Staten og Den norske kirke

3.5 Perioden 1940 – 1960

Under okkupasjonen fant representanter for geistligheten og ledere i frivillige kristelige organisasjoner sammen i en felles front mot nazimyndighetene. Biskopene og de fleste prestene nedla sine statlige embeter våren 1942 og videreførte sin virksomhet i folket med hjemmel i Grunnloven og på grunnlag av ordinasjonen. Dette ble begrunnet i dokumentet Kirkens Grunn . Et visst statskirkelig apparat ble opprettholdt av Quisling-regjeringen, mens den midlertidige og selvetablerte kirkeledelsen langt på vei fungerte som et sentralt kirkestyre for en nasjonal kirke i Norge under krigen. Den sto i noe kontakt med den norske regjeringen i London, særlig mot slutten av krigen. I praksis fungerte Den norske kirke som en statsuavhengig kirke fra 1. påskedag 1942 og frem til frigjøringen, da statskirkeordningen trådte i kraft igjen.

I dokumentet Kirkens Grunn ble biskopenes og prestenes embetsnedleggelse begrunnet både rettslig og teologisk. Hyrdebrevet, som ble opplest i kirkene 1. påskedag 1942, var et oppgjør med nazimyndighetene og deres rettskrenkelser i forhold til individer og institusjoner i det norske samfunnet, inkludert prestestand og kirke. Kirkens Grunn trekker opp grensene for øvrighetens makt og klargjør statskirkens vilkår. Statens maktmonopol avvises, fordi Gud står over både staten og kirken, som hver for seg og på forskjellig måte representerer Guds styresett i verden. Kirkens Grunn understreker at kirken ikke skal være herre over staten i timelige ting, og at staten ikke skal være herre over menneskers samvittighet og tro. Uttalelsen radikaliserer den lutherske toregimentslæren og unnlater å gå inn i samme passivitet som store deler av tysk lutherdom inntok i forhold til nazismen.

Kirkens Grunn fremholder at staten har en viss ordnende og styrende myndighet i kirken ut fra Grunnloven og annet lovverk, men at kirken like fullt er suveren og fri i alle Guds saker. Statskirkeordningen opphever ikke kirkens åndelige og rettslige egenart. Staten er rettslig forpliktet på evangelisk-luthersk religion, dvs. skrift og bekjennelse. Det er den viktigste forutsetningen for statens begrensede kirkestyre. Statsmakten må samvirke med kirkelige organer og respektere kirkens karakter av bekjennende kirke. Staten kan bare legitimt styre kirken når den fremmer evangeliet. Den kan ikke bruke tvangsmidler eller bruke kirken til politisk-ideologiske formål.

Etter frigjøringen i mai 1945 ble statskirkeordningen gjenopprettet, og biskoper og prester gikk tilbake til sine statsembeter. Fellesprogrammet som de politiske partiene utarbeidet under krigen, dannet basis for politikken i de første etterkrigsårene. Her het det at «den norske kirke skal bevares som statskirke og innenfor denne ramme gis organer som er tilfredsstillende for det kirkelige liv». Formuleringen ble fulgt opp av regjeringen, som i november 1945 oppnevnte en kirkeordningsnemnd til å utrede spørsmålet om reformer innenfor statskirkeordningen. I 1948 la kirkeordningsnemnda frem en enstemmig innstilling, med forslag til Lov om Den norske kirkes ordning . Nemnda foreslo blant annet å utvide ansvarsområdet for bispedømmerådene. Det ble også foreslått å opprette et kirkeråd for å ivareta kirkens åndelige ansvar og være rådgivende organ for Kongen i «saker som gjelder kirkens bekjennelse og gudstjenstlige ordninger». Innstillingen fra kirkeordningsnemnda vektla det kongelige kirkestyre ut fra Grunnlovens § 16 og mente at Stortinget bare kunne befatte seg med administrative og økonomiske ordninger.

Høsten 1951 la regjeringen frem odelstingsproposisjonen om forslag til Lov om Den norske kirkes ordning . Den støttet i hovedsak kirkeordningsnemndas forslag, men understreket at reformforslagene ikke rokket ved selve statskirkeordningen. Da Stortinget behandlet saken i 1953, gikk Arbeiderpartiet, og dermed flertallet, nesten samlet mot regjeringens forslag om å etablere et kirkeråd og utvide ansvarsområdet for bispedømmerådene. Et kirkeråd ble sett på som et mulig skritt på veien til en kirke som var uavhengig av staten. Dette var ikke ønskelig, da flertallets oppfatning var at den gjeldende statskirkeordningen fungerte tilfredsstillende og kunne sies å være godkjent av folket i og med at mer enn 96 prosent var medlemmer.

Det ble hevdet at forslaget om et kirkeråd ikke kom fra flertallet av kirkemedlemmene, men fra toppnivået i kirken, og at det kunne være uttrykk for et ønske om mer makt. Arbeiderpartiet avviste en organisering av Den norske kirke med et representativt kirkelig topporgan ut fra et ideo­logisk og politisk motivert syn: En statskirke i et demokrati måtte nødvendigvis styres av folket. Og folkets vilje kom til uttrykk gjennom de alminnelige politiske myndighetsorganer: Storting og regjering. Verken geistlighet eller kirkelige rådsorganer kunne tilkjennes noen (kirke)politisk særstilling eller gis en spesiell kirkelig myndighet. Det ville i følge Arbeiderpartiet svekke demokratiet og gi konservative krefter for stor innflytelse.

Det endelige vedtaket om Lov om Den norske kirkes ordning innebar dermed ikke vesentlige endringer i kirkeordningen. Den eneste reformen som ble vedtatt, var at bispedømmerådene en gang i løpet av funksjonsperioden skulle komme sammen til Bispedømmerådenes fellesmøte. Loven var for øvrig et klart uttrykk for Den norske kirkes særstilling som trossamfunn og forvalter av statsreligionen.

Fra gammelt av har det kongelige kirkestyret søkt råd hos biskopene og de teologiske lærerne. På 1950-tallet ble det gjort gjeldende at kongemakten hadde en suveren rett til å avgjøre konfesjonsspørsmål på egen hånd, uten å rådføre seg med biskoper og andre kirkelige rådgivere. Men Stortinget sluttet seg ikke til dette synet og bekreftet sedvanen som var slått fast i en kongelig resolusjon fra 1895 om at «uttalelse fra biskopene skal innhentes før det gjøres vedtak i spørsmål om liturgi og gudstjenesteliv, lærebøker og utnevning til embeter». Blant kirkestyrets rådgivende instanser inngår i dag også kirkelige rådsorganer.