Retur og tilbakevending

 

Retur

En troverdig asyl- og innvandringspolitikk er basert på at personer med beskyttelsesbehov skal få beskyttelse, mens personer som ikke fyller vilkårene for opphold skal reise hjem. Likeledes skal personer som av andre grunner oppholder seg ulovlig i Norge, forlate landet. I utgangspunktet er dette en rettslig forpliktelse alle uten lovlig opphold har. Mange forsøker å undra seg denne forpliktelsen. En effektiv returpraksis har en forebyggende effekt og bidrar til å redusere antall personer som søker asyl uten at det foreligger et beskyttelsesbehov.

Regjeringen har som mål at så mange returer som mulig skal skje frivillig. Norske myndigheter samarbeider derfor med International Organization for Migration (IOM) om et frivillig returprogram. Programmet baseres på informasjon og veiledning forut for avreise, og på praktisk bistand i forbindelse med selve hjemreisen.

Det kan være hensiktsmessig å bruke insentiver for å motivere til frivillig retur. Det er i hovedsak snakk om informasjon og veiledning før avreise, og økonomisk støtte i forbindelse med hjemreisen. Bruk av ulike insentiver ligger også inne i trepartsavtalen som er inngått mellom afghanske myndigheter, UNHCR og Norge for returer til Afghanistan, og returprogrammet for Nord-Irak (IRRINI), som IOM gjennomfører for Norge. Arbeids- og inkluderingsdepartementet vil, med bakgrunn i de erfaringer man så langt har høstet, videreutvikle en modell for tilbakevending og assistert retur.

I et samarbeid mellom Justisdepartementet, Utenriksdepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet fremforhandles det tilbaketakelsesavtaler med ulike land. Hensikten med slike avtaler er å sikre returer i trygge og verdige former. Erfaringene viser at ikke alle land ønsker å samarbeide om retur av egne borgere, og de ønsker heller ikke å inngå tilbaketakelsesavtaler. Mange vil ikke samarbeide om å fremskaffe reisedokumenter, og politiet har et stort og vanskelig arbeid med å avklare rett identitet og hvilket land den aktuelle person kommer fra.

Regjeringen har ellers satset på å utstasjonere spesialutsendinger på utlendingsfeltet ved utvalgte utenriksstasjoner. Hensikten er at disse skal bidra til å avklare hjemland og identitet, verifisere asylforklaringer og forebygge at personer tar seg ulovlig til Norge. Ordningen med utstasjonering av spesialutsendinger vil kunne sikre flere og hurtigere returer.

Det er viktig å få utvist og uttransportert straffedømte utlendinger som soner i norske fengsler. En særlig utfordring er gjennomføringen av utvisningsvedtak som fattes av hensyn til rikets sikkerhet og retur av kriminelle personer, når utvisning ikke kan effektueres som følge av våre forpliktelser iht. menneskerettsloven og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 3. Det betyr for eksempel at Norge ikke vil returnere en person til et land der vedkommende risikerer dødsstraff. Å fremskaffe forsikringer fra hjemlandets myndigheter om at dette ikke vil inntreffe, er et krevende arbeid.

Det skal også nevnes at en del asylsøkere blir sendt ut av Norge fordi de har søkt asyl i et annet EU-land. I henhold til Dublin-forordningen, skal de da få asylsaken behandlet i det landet hvor de først søkte asyl.

 

Tilbakevending

Aktiv tilrettelegging for at flyktninger kan vende tilbake til sine hjemland er en del av norsk flyktningpolitikk. Dette er i tråd med anbefalinger fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Det er bred enighet om at tilbakevending er den beste varige løsningen på en flyktningsituasjon.

De siste årene har det vært relativt få flyktninger som har vendt tilbake fra Norge.

De som vender tilbake, beholder tillatelsen til videre opphold i Norge til den faller bort etter 2 år. Samlet har i underkant av 20 % av de tilbakevendte benyttet muligheten til å gjeninnvandre til Norge.

Sentrale virkemidler i tilbakevendingspolitikken er programmet for individuell økonomisk støtte ved tilbakevending og tilskuddet til tilbakevendingsprosjekter over statsbudsjettets kap. 521, post 72.

Programmet for individuell økonomisk støtte gjelder for flyktninger, personer med oppholdstillatelse på humanitært grunnlag og personer med kollektiv beskyttelse, samt familiegjenforente med disse. Den individuelle økonomiske støtten er på kr 15 000 per person, i tillegg dekkes reiseutgifter. Søknader om støtte rettes til UDI.
UDI administrerer også prosjektstøtten. Siden prosjektstøtten kom i stand, har UDI gitt støtte til prosjekter spredt over hele landet. Prosjektene omfatter både landsdekkende, regionale og lokalt orienterte tiltak, og blir drevet av kommuner, frivillige organisasjoner, private aktører/næringsliv, flyktninger, utdanningsinstitusjoner og andre. Fra 2005 har det vært åpnet for at også prosjekter som fremmer reintegrering i flyktningenes hjemland skal kunne støttes. Praktisk informasjon og rådgiving om tilbakevending skal være et tilbud til alle flyktninger som vurderer å vende tilbake.

 

Sist oppdatert: 01.09.2009