St.meld. nr. 21 (2004-2005)

Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand

6 Overgjødsling og oljeforurensning

Utslipp av partikler, næringssalter og olje kan føre til skader på økosystemet. Store utslipp av partikler og næringssalter kan gi nedslamming og overgjødsling (eutrofipåvirkning). Dette medfører dårlig vannkvalitet både i ferskvannsforekomster og i marine områder. Konsekvensene kan være fiskedød, tap av biologisk mangfold, redusert rekreasjonsverdi knyttet til bading og annet friluftsliv, samt redusere vannets egnethet som drikkevann, til fiskeoppdrett, vanning av jordbruksarealer m.m. Utslipp av olje og kjemikaler fra skipsfarten og petroleumsvirksomheten kan skade organismer og økosystemer i havet, på sjøbunnen og i strandsonen. Utslipp av olje fra landbasert virksomhet kan også skade organismer og økosystemet i jordsmonnet.

6.1 Mål

Mål for redusert overgjødsling og oljeforurensning framgår av boks 6.1.

Boks 6.6 Mål for redusert overgjødsling og oljeforurensning

Boks 6.6 Strategisk mål:

Det skal sikres en vannkvalitet i ferskvannsforekomster og i marine område som bidrar til opprettholdelse av arter og økosystemer og som ivaretar hensynet til menneskers helse og trivsel.

Boks 6.6 Nasjonale resultatmål:

  1. Utslippene av næringssaltene fosfor og nitrogen til eutrofipåvirkede deler av Nordsjøen skal være redusert med omtrent 50 prosent innen 2005, regnet fra 1985.

  2. Operasjonelle utslipp av olje skal ikke medføre uakseptabel helse- eller miljøskade. Risikoen for miljøskade og andre ulemper som følge av akutt forurensning skal ligge på et akseptabelt nivå.

6.2 Tilstand og måloppnåelse

6.2.1 Overgjødsling

De marine områdene langs norskekysten fra svenskegrensen til Lindesnes (Skagerrakområdet) anses som påvirket av overgjødsling (eutrofipåvirket). De ytre kystområder langs Vestlandet og nordover er ikke påvirket av overgjødsling, selv om enkelte fjorder med begrenset vannutskiftning er påvirket av lokale utslipp. Eutrofipåvirkningen fra svenskegrensen til Lindesnes skyldes en kombinasjon av norske tilførsler av næringssalter og partikler, samt tilførsler fra den sørlige del av Nordsjøen og fra Kattegat, jf. figur 6.1.

Figur 6.1 Kart over havstrømmer som transporterer bl.a. partikler 0;A; og næringssalter

Figur 6.1 Kart over havstrømmer som transporterer bl.a. partikler og næringssalter

Kilde: Havforskningsinstituttet

De fleste ferskvannsforekomster som er påvirket av overgjødsling ligger nær store befolkningskonsentrasjoner og landbruksintensive områder på Østlandet, Jæren og i Trøndelag. Det er knyttet betydelige brukerinteresser til mange av disse ferskvannsforekomstene.

Figur 6.2 Beregnede fosfortilførsler til kystområder 0;A; i 2003. Relativt forhold mellom de ulike fosforkildene pr. vassdragsområde.

Figur 6.2 Beregnede fosfortilførsler til kystområder i 2003. Relativt forhold mellom de ulike fosforkildene pr. vassdragsområde.

Kilde: Statens forurensningstilsyn/ Norsk institutt for vannforskning

Figur 6.3 Beregnede nitrogentilførsler til kystområder 0;A; i 2003. Relativt forhold mellom de ulike nitrogenkildene pr. vassdragsområde.

Figur 6.3 Beregnede nitrogentilførsler til kystområder i 2003. Relativt forhold mellom de ulike nitrogenkildene pr. vassdragsområde.

Kilde: Statens forurensningstilsyn/ Norsk institutt for vannforskning

Tabell 6.1 Utslipp og reduksjon av nitrogen og fosfor til kyststrekningen svenskegrensen-Lindesnes fra 1985 til 2003, fordelt på kilde.
  Nitrogen 1985 (tonn)Nitrogen 2003 (tonn)Reduksjon (prosent)Fosfor 1985 (tonn)Fosfor 2003 (tonn)Reduksjon (prosent)
Jordbruk14631106702740125237
Befolkning1192967194492818980
Akvakultur122836
Industri565913727613311514
Totale utslipp/reduksjoner322311878942146556262

Kilde: Statens forurensningstilsyn/ Norsk institutt for vannforskning

Det har de senere årene vært gjennomført en rekke tiltak for å redusere utslippene av både nitrogen og fosfor til områder som er påvirket av overgjødsling. Dette har sikret eller medført forbedret vannkvalitet i mange ferskvannsforekomster og i marine områder.

