Statsråd Øystein Djupedals tale i Røde Kors Humanitært Forum, 08.03.06, Røde Kors Hovedkvarter, Oslo.

Jeg er svært glad for å kunne være til stede i Humanitært Forum. Vi som er her i dag har, slik jeg ser det, det samme målet for øye: alle vil vi gi vårt bidrag til at barn og ungdom, med ulike sosiale og økonomiske forutsetninger, gis de samme mulighetene til utdanning og arbeid.

Med én gang vil jeg understreke; det finnes ingen enkle løsninger på de utfordringene vi står overfor i skoleverket, og ingen enkelt fasit på hvordan vi best skal nå målene. Her må alle gode krefter trekke i lag. Noen hovedgrep kan og må gjøres sentralt, men mange tiltak må uten tvil tilpasses ulike regionale og lokale forhold i vårt langstrakte og utrolig sammensatte land.

Jeg vil, når jeg har anledningen til det, få takke Røde Kors for mangeårig innsats med leksehjelp til barn og ungdom. Offentlige og private ordninger på dette området er ikke på kollisjonskurs. De utfyller hverandre.

Jeg har som statsråd for Kunnskapsdepartementet, med ansvar for hele utdanningsforløpet, fra barnehage til universitet, fått en unik sjanse til å løfte fram dette spennende feltet på den politiske arenaen. At det skal være helhet og sammenheng i de tiltakene som settes inn og i den politikken som føres, vil være noe jeg vil være svært opptatt av i min jobb som Kunnskapsminister.

Sosial utjevning
I Soria-Moria-erklæringen slår Regjeringen fast at den vil styrke utdanningens rolle som verktøy for sosial utjevning. Det skal skje gjennom å sikre alles tilgjengelighet til utdanning og kunnskap.

Innledningsvis er viktig å påpeke at det norske utdanningssystemet allerede har mange kvaliteter å skilte med. Utdanningen og skolen i Norge er i utgangspunktet basert på prinsipper om fellesskap, lik tilgang for alle og samme muligheter for livslang læring. Det er dokumentert høy trivsel i norske skoler og i barnehager, men vi kan ikke slå oss til ro med at elever trives sosialt. Skolens primæroppgave er utvikling av kunnskap gjennom å legge til rette for læring hos hver enkelt. Trivsel og læring er to størrelser som går hand i hand, og som trekker i samme retning. Skolene og vi må derfor jobbe for både sosial trivsel og faglig læring.

Det er en kjensgjerning at utdanningssystemet er samfunnets viktigste arena for sosial mobilitet. Det er dessverre et faktum at utdanning og kunnskap er goder som er skjevt fordelt. Hver femte ungdom forlater utdanningssystemet uten å ha kvalifisert seg for et yrke eller for videre studier. Det som er særlig alvorlig, er at ulikhetene er systematisk forfordelt, og at denne ulikheten i stor grad blir overført fra en generasjon til en annen. Man kan til en viss grad si at skolene våre reproduserer sosiale forskjeller.

FUG
Foreldreutvalget for grunnskolen (FUG) har i flere sammenhenger understreket at skolen er en viktig aktør i arbeidet med å utjevne sosiale forskjeller. Mye av det som trekkes fram kan knyttes til behov for holdningsendringer, både i lærerutdanningen, i skolen og i hjemmet:

• Ofte plasseres foreldre i båser som ressurssterke – ressurssvake, akademiske – eller ikke-akademiske hjem, hjem med eller uten kulturell kapital, innvandrerforeldre eller norske foreldre. Denne båstenkningen har vist seg ikke bare å styre lærernes holdninger og forventninger til foreldregruppen, men har også hatt en smitteeffekt på hvordan de igjen har forholdt seg barna i klasserommet.
• Det er potensielt en stor gevinst i å stille like krav og forventninger til alle foreldre, uansett bakgrunn. En god lærer vet at alle foreldrene er viktige for barnas totale læringsmiljø, og at samtlige har noe å bidra med, om enn på ulike områder. Opplever foreldrene at lærerne ser på dem som ressurspersoner, så legger det grunnlaget for gode og tillitsfulle relasjoner mellom skole og hjem.
• FUG trekker også frem foreldrenes holdninger til skolen. Hvis foreldrene selv bærer på negative erfaringer fra egen skolegang påvirker dette ofte hvordan deres barn igjen opplever enkeltfag eller i verste fall skolen som helhet. På dette området er det fremdeles mye ugjort i skole-hjem samarbeidet.

