NOU 2004: 28

Lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold

7.3 Tilstandsbeskrivelse

De negative påvirkningsfaktorene som er gjennomgått i kap. 7.2 har i ulik grad medvirket til at en rekke arter, bestander, naturtyper og vegetasjonstyper i dag er truete eller sårbare. Tilstanden for norsk natur samlet sett er derfor langt fra tilfredsstillende.

7.3.1 Arter og bestander knyttet til land og ferskvann

Statusvurdering mht. truethet som ligger til grunn for den nasjonale rødlisten fra 1998, er foretatt for til sammen ca. 15 000 norske arter.

Direktoratet for naturforvaltning 1999b.

Rødlisten omfatter i hovedsak arter som er knyttet til land og ferskvann. Marine arter med unntak av marine pattedyr er ikke tatt med.

Se kap. 13.3.7.3 om foreløpig rødliste for marine arter fra OSPAR.

Artene som er vurdert, omfatter under halvparten av påviste arter i Norge, og bare ca. 1/4 av det antatte artsmangfoldet. Fugler og pattedyr på Svalbard er tatt med i vurderingen. Av de vurderte artene er 3 062 (20,9 %) rødlistet, det vil si at de inngår i en oversikt over plante- og dyrearter som er utsatt for betydelig reduksjon eller i fare for å bli utryddet. Av disse regnes 103 som utryddet (som reproduserende i Norge), 292 som direkte truet, 572 som sårbare, 758 som sjeldne, 886 som hensynskrevende og 451 som arter som bør overvåkes. Den nasjonale rødlisten er omtalt i kap. 13.6, der kategoriene er nærmere forklart.

Av rødlisteartene regner man med at 45,9 % lever i skog, 11,7 % i myr og våtmarksområder, 8 % i fjellet, 28,5 % i kulturlandskap, 11 % i vann og vassdrag og 7,1 % i kystområdene.

Direktoratet for naturforvaltning 1999b s. 19 tabell 2.

Summen overstiger 100 %, noe som skyldes at noen arter kan opptre i flere livsmiljøer. For eksempel inngår de fire rødlistede amfibieartene blant rødlisteartene som lever i skog, i myr/våtmark, henholdsvis i ferskvann.

Det er stor variasjon i andelen truete og sårbare arter innen de forskjellige artsgruppene. For eksempel er 8,3 % av fiskeartene i ferskvann rødlistet, mens tilsvarende andel for henholdsvis storkreps i ferskvann og kransalger er 85,7 % og 87,5 %.

Tallene ovenfor refererer seg utelukkende til artsnivået. Det finnes flere eksempler på at bestander eller populasjoner kan være truete eller sårbare. Det mest kjente eksemplet er den atlantiske laksen. Det er i dag registrert 453 norske vassdrag som har eller har hatt en bestand av laks.

Dette er en reduksjon på 214 vassdrag fra forrige kategorisering som ble gjennomført i 1999, da det ble oppgitt 667 laksevassdrag (jf. St.prp. nr. 79 (2001–2002) Om opprettelse av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder kap. 2.3). Reduksjonen skyldes at det i mellomtiden er blitt innført strengere kriterier for hva som skal defineres som en laksebestand.

Pr. i dag er 50 bestander påvist utryddet, mens 28 er klassifisert som truet. Bestanden i 112 vassdrag er redusert eller sårbar, mens bestanden i 249 vassdrag er moderat eller lite påvirket av menneskers aktivitet. I 14 vassdrag er bestandens status ikke kjent.

Hansen et al. 2003.

Også hos andre typer anadrom laksefisk har bestander bukket under. Sjøørretbestanden regnes for å være utryddet i 29 vassdrag, mens bestander fortsatt forekommer i 1 238 vassdrag. Tilsvarende tall for sjørøyebestanden er henholdsvis 4 og 122 (pr. 1. januar 1999).

www.mistin.dep.no

Forsuringen alene har ført til at rundt 9 600 fiskebestander har gått tapt i Norge, mens rundt 5 400 er påført skader. Ørret er den arten som er påført størst skade, med rundt 8 200 tapte og 3 900 skadede bestander. Videre er nærmere 1 000 abborbestander tapt pga. forsuring, mens antallet samlet for røye, mort, ørekyte og gjedde ligger på ca. 500 tapte bestander. Agderfylkene har de største skadene med rundt 62 % av alle tapte ørretbestander, men også Rogaland har betydelige tap med rundt 1 300 ørretbestander.

Statlig program for forurensningsovervåking 2002.

Også hos sjøfugl har enkelte arter og bestander hatt en negativ utvikling. Overvåkingsresultater fra 2003-sesongen viser rekordlave antall for mange arter. Tilstanden er kritisk for enkelte bestander, spesielt for den nordnorske lomvibestanden (Uria aalge) , den nordnorske underarten av sildemåke ( Larus fuscus fuscus ), samt Skagerrakbestanden av fiskemåke ( Larus canus ).

Lorentsen, S.-H. 2003.

Sammenliknet med for 15–20 år siden er bestandsstatus for enkelte av artene på rødlisten betydelig bedret. Det gjelder i første rekke en del rovfugler, oter og noen av de store rovdyrene.

St.meld. nr. 25 (2002–2003) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand.

