St.meld. nr. 22 (2008-2009)

Svalbard

6 Administrasjon

6.1 Innledning

Oppbyggingen av det administrative apparatet for forvaltningen av Svalbard ligger i all hovedsak fast, jf. omtale i kap. 4.3. Det har imidlertid funnet sted noen endringer siden St.meld. nr. 9 (1999 – 2000) Svalbard, både på sentralt og lokalt nivå. Et stadig mer differensiert lokalsamfunn, økt behov for lovgivning, samt øvrige utviklingstrekk skaper utfordringer for sentraladministrasjonen, men også for den lokale administrasjonen. Aktivitetsnivået generelt har økt og flere aktører engasjerer seg på øygruppen.

I lys av denne utviklingen ble Det interdepartementale polarutvalg styrket i tråd med uttalelser i Innst.S. nr. 196 (1999 – 2000). Samtidig er lokaldemokratiet i Longyearbyen etablert gjennom opprettelsen av Longyearbyen lokalstyre i 2002.

6.2 Sentral administrasjon

6.2.1 Det interdepartementale polarutvalg

Justis- og politidepartementet har ansvaret for koordineringen av norsk svalbardpolitikk. Ansvaret utøves bl.a. gjennom Det interdepartementale polarutvalg. Utvalgets sekretariat er lagt til Justis- og politidepartementets Polaravdeling, som også har ansvaret for å underrette og legge frem saker for utvalget. Den gjeldende instruksen for behandling av polarsaker og for Det interdepartementale polarutvalg (polarutvalgsinstruksen), ble fastsatt ved kgl.res. 18. oktober 2002. Dette skjedde på bakgrunn av Stortingets behandling av St.meld. nr. 9 (1999 – 2000) Svalbard, hvor Utenrikskomiteen i Innst. S. nr.196 (1999 – 2000) anmodet om at Polarutvalgets stilling ble styrket, for å sikre den nødvendige styring og samordning av sentraladministrasjonens behandling av svalbardsaker og andre polarsaker.

Justis- og politidepartementet har igangsatt arbeid med en revisjon av polarutvalgsinstruksen.

6.2.2 Svalbardbudsjettet

Svalbardtraktatens artikkel 8, annet ledd bestemmer:

«De skatter, gebyrer og avgifter som opkreves skal utelukkende komme de nevnte områder til gode og kan bare pålegges i den utstrekning som deres øiemed tilsier.»

Behovet for å synliggjøre inntekter og utgifter på Svalbard er bakgrunnen for at det hvert år fremmes et eget svalbardbudsjett. Justis- og politidepartementet fremmer svalbardbudsjettet årlig som en egen budsjettproposisjon samtidig med statsbudsjettet. Svalbardbudsjettet består av tre hoveddeler. Først gis en samlet presentasjon av utviklingen på øygruppen og regjeringens satsinger og prioriteringer. Deretter gis det en presentasjon av de ulike kapitlene på budsjettet, før det til slutt gis en samlet oversikt over statlige bevilgninger til svalbardformål fordelt på alle departementenes ansvarsområder. De ulike kapitlene på svalbardbudsjettet ligger i all hovedsak fast, med unntak av noen mindre endringer gjennom det siste tiåret. Det er bl.a. opprettet et nytt kapittel 3 Tilskudd til Longyearbyen lokalstyre. Justis- og politidepartementet vil vurdere å se nærmere på innholdet i noen av kapitlene i budsjettet, for å sørge for at tildelingen på en best mulig måte harmoniserer med de ulike kapitlenes mål.

De senere år har skatteinntektene på Svalbard økt som følge av den generelle aktivitetsøkningen på øygruppen. Alikevel er utgiftene på svalbardbudsjettet større enn inntektssiden, noe som innebærer at budsjettet årlig tilføres et tilskudd fra statsbudsjettet. Som det fremgår av figur 6.1, har svalbardbudsjettet vokst betydelig de siste ti årene, noe som reflekterer aktivitetsøkningen på øygruppen. Parallelt med at de totale utgiftene har økt, viser tabellen at inntektene siden 2006 har vært høyere enn tilskuddet fra statsbudsjettet.

Figur 6.1 Oversikt over utviklingen i svalbardbudsjettet, basert på regnskapstall.

Figur 6.1 Oversikt over utviklingen i svalbardbudsjettet, basert på regnskapstall.