Menneskeskapte utslipp av fosfor til kyststrekningen svenskegrensen-Lindesnes var i 2003 redusert med om lag 60 prosent siden 1985, mens utslippene av nitrogen var i 2003 redusert med noe over 40 prosent. Dette innebærer at det fortsatt gjenstår behov for å gjennomføre tiltak for å nå målet for nitrogen, jf. resultatmål 1. Figur 6.2 og 6.3 viser en oversikt over relativt forhold av utslipp av næringssaltene fosfor og nitrogen langs hele norskekysten, fordelt på kilde.

Til tross for betydelige reduksjoner i de menneskeskapte utslippene av næringssalter viser overvåkingsresultater at konsentrasjonene av nitrogen, fosfor og partikler i kystvannet har økt siden 1990. Årsaken til dette er trolig økt avrenning fra land på grunn av milde vintre og økt nedbør, samt langtransporterte tilførsler fra Østersjøen og de store elvene på kontinentet. Dette kan også være grunnen til den sterke reduksjonen av sukkertareskogen som er observert på Skagerrakkysten jf. omtale i kapittel 3.

6.2.2 Oljeforurensning

Oljeforurensning skyldes både akutte (ulovlige og ukontrollerte) utslipp og operasjonelle utslipp fra offshoreinstallasjoner, skip og landbaserte kilder. Konsekvensene av akutte oljeutslipp avhenger av mengde og type olje, årstid, hvor utslippet finner sted, vind og strømforhold, og hvor mye olje som blir samlet opp. Vi vet ikke nok om langsiktige virkninger av operasjonelle utslipp til sjø. Dette gjelder spesielt virkninger på det biologiske mangfoldet og økosystemenes funksjon og sammensetning.

Operasjonelle utslipp

For landbaserte kilder finnes en god oversikt over driftsutslipp fra bedrifter med utslippstillatelse, som årlig rapporterer sine utslipp til SFT. For utslipp av olje fra andre landbaserte kilder og driftsutslipp fra skipsfarten er tallgrunnlaget mangelfullt.

For petroleumsvirksomheten på sokkelen rapporterer operatørene årlige utslipp til luft og sjø til SFT. Dette gir en god oversikt over utviklingen, både når det gjelder akutte og operasjonelle utslipp.

Utslipp av oljeholdig borevæske var tidligere den viktigste kilden til oljeforurensning fra petroleumsvirksomheten. Utslipp av borekaks og borevæske påvirker først og fremst havbunnen og bunndyrsamfunnene rundt installasjonene. Utslipp av borekaks med rester av oljebasert borevæske eller olje fra reservoaret har vært forbudt siden 1991, jf. figur 6.4 (boring). Oljeholdig borekaks blir enten fraktet til land eller injisert i undergrunnen. Oljeindustrien har gjennomført en undersøkelse for å finne ut mer om miljøeffektene av gamle kakshauger og anbefaler at disse blir liggende urørt. Det pågår nå internasjonalt arbeid under OSPAR-konvensjonen om den langsiktige håndteringen av kakshaugene i Nordsjøen.

De største oljeutslippene fra petroleumsvirksomheten kommer i dag fra utslipp av produsert vann, jf. figur 6.4. Dette er vann som følger med olje og gass fra reservoaret. Mengden produsert vann vil ifølge prognoser fra Oljedirektoratet øke frem til 2010, for deretter å bli redusert fra 2011 og utover. Produsert vann inneholder rester av olje og kjemiske stoffer, både kjemikalier som er tilsatt i prosessen og naturlig forekommende kjemiske stoffer.

Konsentrasjonen av olje i produsert vann som slippes ut har avtatt de senere år. I 2003 var gjennomsnittlig konsentrasjon på norsk sokkel 17 mg olje per liter vann. De totale operasjonelle utslippene av hydrokarboner i 2003 var på ca. 3340 tonn.

