Norges musikkhøyskole-en viktig byggestein

Av kunnskapsminister Kristin Halvorsen

Først vil jeg gratulere prisvinnerne med Edvard-prisen! Jeg har dessverre ikke hørt verkene til Kjell Samkopf. Men komposisjonen til Ørjan Matre som vi nettopp hørte var overraskende og vakker og. Jeg er overbevist om at vi her kan vente oss nye, store opplevelser i årene som kommer.

Det at jeg står her, på et arrangement på Ultima-festivalen, er et viktig signal. Det viser hvor stort ansvarsområdet til Kunnskapsdepartementet er, og hvor mangfoldig kunnskapsbegrepet er. Kunnskapssamfunnet omfatter ingeniører som bygger tekniske installasjoner for å forstå og utvikle teknologien. Og det omfatter musikere som skaper og framfører kunstneriske verker for å utforske musikken, og  som bruker sin kunnskap til å reflektere over seg selv, oss andre og samfunnet. Musikk rører ved det skapende og levende i oss. Det er det mest direkte og universelle språket vi har tilgjengelig. Derfor handler musikk også om hvem vi er og hvordan vi lever.

For mange av dere som er her i dag, er Norges musikkhøgskole først og fremst en av de største konsertarrangørene i Norge med cirka 300 konserter i året. For meg som Kunnskapsminister, er imidlertid høgskolen en nødvendig byggestein i kunnskapssamfunnet.

Rollene henger uløselig sammen: Høyere utdanningsinstitusjoner i musikk, scenekunst og billedkunst skal drive kunstnerisk virksomhet på høyeste nivå. Samtidig forventer vi langt mer av utdanningsinstitusjonene enn av ordinære kulturinstitusjoner.

Vi forventer at institusjoner som Musikkhøgskolen bruker sin kunstneriske virksomhet til å drive forskning og fagutvikling og til å gi den beste musikkutdanningen som er mulig. Det forskes ikke bare på kunsten, men også gjennom den. Og kunnskapen blir gjerne dokumentert på svært kreative måter. Dette kunstneriske utviklingsarbeidet er en svært betydningsfull del av den humanistiske tradisjonen.

”Kjenn deg selv!” sa de i gamle Hellas. Spørsmål som hvem er vi?, hvor skal vi? og hvorfor?, har alltid gyldighet og relevans. Gjennom de humanistiske fagene kan vi lære noe om hva det vil si å være menneske. Og ikke bare hver og en av oss, men også et samfunn må reflektere over seg selv – noe det siste året har vist oss så alt for tydelig.  Alle vitenskapene bidrar, men det er kanskje her humaniora og samfunnsvitenskapene har sin styrke framfor andre vitenskapsområder.

I den sammenheng vil jeg særlig trekke fram den betydelige satsingen på kunstnerisk utviklingsarbeid vi har gjort i Norge. Det har vakt oppsikt internasjonalt at norsk høyere utdanning sidestiller det som på engelsk kalles Artistic research med tradisjonell akademisk forskning. Satsingen har vært drevet fram av institusjonene selv. Kunnskapsdepartementet har bidratt med penger til et eget program for prosjekter og stipendiater i kunstnerisk utviklingsarbeid.

Og Musikkhøgskolen har virkelig gjort seg gjeldende i satsingen: Så mange som 16 av dagens 22 stipendiater i musikk hører til her på høyskolen.

De største utfordringene i dag er globale, enten vi snakker om økonomi, miljø eller religion. Vi må studere det som skiller oss og det som forener. Vi må sørge for kunnskapsflyt mellom folk og kulturer. Vi vet at utfordringene er store, og at vi vet at vi er avhengige av at mennesker med temmelig ulike verdensanskuelser kan samarbeide på måter de aldri har gjort før.  De humanistiske fagene-  når kvaliteten er høy- bør kunne lede an og bidra med relevant og svært nyttig innsikt.

Mye tyder på at kvaliteten er høy her på Musikkhøgskolen. Skolen har en høy stjerne internasjonalt og tiltekker seg dyktige studenter fra hele verden. Skolen utdanner mange av våre beste musikere og musikkpedagoger.

De strategiske satsingene som høyskolen har gjort, er nok en av grunnene til dette.

Den humanistiske forskningen i Norge lider under å være fragmentert i litt for mange små fagmiljøer. Dette gjelder slett ikke bare humaniora!

For at norsk forskning og høyere utdanning skal kunne hevde seg også i framtida, er institusjonene nødt til å konsentrere den faglige innsatsen sin om færre fagområder. Og de er nødt til å organisere seg slik at tverrfaglighet og samarbeid får blomstre.

Her er Musikkhøgskolen et forbilde. De har konsentrert seg om et fåtall satsingsområder. Ett av dem er ny og eksperimentell musikk som nå går inn i Arne Nordheim-senteret. Og slik Arne Nordheim eksperimenterte på tvers av kunstartene, forventer jeg at også senteret blir grunnleggende tverrfaglig og tverrkunstnerisk.

Mer systematisk deling av kunnskap er nødvendig for at høyere utdanning og forskning skal komme samfunnet til gode på en bedre måte enn i dag. Dette blir en av bærebjelkene i den nye forsknings- og høyere utdanningspolitikken som regjeringen nå arbeider med.

Det samarbeidet som vi her er vitne til, mellom Musikkhøgskolen og Ultima-festivalen, er et godt eksempel på slik kunnskapsoverføring mellom akademia og samfunnet. Sammen sikrer dere at både norsk og utenlandsk samtidsmusikk blir formidlet i Norge. Dere gjør et viktig arbeid for å gjøre samtidsmusikken kjent og åpne folks ører for den

Nysgjerrighet, åpenhet, risikovilje, og en utrettelig interesse for det nye. Dette er verdier som blir brukt for å beskrive Arne Nordheim. Jeg ønsker Musikkhøgskolen lykke til med sin faglige og kunstneriske pionervirksomhet. Jeg antar det blir mye eksperimentering og lek – seriøs og dokumenterbar lek :) – i Arne Nordheims ånd.

Og da gjenstår det bare å erklære Arne Nordheim-senteret som offisielt åpnet.