Klima for (radikal) forskning!

Tale av statsråd Tora Aasland ved Forskerforbundets forskninspolitisk seminar, 3. november 2009.

[Med forbehold om avvik ved fremføring]

På idylliske Maldivene har alle statsrådene vært på dykkerkurs.

Iførte fullt dykkerutstyr avholdt de en annerledes regjeringskonferanse på bunnen av det indiske hav. Regjeringsmedlemmene satt rundt et bord og kommuniserte med fingerspråk og på tavler. Fortsatt i dykkerutstyr, men oppe i overflaten, sa presidenten at undervannsstuntet ble gjennomført for å rette søkelyset mot klimaendringene. Mange av øyene på Maldivene står i fare for å forvinne. 

Når maldiviske myndigheter sender dette bildet kloden rundt, er det ikke for moro skyld. Det er for å signalisere alvoret i situasjonen for mange av verdens mest utsatte områder – selv dersom bare de mest beskjedne anslagene fra FNs klimapanel vil vise seg å stemme. 

Dette angår også oss, som et felles problem og et felles ansvar. Klimautfordringene er globale, og dersom havet stiger på den andre siden av kloden, må vi være like bekymret som de folkevalgte på Maldivene. På samme måte har finanskrisen gitt oss klar beskjed – vi står i dette sammen. 

 “Just as globalization has made the world a “smaller” place, there is an increasing realization that […] global challenges require global responses.” 

Sitatet er hentet fra OECDs arbeid med ny innovasjonsstrategi, og viser til hvordan finanskrisen vil vedvare over hele verden i mange år fremover. Utfordringene er mange og vil bli flere. Samtidig øker samfunnets forventning om velstand og velvære.

Momentene utgjør sentrale betingelser og utfordringer for forskningspolitikken i årene vi har foran oss. Derfor utgjør de også rammen for mitt budskap her i dag. Jeg skal snakke om forventninger, jeg skal snakke om utfordringer og jeg skal snakke om finanser i betydningen investeringer. 

Det er ingen tilfeldighet at jeg innleder med å henvise til innovasjonsstrategien som er under utarbeiding. Jeg skal gå veien om innovasjon her i dag. Det er heller ingen tilfeldighet at vi kalte vår nye forskningsmelding Klima for forskning. Jeg skal bruke fornybar energi som eksempel her i dag, og jeg vil vise hvilket skift i forskningspolitikken som ligger bak regjeringens nye forskningspolitiske mål. 

Norge er en energinasjon. En rik energinasjon. En kunnskapsrik energinasjon. Og verden trenger energi. Redusert energiforbruk er viktig, men det er ikke realistisk å forvente at det vil være tilstrekkelig til å redusere globale klimagassutslipp så mye som er nødvendig. Jeg tror vi kan være enige om at framtida ligger i rene energiformer og nye energibærere. Spørsmålet for energinasjonen Norge er hvilke politikkutfordringer dette stiller oss overfor.

Vårt bidrag til å løse verdens klimaproblemer må naturligvis ta flere former. Vi trenger karbonprising, vi trenger klimakvoter, vi trenger reguleringer, for å nevne noen av de viktigste. Alle disse formene gir insentiver til forskning og innovasjon, men på forskjellig måte, med forskjellig risiko og med forskjellig tidshorisont. Dette er et helt sentralt poeng, som jeg vil utdype nærmere i det følgende gjennom kunnskap utviklet av innovasjonsforskerne. 

Vi har allerede utviklet nokså gode politikkverktøy for å stimulere forskning og innovasjon i liten og middels skala. Nå er tiden kommet for å møte det verden roper etter på energifeltet – en radikal endring. I et slikt radikalt perspektiv er langsiktighet avgjørende, og staten, regjeringen, må spille en helt sentral rolle. Nå er tiden kommet for at ikke bare vi, den norske staten og regjeringen, men verdens stater og regjeringer, må spille sentrale roller gjennom nye, globale samarbeidskonstellasjoner. 

Jeg skal forsøke å illustrere hvordan dette henger sammen med forskningspolitikken gjennom å hente inspirasjon fra innovasjonsteori. 

Innovasjonsforskere skiller gjerne mellom forskjellige former for innovasjon, som innebærer større eller mindre endringer. 

Med trinnvis innovasjon forstår jeg mindre forbedringer av eksisterende teknologi. Mer kostnadseffektiv bruk av materialer eller råstoff kan være et eksempel. Dette nye er ikke nytt i mer generell forstand, verken for sektoren eller for verden. Trinnvis innovasjon er den dominerende formen for innovasjon i næringslivet, gjerne som følge av reguleringer som forbyr noe eller påbyr noe annet. 