Offshoresektoren bruker og slipper også ut store mengder kjemiske stoffer, jf. figur 6.5. I 2003 ble omkring 130 000 tonn av kjemikaliene som ble brukt sluppet ut til sjø. I tillegg ble ca. 34 000 tonn naturlig forekommende kjemiske stoffer sluppet ut med produsert vann. Av de samlede utslippene av kjemiske stoffer faller 650 tonn inn under betegnelsen miljøgifter. Stoffene slippes hovedsakelig ut i forbindelse med boring og som en del av det produserte vannet. Når feltene blir eldre er det behov for tilsetning av ytterligere kjemikalier, blant annet på grunn av økende vannproduksjon.

Figur 6.4 Operasjonelle utslipp av olje fra petroleumsvirksomheten på norsk 0;A; sokkel. Utviklingen i operasjonelle utslipp av olje med borevæske, 0;A; produsert vann og fortrengningsvann.

Figur 6.4 Operasjonelle utslipp av olje fra petroleumsvirksomheten på norsk sokkel. Utviklingen i operasjonelle utslipp av olje med borevæske, produsert vann og fortrengningsvann.

Kilde: Statens forurensningstilsyn.

Figur 6.5 Forbruk og operasjonelle utslipp av kjemikalier fra petroleumsvirksomheten 0;A; på norsk sokkel

Figur 6.5 Forbruk og operasjonelle utslipp av kjemikalier fra petroleumsvirksomheten på norsk sokkel

Kilde: Statens forurensningstilsyn

Akutte utslipp

Offshoreindustrien har de to siste årene vært den største kilden til akutte utslipp av olje, jf. figur 6.6. Akutte oljeutslipp utgjør omtrent en tredjedel av de totale oljeutslippene. Den store mengden olje fra akutte utslipp offshore i 2003 skyldes i hovedsak ett enkelt utslipp fra Draugenfeltet. Dette er det tredje største oljeutslippet som har funnet sted på norsk sokkel. Med hensyn til akutte utslipp av kjemikalier var utslippene i 2003 høyere enn de foregående årene, jf. figur 6.7. Det er bl.a. registrert en økt mengde av akutte utslipp av kjemikalier fra skip, jf. figur 6.7.

Tabell 6.2 Rapportert mengde olje og kjemikalier fra akutte utslipp i 2003 fordelt på kilder.
UtslippskildeOlje (m3 )Kjemikalier (m3 )
Skip16590
Offshore947891
Bunkersanlegg90
Landtransport1428
Industri90344
Nedgravde tanker435
Andre kilder451
Totalt13141358

Kilde: Kystverket

Ikke alle akutte utslipp av olje og kjemikalier blir oppdaget og varslet. Mørketallene er betydelige, spesielt for skipstrafikken der det fortsatt forekommer ulovlige utslipp på tidspunkter og steder der muligheten for å bli oppdaget av myndighetene er liten.

Figur 6.6 Akutte utslipp av olje

Figur 6.6 Akutte utslipp av olje

Kilde: Kystverket

Figur 6.7 Akutte utslipp av kjemikaler

Figur 6.7 Akutte utslipp av kjemikaler

Kilde: Kystverket

6.3 Virkemiddelbruk og tiltak

Regjeringen vil:

  • Gjennomføre en helhetlig og økosystembasert forvaltning av hav- og kystområdene og ferskvann, ved å ferdigstille den helhetlige forvaltningsplanen for Barentshavet og utarbeide helhetlige forvaltningsplaner for vassdrag og kystnære sjøområder iht. EUs rammedirektiv for vann.

  • Styrke arbeidet med å bedre vannkvaliteten i Vansjø og evt. andre vannforekomster med alvorlige og sammensatte miljøproblemer.

  • Videreføre arbeidet med å oppfylle nullutslippsmålet, dvs. stanse eller minimere utslipp av miljøfarlige stoffer og andre stoffer som kan føre til miljøskade fra petroleumsvirksomheten.

  • Fortsatt være en pådriver i det regionale havmiljøarbeidet

  • Bidra til at ballastvannskonvensjonen trer i kraft internasjonalt

  • Ta sikte på å ratifisere ballastvannskonvensjonen i løpet av 2005

  • Gjennomføre ballastvannskonvensjonens krav nasjonalt og regionalt

  • Sørge for overvåking av introduksjon av fremmede arter via ballastvann og sedimenter fra skip

  • Vurdere etablering av et nasjonalt forum for utvikling av miljøvennlig skipsfart i samarbeid med næringen.

