for regler som generelt pålegger partene å opplyse hva vitnene skal forklare seg om. Det kan imidlertid være behov for en regel som gir retten hjemmel for i konkrete saker å pålegge en part å opplyse dette. Dette vil formentlig bare være aktuelt i de omfattende sakene. Derved kan både retten og motparten lettere få et grunnlag for å vurdere opplegget for hovedforhandlingen og for en nærmere diskusjon om hvordan bevisførselen bør legges opp. En slik redegjørelse kan også gi grunnlag for å beslutte å avholde rettsmøte under saksforberedelsen for å vurdere bevisavskjæring, jf. § 272 første ledd c.»

Politidirektoratet uttaler:

«Politidirektoratet antar, i likhet med flere av politimestrene og sjefen for Økokrim, at en økt bruk av de mulighetene til dommerstyring som allerede eksisterer, blant annet i strprl § 272 fjerde ledd, vil kunne bidra til at straffesakene ikke 'eser' unødvendig ut. Politimestrene i Oslo og Vestfold gir uttrykk for at en lovfestet plikt til å opplyse hva et vitne skal forklare seg om, vil kunne bidra ytterligere. Blant annet vil aktor og forsvarer tvinges til å tenke gjennom om det er nødvendig å føre det aktuelle vitnet. Direktoratet ser gjerne at en slik plikt innføres.»

Riksadvokaten uttaler:

«Riksadvokaten har gjentatte ganger oppfordret påtalemyndigheten til å ta initiativ for å få domstolen til å beramme forberedende møter. Spesielt gjelder dette i større straffesaker der bevismengden er omfattende og mulighetene for å gjøre saken vidløftig øker. Erfaringene med saksforberedende møter er gode.

[...]

Etter riksadvokatens oppfatning er hensikten ved forberedende møter først og fremst å klargjøre den nærmere avvikling av hovedforhandlingen. Både aktor og forsvarer får et bevisst forhold til gjennomføringen og bevisføringen, og partene blir ansvarliggjort i forhold til kjøreplan og de pålegg dommeren gir.

Erfaring tilsier også at forsvarernes bevisoppgave kan effektiviseres, og at aktørene sammen -- ikke sjelden -- vil klare å begrense bevisføringen. Eventuelle avklaringer om faktum kan bidra til å målrette og forkorte hovedforhandlingen.

Riksadvokaten er enig med departementet i at det kanskje i dag ikke er behov for ved lovendring å pålegge partene å opplyse hva vitnene skal forklare seg om. Det ville like fullt vært en fordel, særlig i ankeomgangen [...] riksadvokaten [har] i så måte gitt sin instruks til påtalemyndigheten. Dersom prosessledelse i form av hyppigere bruk av forberedende møter blir mer utbredt, vil dette være et av flere viktige prosessforberedende tiltak. En er kjent med at enkelte statsadvokatembeter har hatt vanskeligheter med å få domstolen til å avholde forberedende møter, og at retten foretrekker skriftlig fremstilling av saken før hovedforhandling. Det er således ikke spørsmål om nye regler, men om mer aktiv bruk av gjeldende regelverk.

Riksadvokaten hilser velkommen tiltak som kan styrke prosessledelsen og medføre større aktivitet fra rettens side, både før og under rettsforhandlingen.»

ØKOKRIM uttaler:

«Mange av ØKOKRIMs saker faller inn i kategorien omfattende saker med flere ukers hovedforhandlinger [...] Det er også vanlig i våre saker med svært aktive forsvarere som gjerne ønsker å føre mange forsvarervitner og et stort antall dokumentbevis. Når saksforholdene og bevistemaene er komplekse og påtalemyndigheten tilbyr omfattende bevisførsel, er det etter vårt syn ikke unaturlig at forsvarer ønsker å føre en del egne bevis. ØKOKRIMs aktorer er derfor gjerne tilbakeholdne med å protestere mot omfanget av forsvarers bevisførsel.

Men i noen saker opplever vi det vi anser som forsvarers vidløftiggjøring gjennom bevisførsel som er klart unødvendig i forhold til tiltalen. Det forekommer også at forsvarer krever innstevnet vitner som er statsborgere av og bosatt i stater langt fra Norge, og som etter vårt skjønn ikke på noen måte kan bidra til sakens opplysning. I disse tilfellene 'eser' hovedforhandlingene uforholdsmessig ut, eller forhandlingene må utsettes, med de konsekvenser det gir for alle impliserte.

