Slik gjør vi det!

Innlegg av forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland på seminar om forskning arrangert av UNIO, Forskerforbundet, Akademikerne, Tekna, Norsk Industri og UHR i Litteraturhuset 19. august 2010.

”Skal forskningen være nyttig?” spør arrangørene. De skriver i programmet at regjeringen har nedsatt et ekspertutvalg som skal ”se på om forskningen er økonomisk nyttig”, og de avslutter med spørsmålet om forskning bør gi økonomisk avkastning.

Det første spørsmålet er uinteressant. Det er klart forskning er nyttig. Enhver grunnforskningsforkjemper argumenterer regelmessig – og med rette – med grunnforskningens nytte – på lang sikt. Hvorvidt vi har glede av forskningsinnsiktene om fem eller om femti år er ikke noe kriterium som kan skille nyttig fra unyttig.

De interessante spørsmålene

De interessante spørsmålene vedrørende nytte er derfor når – om investeringen har kort eller lang tidshorisont, vurdert og besluttet av hvem – forskerne selv, politikerne, næringslivet, folk flest?, og på hvilken måte – forholdet mellom privatøkonomisk og samfunnsøkonomisk avkastning og refleksjon og forståelse.

Henvisningen til Fagerberg-utvalget i dagens overskrift gjør spørsmål 3 til et viktig punkt i dagens tekst – og jeg skal straks argumentere for hvorfor spørsmål 3 henger tett sammen med de to andre. Først vil jeg imidlertid gå (mildt) i rette med arrangørene for deres presentasjon av Fagerberg-utvalget.

Regjeringen har faktisk ikke nedsatt et utvalg primært for å ”se på om forskningen er økonomisk nyttig” slik arrangørene skriver. Formuleringen antyder et snevrere og mer instrumentelt forskningssyn enn rimelig er.

For det første vil jeg presisere at vi i Fagerbergutvalgets mandat ber utvalget vurdere om det er godt samsvar mellom ressursinnsats og resultater, og om systemet og virkemidlene er godt utformet og effektive. Vi ber også utvalget om å rette særlig oppmerksomhet mot de fire tverrgående målene i det nye målbildet, dvs. mot høy kvalitet i forskningen, internasjonalisering osv., ikke først og fremst mot økonomisk avkastning. 

For det andre vil jeg presisere at det i avkastningsbegrepet regelmessig inngår vurderinger av hvorvidt forskning fører til ny kunnskap eller nye produkter som hever velferden for folk flest. En trygg sosial status, eller generelt "et bedre liv" med muligheter for å nyttiggjøre seg litteratur eller kunst, regnes som viktige aspekter ved avkastningen av høyere utdanning.

For det tredje – og kanskje viktigst – vil jeg si at arrangørene gjennom sin presentasjon gir inntrykk av at de ikke har fått med seg den åpenbare vridningen av forskningspolitikken som den nye forskningsmeldingen representerer. Målet om at forskning skal bidra til å løse globale utfordringer, som klima eller fattigdom, og målet om velferd har samme status som målene om verdiskaping og økonomisk vekst. Dette er nytt. Dette er rødgrønn politikk.

Nyttebegrepet må utvides

Spørsmålet om nytte, på den uheldige og altfor snevre måten arrangørene formulerer det, har klare konnotasjoner til det klassiske skillet mellom anvendt forskning og grunnforskning. 

Mitt hovedbudskap er at vi må bort fra dette historisk bestemte og kunstige skillet. Det har negative følger for den forskningspolitiske debatten og derigjennom for oppfatningen av forskning blant folk flest.

Begrepsparet har lenge vært utsatt for kritikk fordi det verken stemmer med den faktiske forskningsvirksomheten på universiteter og institutter eller med den faktiske forskningspolitikken i de fleste land. Jeg siterer fra Gulbrandsen & Kyviks undersøkelse blant norske forskere, publisert i juni, 2010: ”[…] academic staff members are able to use the research categories when describing own activities, [but] most carry out a seemingly complex mix of different R & D”.[1] 

Skillet har som utilsiktet og uheldig konsekvens at det lett låner seg til resonnementer vi ikke er tjent med. Vi må bort fra oppfatninger om at noen typer forskning – den tematiske, teknologiske, deler av realfags- og samfunnsforskningen med kort tidshorisont – er nyttigere og dermed bør vurderes som en bedre investering – enn andre typer forskning, som den ikke-tematiske, det meste av realfagsforskningen eller forskning av refleksiv type som filosofi eller historie, dvs. forskning med lang tidshorisont.

Slike oppfatninger er verken forskningen eller samfunnet tjent med. Slike oppfatninger forventer jeg at sektoren bidrar til å dempe. Verden står overfor utfordringer som krever at alle gode krefter trekker sammen og ikke ødsles på intern konflikt. Sammen har vi en opinion å vinne for forskningen, og regjeringens mål er en god balanse og et godt samspill mellom forskjellige og likeverdige former for forskning. Jeg skal utdype punktene.

