Kapittel 5 Historisk tilbakeblikk

Historien om norsk spesialundervisning startet i 1824 med en kongelig resolusjon som førte til at det ble opprettet en skole for døvstumme i Trondheim i 1825. Dette var det første spesialpedagogiske tiltaket i Norge. I 1881 kom lov om abnormskolevæsenet, som ga skoleplikt til døve, blinde og åndssvake.

5.1 Første statlige institusjoner for språk- og talehemmede

Offentlige tiltak for personer med språk- og talevansker hadde sitt utspring fra døveskolene. Fra 1850-årene benyttet døvelærerne, foruten tegnspråk, også artikulasjons- og talemetode i undervisningen av døve. Døvelærere hadde lagt merke til elever som verken framstod som døve eller hadde utviklet språk.

I mai 1919 fattet Stortinget vedtak om å opprette en statsskole for talelidende. Skolen fikk navnet Granhaug offentlige skole for barn og ungdom med talefeil, som raskt ble forkortet til Granhaug offentlige skole. Talehemmede elever kom fra normalskolen, oppholdt seg en periode på taleskolen for så å komme tilbake til normalskolen. Dette skilte seg fra for eksempel døve elever som på grunn av sin sansedefekt ble sendt til døveskolen og fikk hele undervisningen der. Granhaug offentlige skole hadde fra 1922 og fram til annen verdenskrig tre avdelinger – en for stamming, en for elever med ganespalte og en for hørestumme og andre ulike tale- og språkforstyrrelser.

I denne perioden var det stadig større søkning til skolen. Lokalene ble for små og ventelistene ble lange. Etter krigen startet planene om en ny skole, men det tok tid å realisere dem. I 1949 ble stammeavdelingen flyttet til Fossheim turisthotell, Røn i Valdres. Året etter ble den egen skole. I 1952 flyttet skolen til Halmrast gård, Skrukli i Søndre Land, og fikk navnet Halmrast skole.

I 1951 ble lov om spesialskoler vedtatt. Denne loven omfattet ikke åndssvake. På den annen side var spesialskoleloven utvidet til også å omfatte barn og unge med sterkt nedsatt hørsel eller syn, tale-, lese- eller skrivevansker og tilpasningsvansker. Formålet med spesialskolene var å gi denne gruppen barn og ungdom et opplærings- og utdanningstilbud.

Plassmangelen ved Granhaug førte også til at det i 1956 ble opprettet en egen skole for barn med sentrale språkvansker på Stepperud på Toten. I 1961 flyttet skolen til eiendommen Elton ved Raufoss og ble Elton skole.

I 1963 ble lov om spesialskoler endret for å samordne undervisningen ved spesialskolene med bestemmelser i læreplaner for ni-årig folkeskole. Det ble mulig å etablere et tiende skoleår, og departementet fikk mulighet til å fravike de aldersbestemmelsene som loven nevnte. Hensikten var å ivareta tiltak for voksne med talehemninger og for nyblinde – personer som mistet synet etter avsluttet skolegang.

5.2 Fra segregering til integrering

Retten til hjelpeundervisning oppsto mens segregering var rådende tenkning. Kommunene skulle opprette hjelpeundervisning, og det ble etablert gunstige tilskuddsordninger. Pedagogisk psykologisk tjeneste ble utbygget. Disse lokale tiltakene var viktige for utviklingen av integreringstanken i slutten av 1950-årene. I samme periode økte behovet for tilbud fra spesialskolene.

5.3 Utbygging av spesialskolene

I 1965 ble St.meld. nr. 42 (1965-66) Om utbygging av spesialskolene lagt fram. I denne meldingen gikk departementet inn for å kartlegge behovet for spesialpedagogisk hjelp generelt, og for talepedagogisk hjelp spesielt. Bakgrunnen var å dokumentere behovet for bygging av spesialskoler. Når det gjaldt talehemmede, mente Kirke- og undervisningsdepartementet at erfaringene med Spesialskolen for talehemmede kunne danne grunnlag for en eventuell utbygging av spesialskoler på Vestlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge. Det ble det pekt på at talevansker kunne være kompliserte og at det var viktig med medisinsk og pedagogisk samarbeid. Erfaringene fra Granhaug offentlige skole viste at det var behov for samarbeid innen feltene odontologi, medisin, fysioterapi, psykologi og sosiologi. I stortingsmeldingen la en til grunn at logopedisk hjelp var kommunenes og fylkeskommunenes ansvar sammen med regionale talepedagogiske sentra. Enkelte sentra kunne ha tilleggsfunksjoner som ressursinstitusjoner som dekket oppgaver for hele landet.

