Tale til NIFUs årskonferanse

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksens tale på NIFUs årskonferanse fredag 23.5.2014, der han presenterte regjeringens prioriteringen i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.

 

En fyr jeg kjenner har sommerhus på Hvitsten. Blant eiendommene til Fred Olsen og andre velkjente rederfamilier, gjenstår en liten flik av fordums storhet. Slekten hans pleide å være en i rekken av redere. På slutten av 1800-tallet besluttet hans oldefar at dampskipe var et blaff, og satset videre på seilskuter. Damp gikk forbi seil i 1906, siden gikk det bare en vei. I dag har han en idyllisk hytte, og en varig påminnelse om et åpenbart dårlig valg.

 

I privatlivet tar vi alle valg som får stor betydning for hvilken retning livet tar. Noen veloverveide, andre mer tilfeldige. Slapp av, dette er ikke innledningen på livshistorien min. Det jeg prøver å si er at som politiker kan man aldri si hakuna matata og ta valgene som de kommer seg. Eller stille seg i fjæresteinen og nekte for dampbåtens triumf. De valgene vi tar i kunnskapspolitikken nå, er helt avgjørende for hvordan fremtiden vår blir.

 

Norge har tatt viktige kunnskapsvalg før. Jeg mener Kunnskapsløftet er et av de aller viktigste. Reformen var omstridd da den ble presentert av Kristin Clemet i 2005.  I dag diskuterer vi hvor mye PISA skal vektlegges. Ingen diskuterer om målet for skolen må være det elevene faktisk lærer, de grunnleggende ferdighetene de går ut i livet med. Fordi kunnskapsløftet var et klokt veivalg. Det betyr ikke at vi er ferdige med skolen, men at vi har et sold grunnlag å bygge videre på.

 

For to uker siden la jeg frem Forskningsbarometeret og Tilstandsrapporten. Rapportene bekreftet at selv om vi har mye å være stolte av i norsk høyere utdanning og forskning, så hevder vi oss ikke på kvalitet. Barometeret viser at sammenlignet med resten av Norden, finnes det ikke et eneste område der en norsk institusjon gjør det aller best. Tilstandsrapporten viser at mange av de minste institusjonene våre har for svak kvalitet i både forskning og utdanning. Tidligere i år viste en rapport av Gunnar Öquist og Mats Benner at selv om norsk forskning holder en grei snittkvalitet, så har vi for få miljøer som driver gjennombruddsforskning.

 

Norge har aldri vært rikere. I motsetning til mange av våre europeiske naboer kan vi diskutere prioriteringer, i stedet for kutt. Det er et privilegium som også medfører et ansvar. Vi må ta et veivalg. Ikke fordi vi er presset til å velge en av to veier.  Men la meg ty til et velkjent sitat, av Edmund Burke, for å forklare: ”All it takes for evil to prevail is for good men to do nothing”. Vi må ta aktive valg for å være klart til å mestre de utfordringene vi vet kommer: klima, eldrebølgen eller hva vi skal når oljen en gang tar slutt. Kunnskap er nøkkelen.

 

Nettopp derfor vil regjeringen legge frem en langtidsplan for forskning og høyere utdanning. I Langtidsplanen kommer det til å stå mye om forskning og utdanning, men det planen egentlig handler om er å sikre at Norge er et godt og fremgangsrikt samfunn - også i fremtiden.

 

Siden jeg lanserte nyheten om at vi skal ha en langtidsplan i november, har det vært stor interesse. Mange har spurt, mer enn en gang, om jeg kan avsløre bare litt mer om hva som kommer.  I dag skal jeg lette littegrann på sløret. Planen er ikke ferdig. Men vi har bestemt oss for seks langsiktige prioriteringer. Seks utvalgte områder vi særlig skal rette ressursene i forskning og høyere utdanning inn mot de kommende årene. Jeg skal ikke holde dere på pinebenken.

• Det er ”hav”, ”klima, miljø og miljøvennlig energi”, ”muliggjørende teknologier”, ”bedre og mer effektive offentlige tjenester”,” et innovativt og omstillingsdyktig næringsliv” og ”verdensledende fagmiljøer”.  

 

Dere skal få litt mer enn bare titlene. Men først litt mer om hvorfor vi har valgt akkurat disse. Langtidsplanen skal sikre oss kunnskap som gir konkurransekraft og innovasjonsevne. Kunnskap som setter oss i stand til å løse store samfunnsutfordringer, som å sikre en bærekraftig velferdsstat eller å løse klimautfordringene. For å lykkes med det må vi ha forskning og utdanning av fremragende kvalitet. Skal vi leve av kunnskap, så holder det ikke å være middelmådig. Derfor må vi prioritere tydelig og langsiktig.

