Svalbard

9.1 Kulldrift – Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS

9.1.1 Selskapets historie

Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS (forkortet Store Norske eller SNSK) ble stiftet i 1916 og driver kulldrift på Svalbard. I 1973 ervervet staten en tredjedel av aksjene i selskapet, og fra 1976 har staten eid 99,94 pst. av aksjene. Nærings- og handelsdepartementet (NHD) forvalter statens aksjer i SNSK.

Gruvevirksomheten foregår i dag i hovedsak i Svea Nord-gruva ved Svea; et gruvesamfunn innerst i Van Mijenfjorden. I tillegg driver SNSK en mindre produksjon i Gruve 7 ved Longyearbyen.

Frem til 1989 var kulldriften den dominerende næringen i Longyearbyen, og SNSK-gruppen hadde ansvaret for driften av infrastrukturen og store deler av tjenestetilbudet der. I St.meld. nr. 50 (1990 – 91) Næringstiltak for Svalbard, gikk regjeringen inn for å legge til rette for et mer variert lønnsomt næringsliv. Ved en omorganisering av SNSK i 1989 ble aktivitetene knyttet til samfunnsdrift (boliger, veier, energiforsyning, med mer) og reiselivsaktiviteten utskilt i heleide datterselskaper, Svalbard Samfunnsdrift AS (SSD) og Spitsbergen Travel AS. Det ble også opprettet et næringsutviklingsselskap. I 1993 kjøpte staten alle aksjene i Svalbard Samfunnsdrift AS fra Store Norske. SNSK skulle heretter konsentrere seg om kulldriften og beslektet virksomhet og ikke drive med virksomhet som bedre kunne ivaretas av andre.

SNSKs kullvirksomhet ved Longyearbyen gikk i mange år med underskudd og ble opprettholdt med tilskuddsbevilgninger over statsbudsjettet. Bakgrunnen for statens engasjement i selskapet og den økonomiske støtten, var i hovedsak nasjonale hensyn. Kullvirksomheten ble ansett som et viktig virkemiddel for å sikre norsk aktivitet og bosetting på Svalbard. Arbeidsplassene knyttet til kullgruvedriften bidro vesentlig til stabil, helårig norsk industriell aktivitet og bosetting i Longyearbyen.

I 1997 startet SNSK utredning av mulighetene for å videreføre kulldriften i Svea Nord, et stort kullfelt ca. fem km nord for Svea. Driften i Svea Vest, som hadde pågått siden 1997, var utdrevet og ble avviklet i oktober 2000. Gjenværende reserver i Gruve 7 var små. En eventuell langsiktig videreføring av kulldriften måtte skje i Svea Nord. Alternativet var en styrt avvikling av SNSK. Fremtidig drift ved Svea Nord ville være avhengig av at de ansatte pendlet mellom Longyearbyen og Svea. I revidert nasjonalbudsjett for 1999 fikk SNSK bevilget 27 mill. kroner til å igangsette arbeidet med en undersøkelsesstoll i Svea Nord, jf. St.prp. nr. 67 (1998 – 99) Omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet for 1999.

9.1.2 Selskapets utvikling siden forrige stortingsmelding om Svalbard

Høsten 2001 startet SNSK produksjonsdrift i Svea Nord. Forutgående undersøkelser og prøvedrift tilsa at Svea Nord-feltet hadde ressurser som kunne gi grunnlag for drift i 20 – 30 år. Ved behandlingen av St.prp. nr. 2 (2001 – 2002) Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS og Svea Nord-prosjektet, jf. Innst. S. nr. 67 (2001–2002) og Stortingets vedtak av 19. desember 2001, ble det lagt til grunn at gruvedriften skulle drives ut fra bedriftsøkonomiske forutsetninger og uavhengig av statlig støtte. Videre ble det gitt tilslutning til at gruvedriften i Svea ved årsskiftet 2001/2002 skulle skilles ut i et heleid datterselskap av SNSK, som fikk navnet Store Norske Spitsbergen Grubekompani AS (SNSG). Samtidig vedtok Stortinget en bevilgning på 150 mill. kroner i ny aksjekapital til SNSK. Det var forutsatt at disse midlene skulle benyttes som egenkapital i SNSG.

I de senere år har SNSK vært stilt overfor store utfordringer i Svea Nord-gruva; vanninntregning, brann og andre driftsavbrudd. I 2003 døde en gruvearbeider som følge av bergslag og i juli 2005 døde en gruvearbeider som følge av oksygenmangel etter en gassulykke. Den 30. juli 2005 brøt det ut brann i hovedstollen i Svea Nord-gruva. Brannen medførte omfattende ødeleggelser av gruveanlegg og utstyr, og driften i Svea Nord kom først i gang den 1. april 2006 etter åtte måneders driftsstans.

I perioden fram til forsikringsoppgjøret var avklart oppstod det behov for å tilføre selskapet kapital. Dette ble gjort i form av et ansvarlig lån fra staten på 250 millioner kroner. Lånet skulle tilbakebetales når forsikringsoppgjøret var avklart. Selskapet innfridde det ansvarlige lånet i september 2008.

I 2007 ble Store Norske Boliger AS skilt ut fra SNSG og organisert som et heleid datterselskap under SNSK. Formålet var å skjerme boligmassen i Longyearbyen mot en eventuell konkurs i SNSG. Store Norske-konsernet består i dag av morselskapet Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS med de heleide datterselskapene Store Norske Spitsbergen Grubekompani AS, Store Norske Gull AS og Store Norske Boliger AS. Konsernet hadde ved utgangen av 2008 i alt 386 ansatte, hvorav 337 var ansatt i gruveselskapet.

Store Norske er den største private grunn­eieren på Svalbard og eier 2006 km² grunn, herunder grunnen i Longyearbyen. Selskapet har inngått en samarbeidsavtale med Longyearbyen lokalstyre vedrørende forvaltning av grunnen, jf. også kap. 4.3.6.

Store Norske er også den største utmålshaveren på Svalbard, med 316 utmål. Etter innføringen av svalbardmiljøloven i 2002 ble store områder på øygruppen vernet. Områdene som ble vernet var også utmålsbelagt, og totalt ble 98 av konsernets utmål underlagt vernerestriksjoner. Det ble samtidig innført en gradert utmålsavgift i verneområdene, og vernet er definert som grunnlag for å få dispensasjon fra arbeidsplikten. Konsernet har valgt å beholde utmålene som ligger i nå vernede områder.

SNSK har mineralforekomster i områder på Svalbard som ikke er vernet, og hensikten med å stifte Store Norske Gull AS i 2003 var å arbeide videre med disse forekomstene. Store Norske Gull ivaretar i dag selskapets mineralprospektering på Svalbard.

SNSG har i tillegg gjennomført undersøkelser i Finnmark og på Senja. Resultatene fra undersøkelsene førte til at SNSK i juni 2007 på ordinær generalforsamling vedtok en ny formålsparagraf for selskapet. Vedtektene § 1 fikk et tillegg som lyder:

9.1.3 Kulldriften i dag

I St.meld. nr. 13 (2006 – 2007) Et aktivt og langsiktig eierskap (eierskapsmeldingen), er Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS definert i målkategori nr. 3. Det innebærer at staten i sin eierforvaltning legger til grunn at selskapet skal arbeide etter forretningsmessige mål og andre spesifikt definerte mål. Ved behandlingen av Innst. S. nr. 167 (2006 – 2007) sluttet Stortinget seg til dette. I eierskapsmeldingen fremgår det at formålet med statens eierskap i SNSK er:

Gruvevirksomheten i SNSG foregår som nevnt innledningsvis i dag i hovedsak i Svea Nord. Om lag 95 pst. av kullproduksjonen eksporteres. I tillegg har Store Norske en mindre produksjonsdrift i Gruve 7 nær Longyearbyen, hvor om lag 35 pst. av kullet leveres til det lokale energiverket.

SNSKs kostnadsnivå er vedvarende høyt. Dette kan til en viss grad forklares ut fra forhold selskapet må ta for gitt, slik som virksomhetens lokalisering, driftsforhold, sikringsbehov, generelt lønnspress og andre forhold. Kostnadsutviklingen har likevel vært bekymringsfull de siste årene og er en utfordring for selskapet.

