Luganokonvensjonen 1988
Luganokonvensjonen om domsmyndighet og fullbyrding av dommer i sivile og kommersielle saker ble vedtatt i Lugano 16. september 1988.
Konvensjonen inneholder regler om jurisdiksjon, anerkjennelse og fullbyrdelse av sivile saker, herunder handelssaker, og er en parallellkonvensjon til Brusselkonvensjonen av 27. september 1968, inngått mellom de daværende EF-statene.
Konvensjonen omfatter EF og EFTA-statene, unntatt Liechtenstein. I tillegg har Polen sluttet seg til konvensjonen med virkning fra 1. februar 2000. Den er også åpen for tiltredelse for andre stater.
Luganokonvensjonen er gjort til en del av norsk rett ved lov 8. januar 1993 nr. 21 om gjennomføring i norsk rett av Luganokonvensjonen om domsmyndighet og fullbyrding av dommer i sivile og kommersielle saker, tilgjengelig på internett hos Lovdata.
Det er et mål for medlemsstatene å oppnå ensartet tolkning av Luganokonvensjonen. Av erklæringer til konvensjonen fremgår at statene har forpliktet seg til å ta tilbørlig hensyn til avgjørelser fra nasjonale domstoler under bestemmelser i Luganokonvensjonen og den parallelle Brusselkonvensjonen. Siden EF-domstolen har kompetanse til å tolke Brusselkonvensjonen, skal det også tas hensyn til relevant rettspraksis derfra.
Dessuten har medlemsstatene opprettet en komité som blant annet har som oppgave å arbeide for informasjonsutveksling mellom konvensjonsstatene om dommer som er avsagt under Luganokonvensjonen så vel som den parallelle Brusselkonvensjonen – den permanente Luganokonvensjonskomitéen, jf. Luganokonvensjonen protokoll 2 artikkel 3.
Hittil har følgende rapporter om et utvalg av nasjonal rettspraksis om enten Luganokonvensjonen eller Brusselkonvensjonen, blitt avgitt:
1. rapport (1999)
2. rapport (2000)
3. rapport (2001)
4. rapport (2002)
5. rapport (2003)
6. rapport (2004)
7. rapport (2005)
8. rapport (2006)
9. rapport (2007)
10. rapport (2008)
Alle rapportene er i pdf-format og foreligger på engelsk, bortsett fra nummer to som foreligger på dansk og nummer syv som hovedsakelig er på fransk.
I tillegg har EF-domstolen opprettet en egen database med relevant rettspraksis. Materialet er tilgjengelig på internett.
Luganokonvensjonen 2007
Forhandlingene om en ny Luganokonvensjon ble sluttført 28. mars 2007 i Brussel. Siktemålet er at denne konvensjonen etter hvert skal erstatte Luganokonvensjonen 1988.
Mellom EF-statene er Brusselkonvensjonen for alle praktiske formål erstattet av Brusselforordningen (44/2001). Det er enkelte materielle forskjeller mellom disse, og således følgelig også mellom Brusselforordningen og Luganokonvensjonen. I den nye Luganokonvensjonen er den materielle parallelliteten søkt gjenopprettet.
I et folkerettslig perspektiv er det verdt å merke seg at de avsluttende bestemmelsene i den nye Luganokonvensjonen i større grad legger opp til at stater som står utenfor EU og EFTA, kan slutte seg til konvensjonen.
Antall parter er redusert fra atten til fem. Det skyldes at EU som sådan er kommet inn som part i avtalen i stedet for EUs medlemsstater. Faktisk innebærer dette likevel en utvidelse av konvensjonens virkeområde, idet den derved gjelder i alle EUs medlemsstater. De øvrige fire partene er Danmark (som står utenfor justissamarbeidet i EU) samt EFTA-statene Norge, Island og Sveits.
