Kunnskapsløftet og den digitale kunnskapsallmenning

Statssekretær Lisbet Rugtvedts innlegg på konferansen Skolen i digital utvikling i regi av NTNU, Utdanningsdirektoratet og Kunnskapsdepartementet, 04.12.06, Lillestrøm.

Kjære forsamling

Takk for invitasjonen til å åpne konferansen ”Skolen i digital utvikling”. Jeg er imponert over deltakelsen og gleder meg sammen med arrangørene over at det er over 400 som har funnet veien hit til konferansen.

Det er et viktig tema som er på dagsorden. Med kunnskapsløftet løftes det å kunne bruke digitale verktøy fram som en grunnleggende ferdighet på linje med å utrykke seg muntlig og skriftlig og å kunne regne. Samtidig vil god bruk av IKT kunne bidra til kvalitetsheving og til bedre faglige resultater i skolen som kunnskapsløftet har som siktemål.

Som programmet for konferansen viser er en god digital utvikling i skolen et mangefasettert tema. Etter mange år med sterk fokus omkring de rene tekniske sidene av saken, er den pedagogiske bruken av IKT komme i økt fokus. Det er bra og en utvikling vi må forsterke. For gode verktøy er lite verdt om man ikke vet å bruke dem riktig.

Vi er midt i gjennomføringen av kunnskapsløftet. Mitt inntrykk fra kontakt med skolesektorene denne høsten er at det er jobbet godt og hardt med reformen. Økt fokus på kunnskaper og ferdigheter, samtidig som vi understreker et bredt kunnskapssyn med vekst også på kulturell og sosial kompetanse er tatt godt i mot av lærerne.

Vår regjering er opptatt av at kunnskapsløftet med nye læreplaner og nye læremidler må inngå i en helhetlig satsing på skolen om vi skal lykkes i å oppnå bedre resultater. La meg derfor kort går igjennom noen av de satsingene vi har lagt vekt på i det året vi har hatt rødgrønn regjering:

Hva har den nye Regjeringen oppnådd så langt?

1. Kvalitet koster. Vi har styrket kommuneøkonomien med ca. 14 milliarder (budsjettene 2006 og 2007 samlet) - samt 2,5 milliarder i utvidet skatteanslag.

2. Kvalitetsutvikling krever oppfølging og vurdering: Vi har ryddet opp i kaoset rundt de nasjonale prøvene. Utarbeidet rammeverk og oppnådd ro og enighet. Pilotene -5-8 trinn lesing, engelsk/ norsk/matematikk. Nye prøver som kommer på høsten, ikke våren.

3. Kvalitet krever at vi samler innsatsen og styrker fellesskolen: Vi har stoppet en ukontrollert framvekst av private skoler. Glad for støtte. 150% vekst i videregående - ny lov på høring.

Vi har opprettholdt satsingen på kompetanseutvikling; 2005 - 300 mill. kr., 2006 - 375 mill. kr., og 2007 - 375 mill. kr.

Jeg vil komme litt tilbake til arbeidet med kompetanseutvikling senere i innlegget.

4. Som et ledd i det å tenke helhetlig har vår regjering inkludert barnehagene i kunnskapspolitikken. Dette lå også som en anbefaling fra Kvalitetsutvalget som kom med grunnlagsarbeidet for kunnskapsløftet.

Det gjennomføres et historisk løft for å gi barnehageplass til alle. Midlene til kompetanseutvikling ble styrket med 50 mill. kroner i 2006. Ca. 60 mill. kroner er fordelt til barnehageforskning, utviklingsarbeid og kompetanseheving for personalet. Midlene til kompetanseutvikling vil bli ført videre på samme nivå i 2007. Utvidet Program for praksisrettet FOU i lærerutdanningen til også å omfatte barnehagene.

5. Vi fornyer og forsterket strategiplaner; Realfag, Læringsmiljø, Entreprenørskap, Likeverdig opplæring i praksis og strategi for språkopplæring kommer om ikke så lenge.

6. Vi har lagt til rette for gratis læremidler i videregående skole. Dette bør bli både en sosial reform og en reform som kan bidra til en god utvikling når det gjelder overgang til mer digitale læremidler.

Dette er noen av de grepene vi har gjort og som viser en klar kurs framover: vi satser på fellesskolen, vi satser på kvalitet og på bedre faglige resultater gjennom videreføring av kunnskapsløftet.