Kilde: St.meld. nr. 3 Statsrekneskapen medrekna folketrygden for 2001 – 2008

Det fremgår av St.meld. nr. 9 (1999 – 2000) Svalbard at: «Overføringene til Svalbard bør ikke øke ut over dagens nivå, og det er et mål for regjeringen at de reduseres på sikt. I overskuelig fremtid vil det likevel være behov for tilskudd, både til investeringer og drift.» Som det fremgår av figuren, økte overføringene til svalbardbudsjettet betydelig fra 2001 til 2002. Dette skyldtes etableringen av Longyearbyen lokalstyre (LL) fra 1. januar 2002 og at LL samtidig overtok eierskapet til Svalbard Samfunnsdrift AS (SSD). Bevilgningen til nyetablerte LL var i 2002 på 41 mill kr, mens forløperen Svalbardrådet i 2001 mottok 1,8 mill kr over svalbardbudsjettet. Utover 2000-tallet varierte tilskuddet til svalbardbudsjettet i takt med investeringer knyttet til infrastruktur i Longyearbyen (energi, skole, kirke mv.), bygging av Svalbard Forskningspark og Marinlaboratoriet i Ny-Ålesund.

Figur 6.2 Bevilgninger totalt til svalbardformål over statsbudsjettet.

Figur 6.2 Bevilgninger totalt til svalbardformål over statsbudsjettet.

Kilde: St.prp. nr. 1 Svalbardbudsjettet fra 2001 – 2009

Figur 6.2 viser de totale bevilgninger til svalbardformål over statsbudsjettet. Økningen gjennom det siste tiåret forklares i hovedsak med økt satsing på forskning og utdanning på øygruppen.

Regjeringen mener svalbardbudsjettet sikrer Stortinget og offentligheten en helhetlig fremstilling av utviklingen på øygruppen, samtidig som det orienterer om myndighetenes prioriteringer og satsinger på øygruppen. Regjeringen vil derfor videreføre ordningen med et eget svalbardbudsjett.

6.3 Lokal administrasjon

6.3.1 Sysselmannen på Svalbard

Med svalbardloven av 17. juli 1925 ble det etablert en særegen forvaltningsordning for Svalbard. I svalbardloven § 5 heter det: «På Svalbard skal det være en sysselmann». Loven ble gjort gjeldende fra 1925, og siden da har det vært en sysselmann på Svalbard. I begynnelsen var det bare én person, men gjennom årene har organisasjonen vokst, og den utfører i dag ca. 34 årsverk.

Ved kgl.res. av 20. april 1979 er det gitt instruks for Sysselmannes ansvar og oppgaver. Der slås det fast at Sysselmannen er regjeringens øverste representant på øygruppen. Hovedoppgaven er å arbeide for at regjeringens og Stortingets vedtak, mål og retningslinjer for Svalbard blir fulgt opp og å ivareta Norges rettigheter og plikter etter Svalbardtraktaten. I tillegg til å gjennomføre norsk svalbardpolitikk, har Sysselmannen en viktig rolle som premissleverandør for utformingen av norsk politikk på øygruppen.

Sysselmannen har et bredt spekter av oppgaver, men kjerneoppgavene består av sikkerhets- og beredskapsarbeidet på øygruppen, politi- og p��talemyndighet, samt miljøforvaltning. Det følger av svalbardloven § 5 at «Sysselmannen har samme myndighet som en fylkesmann. Sysselmannen er også politimester (politichef) og notarius publicus». Som fylkesmann har Sysselmannen ansvaret for den lokale miljøvernforvaltningen for hele øygruppen, og har i tillegg ansvar for kulturminneforvaltningen og for enkelte familierettslige oppgaver. Når det gjelder tilsynsoppgaver, har regjeringen lagt opp til at tilsynet med Longyearbyen lokalstyre som skoleeier og barnehagemyndighet skal føres av fylkesmannen i Troms. Sysselmannen skal ha ansvar for de svalbardfaglige spørsmål i forbindelse med tilsynene, og skal også kunne delta under tilsynene. På opplæringsområdet arbeider Kunnskapsdepartementet med å formalisere denne fordelingen av tilsynsoppgavene i opplæringsforskriften for Svalbard.

En rekke forskrifter legger oppgaver og myndighet til Sysselmannen på flere fagfelt. Bl.a. gjennomfører Sysselmannen tilsyn etter forskrift om lege- og sunnhetsforholdene på Svalbard utenfor Longyearbyen arealplanområde, og etter forskrift om etablering, drift og bruk av jordstasjon for satellitt. Videre utfører Sysselmannen oppgaver hjemlet i forskrift om alkoholordningen for Svalbard og i forskrift om brannvern på Svalbard. Også i saker som hører direkte inn under vedkommende fastlandsmyndighet (f.eks. Kystverket og Arbeidstilsynet), blir Sysselmannen koplet inn for å bidra i planlegging og gjennomføring av møter og tilsyn. Sysselmannens samordningsoppgaver med hensyn til statens virksomhet på Svalbard blir stadig mer krevende, fordi utviklingstakten i samfunnet er høy samtidig som rettsforholdene på Svalbard i økende grad likner rettsforholdene på fastlandet. Samtidig har flere fastlandsinstanser, både Sjøfartsdirektoratet og Kystverket, nylig fått direkte myndighet på Svalbard. Det er en viktig oppgave å sikre at særlige hensyn vedrørende Svalbard – også vurdert opp mot helheten – ivaretas ved denne myndighetsutøvelsen.

