Varslingsrutiner for å hindre seksuelle overgrep
mot barn
1. Innledning
I februar 1998 undersøkte
Justisdepartementet i hvilken utstrekning politidistriktene varslet
skoler, barnehager og andre offentlige myndigheter om pedofile som
bor eller oppholder seg i nærmiljøet. Resultatene viste at man i
mange politidistrikter var usikre på om det var adgang til å gi
slik informasjon, og det ble ytret ønske om et rundskriv om emnet.
Dette rundskrivet gir nærmere retningslinjer om de spørsmål som
varsling reiser. Selv om rundskrivet først og fremt gjelder
pedofile, vil det også kunne være veiledende ved varsling om andre
potensielt farlige personer.
Etter Justisdepartementets
oppfatning bør politiet i større utstrekning vurdere om det skal
gis varsel til offentlige institusjoner og eventuelt til private om
pedofile og eventuelt andre farlige personer som oppholder seg i
nærmiljøet. Spørsmålet om man i en konkret sak kan gi informasjon
eller ikke, må spaltes i to: For det første må man spørre om det
overhodet er
adgang til å varsle dem man ønsker. Dette vil bero på hvor
langt taushetsplikten rekker (se punkt 2). For det annet må man
spørre om denne adgangen i tilfelle
bør benyttes i det aktuelle tilfellet. Ved denne
vurderingen må man veie ulike hensyn mot hverandre (se punkt
3).
2. Når er det adgang til å varsle?
2.1I utgangspunktet har politiet
taushetsplikt når det gjelder opplysninger om en persons
seksuelle legning og eventuelle tidligere straffbare forhold, jf.
straffeprosessloven § 61 a første ledd nr. 1. Det vil derfor bare
være adgang til å varsle dersom et av
unntakene fra taushetsplikten kommer til anvendelse. Den
som gir taushetsbelagte opplysninger til uvedkommende uten at det
er adgang til det, vil på nærmere vilkår kunne straffes etter
straffeloven § 121.
2.2Det sentrale unntak i denne
forbindelse er straffeprosessloven § 61 c første ledd nr. 5. Etter
denne bestemmelsen er taushetsplikten etter § 61 a ikke til hinder
for at "opplysningene brukes for å forebygge lovovertredelser".
Tilsvarende bestemmelser finnes i strafferegistreringsloven § 7
andre ledd og politiloven § 24 fjerde ledd. Spørsmålet blir da
når opplysninger kan brukes for dette formål.
De aktuelle lovbestemmelsene gir
selv ikke noe svar på dette. I rettspraksis og juridisk teori er
det lagt til grunn
tre vilkår, som alle må være oppfylt, før politiet kan
varsle andre om private forhold:
- For det første må det foreligge
objektive holdepunkter som gir rimelig grunn til å frykte
at en lovovertredelse kan eller vil bli begått. At en person er
pedofil eller for øvrig har en seksuell dragning mot barn, er ikke
alene tilstrekkelig. Det må foreligge konkrete omstendigheter som
gir grunn til å tro at nettopp denne personen vil forgripe
seg.
- For det annet må det være
nødvendig å varsle for å forebygge lovovertredelsen. Hvis
dette like gjerne kan gjøres på andre og mindre inngripende måter,
er vilkåret ikke oppfylt. Å varsle et helt nabolag vil f.eks. ikke
være nødvendig om mer målrettet informasjon gjør samme nytte.
- For det tredje vil det ikke kunne varsles dersom dette vil
virke
uforholdsmessig overfor den varselet gjelder. Dette
gjelder selv om de to foregående vilkårene er oppfylt. Ved denne
vurderingen må hensynet til barna og den fare de utsettes for veies
mot hensynet til den pedofile og hans familie. Jo mindre alvorlige
overgrep den pedofile er domfelt for, og jo mindre sannsynlig det
er at han vil forgripe seg nå ny, desto lettere vil det kunne være
uforholdsmessig å varsle omgivelsene. Vi går nærmere inn på de
hensyn som her må tas i betraktning under punkt 3.
2.3Såfremt alle disse tre vilkårene
er oppfylt, gjelder det ingen begrensninger med hensyn til
hvem som kan varsles – unntaket fra taushetsplikten
gjelder generelt. Politiet vil dermed kunne varsle både andre
offentlige organer (f.eks. skoler og barnehager), ulike private
sammenslutninger (f.eks. barne- og ungdomsforeninger) og
privatpersoner.
Det er imidlertid viktig å være
klar over at spørsmålet om unntaket kommer til anvendelse, vil
kunne stille seg forskjellig alt etter hvem og hvor mange det er
tale om å informere. I en konkret situasjon vil det derfor kunne
være tillatt å varsle skolen, men ikke ulike privatpersoner – enten
fordi det er unødvendig (vilkår 2), eller fordi det vil være
uforholdsmessig overfor den varselet gjelder (vilkår 3).