Helhetlig hav- og vannforvaltning

Regjeringen vil gjennomføre en helhetlig og økosystembasert forvaltning av hav- og kystområder og ferskvann ved utarbeiding av helhetlige forvaltningsplaner for alle norske havområder og ved utarbeiding av helhetlige forvaltningsplaner for vassdrag og kystnære sjøområder iht. EUs rammedirektiv for vann. For havområdene blir det nå som et første skritt utviklet en helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet. Miljøverndepartementet har det overordnede ansvaret for utarbeiding av forvaltningsplanen, i nært samarbeid med Fiskeri- og kystdepartementet, Olje- og energidepartementet og Utenriksdepartementet. Formålet med forvaltningsplanen er å etablere rammevilkår som gjør det mulig å balansere næringsinteressene knyttet til fiskeri, sjøtransport og petroleumsvirksomhet innenfor rammen av en bærekraftig utvikling. Forvaltningsplanen vil etablere miljøkvalitetsmål og rammer for påvirkning i de enkelte delene av havområdet, og på den måten gi føringer for hva slags krav som må stilles til virksomhet i de ulike delene av havområdet. Regjeringen tar sikte på å legge helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet fram for Stortinget i vårsesjonen 2006.

I ferskvann og kystnære områder legges det opp til en helhetlig og økosystembasert forvaltning etter EUs rammedirektiv for vann . Direktivet, som anses å være et av EUs sentrale miljødirektiver, skal bidra til å bevare, beskytte og forbedre miljøet i vannforekomstene og sikre en bærekraftig bruk av vannressursene. Direktivet danner en overbygning over en rekke andre direktiver (datterdirektiver) med formål å beskytte vannforekomstene, herunder avløpsdirektivet, nitratdirektivet mv. Samtidig får direktivet en videre rekkevidde ved å gi grunnlag for å fastlegge overordnede rammer for de aktiviteter som påvirker miljøet i vassdrag, grunnvann og kystvann.

Miljøverndepartementet har det nasjonale koordineringsansvaret for rammedirektivet for vann, i nært samarbeid med Olje- og energidepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet. Landet skal deles inn i vannregioner basert på nedbørfelt, og Regjeringen har vedtatt at koordineringsansvaret på regionalt nivå skal tillegges fylkesmannsembetet. Dette skal gjøres ved at ett embete pekes ut som ansvarlig myndighet (vannregionmyndighet) innenfor hver vannregion. Alle fylkesmannsembetene, sammen med berørte sektormyndigheter, brukergrupper og interesseorganisasjoner vil imidlertid være nært involvert i arbeidet. Dagens ansvarsfordeling mht. regler og virkemidler ligger fast.

Forslag til gjennomføring av direktivet i norsk rett vil om kort tid bli sendt på alminnelig høring. Høringsforslaget vil bl.a. omfatte inndeling av landet i vannregioner, samt hvilket fylkesmannsembete som skal være ansvarlig myndighet i den enkelte region. Den utpekte fylkesmannen vil – i nært samarbeid med berørte myndigheter og interessegrupper – ha ansvar for at det utarbeides helhetlige forvaltningsplaner for vann, med tilhørende tiltaksprogrammer, i den enkelte region. Samtidig legges det opp til et utstrakt vannsamarbeid også på et mer lokalt nivå. Den helhetlige forvaltningsmodellen som direktivet legger opp til, forutsetter god kunnskap om vannforekomstenes status og påvirkning. Dette bidrar til bedre beslutningsgrunnlag og gir dermed større treffsikkerhet med hensyn til hvilke og hvor omfattende tiltak som er fornuftig å igangsette. Det forventes at direktivet gir en mer effektiv vannforvaltning både miljømessig og økonomisk.

Boks 6.7 Helhetlig og økosystembasert forvaltning av hav, kyst og ferskvann

Regjeringen vil videreføre arbeidet med en mer helhetlig og økosystembasert forvaltning av havområdene, kystnære sjøområder og ferskvann, som varslet i St.meld. nr. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav . Økosystemene både i hav og ferskvann påvirkes av en rekke menneskelige aktiviteter og av forurensning som transporteres med luft og vann fra andre områder. For å sikre at totalbelastningen ikke blir for stor og at miljøkvaliteten og ressursgrunnlaget opprettholdes, er det nødvendig å samordne forvaltningen av ulike menneskelige aktiviteter og påvirkninger.