Boks 6.1 Sysselmenn på Svalbard

Sysselmannen på Svalbard ble opprettet i 1925. Da svalbardlovens bestemmelse om Sysselmannen ble behandlet i 1925 forutsatte Stortinget at administrasjonsordningen og Sysselmannens gjøremål skulle kunne endres ved behov. Sysselmannen ble derfor ikke utnevnt som embetsmann og denne ordningen har vært videreført siden. Sysselmannen har da heller ikke alltid oppholdt seg fast på Svalbard. Stillingen har vekslet mellom å være fast og åremål, og i tre år under andre verdenskrig sto den ubesatt. Fra 1936 til 1953 sorterte Sysselmannen under Handels-/Industridepartementet, men ellers har stillingen vært organisert i Justisdepartementet.

Siden 1925 er det mange personer som har fylt oppgavene i kortere og lengre tid – langt flere enn dem som faktisk har vært oppnevnt av Kongen i statsråd. Mellom 1928 og 1935 fungerte fylkesmannen i Troms, Johannes Bassøe, også som sysselmann, og det ble tilsatt en fullmektig på Svalbard. Erik Haavie Thoresen tjenestegjorde om sommeren 1929–31, mens Wolmer Marlow overvintret i 1932–33. Den mest kjente av vikarene er utvilsomt Helge Ingstad, som var overvintrende fullmektig i årene 1933–35. Fra 1935 ble stillingen igjen fast på Svalbard, og ved fravær ble det konstituert en sysselmann. Blant dem som tjenestegjorde i lengre perioder kan nevnes Carl M. Rynning-Tønnesen (1955 – 56) og senest Sven Ole Fagernæs (2005).

Følgende sysselmenn har vært ansatt i stillingen etter utlysning og søknad:

Johannes Gerckens Bassøe 1925–1935

Wolmer T. Marlow 1935–1942

Håkon Balstad 1945–1956

Odd Birketvedt 1956–1960

Finn Backer Midbøe 1960–1963

Tollef Landsverk 1963–1967

Stephen Stephensen 1967–1970

Frederik W. Beichmann 1970–1974

Leif T. Eldring 1974–1978

Jan S. Grøndahl 1978–1982

Carl A. Wendt 1982–1986

Leif T. Eldring 1986–1991

Odd Blomdal 1991–1995

Ann-Kristin Olsen 1995–1998

Morten Ruud 1998–2001

Odd Olsen Ingerø 2001–2005

Per O. Sefland 2005–

Interessen for Svalbard og nordområdene er sterkt økende både fra norske og utenlandske aktører. Med økt oppmerksomhet, følger en økt tilstrømning av ulike offisielle og private delegasjoner til øygruppen. Sysselmannsetaten registrerer denne økende interessen bl.a. i form av vertskapsoppdrag, orienteringer og sikringsoppdrag i forbindelse med besøk av kongelige, statsledere og annet personell. Fra 2005 til 2008 var det f.eks. en fordobling i antall orienteringer som ble holdt av Sysselmannen for ulike grupper.

Sysselmannen er organisert i tre avdelinger: politi-, miljøvern- og administrasjonsavdeling. Tolk, juridisk rådgiver, reiselivs- og informasjonsrådgiver er organisert i stab under sysselmannen/assisterende sysselmann. Sommeren 2008 ble det foretatt en organisasjonsgjennomgang for å dokumentere Sysselmannens oppgaver, og de ressurser og den kompetanse organisasjonen har tilgjengelig for å løse disse. Det ble dessuten evaluert hvorvidt dagens organisering er tilpasset Sysselmannens oppgaver og mål. Konklusjonen var at dagens organisering bidrar til å sikre den forvaltning som Sysselmannen utøver.

Gjennomgangen viste at den økte oppmerksomheten mot Svalbard og nordområdene generelt, befolkningsøkningen i Longyearbyen og en utvikling der stadig flere lover gis anvendelse på øygruppen, har bidratt til en betydelig økning i Sysselmannens oppgaver både i omfang og kompleksitet. Videre er det et stort spenn av ulike ansvarsområder som er tillagt Sysselmannen, noe som utfordrer organisasjonen både med hensyn til ressursbruk, prioriteringer, intern samhandling og arbeidsfordeling. I lys av ovennevnte er det viktig å videreutvikle Sysselmannen på Svalbard for å kunne møte det ambisjonsnivået norske myndigheter har til lokal forvaltning og myndighetsutøvelse.

Som en oppfølging av Stortingets behandling av St.meld. nr. 9 (1999 – 2000) Svalbard ble det i 2004 – 2005 foretatt en evaluering av åremålsordningen for Sysselmannens ansatte. I forbindelse med gjennomgangen ble ordningen opprettholdt, og åremålets lengde ble utvidet til seks år. Dette gir en god balanse i forholdet mellom rekruttering av kvalifisert arbeidskraft og stabilitet i organisasjonen.

