St.meld. nr. 22 (2008-2009)

Svalbard

4 Hovedmål og virkemidler

4.1 Mål for norsk svalbardpolitikk

4.1.1 De overordnede målene ligger fast

Målene for norsk svalbardpolitikk har ligget fast i lang tid, og er uttrykt både i St.meld. nr. 40 (1985–86) Svalbard og St.meld. nr. 9 (1999 – 2000) Svalbard. Målene er gjentatt i senere stortingsdokumenter om Svalbard og bekreftes årlig gjennom vedtagelsen av svalbardbudsjettet. Regjeringens overordnede mål for svalbardpolitikken er:

  • Konsekvent og fast håndhevelse av suvereniteten.

  • Korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten og kontroll med at traktaten blir etterlevet.

  • Bevaring av ro og stabilitet i området.

  • Bevaring av områdets særegne villmarksnatur.

  • Opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen.

Under den forrige helhetlige gjennomgang av svalbardpolitikken i 2000, var det bred oppslutning i Stortinget om disse målene, på tvers av partigrenser. Både målene og enigheten om disse, er jevnlig gjentatt ved behandlingen av saker vedrørende Svalbard i Stortinget. Regjeringen legger vekt på at denne brede politiske enigheten om svalbardpolitikken videreføres. Ulike regjeringer har uttrykt at målene må ses i sammenheng, og at de ligger innenfor de generelle målene i norsk politikk om å sørge for nasjonal sikkerhet og integritet. Målene skal ligge innenfor rammen av folkeretten og bidra til internasjonal avspenning og fred. De har en sikker forankring i nasjonale interesser og holdninger, og er i samsvar med de traktatbundne pliktene Norge påtok seg da suvereniteten over øygruppen ble internasjonalt akseptert. Målene tjener derfor til å møte de internasjonale forventningene som stilles til Norge.

I en tid da Arktis tiltrekker seg økt interesse, skal svalbardpolitikken bidra til at utviklingen i nordområdene skjer på en fredelig måte, og til at konflikter unngås. Svalbardpolitikken skal dessuten gjennom å tilrettelegge Svalbard som plattform for norsk og internasjonal forskning, bidra til økt kunnskap om klimaendringene. Regjeringen legger stor vekt på Svalbards rolle i denne sammenheng, fordi kunnskapen som kan erverves her, vil ha stor betydning både for arbeidet med å begrense utslippene av klimagasser og som grunnlag for nødvendig tilpasning til de klimaendringer som uansett må forventes å komme.

Regjeringen ser i lys av dette ingen grunn til å endre de overordnede målene for norsk svalbardpolitikk. Målene skaper trygghet og gir en kontinuitet og forutsigbarhet i forvaltningen av øygruppen som ikke bare er i norsk, men også i andre lands interesse. Nedenfor foretas en gjennomgang av hvordan hovedmålene sammen med øvrige mål for øygruppen konkretiseres i gjennomføringen av svalbardpolitikken.

4.2 Gjennomgang og drøftelse av målene

4.2.1 Effektiv suverenitetshåndhevelse

Forvaltningen av Svalbard har gjenspeilet de overordnede målene i svalbardpolitikken. Regjeringen mener at dette har bidratt sterkt til en forutsigbar og god forvaltning av området og dets ressurser. I et langsiktig perspektiv er det også viktig å sikre tilstedeværelse gjennom et fortsatt robust samfunn i Longyearbyen.

4.2.2 Bevaring av områdets særegne villmarksnatur – miljøvern

Bevaring av Svalbards særegne villmarksnatur har lenge vært et av de overordnede målene for svalbardpolitikken. Grunnlaget for dagens miljøvernpolitikk er målene for bevaring av Svalbards villmarksnatur slik de er beskrevet i St.meld. nr. 9 (1999 – 2000) Svalbard, og som Stortinget sluttet seg til ved behandlingen av denne meldingen (Innst.S. nr. 196 (1999 – 2000)). Hovedmålene for miljøvernet på Svalbard i St.meld. nr. 9 er stadfestet flere ganger av de ulike regjeringer og Storting siden meldingen ble fremmet for snart ti år siden. Disse målene ligger også til grunn for lov av 15. juni 2001 nr. 79 om miljøvern på Svalbard (svalbardmiljøloven) med forskrifter.