For norske hav- og kystområder skal det i denne forbindelse utarbeides helhetlige, sektorovergripende forvaltningsplaner som sikrer klare rammebetingelser for bruk og vern. Som et første skritt utarbeides en helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet, der hensynet til miljø, fiskerier, petroleumsvirksomhet og sjøtransport vurderes samlet. Det ble valgt å starte med Barentshavet med sikte på å etablere rammer for fremtidig virksomhet som sikrer at miljøkvaliteten bevares i dette området. Barentshavet er fortsatt relativt lite påvirket av menneskelig aktivitet. Det er et av verdens rikeste områder for fisk, sjøfugl og marine pattedyr som det er viktig å bevare for fremtidige generasjoner. Mange bestander er internasjonalt verneverdige. Formålet med forvaltningsplanen for Barentshavet er å etablere rammebetingelser som gjør det mulig å balansere næringsinteressene knyttet til fiskeri, sjøtransport og petroleums-virksomhet innenfor rammen av en bærekraftig utvikling. Forvaltningsplanen skal etter planen presenteres for Stortinget våren 2006.

EU utarbeider for tiden en Europeisk marin strategi som etter planen skal legges frem av EU-kommisjonen før sommeren 2005. Strategien vil ta utgangspunkt i en økosystembasert og helhetlig tilnærming til forvaltning av havmiljøet, dvs. ved å sikre at utnyttelsen av havområdene skjer innenfor rammen av en bærekraftig utvikling. Denne tilnærmingen er den samme som brukes også i norsk havmiljøpolitikk. Utarbeidelsen av den helhetlige forvaltningsplanen for Barentshavet er et av de første eksempler på gjennomføring av en slik politikk i Europa.

For ferskvann og kystnære sjøområder skal helhetlige forvaltningsplaner med tilhørende tiltaksprogrammer utarbeides iht. EUs rammedirektiv for vann (direktiv 2000/60/EF). Direktivet har et geografisk virkeområde ut til én nautisk mil utenfor grunnlinjene (med hensyn til forurensning likevel ut til territorialgrensen). Den ansvarlige fylkesmannen vil som vannregionmyndighet ha koordineringsansvaret for arbeidet med forvaltningsplanen for sin region, og gjennom denne prosessen legges grunnlaget for å fastlegge overordnede rammer for de aktiviteter som påvirker miljøet i vassdrag, grunnvann og kystvann.

Regjeringen vil fortsatt være en pådriver i det regionale havmiljøarbeidet, spesielt innenfor Nordsjøsamarbeidet og OSPAR-konvensjonen (konvensjonen om beskyttelse av det marine miljø i det nordøstlige Atlanterhav). I tillegg vil det legges vekt på kontakt med Russland, blant annet under arbeidet med den helhetlige forvaltningsplanen for Barentshavet. Videre gir Norges sterke internasjonale posisjon som stort skipsfartsland muligheter til å påvirke forhold utenfor Norge og til å sikre våre interesser langs kysten, jf. omtalen av skipsfartens miljøutfordringer nedenfor.

Boks 6.8 Internasjonalt samarbeid på havmiljøområdet

Det internasjonale havmiljøarbeidet er av stor betydning for Norge. Vi er netto mottaker av forurensning fra andre land, både via hav- og luftstrømmer, og den lange kystlinjen vår er utsatt ved ulykker i forbindelse med sjøtransport av i særlig grad olje. Havmiljøspørsmål diskuteres i en rekke særskilte fora på ulike nivåer:

Boks 6.8 Globalt nivå

  • FNs havrettskonvensjon (United Nations Convention on the Law of the Sea (UNCLOS)) av 1982 danner den overordnede rettslige ramme for forvaltningen av havområdene.

  • Londonkonvensjonen (Convention on the Prevention of Marine Pollution by Dumping of Wastes and other Matter) av 1972 med protokoll av 1996 regulerer dumping av avfall i havområdene.

  • FNs skipsfartsorganisasjon IMO (International Maritime Organisation) har vedtatt flere konvensjoner som bidrar til å beskytte havmiljøet, herunder en konvensjon om forurensning fra skip (MARPOL 73/78)) av 1973 og en konvensjon om håndtering av ballastvann av 2004 (ikke trådt i kraft enda).

  • FNs globale handlingsplan om beskyttelse av det marine miljø mot effekter av landbaserte aktiviteter (United Nations Global Programme of Action for the Protection of the Marine Environment from Land-based Activities (GPA)) av 1995.