Politioppgaver

Som politimester på Svalbard har Sysselmannen som nevnt samme ansvar og myndighet som politimestrene på fastlandet. I tillegg til ansvaret for redningstjenesten, har Sysselmannen også ansvar innenfor samfunnsberedskapen.

Sysselmannen betjener innbyggerne i Longyearbyen, og befolkningen i de andre lokalsamfunnene på øygruppen, noe som samlet sett utgjør Norges arealmessig største politidistrikt. Sysselmannen legger stor vekt på samarbeidet med lokale frivillige aktører, både når det gjelder rednings- og beredskapstjeneste, jakt- og viltoppsyn og i ulikt forbyggingsarbeid.

Kriminaliteten på Svalbard er generelt lav. Ulike typer ulykker og overtredelser av miljøvern- og turistlovgivningen krever imidlertid fra tid til annen ressurskrevende etterforskning. Dette medfører behov for bred og langvarig politiinnsats, noe som er krevende for en liten organisasjon. I slike saker er det ofte et bredt samarbeid ikke bare på tvers av Sysselmannens avdelinger, men også med andre aktører som f.eks. Bergvesenet med Bergmesteren for Svalbard og Arbeidstilsynet.

Innenfor redningsberedskapen på Svalbard samarbeider Sysselmannen nært med lokale frivillige aktører, bl.a. Longyearbyen Røde Kors Hjelpekorps. Det er utarbeidet en ny instruks for samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeid for fylkesmenn og Sysselmannen på Svalbard. Sysselmannens beredskapsoppgaver er i de senere år dessuten utvidet til også å omfatte atomberedskap i likhet med fylkesmennenes ansvar på fastlandet. Ansvaret knyttet til planverk og operativ beredskap tilligger politiavdelingen. Det er satt i gang et arbeid med avklare rollefordelingen mellom Sysselmannen og lokale instanser i Longyearbyen når det gjelder ulike oppgaver innenfor samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet.

Økt aktivitet i nordområdene som følge av isfrie områder, vil kunne gi Sysselmannen utfordringer knyttet til rednings- og beredskapstjeneste. I denne sammenheng er det viktig at redningsberedskapen på Svalbard, politiet så vel som helsevesenet, til enhver tid er dimensjonert for å ivareta dette ansvaret.

Miljøvernoppgaver

Sysselmannen er den regionale, statlige miljøvernmyndighet på Svalbard, og har ansvaret for håndhevingen av miljøregelverket og oppsynet med at regelverket blir fulgt. En rekke typer tiltak og aktiviteter krever etter regelverket tillatelse fra Sysselmannen, som også har en viktig saksforberedende rolle i arbeidet med å utvikle regelverk og andre virkemidler. Sysselmannens miljøvernoppgaver omfatter områdevern, artsforvaltning, kulturminner, naturinngrep og forurensning, samt arealplanlegging der ansvaret ikke er delegert til Longyearbyen lokalstyre.

Lov av 15. juni 2001 nr. 79 om miljøvern på Svalbard (svalbardmiljøloven) trådte i kraft 1. juli 2002. Loven er en rammelov for så vel områdevern, som forvaltning av flora og fauna, arealplanlegging, forurensning, ferdsel og kulturminner. Sammen med en rekke forskrifter samler den i ett regelverk bestemmelser som på fastlandet er spredt på en rekke forskjellige lover og forskrifter. Regelverket gjennomfører de høye miljømålene for Svalbard, og gir Sysselmannen et godt tilpasset og moderne verktøy for forvaltningen av øygruppens naturmiljø og kulturminner. Samtidig har innføringen av den nye loven, og bl.a. opprettelsen av Longyearbyen lokalstyre og Svalbard Miljøvernfond, ført til nye oppgaver i form av veiledning, saksbehandling og tilsyn.

Boks 6.2 Fangststasjoner i fremtiden

Figur 6.3 Kapp Wijk.

Figur 6.3 Kapp Wijk.

Kilde: Foto: Georg Bangjord

Overvintringsfangsten på Svalbard går tilbake til tidlig på 1700-tallet. Norsk overvintringsfangst økte i omfang mot slutten av 1800-tallet og frem til første verdenskrig. I dag bor det fangstfolk på fem stasjoner på øygruppen; Akseløya i van Mijenfjorden, Kapp Wijk i Isfjorden, Farmhamna i Forland­sundet, Austfjordneset i Wijdefjorden og Mushamna i Woodfjorden. De to første stasjonene eies privat, mens Sysselmannen låner ut de to siste på årsbasis. Dagens fangstfolk er med på å bevare en viktig del av Svalbards historie og kultur, og fangstfolkene holder dermed i hevd Svalbards eldste næringsvirksomhet.

