Skolen og flodbølgekatastrofen i
Sørøst-Asia
Magne Raundalen og Atle Dyregrov fra Senter for
Krisepsykologi har på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet utarbeidet
en veiledning til støtte for oppfølging i skolene.
(31.12.04)
Skolen og Asia-katastrofen
Av Magne Raundalen og Atle Dyregrov, Senter for
Krisepsykologi
(veilederen kan også lastes ned i
pdf-format)
Det er også laget en egen
veileder til oppfølging for elever i den videregående skolen
Innledning
Et flertall blant de elevene som nå kommer tilbake
på skolen etter juleferien har, som de pleier, sett mer på Tv enn
det de gjør ellers i året. Praktisk talt ingen har kunnet unngå å
bli eksponert for forferdelige bilder fra katastrofen. I tillegg
har nok mange barn sett mer på Tv-nyheter enn de vanligvis gjør
fordi de ville følge dekningen av flodbølgekatastrofen i Asia. I de
tilfellene hvor begge foreldrene har måttet gå på jobb i
virkedagene, må vi anta at mindre barn sammen med eldre søsken
eller andre, har sett reportasjer og scener på Tv som foreldrene
ikke har delt med dem. Mange barn har eget tv apparat på sitt
rom.
Det er flere grunner til at
denne katastrofen er blitt mer nærgående formidlet enn mange andre.
For det første fordi det for Thailands vedkommende, det vil si
Phuket og delvis Sri Lanka og Maldivene, dreier seg om svært
populære feriesteder hvor mange nordboere reiser i juleferien. Det
betyr at vi har to katastrofer. Den asiatiske og den norske. Etter
hvert vil mange av de større barna også bli opptatt av at Sverige
er spesielt hardt rammet. Allerede her vil vi minne om betydningen
av å balansere framstillingen av disse to katastrofene slik at den
ene ikke kommer i motsetning til den andre. Vi har allerede hørt
utsagn om at ”vi må ikke glemme det forferdeligste som har hendt
hos dem, fordi noen få nordmenn er rammet hos oss.”
Utgangspunktet for den pedagogiske tilnærmingen i klassene bør være
at flodbølgen blir ansett som den største naturkatastrofe som har
rammet verden i vår tid, og at den samtidig kan være den største
som har rammet nordmenn. Ingen kan gjøre dette arbeidet bedre enn
lærerne. Derfor er ikke denne veiledningen en oppskrift, men en
støtte til den oppfølgingen i skolen som etter vår mening nå blir
helt nødvendig.
Den andre årsaken til at vi har
fått, og fortsatt kommer til å få en spesielt nærgående dekning av
katastrofen i Asia, er at videokamera er blitt alle manns eie
spesielt med det for øye å forevige ferieopplevelser. Siden
katastrofen kom plutselig og uventet uten TV-team til stede, har
mediebedriftene kjøpt, og vil fortsette å kjøpe privatopptak fra
ferierende som sto slik til at de rakk å filme det verste. Det vil
med andre ord si at vi også i de kommende dager kan forvente, på
ulike kanaler, å få mange svært dramatiske og skremmende opptak.
Som om ikke dette var nok, kan vi få opptak fra alle verdens
tv-selskap, som for eksempel det australske innslaget med moren som
måtte velge mellom barna sine. Med kamera på dem alle tre,
forteller hun at hun måtte velge en av dem og slapp taket i den
eldste gutten som hun så forsvinne i bølgene. Heldigvis ble
storebroren også reddet, og han står der og dekker ansiktet mens
han hører morens historie fortalt til en fremmed person med
mikrofon som senere kan selge opptaket til Dagsrevyen i Norge. Vi
sier ikke med dette at læreren nå har som oppgave å kritisere
media. En av grunnene til at råd til foreldre og oppfølging i
skolen er viktig, er kort og enkelt at nyheter ikke blir laget for
barn.