For jerv ble det i 2003 påvist 30 ynglinger i Nord-Norge og 17 i Sør-Norge. Dette er det høyeste antall ynglinger som er registrert i Sør-Norge et enkelt år, mens antall ynglinger i Nord-Norge er omtrent på nivå med tidligere år. Bjørnebestanden har økt noe, og yngling er dokumentert innenfor alle de fem kjerneområdene i løpet av perioden 1998–2002.

Gaupebestanden er derimot redusert med rundt 35 % på landsbasis fra et toppunkt i 1996 til 2003, noe som settes i sammenheng med bevisst høy beskatning gjennom kvotejakt i deler av landet. Bestandsreduksjonen har skjedd i Midt-Norge og Sørvest-Norge, mens bestanden har vært stabil i Nord-Norge og i Sørøst-Norge i perioden. Den skandinaviske ulvebestanden økte jevnt fra 1997/98 til 2001/02, for så å gå noe ned det påfølgende året. Samlet ble det vinteren 2002/03 registrert mellom 79 og 99 ulver, hvorav 17–20 ble registrert som ”norske”.

St.meld. nr. 15 (2003–2004) Rovvilt i norsk natur.

Figur 7.11 Rødlistede arter i prosent fordelt på trusselfaktorer. A; I arealbruk ligger ulike former for skog- og landbruksaktiviteter, A; samt forstyrrelse og slitasje fra friluftsiv. I fysiske inngrep A; ligger nedbygging av arealer til bl.a. industri og infrast...

Figur 7.11 Rødlistede arter i prosent fordelt på trusselfaktorer. I arealbruk ligger ulike former for skog- og landbruksaktiviteter, samt forstyrrelse og slitasje fra friluftsiv. I fysiske inngrep ligger nedbygging av arealer til bl.a. industri og infrastruktur, vassdragsregulering, kraftledninger, m.v. Summen er mer enn 100% fordi mange arter er representert under flere trusselfaktorer.

Kilde: Direktoratet for naturforvaltning, Nasjonal rødliste for truete arter i Norge 1998.

Fjellreven er et av fastlands-Norges mest truete pattedyr, og den er listet som direkte truet i rødlisten. Frem til slutten av 1800-tallet var det en betydelig bestand av fjellrev i Fennoskandia. Rundt 1900 falt bestanden dramatisk over hele Fennoskandia, og den ble fredet i Sverige, Norge og Finland, i henholdsvis 1928, 1930 og 1940. Det er bred enighet om at jakt og fangst var årsaken til den opprinnelige nedgangen i fjellrevbestanden. Tross fredningen har likevel ikke fjellrevbestanden tatt seg opp igjen, og en regner i dag med at bestanden i Norge ikke teller mer enn ca. 50 voksne individer.

http://www.fjellrev.no med henvisning til Linnell et al. 1999.

I Sverige antas bestanden å være på omtrent samme nivå,

http://www.fjellrev.no med henvisning til Tannerfeldt et al. 2002.

og i Finland finnes trolig bare 5–10 voksne dyr igjen.

http://www.fjellrev.no med henvisning til Kaikusalo et al. 2000.

Selv om fjellreven fremdeles reproduserer i enkelte områder, er det bare Børgefjell som kan sies å ha en levedyktig og funksjonell fjellrevbestand, der yngling jevnlig observeres. De siste årene har fjellreven forsvunnet helt fra enkelte av de norske fjellområdene. Dovrefjell og Hardangervidda har tradisjonelt vært kjente utbredelsesområder for fjellrev, med hundrevis av hilokaliteter. Likevel har det kun vært observert streifdyr her de siste årene, og det er mange år siden yngling ble påvist i disse områdene. Det er nå overhengende fare for at fjellreven er i ferd med å dø ut, iallfall i Sør-Norge.

Det er pr. i dag vanskelig å si noe sikkert om utviklingstendenser når det gjelder arters truethet generelt i Norge. Dette skyldes bl.a. at antallet arter som er vurdert er begrenset, jf. ovenfor, og at enda færre arter er vurdert flere ganger over tid. På global basis er det imidlertid påvist at arter har dødd ut i stadig høyere tempo i løpet av de siste tiårene. At flere negative påvirkningsfaktorer gjør seg gjeldende, tilsier også at andelen truete arter kan komme til å øke i årene som kommer, med mindre tiltak settes inn for å unngå dette. Ulike former for arealinngrep og arealbruksendringer regnes som de viktigste negative påvirkningsfaktorene i forhold til truete arter. Figur 7.11 viser rødlistede arter i prosent fordelt på trusselfaktorer.

7.3.2 Arter og bestander i marint miljø

7.3.2.1 Innledning

Når det gjelder marine arter er kunnskapen om truethet begrenset, men OSPAR vedtok i 2003 en foreløpig rødliste for arter og habitater, se kap. 13.3.7.3. For en rekke marine arter er for øvrig de naturlige bestandssvingningene betydelige, slik at en bestandsnedgang ikke nødvendigvis behøver å bety at bestanden varig svekkes.

I praksis høstes litt over halvparten av fiskebestandene i saltvann (rundt 80 av ca. 150), mens 28 av disse regnes for å ha økonomisk betydning.

St.meld. nr. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav.

I tillegg kommer noen arter av skalldyr, sel og hval. Av de bestandene som høstes, er det kun 40 som overvåkes, slik at det kan beregnes bestandsestimater.