Hva gjør vi nå?
Om kort tid vil vi legge fram en stortingsmelding om utdanning og sosial utjevning. Dypest sett dreier den seg om hvordan alle elever kan nå sinemål gjennom opplæringen. Gjennom egen innsats og en undervisning som gir utfordringer, hjelp, støtte og veiledning. Da blir skolen et sted der elevene får oppleve hvordan gleden ved mestring skaper motivasjon for ny innsats. Og opplevelsen av mestring skaper selvtillit for å gå løs på nye oppgaver. Dette er et hovedpoeng for Regjeringen. Vi legger til grunn et livslangt perspektiv i meldingen og er tydelige på at tidlig innsats er viktig i mange sammenhenger. En hovedutfordring er å få bukt med frafallet i videregående skole. Her finnes ikke veldig enkle oppskrifter – vi har tro på at en helt fra barnehagealder må arbeide systematisk for at alle skal lykkes gjennom hele utdanningsløftet – fullføre og nå sine faglige mål.

En viktig faktor for å sikre bedre resultater og at alle elever møter høye forventninger er elevvurdering. Her står vi overfor fire utfordringer:

1. Å etablere en kultur der både elever og lærere har gjensidige forventinger om vurdering og tilbakemelding

2. Å lage et system og regelverk for elevvurdering, som både omfatter vurdering som del av læringsprosessen og sluttvurdering. Her er det behov for opprydding og klargjøring. Særlig blir det viktig å tydeliggjøre formåletmed vurderingen. Dette betyr ikke å svekke lærernes selvstendige arbeid og ansvar. Derfor vil det videre arbeider skje i nært samarbeid med både lærer- og elevorganisasjonene.

3. Å styrke og utvikle lærernes kompetanse i vurdering og tilbakemelding. Kompetanse i vurdering må bygge på faglig og metodisk innsikt. Men kompetanse i vurdering har også en svært personlig komponent, og det er evnen og viljen til å stå fram som en tydelig yrkesutøver. Vi vil sikre at midler til kompetanseutvikling også går til vurdering. Vi vet at det står høyt på lærerens prioriteringsliste.

4. Å bidra til forskning om vurdering, særlig samspillet mellom vurdering og læringsutbytte.

Et viktig tiltak både for den videre oppfølging av kunnskapsløftet og av stortingsmeldingen vår om sosial utjevning er Kunnskapsløftet – fra ord til handling. Det er en videreutvikling av Program for skoleutvikling og er tilføret 66 millioner ekstra. På den måten kommer vi straks i gang med tidlig innsats for elever som har problemer og tiltak for å bedre gjennomføringen i videregående opplæring.

Støtte til lærere og ledere
Gode lærere og god skoleledelse er en forutsetning om vi skal lykkes både med kunnskapsløftet, bedre sosial utjevning og håndtering av digital utvikling. Fra vår side vil vi følge opp NOKUT-evalueringen av lærerutdanningene og satse videre på kompetanseutvikling.

På dette området som svært mange andre er vi avhengig av at alle ledd tar sitt ansvar: skoleeierne må bli enda bedre i å gi skolene gode rammebetingelser og i sin faglige oppføling. Skolelederne har en sentral posisjon i kvalitetsarbeidet.

Det viser seg at kvaliteten på arbeidet i kunnskapsorganisasjoner er nært knyttet til om de som arbeider der opplever seg som en aktør og ikke som en brikke. I stor grad dreier det seg om å vise tillit. Dette gjelder i høyeste grad skolen, som ikke kan drives etter noen former for kommandoprinsipper. Det er noe både vi nasjonalt, skoleeiere og skoleledere må merke seg.

Skoler med tydelige ledere, og selvstendige lærere som får tillit og tar ansvar, oppnår de beste resultater. Skoleeiere som er i stand til å verdsette det arbeidet som blir utført, bidrar til å skape kultur for læring og mestring. Vi vil arbeide for å utvikle en skole der det er handlingsrom for kreativitet og nytenking i det daglige arbeidet. På samme måte som elever er forskjellige, er også lærere det. Forskjellighet er ikke alltid like lett å handtere, men like barn leker ikke alltid best.

Når det gjelder skoleledelse er det viktig å se den i sammenheng med utviklingen av skolen som lærende organisasjon. Vi trenger skoler som er i stand til å bruke og utvikle sin kunnskap om resultatet av egen virksomhet til beste for elevenes læring. Vi vet fra forskningen mye om hva som kjennetegner skoler som lykkes, og vi vet også mye om hvordan IKT kan bidra til utvikling av lærende organisasjoner.

Dersom en skole skal bli en lærende organisasjon trenger de en ledelse som har autoritet, legitimitet og beslutningsdyktighet. En ledelse som uttrykker klare forventninger om høy kvalitet, som er i stand til å gi både ris og ros – særlig det siste – og som er i stand til å stimulere og bruke lærernes ulike talenter.