Det er viktig å ta vare på fangsttradisjonen. Samtidig er dette en levende kultur som er i endring og som bør videreutvikles. Justisdepartementet vil i samarbeid med Sysselmannen derfor vurdere å modernisere fangstmannsordningen, bl.a. i lys av et økende behov for observasjonstjeneste på øygruppa.

Som tidligere bør Sysselmannen kunne innvilge søknad om fangstvirksomhet innenfor et bestemt fangstområde. Grunntrekkene i dagens fangstmannsordning bør videreføres for å bevare fangst­manns­tradisjonens anerkjennelse og legitimitet.

En videreutvikling av fangstmannsordningen vil kunne være å tillegge fangstmenn noen offentlige oppgaver. I et rednings- og beredskapsperspektiv vil det være i myndighetenes interesse at det finnes fangsthytter ute i de store villmarksområdene og at disse er bebodd av kvalifiserte og erfarne fangstfolk, som i gitte situasjoner kan rapportere om spesielle forhold. Andre relevante oppgaver kan være tilsyn og lettere vedlikehold med fangststasjoner og fueldepoter for redningshelikoptre og tilstandsrapportering og lettere vedlikehold av kulturhistoriske bygninger i fangstområdet. Det samme gjelder observasjoner som er av interesse for naturforvaltningen hos Sysselmannen.

På denne bakgrunn vil det knyttes sterkere bånd mellom Sysselmannen, feltinspektørene og de aktuelle fangstmenn, i en struktur hvor de offentlige interessene knyttet til oppsyn, kontroll og beredskap over store områder vil bli langt bedre ivaretatt på en hensiktsmessig og ressursøkonomisk måte.

Etter vedtakelsen av forskriftsverket til svalbardmiljøloven i 2002 ble Bjørnøya og flere områder på sentrale deler av Spitsbergen vernet. I verneområdene er utfordringen å utvikle gode strategier for å balansere bruker- og verneinteressene innenfor rammen av verneformålet. Et nyttig verktøy for å gjennomføre dette er målrettede forvaltningsplaner.

En viktig oppgave for Sysselmannens miljøvernavdeling er å følge opp de krav som stilles til lokal virksomhet og samfunnsdrift når det gjelder forurensning og avfall. I denne sammenheng er det en viktig oppgave å sørge for at lokaliteter med miljøgifter og spesialavfall blir kartlagt, og at nødvendige tiltak blir iverksatt. Dette arbeidet inkluderer i noen tilfeller et utstrakt samarbeid med virksomheten i Barentsburg. For Longyearbyen er det under utarbeidelse egne lokale renovasjonsforskrifter, med nye og strengere krav til behandlingen av avfall.

Det er Sysselmannen som skal godkjenne de arealpanene som etter loven skal utarbeides for bosettingene på Svalbard. Longyearbyen lokalstyre er planmyndighet for Longyearbyen arealplanområde. Byen vokser innenfor de rammer som arealplanområdet setter. Dette medfører en fortetting og økt press på arealene. Det er viktig å sikre en fornuftig bruk av arealene. Knapphet på nye ledige arealer gjør det nødvendig med mer fortetting og en mer gjennomtenkt arealbruk for å begrense brukerkonflikter, redusere miljøpåvirkning og ivareta hensynet til samfunnssikkerheten. Som følge av dette, har det vært en vesentlig økning i antall plansaker til behandling hos Sysselmannen. Det er også en økning i antall større prosjekter som skal konsekvensutredes av tiltakshaver i tråd med svalbardmiljøloven. De største prosjektene som f.eks. planlagt utvidelse av gruvedriften, er krevende for Sysselmannen og legger beslag på betydelige ressurser.

Det er også en viktig oppgave for Sysselmannen å dokumentere kulturminnene før de forfaller og blir ruiner. I 2008 ble det satt i gang et flerårig dokumentasjonsprosjekt. Det arbeides kontinuerlig med nye forvaltningsplaner for ulike områder og verneformål. Forvaltning av gjenstandssamlingen i det kulturhistoriske magasinet ved Svalbard Museum er et stort ansvar, og det gjenstår et omfattende arbeid for at dokumentasjonen og bevaringstilstanden når nasjonale standarder.

Svalbard miljøvernfond ble opprettet i 2007 samtidig med innføringen av miljøgebyret for reisende til Svalbard. Sysselmannen har sekretariatsfunksjonen. De første tildelingene fra fondet ble gjennomført høsten 2007, se også boks 7.1.

Forholdet til reiselivet

Sysselmannen har ansvaret for behandlingen av saker som reguleres av forskrift om turisme og annen reisevirksomhet, og har en egen reiselivsrådgiver til å utføre disse oppgavene. Forskriften skal sikre at tilreisende og andre som ferdes på øygruppen gjør dette på en måte som ivaretar så vel deres egen sikkerhet som hensynet til naturmiljø og kulturminner. Det er bl.a. gitt bestemmelser om melde- og forsikringsplikt for så vel individuelle reisende som reisearrangører, og det er hjemmel for å kreve dekket Sysselmannens utgifter til søk- og redningsaksjoner utenfor nærområdene, uten hensyn til skyld.