EUs partskompetanse følger av EF-domstolens uttalelse som ble avgitt 7. februar 2006 (1/03) i plenum. EF-domstolen kom til at EU-kommisjonen er enekompetent til å inngå en ny Luganokonvensjon på vegne av medlemsstatene. Domstolen viste til prinsippet om at når det er vedtatt regler på fellesskapsnivå, har ikke lenger medlemsstatene rett til å påta seg forpliktelser i forhold til tredjestater som påvirker disse reglene. Etter en gjennomgåelse av reglene i den nye Luganokonvensjonen kom domstolen til at den ensartede og sammenhengende anvendelsen av fellesskapsreglene på dette området – Brusselforordningen – ville bli påvirket.
"Konvensjon om domsmyndighet og om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker” ble undertegnet 30. oktober 2007 i Lugano av følgende kontraherende parter: Norge, Det europeiske fellesskap, Island og Sveits. Danmark undertegnet konvensjonen 5. desember 2007.
Konvensjonen foreligger på alle språk i EU samt norsk og islandsk, hvorav alle har samme gyldighet. Nedenfor følger en peker til den norske og den engelske språkversjonen:
Luganokonvensjonen 2007 (norsk)
Luganokonvensjonen 2007 (engelsk)
Justisdepartementet sendte 14. mars 2008 ut et høringsnotat om norsk tilslutning til Luganokonvensjonen 2007. Høringsnotatet inneholdt dessuten to alternative forslag til nødvendige lovendringer i forbindelse med gjennomføringen av konvensjonen i norsk rett. Nedenfor følger en peker til oversendelsesbrevet og høringsnotatet:
http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/hoeringer/hoeringsdok/2008/horing---norsk-tilslutning-til-luganokon.html?id=504250
Høringsfristen gikk ut fredag 13. juni 2008. Ovennevnte peker viser også til de innkomne høringsuttalelsene.
Regjeringen la 8. mai 2009 frem Ot.prp. nr. 89 (2008-2009) Om lov om endringer i tvisteloven m.m. og om samtykke til ratifikasjon av Luganokonvensjonen 2007 om domsmyndighet og om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker. Samme dag sende Justisdepartementet også ut en pressemelding om saken.
Justiskomiteen avgav 2. juni 2009 sin innstilling Innst. O. nr. 94 (2008-2009). Ratifikasjon av Luganokonvensjonen 2007 samt sanksjon av de foreslåtte lovendringene i den forbindelse ble vedtatt 19. juni 2009 av Kongen i Statsråd. Endringsloven ble vedtatt som lov 19. juni 2009 nr. 79.
Norge deponerte sitt ratifikasjonsdokument 1. juli 2009 hos Forbundsrådet i Sveits som er depositar for konvensjonen, jf. Luganokonvensjonen 2007 artikkel 69 nr. 2. Siden EU deponert sitt ratifikasjonsdokument 18. mai 2009, er vilkårene for at konvensjonen kan tre i kraft, nå oppfylt, jf. artikkel 69 nr. 4 som foreskriver at konvensjonen trer i kraft den første dag i den sjette måned som følger etter den dag da EU og en EFTA-stat har deponert sine ratifikasjonsdokumenter. Danmark deponerte sitt ratifikasjonsdokument 24. september 2009. Luganokonvensjonen 2007 trer således i kraft 1. januar 2010 mellom Norge, EU og Danmark.
Sveits vil neppe kunne deponere sitt ratifikasjonsdokument før høsten 2010. Det vil i så fall trolig innebære at Luganokonvensjonen 2007 først gjelder for Sveits fra 1. januar 2011. For Island gjelder Luganokonvensjonen 1988 inntil videre.
Regjeringen vedtok i statsråd 16. oktober 2009 å sette i kraft de avsnittene av lov 19. juni 2009 nr. 79 som er nødvendige for at Luganokonvensjonen 2007 skal gjelde som norsk lov. Ikraftsettelsen har virkning fra 1. januar 2010.
I forhold til Sveits og Island skal Luganokonvensjonen 1988 fortsatt gjelde inntil videre. Siden lovvedtaket blant annet opphever Luganoloven 1993 som gjennomfører Luganokonvensjonen 1988 i norsk rett, er dette søkt kompensert ved bestemmelser i en overgangsforskrift. Forskriften er også vedtatt i statsråd 16. oktober 2009 og trer i kraft samtidig med lovendringene.
Publisert: oktober 2004. Sist oppdatert 22. oktober 2009.