Vi kan også finne større innovasjoner som for så vidt endrer hvordan ting gjøres, uten å endre funksjonen i og for seg. Dette kalles gjerne for disruptiv innovasjon. Eksempler kan være overgangen fra fluoriserende pærer til halogen eller endringen fra gammeldagse filmkameraer til digitale kameraer. Som samfunnsborgere fortsetter vi å skru på lampen eller trykke på kameraknappen for å ta bilder. Men innovasjonen bak involverer nye produkter og nye kjeder av leverandører, og i sin tur nye utdanninger. 

Til slutt har vi radikal innovasjon, og med det forstår jeg fullskalaskifter i de grunnleggende teknologiene i samfunnet. Her dreier det seg ikke om et skifte i en enkelt teknologisk funksjon, men om omfattende endringer i teknologier som ligger under en rekke samfunnsfunksjoner. Eksempler på slike store endringer kan være mekaniseringen som del av den industrielle revolusjonen, skiftet fra dampkraft til elektrifisering eller det digitale skiftet sent på 1900-tallet. 

Forskning og innovasjon er ikke det samme. Innovasjon er et videre begrep, som handler om læringsprosessene som fører til nyskaping. Her inngår flere former for kunnskap og kompetanse: de ansattes erfaringer og utdanning, kunnskapskilder på nett og i trykt form, ny teknologi, personlige nettverk osv. Men mye av kunnskapen har røtter i forskning, og jeg syns derfor at disse formene for innovasjon har en fin overføringsverdi til forskningen. Jeg skal snakke om de to ytterpunktene for illustrasjonens skyld. 

Parallelt til trinnvis innovasjon, har vi forskning som legger grunnlaget for gradvise forbedringer. Selv om hvert enkelt bidrag kanskje ikke synes stort, går de inn i et større bilde som har stor samfunnsmessig betydning. Til sammen kan slike endringer gi viktige miljømessige forbedringer. Havbruksnæringene er et godt eksempel. Fra år til år har det kommet små forbedringer basert på forskning som til sammen har gitt sunnere fisk, som får i seg mindre antibiotika, som rømmer mindre og som lever et bedre liv. Dette gjelder også oljenæringen. I Soria Moria 2 slås fast at det er ”viktig at forskningsinnsatsen bidrar til å gjøre [olje]produksjonen så miljøvennlig … som mulig”. For hvert år som går, skal oljevirksomheten blir mer og mer miljøvennlig. 

På den ene siden må vi derfor holde fast ved målet om hele tiden å forske fram bedre dyrehelse, renseteknologi og redusere utslippene så mye som mulig. Samtidig vet vi at klimautfordringene krever så mye mer. Vi vet at vi må ta oss ut av karbonsamfunnet. Det krever omlegging, det krever nytenkning, det krever radikale ideer i forskning og innovasjon. 

2. Vi trenger altså de små skrittene, men vi er helt avhengige av det store spranget! På miljøområdet må vi tenke etter modellen fra radikal innovasjon. Det er her samfunnsutfordringene ligger innenfor energipolitikken. Dermed er det også her utfordringene for forsknings- og innovasjonspolitikken ligger. Radikal innovasjon skal stimulere overgangen fra det hydrokarbonbaserte teknologiske regimet vi lever i nå til det lavutslipps-, helst nullutslippssamfunnet vi er nødt til å skape i framtida. 

I forskningsdebatten om klima-, energi- og miljøpolitikk er det ofte stor vekt på teknologiske løsninger. Inspirert av historikerne på Senter for teknologi, innovasjon og kultur på UiO vil jeg gjøre det klinkende klart at jeg anser teknologi for å være noe mer og noe annet enn en ting. Å se på teknologi utelukkende med materielle øyne er en reduksjonistisk oppfatning jeg verken kan eller vil slutte meg til. 

Et teknologisk regime er nemlig sammensatt av en rekke elementer i et komplisert system. Systemet innholder sosiale mønstre for bruk, for samhandling, for identitetsskaping, for konsum, for kommunikasjon. Systemet involverer med andre ord historiske, kulturelle, språklige og kunstneriske rammevilkår og uttrykksformer. Den digitale revolusjonen og konkurransen mellom Microsoft og Apple er eksempler på en teknologisk utvikling man ikke kan forstå uten å trekke inn alt fra psykologi til historie. 

Når jeg tar til orde for en forskningspolitikk som stimulerer til radikal innovasjon på energiområdet, tar jeg med andre ord for gitt at dette ikke lar seg gjøre uten at identitetsfeltet eller erindringsfeltet også blir berørt. Og på disse feltene ligger ikke forsknings- og innovasjonskompetansen primært hos teknologer eller naturvitere, men hos humanister og samfunnsvitere. 

