Svalbard

4.2 Gjennomgang og drøftelse av målene

4.2.1 Effektiv suverenitetshåndhevelse

Forvaltningen av Svalbard har gjenspeilet de overordnede målene i svalbardpolitikken. Regjeringen mener at dette har bidratt sterkt til en forutsigbar og god forvaltning av området og dets ressurser. I et langsiktig perspektiv er det også viktig å sikre tilstedeværelse gjennom et fortsatt robust samfunn i Longyearbyen.

4.2.2 Bevaring av områdets særegne villmarksnatur – miljøvern

Bevaring av Svalbards særegne villmarksnatur har lenge vært et av de overordnede målene for svalbardpolitikken. Grunnlaget for dagens miljøvernpolitikk er målene for bevaring av Svalbards villmarksnatur slik de er beskrevet i St.meld. nr. 9 (1999 – 2000) Svalbard, og som Stortinget sluttet seg til ved behandlingen av denne meldingen (Innst.S. nr. 196 (1999 – 2000)). Hovedmålene for miljøvernet på Svalbard i St.meld. nr. 9 er stadfestet flere ganger av de ulike regjeringer og Storting siden meldingen ble fremmet for snart ti år siden. Disse målene ligger også til grunn for lov av 15. juni 2001 nr. 79 om miljøvern på Svalbard (svalbardmiljøloven) med forskrifter.

Svalbard har en unik villmarksnatur, og et dyre- og planteliv som er svært rikt i arktisk sammenheng. Med unntak av bosettingene og deres nærområder, har øygruppen som helhet fortsatt preg av å være et stort sammenhengende villmarksområde. Det er et mål at Svalbard skal være ett av verdens best forvaltede villmarksområder. Svalbard har de siste årene fått et nytt og moderne miljøregelverk, og et utstrakt vern som skal sikre at menneskelig tilstedeværelse og aktivitet holdes innenfor de rammer som settes av hensynet til øygruppens særegne villmarksnatur. Svalbardmiljøloven er i stor grad en rammelov som trekker opp hovedprinsipper for forvaltningen av miljøet på øygruppen. Det er derfor gitt en rekke forskrifter som utfyller loven. Formålet med loven er å opprettholde et tilnærmet uberørt miljø på Svalbard når det gjelder sammenhengende villmark, landskapselementer, flora, fauna og kulturminner. Innenfor denne rammen gir loven rom for miljøforsvarlig bosetting, forskning og næringsdrift.

I dag er 65 pst. av landarealet og 87 pst. av territorialfarvannet på Svalbard omfattet av særskilt vern utover det som følger direkte av svalbardmiljøloven. Regjeringen mener et slikt utstrakt vern er viktig for å oppfylle målet om bevaring av Svalbards villmarksnatur, og at behovet for kunnskap om konsekvensene av klimaendringene i Arktis gjør disse verneområdene viktigere som referanseområder for forskning.

Miljøvern er en integrert del av en helhetlig norsk svalbardpolitikk, og det er slått fast at miljøhensyn skal veie tyngst ved konflikt mellom miljøvern og andre interesser. Dette innebærer at de ulike samfunnssektorene på Svalbard også har et egenansvar for å unngå slike konflikter og bidra til oppfyllelse av miljømålene.

Regjeringen vil fortsatt legge miljømålene fra St.meld. nr. 9 (1999 – 2000) Svalbard til grunn i forvaltningen av Svalbard, og videreføre det høye ambisjonsnivået for miljøvernarbeidet som disse målene er et uttrykk for. Regjeringen ser det imidlertid som viktig at målene for miljøvernet på Svalbard fanger opp den utviklingen som har skjedd siden forrige melding og de utfordringene denne innebærer. Dette gjelder særlig klimaendringene og Svalbards stadig viktigere rolle som plattform for klima- og miljøforskning. Men også den økende tilstrømmingen av turister, og den tiltagende bruken av Svalbard til formidling av kunnskap om det sårbare arktiske miljøet og de truslene arter og økosystemer står overfor, er viktig i denne sammenheng. I denne meldingen supplerer regjeringen derfor målene fra forrige svalbardmelding på enkelte punkter. Dette tydeliggjør Svalbards verdi som en internasjonalt viktig natur- og kulturarv, og behovet for å bevare store og i det vesentlige urørte referanseområder for klima- og miljøforsk­ning. For å kunne oppfylle målene om bevaring av Svalbards villmarksnatur, ser regjeringen det også som avgjørende at virkemidlene utvikles videre og anvendes på en måte som svarer til disse utfordringene. Hovedmålene for miljøvernet på Svalbard er presentert i kap. 7 Miljøvern.

4.2.3 Robust longyearbysamfunn – livskraftig lokalsamfunn

Historisk sett har innbyggertallet i Longyearbyen variert, men siden forrige helhetlige gjennomgang av svalbardpolitikken i 2000 har det funnet sted en betydelig vekst i befolkningen. Per 31. desember 2008 var det registrert 2018 innbyggere bosatt i Longyearbyen. Som nærmere omtalt i kap. 10 Longyearbyen og øvrige lokalsamfunn, pendler en del mellom øygruppen og fastlandet, slik at det reelle befolkningstallet er noe lavere. Opprettholdelsen av et robust samfunn i Longyearbyen er en viktig del av norsk svalbardpolitikk. Etableringen av lokaldemokratiet i Longyearbyen i 2002 har gitt lokalbefolkningen medbestemmelsesrett på viktige områder som samfunns- og areaplanlegging, infrastruktur, næringsutvikling og oppvekstvilkår.