I det følgende beskrives bestandsstatus for noen utvalgte bestander i henholdsvis Norskehavet/Barentshavet og Nordsjøen/Skagerak. Dette gjøres på basis av en kombinasjon av tilgjengelige bestandsestimater og fangststatistikk. Fangststatistikk kan gi indikasjoner på om en bestand beskattes innenfor sikre biologiske grenser, eller om det skjer en overbeskatning. Der bestandsestimater ikke er tilgjengelige, vil fangstestimater kunne gi et inntrykk av bestandssituasjonen. Det er forsøkt å angi noen mulige årsakssammenhenger for bestandsendringer, se kap. 7.3.2.2.

7.3.2.2 Norskehavet og Barentshavet

Fisk

Tallene er hentet fra Michalsen (red.) 2004.

De viktigste kommersielle fiskeslagene i kystnære områder i Nord-Norge er sei, hyse og torsk. Sei nord for 62o blir fisket på de kystnære bankene. I begynnelsen av 1970-årene minket bestanden fra rundt 1 mill. tonn til 400 til 500 000 tonn, og i slutten av 1980-årene var bestanden på rundt 400 000 tonn. Bestandsutviklingen har vært god i løpet av 1990-årene, og den estimerte bestanden har ligget rundt 700 000 tonn siden 1992. Det norske fangstutbyttet var totalt på ca. 120 000 tonn i 2001.

Lodde ( Mallotus villosus ) fiskes i Barentshavet, og bestanden har i løpet av de siste 30 årene variert mellom nesten 9 mill. tonn og under 0,5 mill. tonn. Det har vært flest år med relativt lav bestand av lodde de siste 20 årene. Det har imidlertid vist seg at loddebestanden kan bygges raskt opp igjen under gunstige forhold, og fra 1989 til 1990 økte loddebestanden fra om lag 1 til nesten 6 mill. tonn. I 2002 var loddebestanden på litt over 2 mill. tonn og fisket på litt over 0,5 mill. tonn.

På tross av stort fiskepress har den nordlige hysebestanden produsert flere gode årsklasser siden 1990. Bestanden ble i 2003 vurdert til å være nesten 600 000 tonn. Gytebestanden ble vurdert til å være drøyt 150 000 tonn, og således godt over den sikre biologiske grensen for gytebestanden for høsting, som er beregnet til 80 000 tonn. Norsk fangst i 2003 var 43 400 tonn. Anbefalt kvote for fiske i 2004 i henhold til føre-var-prinsippet var et maksimalt uttak på 120 000 tonn, mens avtalt kvote i den norsk-russiske fiskerikommisjonen var 130 000 tonn. Norge og Russland har de største fangstene av hyse.

Bestanden av norsk-arktisk torsk (skrei) var svært lav omkring 1960, men økte kraftig i slutten av 1960-årene til rundt 3,5 mill. tonn, noe som tilsvarer nivået i 1950-årene. Bestanden gikk ned i siste halvdel av 1970-årene og var svært lav i 1980-årene, da den lå på rundt 1 mill. tonn. Etter en liten topp på om lag 2,5 mill. tonn rundt 1993 er bestanden nå igjen lav og ligger utenfor sikre biologiske grenser for høsting, noe som igjen betyr at risiko for kraftig desimering er til stede. Rekrutteringssuksessen hos norsk-arktisk torsk er i stor grad knyttet opp mot variasjoner i kvalitet og kvantitet av mattilbudet for gytetorsken. Dette resulterer i en sterkt varierende grad av rekruttering. Det er derfor vanskelig å si eksakt hvor mye fiskeriene bidrar til bestandsvaria­sjonene.

Utbredelsesområdet for norsk kysttorsk er langs hele kysten til grensen mot Russland, men hovedmengden befinner seg nord for 67o. Den estimerte bestanden av kysttorsk har variert mellom 200 og 300 000 tonn i perioden 1984 til 1994, men har i tiden etter 1994 minket til ca. 120 000 tonn i 2001. Grunnen til den store nedgangen i bestanden av norsk kysttorsk er manglende rekruttering. Undersøkelser med strandnot har vist at det etter 1994 har vært svært lite torskeyngel langs land i Nord-Norge.

Det drives også fiske etter andre fiskeslag, som flyndre og steinbit. Disse fiskeriene utgjør mindre kvanta, og det blir ikke beregnet bestandsstørrelser for de ulike fiskeslagene. Fangststatistikken for steinbitfangsten i Nord-Norge viser at totalfangsten av steinbit (flekksteinbit ( Anarhichas minor ) og gråsteinbit ( Anarhichas lupus )) innenfor territorialgrensen (fra Fosen og nordover) har økt fra i underkant av 1 000 tonn på slutten av 1970-tallet til mellom 1 000 og 2 000 tonn pr år i første halvdel av 1980-tallet. Etter en topp på rundt 3 000 tonn pr. år i 1987 og 1988 har fangsten variert fra under 1 000 tonn til rundt 2 000 tonn i året. Det er ikke kjent om variasjonene i fangst avspeiler bestandsvariasjoner.

Norsk vårgytende sild vokser opp i Barentshavet og beiter gjennom deler av året i Norskehavet. Bestanden har variert sterkt siden 1950, med et totalt kollaps på slutten av 1960-tallet og en langsom gjenoppbygging. Fra siste del av 1990-tallet har bestanden vært relativt høy, og den var i 2002 på rundt 5 mill. tonn. Det store sammenbruddet i bestanden på slutten av 1960-tallet skyldtes et sterkt overfiske i en periode der også rekrutteringsforholdene for sild var dårlige.