Boks 6.8 Regionalt nivå

  • OSPAR-konvensjonen av 1992 om beskyttelse av det marine miljø i det nordøstlige Atlanterhav er en omfattende, helhetlig konvensjon som regulerer alle forurensningskilder i det nord-østlige Atlanterhav.

  • Nordsjøkonferansene er et politisk samarbeid mellom de åtte landene som grenser til Nordsjøen samt Sveits og EU-kommisjonen. Konferansene avholdes med noen års mellomrom (neste i Gøteborg i 2005) og munner ut i ministerdeklarasjoner som ikke er rettslig bindende, men politisk viktige retningslinjer for arbeid med forurensning og biodiversitet i Nordsjøen.

  • Arktisk råd er et sirkumpolært samarbeidsforum (de fem nordiske landene, USA, Russland og Canada) som ble etablert i 1996 som diskuterer felles spørsmål i tilknytning til Arktis. Miljøspørsmål utgjør kjernen i samarbeidet og det er opprettet en egen arbeidsgruppe for beskyttelse av det arktiske marine miljø (PAME).

  • Havmiljøspørsmål diskuteres i det bilaterale samarbeidet med Russland.

  • Et forslag til en Europeisk Marin Strategi skal legges frem av EU-kommisjonen våren 2005. En slik strategi vil danne rammen for utvidet regionalt samarbeid på havmiljøområdet i Europa.

I tillegg til det spesifikke havmiljøsamarbeidet har også internasjonalt arbeid i andre fora stor direkte og indirekte betydning for havmiljøet. Dette gjelder særlig det internasjonale arbeidet omkring biodiversitet slik som under FN-konvensjonen om biologisk mangfold, jf. egen omtale om dette i kapittel 3.

Overgjødsling

For å nå det nasjonale resultatmålet om 50 prosent reduksjon i utslipp av nitrogen på kyststrekningen svenskegrensen til Lindesnes, må innsatsen innenfor landbruk og avløp videreføres. Gjennomføring av EUs avløpsdirektiv og nitratdirektiv vil derfor i tillegg til EUs rammedirektiv for vann fortsatt være sentralt for norsk politikk på overgjødslingsområdet i årene framover.

Hovedkravet i EUs avløpsdirektiv er sekundærrensing. Både ved primær- og sekundærrensing stilles det krav om fjerning av partikulært og organisk materiale, men hvor sekundærrensekravet er vesentlig strengere enn primærrensekravet. Tertiærrensing innebærer i tillegg fjerning av fosfor og/eller nitrogen. Kommunene er tidligere blitt oppfordret til å sette i gang forberedelser til gjennomføring av tiltak i tråd med direktivet. Forslag til ny forskrift om utslipp fra avløpsanlegg var på høring høsten 2003. Forskriftsforslaget var bl.a basert på EUs avløpsdirektiv. Dette forslaget er nå blitt videreutviklet for å gjøre avløpsregelverket enda mer standardisert og helhetlig. Statens forurensningstilsyn har sendt det videreutviklede forslaget på alminnelig høring, utformet som en endring av dagens del IV om avløp i forurensningsforskriften. Høringsforslaget legger opp til økt bruk av standardkrav til avløpsanlegg, noe som vil redusere kompetansebehovet og ressursbruken både hos kommunen og søkere. Standardkrav vil også gi større forutsigbarhet for søkere, myndigheter og utstyrsleverandører. Forslaget legger videre opp til en ny myndighetsfordeling mellom stat og kommune, slik at kommunene får ansvar for alle avløpsanlegg som ikke omfattes av EUs avløpsdirektiv. Det foreslås også enkelte endringer i reglene for vann- og avløpsgebyrer bl.a. at kommunenes adgang til å fastsette minimumsgebyrer fjernes.

Når det gjelder landbruk bidrar Landbruks- og matdepartementet gjennom bruk av ulike økonomiske virkemidler og gjennom regelverk og informasjon. Landbruks- og matdepartementet har revidert miljøarbeidet gjennom det nasjonale og de regionale miljøprogrammene som nå foreligger. I arbeidet med de regionale miljøprogrammene har fylkene analysert sine miljøutfordringer knyttet til jordbruket, og gjort prioriteringer og utformet fylkesvise tilskuddsordninger. Miljøprogrammene er fireårige og starter inneværende år. I første år har ordningene en samlet ramme på 350 mill. kroner.