Innovasjonslinjen

Her er en illustrasjon  av min jobb og mitt ansvarsområde: innovasjonslinjen fra kommersialisering til blue-skies.

 Alle indikatorer har gjennom flere år vist at langs hele denne linjen har vi norske forskere av høy kvalitet. De publiserer og siteres stadig mer og scorer generelt høyt på de fleste parametre.

Fremragende forskning og fremragende ideer finner vi på alle punkter av innovasjonslinjen – fra den helt teoretiske enden til den helt praktiske – og det er ofte de samme menneskene som har gode ideer på forskjellige punkter av aksen. Dette potensialet er det viktig at vi utnytter best mulig.

Men det fins også andre måter å illustrere mitt ansvarsområde på.

Og det er ingen hemmelighet at norske forskere tidvis grupperer seg i interessegrupper ut fra egen arbeidsplass – og tidvis i kamp mot hverandre.

Målbildet

Gjennom det nye målbildet signaliserer regjeringen sin ambisjon.

 Vi må gå klar av uheldige konsekvenser ved en sementering av at hver aktør hører til i hver sin sirkel – og denne sirkelen alene. Målene skal nås gjennom hele porteføljen av politiske verktøy – fra direkte bevilgninger til universiteter og høyskoler til handlingsrettede programmer gjennom NFR.

Lars Holden og Paul Chaffey skriver på forskning.no: ”Forskningsinstituttene er i stor grad opprettet for å arbeide med temaene som prioriteres i forskningsmeldingen”. I ingressen rett over står det: ”Det er naturlig at det meste av forskningsmidlene rettes mot disse temaene”. Dette kan leses som om de tematiske målene først og fremst er en oppgave for instituttene. Til dette vil jeg si nei. Det er ikke slik at de strategiske målene primært er et anliggende for instituttene og for sats- eller innovasjonsdivisjonen. De er i høyeste grad også et anliggende for universitetene og for vitenskapsdivisjonen. Det er her vi sikrer den nødvendige beredskapen. Det er her vi kontinuerlig utvikler kunnskapsbasen. Så hva gjør vi for å få det beste ut av systemet som helhet?

De komplekse sirklene

Hvis vi nå går tilbake til sirklene, ser vi at vi får en mer kompleks versjon. De tverrgående målene må integreres alle steder. Langsiktig grunnleggende forskning trengs overalt. De store samfunnsutfordringene må løses gjennom bidrag fra alle. Generelt må vi tilstrebe at all forskningspolitikk integreres.

Områdene har forskjellig karakter. Når det gjelder forskning for samfunnsutfordringer: At politikere bestemmer temaer og mye får mer når det er en jobb som må gjøres, behøver ikke å være noe problem, heller tvert imot. Det har ofte vist seg å være nødvendig. Medisinere har opp igjennom syntes det har vært mer prestisjefylt å forske på hjernen enn i geriatri og på diffuse muskelsykdommer – som rammer mange og der sykefraværet er høyt. Derfor kan vi ikke alltid vente på forskerne selv. På noen felter bør vi bestemme politisk, dvs. demokratisk, at det skal bevilges penger til nødvendig forskning. 10-90-gapet når det gjelder globale fattigdomssykdommer er et annet godt eksempel. 10 % av dagens helseforskning er rettet mot helseproblemer som står for 90 % av den globale sykdomsbyrden. Dersom det skal bli noe forskning på malaria og tuberkulose i det hele tatt, er det enda godt at det er blitt politisk bestemt at en del offentlige midler skal styres i den retningen

Når det gjelder forskning for forskning: Her skal vi utvikle sektoren kvalitativt, uavhengig av relevans. Høy kvalitet i UH-sektoren trenger vi ikke bare for de sjeldne forskningsgjennombruddenes skyld, men like mye for å forsyne landet med tilstrekkelig og god nok humankapital. Her gjelder det at våre beste folk får penger til studenter, stipendiater og drift, slik at vi sørger for at flest mulig får utdanning hos de beste – uavhengig av hva de beste forsker på.

Når det gjelder forskning for verdiskaping: Her har det offentlige en mer tilbaketrukket rolle, som først og fremst består av stimulering og god tilrettelegging.

Det må være en god balanse mellom de tre begrunnelsene for forskning. Problemer oppstår hvis det er mismatch mellom forskningsfronten og en satsing, dvs. når fronten er et annet sted enn satsingen, hvis det er mismatch mellom framtidas behov og satsingene eller hvis det er mismatch mellom forskjellige men likeverdige elementer i forskningssystemet.

Viktig å sikre mangfold

Blant de viktigste utfordringene Norge står overfor i dag, er hva vi skal leve av etter oljen – men også hvordan vi skal innrette oss mens vi fortsatt har den.