I forbindelse med Kunnskapsløftet har staten bevilget mer til kompetanseutvikling enn til noen tidligere reformer. Det har kommet kritikk av at midlene i 2006 ikke i like stor grad har nådd fram til lærerne alle steder. Den informasjonen jeg har fått, forteller om ganske store forskjeller i kommunene. Noen steder har det vært meget godt samarbeid mellom skoleeier, skole og organisasjonene. Andre steder er bildet motsatt.

Vi tar den kritikken som er reist på alvor og vil derfor i forbindelse med neste tildeling enda tydeligere presisere at det skal stilles krav til lokal forankring og inkluderende prosesser, hvor lærerne kan være med på å legge premisser for bruken av kompetansemidler før pengene utløses fra statens side. For kort tid siden hadde vi møte med alle partene i strategien og vi kom fram til 12 punkter for den videre oppfølgingen. Særlig sentralt står forankringsarbeidet og å styrke rapporteringen.

Digital kompetanse – mot den digitale allmenningen
I Soria Moria-erklæringen varslet vi en sterkere satsing på IKT. Vi skrev blant annet at satsingen på lærerkompetanse, utstyr og læremidler skulle styrkes. Videre lovet Regjeringen å sikre den digitale allemannsretten for landets befolkning.

Den digitale allemannsretten, som har vært knyttet til bredbånd, kan vi ta ett steg videre i det jeg vil kalle den digitale allmenningen. Begrepet ”allmenning” er rotfestet i språket vårt og betegner som regel en fellesskapsressurs som er tilgjengelig for de som ønsker å benytte seg av ressursene – enten gratis eller for en veldig lav inngangsbillett. For meg er den digitale allmenningen en viktig del av den fellesskolen vi har satt oss som mål å trygge og styrke.

Den digitale allmenningen kan beskrives på flere måter. Jeg vil i dag konsentrere meg om fire områder: inkludering, innhold, tilgang og kompetanse.

1. Digital inkludering
Digital inkludering gjelder dypest sett at ingen i utdanningssystemet eller andre sektorer skal bli tapere eller skjøvet utenfor av den digitale utviklinga. Her har vi fortsatt ugjort arbeid. La meg peke på noen saker vi kommer til å legge vekt på i Regjeringens videre satsing på IKT:

• Skolen skal tilby elever en likeverdig tilgang til IKT. Vi vet at tilgang til IKT i hjemmene fortsatt er avhengig av foreldrenes utdannings- og inntektsnivå. Skolen må sikre alle elever tilgang til IKT uavhengig av sosial, etnisk og geografisk bakgrunn.
• Elever lærer forskjellig. Vi må styrke tilgangen på digitale læremidler og kunnskapskilder for å støtte ulike læringsstrategier og ivareta metodefriheten i skolen.
• Vi satser på åpne standarder, universell utforming og språkteknologi.

2. Digitalt innhold
Tilgang på godt innhold er en viktig forutsetning for læringsarbeid, og tilgang på digitalt innhold blir av mange betegnet som en viktig driver for en sterk integrasjon av IKT i undervisning og læring. Forsknings- og kompetansenettverket for IT i utdanningen (ITU) kom for ett års tid siden med rapporten ”Digital skole hver dag”. I rapporten understrekes den betydning digitalt innhold har som en viktig drivkraft for teknologibruk i en IKT-basert læringssituasjon. Innholdsområdet er derfor meget viktig, og det kommer til å skje mye her i tiden fremover.

Hovedprinsippene i vår politikk med hensyn til digitalt innhold er at den statlige innsatsen skal rettes mot å stimulere etterspørsel etter digitale lærings- og kunnskapsressurser for å øke tilbudet og mangfoldet og at læremidler skal være gratis tilgjengelig i videregående opplæring. Dette innebærer at staten skal være varsom med å blandet seg inn på tilbudssiden. Det skal markedsaktørene ta seg av.

På ett viktig område gjør vi god et unntak her, og det gjelder det vi kan kalle Nasjonalarven, dvs pedagogisk tilrettelegging av digitalt materiale fra arkiver, biblioteker, museer og allmennkringkastere som NRK. Det er flere grunner til at det er viktig å få nasjonalarven på nett. Her vil jeg bare nevne at de nye læreplanene har kunnskapsmål som forutsetter bruk av digitale kunnskapskilder, og jeg synes det er veldig viktig å sikre alle elever og lærere tilgang til disse skattene.