5.4 Prøveperiodene for Spesialskolen for talehemmede

Spesialskolen for talehemmede startet virksomheten med to prøveperioder, perioden 1967-70 og perioden 1970-72.

Første periode var preget av at skolen hadde fått større lokaler. Det var mulig å korte ned på ventelistene. Samtidig viste det seg at nye grupper søkte om hjelp fra spesialskolen, også personer utenfor skolealder. Taleomsorg var underlagt skoleverket. Spesialskolen var en sentralinstitusjon som dekket oppgaver for hele landet innen sitt felt. Utviklingen av taleskolen fremmet spesialpedagogisk tenkning og praksis, noe som også var viktig for tverrfaglig samarbeid.

Andre prøveperiode skulle avklare oppgavene innen en total taleomsorg. Det skulle vurderes hvilke faglige organer og grupper som trengtes for å ivareta de oppgavene som var nødvendig for elever med særlige behov for språk- og taletrening. Dessuten skulle logopediske og andre spesialpedagogiske arbeidsformer utprøves, inkludert tverrfaglig samarbeid. Det ble også reist spørsmål om utbygging av norsk taleomsorg.

Prøveperioden gjaldt for hele språk- og taleområdet, ikke bare Spesialskolen for talehemmede. Rapport fra prøveperioden kom i 1974, og konkluderte med at Spesialskolen fikk økt tilmelding av saker som var kompliserte. Enklere tilfelle gikk i økende grad til lokale instanser. Behovet for tverrfaglig samarbeid var forsterket.

5.5 Behovet for tverrfaglig samarbeid

I 1969 oppnevnte Kirke- og undervisningsdepartementet et utvalg, Blom-utvalget, som skulle utrede juridiske, organisatoriske og økonomiske spørsmål knyttet til et forslag om én lov for hele grunnskolen. Intensjonen var å samle rettigheter om spesialundervisning og vanlig undervisning i en og samme lov. I St.meld. nr. 98 (1976-77 ) Om spesialundervisning gikk departementet inn for en sammenslåing av spesialskoleloven og grunnskoleloven.

Fra 1. januar 1976 hadde vanlig undervisning og spesialundervisning felles målsetting i lov om grunnskolen.

5.6 Arbeidsgruppe i 1975 for å drøfte framtidig taleomsorg

I 1975 oppnevnte Kirke- og undervisningsdepartementet en arbeidsgruppe for å drøfte den framtidige taleomsorgen i Norge. Arbeidsgruppen ble ledet av skolestyrer ved Spesialskolen for talehemmede, Lorang Hansen. Arbeidsgruppen skulle vurdere mål og oppgaver for talepedagogiske sentra. Videre skulle arbeidsgruppen redegjøre for behandlingsprinsipper, arbeids- og organisasjonsformer, utstyr og tverrfaglige kontakter. Arbeidsgruppen skulle vurdere og fremme forslag om organisering, dimensjonering og lokalisering av slike sentra, og vurdere den funksjonen som Spesialskolen for talehemmede burde ha i denne sammenhengen.

Arbeidsgruppen anbefalte at pedagogisk-psykologisk tjeneste, eksisterende spesialskoler, talepedagogiske sentra og primærhelse- og sosialtjeneste skulle ta seg av taleomsorgen. Spesialskolen for talehemmede skulle være sentralinstitusjon innen logopedi med høyt spesialiserte tverrfaglige team. Institusjonen skulle være mer enn en skole. Arbeidsgruppen konkluderte med å anbefale utbygging av to nye landsdelssentra, ett i Bergen og ett i Tromsø. Disse landsdelssentrene skulle dele ansvaret for de funksjonene Spesialskolen hittil hadde hatt eneansvaret for. Rapporten, "En vurdering av taleomsorgen i Norge", ble lagt fram i januar 1976.

Arbeidsgruppens forslag ble fulgt opp i St.meld. nr. 98 (1976-77) Om spesialundervisning.

