Hva mener vi egentlig når vi sier at forskning skal bidra til å løse samfunnsutfordringene? Hvordan skal det fungere i praksis? Hvem skal gjøre jobben? Og hvor god må forskningen være for at vi skal få de løsningene vi trenger?

Det kan se ut som vi lever i krisenes tid. Klimakrisen gir ekstremvær og krever globale løsninger. Finanskrisen fortsetter å prege verdensøkonomien og eldrebølgen stiller velferdssamfunnet overfor nye, store utfordringer. Forskning og innovasjon må være en del av løsningen på disse krisene. Det er der vi må investere. For vi trenger kunnskap. Utdanning, forskning og innovasjon innen alle samfunnsområder, fra bioteknologi til barnehager, er byggeklossene i det samfunnet vi har, og for det samfunnet vi ønsker oss i framtida.

Forskningsbarometeret skal måle trykket i norsk forskning og gi oss et utgangspunkt for å svare på disse spørsmålene. Gjennom barometeret skal vi følge med på utviklingen og skape dialog og debatt om hvordan det går og hva vi vil med forskningen. Alt kan selvsagt ikke måles kvantitativt, og som med et virkelig barometer må målinger av høytrykk og lavtrykk sees i sammenheng med annen informasjon.

I Forskningsbarometeret 2012 ser vi to hovedtrender: et høytrykk og et lavtrykk. Høytrykket finner vi i den grunnleggende kunnskapsstrukturen. Den offentlige finansieringen og den offentlige delen av forskningssystemet skårer stort sett godt: utviklingen innen utdanningsnivå, doktorgrader, forskningssamarbeid og publiseringer er positiv. Samtidig ser vi blant annet at Danmark skårer mye høyere enn Norge på siteringsindikatoren, og at Sverige får en mye større andel av midlene fra EUs sjuende rammeprogram for forskning enn Norge. Hva er det som gjør at de lykkes så godt? Det kan ligge en utfordring i å heve kvaliteten i norsk forskning til internasjonalt toppnivå på flere områder, og man kan spørre om det krever en ytterligere spissing og konsentrasjon.

Samtidig ser vi tegn til et lavtrykk i næringslivet. Næringslivet ser ut til å redusere sine ambisjoner innen forskning og innovasjon, og er i relativt liten grad orientert mot blant annet nasjonalt og internasjonalt samarbeid og rettighetsbeskyttelse. Næringslivet har selvfølgelig et selvstendig ansvar for å utvikle sin forsknings- og innovasjonskapasitet. Må det likevel tenkes nytt rundt offentlige virkemidler som kan øke næringslivets FoU-innsats, inkludert bedre utnyttelse av resultatene?

Hvert år tar Forskningsbarometeret for seg et spesialtema, og i 2012 er dette temaet «Institutter med fortid og framtid». Den norske instituttsektoren har en god vitenskapelig produksjon og en positiv produktivitetsutvikling, den får god uttelling fra EUs rammeprogrammer og fra Forskningsrådet, og henter en stor andel av sine inntekter fra offentlig oppdragsvirksomhet og nasjonalt og internasjonalt næringsliv. Samtidig er det store forskjeller mellom de enkelte instituttene når det gjelder uttelling på indikatorene. Forskjellene kan tolkes som et utrykk for en hensiktsmessig spesialisering, arbeidsdeling og mangfold. Variasjonen kan imidlertid også gi grunnlag for å spørre om det foreligger et uutnyttet potensial: er det rom for bedre måloppnåelse og effektivitet?

En ny forskningsmelding skal legges fram i 2013. Inntrykket fra Vitenskapsåret 2011 er at nøkkelen til å nå våre forskningspolitiske mål ligger i et tydelig samspill mellom forskning, utdanning og kompetanse. FoU har mange ulike begrunnelser, foregår etter hvert i hele samfunnet og vi trenger et mangfold av ulike typer kompetanser og miljøer. Ethvert miljø må finne sin rolle i systemet og sette seg profilerte mål på hva de ønsker å bli best på. På den måten kan de spille hverandre gode. Forskningsbarometeret 2012 er et viktig bidrag i dette arbeidet.

Velkommen til Forskningsbarometeret 2012!
Kunnskapsminister Kristin Halvorsen