Betydningen av en god integrering av humanistiske perspektiver i de store forskningssatsingene er dermed åpenbar. Og siden jeg innledet i dag med å vise til OECD: la meg gjøre det klart at Norge konsekvent forfekter dette standpunktet også internasjonalt. Og det er en klar dreining i OECDs arbeid, det er ikke lenger bare matematiske, naturvitenskapelige.nat. og teknologi som vektlegges, men også evnen til kritisk tenkning, kreativitet og kommunikasjon. Dette er områder der kompetansen særlig fins blant filosofer, språk-, litteratur-, kunst- eller kulturforskere.  Det er ikke vanskelig å forestille seg hvor viktige disse perspektivene er hvis man for eksempel har som mål å skape helt nye former for transport i store byer, eller hvis vi skal organisere helsevesenet på helt nye måter.

En ambisjon om å lykkes med en nødvendig omstilling fra hydrokarbon til rene energiformer stiller altså nye krav til forskningspolitikken – og ikke minst trenger vi forskning og innovasjon langs flere akser og på tvers av fag. Om vi primært vil ende opp med energi fra vind, sol, avfall, biomasse, hav, geotermiske krefter, fusjon, fisjon eller noe vi fortsatt ikke vet hva er, er et åpent spørsmål. Det vi derimot vet, er at skifter i teknologiske regimer har skjedd før og at vi kan klare det igjen. Det vi må gjøre er derfor å spørre hva som karakteriserer slike endringer, og hvilke politikkutfordringer de innebærer.

Jeg skal se litt nærmere på hva som er typisk for radikale innovasjoner. Det kan være nyttig også i refleksjon over forskningspolitikken: For det første har de nye, radikale endringene i teknologi kommet til gjennom målrettede programmer. Historisk har virkelig tunge grunnforskningssatsinger hentet sitt rasjonale i programmer om å nå månen, programmer om å utrydde tuberkulose eller programmer om å forsvare nasjonen mot nazisme eller kommunisme. Det er altså slik at store, målrettede programmer har ført med seg store grunnforskningssatsinger. Og disse grunnforskningssatsingene har gitt opphav til radikale innovasjoner.

For det andre har disse anstrengelsene ikke vært rettet mot individuelle teknologier, men derimot å skape nye teknologisystemer og brukerformer i samhandling med hverandre.

For det tredje har moderne utgaver av slike epokeskifter i alt overveiende grad vært igangsatt og opprettholdt av regjeringer, av stater og statlige organer gjennom det forsknings- og innovasjonssystemet de er en del av. Dette fordi det stort sett bare er stater som kan bære de langsiktige økonomiske investeringene som trengs. Det er stort sett også bare stater som kan tåle risiko i en slik skala som radikale endringer krever.

Radikale epokeskifter innebærer nemlig en lang tidshorisont. Historien om dampkraften, fra Torricelli, Pascal, Boyle og Hooke til Watts dampmaskin må regnes i århundrer. Og fra introduksjonen av dampmaskinen til den var allment utbredt som del av et nytt fabrikk-system, tok det ytterligere hundre år. 

Radikale epokeskifter innebærer prosesser av kollektiv innovasjon, der forskere, innovatører, ingeniører, entreprenører, bedrifter og statlige organer over tid arbeider hver for seg og i samarbeid om teknologisk utvikling, kulturell tilpasning og design.

Radikale epokeskifter krever vern av teknologi og kunnskap. Samfunnet og staten må ofte beskytte ny teknologi gjennom lange utviklingsfaser. 

Radikale epokeskifter krever nisjemarkeder der ny teknologi er beskyttet fra det fulle trykket fra fri konkurranse mens den er under utvikling.  

Vi må satse på å utvikle nye og globale samarbeidsformer for å koordinere forskningsinnsatsen for en renere, tryggere, mer rettferdig verden. Derfor har Norge foreløpig inntatt en lederrolle sammen med Tyskland i utviklingen av et forskningsprosjekt i regi av OECD med mål om å utvikle bedre styringsformer for global koordinering av forskningssatsinger rettet mot globale utfordringer.

Vi satser også tungt på forskningssamarbeidet med Europa, der vi er aktive deltakere i diskusjonene om såkalt joint programming på områder som matproduksjon og effekten av klima, trygg mat og helse, energitrygghet, transport i byer, kulturarv, ressursforvaltning av vann og aldring. Vi er allerede med i den felleseuropeiske satsingen som er et pilotprosjekt i denne sammenhengen, forskningen på degenerative sykdommer med særlig vekt på Alzheimer.

Eksemplet mitt i dag har vært ambisjonen om radikal endring på energifeltet. Hovedpoenget er at samfunnets klimautfordringer er så store at de også stiller store krav til forskningen. Jeg tror vi kan gå så langt som å si at det er forskningens plikt å svare i en slik situasjon.

