St.meld. nr. 39 (1998-99)

Forskning ved et tidsskille

6.2.2 Frihet under ansvar

Forskningens frihet må veies opp mot dens samfunnsansvar. Forskningens oppgaver i samfunnet tilsier at den kan fremme samfunnets interesser og behov på mange ulike måter. Ansvaret for bruken av forskningsressurser ligger dels hos politiske myndigheter og oppdragsgiverne, dels hos forskeren selv. I den grad forskere har et reelt valg med hensyn til tema, har de også et medansvar for resultatene. Forskeren må være klar over at forskning bidrar til å gi et tema legitimitet.

Forskerens samfunnsansvar er blitt stadig større og vil nok fortsatt være økende i takt med en utvikling der forskning ofte danner grunnlag for viktige beslutninger. Det henger også sammen med den teknologiske utviklingen som gjør at nye forskningsområder og dermed nye muligheter for både bruk og misbruk åpner seg. Samfunnet har vært seg sitt ansvar bevisst, ved å drive regulerende og kontrollerende virksomhet vis-a-vis forskningen, og det forventes at også den enkelte forsker er seg dette ansvaret bevisst.

I forskningsprosessen har forskeren ansvar for

  • at resultatene er riktige

  • at resultatene holder høy kvalitet og relevans

  • at forskningen er utført innenfor de rammer som er satt gjennom lover og regler

  • at forskningen er utført på en sikkerhetsmessig forsvarlig måte

  • at resultatene formidles på en saklig måte

  • at mulige konsekvenser av resultatene vurderes og formidles.

Det forskeren i mindre grad kan ha ansvar for, er hvordan resultatene senere blir brukt – av andre forskere, industrien, mediene m.m.

Forskningsinstitusjonene bør først og fremst sørge for å ha et miljø som fremmer god forskning. Det vil blant annet si at de må ivareta en god diskusjonskultur, preget av åpenhet og respekt for andre synspunkter. Institusjonene er også ansvarlige for kvalitetssikring av forskningen, og de må derfor blant annet utvikle nødvendige mekanismer for håndtering av kvalitetssvikt. Behovet for kvalitetskontroll må forenes med åpen diskusjon om metode og om hva som er viktige forskningsfelt. Institusjonene har et ansvar for å sikre at forskning som tilfredsstiller kravene til god metode, ikke forhindres eller stanses fordi temaet er kontroversielt. Styring av temaer må derfor ta hensyn til behovet for fri, kritisk og nyskapende forskning.

Alle forskningsinstitusjoner bør etablere forskningsetiske regler som er i samsvar med retningslinjer fra de nasjonale komiteene og holde øye med at disse følges. Institusjonene er kommet ulikt langt i dette arbeidet. I regi av Det norske universitetsråd er det imidlertid i gang et arbeid med sikte på å lage felles forskningsetiske retningslinjer for medlemsinstitusjonene. Regjeringen ser det som positivt at institusjonene tar det forskningsetiske arbeidet på alvor. Som eksempel kan nevnes at etikk er ett av fire innsatsområder ved Universitetet i Oslo. Hensikten er å videreutvikle og koordinere allerede eksisterende etikkforskning og også stimulere til refleksjon over de etiske aspekter ved virksomheten, både innenfor forskning, undervisning og formidling. Universiteter og høgskoler har et spesielt ansvar for å utdanne nye forskere. Det er derfor særlig viktig at forskningsetikk blir en del av forskerutdanningen, se også neste punkt.