5.7 Bredtvet senter for logopedi og Logopedisk senter på Eikelund – uviss framtid for spesialskolene

Granhaug offentlige skole flyttet i 1967 til Bredtvet og fikk navnet Spesialskolen for talehemmede. Fra august 1976 skiftet skolen navn til Bredtvet senter for logopedi, men den var fortsatt en av statens grunnskoler for spesialundervisning med samme oppgaver og status. For den nye spesialskolen ble det et viktig mål å få utstyrt spesialrom for ulike fagdisipliner. Det ble i liten grad ansatt personer med annen utdanning enn logopedi. Annet fagpersonell ble benyttet som konsulenter.

Til tross for økt desentralisering og integrering av det spesialpedagogiske tilbudet i den øvrige undervisning økte antallet henvisninger av personer med språk- og talevansker i vanlig skole til Bredtvet senter for logopedi. Det var lange ventelister. Dette falt sammen med usikkerhet om hvordan organiseringen av framtidige spesialskoler skulle være.

Kirke- og undervisningskomitéen ba i Budsjett Innst. S nr. 12 (1978-79) departementet vurdere Bredtvet som en helseinstitusjon. Tannklinikken på Bredtvet ble oppfattet som en medisinsk funksjon. I St.meld. nr. 50 (1980-81) Om statens skoler for spesialundervisning (s. 22) er Kirke- og undervisningsdepartementet fortsatt i tvil om senteret bør få endret status, men vil drøfte dette med Sosialdepartementet. I Iinnst. S nr. 204 Innstilling fra kirke- og undervisningskomitéen om statens skoler for spesialundervisning (St.meld. nr. 50) (s. 6) står det:

"Komitéen vil ta stilling til spørsmålet når Kirke- og undervisningsdepartementets endelige vurdering foreligger. Komitéen legger vekt på at uavhengig av den administrative tilknytning og status for senteret, må både det medisinske behandlingstilbud og den pedagogiske virksomheten sikres økonomisk grunnlag ved fordeling på Sosialdepartementets og Kirke- og undervisningsdepartementets budsjett."

I St.meld. nr. 61 (1984-85) Om visse sider ved spesialundervisninga og den pedagogisk-psykologiske tenesta er det uttalt at Bredtvet senter for logopedi skal bli et landsdekkende spesialpedagogisk ressurssenter.

Mot slutten av 1980-tallet var antallet voksne med språk- og talevansker som søkte hjelp fra Bredtvet økt til å være like stort som for barn og unge i skolealder.

I 1978 ble Logopedisk senter opprettet ved Eikelund skole i Bergen som en avdeling for barn og ungdom med talevansker, ved spesialskolen for lærevansker. Et landsdelsenter var, med etableringen av Logopedisk senter ved Eikelund skole, i samsvar med tilrådingen i rapporten i 1976 (En vurdering av taleomsorgen i Norge).

5.8 Spesialpedagogisk system i utvikling

I 1992 ble det gjennomført en større omstrukturering av spesialundervisningen i Norge. Denne berørte også tilbud til personer med språk- og talevansker. Omstruktureringen gjaldt arbeidet for barn, unge og voksne med særskilte behov for spesialpedagogisk bistand. Målsettingen var at disse gruppene skulle få et godt tilbud om tilpasset opplæring, først og fremst i eget miljø. Derfor måtte det bygges opp et nettverk av kompetanse. Kommunene og fylkeskommunene har ansvar for å tilrettelegge tilbudene. Staten skal bidra til likeverdighet uavhengig av hvor i landet den aktuelle brukeren bor (Omstrukturering av spesialundervisning. Rapport fra KUF 1993).

I 1992 ble de statlige spesialskolene nedlagt. Det ble etablert kompetansesentra i samme lokaler, og stort sett med samme personale - selv om det var omlegginger av større og mindre grad (jf. beskrivelsen av kompetansenettverket i vedlegg 1).

Sentrene var delt i landsdekkende og regionale kompetansesentra. Som en del av omstillingen ble Halmrast skole slått sammen med Bredtvet senter for logopedi, med navnet avdeling Søndre Land. I 1994 flyttet avdelingen til lokaler på Grimebakken i Søndre Land. Fra og med 2000 var avdeling Søndre Land nedlagt som et resultat av oppfølgingen av spesialundervisningsmeldingen.

Språk- og taleavdelingen ved Elton skole på Raufoss ble en del av Øverby kompetansesenter og inngikk i avdelingen for ervervet hjerneskade.