 

Så kan vi alltid diskutere risikoen ved at politikere prioriterer. Vi kan jo prioritere feil. Som å satse på feil næring. Det er en reell problemstilling. Og det er derfor vi har valgt prioriteringer som skal bygge fleksibilitet – som skal gi oss flere muligheter i fremtiden, ikke færre.

 

Vi har valgt prioriteringer vi mener gir næringslivet nødvendig konkurransekraft, gjennom å sørge for nytenking og nødvendig kompetanse. De skal også sørge for at hele samfunnet får den kunnskapen og kompetansen som trengs, for eksempel for å kunne mestre eldrebølgen.

 

Planen skal prioritere utdanning og forskning for fremtiden: som stimulerer til ny næring, gjennom nye ideer og solid og omstillingsdyktig kompetanse. Ser vi tilbake i tid er geologifaget en glimrende illustrasjon av hva god ”kunnskapberedskap” kan bety: I 1960 begynte professor Hans Holtedahl å undervise i sedimentologi. Han mente emnet var viktig for å utvikle fagfeltet videre. Den kunnskapen ble helt sentral i utforskningen av Nordsjøen og begynnelsen på oljeeventyret. Vi må sørge for at vi kan være like klare i fremtiden.

 

Og så skal vi, selvsagt, satse på felt der Norge har særlige fortrinn. Det kan være naturressurser, sterke næringer, gode forskningsmiljø eller viktig infrastruktur. For prioriteringen ”hav” kan vi krysse av for alle disse. Hav omfatter her petroleum, marine- og maritime næringer. Norge har verdens nest lengste kystlinje. Vi har alltid levd på og av havet. Den norske skipsflåten er fremdeles verdens femte største (i verdi) og Norsk havforskning begynte allerede med Nordhavsekspedisjonene i 1870-årene. I dag investerer vi 1,4 mrd i forskningsfartøyet Kronprins Haakon nettopp for å ta havforskningen videre. Havet har vært grunnlaget for utallige norske arbeidsplasser, sterke næringer og forskningsmiljø.

 

Gjennom ny kunnskap skal vi sikre at havet fortsetter å være en av de viktigste delene av livsgrunnlaget vårt. I fjor fant for eksempel norske forskere ut at sjødyret tunikat, som man regnet som et slags ugress, kan brukes både til bedre fiskefôr og drivstoff til biler. Og utforskningen av dyphavet er bare så vidt i gang. Regjeringen har som mål at Norge skal være en ledende havnasjon. Her har vi alle forutsetninger for å lykkes!

 

Jeg skal si mer om de fem andre prioriteringene også. Men først vil jeg takke for mange gode innspill. Nå er vi ferdig med den delen av prosessen. Vi har hatt stor nytte av alle de innspillene vi har fått og toppmøtet som statsministeren og jeg arrangerte i vinter. Men jeg regner med at vi kommer til å gå noen runder til med noen sentrale aktører i sektoren før planen går i trykken.

 

 

Vi skal satse på klima, miljø og miljøvennlig energi. Vi har et ansvar for at det også skal gå an leve på jorda også etter oss. Vi må redusere utslippene våre. Vi må skaffe oss mer kunnskap om hvordan klima utvikler seg og hvordan vi kan tilpasse samfunnet vårt. Med akkurat det for øyet skal vi sikte mot å gjøre norsk næringsliv til en ledende leverandør av energi- og miljøteknologi.

 

Muliggjørende teknologier er en nokså kryptisk tittel. Her mener jeg bioteknologi, nanoteknologi, IKT og avanserte industriprosesser. Rektor ved UiO skrev i fjor en utrolig kort og treffende oppsummering av hvorfor dette må være en satsingene våre: Ingen kan forutsi hvilke næringer som vil være dominerende om 30 år. Det vi kan være sikre på, er at grunnlaget for vårt fremtidige næringsliv ligger i et sett med muliggjørende teknologier.

 

Gode og effektive offentlige tjenester er en bærebjelke i det norske samfunnet. Vi nordmenn forventer en velferdsstat som legger rammen for gode og trygge liv, men som også er bærekraftig.  Derfor trenger vi kunnskap og innovasjon som kan gi bedre kvalitet og effektivitet i tjenester.. Det kanskje mest grunnleggende kriteriet for at stat og kommuner skal kunne levere dette, er at vi utdanner folk med riktig og god nok kompetanse.

 

Norsk næringsliv er avhengig av å omstille seg raskere enn noensinne. Vi skal hevde oss i konkurranse med stadig nye økonomier og forberede oss på en fremtid uten olje.  Skal vi opprettholde norsk verdiskaping og velferdsnivå må vi bruke kunnskap til å konkurrere på kvalitet og effektivitet. Det fordrer at vi har solide utdanninger, som gir omstillingsdyktige arbeidstakere. Og at vi får mer forskning og innovasjon i både næringslivet og offentlig sektor.