Hvordan kan barna best ivaretas i skolen?’
Vi vil først si noe om de ulike alderstrinn, videre vil vi
komme med noen praktiske forslag fra tidligere erfaringer med
nyhetsarbeid i skolen, og deretter ta for oss spesielt krevende
situasjoner: når elever har nærstående som er døde eller savnet,
når en pult står tom og når klassen har elever hvis foreldre har
flyktet fra Sri Lanka. Helt tilslutt vil vi si noe om betydningen
av det vi har valgt å kalle de gode nyhetene, nemlig om det store
engasjementet for å hjelpe alle som er blitt rammet av vår tids
største katastrofe.
Barna fra første til og med tredje klasse
Det er velkjent for lærere at det er en glidende overgang fra
det en seksåring kan forstå, og det en åtteåring begriper. I
tillegg er det store forskjeller innen en og samme aldersgruppe.
Generelt kan vi si at det skjer det et sprang omkring åtte års
alder, hos noen litt før. Dette utviklingssteget er relevant for
vårt tema. Det skyldes at barn i denne aldersovergangen blir langt
mer orientert mot begivenheter i omverdenen, den lille så vel som
den store; antagelig fordi de er i stand til å forstå mer komplekse
abstraksjoner. I tillegg når mange åtteåringer et nytt trinn i
selvstendighetstreningen med stadig økende aksjonsradius som gjør
at de blir mer avhengig av å foreta egne vurderinger. Dette kan
medføre at det er ganske store forskjeller i det de minste i
småskolen er blitt eksponert for av nyheter, og det
tredjeklassingene har sett. Likevel vil vi si at barna i
småskolen har noen fellesbehov som går på forklaringer og
forsikringer. Det vil si enkle forklaringer som gjør at de får en
viss forståelse av årsakene til flodbølgen sammen med begrunnede
forsikringer om at det ikke kan hende dem her, verken i sjøkanten
nå eller når de skal bade til sommeren. Selv 7-åringer kan ha
ganske ufullstendige begreper om hva et land er, hvor det er og
hvilken avstand det dreier seg om. Konkret informasjon fra lærer
motvirker frykt, forvirring og feiloppfattelser.
Det neste trinnet i
nyhetsoppfølgingen i småskolen er samtalen om de som nå vender hjem
og forteller sine historier på Tv og til lokalavisen. Da kan det
være naturlig å snakke om at vi blir både triste og litt redde når
vi hører hvor farlig det var og hvor vondt de har hatt det, særlig
de som er blitt skadet. Det kan også nevnes at slike følelser
egentlig er bra, fordi de viser at vi bryr oss om andre, men de kan
bli plagsomme for noen hvis de ikke gir seg. Blir de små barna
veldig plaget av noe de har sett, slik at de drømmer om det fordi
de skrekkelige bildene eller de gråtende ansiktene har festet seg i
tankene, hjelper det å snakke om drømmene og tankene med noen som
har tid til å høre etter, for da blir de som oftest mindre
plagsomme. Det hjelper også å si til seg selv at nå vil jeg tenke
på noe annet samtidig med at man går og gjør noe annet.