Stortinget vedtok i behandlingen av Revidert Nasjonalbudsjett i juni å bevilge 50 millioner kroner på digitale læremidler i videregående opplæring, og midlene ble lyst ut i sommer.

Satsingen har fire mål:

• Å øke tilgang til og bruk av digitale læremidler i videregående opplæring.
• Utvikle videregående skolers og skoleeiers kompetanse som utvikler og/eller bestiller av digitale læremidler
• Øke volum og mangfold av digitale læremidler rettet mot videregående opplæring.
• Over tid å redusere elevenes utgifter til læremidler

Dette er midler vi ønsker å få mye ut av. Fylkeskommunene vil bli bedre bestillere og utviklere av digitalt innhold, og jeg tror denne satsingen vil skjerpe konkurransen i innholdsmarkedet.

Gratis læremidler i videregående opplæring
I Soria Moria-erklæringen lovet Regjeringen å innføre gratis læremidler i videregående opplæring. Det løftet har vi holdt. I statsbudsjettet for 2007 har vi fremmet forslag om at det fra høsten 2007 blir innført en todelt ordning der fylkeskommunen får ansvar for at elevene får nødvendige trykte og digitale læremidler. I tillegg får elevene et ikke-behovsprøvd stipend gjennom Lånekassen som skal være med og dekke andre læremidler og nødvendig individuelt utstyr. Ordningen blir innført for elever på Vg2 fra høsten 2007. Totalt har vi foreslått en bevilgning på over 370 millioner til dette for neste år. Våren 2007 vil Regjeringen fremme forslag om endring av blant annet Opplæringsloven som fastsetter ansvaret for fylkeskommunene.

Flere av fylkeskommunene har tatt opp spørsmålet om det er mulig å pålegge elevene å anskaffe seg bærbare PCer. Vår tolkning av dagens lovverk er at det er mulig under den forutsetning at elevenes totale utgifter ikke øker. Vi har nettopp sendt ut på høring forslag til endring i Opplæringsloven der vi foreslår at skoleeiers ansvar for læremidler bør forankres med lovregulering i opplæringsloven og friskoleloven på lik linje med andre plikter. Vi presiserer også at departementet legger til grunn at utgiftene til pc-er, uavhengig av om disse er stasjonære eller bærbare, i sin helhet skal dekkes av fylkeskommunen og den frittstående skolen. Dette innebærer at den muligheten skoleeier har hatt til å kreve at elevene holder seg med bærbar pc ikke lenger vil være tilstede, og at det heller ikke vil være anledning til å kreve delfinansiering fra elevenes side. Som sagt er forslaget ute til høring og vi er selvsagt opptatt av hva tilbakemeldingene blir, ikke minst fra fylkene.

3. Tilgang til allmenningen
I Soria Moria-erklæringen slo Regjeringen fast at den ønsket å sikre den digitale allemannsretten gjennom å bygge ut bredbånd til områder der markedet ikke fungerer. Dette har vi fulgt opp gjennom statsbudsjettet for neste år. I statsbudsjettet er det foreslått en bevilgning på 122 millioner kroner som skal fordeles gjennom det statlige Høykom-programmet. Regjeringen legger stor vekt på at fylkeskommunene skal ha en aktiv rolle i dette arbeidet.

La meg også nevne at Regjeringen styrker satsingen på åpne standarder og åpen kildekode i neste års budsjett. Fornyingsministeren har foreslått en bevilgning på 10 millioner kroner, en seksdobling av statens satsing. Åpne standarder som offentlige virksomheter skal rette seg etter skal gjøres tilgjengelig på Internett for alle interesserte.

Når det gjelder tilgang på PCer og Internett er det klare forskjeller mellom grunnskolen og videregående opplæring. I grunnskolen, særlig på barnetrinnet, er det observerte og dokumenterte skiller i tilgang på IKT. Utdanningsspeilet viser at situasjonen er i bedring, men Regjeringen å gjøre noe med situasjonen gjennom vår styrking av kommuneøkonomien. I videregående opplæring er situasjonen langt bedre, og videregående opplæring fremstår som relativt homogen sammenlignet med grunnskolen.

4. Kompetanse
Når det gjelder kompetanse i den digitale allmenningen har vi etter min mening flere utfordringer:

• Det er viktig at norske lærere og skoleledere føler seg trygge i bruk av IKT i undervisning og læring.
• Teknologiledelse i skolen har både en pedagogisk og teknologisk side. Jeg tror vi har undervurdert betydningen den teknologiske siden, og det er viktig at skoleledere ser det som en integrert del av skoleledergjerningen å sørge for at skolen har tilstrekkelig tilgang på teknologikompetanse som kan gi skolen trenger.
• Vi trenger mer kunnskap om hva som faktisk virker – hvordan bruk av IKT gir effekt i ulike fag og ulike sammenhenger.