Utfordringene knyttet til velferdssamfunnets utvikling og framtidas verdiskaping føles ikke, og skal ikke, føles like grunnleggende eller akutte. Det er likevel det samme rasjonale som ligger bak tenkingen vår om forholdet mellom samfunnets behov og forskningen. Vi ser utfordringene. Det vil bli flere eldre i samfunnet. Det er ikke tvil om at det vil sette velferdsstaten under press. Det er ikke tvil om at regjeringens reformer i sykehus, eldreomsorg, barnehage og skole vil kreve økt kompetanse i velferdsyrkene, ikke bare flere hender.  

Slik er resonnementene bak den nye forskningsmeldingens strategiske forskningspolitiske mål. I eksemplene jeg brukte for å forklare resonnementet håper jeg dere la merke til et par viktige poenger: Store målrettede programmer har gjennom historien utløst store grunnforskningsinnsatser. Det er også slik at veldig grunnforskningsorienterte programmer har gitt svært kommersielle og anvendelige produkter – bare tenk på utviklingen av datamaskiner.

Dette illustrerer den nære sammenhengen mellom de strategiske målene i forskningsmeldingen og de tverrgående målene. Det er her vi finner fundamentet som gjør strategiske satsinger mulig.

Den aller viktigste bestanddelen i dette fundamentet er kunnskapen til menneskene som skal møte de store utfordringene.

De store ungdomskullene på vei inn i høyere utdanning utgjør en veritabel ungdomsbølge. Og for å fortsette med en energimetafor: Det er mye kraft i bølger! I ungdomsbølgen ligger kraften vi trenger for å møte de store utfordringene. I ungdomsbølgen finner vi menneskene som skal drive radikal forskning. I ungdomsbølgen finner vi menneskene som skal komme med nye tanker. Det er nå vi må gripe muligheten til å utdanne flere arbeidstakere med tilstrekkelig høy kompetanse. De investeringene vi gjør i dag, vil avgjøre om vi lykkes med å møte morgendagens utfordringer. Den kompetansen disse ungdommene opparbeider seg gjennom sin forskningsbaserte utdanning, vil sette dem bedre i stand til å finne, forstå og gjøre bruk av andres forskning og teknologi – kunnskap de kan bruke til innovasjon på alle samfunnets områder.

 Ansvaret for de store samfunnsutfordringene er vårt!

For å nå ambisjonene våre om radikale endringer må det offentlige forplikte seg tungt og langsiktig, og vi må gjøre det utover nasjonalstatens grenser.

På dette første møtet med sektoren i denne fireårsperioden har jeg ønsket å trekke opp det store bildet, og de overordnete argumentene for kunnskapspolitikken. Vi kan enda legge noen fireårsplaner og tenke noen litt store tanker. Samtidig har vi allerede startet noen viktige prosesser.

Ut fra det jeg har lært de siste to årene er jeg mer overbevist enn noensinne om at forskningen må være både forutsetningen og virkemiddelet for å møte de utfordringene vi står overfor. Jeg syns også jeg ser stadig klarere at motsetningen mellom forskning som svar på utfordringer, og den rene grunnforskningen er en konstruert og negativ motsetning. I denne innledningen har jeg nettopp pekt på hvordan målrettede satsinger gjennom historien har gitt kraftige stimulanser til grunnforskningen og motsatt. De tverrgående målene og de overgripende, strategiske målene utgjør ingen motsetning, det har jeg forsøkt å argumentere for her i dag. Tvert i mot – de betinger hverandre. Utviklingen av det norske samfunnet vil være tjent med at vi får til en dynamikk der målrettede satsinger utløser mer grunnforskning, og der grunnleggende forskning gir opphav til både trinnvis, disruptiv og radikal innovasjon.

Det tredje viktige poenget i min innledning her i dag er at utdanningsbølgen gir oss det håpet vi trenger for at vi som kunnskapsnasjon skal klare å håndtere den framtida som venter oss.

Mitt forskningspolitiske engasjement – og mitt engasjement for å gi forskningsmiljøene gode virkemidler og betingelser - er knyttet til rollen forskningen har i samfunnet. Den er knyttet til behovet for utvikling og innovasjon i alle sektorer og for alle mennesker. I arbeidet for å styrke forskningens samfunnsbidrag må jeg som statsråd for forskning og høyere utdanning være alle sektorenes statsråd!

For meg er det viktig at dere formidler den kunnskap og det omstillingspotensialet som ligger i forskningen deres. Som alle andre grupper er forskerne opptatt av interne arbeidsbetingelser. Det viktigste framover er likevel å vise hvordan forskning kan forandre, hvordan forskning kan bidra til helt nødvendige samfunnsendringer.

Ansvaret er vårt, men det betyr ikke statens og regjeringens alene. Forskerfellesskapet, deriblant instituttsektoren, næringslivet og institusjonene må med egen styrke og interesse bidra til å finne svarene.

Vi er det lille landet med de store forutsetningene. Det forplikter. Vi må spørre oss selv; Hva gjør vi nå?  Vi må ta felles ansvar for felles løsninger.