Når det gjelder det å snakke med
små barn om skremmende og triste tema, er det ofte blitt sagt at
man skal vente til barna spør. Vi har erfaring med at det er en
dårlig strategi fordi barna skjønner at de ikke skal spørre. Det er
likevel et dilemma i en klasse hvor alle må sitte, også de som
føler ubehag i situasjonen. Når vi var i småskolen med lærere som
snakket om krigen i Irak, merket vi oss at mange av lærerne
automatisk gikk til eleven som ble urolig eller på annen måte viste
ubehag og snakket direkte til ham eller henne samtidig som de fikk
en beroligende hånd på skulder eller kinn. Det virket nesten alltid
etter sin hensikt. I november 2004 gjorde vi en liten
stikkprøve-undersøkelse i småskolen hvor barna fikk utdelt en lapp
med teksten ”I nyhetene”, og så skulle de skrive det første de
tenkte på når de leste det som sto på lappen. Mange hadde
dramatiske lokalnyheter først, om ras langs veiene og savnet ung
kvinne som ble funnet druknet, men de internasjonale nyhetene
dukket også opp blant de små. Et spesielt trekk vil vi nevne her,
også fordi det var mest uttalt blant tredjeklassingene, var den
fjerdedelen som skrev at de ikke hadde ”fulgt så godt med.” Når vi
leste svarene deres samlet, ble vi enige om å kalle dette fenomenet
for vegring, og av noen kunne vi tydelig lese at det var fordi
nyhetene for dem betydde ubehag. På bakgrunn av våre egne
erfaringer, dialog og spørreundersøkelser blant lærere som har
fulgt opp ulike, dramatiske nyheter i klassene, konkluderte vi med
at elevene ofte ble lettet når ubehaget fra de uforståtte nyhetene
ble til positiv interesse. Ikke det at de gjorde de dårlige
nyhetene gode, men de ble håndterbare. Vi tror likevel at lærerne
skal være spesielt oppmerksomme på at noen elever kan bli
engstelige, kanskje fordi de mangler erfaring med direkte og åpen
samtale om ubehagelige ting. Det kan også være at skremmende
misforståelser fra medelever må tas raskt på sparket. Vi føler oss
forvisset om at lærerne er de som har best trening i dette. Vi har
ingen bestemt oppfatning av hvor ofte læreren skal ha nyheter på
programmet på småskoletrinnet, men vi foreslår at det følger en
plan som man eventuelt kan endre underveis.
Barna på mellomtrinnet fra fjerde til og med sjette klasse
Det som er skrevet om de minste barna kan i stor
grad gjelde for de minste av de store barna også. I økende grad
søker de større barna faktaopplysninger og forklaringer av alle
slag. Det vil si at de ligner på oss voksne. Vi satt jo som
klistret til skjermen når geologiprofessoren forklarte hvordan
vulkansk uro i fjellet like under havflaten gjorde at 1000
kilometer med fjell plutselig skled ned, og at det hadde ikke vært
så farlig om dette hadde skjedd lengre nede. Da vannet dumpet
etter, ned i det ledige rommet, begynte det å sende en kjempebølge
mot overflaten. Der oppe fikk den etter sigende en fart på flere
hundre kilometer i timen. Når den nådde land, var det på mange
langgrunne steder, slik at den fikk lite motstand. Da landet
innenfor var svært flatt, raserte den alt som kom i dens vei. Alt
dette kan læreren finne mer detaljert og oppdatert på nettet, eller
de kan tegne og forklare for barna. Større barn vil også ha
forsikringer om at slike bølger ikke truer den norske kysten i det
hele tatt. Selv om vi foreslår å starte med dette for de større,
innebærer ikke det at vi anser det som viktigst. Poenget er at en
forklaring på det kognitive nivå, det som krever tanke og
konsentrasjon og vekker interesse, samtidig er trygghetsskapende.
Senere hen kan man oppfordre de til å fortelle hva de har tenkt og
følt under nyhetsdekningen av flodbølgekatastrofen. Det kan også ha
sin positive virkning at de skriver det ned slik at læreren kan
lese det og få anledning til å gi dem gjensvar på det de har
skrevet samtidig som det vil gi nyttig innblikk i deres
reaksjonsmåter. Vi vet at slik skriving har mest positiv virkning
om de skriver om sine innerste tanker og følelser. Dersom det hadde
vært snakk om å takle en dramatisk hendelse umiddelbart etter at
den hadde funnet sted, ville vi antagelig ha anbefalt at man gikk
den omvendte veien, nemlig å starte med det følelsesmessige og gå
videre til faktaopplysningene. Nå tenker vi at barna er ganske
belastet med enormt sterke inntrykk, slik at de trenger en myk
start. Dessuten har lærerne en mer langsiktig oppgave, enn for
eksempel gisseldramaet i Beslan, fordi katastrofens art og omfang
gjør at den vil leve i media, og fordi den av mange grunner vil
påvirke oss som nasjon i lang tid framover. Læreren skal ikke se
bort i fra at elevene på mellomtrinnet også trenger å snakke om og
få veiledning i taklingen av mareritt og bilder og tanker som har
satt seg fast i sinnet. Vi foreslår at læreren på disse klassetrinn
legger fram en plan for hvor ofte og når de vil ha ”nyhetstid” i
tiden fremover.