Det fremgår av St.prp. nr. 2 (2001 – 2002) Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS og Svea Nord-prosjektet, at de undersøkelser som da forelå indikerte ressurser i Svea Nord-feltet som ga grunnlag for drift i 20 – 30 år, gitt produksjonsvolum mellom en og to millioner tonn årlig. Av ulike årsaker har produksjonsvolumet vært betydelig høyere enn dette. I 2003 fikk SNSG tilslutning til å gjennomføre investeringen i tunnelanlegg fra Svea Nord til Braganzavågen, jf. St.prp. nr. 65 (2002 – 2003) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet medregnet folketrygden 2003. Av proposisjonen fremgår det:

Etter brannen i gruva i 2005 og driftsuhell i 2006, anså Store Norske det som viktig å gjenopprette tilliten til selskapet og utnytte et godt kullmarked til å bedre den likviditetsmessige situasjonen gjennom å øke produksjonen til 4 millioner tonn i 2007. Produksjonen for 2008 ble 3,4 mill. tonn. Det er nå anslått at kulldriften i Svea Nord, etter SNSKs driftsplaner med dagens produksjonsvolum på omtrent tre mill. tonn per år, vil være utdrevet i løpet av 5 – 6 år.

Etter at Svea Nord-gruva kom i drift, steg kullprisene betraktelig frem til utgangen av 2008, da prisene falt. Økte kullpriser ga handlefrihet til å foreta investeringer, bestemme volum og antall ansatte. Dette har vært avgjørende for god utnyttelse av tilgjengelige ressurser og den kommersielle suksessen kulldriften – til tross for brann, ulykker og andre driftsforstyrrelser – har hatt så langt.

9.1.4 Sikkerhet og miljø

Regjeringen legger til grunn at sikkerhet og miljøhensyn må ha høyeste prioritet i alle vurderinger knyttet til gruvedriften.

Sikkerhet

Riksrevisjonen satte i desember 2007 i gang en undersøkelse av forvaltningen av statens eierinteresser i SNSK. Bakgrunnen var bl.a. to dødsulykker i Svea Nord i 2003 og 2005. Riksrevisjonen stilte særlig spørsmål ved om sikkerhetsarbeidet var gjennomført i samsvar med Stortingets forutsetninger, og om NHD i perioden 2001 – 2005 i tilstrekkelig grad hadde fulgt opp at selskapet ivaretok Stortingets forutsetninger på dette området . Riksrevisjonen avga rapport til Stortinget 14. oktober 2008, jf. Dokument nr. 1 (2008 – 2009) Riksrevisjonens rapport om den årlige revisjon og kontroll for budsjettåret 2007.

Ivaretakelse av fullgod sikkerhet tilknyttet gruvevirksomheten er den viktigste oppgaven til selskapets ledelse og styre. Det er Arbeidstilsynet Nord-Norge som følger opp sikkerhetsforskriftene for kullgruvene på Svalbard. Departementet som eier har imidlertid en særskilt oppfølging av sikkerhet knyttet til gruvevirksomheten, gjennom løpende å følge opp arbeidet med samfunnsansvar generelt og sikkerhet spesielt. HMS-forhold er et prioritert tema i departementets kontakt med selskapets administrasjon, og blir bl.a. tatt opp på de regulære kvartalsmøtene og på generalforsamlinger i selskapet. Selskapet har i 2008 laget et overordnet HMS-system for internkontroll. Implementeringen av systemet går ifølge selskapets ledelse etter planen.

Miljø

Kulldriften må på lik linje med annen virksomhet på Svalbard foregå i samsvar med de høye miljømålene og miljøregelverket som gjelder på øygruppen. De miljømessige rammene for industriell virksomhet er nærmere omtalt i kap 7.4.3. I forhold til målet om å bevare villmarksnaturen på Svalbard er det av særlig betydning at kulldriften ikke reduserer omfanget av villmarkspregete områder eller påvirker viktige verneverdier negativt.

9.1.5 Store Norskes planer om fremtidig kulldrift på Svalbard

Ressursgrunnlag

SNSK legger nå planer for fremtidig kulldrift i andre forekomster som erstatning for dagens drift i Svea Nord-gruva. Fremtidig kulldrift på Svalbard i regi av SNSK vil bli lagt frem for Stortinget som egen sak når prosjektet er ferdig utredet.

Selskapet har foretatt store investeringer i forbindelse med utbyggingen av Svea Nord og tilhørende anlegg for transport og skiping av kull. Det er også knyttet store investeringer til infrastrukturen i Svea-området. Ved kulldrift i andre og mindre forekomster er det trolig en nødvendig forutsetning for lønnsom drift og ivaretakelse av hensynet til miljøet, at infrastrukturen i Svea kan benyttes videre. Betydelige nye investeringer vil være nødvendige ved kulldrift også der eksisterende infrastruktur kan benyttes.

Etter planlagt avvikling av Svea Nord-gruva i 2014 vurderer SNSK mulig videre drift på fire nye steder i Svea-området, der eksisterende infrastruktur kan benyttes. Disse er Lunckefjell (9), Svea Øst (4), Randsonen Svea Nord (6) og Ispallen (11), der tallene i parentes angir anslåtte kullreserver i millioner tonn. Gjenværende reserver i Svea Nord anslås til 15 millioner tonn. Totalt finnes det dermed i dag, etter selskapets vurderinger, gjenværende kartlagte kullreserver i Svea-området på rundt 45 millioner tonn.

Planlagt kulldrift i Lunckefjell

Geologiske undersøkelser av ressursene i Lunckefjell, som ligger nordøst for Svea Nord-gruva, gir grunnlag for å anslå at feltet gir 9 mill. tonn utvunnet kull. Dette vil gi grunnlag for drift i anslagsvis 4 – 8 år. Ved en eventuell drift i Lunckefjell vil det bli nødvendig å anlegge transportvei mellom Svea Nord og Lunckefjell over Märthabreen, dvs. en strekning på ca. to kilometer. Utslippene av miljøfarlige stoffer vil i følge selskapet bli beskjedne, og det legges opp til at sporene i størst mulig grad skal fjernes når driften opphører. Dertil kommer utslag fra Svea Nord og innslag i Lunckefjell. Inngrepene vil skje helt inn til grensen til nasjonalparken i Reindalen. Utslipp av gruvevann kan drenere inn i parken.

Planer for ny gruvedrift utløser en plikt til konsekvensutredning etter svalbardmiljølovens § 59. I juni fastsatte Sysselmannen for Svalbard, i samråd med Bergvesenet, et utredningsprogram for Luncke­fjell-prosjektet med tema natur, samfunn og klima. Spørsmålet om avrenning inn i nasjonalparken vil være en viktig del av utredningsprogrammet. Det fremgår videre av utredningsprogrammet at det skal lages en oversikt over kulldriftens bidrag til utslipp av klimagasser. Denne oversikten skal bl.a. omfatte utslipp av klimagasser ved forbrenning av produsert og solgt kull.

Figur 9.1 Kart over utmål og ressurser

Kilde: SNSK

Det skal også utredes et nullalternativ inklusiv konsekvenser forbundet med avvikling av kulldriften. SNSK legger opp til å levere konsekvensutredningen og søknad til Sysselmannen i løpet av høsten 2009. Etter planen skal Sysselmannen sende konsekvensutredningen på høring i oktober 2009 med frist for innspill på to måneder. Miljøvernmyndighetenes vedtak, herunder eventuell tillatelse, forventes i tredje kvartal 2010.

For å muliggjøre kulldrift i Lunckefjell er det blitt anslått et investeringsbehov i størrelsesorden en milliard kroner. Selskapet vurderer nå ulike produksjonsbaner og driftsmetoder. Lunckefjell-prosjektets antatte lønnsomhet er sensitivt for bl.a. endringer i forventet oppstartstidspunkt, kull­pris, dollarkurs og kostnadsnivå herunder antall ansatte.

Dersom prosjektet tas videre og det gis tillatelse vil hovedprosjektet utarbeides med sikte på oppstart av drift på selve forekomsten medio 2013, og med oppstart av transport av anleggsmaskiner og veibygging fra 2010. Oppstarten er slik planlagt samordnet med utdrivingen av gjenstående kullpaneler i Svea Nord-gruva.

Regjeringens arbeid med Lunckefjell-prosjektet

I utgangspunktet er Lunckefjell-prosjektet et investeringsvedtak for SNSKs styre. Prosjektet representerer imidlertid en betydelig investering som er forbundet med relativt stor finansiell risiko, og får betydning for bl.a. selskapets egenkapitalsituasjon og utbyttekapasitet. Dette er sentrale eierspørsmål, og det er derfor naturlig at prosjektet forelegges generalforsamlingen.