Senter for leseforsking ble etablert i 1989 som et frittstående senter knyttet til Stavanger lærerhøgskole. Fra 1992 ble senteret et statlig spesialpedagogisk kompetansesenter for lese- og skrivevansker/dysleksi. Fra 1995 ble senteret en del av Høgskolen i Stavanger.

Programmet for Nord-Norge ble opprettet som en ekstra styrking for Nord-Norge i forbindelse med opprettelsen av nasjonale og regionale kompetansesentre. Programmets mål var å bygge opp en modell med nettverk basert på faglige tyngdepunkt og lokale tjenester. Tyngdepunktene skulle styrke pedagogisk psykologisk tjeneste. Det ble etablert seks tyngdepunkt med oppgaver i forhold til personer med språk- og talevansker:

• Midt-Finnnmark PPD – barn med spesifikke språkvansker eller – skader,
• Sandfallet kompetansesenter i Alta – tospråklighet og flerkulturelle forhold, vesentlig knyttet til samisk,
• PPD Sør-Troms – språk, kommunikasjon og lærevansker,
• Spesialpedagogisk senter i Nordland Bodø – multifunksjonshemning særlig relatert til språk- og kommunikasjon, syn, hørsel og motorikk,
• Logopedisk senter i Nordland – taleflytvansker, språk-, lese- skrivevansker
• PPD Alstadhaug – lese- skrivevansker i systemrettet perspektiv.

Fra 1. januar 2000 ble alle de statlige spesialpedagogiske tjenester samlet i ett støttesystem med ett styre. Støttesystemet omfatter tidligere nasjonale og regionale kompetansesentra, tyngdepunkt fra Programmet for Nord-Norge, skoler/barnehager ved sosiale og medisinske institusjoner, og nasjonale enheter for autisme, ADHD (hyperaktivitet) osv.. Virksomheten omfatter 40 driftsenheter (jf. beskrivelsen av kompetansenettverket i vedlegg 1).

Som eksempel på et fylkeskommunalt tiltak kan nevnes sykehusundervisningen i Bergen kommune. I 1977 startet kommunen opplæring i form av språk- og talebehandling for voksne ved Haukeland sykehus. Denne undervisningen ble etablert som en egen enhet og fikk navnet Logopedisk klinikk. Den ble overtatt av fylkeskommunen i 1992 og fikk skolestatus. Klinikken har nært samarbeid med Haukeland sykehus og Universitetet i Bergen når det gjelder direkte tjenester til brukerne, og når det gjelder forskning og videreutdanning (jf. beskrivelse av kompetansenettverket i vedlegg 1).

5.9 Folketrygdens stønadsordning

Det første offentlige tilbudet til personer med språk- og talevansker ble etablert da Granhaug offentlige skole for talehemmede ble opprettet i 1919. Ut fra daværende skolelovgivning fikk skolebarn gratis undervisning. Førskolebarn og voksne falt imidlertid utenfor skolelovgivningen, og de fikk følgelig ikke gratis tjeneste på Granhaug offentlige skole. Dette var en problemstilling i mange år. Fra 1948 kunne førskolebarn og voksne søke om bidrag fra syketrygden til behandling på Granhaug offentlige skole. Skolen fikk med denne ordningen midler både fra syketrygden og opplæringssektoren fordi noen grupper ellers ville falle utenfor dette tjenestetilbudet.

Utdanningen av logopeder startet i 1946. Logopedene var for det meste ansatt i skolen, men mange av dem ønsket å gi behandling i sin fritid. Norsk logopedlag arbeidet derfor for å få en ordning med refusjon fra trygden. Ved en lovendring i 1953 ble det tatt inn bestemmelser i syketrygdloven om pliktmessig godtgjørelse av utgifter til behandling hos talelærer for personer med språk- og taledefekter. Dette ble et grunnlag for at privat praksis for logopeder og audiopedagoger kunne bli finansiert over syketrygden, i dag hjemlet i folketrygdloven.

I 1989 foreslo Sosialdepartementet i samråd med Kirke- og undervisningsdepartementet å avvikle trygdens refusjonsordning. I Ot.prp. nr. 7 (1988-89) punkt 2.2 står det:

"Finansiering av logopedisk og audiopedagogisk hjelp utenfor helseinstitusjon er i dag hjemlet både i skolelovene og i folketrygdloven. Logoped- og audiopedagogtjeneste i helseinstitusjon anses som et medisinsk rehabiliteringstilbud, som sykehuseieren har ansvaret for.