Vår oppfatning er at nevnte problemer i ikke ubetydelig grad kunne vært løst gjennom mer aktiv bruk av gjeldende regler om bl a begrunnelse for bevisførsel og bevisavskjæring - ikke minst ved mer aktiv dommerstyring under saksforberedelsen enn det vi opplever i dag. Erfaringen fra våre saker er at strpl § 272 fjerde ledd meget sjelden brukes aktivt av saksforberedende dommer. Det ovennevnte gjør oss noe tvilende til om det beste tiltaket nå er å lovfeste en generell plikt til å opplyse hva et vitne skal forklare seg om. Det ovennevnte tilsier etter vårt syn snarere en mer aktiv bruk av gjeldende regler, enn lovfesting av en generell plikt til å opplyse hva et vitne skal forklare seg om.»

Agder lagmannsrett uttaler:

«De nye reglene om bevisavskjæring fra 2002 har i praksis neppe medført noen reduksjon av unødvendig bevisføring. I mange saker føres mange bevis som retten i ettertid kan konstatere var unødvendige, og man kan tidvis bli noe oppgitt over manglende selvkritikk hos forsvarerne med hensyn til hva som bringes til torvs. Påtalemyndigheten innstevner gjerne velvillig på statens bekostning alle vitner forsvareren ber om. Retten har ikke saksdokumentene for hånden, og saksbehandlingen ved bevisavskjæring er tungvint etter straffeprosessloven § 272. Noen særlig aktiv saksforberedelse med sikte på at retten på forhånd skal begrense omfanget av bevisføringen kan man derfor ikke vente annet enn i mer ekstraordinære tilfeller hvor bebudet bevisføring sprenger en rimelig ramme, eller hvor bevisføringen strider mot prosessuelle bevisforbud.

Tvisteloven skjerper kravene til innholdet av bevisoppgaver i § 21-6 annet ledd. Vi mener det er god grunn til å vurdere en viss skjerping av informasjonsverdien av bevisoppgavene også i straffesaker som foreslått i rapporten fra Arbeidsgruppe II. Dette vil gjøre det enklere for påtalemyndigheten å avslå å stevne unødvendige vitner for det offentliges regning, og lette rettens avgjørelse etter straffeprosessloven § 266. Det vil trolig ha en disiplinerende effekt om siktede eller forsvareren henvises til å stevne vitnet med risiko for å måtte dekke kostnadene etter reglene i § 275 femte ledd. Dette er bestemmelser som brukes svært sjelden i praksis i dag. Dessuten bør kravet til rettsmøte til behandling av avskjæringsspørsmål mykes opp i § 272. Rettens kompetanse til å avskjære bevis under hovedforhandlingen bør vurderes utvidet til bevisføring som etter rettens skjønn er unødvendig eller uforholdsmessig omfattende.»

Borgarting lagmannsrett uttaler:

«Gruppen [lagmannsrettens høringsutvalg] kan ikke se at det er behov for ytterligere regler om bevisavskjæring, men mener det bør gis en regel om at bevisoppgavene i straffesaker kort skal angi hvilke forhold det enkelte vitnet skal forklare seg om. For så vidt gjelder ankeforhandlingen for lagmannsretten, vil aktor og forsvarer som regel kjenne bevisførselen fra tingretten, og vil selv være de nærmeste til eventuelt å gjøre innsigelser mot unødvendig eller uhensiktsmessig bevisførsel fra den andre siden. Men en kort angivelse av hva vitnene skal forklare seg om, vil gi berammende/saksforberedende dommer bedre grunnlag for å vurdere disse spørsmålene og eventuelt ta et initiativ her. Det er gruppens erfaring at større straffesaker til en viss grad legges noe omstendelig opp med hensyn til bevisførsel om forhold som ikke egentlig er omtvistet.»

Frostating og Gulating lagmannsretter deler departementets syn, og uttaler at det ikke kan ses å være behov for at partene alltid og uten oppfordring skal opplyse hva et vitne skal forklare seg om.

Oslo tingrett uttaler:

«Oslo tingrett mener at det i en rekke saker vil være både ressurs- og tidsbesparende for retten, påtalemyndigheten og forsvarer dersom det i bevisoppgaven også kort ble angitt hva vitnene skal forklare seg om; som f.eks. åsted, karaktervitne el.l. I mange tilfeller vil det kanskje gi seg selv hva de oppgitte vitnene skal forklare seg om, mens det i andre tilfeller vil være umulig ut fra en liste med navn å vite hva vitnene skal forklare seg om.

Et krav om alltid å gi slike opplysninger kan muligens føre til unødvendig merarbeid. På den annen side vil opplysningene være tilgjengelig for påtalemyndigheten i forbindelse med utferdigelse av tiltalebeslutning og bevisoppgave, og de vil være tilgjengelig i politiets elektroniske saksbehandlingssystem. Opplysningene antas derfor med letthet å kunne gjøres tilgjengelig også ved oversendelse av bevisoppgave til retten. Forsvarer som ønsker vitneførsel utover den påtalemyndigheten har oppgitt, vil heller ikke bli pådratt stort merarbeid ved kort å måtte angi hva vitnene skal forklare seg om. Det er vanskelig å se noen prinsipielle innvendinger mot å innføre en slik regel.