I tråd med eierskapsforvaltningen er det en klar forutsetning at SNSKs kulldrift skal være bedriftsøkonomisk lønnsom. Nærings- og handelsdepartementet vil vurdere Lunckefjell-prosjektet basert på egne vurderinger og selskapets beregninger, og ved å engasjere en uavhengig rådgiver. Endelig behandling i departementet forutsetter også at prosjektet gis tillatelse etter svalbardmiljøloven. I henhold til tidsplanen vil dette eventuelt skje i april 2010, alternativt høsten 2010. Før den tid foreligger konsekvensutredningen og selskapets søknad til Sysselmannen. Sentrale vurderingskriterier for regjeringen vil, foruten bedriftsøkonomisk lønnsomhet, være prosjektets innvirkning på bosetting i Longyearbyen og miljømessige konsekvenser. Fremtidig kulldrift må også skje på en måte som ivaretar de høye miljømål på Svalbard. Regjeringen legger videre til grunn at sikkerhet må ha høyeste prioritet i alle vurderinger knyttet til gruvedrift. Lønnsomhet må ikke komme på bekostning av sikkerhet eller miljø.

Fremtidig kulldrift og svalbardsamfunnet

SNSK ser for seg at ressursene i Svea-området kan danne grunnlag for kulldrift frem mot 2023. Et slikt tidsperspektiv forutsetter imidlertid åpning av nye gruver i Lunckefjell og Ispallen, som igjen avhenger av bedriftsøkonomisk lønnsomhet og at prosjektene er miljømessig akseptable.

Selskapet vurderer nå ulike produksjonsbaner for gjenværende ressurser i Svea Nord, og i Luncke­fjell ved eventuell drift der. Dersom produksjonsvolumet legges ned mot 2 millioner tonn årlig, kan ressursgrunnlaget strekkes. I følge selskapet bør dette kunne gjennomføres uten at lønnsomheten svekkes betydelig. Selskapet har uttalt et mål for bemanning på 310 ansatte i 2010. Det er da forutsatt at nedbemanningen skjer ved naturlig avgang. Konsernet hadde som nevnt ved utgangen av 2007 i alt 396 ansatte, hvorav 337 i gruveselskapet. Dertil kommer et betydelig antall innleide mannskaper.

Nærings- og samfunnsanalysen for Svalbard for 2007 viser at SNSK leverer et godt bidrag til stabilitet, helårs virksomhet og til familiesamfunnet i Longyearbyen. Kulldriften er den klart største basisnæringen, og med avledet virksomhet representerer kulldriften rundt 40 pst. av de samlede årsverkene i Longyearbyen og Svea.

Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) har på oppdrag fra Justis- og politidepartementet analysert sammenhengen mellom produksjon og sysselsetting i SNSK og samfunnsutviklingen i Longyearbyen. Selv om de fleste arbeidsplassene knyttet til kulldriften er i Svea, og en stor andel av de ansatte i SNSK pendler til fastlandet, fremgår det av NIBR-rapport 2008:22 at et eventuelt bortfall av kulldriften vil få store ringvirkninger i lokalsamfunnet. Slike virkninger vil ifølge NIBR-rapporten i noen grad kunne begrenses ved å stimulere alternativ virksomhet som forskning, undervisning og miljøtilpasset reiseliv.

Selskapets arbeidstidsordninger har betydning for samfunnet i Longyearbyen. Gjennom de ansattes organisasjoner kom det for et par år siden forslag om en ordning med 14 dagers arbeid og 14 dagers fri, og dette har vært mulig som en prøveordning. SNSKs styre besluttet våren 2008 å videreføre denne midlertidig i en periode fram til januar 2010. Ordningen gir de ansatte bedre muligheter til å reise fra Svalbard til fastlandet, og var i utgangspunktet en prøveordning for ett år. En årsak til innføringen av prøveordningen var mangelen på familieboliger i Longyearbyen og arbeidsplasser til ektefelle eller samboer.

Undersøkelser viser at rundt halvparten av SNSKs ansatte i dag pendler til fastlandet i sine friperioder. Økt pendling kan gi Longyearbyen sterkere karakter av å være et pendlersamfunn, i motsetning til familiesamfunnet som over tid har utviklet seg. Dette kan føre til problemer med å opprettholde skole og barnehager, og svekker noe av grunnlaget for et robust lokalsamfunn. Store Norske har nå gått inn for å legge til rette for arbeidstidsordninger og boliger slik at pendlingen får et mindre omfang, og at selskapets boligmasse får en bedre utnyttelse. Selskapet signaliserer også at det vil legge opp til en ny rekrutteringspolitikk, egnet til å få flere gruvearbeidere til å bosette seg i Longyearbyen. Nærings- og handelsdepartementet vil sammen med selskapet gjennomgå erfaringene fra prøveordningen, og på dette grunnlag vurdere om det kan være aktuelt å drøfte videre opplegg med styret.

Kulldrift som virkemiddel i svalbardpolitikken

Et av de fem hovedmålene i Svalbard-politikken er opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen. Dette målet er oppfylt ved familiesamfunnet i Longyearbyen. I dag, mer enn 100 år etter grunnleggelsen, fremstår kulldriften fremdeles som den viktigste bærebjelken for dette samfunnet. Kulldriften er imidlertid basert på en ikke-fornybar ressurs. Den er også sårbar for svingninger i kullpris, samtidig som den nære historien har vist at utforutsette hendelser kan få store konsekvenser for virksomheten.

Kulldrift har tradisjonelt foregått i nærheten av etablerte samfunn, og har gjennom historien også dannet grunnlaget for Longyearbyen og andre samfunn på øygruppen. I dag drives den norske kulldriften i hovedsak med utgangpunkt i Svea-området. Det er også drift i Longyearbyen. Ut fra dagens situasjon kan det – som nevnt ovenfor – være grunnlag for drift i Svea-området fram mot 2023. Dette forutsetter at det er økonomisk grunnlag for åpning av nye gruver i Svea-området, med Lunckefjellet som første utbyggingsprosjekt etter at Svea Nord er tømt, alternativt randsonen, Ispallen og Svea-Øst. Det er også en forutsetning at prosjektene hver for seg og samlet er akseptable ut fra hensynet til miljøet og målet om å bevare villmarks­naturen på Svalbard, slik dette er regulert gjennom Svalbardmiljøloven.

Fortsatt kulldrift er viktig for opprettholdelse av Longyearbyen som et familiesamfunn. Det er regjeringens vurdering at kulldriften bør videreføres innenfor de strenge rammer som miljøvernlovgivningen og kravene til bedriftsøkonomisk lønnsomhet setter, og på en måte som understøtter Store Norskes formål om å bidra til en robust bosetting i Longyearbyen. Eksisterende infrastruktur for kullgruvevirksomheten bør benyttes i den grad det er mulig. Samtidig er det viktig å satse på eksisterende og ny, variert virksomhet i Longyearbyen. Dette rettes særlig mot aktivitet ved UNIS, en videreutvikling av Svalbard som plattform for forskning og utdanning, og fortsatt videreutvikling av reiseliv og romrelatert virksomhet. Utviklingen innen de forskjellige områdene må ses i sammenheng og vurderes opp mot de overordnede målsettingene i svalbardpolitikken, herunder de høye miljømålene for øygruppen.

Bergverksordningen for Svalbard

Retten til å søke etter, erverve og utnytte naturforekomster reguleres av Bergverksordningen for Svalbard, fastsatt ved kgl. res. av 7. august 1925. Bergverksordningen bygger på to prinsipper: Lik adgang til å drive søking og bergverksdrift ut fra prinsippet om ikke-diskriminering, og første finners rett til å få såkalt utmål (område hvor det gis rett til bergverksdrift). Som tidligere nevnt har SNSK i dag 316 utmål på Svalbard, med en utstrekning på til sammen omtrent 3 000 km². I 2007 var det totalt 382 utmål, med russiske Trust Arktikugol som nest største utmålshaver med 50 utmål. Etter § 15 i bergverksordningen har en utmålshaver plikt til å igangsette bergverksdrift på utmålet. Arbeidsplikten er imidlertid ikke absolutt, og det kan søkes om dispensasjon på nærmere angitte vilkår. Bergmesteren gir sin innstilling om saken til Nærings- og handelsdepartementet, som kan gi dispensasjon fra kravet om arbeidsplikt i utmålet. Dersom utmålshaver ikke oppfyller forpliktelsene etter § 15 eller det ikke gis dispensasjon, vil utmålene falle i det fri. Andre kan da søke om utmål i området .Dette betyr at dersom SNSK ut fra ulike vurderinger beslutter permanent avvikling av gruvedriften på Svalbard, vil utmålene på sikt falle i det fri og kunne utnyttes av andre. Begrensningene når det gjelder muligheten til å gjennomføre naturinngrep som berører villmarksnaturen og verneområdene på Svalbard, vil imidlertid være de samme for andre aktører som for Store Norske. Disse begrensningene er nærmere omtalt i kap. 7.4.3.