Svalbard har en unik villmarksnatur, og et dyre- og planteliv som er svært rikt i arktisk sammenheng. Med unntak av bosettingene og deres nærområder, har øygruppen som helhet fortsatt preg av å være et stort sammenhengende villmarksområde. Det er et mål at Svalbard skal være ett av verdens best forvaltede villmarksområder. Svalbard har de siste årene fått et nytt og moderne miljøregelverk, og et utstrakt vern som skal sikre at menneskelig tilstedeværelse og aktivitet holdes innenfor de rammer som settes av hensynet til øygruppens særegne villmarksnatur. Svalbardmiljøloven er i stor grad en rammelov som trekker opp hovedprinsipper for forvaltningen av miljøet på øygruppen. Det er derfor gitt en rekke forskrifter som utfyller loven. Formålet med loven er å opprettholde et tilnærmet uberørt miljø på Svalbard når det gjelder sammenhengende villmark, landskapselementer, flora, fauna og kulturminner. Innenfor denne rammen gir loven rom for miljøforsvarlig bosetting, forskning og næringsdrift.

I dag er 65 pst. av landarealet og 87 pst. av territorialfarvannet på Svalbard omfattet av særskilt vern utover det som følger direkte av svalbardmiljøloven. Regjeringen mener et slikt utstrakt vern er viktig for å oppfylle målet om bevaring av Svalbards villmarksnatur, og at behovet for kunnskap om konsekvensene av klimaendringene i Arktis gjør disse verneområdene viktigere som referanseområder for forskning.

Miljøvern er en integrert del av en helhetlig norsk svalbardpolitikk, og det er slått fast at miljøhensyn skal veie tyngst ved konflikt mellom miljøvern og andre interesser. Dette innebærer at de ulike samfunnssektorene på Svalbard også har et egenansvar for å unngå slike konflikter og bidra til oppfyllelse av miljømålene.

Regjeringen vil fortsatt legge miljømålene fra St.meld. nr. 9 (1999 – 2000) Svalbard til grunn i forvaltningen av Svalbard, og videreføre det høye ambisjonsnivået for miljøvernarbeidet som disse målene er et uttrykk for. Regjeringen ser det imidlertid som viktig at målene for miljøvernet på Svalbard fanger opp den utviklingen som har skjedd siden forrige melding og de utfordringene denne innebærer. Dette gjelder særlig klimaendringene og Svalbards stadig viktigere rolle som plattform for klima- og miljøforskning. Men også den økende tilstrømmingen av turister, og den tiltagende bruken av Svalbard til formidling av kunnskap om det sårbare arktiske miljøet og de truslene arter og økosystemer står overfor, er viktig i denne sammenheng. I denne meldingen supplerer regjeringen derfor målene fra forrige svalbardmelding på enkelte punkter. Dette tydeliggjør Svalbards verdi som en internasjonalt viktig natur- og kulturarv, og behovet for å bevare store og i det vesentlige urørte referanseområder for klima- og miljøforsk­ning. For å kunne oppfylle målene om bevaring av Svalbards villmarksnatur, ser regjeringen det også som avgjørende at virkemidlene utvikles videre og anvendes på en måte som svarer til disse utfordringene. Hovedmålene for miljøvernet på Svalbard er presentert i kap. 7 Miljøvern.

4.2.3 Robust longyearbysamfunn – livskraftig lokalsamfunn

Historisk sett har innbyggertallet i Longyearbyen variert, men siden forrige helhetlige gjennomgang av svalbardpolitikken i 2000 har det funnet sted en betydelig vekst i befolkningen. Per 31. desember 2008 var det registrert 2018 innbyggere bosatt i Longyearbyen. Som nærmere omtalt i kap. 10 Longyearbyen og øvrige lokalsamfunn, pendler en del mellom øygruppen og fastlandet, slik at det reelle befolkningstallet er noe lavere. Opprettholdelsen av et robust samfunn i Longyearbyen er en viktig del av norsk svalbardpolitikk. Etableringen av lokaldemokratiet i Longyearbyen i 2002 har gitt lokalbefolkningen medbestemmelsesrett på viktige områder som samfunns- og areaplanlegging, infrastruktur, næringsutvikling og oppvekstvilkår.

Kullvirksomheten har hatt stor betydning for longyearbysamfunnet. Det har vært kullgruvedrift på Svalbard i mer enn hundre år, og kullvirksomheten er fremdeles den viktigste næringen i Longyearbyen – både når det gjelder antall arbeidsplasser og for opprettholdelsen av Longyearbyen som familiesamfunn. Store Norske-konsernet hadde ved utgangen av 2008 386 ansatte og hovedaktiviteten ligger nå i Sveagruva, heretter kalt Svea. I tillegg er det en mindre gruve ved Longyearbyen og betydelig avledet virksomhet som følge av selskapets aktiviteter.