Kullvirksomheten har hatt stor betydning for longyearbysamfunnet. Det har vært kullgruvedrift på Svalbard i mer enn hundre år, og kullvirksomheten er fremdeles den viktigste næringen i Longyearbyen – både når det gjelder antall arbeidsplasser og for opprettholdelsen av Longyearbyen som familiesamfunn. Store Norske-konsernet hadde ved utgangen av 2008 386 ansatte og hovedaktiviteten ligger nå i Sveagruva, heretter kalt Svea. I tillegg er det en mindre gruve ved Longyearbyen og betydelig avledet virksomhet som følge av selskapets aktiviteter.

Figur 4.1 En av tre vinnere i tegnekonkurransen, «Mitt Svalbard – hvorfor Svalbard er et fint sted å bo», ved Longyearbyen skole.

Kilde: Tegnet av: Anne Ragnhild Fause, 7. klasse.

Norske myndigheter har de siste tiårene bevisst satset på en mer differensiert næringsstruktur i Longyearbyen, gjennom etablering og investeringer knyttet til forskning og utdanning. Det er også lagt til rette for utvikling av reiselivet. Denne kombinasjonen (kulldrift, reiseliv og forskning og utdanning) omtales ofte som «de tre pilarene» i regjeringens politikk, og satsingen på disse har i sum bidratt til en robust bosetting i Longyearbyen. Befolkningsveksten i Longyearbyen skyldes aktivitetsøkning først og fremst innenfor kullvirksomheten og dens avledete virksomhet, utdanning, forskning og reiseliv. Den generelle aktivitetsøkningen som har funnet sted i Longyearbyen de siste ti årene har også i seg selv tiltrukket seg arbeidskraft.

Regjeringen registrerer at det har vært en betydelig vekst i Longyearbyen det siste tiåret. En videre vekst vil kunne utløse investeringsbehov bl.a. knyttet til energitilførsel, boliger, barnehage- og skoleplasser. Dette vil også medføre utfordringer for lokale myndigheter i Longyearbyen. En slik vekst vil kunne komme i konflikt med de høye miljømålene som er satt for øygruppen. Sentrale myndigheter vil gjennom viktige virkemidler som lover og forskrifter, den lokale og sentrale administrasjonen, tildelinger over statsbudsjettet, samt utøvelsen av statlig eierskap, kunne bidra til å styre utviklingen i en retning som er forenlig med målene i norsk svalbardpolitikk. Samtidig ligger en del av ansvaret for utviklingen av lokalsamfunnet i Longyearbyen på Longyearbyen lokalstyre (LL), som gjennom svalbardloven også har en forpliktelse til å styre utviklingen i tråd med disse målene. For nærmere omtale av infrastruktur med mer i Longyearbyen, se kap. 10 Longyearbyen og øvrige lokalsamfunn.

Den kraftige veksten i Longyearbyen det siste tiåret skyldes at aktiviteten knyttet til både kulldrift, reiseliv og forskning og utdanning har økt samtidig. NIBR-rapport 2008:22 viser at innbyggertallet i Longyearbyen og Svea samlet ville være ca. 40 pst. lavere uten kulldriften. Kulldriften er derfor viktig for opprettholdelsen og stabiliteten i Longyearbyen som familiesamfunn. På den annen side må kulldriftens framtidsutsikter ses i lys av at kull er en ikke-fornybar ressurs. Samtidig tilsier utviklingen at eksisterende og ny, variert virksomhet særlig innen forskning, undervisning, romrelatert virksomhet og reiseliv i framtiden vil få en enda viktigere rolle som grunnlag for longyearbysamfunnet.

Etter en gjennomgang av skattesystemet på Svalbard i 2007, innførte regjeringen et tidsmessig skattesystem som er bedre tilpasset det ordinære skattesystemet på fastlandet og internasjonale rammevilkår. Sammen med en lav skattesats vil dette bidra til en videreføring av en robust norsk bosetting i Longyearbyen. Regjeringen ønsker ikke å legge opp til at Longyearbyen skal være et livsløpssamfunn med fullt utbygd tjenestetilbud, noe som også er en forutsetning for den lave skattesatsen i det nye skattesystemet. Longyearbyen skal imidlertid videreutvikles som et kvalitativt godt familiesamfunn med et velferds- og tjenestetilbud tilpasset samfunnets størrelse og struktur innenfor forsvarlige miljørammer.

4.2.4 Svalbard som forskningsplattform

Norske myndigheter har bevisst satset på å bygge opp Svalbard som en plattform for norsk og internasjonal polarforskning. I Ny-Ålesund har nå ni utenlandske forskningsinstitusjoner etablert seg med faste forskningsstasjoner. Dessuten har russiske og polske institusjoner forskningsvirksomhet i henholdsvis Barentsburg og Hornsund. Svalbard har naturgitte fortrinn, som kombinert med en godt utbygd infrastruktur, legger til rette for at forskere fra hele verden kan møtes på Svalbard for vitenskapelig samarbeid. Det er et mål at forskningsvirksomheten knyttes til steder der det i all hovedsak allerede er bygget opp norsk infrastruktur.

Det har de siste årene blitt stadig klarere at klimautviklingen i polarområdene er av fundamental betydning for hele klodens tilstand. Som beskrevet innledningsvis gjennomgår Arktis dramatiske klimaendringer som også har stor betydning for det globale klimaet. Svalbard er et nøkkelområde for innhenting av kunnskap om hva som skjer når temperaturen i Arktis stiger. Dette gjelder både klimaeffekter på økosystemer og arter, og studier av klimaprosesser av global betydning. I tillegg er Svalbards geografiske plassering unik for utforskning av atmosfæren og for nedlesning av data fra satellitter i polare baner. Det er derfor regjeringens mål å videreutvikle Svalbard som en særlig verdifull og attraktiv plattform for internasjonalt samarbeid innenfor polarforskning. Dette temaet omtales i meldingens kap. 8 Forskning og høyere utdanning.