Etter grunnskolelovens § 8 har kommunene ansvaret for å gi nødvendig logopedisk og audiopedagogisk hjelp til barn og ungdom i grunnskolealderen. Lovens § 13 nr. 4 har bestemmelse om tilsvarende rett for førskolebarn.

Videre har kommunene etter voksenopplæringslovens § 5 ansvar for spesialpedagogisk undervisning til voksne som har særskilt behov for slik undervisning. Fylkeskommunene har etter lovens § 4 tilsvarende ansvar for ungdom i alderen 16-20 år. Retten til opplæring etter voksenopplæringsloven er knyttet til en sakkyndig vurdering av et særlig behov i det enkelte tilfelle. Sakkyndige i denne sammenheng kan være pedagogisk psykologisk tjeneste, medisinsk personell, pedagogisk personell, miljøpersonell, atføringspersonell og andre med relevant kompetanse.

Etter folketrygdlovens § 2-5 nr. 2 bokstav c med tilhørende forskrifter, yter trygden godtgjørelse for utgifter til logopedisk og audiopedagogisk behandling dersom behandlingen er rekvirert av lege som ledd i behandling av sykdom, skade eller lyte. Trygden yter full refusjon ved behandling av hørselshemmede og ved langvarig behandling under hensyn til lidelsens omfang. For øvrig yter trygden en forholdsvis lav refusjon med tilsvarende høy egenandel.

Retten til godtgjørelse fra trygden faller bort i den utstrekning stønad ytes av det offentlige etter annen lovgivning, jfr. Folketrygdlovens § 2-11.

Ut fra nevnte bestemmelser i grunnskoleloven og voksenopplæringsloven skulle alle barn, ungdom og voksne med talevansker, være sikret rett til logopedisk og audiopedagogisk undervisning. Utviklingen i skolelovgivningen har for så vidt gjort ordningen med trygdegodtgjørelse overflødig.

Barn og ungdom får i dag dekket det vesentligste behovet for logopedisk og audiopedagogisk hjelp via skoleverket, og belaster i liten grad trygden.

Når det gjelder voksne, følger kommunene av ulike grunner ikke like godt opp sitt ansvar. Dette kan bero på mangel på opprettede stillinger for logopeder og audiopedagoger, dårlige melderutiner til skoleverket om oppståtte behov eller utilstrekkelige økonomiske ressurser (stramme skolebudsjetter).

Voksne med talevansker, spesielt afasirammede, synes derfor i stor utstrekning å bli henvist til godtgjørelse fra trygden, selv om ansvaret i realiteten hører inn under skoleverket. Det forhold at det foreligger overlappende bestemmelser i skolelovene og folketrygdloven, medfører uklare ansvarsforhold og problemer i praksis."

I punktet 2.2.2 gis følgende tilråding:

"I samråd med Kirke- og undervisningsdepartementet har Sosialdepartementet kommet til at de offentlige ressurser på dette området bør samles under skoleverket, og at trygdens delansvar bør avvikles. Den delen av trygdemidlene som har vært knyttet til logopedisk og audiopedagogisk behandling, inklusive skyssutgifter, forutsettes lagt inn i sektortilskuddet til grunnskoleundervisning."

Lovforslaget ble avvist av Stortinget.

I Innst. O. nr. 6 – (1988-89) påpeker sosialkomiteen at kommunene har problemer med å etablere tilfredsstillende tilbud:

"Komiteen viser til departementets forslag om avvikling av trygdens refusjonsordning fra 1. juli 1989, og at et beløp tilsvarende utgifter på halvårsbasis forslås overført til sektortilskudd for grunnskoleundervisning. Komiteen vil for sin del påpeke at kommunene har vanskeligheter med å etablere et tilfredsstillende tilbud på dette feltet. Komiteen vil spesielt peke på de problemer dette kan skape for voksne afasirammede. På denne bakgrunn vil komiteen, i samråd med departementet, forslå at omleggingen utsettes inntil spørsmålene er mer avklart og utredet. Komiteen vil påse at de økonomiske konsekvenser av dette arbeidet innarbeides i Budsjett-innst. S nr. 11 for 1988-89."

Etter dette ble folketrygdens stønadsordning ikke endret.