Vi får også mange kommentarer om at ”det må gjøres noe med lærerutdanningen”. Jeg ser poenget med at en reform i grunnopplæringa med bl a sterkere vektlegging av IKT gjennom de nye læreplanene bør ledsages av tilsvarende innsatser i lærerutdanninga. Dette er noe vi etter min mening bør se nærmere på i vår videre satsing på IKT.

Det samme gjelder spørsmålet om hvordan vi kan styrke skoleledernes kompetanse med hensyn til IKT. Her gjøres det en del allerede gjennom universiteter og høyskoler samt ITUs program ”IKT ABC”, en strategisk program for skoleledelse og IKT. Vi må likevel stille oss spørsmålet om vi gjør nok på dette området, hva vi kan lære av andre lands erfaringer og hva som er behovet for målretta tiltak.

Ny teknologi: Trussel eller mulighet?
Nye teknologier som f eks fotodelingsnettstedet Flickr og eller videodelingsnettstedet YouTube sprer seg raskt blant unge og gir dem nye verktøy for samhandling, kommunikasjon, produksjon og deling. Ofte er det de negative sidene ved dette som fokuseres – slik vi har sett i det siste med filming av vold eller fartsgalskap. Men jeg vil understreke at skolen ikke må se dette som trussel, men søke å integrere det i skolens pedagogiske praksis – på trygg pedagogisk grunn. Kunnskapsmålene i LK06 gir rom for det.

Ett av de mest utfordrende trekk ved vår teknologiske samtid er at antallet anvendelser øker, endringene er raske og ”ny” og ”gammel” teknologi eksisterer side ved side. Hvordan skal så skolen forholde seg til denne utviklingen? Skal den avvise den med henvisning til at det er viktig at skolen er en motkultur mot enkelte trekk i samfunnet rundt den og ikke skal være slave av trender i tiden? Eller skal skolen ukritisk omfavne ny teknologi uten motforestillinger og et kritisk forhold til den? Jeg tror svaret ligger midt i mellom disse to ytterpunktene. Skolen skal stille seg kritisk til deler av den teknologiske utviklinga, samtidig som vi i utdanningssystemet må evne å identifisere det potensial for læring og utvikling som ligger i enkelte nye teknologier. Dette er viktig både i forhold til disse teknologienes egenskaper og i forhold til kjennetegn ved de nye generasjoner av lærende.

Dette stiller naturligvis utdanningssystemene overfor store utfordringer vi kanskje bare så vidt aner konturene av. Mitt poeng er: Når vi nå satser sterkere på IKT i norsk skole satser vi også på at utdanningssystemets omverdensorientering og samhandling med ungdomskulturene blir tettere og bedre. Dere som skoleledere kan yte et viktig bidrag til at skolene og skoleeierne utøver forbrukermakt ved å vite hvilke krav dere skal stille til leverandører av læringsplattformer og andre tjenester. Dere skal ikke gå den veien alene – departement, direktorat og fagmiljøer har et ansvar for bistå dere i det arbeidet.

Til slutt: Hva er de store utfordringene?

• Hele utdanningssystemet må fortsette å satse helhetlig på IKT. Satsing på infrastruktur er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Satsing på IKT innebærer å satse i bredden.
• Det er viktig at vi går fra et fokus på investering til et fokus på bruk og nytte. Norsk grunnopplæring har en enestående ”tetthet” av læringsplattformer. Med de nye læreplanene er det viktig at vi evner å optimalisere bruk av læringsplattformer og annen teknologi skoleeiere og skoler har investert i.
• Vi vet en del om hva som ”virker” mht IKT. Utdanningssystemet og –forvaltningen må bli flinkere til å systematisere og dele denne kunnskapen.

De nye læreplanene med sine kunnskapsmål og integrasjon av grunnleggende ferdigheter i bruk av blant annet digitale verktøy er et springbrett for å flytte grenser og vinne nytt land. Kunnskapsmålene er ikke et ”tak” – de er peilemerker vi skal orientere oss mot.

Kunnskapsministeren sa ved åpningen av denne konferansen i fjor at skolen ikke skal være et teknologisk museum. Ved å styrke bestillerkompetanse ute i skolene og ved å utøve reell forbrukermakt kan vi gjennom felles innsats sikre våre barn og unge den skole de trenger og fortjener – en skole for fremtiden.

Takk for oppmerksomheten!