Elevene i ungdomsskolen fra sjuende til og med tiende
klasse
På dette alderstrinnet, mest blant de eldste, må læreren
regne med at flere har noen i sitt nettverk som er rammet eller at
de kjenner noen som kjenner noen som var der eller noen som ikke
har kommet derifra. Siden den sosiale omgangen er ekspanderende for
mange i denne aldersgruppen, kan flere av dem allerede ha møtt noen
som var der når det forferdelige hendte. Det kan også være at de
som gruppe identifiserer seg med ungdommer som er blitt intervjuet
i media. Det har hendt en av dem. Den enkelte lærer kan best
avgjøre om dette er et godt startpunkt for dialogen med de
unge.
Selv om vi har gjort
skandinaviske undersøkelser som tyder på at de unge på dette
alderstrinnet anser utenrikspolitikken som den kjedeligste delen av
nyhetsbildet, har de likevel mer kunnskap om internasjonale forhold
og de har muligheter til å forstå hvor hardt katastrofen rammer
fattige land som i tillegg har levd med krig, konflikter og
vanstyre. De unge kan også ha interesse av å få innsikt i hvordan
kritiske hendelser kan føre til langvarige traumer og hvordan de nå
får hjelp av helsevesenet. Som bidrag til nyhetsdrøftingen i
klassen vil denne aldersgruppen selv kunne hente stoff fra
internett og bringe det tilbake til klassen. Selv om de unges
abstraksjonsnivå og mulighet for å forstå det som skjer, ligger
ganske nær opp til den voksnes, er det nyttig å minne seg selv om
alt det de mangler av livserfaring som fordyper den voksne
forståelsen. Samtidig skal vi ikke se bort i fra at de på mange
måter, selv om det ikke synes utenpå, at de reagerer sterkere enn
mange av de yngre elevene fordi de fatter av katastrofens enorme
omfang og langvarige følger. Det vi tenker på er at mange kan være
svært triste og ganske sårbare, men at de ikke opplever klassen som
det rette forum å gi uttrykk for dette. Vi foreslår at læreren i
ungdomskolen en tid framover setter av tid til daglig oppdatering
av nyhetsbildet med åpenhet for å samtale om personlige opplevelser
og refleksjoner om det som har hendt.
Et praktisk forslag til arbeidsform
Siden vi mangler langvarig erfaring med nyhetsarbeid
i skolen, vil vårt forslag bygge på rapporter vi har fått fra
intervjuer og samarbeid med lærere; spesielt i de første ukene av
krigen i Irak. Dette er beskrevet ganske omfattende i boken ”Når
jeg blir stor – hvis jeg blir stor”, en bok om betydningen av at
lærere hjelper elever til å forstå krisepregede nyheter, utgitt av
Læringssenteret i 2003. Vi vil derfor kun nevne det praktiske
forslaget som fungerte best på mellomtrinnet og blant elevene i
ungdomsskolen. Det besto kort og godt i at læreren gjorde klassen
til en nyhetsredaksjon med seg selv som redaktør. Sammen med
elevene brakte han hver dag oppdaterte nyheter til
”redaksjonen.” Disse besto av avisutklipp, utskrifter fra
nettet og muntlige rapporter fra hva de hadde sett og hørt. Sammen
oppsummerer de situasjonen, det som er kommet til av nytt, og det
gis rom for kommentarer og refleksjoner.