Figur 4.1 En av tre vinnere i tegnekonkurransen, «Mitt Svalbard – hvorfor A; Svalbard er et fint sted å bo», ved Longyearbyen A; skole.

Figur 4.1 En av tre vinnere i tegnekonkurransen, «Mitt Svalbard – hvorfor Svalbard er et fint sted å bo», ved Longyearbyen skole.

Kilde: Tegnet av: Anne Ragnhild Fause, 7. klasse.

Norske myndigheter har de siste tiårene bevisst satset på en mer differensiert næringsstruktur i Longyearbyen, gjennom etablering og investeringer knyttet til forskning og utdanning. Det er også lagt til rette for utvikling av reiselivet. Denne kombinasjonen (kulldrift, reiseliv og forskning og utdanning) omtales ofte som «de tre pilarene» i regjeringens politikk, og satsingen på disse har i sum bidratt til en robust bosetting i Longyearbyen. Befolkningsveksten i Longyearbyen skyldes aktivitetsøkning først og fremst innenfor kullvirksomheten og dens avledete virksomhet, utdanning, forskning og reiseliv. Den generelle aktivitetsøkningen som har funnet sted i Longyearbyen de siste ti årene har også i seg selv tiltrukket seg arbeidskraft.

Regjeringen registrerer at det har vært en betydelig vekst i Longyearbyen det siste tiåret. En videre vekst vil kunne utløse investeringsbehov bl.a. knyttet til energitilførsel, boliger, barnehage- og skoleplasser. Dette vil også medføre utfordringer for lokale myndigheter i Longyearbyen. En slik vekst vil kunne komme i konflikt med de høye miljømålene som er satt for øygruppen. Sentrale myndigheter vil gjennom viktige virkemidler som lover og forskrifter, den lokale og sentrale administrasjonen, tildelinger over statsbudsjettet, samt utøvelsen av statlig eierskap, kunne bidra til å styre utviklingen i en retning som er forenlig med målene i norsk svalbardpolitikk. Samtidig ligger en del av ansvaret for utviklingen av lokalsamfunnet i Longyearbyen på Longyearbyen lokalstyre (LL), som gjennom svalbardloven også har en forpliktelse til å styre utviklingen i tråd med disse målene. For nærmere omtale av infrastruktur med mer i Longyearbyen, se kap. 10 Longyearbyen og øvrige lokalsamfunn.

Den kraftige veksten i Longyearbyen det siste tiåret skyldes at aktiviteten knyttet til både kulldrift, reiseliv og forskning og utdanning har økt samtidig. NIBR-rapport 2008:22 viser at innbyggertallet i Longyearbyen og Svea samlet ville være ca. 40 pst. lavere uten kulldriften. Kulldriften er derfor viktig for opprettholdelsen og stabiliteten i Longyearbyen som familiesamfunn. På den annen side må kulldriftens framtidsutsikter ses i lys av at kull er en ikke-fornybar ressurs. Samtidig tilsier utviklingen at eksisterende og ny, variert virksomhet særlig innen forskning, undervisning, romrelatert virksomhet og reiseliv i framtiden vil få en enda viktigere rolle som grunnlag for longyearbysamfunnet.

Etter en gjennomgang av skattesystemet på Svalbard i 2007, innførte regjeringen et tidsmessig skattesystem som er bedre tilpasset det ordinære skattesystemet på fastlandet og internasjonale rammevilkår. Sammen med en lav skattesats vil dette bidra til en videreføring av en robust norsk bosetting i Longyearbyen. Regjeringen ønsker ikke å legge opp til at Longyearbyen skal være et livsløpssamfunn med fullt utbygd tjenestetilbud, noe som også er en forutsetning for den lave skattesatsen i det nye skattesystemet. Longyearbyen skal imidlertid videreutvikles som et kvalitativt godt familiesamfunn med et velferds- og tjenestetilbud tilpasset samfunnets størrelse og struktur innenfor forsvarlige miljørammer.