Sel

I perioden 1986–1988 kom det flere ”invasjoner” av sel til de nordlige kystområdene, særlig til Finnmark og Troms. Invasjonene besto av grønlandssel som trakk sørover på leting etter mat. Selen tok fisk fra garn og ble ikke sjelden selv fanget i garn som sto ute. Det er ikke gjort overslag over hvor mye fisk som ble tatt av sel langs kysten i denne perioden. Etter 1988 har det forekommet mindre, men årvisse, innslag av grønlandssel i Øst-Finnmark om høsten.

Det som vanligvis kalles kystsel, er steinkobbe ( Phoca vitulina ) og havert ( Halichoerus grypus ) som holder til langs kysten. Steinkobben er mest stasjonær, mens haverten vandrer mer. På midten av 1900-tallet ble måten å telle kystsel på endret. Omleggingen av metodene for å estimere bestandene har ført til høyere bestandstall, spesielt for steinkobbe. En regner nå med at det finnes ca. 7 500 steinkobber og 4 500 haverter totalt langs kysten. Selv om en før midten av 1990-årene ikke har hatt sikre tall for bestandsutviklingen til kystsel, regner en med at det har vært en viss vekst i bestandene av både steinkobbe og havert de siste 25 årene.

Det er ikke gjort noe overslag med hensyn til hvor mye fisk kystselen spiser totalt. En regner imidlertid med at sel har et opportunistisk levesett og til enhver tid tar den fisken som er lettest å få tak i. Steinkobbe har vist seg å konsumere mye småsei, mens haverten spiser mye småsteinbit.

Både steinkobbe og havert er sluttverter for arter innen den gruppen av fiskeparasitter som med et samlenavn kalles ”kveis”. Store fore­komster av sel kan således medføre stor grad av kveisinfisering av torsk og andre stasjonære fiske­arter. Dette kan være et stort problem for fiskerne fordi det ødelegger den kommersielle verdien av fisken.

Mulige årsakssammenhenger

Fiskere har rapportert om en nedgang i kyst­fisket i Nord-Norge. Dette er i en del sammenhenger delvis blitt satt i forbindelse med en økende selbestand, ved at man tenker seg at økende bestander av kystsel spiser mer fisk, og at det dermed blir mindre fisk tilgjengelig for fiskeriene. De viktigste kommersielle kystnære fiskeslagene er hyse og kysttorsk, og av disse har bestanden av kysttorsk minsket sterkt i 1990-årene. Selv om det sannsynligvis har vært en økning i kystselbestanden, synes det lite trolig at dette er den primære årsaken til den observerte nedgangen av kysttorsk. Årsaken til denne nedgangen synes først og fremst å være manglende rekruttering.

7.3.2.3 Nordsjøen og Skagerrak

Fisk

Tallene er hentet fra Michalsen (red.) 2004.

Bunntrål- og snurrevadfisket til konsum beskatter torsk, hyse og hvitting i blanding. Disse fiskeslagene ses derfor i sammenheng i fiskeriforvaltningen.

Gytebestanden av torsk ble redusert fra 277 000 tonn i 1970 til ca. 30 000 tonn i 2001, hvilket er historisk lavt. For 2002 er den estimert til å være 38 000 tonn. Den sikre biologiske grensen er vurdert til å være 150 000 tonn. Norsk fiske i 2001 var på 4 300 tonn, og landingene i 2002 omtrent det samme. Dette innebærer mer enn 3 000 tonn mindre enn den norske kvoten på 7 880 tonn. Dagens fiskemønster innebærer høy dødelighet for ett- og toåringer, slik at bare 15 % av ettåringene overlever til de er tre år. På grunn av svake årskull i 1997 og 2000 ventes det ikke at gytebestandene vil øke over 150 000 tonn i nærmeste fremtid, selv om fiskedødeligheten reduseres kraftig.

På tross av stort fiskepress har hysebestanden i Nordsjøen produsert flere gode årsklasser siden 1990. Gytebestanden er i 2004 vurdert til å være mellom 250 000 og 380 000 tonn. Totalfangsten ble i 2002 rapportert til å være 54 000 tonn. Imidlertid er alle årsklassene etter 1999 svake, og dersom ikke fiskepresset blir redusert, blir gytebestanden sannsynligvis raskt redusert til det som er vurdert å være under en sikker biologisk grense for høsting.

Hvittingbestanden anses nå for å være under sikre biologiske grenser (315 000 tonn). Gytebestanden har avtatt de siste 20 årene og var på det laveste observerte nivå i 1998 (145 000 tonn). Gytebestanden for 2002 ble vurdert til å være 237 000 tonn. Norge hadde en kvote på 4 100 tonn i 2002, men fangsten var på ca. 45 % av dette.