De som ikke kom hjem igjen
Når det gjelder skolens deltagelse i tap og sorg som
rammer elever i klassen vet vi at det allerede eksisterer etablert
praksis og omfattende erfaring. Vi kan dessuten henvise til
litteratur og beredskapsplaner (se
www.krisepsyk.no) som er lett
tilgjengelige for de skolene som ikke har dem. Det som kan være
verd å minne om er at barn også sørger over tap av eldste sønn fra
mors første manns første ekteskap - og slik videre. Det vi tenker
på er at skolen ofte har manglet gehør for sorg og tap i
familiekonstellasjoner utover den mest tradisjonelle med mor, far
og barn. Der elever er omkommet eller savnet må skolen tenke ut
over den rammede klassen fordi vennskap ikke kjenner klassegrenser
og bestevenner kan gå i en annen klasse eller på en annen
skole.
Tamilske elever i klassen
Det er en selvfølge at de tamilske barna blir fulgt
opp i skolen. Vi tror det best kan gjøres ved at deres klasselærer
tar direkte kontakt med barnas foreldre. Både for å vise skolens
medfølelse og for å få kunnskap om hvor hardt barnet er rammet. Det
kan være viktig å tenke på at mange av disse barna som mister nære
slektninger mister dem for andre gang, og at det er sterke
opplevelser knyttet til retraumatisering hos de voksne som en gang
flyktet fra en dødbringende krig. Dette kan prege barnas skolegang
i lang tid framover, ofte med konsentrasjonsproblemer som det mest
synlige utslaget.
Landesorg
Når barna kommer tilbake til skolen etter
juleferien, har de opplevd at katastrofen er markert med en
nasjonal sørgedag, den 1.januar med flagging på halv stang over
hele landet. Kanskje er håpet ute for flere hundre nordmenn når
skolen starter, og kanskje er over hundre blant dem barn. Det vil
si at vi er en nasjon i sorg. Vi tror det er av betydning at den
kollektive sorgen også får sitt uttrykk i skolen gjennom en
fellesmarkering eller minnestund.
De gode nyhetene
Midt i katastrofen finnes det gode nyheter som vi
alle trenger, nemlig rapportene om giverglede, innsatsen til de
store hjelpeorganisasjonene og bevilgningene fra regjeringene. Mens
nyhetene når dette skrives fortsatt er preget av repeterte glimt
fra de verste flomscenene, opprivende reportasjer fra brenning av
lik, stabling av kister, mennesker som søker etter sine blant
likene, og den nagende vissheten om at de fleste som er savnet
aldri kommer hjem, vil nyhetene mer etter hvert gi plass for det
omfattende gjenreisningsarbeidet.
Selv om dette arbeidet etter
hvert vil bli borte fra førstesidene vil det i lang tid være mye å
hente fra tilgjengelige kilder på nettet, ikke minst på
hjemmesidene til de store hjelpeorganisasjonene. Av mange grunner,
så vel psykologiske som pedagogiske, mener vi det er viktig at
klassene i perioder undersøker disse kildene.
Når barna vil gjøre noe selv
Mange barn gir uttrykk for at de ønsker å gjøre noe,
og de har allerede fått modeller på Tv som har berømmet barn som
har satt i gang på eget initiativ. Vårt råd til skolen er ikke at
den som sådan skal sette i gang noe som barna skal bli satt til å
gjennomføre. På den annen side er bør det gis rom for initiativ og
støtte fra lærerens side til klasseønsker om å gjøre noe for barn
som har mistet hus, hjem, skole og nære omsorgspersoner.
Referanser:
Magne Raundalen, Jon Håkon Schultz:
”Når jeg blir stor – hvis jeg blir stor”
Læringssenteret 2003.
www.krisepsyk.no
www.barneombudet.no