9.2 Reiseliv

I St.meld. nr. 50 (1990 – 1991) Næringstiltak for Svalbard, ønsket regjeringen å legge forholdene til rette for utvikling av reiseliv som en basisnæring på Svalbard. Det ble lagt til grunn at utviklingen skulle skje innen de rammene som hensynet til det sårbare naturmiljøet setter. Siden tidlig på 90-tallet har det funnet sted en kraftig vekst i turismen på Svalbard. Antall registrerte kommersielle gjestedøgn ved hotell eller pensjonater har steget fra knappe 20 000 i 1991 til over 86 000 gjestedøgn i 2007.

Figur 9.2 Woodfjorden. Et tilfeldig møte mellom mennesker og isbjørn.

Kilde: Bjørn Frantzen

Satsingen på reiseliv ble fulgt opp i St.meld. nr. 9 (1999 – 2000) Svalbard, hvor det ble slått fast at reiselivsnæringen var blitt et viktig grunnlag for bosetting og virksomhet på øygruppen, og da spesielt i Longyearbyen. Samtidig ble det også vist til at økt ferdsel- og besøksvirksomhet enkelte steder hadde ført til økt slitasje på vegetasjon, jordsmonn og kulturminner i tillegg til støy og forstyrrelse av dyreliv.

Reiselivsnæringen utgjør i dag, sammen med kulldriften og FoU-virksomheten, en av basisnæringene på øygruppen. Regjeringen mener at det er viktig med en fortsatt videreutvikling av reise­livet på Svalbard. Det vil kunne bidra til en mer variert næringsstruktur i Longyearbyen og vil kunne gi grunnlag for økt verdiskaping. Sammen med andre næringer og virksomhet vil reiselivet bidra til en robust bosetting og mindre avhengighet av kulldriften. For at reiselivet skal bidra ytterligere til et mer robust og variert familiesamfunn, er det viktig at det utvikles flere helårige arbeidsplasser.

Samtidig som regjeringen legger opp til en videreutvikling av reiselivet på Svalbard, er det et overordnet mål at Svalbard skal være et av verdens best forvaltede villmarksområder, og det best bevarte høyarktiske reisemål i verden. De høye miljømålene og miljølovgivningen for Svalbard vil fortsatt være rammer for utviklingen av reiselivet.

Veksten i reiselivsnæringen på Svalbard, både når det gjelder besøkende, sysselsetting og antall bedrifter, har vært betydelig det siste tiåret. Veksten har skjedd i bølger. Spesielt sterk var veksten i perioden 1999 – 2001, før den holdt seg jevn i perioden 2001 – 2005. De siste årene har man igjen sett en økning i antall gjestedøgn (se tabell 9.1). I 2008 var beleggsprosenten ved overnattingsstedene i Longyearbyen på sitt høyeste nivå noensinne: 59 pst. Dette er så vidt over landsgjennomsnittet for alle hoteller, som i 2007 lå på 57 pst.

I 2007 sysselsatte reiselivsnæringen 211 personer direkte og bidro til 83 årsverk i avledet virksomhet. Næringen omsatte for ca. 317 mill. kroner (se tabeller 9.2 og 9.3) og genererte en omsetning i lokalt kjøp tilsvarende ca. 88 mill. kroner. Veksten i antall årsverk og omsetning har siden 2003 vært vesentlig, til tross for at antallet tilgjengelige senger i Longyearbyen har vært om lag det samme.

Det er utviklet et betydelig aktivitets- og opplevelsestilbud i Longyearbyen de siste tjue årene. Longyearbyen kan i dag tilby et svært variert reiselivsprodukt, tettstedsstørrelsen tatt i betraktning. Mye av dette er opplevelser tilknyttet naturen, som guidede fotturer i nærområdet, kajakkturer, isgrotting under bre eller snøscooter- og hundesledesafari. Gjesteundersøkelser indikerer at det nettopp er disse opplevelsene de fleste turister ønsker å oppsøke. Av hensyn til miljøet og turistenes sikkerhet mener regjeringen at reiselivsproduktet må utvikles innen strenge sikkerhetsmessige og miljømessige rammebetingelser. Cruiseturismen utgjør en viktig del av reiselivet på Svalbard. Cruiseturismen kan deles inn i to hovedsegment: oversjøisk cruiseturisme, hvor båtene kommer langveisfra, og ekspedisjonscruiseturisme, hvor Longyearbyen er start og slutt for cruise i farvannet rundt øygruppen. Turistene og staben fra oversjøiske cruisebåter er i stor grad selvforsynte, men bidrar til varehandelen i Longyearbyen og Ny-Ålesund ved ilandstigninger. Ekspedisjonscruisene kombineres i større grad med opphold i Longyearbyen før og etter avgang og bidrar slik i noe større grad til lokal verdiskaping. Cruiseturismen representerer et kjøpesterkt publikum. Det er derfor viktig at det legges til rette for et godt tilbud som gjør at cruisepassasjerene velger å bruke dette handels- og kulturtilbudet.

Svalbard har fått mye internasjonal oppmerksomhet de siste årene. Åpningen av Svalbard globale frøhvelv i 2008 ble dekket av et stort internasjonalt pressekorps. Videre er det forventet at markedsføring som BBCs dokumentar om Nord-Norge og Svalbard høsten 2008, samt Lonely Planets kåring av Svalbard som et av ti reisemål man bør besøke i 2009, vil føre til økt tilfang av utenlandske turister i årene som kommer. Arbeidet med å vurdere om områder på Svalbard skal nomineres til listen over verdens natur- og kulturarv, er omtalt i kap. 7.4.5. Eventuell status som verdensarv vil kunne føre til økt interesse for Svalbard som reisemål.

9.2.1 Aktører

Reiselivsnæringen på Svalbard består av en rekke større og mindre bedrifter som tilbyr ulike produkter innen så vel sommer- som vinterturisme. De fleste av bedriftene er lokalt basert og har hele sin aktivitet med utgangspunkt på Svalbard, men også utenlandske aktører tilbyr reiselivsprodukter på øygruppen, som f.eks. ekspedisjonscruiseselskaper.

Svalbard Reiselivsråd ble etablert i 1996 som et samarbeidsorgan for bedrifter innen reiseliv og reiselivsrelatert virksomhet på øygruppen. Svalbard Reiselivsråd ble opprettet for å legge til rette for samarbeid om markedsføring, kvalitetssikring, kompetanseheving, produktutvikling og miljøtiltak i reiselivsnæringen. Info-Svalbard, underlagt Svalbard Næringsutvikling AS, hadde sekretariatsfunksjonen for reiselivsrådet frem til 2001. Fra 2001 byttet Info-Svalbard navn til Svalbard Reiseliv AS og ble overtatt av Svalbard Reiselivsråd. Svalbard Reiseliv AS har i dag tre fast ansatte og skal fungere som det koordinerende organet for reiselivet på øygruppen. Svalbard Reiseliv AS opererer på grunnlag av handlingsplaner vedtatt av Svalbard Reiselivsråd, og er sekretariat for rådet. Blant ansvarsområdene er den generelle destinasjonsmarkedsføringen av Svalbard gjennom produksjon og distribusjon av informasjonsmateriell og statistikk, i tillegg til drift av turistinformasjonen i Longyearbyen.

Svalbard Reiselivsråd har utarbeidet egne interne retningslinjer for organiserte turopplegg med snøscooter, og arbeider i samråd med lokale myndigheter på Svalbard med retningslinjer for annen type ferdsel. Medlemmene har forpliktet seg til å følge disse retningslinjene.