Sysselmannen legger stor vekt på god kommunikasjon og kontakt med turistnæringen. Det arrangeres f.eks. jevnlige kontaktmøter med representanter for de lokale turoperatørene. Samarbeidet med Svalbard reiselivsråd og Arctic Expedition Cruise Operators (AECO) når det gjelder informasjon til tilreisende og registrering og statistikkføring, er viktig. Holdningsskapende arbeid gjennom informasjon og kommunikasjon, bidrar til å sikre etterlevelsen av det regelverk som foreligger, og til å skape god forståelse for viktigheten av å ivareta sikkerhet og hensynet til miljøet. Arbeidet er dermed et godt supplement til øvrige virkemidler som lov- og forskriftsregulering.

Informasjonstjenesten

Svalbards spesielle forvaltningsordning gjør det nødvendig å bruke informasjon strategisk for å opprettholde forståelsen for norsk myndighetsutøvelse på øygruppen og for å berede grunnen for forvaltningsvedtak. Den økende politiske og mediemessige interesse for Svalbard, nødvendiggjør en aktiv informasjonstjeneste som kan møte etterspørselen fra mange ulike grupper.

Opprettelsen av Svalbard globale frøhvelv i 2007 bidro ytterligere til å sette Svalbard på verdenskartet. Time Magazine kåret f.eks. frøhvelvet til verdens sjette beste nyskaping i 2008. Som andre eksempler kan nevnes at reiselivspublikasjonen Lonely Planet nylig rangerte Svalbard som ett av ti reisemål som må oppleves i 2009, og National Geographic Magazine utropte i 2008 Svalbard som det stedet i verden man burde reise for å oppleve snø.

Sysselmannen mottar jevnlig henvendelser fra store, utenlandske nyhetsbyråer som ønsker informasjon og mulighet for å lage reportasjer i felt. I løpet av 2007 og 2008 hadde f.eks. Al Jazeera, BBC, CNN og Reuter alle representanter på Svalbard. Denne utviklingen må forventes å fortsette i fremtiden.

Svalbard benyttes også i stigende grad av norske myndigheter og andre som besøksplattform for samtaler om ulike spørsmål, og da spesielt som «utstillingsvindu» når det gjelder dialog med samarbeidspartnere om klimautfordringene. Svalbard er meget velegnet i så måte, men tilstrømningen stiller store krav til Sysselmannens informasjons- og besøkstjeneste. Det er grunn til å tro at denne utviklingen vil fortsette.

Den økende turismen og ferdselen på Svalbard har dessuten gjort det nødvendig å sette inn stadig større informasjonsressurser overfor både den organiserte turismen og de individuelle reisende. Kravene i turistforskriften, og Svalbards spesielle natur og klima, gjør at Sysselmannen må bruke mye ressurser på informasjon rettet mot turister og andre som ferdes i felt. Informasjonssenteret i Svalbardporten og Sysselmannens nettsider er to viktige informasjonskanaler til disse gruppene.

Det skjer årlig ulykker eller alvorlige hendelser i felt, der fastboende eller tilreisende er involvert. Slike situasjoner skaper pågang fra pårørende og medier, og behovet for rask og korrekt informasjon er stort. Økningen i folketall, næringsvirksomhet og ferdsel fører til økt fare for alvorlige hendelser som involverer mange mennesker. Dersom slike situasjoner skulle oppstå, stiller det store krav til Sysselmannens kommunikasjonsberedskap, først og fremst overfor befolkningen på Svalbard, men også overfor bl.a. norske og utenlandske medier.

I 2008 ble Sysselmannens nettside lagt om. Nettsiden har nå en dynamisk nyhetsside som bl.a. bidrar til å begrense pågangen av henvendelser til krise- eller redningsledelsen ved alvorlige hendelser.

Kontakt med utenlandske selskaper og virksomheter

Sysselmannen på Svalbard har god og jevnlig kontakt med alle utenlandske virksomheter på øygruppen. Det er regelmessig kontakt med ledelsen i Trust Arktikugol og med Den russiske føderasjons Generalkonsulat i Barentsburg, og Sysselmannen vil jobbe for å videreføre og styrke slik kontakt. Selv om tilstedeværelsen og informasjonsvirksomheten fra Sysselmannens side er økende, er behovet for generell og spesiell informasjon fortsatt stort. Det avholdes derfor jevnlige kontaktmøter og kontordager i Barentsburg, og personell fra sysselmannskontoret deltar i andre møter, befaringer og ved ulike offisielle oppdrag. I tillegg avholder Sysselmannen et årlig informasjonsmøte for befolkningen i byen. Dette er viktige tiltak for å sikre et visst kunnskapsnivå om norsk forvaltning og Sysselmannens myndighet. Især ved ekstraordinære hendelser viser det seg at kunnskap om norsk myndighetsutøvelse på Svalbard er helt nødvendig, for å sikre effektivitet i og oppslutning om myndighetenes arbeid.