4.2.4 Svalbard som forskningsplattform

Norske myndigheter har bevisst satset på å bygge opp Svalbard som en plattform for norsk og internasjonal polarforskning. I Ny-Ålesund har nå ni utenlandske forskningsinstitusjoner etablert seg med faste forskningsstasjoner. Dessuten har russiske og polske institusjoner forskningsvirksomhet i henholdsvis Barentsburg og Hornsund. Svalbard har naturgitte fortrinn, som kombinert med en godt utbygd infrastruktur, legger til rette for at forskere fra hele verden kan møtes på Svalbard for vitenskapelig samarbeid. Det er et mål at forskningsvirksomheten knyttes til steder der det i all hovedsak allerede er bygget opp norsk infrastruktur.

Det har de siste årene blitt stadig klarere at klimautviklingen i polarområdene er av fundamental betydning for hele klodens tilstand. Som beskrevet innledningsvis gjennomgår Arktis dramatiske klimaendringer som også har stor betydning for det globale klimaet. Svalbard er et nøkkelområde for innhenting av kunnskap om hva som skjer når temperaturen i Arktis stiger. Dette gjelder både klimaeffekter på økosystemer og arter, og studier av klimaprosesser av global betydning. I tillegg er Svalbards geografiske plassering unik for utforskning av atmosfæren og for nedlesning av data fra satellitter i polare baner. Det er derfor regjeringens mål å videreutvikle Svalbard som en særlig verdifull og attraktiv plattform for internasjonalt samarbeid innenfor polarforskning. Dette temaet omtales i meldingens kap. 8 Forskning og høyere utdanning.

4.3 Virkemidler i norsk svalbardpolitikk

4.3.1 Innledning

St.meld. nr. 9 (1999 – 2000) Svalbard, beskrev en utvikling der utbyggingen av den lokale administrasjonen fra 1970-tallet, med et påfølgende klarere skille mellom offentlig og privat virksomhet, førte til at ansvar og myndighet innenfor de forskjellige sektorene i stor grad ble desentralisert. Endringene i den statlige eierstrukturen på 90-tallet, førte til at forvaltningsorganer i større grad enn tidligere ble organisert som aksjeselskaper. Dette har bidratt til å redusere muligheten for direkte styring på enkelte områder, og til å benytte disse selskapene som aktive virkemidler i svalbardpolitikken. Desentraliseringen av myndighet har fortsatt på 2000-tallet. I tillegg har fremveksten av privat sektor tiltatt, og det er i dag langt flere aktører i longyearbysamfunnet enn tidligere. Longyearbyen har også fått et mer differensiert næringsliv og servicetilbud, og likner i større grad en fastlandskommune.

Kullvirksomheten er fremdeles den næringen som har flest sysselsatte, samtidig som det i de siste årene har funnet sted en økning i både offentlig og privat virksomhet, særlig innen reiseliv. Aktiviteten har også økt innenfor forskning og høyere utdanning både i Ny-Ålesund og Longyearbyen. Utviklingen det siste tiåret har ført til et mer komplekst samfunn som gjør samordningen til en viktigere og samtidig mer krevende oppgave enn tidligere.

Innføring av lokaldemokrati gjennom etableringen av Longyearbyen lokalstyre i 2002, har styrket den lokale medvirkning i styringen av samfunnsutviklingen i Longyearbyen. Lokalstyret har myndighetsansvar på en rekke saksområder, for offentlig tjenesteytelse og for utviklingsoppgaver innenfor et geografisk avgrenset område: Longyearbyen arealplanområde.

I sum har denne utviklingen endret noen av styringsmekanismene når det gjelder utviklingen i Longyearbyen. Staten har imidlertid fremdeles sterke virkemidler som benyttes i utformingen av norsk svalbardpolitikk. Som nevnt innledningsvis er de viktigste virkemidlene regulering gjennom lover og forskrifter, den lokale og sentrale administrasjonen, tildelinger over statsbudsjettet, samt utøvelsen av statlig eierskap i selskaper på Svalbard.

Siden forrige melding er miljøregelverket styrket betraktelig, både gjennom en egen moderne miljøvernlov med tilhørende forskrifter, og gjennom en betydelig geografisk utvidelse av de områdene som er vernet. Miljøregelverket er det viktigste grunnlaget for statlig styring av arealbruken på Svalbard. Innenfor verneområdene er verneforskriftene den viktigste redskapen for styring av aktivitet og arealbruk. I de områdene som ikke er vernet, er aktivitet og arealbruk regulert gjennom et strengt, generelt miljøregelverk. I arealplanområdene som omgir bosettingene, gir svalbardmiljøloven med forskrifter føringer både for arealplanleggingen og virksomhet som kan påvirke miljøet. Miljøregelverket er nærmere omtalt i kap. 7 Miljøvern.