Å bryte onde sirkler er ofte vanskelig. Særlig elever med lavt utdannede foreldre og minoritetsspråklige elever, står i større fare for å ikke få en utdanning som kvalifiserer for jobb eller videre utdanning, enn elever fra andre sosiale grupper. De som ikke fullfører utdanningen taper de på mange områder i livet. For fullført utdanning bidrar til inkludering i arbeidsmarkedet, trygg inntekt, bedre helse, større samfunnsdeltakelse og ikke minst lavere kriminalitet.

Med et stadig mer kunnskapsbasert samfunns- og næringsliv, vil det bli enda vanskeligere for nye generasjoner å ha lav eller manglende utdanning. Her må det iverksettes både kortsiktige og langsiktige tiltak for å skape endring!

Ny stortingsmelding for sosial utjevning
Det er også noe av bakgrunnen for at vi har startet et arbeid med en ny stortingsmelding om utdanning som verktøy for sosial utjevning. Jeg har stor tro på at denne meldingen, som vi vil legge frem til høsten, vil den kunne gi oss en helhetlig analyse av hvordan ulikheter oppstår, videreføres og i noen tilfeller også forsterkes i de ulike delene av utdanningssystemet. Jeg har ambisjoner om at vi med hjelp av meldingen vil være i stand til å identifisere de barrierene som hindrer sosial utjevning i utdanningen.

Det jeg ønsker meg, er at arbeidet med meldingen skal munne ut i tiltak som kan bryte negative sosiale mønstre. Vi vet blant annet at jo tidligere man starter med tilpasset undervisning, desto større er muligheten for å hindre at elever sakker akterut.

Selv om hovedfokuset i meldingen vil være konsentrert om utdanningssystemet, ønsker vi også samtidig å se nærmere på læringsarenaer utenfor utdanningssystemet, særlig i forhold til barn under skolealder og i forhold til voksne.

Før jeg går videre i mitt innlegg, har jeg også lyst til å nevne at Arbeids- og inkluderingsdepartementet arbeider med en stortingsmelding om samme tema. Deres melding vil omhandle arbeid, vedferd og inkludering. Disse to meldingene vil utvilsomt, når det er ferdigstilte, utfylle hverandre og sikre at regjeringen grundig får drøftet og iverksatt helhetlige tiltak for sosial utjevning og inkludering.

Kunnskapsløftet
Som sikkert flere av dere er godt kjent med, er vi godt i gang med en ny reform i grunnskolen og videregående opplæring. Reformen, Kunnskapsløftet, starter for alvor på skolene til høsten selv om skoleeiere, rektorer og lærere allerede er i gang med å planlegge reformen.

Kunnskapsløftet er i seg selv et sett med utviklings- og forbedringstiltak som vil styrke den offentlige skolen og fagopplæringen. De ulike tiltakene i Kunnskapsløftet, hver for seg og samlet, er viktige bidrag for å sørge for en bedre tilpasset opplæring for den enkelte elev og for å sikre en bedre gjennomføring i videregående opplæring. Jeg vil ikke gå nærmere inn på Kunnskapsløftet her i dag, men henvise videre til www.kunnskapsloeftet.no for de som søker mer informasjon om dette.

Utdanningsdirektoratets plan for «prosjekt leksehjelp»
I tillegg til stortingsmeldingen som er på trappene, er det nå også satt i gang et prosjekt direkte rettet inn mot leksehjelp. Dette er jeg glad og stolt for at vi har fått til.