Dersom straffesaken omhandler flere straffbare forhold, vil det for domstolen som et minimum være nyttig om vitnenes tilknytning til de enkelte tiltalepunkter ble opplyst.»

Hordaland statsadvokatembeter uttaler til spørsmålet om det bør lovfestes en plikt til å opplyse hva et vitne skal forklare seg om:

«Som påpekt av Justisdepartementet vil et slikt krav medføre ekstraarbeid for påtalemyndighet og forsvarerne og det vil ofte være vanskelig å gi en tilstrekkelig og utfyllende begrunnelse til at retten kan vurdere nødvendigheten av vitneprovet. Det bør imidlertid nevnes at det hender at forsvarer oppgir vitner som ikke er omhandlet i straffesaksdokumentene. I slike tilfeller er det et åpenbart behov for at forsvarer redegjør for vitnets tilknytning til saken både i forhold til retten og påtalemyndigheten. I forhold til domstolene gir strpl § 272, 4. ledd den nødvendige hjemmel for å kreve begrunnelse.»

Nordland statsadvokatembeter uttaler:

«Vår erfaring er at påtalemyndigheten sjelden ser behov for å kreve bevisavskjæring, bl.a. fordi partene underveis - forut for eller under hovedforhandling - blir enig om hvilke bevis som kan frafalles. På den annen side savnes ofte en mer aktiv rolle fra domstolens side forut for rettsmøtet. Ved at det pålegges å gi en helt kort redegjørelse for hva de enkelte vitnene skal forklare seg om, vil motpart og domstol stå bedre rustet til å ha en formening om bevisavskjæring bør kreves/besluttes.»

Oslo statsadvokatembeter uttaler:

«Oslo statsadvokatembeter registrerer departementets ønske om et større engasjement fra domstolene under saksforberedelsen. Det er vår erfaring at et slikt engasjement kan ha mye for seg i de større sakene. Med det arbeidspresset som påtalemyndigheten og mange forsvarere har i dag, er det ikke realistisk å tro at det rent praktisk vil la seg gjøre å gjennomføre saksforberedelse i et slikt omfang som departementet antyder i notatet.

Rent prinsipielt mener Oslo statsadvokatembeter dessuten at det er uheldig at domstolen engasjerer seg for sterkt før hovedforhandlingen. Et slikt engasjement vil kunne svekke domstolens integritet i den enkelte sak.

Det er klokt av departementet å ikke fremme noe lovforslag om at det av bevisoppgaven skal fremgå hva vitnene skal forklare seg om. En for detaljert bevisoppgave vil være i strid med både bevisumiddelbarhetsprinsippet og muntlighetsprinsippet. Arbeidet med utarbeidelsen av bevisoppgaven vil dessuten da bli så omfattende at saksbehandlingen hos påtalemyndigheten vil ta enda lengre tid. Med andre ord vil et slikt forslag virke mot sin hensikt.»

Oslo politidistrikt uttaler:

«I utkastet er lagt vekt på at strpl. § 272, fjerde ledd gir en mulighet for partene til å gjøre rede for hvorfor et bevis ønskes ført. Dette er altså bare en kan-regel i forbindelse med saksforberedende møte. Erfaring tilsier at det i liten grad avholdes slike møter. I utgangspunktet foreligger det altså ikke noen plikt til å opplyse om hva vitner skal forklare seg om. Vår oppfatning er at det kan være hensiktsmessig med en regel som gir både forsvarer og aktor en plikt til å opplyse i bevisoppgaven hva det enkelte vitne skal forklare seg om og hva de øvrige bevis skal tjene som bevis for - i alle fall når det ikke er selvinnlysende.

Vi opplever det i praksis slik at dommeren sjelden har synspunkter på bevisførselen med mindre en utvidelse av bevisførselen vil medføre at den avsatte tid blir for liten. Det kan derfor være på sin plass med en regel som gir en plikt til begrunnelse av bevisføringen allerede i forbindelse med innsending av bevisoppgaven, slik at aktor angir i bevisoppgaven hva vitnene skal forklare seg om.