Regjeringen er opptatt av de sterke nasjonale interesser og folkerettslige forpliktelser som knyttes til øygruppen, og mener derfor at det også for fremtiden er viktig med et aktivt statlig engasjement i den videre utviklingen der.

4.3.2 Lover og forskrifter

Norsk privatrett, straffe- og prosessrett gjelder i sin helhet på Svalbard dersom ikke annet er uttrykkelig bestemt. All øvrig lovgivning gjelder bare når den eksplisitt er gjort gjeldende for øygruppen. Lov av 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard (svalbard­loven), fastsetter dette prinsippet og andre overordnede regler vedrørende Svalbard. Bl.a. er Kongen gitt utstrakt kompetanse til å gi forskrifter på en rekke forvaltningsområder.

Lovgivningen er det viktigste virkemiddelet for norsk myndighetsutøvelse på Svalbard og for å fremme de øvrige målsettingene i svalbardpolitikken. Tradisjonelt har lovreguleringen vært vurdert ut i fra hensiktsmessighetsbetraktninger og ut fra behovet for den aktuelle lov- eller forskriftsbestemmelse. Utviklingen særlig det siste tiåret, der bl.a. normaliseringen av longyearbysamfunnet har vært fremtredende, har imidlertid medført at lovverk som tidligere ikke var ansett som nødvendige for Svalbard, nå er gitt anvendelse. I tillegg bør reglene for Svalbard være mest mulig like som for fastlands-Norge.

Denne utviklingen har videre sin begrunnelse i at norsk forvaltning er tjent med et mest mulig komplett og effektivt regelverk på Svalbard. Imidlertid kan forhold av f.eks. praktisk, administrativ eller folkerettslig art innebære at regler etter sin karakter ikke er direkte anvendelige på Svalbard. Slik det er fremhevet i St.meld. nr. 9 (1999 – 2000) Svalbard, er fortsatt utfordringen å utvikle et moderne regelverk som er godt tilpasset de lokale forholdene, og som effektivt lar seg håndheve ut i fra de tilgjengelige ressurser. Regjeringen legger vekt på at reguleringen av Svalbard skal skille seg minst mulig fra fastlandslovgivningen med mindre det er tungtveiende grunner for dette.

Ved behandlingen av den forrige stortingsmeldingen om Svalbard, ba Stortingets utenrikskomité, jf. Innst.S. nr. 196 (1999 – 2000) regjeringen vurdere om det kunne være hensiktsmessig å endre § 2 i svalbardloven, slik at norske lovbestemmelser skal gjelde for Svalbard med mindre noe annet er særskilt bestemt. Riskrevisjonen påpekte også dette i sin undersøkelse av forvaltningen av Svalbard (Dokument nr. 3:8 (2006 – 2007)). Regjeringen har foretatt en grundig gjennomgang av dette spørsmålet, og har kommet til at en slik endring ikke bør gjennomføres. For nærmere omtale av dette og andre temaer knyttet til lovgivning, se kapittel 5 Lovgivning.

4.3.3 Sentral administrasjon

Historisk sett har sentrale myndigheter hatt en overordnet og direkte kontroll med det meste av norsk virksomhet på øygruppen, men denne styringen er som tidligere påpekt i dag noe mer fragmentert. Det har etter hvert blitt naturlig å ikke særbehandle Svalbard forvaltningsmessig, utover de områder hvor dette er nødvendig.

Justis- og politidepartementet har et særlig ansvar for å koordinere sentraladministrasjonens polarsaker. Ett av de viktigste virkemidlene i departementets arbeid er Det interdepartementale polarutvalg, jf. Instruks for behandling av polarsaker og for Det interdepartementale polarutvalg (polarutvalgsinstruksen), fastsatt ved kgl.res. 18. oktober 2002. Polarutvalget er et koordinerende og konsultativt organ for sentraladministrasjonens behandling av polarsaker, og skal være et særlig rådgivende organ for regjeringen i slike saker. At polarsaker forelegges for Polarutvalget, endrer ikke vedkommende fagdepartements avgjørelsesmyndighet og vedkommende fagstatsråds konstitusjonelle ansvar for avgjørelsen. For mer om Det interdepartementale polarutvalg, se kap. 6.2.1.