6.3.2 Longyearbyen lokalstyre

I St.meld. nr. 9 (1999 – 2000) Svalbard ble det foreslått å innføre lokaldemokrati i Longyearbyen. Stortinget sluttet seg til forslaget, både når det gjaldt organisering, myndighet og oppgaver, jf. Innst.S. nr. 196 (1999 – 2000). Dette ble fulgt opp gjennom Ot.prp. nr. 58 (2000 – 2001) lov om endringer i Svalbardloven m.m. (endringer i lokaldemokratiet i Longyearbyen). 1. januar 2002 trådte det folkevalgte organet Longyearbyen lokalstyre (LL) i funksjon, og fra samme tid ble Svalbardrådet avviklet.

LL er i hovedsak organisert og regulert som en kommune. Svalbardloven kap. 5 fastsetter de juridiske rammene, og følger kommunelovens system. Valg til lokalstyret skjer hvert fjerde år, samme år som kommunevalget på fastlandet, men senere på høsten, av hensyn til de særlige forholdene på Svalbard. Valgforskriften er lagt opp etter valgloven for fastlandet.

I likhet med en kommune, er LL både en demokratisk arena, en tjenesteleverandør, et myndighetsorgan og en samfunnsutvikler. Etter 165 år med lokalt selvstyre på fastlandet, var grunnen godt beredt for lokalstyre i Longyearbyen. Gjennom valg av og nærheten til lokalpolitikerne, er innbyggerne i Longyearbyen gitt samme mulighet til å påvirke sitt lokalsamfunn som innbyggerne i kommuner på fastlandet. Lokalt selvstyre er ansett som den beste måten å få til en effektiv og godt tilpasset tjenesteproduksjon og riktige prioriteringer. En viktig merverdi er at et velfungerende lokaldemokrati fremmer folkelig deltakelse og debatt. Se nærmere omtale av lokaldemokratiet i Longyearbyen under kap. 10.1.1. Utvikling av lokal­demokratiet.

Gjennom svalbardloven og andre lover og forskrifter er LL tillagt en rekke oppgaver. En viktig oppgave er ansvaret for all samfunnsmessig infrastruktur i Longyearbyen som ikke er tillagt andre, bl.a. ansvaret for energiforsyningen. Andre ansvarsområder er samfunns- og arealplanlegging, kart- og delingsforretninger, byggesaksbehandling, vei, vann og avløp, renovasjon, havnetjeneste, brannvern, kirkegårdsdrift, økonomiplanlegging, næringsarbeid, statistikkproduksjon, samfunnstjenester rettet mot barn, ungdom og voksne, barnevern, sosialrådgivning, ungdomsarbeid, barnehager og drift av skolen. I tillegg til pålagte oppgaver, har LL i likhet med kommunene, anledning til å engasjere seg i andre oppgaver. På grunn av de særlige forholdene på Svalbard, er det gjort noen begrensninger i LLs alminnelige kompetanse. Svalbardloven § 31 første ledd fastsetter at Longyearbyen lokalstyre bare kan drive virksomhet av allmenn interesse som har tilknytning til Longyearbyen og som ikke ivaretas av staten. I tillegg setter formålsbestemmelsen i svalbardloven § 29 også noen begrensninger for LL, ved at virksomheten må drives «innenfor rammen av norsk svalbardpolitikk».

Siden januar 2006 har Longyearbyen lokalstyre organisert virksomheten slik at strategiske oppgaver, myndighetsutøvelse og overordnet bestillerfunksjon blir ivaretatt i LLs egen administrasjon. Driftsoppgavene for samfunnet blir i hovedsak utført gjennom tre kommunale foretak; et for oppvekst, et for kultur og fra 1.1.2009 også Bydrift KF med ansvar for tekniske samfunnstjenester. Tidligere var Bydrift et aksjeselskap 100 pst. eid av LL. Gjennom denne endringen, har LL lagt alle viktige samfunnsfunksjoner inn i egen organisasjon.

6.3.3 Andre statsetater

Norsk Polarinstitutt

Norsk Polarinstitutt er den sentrale statsinstitusjonen for kartlegging, miljøovervåking og forvaltningsrettet forskning i Arktis og Antarktis, faglig og strategisk rådgiver for den sentrale forvaltningen og faglig rådgiver for miljødirektoratene og Sysselmannen i polarspørsmål.

