NOU 2010: 7

Mangfold og mestring

7.6.2 Lekens plass i barnas språkutvikling

Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver (2006:26) sier at å få delta i lek og få venner er grunnlaget for barns trivsel og meningsskaping i barnehagen. Videre står det at barn lærer og utvikler en sammensatt kompetanse gjennom leken. Ved å late som går barn inn i sin egen forestillingsverden, tar andres perspektiv og gir form til tanker og følelser.

Dette kan være en utfordring når barna ikke har felles språk. Å gå i barnehage skal gi barna mulighet til å utvikle språket sammen med andre barn og voksne (Gjervan 2006:124). Alle barn, uansett morsmål, har de samme behov for å utvikle sitt språk i barnehagen på en naturlig måte i inkluderende lekemiljøer (Giæver 2006). I lek lærer barna språk med hele seg. I en undersøkelse av opplæringstilbudet i seks norske kommuner fremkommer at over 80 prosent av respondentene knyttet til barnehagene ga uttrykk for at barnehagen arbeidet spesielt med integrering og språklæring gjennom lek (Danbolt m. fl. 2010).

Øzerk (1992) drøfter gjennom en pedagogisk studie minoritetselevers skolesituasjon. Han presenterer delaktighetshypotesen, som er knyttet til ideen om at minoritetsspråklige barns norskspråklige utvikling i betydelig grad er avhengig av deltakelse i uformelle aktiviteter med majoritetsspråklige barn. Han konkluderer i sin undersøkelse med at lekekontakt med norskspråklige og flerspråklige barn er av betydning for faglig og språklig utvikling.

Språket følger den kompetansen barna utvikler, slik at de etter hvert som de tilegner seg nye erfaringer, kler dem i språk. Motivasjonen til å bruke det norske språket kommer innenfra hos barn i førskolealder, og det er viktig å være klar over at det ikke er alle som utvikler et tilfredsstillende språk av seg selv. For at barnehager skal utvikle inkluderende lekemiljøer i flerspråklige barnegrupper, kreves god kompetanse hos personalet. Bleken (2004) hevder at språkstimuleringsutstyr som «snakkepakker» og «språkposer» må settes inn i en engasjerende og meningsfull sammenheng for å ha betydning for barnas andrespråksutvikling, og denne sammenhengen bør være relatert til lek når barna er i barnehagealder. Barna må bygge språkutviklingen sin på de språklige og kunnskapsmessige erfaringene de har med seg hjemmefra, og dette stiller krav til personalets kunnskaper og deltakelse. Andre steder i rapporten vises det til at språkstimuleringsutstyr som «snakkepakker» og «språkposer» er mye i bruk i barnehager. Kartlegging av språkkartlegging og språkstimulering i kommunene (KD 2008) viser at over halvparten av kommunale barnehager bruker norskspråklige materialer for å arbeide med språkstimulering i barnehagene. Evalueringen av Rammeplanen Alle teller mer (Østrem m. fl. 2009) viser at i arbeid med språkstimulering, ligger hovedfokus i de fleste barnehager på instrumentell læring og formidling på norsk. Det er viktig å være oppmerksom på at erfaringer med spill og språkposer er bestemt på forhånd, og at det slike aktiviteter kan tilføre av språkutvikling og nye ord, derfor er begrenset. Barna integrerer det norske språket som en del av seg selv i lek i relasjon til andre, og det er derfor av stor betydning at personalet i barnehagen har kompetanse som setter dem i stand til å legge til rette for utviklende lek der barn deltar på tvers av språk.