Dagens nasjonale resultatmål for overgjødsling bygger på Nordsjømålet om 50 prosent reduksjon av fosfor og nitrogen til de eutrofipåvirkede deler av Nordsjøen. Målet utløper i 2005. Utfordringene ved å oppfylle EUs avløpsdirektiv og nitratdirektiv har etter hvert fått større fokus enn Nordsjømålet. OSPAR vedtok i 1998 et mål om at eutrofieringsproblemene i det marine miljø skal være løst innen 2010. Samtidig skal det i henhold til EUs nye rammedirektiv for vann oppnås en god vannkvalitet i vassdrag, grunnvann og kystvann innen 2015. På Nordsjøkonferansen i Bergen i mars 2002 la ministrene hovedvekt på forpliktelsen til fullt ut å gjennomføre kravene i avløps- og nitratdirektivene, samt å oppfylle OSPAR-målet, samtidig som de også stadfestet forpliktelsen til å oppfylle 50-prosent-målet for utslipp av nitrogen.

Boks 6.9 Morsa-prosjektet – Felles løft for Vansjø

Statens forurensningstilsyn (SFT) utarbeidet i 2004 en rapport om tilstanden i Vansjø-Hobølvassdraget. SFT fremholder at Vansjø-Hobølvassdraget i dag er sterkt overbelastet med næringssalter. Vestre del av Vansjø (Vanemfjorden) har kraftig algeoppblomstring med innslag av av giftige alger. Store rekreasjonsinteresser forringes. Østre del (Storefjorden) er også overgjødslet, men i mindre grad. Den gradvise forverringen av vannkvaliteten har gjort det nødvendig med ytterligere rensing av drikkevannet til 60 000 personer i Mosseregionen.

Morsaprosjektet ble etablert i 1999 for bedre vannkvaliteten i vassdraget. Morsa-prosjektet er et femårig samarbeidsprosjekt mellom åtte kommuner, fylkesmenn, fylkeskommuner og grunneiere i Akershus og Østfold. Prosjektet startet opp i 1999 etter initiativ fra kommunene i nedbørfeltet: Enebakk, Ski, Hobøl, Våler, Rygge, Råde, Moss og Spydeberg. Hovedutfordringen i hele vassdraget er å redusere fosfortilførslene til Vansjø. Morsaprosjektet har en helhetlig tilnærming til arbeidet med å bedre vannkvaliteten i vassdraget i tråd med prinsippene i EUs rammedirektiv for vann. Prosjektet har gitt betydelig reduksjon i tilførslene av forurensning til vassdraget. Lokale bønder har blant annet i løpet av de tre siste årene fjernet ca. fire tonn fosfor, som er opp mot 60 prosent av målsettingen for utslippsreduksjonene fra jordbruket i området.

Etter SFTs vurdering er det viktig at den resterende delen av Morsaprosjektets tiltaksprogram (reduksjoner i fosforutslippene fra landbruk og avløp) blir gjennomført snarest mulig. Dette vil gi nødvendig sikkerhet for framtidig drikkevannsforsyning fra Storefjorden. For Vanemfjorden vil det trolig også være behov for ytterligere tiltak, dersom tilfredsstillende vannkvalitet skal oppnås i overskuelig framtid.

Regjeringen vil styrke arbeidet med å bedre vannkvaliteten i Vansjø og evt. andre vannforekomster med alvorlige og sammensatte miljøproblemer. Det er derfor avsatt midler i 2005 til utredninger og gjennomføring av ekstraordinære tiltak for å bedre situasjonen i vassdraget.

Det nasjonale resultatmålet for overgjødsling vil bli revidert. Dagens nasjonale resultatmål dekker kun Nordsjøområdet og er tidsbegrenset til 2005. Ved utarbeidelsen av et nytt resultatmål vil det i større grad bli lagt vekt på at det nasjonale resultatmålet skal sikre vannkvaliteten i alle ferskvannsforekomster og alle marine områder i Norge.

6.3.1 Petroleumsvirksomheten og nullutslippsmålet

Definisjoner og mål

Nullutslippsmålet for petroleumsvirksomhetens utslipp til sjø er omtalt i flere stortingsmeldinger de senere årene, blant annet i St.meld. nr. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav og i St.meld. nr. 38 (2003–2004) Om petroleumsvirksomheten. Regjeringen vil videreføre arbeidet med å oppfylle nullutslippsmålet, dvs. stanse eller minimere utslipp av miljøfarlige stoffer og andre stoffer som kan føre til miljøskade fra petroleumsvirksomheten.