 

Den siste prioriteringen er verdensledende fagmiljø. Vi skal ha høy kvalitet i hele bredden av forskning og utdanning. Målet er å frem enda flere av de virkelige toppmiljøene. De som kan løse kreftgåten eller finne nye energikilder. De som er best får spille med de beste. Fremragende miljøer er også en viktig inngangsport til store gjennombrudd andre steder.

 

Så vil noen sikkert spørre: Er dette å prioritere? De seks prioriteringene favner bredt, men dette er begynnelsen. Ved å fastslå hva overskriftene i planen har vi gjort tydelige avgrensninger. Uten å lekke fra regjeringens diskusjoner kan jeg si at det finnes langt mer enn seks alternativer. Men vi har valgt de vi mener er alle viktigst for landet. Andre lurer kanskje på om dette er det eneste vi skal forske på. Selvsagt er det ikke det, men det er her vi skal sette inn støtet.

 

Veivalget vi gjør nå handler ikke kun om langtidsplanen. Alle de store grepene vi gjør innen forskning og utdanning skal dra i samme retning: Å styrke norsk konkurransekraft og innovasjonsevne, løse de store samfunnsutfordringene og sikre fremragende kvalitet i forskning og utdanning. Det er også derfor vi har satt i gang en strukturprosess. Vi ønsker at universitetene og høyskolene selv skal være aktivt er med på å forme den nye strukturen. I går sendte jeg ut et oppdrag til alle institusjonene i UH-sektoren. I dialogmøter til høsten ber vi alle institusjoner gjøre rede for hvor de ser sin plass i en fremtidig universitets og høyskolesektor med færre institusjoner. Jeg ønsker en åpen og inkluderende strukturprosess. Det betyr at etter hvert kommer jeg også til å invitere til innspill fra andre interessenter, blant annet instituttsektoren

 

I går ble regjeringen også ferdig med behandlingen av strategien for forsknings- og innovasjonssamarbeidet med EU. Den skal jeg snart offentliggjøre, men jeg skal gi noen små glimt nå. Prioriteringene i Horisont 2020 passer som hånd i hanske med "Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning". Kompasset i vår EU-strategi er også stilt mot de samme store målene som langtidsplanen. Dette er utmerkede forutsetninger for ar vi skal utnytte programmet godt. Jeg har høye forventninger. Regjeringen har en ambisjon at norske forskere skal hente hjem 2 prosent av de konkurranseutsatte midlene i Horisont 2020. Det vil si en aktivitetsøkning på 60 prosent fra det forrige rammeprogrammet. Det er ambisiøst, men fullt mulig!

 

 

Vi dveler ved veivalg fordi de har store konsekvenser. For kunnskapsvalg blir de ofte tydeligere og tydeligere over tid. Et kjapt eksempel. På 1950 tallet var Sør Korea og Nigeria like fattige. Siden da har Sør Korea opplevd en formidabel vekst (på 7,2 % per år til 2010). I dag kan den sør koreanske økonomien måle seg med land som Tyskland og Storbritannia. I Nigeria ser vi en gryende økonomisk utvikling i dag, men i det store bildet har økonomien stått bom stille siden 1950. Det er mange faktorer som forklarer Nigerias stagnasjon. Men veldig enkelt handler dette også om flere dårlige veivalg.

 

Om noen skulle være i tvil, Norge har tatt gode valg før. I 1962 mottok Norge myndigheter et tilbud fra oljeselskapet Phillips. De tilbød seg å koste seismiske undersøkelser for hele en million kroner, mot enerett på utvinning på norsk sokkel. Vi takket nei. Det vil jeg kalle et åpenbart godt veivalg.

  

Et annet mindre, men viktig veivalg for kunnskapsnasjonen Norge var da vi, etter initiativ fra Jon Lilletun trøkket til og satset mer på de beste: Vi opprettet Sentre for fremragende forskning. Det har vi ikke angret på!

 

Regjeringen har hatt tøffe diskusjoner om prioriteringene i langtidsplanen. Det er jeg glad for. Dette skal ikke være ”min” plan. Den gjelder alle sektorer og samfunnsområder. Skal vi lykkes med langtidsplanen, med dette veivalget, må vi legge hele regjeringens tyngde bak den. Det gjør vi.

 

Langtidsplanen er et stort veivalg. Et valg vi tar også for dem som kommer etter oss. Våre valg påvirker hva vi skal leve av om ti år, men også om hundre. Derfor må vi lykkes.