Bestanden av nordsjøtorsk er under den sikre biologiske grensen for høsting, og ICES

ICES – International Council for the Exploration of the Sea. ICES er en uavhengig, vitenskapelig organisasjon som gir regionale fiskeriorganisasjoner, EU og nasjonalstatene langs Nord-Atlanteren råd om forvaltningen av det marine miljøet og de marine ressursene.

har anbefalt stopp i alt fiske som tar torsk som bifangst. Det er videre anbefalt at det lages og iverksettes en gjenoppbyggingsplan for at gytebestanden av torsk kan vokse til over den sikre biologiske grensen. Denne planen må inneholde tiltak for å hindre direkte fiske av torsk, redusere bifangst av torsk i fisket etter andre arter og hindre utkast og feilrapportering av torsk i alle fiskerier.

Hummer

Hummerbestanden var i jevn nedgang fra 1945 til 1986. Etter dette var det en ubetydelig stigende tendens frem til 2000, da fangst pr. teine viste et sterkt fall til et minimum. Resultatene for 2001 var ikke mye bedre, mens fangstene økte i 2002. De lave fangsttallene for 2000 og 2001 kan nok delvis begrunnes med dårlige værforhold.

Forsøk har vist at den vesentlige årsaken til redusert bestand er for stor eller feilrettet beskatning, og at kortere fangstsesong og likt minstemål i hele landet vil kunne gi muligheter for oppbygging av bestanden.

7.3.2.4 Tareskogen i kystområdene

I Midt- og Nord-Norge er store deler av tareskogen forsvunnet på grunn av fremvekst av store mengder drøbakkråkeboller ( Strongylocentrotus droebachiensis ) som beiter på stortare ( Laminara hyperborea ) og andre fastsittende alger. Opplysninger gitt i intervjuer med fiskere langs strekningen Hitra – Tromsø tyder på at nedbeitingen startet omtrent samtidig i hele dette området i begynnelsen av 1970-årene.

Arbeidsgruppe nedsatt av Fiskeridepartementet og Miljøverndepartementet 2002.

I 1985 ble lokaliteter av nedbeitet tareskog observert langs kysten av Finnmark, men nedbeitingen kan også her ha startet tidligere. I 1990-årene ble det observert en tilbakegang i kråkebollepopulasjonene på Nordmøre og i Sør-Trøndelag, og tareskogen er nå vokst opp igjen de fleste steder i dette området. I Nord-Norge er det imidlertid ikke noe som tyder på at forekomst og tetthet av kråkeboller har minsket, og observasjoner fra Finnmark kan tyde på at nedbeitingen har økt her.

Det finnes ikke sikre tall på hvor stor del av områdene med tareskog som er berørt av nedbeitingen, men en kartlegging av kystområdene i Troms har vist at omtrent halvparten av tareskogen er borte på grunn av kråkebollebeitingen. Dette er sannsynligvis representativt for store deler av de berørte kystområdene.

Etter at kråkeboller har beitet ned tareskogen, vil de hindre nyetablering av tare og all annen bunnvegetasjon, bortsett fra kalk-rødalger som vokser som et skorpeformet lag på bunnen. Bortsett fra store mengder kråkeboller, er det svært få dyr i slike områder. Kråkebollene klarer seg lang tid med lite mat og lever relativt lenge også i områder der algevegetasjonen er borte. Stortareskogen er et viktig leveområde for kystnær fisk, og nedbeitingen kan derfor få store konsekvenser for forekomsten av kystnære fiskebestander. En sterk reduksjon i kystfisket rundt Vega i Nordland fra midten av 1970-årene falt i tid sammen med nedbeitingen av tareskog langs kysten av Trøndelag og Helgeland.

Arbeidsgruppe nedsatt av Fiskeridepartementet og Miljøverndepartementet 2002.

En arbeidsgruppe nedsatt av Fiskeridepartementet og Miljøverndepartementet fremmet i 2002 forslag om fangst på drøbakkråkeboller for å bidra til å redusere kråkebollebestandene i Nord-Norge. Det vises til at en reduksjon av tettheten til kråkeboller er en nødvendig forutsetning for å få tilbake fastsittende alger og tarevegetasjon. Til grunn for forslaget ligger en hypotese om at reetablering av tare i seg selv bidrar til å stabilisere tareskogssamfunnet, muligens gjennom at dette skaper et habitat med mange predatorer på små og store kråkeboller.

Stortare blir høstet i Sør-Norge fra Rogaland til Sør-Trøndelag, se kap. 7.2.6.6. Det har ikke vært problem med manglende gjenvekst på feltene, bortsett fra i Sør-Trøndelag der det har vært observert forsinket gjenvekst i noen områder pga. kråkebollebeiting. Taretrålingen har vært kontroversiell i noen områder, og det har vært reist spørsmål om fjerning av tareskog gjennom trålingen kan ha ført til reduserte habitater eller mattilbud for fisk og sjøfugl, om det kan ha innvirket på tareskogens bølgedempende effekt, eller redusert bestander av hummer eller taskekrabbe ( Cancer pagurus ) eller artsrikdommen generelt i tareskogen. Det finnes imidlertid ikke noen dokumentasjon på at taretråling så langt har hatt en langtidseffekt på artsmangfoldet i tareskogen eller har ført til nedgang i bestander av fisk, hummer eller krabbe ( Brachyura ).

Fosså 1995; Michalsen (red.) 2004.

