Storparten av landets befolkning (ca. 82 %) hører inn under Den norske kirke. Kirken beskrives blant annet derfor gjerne som en folkekirke. Forholdet mellom stat og kirke har dype røtter i vår historie og er forankret i flere bestemmelser i Grunnloven (§§ 2, 4, 12, 16, 21, 22, 27 og 106). Ved siden av å slå fast retten til fri religionsutøvelse for alle som bor i riket, sier Grunnloven § 2 at ”Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion”.

Statskirkeordningen gir seg utslag i at Kongen (regjeringen) har et overordnet ansvar for den sentrale kirkelige forvaltningen, at kirkelig virksomhet finansieres over offentlige budsjetter og at biskoper og prester er statlige embets- og tjenestemenn. 

Selv om Den norske kirke er en statskirke, følger det av kirkeloven (lov av 7. juni 1996 om Den norske kirke) at soknene (menighetene) er selvstendige rettssubjekt. Kirke og kirkegård er således normalt den lokale menighetens eiendom. Soknene er også arbeidsgiver for størsteparten av de ansatte i kirkelige stillinger.

Kirkeordningen preges i dag også av at det i samsvar med den alminnelige demokratiske utviklingen er bygget opp en struktur av kirkelige organer på lokalt, regionalt og sentralt nivå (menighetsråd, kirkelige fellesråd, bispedømmeråd og Kirkemøtet/Kirkerådet). Disse organene er valgt av og blant kirkens medlemmer og forvalter ansvar og myndighet som er tillagt dem enten ved kirkeloven eller ved delegasjon fra Kongen (regjeringen) og departementet. 

I Kultur- og kirkedepartementet (KKD) har kirkeavdelingen ansvaret for forvaltningen av statskirkeordningen og administrative oppgaver knyttet til Den norske kirke.

Tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke mottar tilskudd fra stat og kommune på linje med bevilgningene til virksomheten i Den norske kirke. Saker vedrørende tros- og livsynssamfunn utenfor Den norske kirke behandles i KKD av samfunns- og frivillighetsavdelingen.

(Sist oppdatert september 2008)