I forrige svalbardmelding ble det lagt vekt på at man ønsket å gi næringen selv et større ansvar for utvikling av reiselivsnæring på Svalbard gjennom nåværende Svalbard Reiseliv AS, som ble forutsatt å være en viktig samarbeidspartner for myndighetene i utviklingen av reiselivet. Dette har vært en god strategi, som regjeringen vil videreføre.

Svalbard Reiselivsråd samarbeider godt med myndighetene på Svalbard når det gjelder utvikling av et miljøvennlig reiselivsprodukt. Regjeringen ser det som positivt at dette samarbeidet fortsetter og videreutvikles.

Svalbard Reiselivsråd har i dag 60 medlemsbedrifter som alle har tilholdssted på Svalbard. Svalbard Reiseliv AS, Svalbard Museums publikumsavdeling og Sysselmannens miljøinformasjon ble i 2006 samlokalisert i nybygget Svalbard forskningspark i Longyearbyen. Regjeringen ser det som viktig at de synergieffekter en slik samlokalisering representerer utnyttes på en god måte.

Nærings- og handelsdepartementet har siden 2001 gitt Svalbard Reiseliv AS et årlig tilskudd på 2 mill. kroner. Tilskuddet er for 2009 økt til 2,1 mill. kroner. I tillegg bidrar medlemsbedriftene i Svalbard Reiselivsråd med en egenandel i forbindelse med messer, seminarer og en egen guideopplæring som organiseres av Svalbard Reiseliv AS på vegne av reiselivsrådet.

Et annet reiselivssamarbeid er organisasjonen Association of Arctic Cruise Operators (AECO). Dette er en sammenslutning av bedrifter som opererer ekspedisjonscruisefartøyer i områdene ved Svalbard, Jan Mayen og Grønland. Sekretariatet for AECO er lagt til Longyearbyen, mens medlemsbedriftene er lokalisert i syv ulike land – herunder Norge. Medlemmene opererer til sammen i overkant av 20 fartøyer, alt fra seilfartøyer til cruiseskip med mer enn 300 passasjerer. AECO er en interesseorganisasjon, men har også fastsatt egne interne retningslinjer for medlemsbedriftene med hensyn til sikkerhet og miljø ved gjennomføringen av turopplegg. Disse retningslinjene er utviklet etter kontakt med de nasjonale myndighetene i de områdene skipene opererer, og har til dels strengere krav enn det som er nedfelt i nasjonale lovverk. Medlemmene har forpliktet seg til å følge så vel de lover og forskrifter som gjelder i områdene der skipene opererer, som AECOs interne retningslinjer.

Reiselivsnæringen er viktig for å spre kjennskap til og informere tilreisende om miljøutfordringer i Arktis. Reiselivsnæringen på Svalbard har vist et betydelig ansvar for å begrense mulige virkninger på miljøet og ivareta sikkerheten for de reisende gjennom utvikling av sine reiselivsprodukter og retningslinjer for ferdsel i Svalbards natur, og når det gjelder å informere tilreisende om det sårbare miljøet i Arktis. Det er viktig at kontakten mellom reiselivsnæringen, forskningsmiljøet og myndighetene er god. Gjensidig informasjon og kommunikasjon bidrar til å sikre så vel etterlevelsen av det regelverk som foreligger, som til å skape god forståelse for viktigheten av å ivareta sikkerhet og hensynet til miljøet. For nærmere omtale av samarbeidet mellom reiselivsnæringen og Sysselmannen på Svalbard, se kap. 6.3.1.

9.2.2 Utdanning og kompetansekrav til guider og turledere

Norske myndigheter har i ulike sammenhenger pekt på at kvalitet og kompetanse i reiselivsnæringen på Svalbard er en viktig faktor når det gjelder hensynet til så vel sikkerhet som til vern av miljøet.

Guideopplæringen som organiseres av Svalbard Reiseliv AS på vegne av reiselivsrådet er et godt eksempel på arbeid med profesjonalisering og kvalitetsheving av reiselivet på Svalbard. Guideopplæringen skal, gjennom praktisk kursing og sertifisering som såkalt Svalbardguide, sikre kvaliteten og styrke sikkerheten i turproduktene som tilbys på øygruppen.

1. april 2007 ble det innført et miljøgebyr på 150 kroner for alle tilreisende til Svalbard. Inntektene av dette gebyret går til Svalbard Miljøvernfond. Fondet skal brukes til å sette i gang prosjekter som bidrar til at svalbardnaturen bevares som grunnlag for opplevelse, kunnskap og verdiskaping. For nærmere omtale av Svalbard Miljøvernfond, se boks 7.1. Med finansiering fra Svalbard Miljøvernfond har Svalbard Reiselivsråd, i samarbeid med UNIS og Høyskolen i Finnmark, utarbeidet en plan for et ettårig høyskolestudium i arktisk naturguiding.

Det er i 2009 bevilget til sammen 1,25 mill. kr. fra Nærings- og handelsdepartementet og Justis- og politidepartementet til oppstart av et slikt studium høsten 2009. Studentene ved programmet vil få kompetanse innen turplanlegging, turledelse og vertskap. Studiet skal legge grunnlaget for utvikling av bærekraftig reiseliv og sikre kvalitetsopplevelser som er tilpasset natur, kultur og geopolitiske forhold i polare strøk. Et slikt utdanningstilbud innen arktisk naturguiding, vil kunne bidra til å bedre kvaliteten på reiselivsproduktet Svalbard som helhet, både ved å bidra til sikrere og mer forsvarlig ferdsel i den sårbare Svalbard-naturen, så vel som ved å kvalitetssikre formidlingssiden ved guiderollen.

Som en oppfølging av St.meld. nr 9 (1999 – 2000) Svalbard, ble det ved revisjonen av turistforskriften i 2002 innført bestemmelser som gir Sysselmannen anledning til å stille krav om dokumentasjon av tilstrekkelig og relevant kunnskap om lokale forhold. Det ble imidlertid også signalisert i meldingen at man ville se på muligheten for å innføre adgang til å pålegge turoperatører å benytte godkjente guider, f.eks. ved å kreve at disse hadde gjennomført den guide- og turopplæringen som nå gjennomføres av Svalbard Reiseliv AS på vegne av Svalbard Reiselivsråd. Slike bestemmelser er imidlertid ikke innført. I lys av utviklingen innen så vel reiselivnæringen som av de utdanningsmuligheter som nå tilbys, mener Regjeringen at det er grunn til å foreta en fornyet vurdering av dette spørsmålet.

9.2.3 Rettslige rammebetingelser

Forskrift om turisme og annen reiselivsvirksomhet på Svalbard av 18. oktober 1991 er en av de viktigste rammebetingelsene når det gjelder å utvikle reiselivsprodukter på Svalbard. Den ble sist endret ved forskrift av 18. juni 2002. Forskriften har bestemmelser om garanti, forsikring og ansvar ved turopplegg og annen reiselivsvirksomhet, og gjelder for både reiselivsbedrifter og individuelle reisende. Dette skal bidra til å beskytte natur- og kulturmiljøet, sikre at sikkerhetsmessige hensyn ivaretas, og at øvrig regelverk overholdes. Forskriften pålegger reisearrangører, turisttransportører og individuelle reisende en melde- og forsikringsplikt før ferdsel i bestemte områder på øygruppen. Videre gir forskriften Sysselmannen myndighet til å endre eller forby turopplegg om det anses nødvendig. Andre sentrale forskrifter er havne- og farvannsforskriften, leirforskriften og motorferdselsforskriften. Sistnevnte legger føringer for snøscooterferdsel og forbyr turistsightseeing med fly, mens leirforskriften regulerer telting på øygruppen.

Svalbardmiljøloven har som formål å opprettholde et tilnærmet uberørt miljø på Svalbard, både når det gjelder naturmiljøet og kulturminnene. Innenfor denne rammen gir loven rom for miljøforsvarlig bosetting, forskning og næringsutvikling. Ved manglende kunnskap om miljøvirkningene av nye tiltak skal myndighet utøves med sikte på å unngå mulige skadevirkninger på miljøet – det såkalte føre var-prinsippet. Imidlertid påpekes det også at lovverket ikke skal stenge for bosetting, forskning og næringsutvikling som anses som miljømessig forsvarlig. For nærmere omtale av svalbardmiljøloven, se kap. 9 Miljøvern.

