NOU 2006: 19

Akademisk frihet

5.3 Akademisk frihet og ytringsfrihet

Den alminnelige ytringsfrihet er fastsatt i Grunnloven § 100 og i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10. Grunnlovsbestemmelsen om ytringsfriheten fikk sin någjeldende tekst i 2004.

Grunnloven § 100 setter grenser for adgangen til å gripe inn mot ytringer ved straff og andre sanksjoner. Ytringer av politisk, samfunnsmessig, moralsk eller kulturell art er vernet av tredje avsnitt som sier at «Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte». Utsagn fra en forsker – enten dette fremkommer i undervisning eller i en publikasjon – vil omfattes av dette vernet. Begrensninger i denne ytringsfriheten krever et særlig grunnlag, som for eksempel plikten til å bevare taushet om blant annet forsvarshemmeligheter eller opplysninger om enkeltpersoners forhold som er vernet ved særlige regler om taushetsplikt i blant annet forvaltningsloven og helsepersonelloven.

Spørsmålet om ansatte i undervisnings- og forsk­ningsstillinger, i kraft av sin rolle som formidlere, bør ha et særlig vidt spillerom når det gjelder frimodige ytringer, har i liten grad vært behandlet i norsk rettsteori, men Høyesterett har avsagt to dommer som har en berøringsflate mot dette problemet.

Gro-saken hadde sin bakgrunn i et atferdsterapeutisk behandlingsopplegg for en 11-årig jente. 1 Initiativtakerne – en student og veilederen, en universitetslektor – publiserte en artikkel om behandlingen. Den ble referert og kritisert i en artikkel i Dagbladet, og i lys av dette ble kritikken videreformidlet av en stortingsrepresentant på en parlamentarikerkonferanse. Universitetslektoren gikk til sak mot avisen og stortingsrepresentanten, og krevde at diverse utsagn måtte kjennes døde og maktesløse («mortifiseres»). Av generelle uttalelser fra Høyesteretts dommere om rammene for ytringsfriheten med spesiell relevans for forskere nevnes blant annet:

«I en debatt om generelle samfunns- og fagspørsmål er det av hensyn til ytringsfriheten særlig viktig at det settes en forholdsvis rommelig ramme for hva de som foranlediger eller deltar i debatten bør kunne tåle uten at de kan påberope seg [straffeloven] § 247 [om ærekrenkelser]

...

[Det er] grunn til å anvende § 247 med forsiktighet i en debatt med generell fagkritisk bakgrunn.

...

Ved karakteristikk av vitenskapelige arbeider må det være adgang til å bruke sterke ord uten at § 247 kommer til anvendelse.»

Hoaas-saken gjaldt en lektor i videregående skolen som ble avskjediget, begrunnet med hans uttalelser om rasespørsmål og jødeforfølgelsene. 2 Høyesterett trakk en grense mellom på den ene siden hans skikkethet som lærer i lys av skolens formålsparagraf, og på den annen side hans alminnelige ytringsfrihet. Høyesterett presiserte at den manglende skikketheten var avgjørende som avskjedsgrunnlag:

«Jeg er også enig med A [lektoren] i at utenfor skolen må det gjelde videre - vesentlig videre - grenser for en lærers ytringsfrihet. Her må utgangspunktet være at han har den samme frihet til å ytre seg om ‘Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand’ som andre borgere, jfr. Grunnloven § 100. Jeg mener likevel at det for en lærer, på grunn av tjenestens særlige art, også utenfor skolen må oppstilles visse grenser for hvorledes han kan uttale seg til offentligheten. Uttaler en lærer seg slik at det - uten hensyn til om de strafferettslige grenser for ytringsfriheten skulle være overskredet - må anses klart utilbørlig, vil dette kunne få betydning for vurderingen av hans skikkethet for lærergjerningen. Det vil særlig kunne være tilfellet hvis uttalelsene har en slik form, et slikt innhold eller slike premisser at de er egnet til å bryte ned det omdømme og den tillit som det er nødvendig at en lærer har. For så vidt er dette etter min mening et spesielt krav som må stilles til lærere. Men det kan måtte stilles spesielle krav i denne retning også til andre som arbeider i offentlig eller privat tjeneste, nettopp som følge av tjenestens særlige karakter.»

Hoaas-saken gjaldt som nevnt en lektor i den videregående skolen, og i hvor stor grad dommen har overføringsverdi til ytringer fremsatt i høyere undervisning og forskning er ikke avklart. Men det kan reises et spørsmål om det også for ansatte ved universiteter og høyskoler, på tilsvarende måte må skilles mellom (1) ytringer som fremkommer i undervisning eller faglige publikasjoner, og (2) ytringer som fremkommer på annen måte, det vil si i rollen som «vanlig» samfunnsborger.

Ved revisjonen av Grunnloven § 100 i 2004 er statens oppgave utvidet fra passivt å avstå fra inngrep til også aktivt å sikre borgernes ytringsmulighet. Dette fremkommer i den nye Grunnloven § 100 sjette avsnitt: «Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale». Statens plikt til å legge til rette for en åpen og opplyst debatt innebærer blant annet at det må sørges for institusjoner – en infrastruktur – som kan bidra til å sikre borgernes ytringsmulighet. I forarbeidene til denne bestemmelsen fremheves den akademiske frihet og forskningens autonomi som sentrale for å innfri dette infrastrukturkravet. 3

1

Norsk Retstidende 1979 s. 727 flg.

2

Norsk Retstidende 1982 side 1729 flg.

3

Se særlig NOU 1999:27 Ytringsfrihed bør finde Sted, kap. 4.2.1 og Innst. S. nr. 270 (2003-2004) kapittel 7. Se ellers notat av Johan Giertsen om den akademiske ytringsfrihet, vedlagt.