Mulige årsakssammenhenger

Økende forekomster av kystsel er nevnt som den bakenforliggende årsaken til fremveksten av store mengder kråkeboller og dermed nedbeitingen av tareskogen. En tenker seg da at gråsteinbit er den viktigste predatoren på kråkeboller, og at sel er den viktigste predatoren på steinbit, og at økningen i kystselbestanden har ført til reduserte steinbitbestander som igjen har ført til økende forekomster av kråkeboller. Nye resultater har som nevnt ovenfor vist at haverten konsumerer mye små-steinbit. En kan derfor ikke se bort fra at en økende havertbestand til en viss grad kan påvirke gråsteinbitbestanden gjennom predasjon på små gråsteinbitindivider. Det finnes imidlertid ingen dokumentasjon som viser en sammenheng mellom havertens konsum av gråsteinbit og bestandsutviklingen til dette fiskeslaget, og en vet heller ikke hvor mye fiskeriet på gråsteinbit kan ha å si i en slik sammenheng.

Det finnes heller ikke dokumentasjon på at størrelsen av kråkebollepopulasjonene tidligere ble kontrollert av en enkelt predator, som f.eks. steinbit. En kan likevel ikke utelukke at predasjon på kråkeboller kan ha en innvirkning på populasjonsstørrelsen til kråkeboller ved små og ”normale” kråkebollebestander. Det finnes en rekke viktige predatorer på kråkeboller, og det er mulig at det samlede predatortrykket av disse (f.eks. steinbit, stor torsk, krabbe, sjøfugl) tidligere holdt kråkebollebestandene i sjakk. En generell nedgang i noen av predatorpopulasjonene kan dermed ha ført til den store økningen i kråkebollebestandene. Det foreligger imidlertid ikke noen vitenskapelig dokumentasjon for dette.

Grunnen til fremveksten av store mengder kråkeboller i Midt- og Nord-Norge på begynnelsen av 1970-tallet er med andre ord ikke klar. Det kan tenkes at et minsket predatortrykk har vært en årsak, men det kan også tenkes andre grunner. En slik grunn kan være at kråkebolleyngel av en eller annen årsak i en periode har overlevd i større utstrekning enn ellers. Resultater fra gamle feltdata tyder på at dette kan ha vært tilfellet, men dokumentasjonen er ikke god nok til å underbygge sikre uttalelser om dette.

Arbeidsgruppe nedsatt av Fiskeridepartementet og Miljøverndepartementet 2002.

7.3.2.5 Oppsummering

Trusselfaktorene rettet mot marine arter er knyttet dels til høsting og overbeskatning og dels til utslipp mv. fra petroleumsvirksomhet, skipsfart og annen industri (miljøgifter). Også andre faktorer som introduksjon av fremmede arter og oppdrettsvirksomhet kan påvirke det marine biologiske mangfoldet. Det er vanskelig å angi sikre årsakssammenhenger for bestandsendringer i det marine miljø. Ofte er det også en kombinasjon av flere faktorer som spiller inn. Det er heller ikke alltid klart om variasjoner i bestander skyldes naturlige svingninger eller påvirkninger utenfra. Det er imidlertid flere tilfeller som viser at ressursutnyttelsen ikke bestandig er tilpasset ressursgrunnlaget. Utformingen av høstingsregimet kan derfor være av stor betydning for en del bestander.

Gjennomgåelsen av status for utvalgte bestander i Norskehavet/Barentshavet og Nordsjøen/Skagerak viser at flere bestander ligger under den sikre biologiske grensen for høsting. Dette gjelder bl.a. bestandene av nordsjøtorsk, kysttorsk, norsk-arktisk torsk og lodde. Videre viser analyser at norsk-arktisk hyse har vært høstet for hardt etter 1992, og ICES anbefaler en reduksjon i beskatningsgraden. Av de nevnte bestandene har nordsjøtorsken den laveste gytebestanden. ICES har for 2004 gitt tilrådinger om stans i loddefisket i Barentshavet, stans i alt fiske som tar torsk som bifangst i Nordsjøen, og stans i fangst av kysttorsk.

Andre bestander har i dag en gytebestand over den biologiske grensen, men er utsatt for et fiskepress som overstiger bestandsnivået, jf. f.eks. situasjonen for nordsjøhyse. Dersom fiskepresset for denne bestanden ikke reduseres, vil gytebestanden etter hvert bevege seg utenfor den sikre biologiske grensen.

7.3.3 Naturtyper og vegetasjonstyper

7.3.3.1 Innledning

Presset på det biologiske mangfoldet er ulikt i forskjellige deler av landet. I lavlandet i Sør-Norge er naturen sterkt påvirket, mens den i de høyereliggende og nordlige områdene har et mer intakt preg. Det er i Sør-Norge en finner de fleste truete naturtypene. For mange naturtyper foreligger det ingen eksakte data for arealutviklingen, men kunnskapen er tilstrekkelig god til at man med rimelig grad av sikkerhet kan peke ut hvilke naturtyper som er mest utsatt. Naturtyper som har fått redusert sin utbredelse på grunn av forskjellige inngrep eller endret arealbruk, er urskog, rike sumpskoger, slåtteenger, kroksjøer og meandrerende elvestrekninger, naturlig fisketomme innsjøer og tjern, og elvedelta.

http://www.mistin.dep.no

Rapporten Truete vegetasjonstyper i Norge beskriver tilstanden for 71 norske vegetasjonstyper og 68 regionale utforminger av disse. 46 vegetasjonstyper og utforminger betegnes som enten akutt truet eller sterkt truet, og 60 som noe truet.