De siste årene er det vedtatt en rekke endringer i verne- og ferdselsforskrifter som gjelder store deler av øygruppen. Denne utviklingen har konsekvenser for blant andre cruisenæringen på øygruppen og stiller krav til kontinuerlig omstilling for næringen. Reiselivsnæringen har uttrykt ønske om mer forutsigbarhet når det gjelder nye restriksjoner og regler, for slik å ha et bedre grunnlag for langsiktig planlegging – samtidig som økende trafikk og nye ferdselsmønstre gir behov for regulering av hensyn til miljø og sikkerhet. Når det foretas endringer i eksisterende regelverk er det viktig at det vurderes hvilke konsekvenser endringen vil medføre for næringslivet, herunder reiselivet.

Utvikling av reiselivsprodukter har i stor grad skjedd ved et samarbeid mellom reiselivsaktørene og de myndighetene som forvalter sentrale lover og forskrifter. Regjeringen ser det som viktig at dette samarbeidet fortsetter og utvikles. Det kan gi grunnlag for forutsigbare rammebetingelser for reiselivet og utvikling av reiselivsproduktet innenfor en miljømessig forsvarlig ramme. Etter oppdrag fra Justisdepartementet har Sysselmannen nylig foretatt en evaluering av turistforskriften, og foreslått en del justeringer i regelverket. Justisdepartementet vil vurdere forslagene og i lys av dette eventuelt foreslå nødvendige forskriftsendringer.

9.2.4 Utfordringer og målsettinger

Det er et potensial for videre vekst i reiselivet på Svalbard, men sesongsvingninger og den forholdsvis lave beleggsprosenten er sentrale utfordringer i så måte. Belegget på overnattingsstedene er høyt i høysesongene, men i lav- og skuldersesongene er det uutnyttede potensialet stort. Satsingen på kurs- og konferansemarkedet har bidratt til noe bedre belegg for overnattingsbedriftene tidlig og sent i sesongene. Disse sesongsvingningene er en utfordring når det gjelder opprettholdelse av helårige arbeidsplasser i Longyearbyen. Det er derfor viktig at det arbeides målrettet med å utvikle et reiselivsprodukt som gir grunnlag for helårig sysselsetting i Longyearbyen.

Som det fremgår av figur 9.3 er turismen i Longyearbyen konsentrert om to topper; én i tiden rundt påske, etter at solen kommer tilbake, og én topp i sommermånedene. I mørketidsperioden fra oktober til februar er det forholdsvis lave besøkstall.

Figur 9.3 Antall gjestedøgn per måned i Longyearbyen 2007

Kilde: Svalbard Reiseliv AS – Årsrapport 2007

Det er ferie- og fritidsreisende som legger igjen mest penger i reiselivet på Svalbard, ved at de betaler for en rekke aktiviteter og opplevelser i tillegg til kjøp av mat og drikke. Yrkesreisende har et mindre forbruk. Det er derfor viktig at det markedet som yrkesreisende representerer utnyttes bedre. Ferie- og fritidsreisende anses å være det markedet hvor potensialet for vekst er størst, spesielt om flere utenlandske turister besøker Svalbard. 65 pst. av dagens turister til øygruppen er nordmenn.

Reiselivsnæringen på Svalbard gir uttrykk for at endringer i flyruter og begrensninger i antall fly utenfor høysesongene gjør det vanskelig å gjøre noe med sesongutfordringene. SAS’ rutetilbud er sesongtilpasset og SAS er per i dag eneste flyselskap som flyr til Svalbard etter at Norwegian la ned sin rute i 2008, etter to sesongers drift.

Det er ikke ønskelig at det utvikles turistprodukter som kan medføre en miljø- eller sikkerhetsmessig risiko. Strenge regler for ferdsel, kombinert med melde- og forsikringsplikt, skal redusere denne risikoen. Ved økt ferdsel vil det kunne bli økt belastning på naturområder og kulturminner som er sårbare, og det kan føre til arealbrukskonflikter, både i forhold til forskningen, og mellom ulike typer reiselivsprodukter. Behovet for regulering av ulike typer ferdsel vil også kunne bli større. Balansegangen mellom utvikling av reiselivsnæringen og de høye miljømålene for Svalbard er utford­rende. Denne problemstillingen er spesielt aktuell når det gjelder ferdsel knyttet til ekspedisjonscruise innenfor de store naturreservatene på Øst-Svalbard, der det vil bli vurdert ulike tiltak for å regulere ferdselen. Dette spørsmålet og andre utfordringer og tiltak knyttet til ferdsel på Svalbard er nærmere omtalt i kap. 7.4.2.

Økoturisme er en reiselivsnisje som er godt tilpasset de rammevilkårene som er satt i svalbardmiljøloven og et naturlig satsingsområde for reiselivsnæringen på Svalbard. Opplevelses- og hundekjøringsbedriften Svalbard Villmarkssenter AS er én av bedriftene som satser på denne nisjen ved at de nylig har oppnådd sertifiseringen «Godkjent norsk økoturismebedrift». Merkeordningen «Norsk økoturisme» stiller strenge krav til miljø- og bærekrafts­tiltak, godt vertskap og et lokalt forankret samfunnsengasjement. Den typiske økoturist utmerker seg ved å være godt voksen, velutdannet, kjøpesterk og interessert i villmarks- og naturopplevelser. Profilen til den typiske økoturisten sammenfaller dermed med den typiske svalbardturisten. Regjeringen ser det som viktig at reiselivsnæringen utvikler reiselivsproduktet på en måte som ikke skader øygruppens fremste trekkplaster, som er den uberørte naturen og den autentiske villmarksopplevelsen. De aller fleste turistene til Svalbard har Longyearbyen som utgangspunkt for sitt svalbardbesøk, og det er ønskelig at ferdselen konsentreres i longyearbyområdet. Det er naturlig at det legges til rette for en konsentrasjon av ferdsel i dette området samtidig som andre områder skjermes helt eller delvis for ferdsel. Den videre utviklingen av økoturisme og ikke–motorisert reiseliv avhenger i stor grad av hvordan det legges til rette for dette, og hvordan arealbrukskonflikter i forhold til motorisert ferdsel håndteres. Dette gjelder særlig i områdene rundt Longyearbyen, der skjerming av områder som er attraktive og gir tilstrekkelig rom for utvikling av ikke-motorisert reiseliv er en viktig faktor. Behovet for å legge bedre til rette for den ikke-motoriserte delen av reiselivet er nærmere beskrevet i kap 7.4.2.

For å få til en sesongforlengelse, trengs nytenking og produktutvikling i næringen. Et eksempel på slik nytenking er «Polar nights»-initiativet som forsøker å øke turisttrafikken i mørketida, som tradisjonelt er lavsesong. Dette søker man å gjøre ved å etablere et helhetlig markedsføringskonsept med vekt på nordlyset og naturopplevelser i mørketida. Dette samarbeidsprosjektet har bred støtte i nærings- og organisasjonslivet i Longyearbyen, og nettopp samarbeidsdimensjonen er viktig for å skape gode, helhetlige reiselivsprodukter.

Longyearbyen har dessuten et potensiale når det gjelder lokalt kultur- og naturmiljø som kan utnyttes langt bedre. På denne måten vil lokalsamfunnet tilføres en ytterligere dimensjon både miljø- og opplevelsesmessig, og Longyearbyen utvikles som et attraktivt reisemål. Miljøvernfondet har i denne sammenheng allerede finansiert flere gode stedsutviklingsprosjekter. Et godt tiltak under utvikling er en natur- og kultursti. Denne skal bestå av informasjonspunkter rundt i Longyearbyen som formidler stedets natur, kultur og historie for tilreisende og fastboende som beveger seg rundt til fots eller på sykkel. Andre lokale tiltak er observasjonssteder for fugl og tilrettelegging for kolonier av bl.a. ærfugl. Et samarbeid mellom Longyearbyen lokalstyre og Svalbard Reiseliv har også ført til et vedtak om at Svalbard skal bli såkalt plastposefri sone innen utgangen av 2009. Også andre tiltak bør kunne realiseres.