Utdanningsdirektoratet har i år fått i oppdrag å følge opp utprøving og evaluering av leksehjelp innenfor en ramme på 10 mill. Det de skal er å:

skaffe en oversikt over pågående arbeid med leksehjelp og eventuelle evalueringer av dette

iverksette utprøving og evaluering av leksehjelp på alle trinn i grunnopplæringen

bidra til erfaringsspredning av gode modeller for leksehjelp

Prosjektet de nå går i gang med har bl.a. sin bakgrunn i Soria Moria-erklæringen. Her sies det eksplisitt at hensikten med leksehjelp er å bidra til sosial utjamning, og det påpekes at det økte timetallet i grunnopplæringen også skal gi rom til leksehjelp.

For departementet er det viktig at forsøkene med leksehjelp må sees i sammenheng med de allerede eksisterende strategiplanene som dere kanskje kjenner til. Vi har egen strategiplan for å fremme elevenes leseferdigheter, vi har en egne strategiplan for økt kompetanse innen realfagene, og vi har en egen strategiplan for å fremme læringen til minoritetsspråklige elever, for å nevne noen. Gjennom sistnevnte strategiplan har departementet bl.a. støtte Røde Kors leksehjelpsprosjekt med midler.

Utprøvingene med leksehjelp som vi nå iverksetter skal involvere ulike skoleslag og trinn, være forskjellige og ha ulike hjelpere. De skal sees i sammenheng med SFO og den enkelte skoles tilgang til datautstyr og bibliotek.

I arbeidet med å utvikle mer kunnskap om leksehjelp er det et klart behov for å få oversikt over de tilbudene som allerede eksisterer. Og vi, i første rekke Utdanningsdirektoratet, vil selvsagt samarbeide med Røde Kors for å få deres erfaringer og råd med oss i veien videre. Sentrale spørsmål i arbeidet med leksehjelp vil være:

1. Hva kjennetegner de tilbudene om leksehjelp som i dag eksisterer i norsk skole med hensyn til organisering, ansatte, innhold og målgrupper?
2. I hvilken grad er det sammenheng mellom ulike organiseringsmodeller for leksehjelp og de resultatene som oppnås?
3. Kan leksehjelp være et egnet virkemiddel i forhold til å redusere den sosiale reproduksjonen som foregår i skolen?
4. Hvilke konsekvenser kan ulike modeller for leksehjelp få for samarbeidet mellom hjem og skole og foreldrenes involvering i barnas skolegang?

Det eksisterer i dag kunnskap som viser at foreldrene betyr mye for barn og unges prestasjoner i skolen. Spørsmålet vil være om ulike modeller for leksehjelp vil kunne forsterke eller vil redusere foreldrenes engasjement i barns skolegang.

Innsatsområder
Prosjekt leksehjelp skal bestå av tre hoveddeler. En kartleggingsdel som skal gi informasjon om utbredelsen av modeller for leksehjelp innen ulike skoleslag og klassetrinn.

Videre en del for utprøving av ulike modeller på forskjellige klassetrinn for å finne ut hvilke resultater som kan oppnås ved bruk leksehjelp.

For det tredje skal det gjennomføres en egen evaluering av de ulike modellene for leksehjelp, for å få best mulig svar på de spørsmålene som er stilt.

Det er lagt opp til utprøving av ulike modeller:

• Skolebaserte modeller for leksehjelp der tilbudet drives av den enkelte skole
• Leksehjelp i skolefritidsordninger (SFO) der SFO har ansvaret for leksehjelp
• Leksehjelp ved bruk av frivillige organisasjoner
• Nettbasert leksehjelp
• Leksehjelp ved å styrke foreldrenes kompetanse

I disse modellene for leksehjelp vil det bli lagt stor vekt på å differensiere tilbudet for å kunne gi leksehjelp til spesifikke målgrupper. Aktuelle målgrupper vil her være minoritetsspråklige elever og barn av foreldre med lavt utdanningsnivå.