Fremstad & Moen (red.) 2001, s. 207.

Halvparten av de akutt eller sterkt truete vegetasjonstypene og utformingene hører inn under kulturpåvirket eng eller kystlynghei. Mye av den rike variasjonen innen hovednaturtypen kulturlandskap er forsvunnet eller er i ferd med å forsvinne, spesielt i lavlandet. De øvrige vegetasjonstypene som er sterkest truet, hører i hovedsak til hovednaturtypene skog, myr og havstrand.

Mange av de direkte truete og sårbare artene finnes i truete og hensynskrevende naturtyper og har helt spesielle krav til leveområdene.

Se Direktoratet for naturforvaltning 1999b s. 19 tabell 2, som viser fordelingen av rødlistete arter på ulike levesteder.

Nedenfor gis det en nærmere beskrivelse av tilstanden for norske hovednaturtyper, jf. kap. 5.3.2–5.3.3.

7.3.3.2 Fjell

I fjellet er inngrep i forbindelse med vannkraftutbygging, reiseliv, hyttebygging og veier, slitasje bl.a. på grunn av motorisert ferdsel, overbeiting og langtransportert sur nedbør blant de viktigste truslene mot det biologiske mangfoldet. I tillegg kan fjellnaturen komme til å bli sterkt påvirket av klimaendringer. Allerede nå kryper bjørkeskoggrensen oppover flere steder i landet (se også kap. 7.2.4.3). Hovednaturtypen fjell, som regnes som områdene over den klimatiske skoggrensen,

Direktoratet for naturforvaltning, 1999a.

kan dermed komme til å bli arealmessig vesentlig redusert. For artsmangfoldet vil virkningene av klimaendringene være størst for de artene som har en alpin og polar ”nisje”, som f.eks. fjellrype ( Lagopus mutus ), snøugle ( Nyctea scandiaca ) og fjellrev ( Alopex lagopus ), jf. boks 7.9.

7.3.3.3 Skog

Til sammen 15 norske skogtyper er vurdert å tilhøre en av IUCNs truethetskategorier. I kategorien ”akutt truet” finner vi varmekjær kildeløvskog, mens rik sumpskog (både i gran- og edelløvskog), rikt hasselkratt og svartorstrandskog regnes som ”sterkt truet”.

Fremstad & Moen (red.) 2001.

Ulike former for skogsdrift (planting, rydding, flatehogst, grøfting, skogsveier), treslagskifte, introduksjon av utenlandske treslag, omdisponering av arealer og langtransportert sur nedbør og nitrogen utgjør hovedtruslene mot naturtypene og artene i skog. De fleste av de truete artene i skog er knyttet til produktiv skog i lavlandet. Den dominerende andelen av disse artene er kryptogamer (sopp, lav, alger og moser) og virvelløse dyr, i hovedsak biller.

I storskala perspektiv er bestandsskogbruket i ferd med å forvandle strukturen i barskogslandskapet, og det finnes i dag få store områder med produktiv skog som har et urørt preg. Bestandsskogbruket fører til en skarpere oppdeling av skoglandskapet i henholdsvis felter med hogstflater og ung produksjonsskog og felter med eldre skog. Flatehogst bidrar til økt ensaldring av trærne innenfor det enkelte bestand, og til at den gjennomsnittlige størrelsen av de enkelte skogbestandene reduseres. De biologiske effektene av omformingen til ”lappeteppestruktur” er utilstrekkelig kjent, men er trolig en betydelig faktor for populasjonsstørrelser og artssammensetning av planter og dyr.

Framstad et al. 2002.

7.3.3.4 Kulturlandskap

I dag er flere vegetasjonstyper i kulturlandskapet truet. De viktigste truslene mot det biologiske mangfoldet i kulturlandskapet er opphør av tradisjonelle driftsformer slik som beiting, innføring av sprøyting, gjødsling og pløying på arealer som ikke har vært utsatt for dette tidligere, tilplanting, samt inngrep som følge av arealpress i byer og tettsteder. Ved f.eks. gjødsling av slåtteenger og beitemarker er effekten på det biologiske mangfoldet betydelig. På 1 m2 ugjødslet eng kan det finnes 40 til 50 ulike gressarter og urter, mens 1 m2 gjødslet eng rommer 5 til 15 arter.

St.meld. nr. 58 (1996–97) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling.

For kystlyngheier kan høye tilførsler av langtransportert nitrogen være en trussel mot lyngarter som erstattes av mer nitrogenkrevende gressarter.

Fraværet av beiting går sterkt ut over kulturlandskapet rundt setergrender, med store konsekvenser for en rekke beiteavhengige arter av urter og gress. Bare i Buskerud er antall setre redusert fra 3 197 i 1939 til 262 i 2003.

http://www.mistin.dep.no

I tillegg har slåttearealet gått merkbart tilbake. Andelen åpne halv-naturlige enger, som utgjorde mer enn 10 % av det totale jordbruksarealet i 1959, minket i løpet av 30 år til mindre enn 5 %, og i enkelte regioner til mindre enn 0,5 %. De gjenværende engene er fragmenterte rester av tidligere omfattende engsystemer og er sårbare for videre arealreduksjoner og endringer i skjøtsel.

Fry & Rinde 2002 med henvisning til Framstad & Lid 1998.

