Veiledning vedrørende saker om spredning av aske

Dette rundskrivet gir uttrykk for hvordan departementet mener bestemmelsen i gravferdsloven § 20 annet ledd om spredning av aske bør forstås, og er ment som en veiledning for fylkesmennene i deres behandling av søknader etter denne bestemmelsen. Veiledningen er ment å være utfyllende i forhold til lovens forarbeider.

Sted for spredning av aske

I Ot. prp. nr 64 (1994-95) fremgår det i merknadene til bestemmelsen at "(o)m tillatelse skal gis beror på fylkesmannens frie skjønn, og det kan settes vilkår for tillatelsen. Fylkesmannen vil således så langt det er mulig kunne forsikre seg om at askespredningen vil kunne foregå i sømmelige former og på et egnet sted. Det legges til grunn at det ikke vil bli gitt tillatelser til spredning av aske i eller i nærheten av bebyggelse, eller der bebyggelse kan forventes. Som hovedregel bør askespredning kun tillates på åpent hav og i høyfjellet."

Gravferdsloven har nå vært virksom en tid, og man har begynt å samle seg noe erfaring i forhold til lovens bestemmelser. Interessen for spredning av aske blant pårørende har vært større enn det departementet forventet på det tidspunkt da bestemmelsen ble foreslått. Departementet vurderer det slik at det er grunnlag for å forstå ordlyden i lovens forarbeider fleksibelt når det gjelder hvilke steder askespredning kan tillates. Dette gjelder særlig i forhold til spredning i sjøen. Det kan således være grunn til å gi tillatelse til spredning av aske i fjorder og havområder som har umiddelbar forbindelse med åpen sjø, f.eks. enkelte fjorder. Man behøver således ikke stille krav om at spredning bare kan skje "utaskjærs" slik departementet har gitt uttrykk for tidligere. Tillatelse til spredning bør allikevel ikke gis dersom det er svært mye fritidstrafikk i området, eller det er strender eller mye bebyggelse i området. Departementet vil ikke anbefale at det blir gitt tillatelse til spredning i elver og vassdrag eller i øvrig ferskvann, med unntak av steder der det er ualminnelig store vannmengder som f.eks. Mjøsa. Dersom bruken av et område er underlagt særskilte restriksjoner etter f.eks. lov om naturvern, vil dette kunne legges vekt på ved behandlingen av en søknad om askespredning.

Når det gjelder spredning over land kan departementet ikke se at det er grunn til å fastsette noen grense på antall meter over havet i forhold til at det kan skje en spredning. Det er heller områdets karakter som bør være avgjørende. Vi vil imidlertid fremheve at spredning bare bør tillates i områder som ikke er bebygd og der området har et øde preg. Departementet kan ikke se at det vil være noe å utsette på et ønske om å spre aske i øde skogsområder. Også i disse tilfellene bør man ikke gi tillatelse til spredning i populære utfartsområder, da publikum vil kunne finne en slik praksis støtende. Dette selv om spredning av aske ikke medfører noen som helst helsefare. Et samarbeid med kommunens tekniske etat vil kunne være til hjelp i arbeidet med å undersøke områdets karakter. Det bør også legges vekt på forholdene for at asken kan tas opp i naturen.

En del ønsker om spredningssted fremstår slik at spredningen ønskes gjort over et svært lite område, og i f.eks. i nærheten av familiens hytte. Departementet viser her til lovforarbeidene hvor det legges til grunn at det ikke vil bli gitt tillatelse i eller i nærheten av bebyggelse. I tillegg kommer at et slikt sted lett kan få karakter av "privat gravsted". En av intensjonene bak bestemmelsen om spredning av aske er at asken skal spres på et slikt sted at den blir tatt opp i naturens kretsløp, og at den senere ikke kan gjenfinnes.

Avslutningsvis vil departementet peke på at lovens forarbeider åpner for et relativt vidt skjønn fra fylkesmannens side ved at det heter at askespredning som hovedregel bare bør tillates på åpent hav og i høyfjellet.

Frist for gjennomføring og kontrolltiltak

Det kan være hensiktsmessig om det som et vilkår for å gi tillatelse fastsettes en frist for gjennomføringen av spredningen slik at det vil være mulig å ha en formening om når denne skal ha skjedd. En del fylkesmenn har praktisert at det skal returneres en erklæring fra to vitner om at spredningen har skjedd i henhold til tillatelsen, samt at urnen skal innleveres til krematoriet eller til kirkegårdsmyndighetene etter at spredning har skjedd. Departementet vurderer denne praksis som svært hensiktsmessig, og vilkårene for tillatelsen kan i noen grad være med på å forhindre at asken oppbevares i strid med tillatelsen. Det er for tiden ikke aktuelt å etablere noen egen offentlig kontrollordning, men fylkesmennene bes vurdere hvorvidt det er hensiktsmessig å føre et eget register over innvilgede søknader.

Departementet vil for ordens skyld gjøre oppmerksom på bestemmelsen i forskriften til gravferdsloven § 35 om at tillatelser skal anmerkes i kremasjonsregisteret.

Formkravene

I praktiseringen av formkravene kan man i hovedsak se hen til reglene som gjelder for testamenter. Dersom avdøde på det tidspunktet det ville være aktuelt å utforme en søknad om spredning var fysisk ute av stand til å undertegne på et dokument bør man kunne godta at pårørende eller evt. en annen som har stått avdøde nær setter opp et dokument på avdødes vegne. Erklæringen må imidlertid settes opp før vedkommende er død, og en etterfølgende bekreftelse på at avdøde hadde gitt muntlig uttrykk for et ønske om at asken skulle spres for vinden vil ikke være tilstrekkelig.

Det forhold at avdøde, mens vedkommende lå på dødsleiet eller den siste tiden før vedkommende døde ikke kunne skrive kan ikke være avgjørende, da dette vil gjøre seg gjeldende for svært mange døende. I slike tilfeller vil det også kunne være berettiget tvil om avdøde hadde den nødvendige åndelige vurderingsevne intakt slik at man kan være sikker på at spredning virkelig var i samsvar med avdødes ønske. Dette er i samsvar med hvordan departementet har praktisert formkravene gjennom den klagebehandling departementet har foretatt i en rekke saker, og innebærer således ikke noen endring i forhold til dagens praksis. Departementet har ikke vurdert å ta noe initiativ i forhold til å få gjort endringer i loven på dette punkt.

Departementet finner grunn til å minne om at lovens formkrav er absolutte, og at det således ikke vil være anledning til å spre aske etter personer under 15 år. Foresatte eller foreldre til personer under 15 år vil ikke kunne undertegne en erklæring på dennes vegne i dette tilfelle.

Med hilsen