Et særlig spørsmål er om det er
adgang til å gi varsel til hele
grupper av personer (f.eks. nabolag eller borettslag),
uten en konkret vurdering av hvem mottakeren er og hvilken nytte
han eller hun kan ha av varselet. Behovet for å varsle på denne
måten kan oppstå i situasjoner der det er praktisk umulig eller
uforholdsmessig vanskelig å varsle enkeltpersoner, f.eks. i
utpreget folketette områder, hvor det på grunn av stadige inn- og
utflyttinger krever mye arbeid å lokalisere samtlige berørte
barnefamilier. Etter Justisdepartementets syn skal det så mye til
for at vilkårene for slik varsling skal være oppfylt at man i
praksis kan se bort fra denne muligheten, jf.
Myhrer: Politiet og taushetsplikten – et hinder for
samarbeid med andre etater? (Oslo 2000) s. 44. Selv om man gir et
varsel av den type det her er tale om, vil den pedofile lett kunne
oppsøke andre områder for å begå overgrep der, eventuelt gå under
jorden, utenfor politiets kontroll. Det kan da neppe la seg
forsvare å varsle på en måte som strider mot
strafferegistreringslovens formål.
3. Når bør varsel gis, hvem bør i tilfelle varsles, og om
hva?
3.1Hvis det først er rettslig
adgang til å varsle, oppstår spørsmålet om
når varsel bør gis. Dette må bero på en avveining av
hensynet til samfunnets behov for vern på den ene siden, og
hensynet til den pedofile og hans familie på den annen. En generell
retningslinje må imidlertid være at varsel bare gis hvor det er
grunn til å tro at dette vil være et
hensiktsmessig virkemiddel i den konkrete sak. Formålet
med all varsling er å forhindre lovovertredelser og å skape økt
trygghet. Dersom dette formålet ikke nås eller virker mot sin
hensikt, f.eks. fordi varselet skaper større utrygghet enn det
objektivt sett er grunnlag for, bør en annen fremgangsmåte
velges.
Det viktigste hensyn ved
vurderingen er
samfunnets behov for vern mot alvorlig kriminalitet. Er
det en reell fare for at barn vil bli utsatt for grove seksuelle
overgrep, må hensynet til den pedofile vike. Behovet for vern vil
for øvrig variere etter hvilke og hvor grove forhold den pedofile
er domfelt for, og hvor stor fare det er for at vedkommende vil
forgripe seg på nytt. Hvert tilfelle må her vurderes for seg.
Selv om hensynet til samfunnet er
sentralt, er det ikke det eneste relevante hensyn i denne
sammenheng – å spre sensitive opplysninger om private forhold
innebærer en betydelig krenkelse av personvernet til den varselet
gjelder. Dette hensyn må tillegges relativt stor vekt i saker der
den det varsles om ikke er domfelt eller bare er domfelt en gang.
For det annet vil en varsling innebære at det settes et belastende
stempel på domfelte og hans nærmeste, noe som kan ha alvorlige
sosiale konsekvenser. Varsling kan dermed bidra til å forsterke
straffens skyggesider. Særlig utsatt er den domfeltes barn og andre
unge han har kontakt med, for ved å utpeke en mulig overgriper,
utpeker man samtidig mulige ofre. For det tredje vil en varsling
kunne gjøre det vanskelig for den som har sonet sin straff, å legge
saken bak seg og starte et nytt liv. Også hensynet til
rehabilitering taler derfor for en viss tilbakeholdenhet
med å benytte adgangen til å varsle.
3.2Om man etter en konkret
vurdering mener at varsel bør gis, oppstår spørsmålet om
hvem som bør varsles og
hva varselet bør inneholde.
Skal varselet virke etter sin
hensikt, må det først og fremst rettes mot dem som direkte
eksponeres for den risiko den pedofile utgjør (f.eks. foreldre
eller folk som leier ut rom i egen bolig), og mot dem som ellers
har praktisk mulighet til å forebygge straffbare handlinger (f.eks.
barnehager eller skoler). Andre privatpersoner bør som hovedregel
ikke varsles, verken enkeltvis eller kollektivt.
Varselet må
inneholde det som er nødvendig for at varselet skal fylle
sitt formål. I enkelte tilfelle kan det være tilstrekkelig at de
berørte får vite at det bor en potensielt farlig pedofil i området.
Ofte vil det imidlertid være nødvendig at vedkommende
identifiseres. Det kan undertiden også være hensiktsmessig å gi
opplysninger om de overgrep han tidligere er domfelt for, og om den
fremgangsmåte vedkommende vanligvis benytter. Det avgjørende må
være at mottakeren, eventuelt med politiets bistand, er i stand til
å treffe de nødvendige forholdsregler slik at faren for overgrep
reduseres.
Politiet bør også vurdere om den
pedofile selv, i særlige situasjoner, skal underrettes om at det er
gitt varsel til nærmiljøet.
Beslutningen om å varsle bør
treffes på politimester- eller politiinspektørnivå.
Etter fullmakt
Vidar Refvik
ekspedisjonssjef | |
| Magnar Aukrust
avdelingsdirektør |