Instituttets samlede kunnskapsbase, som opparbeides gjennom forsknings- og overvåkningsaktiviteter og fysisk tilstedeværelse, skal sikre et pålitelig og oppdatert kunnskapsgrunnlag for forvaltningen, og være basis for instituttets rådgivningsfunksjon. Norsk Polarinstitutt skal også ha synlighet og aktivitet på Svalbard slik at instituttet kan være en sentral bidragsyter til forvaltningen av miljøet på Svalbard, og til planlegging, koordinering og tilrettelegging for forskningen på øygruppen. Norsk Polarinstitutt skal også være Sysselmannens viktigste rådgiver i miljøfaglige spørsmål.

Instituttet skal ha permanente lokaler og fast bemanning i Longyearbyen og i Ny-Ålesund, ha egen forsknings- og miljøovervåkingsvirksomhet på Svalbard og delta aktivt i nasjonalt og internasjonalt miljøovervåkings- og forskningssamarbeid på øygruppen. Norsk Polarinstitutt skal også medvirke til å stimulere og koordinere nasjonal og internasjonal forskning på Svalbard gjennom deltakelse i forskningskoordinerende organer som bl.a. NySMAC (Ny-Ålesund Science Managers Committee), og gjennom samarbeid om forskingsprosjekter og ved aktiv bruk av sin infrastruktur, herunder forskningsstasjoner og feltmessig logistikk.

Bergmesteren

Bergvesenet med Bergmesteren for Svalbard (Bergvesenet) er statens sentrale fagetat for forvaltning og utnyttelse av mineralske ressurser, og er en forvaltningsetat direkte underlagt Nærings- og handelsdepartementet. Myndighetsområdet omfatter lovforvaltning, registrering av rettigheter, godkjenning av uttaksplaner (driftsplaner) og tilsyn med drift av mineraluttak. Bergvesenet har hovedkontor i Trondheim. For å ivareta Bergvesenets oppgaver på Svalbard er kontoret i Longyearbyen bemannet med én ansatt store deler av året.

Svalbard skattekontor

Ligningsmyndighetene for Svalbard er etablert gjennom et eget kontor i Longyearbyen. Skattekontoret er organisert som en kontorenhet innen skattekontor Nord-Norge, og er organisatorisk underlagt regionlederen der. Kontorenheten utligner skatt og trygdeavgift til Svalbard og gjennomfører lønnstrekk. Kontoret i Longyearbyen er i dag bemannet med tre personer.

Statsbygg

Statsbygg forvalter de fleste statlige eiendommer i Longyearbyen. Eiendommene i Longyearbyen omfatter næringsbygg og institusjoner, samt 113 boenheter. På Bjørnøya og Hopen forvalter Statsbygg de meteorologiske stasjonene. Samlet bygningsmessig bruttoareal på Svalbard, inkludert Bjørnøya og Hopen, utgjør ca. 42 000 m2. Driftsutgifter til sykehuset og skolen dekkes over statsbudsjettet, mens øvrige bygninger og boliger dekkes over svalbardbudsjettet. Statsbyggs virksomhet knyttet til Svalbard omfatter ca. ni årsverk.

Svalbard kirke

Svalbard kirke betjener alle som bor på øygruppen, og soknepresten har gjennom dette et kirkelig ansvar for å følge opp samtlige bosetninger på Svalbard. Soknepresten besøker derfor alle lokalsamfunnene i løpet av året, inkludert fangsstasjonene. Barentsburg, Ny-Ålesund og Svea besøkes flere ganger gjennom året. Ved besøk av katolsk prest til Hornsund har soknepresten også deltatt på messe der, og det har i tillegg blitt avholdt katolsk messe i selve Svalbard kirke som et tilbud til den katolske delen av befolkningen. Kirken utfører alminnelige kirketjenester som gudstjenester, dåp, konfirmasjon, vigsel, sørgegudstjenester og sjelesorg i tillegg til annen kirkevirksomhet utført av prest og kateket. Svalbard prestegjeld inngår i Tromsø domprosti, som tilhører Nord-Hålogaland bispedømme. Kirken har tre ansatte.

Avinor

Svalbard lufthavn, Longyear eies og drives av Avinor AS. Avinor Svalbard har 25 ansatte. Som for resten av de bedriftsøkonomisk ulønnsomme lufthavnene Avinor driver, blir underskuddet dekket inn ved hjelp av overskudd fra de større, lønnsomme lufthavnene. For mer om Avinor og Svalbard lufthavn, Longyear, se kap. 11.

Longyearbyen sykehus

Longyearbyen sykehus er tilknyttet Universitetssykehuset Nord-Norge HF. Sykehuset yter primær- og spesialisthelsetjenester og er et akuttmedisinsk beredskapssykehus. Det har som overordnet målsetting å yte tilfredsstillende helsetjeneste til befolkningen på Svalbard, og til alle som ferdes på og rundt øygruppen og de tilstøtende havområdene i Barentshavet. Sykehuset har 19 ansatte. For mer om sykehusets tjenestetilbud, se kap. 10.