7.3.3.5 Ferskvann

Langtransportert forurensning i form av sur nedbør er den enkeltfaktoren som har hatt størst negativ effekt på det biologiske mangfoldet i ferskvann (se kap. 7.2.7.2 og 7.3.1). Siden 1988 har imidlertid svovelinnholdet i nedbøren, elver og innsjøer i Sør-Norge avtatt med ca. 35 %, og enkelte arter av vannlevende smådyr er i ferd med å vende tilbake. Likevel bidrar høyt innhold av nitrogen i nedbør til å opprettholde forsuringen i store deler av Sør-Norge. I tillegg har vassdragsutbygging, veiutbygging nær vassdrag, fjerning av kantvegetasjon, gjenfylling av dammer og bevisst eller ubevisst utsetting av arter påvirket det biologiske mangfoldet i vann og vassdrag. Blant annet er fire av landets seks amfibiearter i dag rødlistet.

Elvedelta er i Norge, som i verden for øvrig, en truet naturtype. Mange elvedelta er i dag preget av industrietablering og tettstedsutvikling, spesielt i Sør-Norge. Av totalt 284 elvedelta større enn 250 dekar er 43 nedbygd i en slik grad at de helt har mistet sin funksjon som naturlig økosystem. Av disse ligger 39 i Sør-Norge. 109 delta kan sies å være middels berørt. Av disse ligger 89 i Sør-Norge. Av de 132 lite berørte deltaene, er det 65 som er helt uberørt av menneskelig påvirkning. Bare 22 av disse ligger i Sør-Norge.

http://www.dirnat.no

7.3.3.6 Myr og våtmark

I løpet av de siste 150 år er arealet av våtmark kraftig redusert.

http://www.sabima.no

Denne utviklingen har vært sterkest i de lavereliggende, mer produktive delene av landet. Mer enn 6 500 km2 av myrarealet er grøftet, slik at myrarealet i dag regnes å være i overkant av 20 000 km2, jf. kap. 5.3.2. I takt med den arealmessige reduksjonen i tradisjonelle kulturlandskap, jf. kap. 7.3.3.4, har også biotoper som fuktig beitemark og småbekker gått sterkt tilbake.

Nedbygging, grøfting og oppdyrking, uttak av torv og overgjødsling (fra langtransportert nedbør) utgjør de største påvirkningsfaktorene. Disse virker direkte på det biologiske mangfoldet gjennom å redusere leveområdene for sjeldne plantearter, gyte-, oppvekst- og leveområder for fisk, amfibier og krypdyr, samt hekkeområder og rasteplasser for fugl. Indirekte påvirkes det biologiske mangfoldet ved at økologiske tjenester som vannregulering og vannrensing reduseres.

7.3.3.7 Rasmark, berg og kantkratt

Rasmark, berg og kantkratt utgjør allerede i dag relativt små arealer. Kantkratt står mange steder i fare for å vokse igjen til skog med tiden. Årsaken er manglende bruk av driftsformer som sikrer eksistens av kulturmarker med kantkrattsoner eller åpne og halvåpne arealer.

7.3.3.8 Strand- og fjæresonen og sjøsonen

De fleste naturtypene under kategorien havstrand/kyst i DNs håndbok om kartlegging av naturtyper ligger i strand- og fjæresonen, f.eks. kalkrike strandberg og strandeng og strandsump.

I sjøsonen finner vi bl.a. dypvannskorallrevene. Anslagsvis er mellom en tredjedel og halvparten av slike rev langs norskekysten helt eller delvis ødelagt, hovedsakelig som følge av bunntråling. Også petroleumsaktivitet medfører til dels betydelige fysiske inngrep i sjøbunnen.

Generelt utgjør overbeskatning, etablering av oppdrettsanlegg, skjellsandopptak og taretråling, utslipp av miljøgifter og utslipp fra petroleumsvirksomhet hovedtruslene mot det biologiske mangfoldet i kyst- og havområder. For kysten kommer i tillegg nedbygging av strandsonen.

7.3.4 Grøntarealer i byer og tettsteder

Norske byer og tettsteder har vokst jevnt de siste hundre årene. Veksten kombinert med økt konsentrasjon av utbyggingen i byggesonen har ført til stort press på arealene både i sentrum og i randsonene. De siste tiårene er naturområder i mange byer og tettsteder blitt oppsplittet.

St.meld. nr. 23 (2001–2002) Bedre miljø i byer og tettsteder.

Hvert enkelt areal er mindre, samtidig som grønne korridorer avskjæres. Årsaken er bl.a. at arealer ikke er tilstrekkelig sikret, og at det skjer inngrep i områder som følge av utbygging og bruksendringer. I en undersøkelse av fire byer i 1996 viste det seg at bare 20 til 30 % av naturområdene fra 1950-tallet består i dag. Reduksjonen av grønne arealer som følge av utbygging, herunder fortetting, antas å være den største trusselen mot det biologiske mangfoldet i byer og tettsteder.

Det er foreslått rødlistestatus for 52 arkeofytter (planter som ble innført før år 1500) med tilknytning til jordbruks- og tettstedsområder.

Det er ikke skilt mellom jordbruksområder og tettstedsområder ved rødlisting av planter.

Av dyreartene på rødlisten er det bare topplerke ( Galerida cristata ) som er angitt å ha ”urbane områder” som levested. Arten oppgis å være utryddet fra Norge.