Leksehjelp ved å styrke foreldrenes kompetanse
Forskning viser at mange foreldre er svært usikre på hvordan de skal hjelpe egne barn med skolearbeid, og de opplever at egen kompetanse ikke strekker til. En del av disse foreldrene utrykker at de velger ikke å hjelpe egne barn av frykt for å gjøre feil. Her ligger det i skole-hjemsamarbeidet et betydelig potensiale til forbedring.

Jeg er personlig opptatt av å sikre at foreldrene har en sterkt tilknytning til skolen, og at skolene sørger for å legge til rette slik at alle foreldre føler seg inkludert og berettiget til å mene noe om barnas skolegang.

Foreldreskoler
En mulighet vil her være å videreutvikle erfaringene fra foreldreskoler. Dette er et tilbud som er iverksatt i enkelte skoler ved at foreldre gis kompetanse i å støtte opp om barnas skolegang. Her kan foreldre få kjennskap til dagens skole, betydningen av egen rolle i barns skolegang samt kunnskap om hvordan leksehjelp og annen støtte til egne barns skolegang bør utføres. På denne måten kan det store antallet foreldre i norsk skole bidra på en konstruktiv måte i forhold til å støtte opp om egne barns skolegang.

Jeg har lyst til å nevne et prosjekt som Nasjonalt senter for Matematikk i opplæringen har iverksatt der de inviterer foreldrene til skolen slik at foreldrene skal lære og bli trygge på matte. Det er sikkert flere foreldre som opplever å komme til kort når de skal hjelpe "poden" med matematikkleksene, særlig i ungdomskolen og i videregående opplæring. Prosjektet tar foreldrene på alvor, og er et eksempel på hvordan vi kan bidra med leksehjelp, denne gangen via foreldrene.

Konferanser og seminarer
Utdanningsdirektoratets prosjektet om leksehjelp skal pågå frem til og med 2008. Utprøvingen av ulike modeller for leksehjelp skal skje i skoleåret 2006/2007 og 2007/2008. Erfaringene som gjøres skal avslutningsvis spres og følges opp gjennom konferanser og seminarer på sentralt og regionalt nivå, der fylkesmennene og høyskolene vil være viktige aktører. Det er aktuelt å samarbeide med FUG og skolens interesseorganisasjoner, slike som KS, Elevorganisasjonen og lærerorganisasjonene. Og selvsagt Røde Kors.

Samhandling med ulike strategiplaner
Jeg nevnte så vidt i stad de allerede eksisterende strategiplanene på en rekke områder. Flere av disse skal revideres i våres, og leksehjelp vil kunne være naturlig å trekke inn i den sammenheng. Jeg merket meg at det særlig var i faget matematikk elever rapporterer om behov for lesehjelp, så dette kan da være aktuelt i forhold til strategiplanen "Realfag, naturligvis!" Det kan også være aktuelt i strategiplanene og prosjektene: «Gi rom for lesing», «Likeverdig utdanning i praksis», «Kompetanse for utvikling» og «Fysisk aktivitet og måltider i skolen».

- Jeg oppfordrer for øvrig alle å gå inn på Kunnskapsdepartementets nettsider på Odin, for å gjøre seg kjent med innholdet i disse planene.

Avslutning
Kompetente og engasjerte ansatte i lærerhøyskolene, skoleverket og barnehagene er en forutsetning for at vi skal kunne forbedre hverdagen for elevene.

For å kunne fatte de rette beslutningene underveis trenger jeg innspill fra mange hold. Mitt eget embetsverk er selvfølgelig en viktig dialogpartner. Men erfaringene som jevnlig høstes fra elevene selv, deres foreldre, lærere, og andre parter som er del av barn og ungdoms oppvekst- og læringsmiljø, er helt nødvendige for å kunne justere kursen i riktig retning.

Alle innspill fra møtet i dag tar jeg med meg tilbake til det videre arbeidet i departementet.

Takk for oppmerksomheten!