Dannelse i vår tid

- Når høyere utdanning fungerer på sitt beste, stimuleres den intellektuelle nysgjerrigheten og studentene utvikler en vitenskapelig tenkemåte, skriver forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aaslands i sitt bidrag til debatten om dannelse i akademia.

Kronikken stod på trykk i Aftenposten 25.05.2009

Forestilling om nytte. «I selve sammenbindingen av forskning med undervisning ligger en forestilling om nytte enten det beskrives som menneskelig dannelse eller velferd. Institusjonene representerer et dannelsesideal som godt imøtekommer et behov for omstilling og livslang læring. Målet er å utdanne selvstendig tenkende mennesker som er i stand til å tilegne seg ny kunnskap og fordomsfritt møte nye forhold og forestillinger.» (Fra kapittel 2 i NOU 2000:14 Frihet med ansvar, Mjøsutvalgets utredning.)

Fra Aristoteles’ tid har man debattert forholdet mellom individets personlighetsutvikling og fellesskapets avhengighet av kunnskap og moral. Fra de klassiske dannelsesidealene til digital dannelse: Alle tider har tilført ideer til dannelsesdebatten. Denne debatten må gå inn i sin tid. Først da blir den utdanningspolitisk relevant. Og sitatet fra Mjøs-utvalgets utredning synliggjør viktige forutsetninger for dagens høyere utdanningsinstitusjoner.

Mange definisjoner

. Vårens debatt har vist at det finnes bortimot like mange definisjoner av dannelse som det finnes meningsytrere. Mens dannelse er å forme menneskets personlighet, evner og anlegg, oppførsel og moralske holdning gjennom oppdragelse, miljø og utdanning, så er allmenndannelse det som danner grunnlaget for menneskets innsikt i og forståelse av seg selv, av seg selv i forhold til andre og i forhold til samfunnet.

Dannelse er å kunne og å duge, allmenndannelse er å utvikle kunnskap og ferdigheter sammen med andre. For en fremtidsrettet og inkluderende utdanningspolitikk er det avgjørende å erkjenne at de aller fleste dannelseselementer springer ut av yrkesfag, og at de deles på tvers av yrker. Praktiske ferdigheter, kjennskap til tradisjon og fagspråk gir fellesskap og trygg forankring som i sin tur stimulerer til innovasjon, nytenking og åpenhet for det ukjente.

Som historisk begrep har dannelse vært forankret i en orientering og kjennskap til klassisk litteratur, filosofi og kultur. Vi trenger fortsatt historiske og faglige perspektiver på kunnskap, men vi bør vokte oss for et ideal som diskriminerer gjennom å diktere hva man bør vite noe om, og dermed også hva man ikke bør vite noe om. Slik tenking er elitistisk og lite tidsmessig. For hvordan skal vi kunne legitimere at en samfunnsgruppes preferanser skal ha en mer privilegert kulturell status, og dermed skal kunne påtvinge alle andre sine idealer?

Dannelse som valg.

Det moderne informasjonssamfunnet byr på nye utfordringer med hensyn til spørsmålet om hva dannelse er, og hvordan den oppnås. Der det før fantes noen relativt få informasjons- og debattkanaler der relevante samfunnsspørsmål regelmessig sto på dagsorden, utgjør nå samfunnsdebatten et stadig smalere segment i medie- og internetthverdagen, som ofte domineres av underholdning og markedsføring. Å holde seg informert på viktige samfunnsspørsmål blir dermed i økende grad et aktivt valg den enkelte må ta. En utfordring i det nasjonale dannelsesprosjektet må derfor være å motivere innbyggerne til å ta dette valget.

Samtidig gjør samfunnsutviklingen at evnen til kritisk refleksjon og selvstendig tenkning blir stadig viktigere for den enkelte. Vitenskapelige problemstillinger påvirker hverdagslivet; et konkret eksempel er miljøutfordringene. Å kunne skille gyldig argumentasjon fra uholdbare påstander er avgjørende for å kunne gjøre seg opp en mening i saker som har en direkte innvirkning på ens eget liv.

En fellesnevner.

På 1860-tallet, da Universitetet i Oslo hadde eksistert i om lag 50 år, ble det uteksaminert ca. 150 kandidater. Hundre år etter, i 1960, var det totalt 1193 som tok en universitetsgrad på høyere eller lavere nivå. I Aftenposten 22. april kunne vi lese nyheten om at rekordmange i 2008 tok phd-utdanning, den høyeste graden man kan oppnå på universitetet. Konkret ble det tatt 1244 nye doktorgrader, altså om lag like mange som det samlede antallet grader for 50 år siden. Det sier mye om utviklingen innenfor høyere utdanning i Norge. Vi er blant de høyest utdannede befolkningene i verden.

Underdal-utvalget, som utredet akademisk frihet, observerte at særlig universitetene har sett det som en viktig oppgave å videreutvikle og befeste en vitenskapelig tenkemåte som et allmennintellektuelt fundament for vår tid. Utdanningenes oppgave blir da å gjøre studentene kjent med grunnprinsippene for vitenskapelig tenkning og forskningens etikk, men også å utstyre dem med et tankemessig verktøy som de selv kan bruke til å skille sant fra usant og holdbart fra uholdbart.

Helhetlige programmer.

Kvalitetsreformen legger opp til at studenter skal tas opp til helhetlige programmer der det legges vekt på sammenheng, progresjon og dybde. Alle studenter har rett til å kunne ta deler av graden i et annet land. For å understøtte helheten i programorganiseringen ønsker man varierte undervisnings og vurderingsformer. Studentaktive læringsformer skal gjøre studentene mer involverte i læringsfellesskapet.

Når høyere utdanning fungerer på sitt beste, stimuleres den intellektuelle nysgjerrigheten og studentene utvikler en vitenskapelig tenkemåte. Kjennskap til grensene for egen kompetanse og anerkjennelse for andres perspektiver er noen av de viktigste felleselementene vi kan bygge på i dagens virkelighet.

Fortsett debatten.

En moderne diskusjon om dannelse må derfor se videre enn de klassiske idealene. Den må forholde seg til de helt spesielle utfordringene vi står overfor som mennesker og som fellesskap i et moderne kunnskapssamfunn, og enten vi tilføres våre dannelseselementer gjennom det å kunne eller det å duge. Viktige stikkord her er kulturelt mangfold, fellesskap og sosialt samvirke. Da kan vi fortsette debatten om nytte og dannelse, eller om nyttig dannelse.