4.3.4 Sysselmannen på Svalbard

Sysselmannen på Svalbard er regjeringens øverste representant på øygruppen og en av de viktigste aktørene i det lokale forvaltningsapparatet på Svalbard og i forvaltningen av statens interesser. I tillegg til å forvalte norsk svalbardpolitikk og ivareta Norges rettigheter og plikter etter Svalbardtraktaten, har Sysselmannen en viktig rolle som premissleverandør for utformingen av norsk politikk på øygruppen. Konsekvent og effektiv håndhevelse fra sysselmannens side er et viktig element i norsk etterlevelse av folkerettslige krav vedrørende øygruppen, ikke kun i forhold til Svalbardtraktaten, men også bl.a. biodiversitetskonvensjonen m.m. Inspeksjon og oppsyn er sentrale virkemidler for å kunne håndheve regelverk hvor Sysselmannen er tillagt myndighet, og slik forestå en effektiv myndighetsutøvelse. Det er derfor viktig at Sysselmannen utgjør en handlekraftig og ressurssterk organisasjon som evner å være tilstede over hele øygruppen når det er behov for det.

Sysselmannens kjerneoppgaver består av rednings- og beredskapsarbeidet på øygruppen, ansvar for politi- og påtalemyndighet, samt miljøforvaltning. Svalbard er i utstrekning Norges største politidistrikt, og Sysselmannen har myndighet på lik linje med en politimester på fastlandet. I egenskap av politimester er Sysselmannen leder for den Lokale redningssentralen (LRS). Videre har Sysselmannen i kraft av sin myndighet som fylkesmann det koordinerende ansvaret for samfunnsberedskapen på øygruppen. Sysselmannen utgjør også en viktig statlig ressurs for oljevernberedskapen på øygruppen, jf. kap. 11.

Sysselmannen har ansvaret for den lokale miljø- og kulturminneforvaltningen for hele øygruppen, og utøver denne gjennom bl.a. svalbardmiljøloven med forskrifter.

Befolkningsøkningen i Longyearbyen og en utvikling der stadig flere lover gis anvendelse på øygruppen, har ført til en økning i Sysselmannens oppgaver både i omfang og kompleksitet. Ikke minst gjelder dette også fordi interessen for Svalbard og nordområdene er sterkt økende både fra nasjonalt og internasjonalt hold, i form av politiske aktører, næringsaktører, forskningsmiljøer og medier. Dette genererer økt behov for norske myndigheter å være til stede i felt, drive tilsyn og håndheve regelverk. I tillegg må det stadig vurderes innføring og utarbeidelse av nye lover og forskrifter. Med slik økt oppmerksomhet, følger også en økt tilstrømning til øygruppen av ulike offisielle og private delegasjoner. Det er derfor viktig at Sysselmannen gjennom sin forvaltningspraksis imøtekommer de høye ambisjoner som norske myndigheter har for Svalbard innenfor områder som forskning, kunnskap og miljøvern. Regjeringen vil legge vekt på at Sysselmannen videreutvikler rollene som regjeringens øverste representant, og som premissleverandør for utformingen av norsk politikk på øygruppen. For nærmere omtale av Sysselmannen, se kap. 6 Administrasjon.

4.3.5 Offentlige finanser

Svalbardbudsjettet fremmes som en egen budsjettproposisjon fra Justis- og politidepartementet samtidig med statsbudsjettet. Svalbardtraktaten artikkel 8 annet ledd foreskriver at skatter, gebyrer og avgifter utelukkende skal komme Svalbard til gode og ikke være høyere enn behovene på øygruppen tilsier. Dette er bakgrunnen for at det utarbeides et eget svalbardbudsjett. Svalbardbudsjettet gir en samlet fremstilling av alle utgifter og inntekter på øygruppen. Regjeringen mener at den samlede fremstillingen er et viktig redskap i forvaltningen av Svalbard og sikrer Stortinget en meget god oversikt over utviklingen på øygruppen.

Størrelsen på svalbardbudsjettet har økt vesentlig det siste tiåret, og det er for 2009 budsjettert med samlede utgifter på 231,7 mill. kr. Denne økningen reflekterer satsingen på nordområdene og den generelle aktivitetsøkningen på øygruppen. Utgiftene er fremdeles større enn inntektene på budsjettet, og et årlig tilskudd fra Justisdepartementets kap. 480 bidrar til å balansere budsjettet. Samtidig genererer aktivitetsøkningen på øygruppen økte skatteinntekter.