I forrige svalbardmelding ble det understreket at man ville videreføre arbeidet med å legge til rette for en miljømessig og sikkerhetsmessig forsvarlig turisme på Svalbard. Siden den gang har Sysselmannen utviklet en egen strategiplan for turisme og friluftsliv på Svalbard. Planen ble ferdigstilt i 2005, og gir en beskrivelse av utvikling, status og lovverk, og andre verktøy på området. Det gis videre en sammenfatning av politiske mål og føringer, og de mest sentrale utfordringene for forvaltningen av turisme og friluftsliv vurderes. Det legges så strategier på de enkelte felt. Strategiplanen er et viktig verktøy for Sysselmannen i saksbehandlingen av saker vedrørende turisme og friluftsliv på Svalbard.

Det ble i forrige svalbardmelding pekt på ulike virkemidler for å kunne påvirke utiklingen av reiselivet i en miljømessig og sikkerhetsmessig forsvarlig retning. Et tiltak som ble fremhevet var muligheten for å innføre krav om at turer skal inngå i organiserte opplegg, f.eks. snøscooterturer til østkysten eller andre fjerne deler av Spitsbergen. Utenrikskomiteen fremholdt i den forbindelse, jf. Innst.S. nr. 196 (1999 – 2000) at det generelt ville være «tjenlig at mest mulig av turismen foregår i organiserte former».

Dette er bl.a. fulgt opp i motorferdselsforskriften fra 2002, som setter strenge rammer for ferdsel med snøscooter for tilreisende. Slik ferdsel utenfor de sentrale områder på Nordenskiöld land er f.eks. kun tillatt i et mindre område på Østkysten, og da kun enten i følge med fastboende eller som del av et organisert turopplegg.

Selv om en del tilreisende til Svalbard ferdes på egenhånd, spesielt om sommeren som fotturister i nærområdet til Longyearbyen, foregår hovedtyngden av turismen nå som ledd i organiserte aktiviteter. Forvaltningspraksis, informasjonstiltak og tilrettelegging av organiserte tilbud er for en stor del medvirkende årsaker til dette. Dette gjelder spesielt innenfor snøscootervirksomheten, der privat utleie av scootere til tilreisende har vært stabilt det siste tiåret, mens antall deltakere på organiserte turopplegg er fordoblet i samme periode.

Selv om man kan si at målsettingen langt på vei synes å være nådd, vil regjeringen også fremover legge stor vekt på at mest mulig av turismen bør foregå som ledd i organiserte opplegg.

9.2.5 Vurderinger

Regjeringen mener at det er viktig med en fortsatt videreutvikling av reiselivsnæringen som grunnlag for størst mulig verdiskaping på Svalbard – bl.a. som grunnlag for bosettingen i Longyearbyen. Dette må skje i tråd med regjeringens og reiselivsnæringens overordnede mål om en bærekraftig og miljøtilpasset turisme på Svalbard. En slik videreutvikling vil bidra til en mer variert næringsstruktur i Longyearbyen. En utstrakt satsing på utvidelse av høysesongene og flere helårige arbeidsplasser vil føre til et mer stabilt lokalsamfunn samtidig som det vil bidra til å øke verdiskapingen i reiselivsnæringen.

9.3 Fiskeri

Det foregår fiske i territorialfarvannet ved Svalbard, og i fiskevernsonen utenfor. Fisket i territorialfarvannet er langt mindre omfattende enn fisket i fiskevernsonen.

Flere av bestandene utenfor Svalbard vandrer mellom norske, utenlandske og internasjonale havområder. For vandrende bestander er det viktig med beskyttelse og forvaltning i hele deres utbredelsesområde. Med hjemmel i lov av 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone, ble det ved kgl.res. av 3. juni 1977 opprettet en 200 nautiske mils fiskevernsone ved Svalbard. Bakgrunnen for opprettelsen av en ikke-diskriminerende fiskevernsone var derfor først og fremst å oppnå kontroll med fisket i området for å bevare ressursene og unngå uregulert fiske.

I dag drives i første rekke fiske etter torsk, reker og norsk vårgytende sild i dette området. Det er fastsatt ulike reguleringer for de forskjellige fiskeriene, herunder kvoteregulering i fisket etter torsk og sild og innsatsregulering i fisket etter reker. Forskrifter om fiske i territorialfarvannet ved Svalbard fastsettes i medhold av svalbardloven, mens forskrifter om fiske i vernesonen fastsettes i medhold av lov om Norges økonomiske sone. Kvotefastsettelser ble foretatt første gang i 1986 da Norge fastsatte forskrift om regulering av torskefiske i fiskevernsonen ved Svalbard. Omfanget av det enkelte lands fiske ble fastsatt på grunnlag av tidligere fiske i området. Som en følge av dette har Norge, Russland, EU og Færøyene adgang til å fiske torsk i vernesonen.

I juli 1996 ble det fastsatt forskrift om regulering av rekefisket i territorialfarvannet ved Svalbard og i fiskevernsonen. Reguleringen av rekefisket innebærer at fartøyer fra Norge, Russland, Canada, EU, Grønland, Færøyene og Island kan delta i dette fisket. Fisket er innsatsregulert og innebærer at omfanget av det enkelte lands fiske er fastsatt på grunnlag av tidligere fiske ved Svalbard. Det er innført begrensninger i antall fartøy som kan benyttes i rekefisket og antall døgn det kan fiskes i territorialfarvannet ved Svalbard og i fiskevernsonen.

Det er fastsatt likeartede regler for fiske i territorialfarvannet ved Svalbard og i fiskevernsonen. Dette omfatter bl.a. rapporteringsregler, regler for føring av fangstdagbok, bestemmelser om maskevidde i fiskeredskap, bruk av sorteringsrist og minstemål for fisk mv.

Kystvakten og Fiskeridirektoratet har sammen ansvaret for den utøvende delen av ressurskontrollen i områdene underlagt norsk fiskerijurisdiksjon. En betydelig del av Kystvaktens ressurser blir brukt i de nordlige havområder. Kystvakten er en del av Forsvaret, og bestemmelser om Kystvaktens oppgaver og myndighetsutøvelse er gitt i kystvaktloven og kystvaktinstruksen. Kystvaktens utøvelse av kontroll- og tvangstiltak i territorialfarvannet ved Svalbard skal skje i samsvar med direktiver gitt av Sysselmannen på Svalbard.

Det er av avgjørende betydning at de levende marine ressursene blir forvaltet på en slik måte at man også i fremtiden kan høste av dem i våre havområder, herunder også ved Svalbard, og slik at det biologiske mangfoldet opprettholdes på kort og lang sikt. I denne sammenheng er det viktig at fisket foregår på moden fisk og at det ikke tas for mye småfisk eller bifangst av arter som av bestandsmessige årsaker er underlagt strenge bifangstbestemmelser. Hvis det er for stor innblanding av fisk under minstemål eller for høy innblanding av andre arter i fangstene, stenger Fiskeridirektøren det aktuelle området. Flere av bestandene i havområdet utenfor Svalbard er vandrende bestander. Det er derfor sentralt at regelverket for forvaltning, kontroll og håndhevelse beskytter bestandene like godt i hele deres utbredelsesområde, herunder ved Svalbard. Kontrollen med fisket i territorialfarvannet og fiskevernsonen ved Svalbard skal være like god som i øvrige norske jurisdiksjonsområder. Internasjonale forpliktelser om ressursforvaltning og ressurskontroll må også gjennomføres for havområdene ved Svalbard. Det er i alle fiskerinasjoners interesse at det finner sted en reell kontroll med uttak av fisk fra disse områdene, og at ulovlig fiske stoppes.

9.4 Romvirksomheten

Svalbards geografiske plassering er ideell for romvirksomhet, både for utforskning av atmosfæren og nedlesning av satellittdata. Svalbard har en sentral rolle innen norsk romvirksomhet. Regjeringen har som mål å satse på romvirksomhet som en del av det fremtidige næringsgrunnlaget på Svalbard.

9.4.1 Generelt

Romvirksomheten på Svalbard er i sterk utvikling. Den nordlige posisjonen gir Svalbard et konkurransefortrinn når det gjelder nedlesning av informasjon fra satellitter i polare baner. Svalbard er det eneste lett tilgjengelige stedet for kommunikasjon med satellitter i polare baner ved alle omløp. Nedlesing av satellittdata fra Svalbard bidrar dermed til å gjøre driften av polarbanesatellitter mer effektiv. Det har derfor vært stor etterspørsel etter tjenestene fra stasjonen i Longyearbyen.