Da er det viktig – slik f.eks. Jan Fagerberg eller Abelia har minnet om – at vi er oppmerksomme på at den statlige støtten til FoU i næringslivet gjennom Forskningsrådet og Innovasjon Norge tradisjonelt har hatt en sterk konsentrasjon mot spesielle næringer, teknologier og geografiske områder. Dette har for så vidt vært en god ting, ettersom det har bidratt til å gjøre oss verdensledende på en del felter. En slik innretning av politikken kan imidlertid også innebære et konkurransefortrinn for tradisjonelle næringer i markedene for kompetanse, arbeidskraft, kapital osv. Dette kan gjøre framveksten av nye bedrifter i nye næringer vanskeligere enn godt er.

Ønsker vi strukturendringer – og det krever både klimaendringene og slutten av oljeæraen at vi tilrettelegger for – må vi altså utvikle verktøy som sikrer mangfold. 

Balanse mellom tematiske og ikke-tematiske satsinger

Fordi Norge er et lite land, er det ikke bare å søke seg til et annet institutt, et annet universitet eller en annen bedrift dersom man har ideer på tvers av rådende paradigmer. Derfor er det ekstra viktig at vi gjør hva vi kan for å sikre mangfold på annet vis her til lands. Noe av det viktigste vi kan gjøre i så måte, er å sikre en god balanse mellom tematiske og ikke-tematiske satsinger.

Vi er allerede blant de land i verden som har den største andelen av direkte finansiering til universitetene, dvs. til forskning der ingen andre enn forskningsmiljøene selv definerer temaene.

Likeledes må vi tilstrebe en god balanse mellom tematiske satsinger og åpne konkurransearenaer i Forskningsrådet. Det er avgjørende for mangfoldet at det finnes tilstrekkelig med midler på åpne konkurransearenaer der originale ideer kan fanges opp og uventede resultater tas videre. Tilstrekkelig med slike midler er også avgjørende for å bygge opp forskere og forskningsmiljøer som kan hevde seg godt ute, f.eks. ved å hente hjem stipender fra ERC. Det har kommet mange signaler om at balansen ikke er optimal slik den er i dag, så dette er definitivt en problemstilling vi skal arbeide videre med. 

God koordinering

Mange av utfordringene vi står overfor krever et tett og godt samarbeid mellom statsrådene og departementene. Den rivende utviklingen av det europeiske forskningsområdet er ett eksempel. EUs nye innovasjonssatsing er et annet. Og ikke minst er utviklingen av velferdsstaten et viktig eksempel.  

For å ta tak i utfordringene jeg har skissert nå, er vi i gang med en rekke tiltak: Oppfølging av Handlingsromsrapporten, Fagerbergutvalget, evalueringen av Forskningsrådet, statssekretærutvalget for miljøteknologi, målstyringsprosjektet for UH, evaluering av doktorgradsutdanningen, stortingsmelding om helse- og sosialutdanningene..  

Kort sagt, vi står midt oppi en rekke viktige og spennende prosesser, og jeg ser fram til videre samarbeid med dere i utviklingen av framtidas forskningspolitikk.

Vann til Dar es Salaam

Jeg skal avslutte med et eksempel jeg håper mange kjenner.

Forskere ved Institutt for geofag på Universitetet i Oslo har lenge studert de geologiske forholdene i Øst-Afrika. Tidlig på 1980-tallet ble de kontaktet av tanzanianske myndigheter, som ønsket noen ”ufarlige” geologer til å kartlegge området før de åpnet for oljeleting. Etter dette har UiO fortsatt med forskjellige samarbeidsprosjekter med universitetet i Dar es Salaam og Tanzania Petroleum Development Corporation. Ingen visste at den geologiske kunnskapen, som tradisjonelt har vært av mest praktisk interesse for oljeletere, skulle føre til et unikt vanneventyr.

Vanneventyret tok av da UiO ble kontaktet av Norsk institutt for vannforskning, som samarbeidet tett med Norconsult om vann til Dar es Salaam. Med disse aktørene på plass var det duket for overraskende funn.

 Hydrogeologer som leter etter vann, borer til vanlig ikke dypere enn omkring 150 meter. De har som regel også stoppet boringen når det kommer saltvannsinnslag i brønnen. Ingen hadde tenkt på at det kunne ligge enorme vannmengder i de dypere lagene der oljegeologene leter etter olje. Oljeleterne borer ofte flere kilometer dype brønner for å komme ned til de interessante sedimentene.

 Kunnskap om forkastninger og havbunnsendring fra den langsiktig grunnleggende forskningen ble aktivert av forskere med en tematisk, kortsiktig inngang, og resultatet er funnet av et vannreservoar, en fornybar ressurs, som kan forsyne Dar es Salaam med vann de neste 1000 årene.

 Forskerne på UiO fortsatte som de pleide og endret ikke karakter selv om de plutselig befant seg midt i felten. De fortsatte den komplekse og fruktbare miksen av forskning med forskjellig tidshorisont som så mange norske forskere svarer at de bedriver når man spør dem hva de faktisk gjør – ” most carry out a seemingly complex mix of different R & D”. Derfor er det på tide at begrepene også i den forskningspolitiske debatten harmonerer bedre med virkeligheten. Det vil både forskningen og samfunnet tjene på.