Svalbardbudsjettet er i stor grad et driftsbudsjett, der de største overføringene gjelder Sysselmannens administrasjon og transport (herunder helikopter og tjenestefartøy), Statens bygninger i Longyearbyen (Statsbygg), samt tilskudd til Longyearbyen lokalstyre. De øvrige overføringene gjelder i stor grad driften av ulike statsetater. I sum er lokalsamfunnet i Longyearbyen i betydelig grad finansiert gjennom statlige overføringer. Gjennom disse overføringene har sentrale myndigheter en betydelig styringsmulighet gjennom retningslinjer for etatenes drift.

Gjennom svalbardbudsjettet gis også en samlet oversikt over utgifter og inntekter på andre departementers budsjettkapitler. Det tilføres bl.a. betydelige midler til driften av Universitetssenteret på Svalbard (UNIS), Longyearbyen sykehus og til Norsk Polarinstitutt, som alle er viktige aktører i gjennomføringen av norsk svalbardpolitikk. For 2009 bevilges det netto i underkant av 400 mill. kr. samlet over statsbudsjettet til ulike svalbardformål, noe som gir sentrale myndigheter et ansvar for å opprettholde et sterkt engasjement på øygruppen, men også for å bidra til å styre utviklingen i en retning som er i overensstemmelse med de overordnede målene for norsk svalbardpolitikk.

Personer og bedrifter har hatt gunstige økonomiske vilkår på Svalbard. Et lavere skattenivå enn på fastlandet har vært brukt som virkemiddel og motivasjonsfaktor for å sikre bosetting, samt skape og opprettholde virksomhet. I forbindelse med skattereformen på fastlandet har regjeringen også hatt en gjennomgang av skattesystemet på Svalbard, jf. kap. 4.2.3. Det er viktig for regjeringen at skattesystemet på Svalbard legger til rette for et lavt skattenivå, samtidig som systemet skal være enkelt og tilpasset forholdene på øygruppen. Systemet skal videre være basert på løsninger som sikrer konkurransedyktige rammebetingelser for investeringer og virksomhet på Svalbard, og som bidrar til å sikre en robust norsk bosetting.

4.3.6 Statlig eierskap

Staten eier ca. 95 pst. av all grunn på Svalbard. Som den største grunneieren kan staten regulere virksomheten på øygruppen innenfor de rammene Svalbardtraktaten, svalbardmiljøloven og annet regelverk setter. En aktiv utøvelse av grunneierrollen innebærer forvaltning av grunnen i samsvar med myndighetenes overordnede mål og ivaretakelse av privatrettslige funksjoner som tilligger grunneier.

Gruveselskapet Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS (kalt Store Norske eller SNSK) eier grunnen innenfor Longyearbyens arealplanområde, mens Longyearbyen lokalstyre (LL) har ansvar for infrastrukturen i dette området, jf. svalbardloven §§ 31 og 33. For å sikre Lokalstyrets rettigheter på SNSKs eiendom, er det inngått en avtale mellom LL og SNSK. Avtalen gir Lokalstyret virkemidler for å sikre oppfølging av sine planvedtak, samt sikre stedsutvikling til det beste for den enkelte og for longyearbysamfunnet.

I statens eierskapsmelding fremkommer det at det er et formål for SNSK å bidra til en robust bosetting i Longyearbyen. Det vil bli foretatt en gjennomgang av denne avtalen for å se om denne i tilstrekkelig grad ivaretar lokaldemokratiets behov fremover, samt at den fortsatt understøtter hovedmålene i norsk svalbardpolitikk.

Som aksjeeier kontrollerer staten gruveselskapet Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS med en eierandel på 99,94 pst., samt Kings Bay AS, Bjørnøen AS og Universitetssenteret på Svalbard AS (UNIS), alle som heleide statsaksjeselskaper. Nærings- og handelsdepartementet forvalter statens aksjer i SNSK, Kings Bay AS og Bjørnøen AS, mens Kunnskapsdepartementet forvalter statens eierskap i UNIS. Helse- og omsorgsdepartementet eier Longyearbyen sykehus, ved at sykehuset er en avdeling av Universitetssykehuset i Nord-Norge HF.