Svalbards plassering er ideell for å utforske atmosfæren og fenomener knyttet til nordlys. Svalbards tilgjengelighet og nordlige beliggenhet, samt miljøer rundt Universitetssenteret på Svalbard (UNIS), fører til et aktivt forskningsmiljø. UNIS er bl.a. involvert i forskning på arktisk geofysikk og studier av nordlys.

9.4.2 Nåværende aktivitet

Bærebjelkene i romvirksomheten på Svalbard er nedlesningsstasjonen Svalbard satellittstasjon (SvalSat) og Svalbard Rakettskytefelt (SvalRak). SvalSat nedleser informasjon fra satellitter i polare baner, og SvalRak leverer oppskytingstjenester for vitenskapelige ballonger og raketter.

SvalSat eies av Kongsberg Satellite Services (KSAT). SvalRak eies av Andøya Rakettskytefelt (ARS). Staten, gjennom Nærings- og handelsdepartementet eier 50 pst. i KSAT og 90 pst. i ARS. Norsk Romsenter, gjennom datterselskapet Norsk Romsenter Eiendom AS, har delegert myndighet til å forvalte statens eierinteresser i selskapene, og er representert i styrene for disse selskapene .

Svalbard satellittstasjon, som ligger på Platåberget ved Longyearbyen, er den nordligste stasjonen for nedlesing av satellittdata i verden, og har i dag 16 ansatte og en omsetning på over 100 millioner kroner i året. Gjennom effektiv utnyttelse av SvalSat utnytter Norge sitt geografiske fortrinn. Dette har gjort Norge til en betydelig internasjonal aktør innen nedlesing av satellittdata, og SvalSat er verdensledende innen nedlesing av polare meteorologiske satellitter. Gjennom nedlesing på Svalbard og på Troll-basen i Antarktis, er KSAT det eneste selskapet i verden som kan tilby nedlesning av informasjon både ved Nord- og Sydpolen.

SvalRak er en utskytningsstasjon for forsk­ningsraketter ved Ny-Ålesund. Fordi Svalbard ligger svært nær den magnetiske nordpolen, er rakettskytefeltet spesielt godt egnet for studier av nordlys og andre fenomener som er spesielle i Arktis. I 2008 ble det startet opp en ny kampanje med oppskyting av vitenskapelige raketter ved SvalRak. Det er hovedsakelig japanske og amerikanske brukere av anlegget, sammen med norske forskere. Det er også økt interesse for slipp av store strato­sfæriske forskningsballonger fra Svalbard.

Store internasjonale aktører som de amerikanske, europeiske og japanske romfartsorganisasjonene, i tillegg til flere andre store aktører innen romvirksomhet, benytter seg av tjenester og infrastruktur ved SvalSat. Den europeiske romfartsorganisasjonen ESA benytter installasjonene på Platåberget ved Longyearbyen både til kommersiell og forskningsrelatert aktivitet. ESA er en stor kunde for nedlesningsinformasjon fra Platåberget. Svalbard benyttes i tillegg som testområde for måling av havis og isbreer via satellitt. Det er også mulighet for et eget feltsenter lokalisert ved Longyearbyen i forbindelse med romværovervåking i regi av ESA. Det kreves særskilte tillatelser etter regelverket for elektronisk kommunikasjon for etablering og drift av jordstasjoner for satellittnedlesning på Svalbard.

Som en del av utviklings- og testfasen er det plassert bakkeinfrastruktur bl.a. på Svalbard og på Troll-basen i Antarktis. Stasjonene skal etter planen inngå i den permanente infrastrukturen for Galileo. Permanente bakkestasjoner vil ha verdi for Norge både som en del av global infrastruktur og fordi driften vil gi innsyn i viktige prosesser i EU og EUs medlemsland, både i normal operasjon og i krisesituasjoner. Stasjonen på Svalbard er av særlig interesse med tanke på å sikre fullgod ytelse fra Galileo også i nordområdene .

Det er gjort store investeringer for å styrke SvalSats posisjon som en ledende leverandør innen rombaserte tjenester. I 2004 ble fiberkabler for overføring av data fra Svalbard til fastlandet innviet. Dette innebærer at man har sanntidstilgang til data fra satellittene også på fastlandet. Utbyggingen ble finansiert gjennom en avtale med de amerikanske romfarts- og værvarslingsorganisasjonene NASA og NOAA, og eies av Norsk Romsenter Eiendom AS.

9.4.3 Videre utvikling

Det er grunn til å tro at den internasjonale interessen for bruk av rominfrastrukturen på Svalbard vil øke. Satellittdata som leses ned på Svalbard, brukes operativt i overvåkningen av sjøisforhold, oljeforurensning og skipstrafikk. Dette er kritisk informasjon for å unngå havarier og miljøkriminalitet på havet.

Det arbeides for å integrere romvirksomheten med andre observasjonsplattformer. SIOS (Svalbard integrerte observasjonssystem for Arktis) har som formål å utnytte Svalbards unike forutsetninger til å etablere et arktisk jordobservasjonssystem i og rundt Svalbard. Dette innebærer integrering av studier av geofysiske, kjemiske og biologiske prosesser fra forsknings- og overvåkningsplattformer, inklusive satellitter.

Gjennom dette vil Norge også kunne bidra til å utforske solsystemet. NASA har nylig funnet store isbreer under overflaten på Mars. Norske forskeres forståelse av satellittdata og feltmålinger fra breer på Svalbard, kan i fremtiden bli viktig for forståelsen av breer og eventuelt biologisk liv på Mars og andre planeter. NASA og ESA benytter jevnlig Svalbard til uttesting av utstyr som benyttes i romferder for utforsking av solsystemet.

Romfart skaper høyteknologiske arbeidsplasser i de nordligste fylkene og på Svalbard. Økningen i rombasert virksomhet på Svalbard vil føre til økt interesse fra både nasjonale og internasjonale miljøer. Dette vil ha effekter for annen aktivitet på Svalbard, inkludert lokal næringsvirksomhet.

Rombasert infrastruktur gir nyttige og kostnadseffektive bidrag til befolkningen og næringslivet på Svalbard. Gode eksempler på dette er miljøovervåkning, og maritim beredskap som er særlig viktige for nordområdene, inkludert Svalbard. Behovet for rombaserte tjenester vil fortsette å øke innen områder som samfunnssikkerhet, miljø og klima. Fiberkabelen til Svalbard er eksempel på at rominfrastruktur kommer fastboende og forskere på Svalbard til gode, gjennom rask og sikker internettilgang.

9.5 Petroleumsvirksomhet

Havområdene som omgir Svalbard er ikke åpnet for leting etter petroleum. Det er tidligere boret etter petroleum på land, senest i 1990 innenfor det som nå er Nordenskiöld Land Nasjonalpark, uten at det ble gjort noen drivverdige funn. Det er ikke tidligere gitt tillatelse til prøveboring i territorialfarvannet ved Svalbard. Både ved øya Hopen og langs vestkysten av Spitsbergen er det gitt utmål på grunnlag av indikasjoner på petroleumsforekomster. Et utmål er en fortrinnsrett til utnyttelse av ressursene innenfor et nærmere angitt område, men gir ingen rett til å starte virksomhet med mindre man får tillatelse etter svalbardmiljøloven og annet regelverk som gjelder på Svalbard. Som tidligere regjeringer anser denne regjeringen det ikke som aktuelt, iht. svalbardmiljøloven, å tillate petroleumsvirksomhet i territorialfarvannet ved Svalbard. Se også kap. 7.4.3.

Havområdene som omgir Svalbard er ikke åpnet for leting etter petroleum. I helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet (St.meld. nr. 8 (2005 – 2006) er polarfronten, iskanten og havområdene rundt Svalbard (territorialfarvannet) definert som særlig verdifulle og sårbare områder.

I områdene rundt Svalbard foregår det norsk og internasjonal forskningsaktivitet. Tunge aktører er Russland, Tyskland, USA og Sverige. Disse landene utfører vitenskaplige undersøkelser hvor det i hvert tilfelle må søkes om tillatelse til å utføre undersøkelsene. Karakteren på disse undersøkelsene er i utgangspunktet ikke petroleumsrelaterte, men går mer på en generell undersøkelse av jordskorpen og særlig de dypere deler av denne. I disse undersøkelsene benyttes det geofysiske metoder som er forskjellig fra konvensjonell seismikkinnsamling. Et av formålene er å forstå oppløftmekanismen for hele Barentshavet og denne delen har generell relevans for oppbevaring av petroleum i Svalbardområdet.