Forsvarer har ofte også ønske om egne vitner i sakens anledning som ønskes avhørt under hovedforhandlingen. Opplysninger om dette kommer ikke sjeldent kort tid før avvikling av hovedforhandlingen. Ofte vil aktor være uten ide om hva disse vitner skal forklare seg om. Det er heller ikke ofte at forsvarers bevisoppgave begrunnes. Den samme plikt må derfor også tilligge forsvarer. Et aktuelt spørsmål er også hvor vidt forsvarer skal gis en tidsfrist for innsendelse av bevisoppgave.

En informasjonsplikt vil også kunne medvirke til effektivisering av straffesaksgangen fordi det stiller krav til aktors og forsvarers vurdering av nødvendigheten av de enkelte bevis som ønskes ført.»

Vestfold politidistrikt uttaler:

«En ser positivt på å innføre en slik bestemmelse da dette vil kunne føre til at man ikke unødig vidløftiggjør en sak. Dette kan man forebygge allerede i dag ved at retten kan be om en redegjørelse fra partene, samt ved rettsforberedende møte, men en ser gode grunner for å lovfeste dette ytterligere. En ser det særlig i forhold til vitner påberopt av forsvarer idet dette ofte ikke er vitner som er avhørt av politiet, og det derved er vanskelig å vite hva de skal forklare seg om. Også ut fra kontradiksjonsprinsippet vil det være gunstig med en slik bestemmelse.»

Den norske Dommerforening uttaler:

«Dommerforeningen er enig med departementet i at det ikke foreligger et aktuelt behov for å endre reglene om bevisavskjæring.

Dommerforeningen anser det som tilstrekkelig at den kan be partene redegjøre skriftlig for hvorfor et bevis ønskes ført. Et pålegg om dette i enhver straffesak kan, som også departementet legger vekt på, medføre unødvendig ekstraarbeid.»

Forsvarergruppen av 1977 uttaler:

«Forsvarergruppen vil sterkt advare mot ytterligere utvidelse av retten til bevisavskjæring, jf. den betydelige utvidelse av strpl. § 292 som allerede er gjort.

I et ressursperspektiv må det også påpekes at prosessuelle forpostfektninger om utstrekning av bevisførsel, fort vil kreve mer ressurser enn hva som medgår til å høre beviset.

Hva gjelder begrunnelse av bevisførsel, kan dette i mange saker være hensiktsmessig, ikke minst for at partene skal være best mulig forberedt på hva den part som fører beviset ønsker å påberope. Dette for så vidt på samme måte som det - i hvert fall i saker der der det ikke uten videre fremgår av sammenhengen og etterforskningsdokumentene - kan være hensiktsmessig å få klarlagt hvilke faktiske og rettslige anførsler påtalemyndigheten gjør gjeldende. Dette gjøres i praksis ved at retten ber om redegjørelse fra påtalemyndigheten etter strpl. § 262. Tilsvarende kan selvsagt også gjelde for forsvarer.

Å innføre en generell ordning med at bevisførsel må begrunnes, kan imidlertid synes lite ressursøkonomisk. I større og mer komplekse saker vil det imidlertid være hensiktsmessig, både av hensyn til kvaliteten i prosessen, og av effektivitetshensyn. Behovene for forhåndsavklaring kan i slike saker sammenliknes med sivile saker, med en redegjørelse for anførsler og bevistilbud. Det kan etter forsvarergruppens syn være grunn til å vurdere en justering/tilpasning av bestemmelsen i strpl. § 262 tredje ledd i så måte.»

Departementet foreslår ikke nye regler om bevisavskjæring. Høringen tyder ikke på at det er et reelt behov for nye regler om dette. Som noen av høringsinstansene har pekt på, kan det også synes som om reglene om bevisavskjæring som trådte i kraft i 2002 har vært lite brukt.

Høringsinstansene er mer delte i synet på om det bør innføres en plikt til å begrunne hvorfor et vitne ønskes ført. Flere instanser mener at det vil være hensiktsmessig, mens andre mener det vil medføre unødvendig ekstraarbeid.

Spørsmålet om plikt til å begrunne bevisførsel ble sist vurdert av departementet i Ot. prp. nr. 66 (2001-2002) s. 84. Den gang fant departementet det ikke hensiktsmessig å lovfeste en generell begrunnelsesplikt. Det ble lagt vekt på at overdreven bevisførsel stort sett er et problem i enkelte større saker, og at en generell begrunnelsesplikt vil medføre ekstraarbeid i saker der dette ikke vil være hensiktsmessig. Departementet vurderer spørsmålet på samme måte nå, og foreslår ikke å lovfeste en plikt til å begrunne hvorfor vitner ønskes ført, ut over den gjeldende hjemmelen i straffeprosessloven § 272 fjerde ledd. I de mer komplekse sakene, der behovet for å vurdere bevisavskjæring vil være størst, kan retten benytte hjemmelen i § 272 fjerde ledd.