Regjeringen legger til grunn at Store Norskes gruvedrift skal drives ut fra bedriftsøkonomiske prinsipper og uavhengig av statlig støtte. Samtidig har selskapet en formålsparagraf der selskapet gjennom sin virksomhet skal bidra til at samfunnet i Longyearbyen opprettholdes og videreutvikles på en måte som understøtter de overordnede målene i norsk svalbardpolitikk. Eierskapet forvaltes i overensstemmelse med prinsippene for godt eierskap godkjent av Stortinget gjennom behandlingen av St.meld. nr. 13 (2006 – 2007) Et langsiktig og aktivt eierskap, og allment aksepterte prinsipper for god eierstyring og selskapsledelse.

Regjeringen har et langsiktig perspektiv på eierskapet og ønsker ikke å redusere dette. Tilsvarende gjelder også statens eierskap i Kings Bay AS og Bjørnøen AS.

Universitetssenteret på Svalbard AS (UNIS) ble opprettet i 2002 og erstattet stiftelsen Universitetsstudiene på Svalbard som ble opprettet av de fire norske universitetene i 1994. UNIS mottar hoveddelen av sin bevilgning over Kunnskapsdepartementets budsjett. Etableringen av UNIS har vært en suksess og universitetssenteret er i dag viktig for å sikre en stabil bosetting i Longyearbyen.

Kings Bay AS yter tjenester i Ny-Ålesund for å tilrettelegge for forskning og vitenskapelig virksomhet, samt medvirke til at Ny-Ålesund utvikles som en internasjonal arktisk naturvitenskapelig forskningsstasjon. Selskapet som i helhet mottar sin bevilgning over Nærings- og handelsdepartementets budsjett, er en viktig aktør for å nå målet om å videreutvikle Svalbard og Ny-Ålesund som en plattform for internasjonal polarforskning. Nærings- og handelsdepartementet forvalter eierskapet i Bjørnøen AS. På Bjørnøya er det en meteorologisk stasjon; for øvrig er det meste av øya fredet som naturreservat.

SvalSat eies av Kongsberg Satellite Services (KSAT), hvor staten har en eierandel på 50 pst. Stasjonen er verdens nordligste for nedlesing av satellittdata, og har i dag 16 ansatte og en omsetning på over 100 mill. kr. i året. SvalSat er verdensledende innen nedlesing av data fra polare meteorologiske satellitter.

4.3.7 Lokal forvaltning gjennom Longyearbyen lokalstyre

I 2002 trådte som nevnt det folkevalgte organet Longyearbyen lokalstyre (LL) i funksjon. Lokalstyret har et vesentlig videre ansvarsområde enn hva forløperen Svalbardrådet hadde, gjennom myndighetsutøvelse på utvalgte saksområder, ansvar for offentlig tjenesteyting og for utviklingsoppgaver. Et viktig saksområde som er lagt til Longyearbyen lokalstyre er ansvar for all samfunnsmessig infrastruktur som ikke er tillagt staten eller andre, bl.a. energiforsyning. Etableringen av Longyearbyen lokalstyre har gitt en mer tilpasset myndighetsut­øvelse på lokalt nivå, og en forvaltning som både når det gjelder legitimitet, myndighet og ansvar, likner på den kommunale forvaltningen på fastlandet. Lokalstyret mottar sin bevilgning fra Justis- og politidepartementet over svalbardbudsjettet. Dette er i hovedsak en rammebevilgning, men gjennom tildelingsbrev og annen kontakt mellom lokale og sentrale myndigheter, gis det visse føringer.

Figur 4.2 Longyearbyen

Figur 4.2 Longyearbyen

Kilde: Foto: Birger Amundsen/Svalbardposten

Siden etableringen av Lokalstyret, har sentrale myndigheter vært opptatt av å utvikle en nær dialog med LL. Dette gjelder først og fremst Justisdepartementet, grunnet departementets rolle som koordineringsorgan for sentraladministrasjonens polarsaker. Det avholdes også jevnlige kontaktmøter mellom justisministeren og Lokalstyret. I tillegg møter LL med jevne mellomrom ulike stortingskomiteer på Svalbard. Justisdepartementet ser en stor verdi i denne dialogen, både for å bli underrettet om lokale utfordringer, men også for å formidle statlig politikk og forventninger til lokale myndigheter. Gjennom dette tydeliggjøres viktigheten av lokaldemokratiets rolle. På samme måte som lokalt selvstyre anses å være den beste og mest effektive måten å organisere lokalsamfunnene på ellers i Norge, gir dette også en god ramme for Longyearbyen. Regjeringen vil derfor understreke betydningen av å ha etablert et lokaldemokrati i Longyearbyen.