Nullutslippsmålet betyr at det som hovedregel ikke skal slippes ut miljøfarlige stoffer, enten det gjelder tilsatte kjemiske stoffer eller naturlig forekommende kjemiske stoffer, jf. boks 6.5 og 6.6. Nullutslippsmålet er et føre-var mål som vil bidra til at utslipp til sjø av olje og miljøfarlige stoffer ikke medfører uakseptabel helse- eller miljøskade. Nullutslipps-målet gjelder alle innretninger offshore, også satellittutbygginger og innretninger som har prosessering/utslipp på andre innretninger. Hovedinnretningen skal vurdere tiltak for tilknyttede innretninger. Nullutslippsmålet gjelder for alle operasjoner offshore, både bore- og brønnoperasjoner, produksjon og utslipp fra rørledninger.

Boks 6.10 Definisjoner

  • Miljøfarlig , miljøfarlige forbindelser, miljøfarlige kjemiske stoffer, miljøfarlige komponenter: Stoffer eller grupper av stoffer med iboende egenskaper som giftighet, lav nedbrytbarhet, potensial for bioakkumulering og/eller hormonforstyrrende egenskaper. De farligste av de miljøfarlige stoffene kalles miljøgifter.

  • Miljøskadelig , miljøskadelige utslipp: Begrepet brukes når vi snakker om den skaden utslippene kan forårsake, og er avhengig av utslippsmengde, sted og tidspunkt for utslippene. Et miljøskadelig utslipp kan være et miljøfarlig stoff, men det kan også være et stoff som ikke har slike iboende egenskaper.

Det skal legges til grunn føre-var vurdering ved utslipp av olje og miljøfarlige stoffer og selskapene skal gjennomføre en risikovurdering i forbindelse med søknader om tillatelse til utslipp av kjemikalier til sjø.

Tiltak for å nå nullutslippsmålene for eksisterende innretninger skal være gjennomført innen utgangen av 2005. Måloppnåelsen og eventuelt behov for å sette ytterligere mål for petroleumssektoren vil bli evaluert etter dette.

Boks 6.11 Nullutslippsmål

Boks 6.11 Miljøfarlige stoffer:

  • Ingen utslipp, eller minimering av utslipp, av naturlig forekommende miljøgifter omfattet av resultatmål 1 for helse- og miljøfarlige kjemikalier, jf. boks 7.2

  • Ingen utslipp av tilsatte kjemikalier innen SFTs svarte kategori (i utgangspunktet forbudt å bruke og slippe ut) og SFTs røde kategori (høyt prioritert for utfasing ved substitusjon)1

Boks 6.11 Andre kjemiske stoffer:

Ingen utslipp eller minimering av utslipp som kan føre til miljøskade av:

  • Olje (komponenter som ikke er miljøfarlige)

  • Stoffer innen SFTs gule og grønne kategori

  • Borekaks

  • Andre stoffer som kan føre til miljøskade

1 Jf. forskrift om utføring av aktiviteter i petroleumsvirksomheten (aktivitetsforskriften) av 3. september 2001.

I St. meld nr 38 (2003–2004) Om petroleumsvirksomheten ble det etablert egne forutsetninger for petroleumsvirksomheten i området Lofoten – Barentshavet, som et tillegg til det generelle nullutslippsmålet jf. boks 6.7.

Boks 6.12 Særskilte forutsetninger for petroleumsvirksomhet i Barentshavet

For utslipp til sjø under normal drift gjelder:

  • Ingen utslipp av borekaks og borevæske. Borekaks fra topphull kan normalt slippes ut under forutsetning av at utslippet ikke inneholder stoffer med uakseptable miljøegenskaper og kun i områder hvor potensialet for skade på sårbare miljøkomponenter vurderes som lavt

  • Ingen utslipp av produsert vann. Maksimum 5 prosent av det produserte vannet kan ved driftsavvik slippes ut under forutsetning av at det renses før utslipp

  • Ingen utslipp til sjø fra brønntesting

Forutsetningene som er gitt for petroleumsaktivitet i Barentshavet medfører en vesentlig skjerping av kravene til utslipp til sjø. Miljøvernmyndighetene skal i forbindelse med behandling av de enkelte søknadene etter forurensningsloven foreta en helhetlig vurdering av utslippene til sjø og luft, samt de miljømessige konsekvensene av håndteringen av boreavfall. Det forutsettes at det etableres miljømessig gode løsninger for håndtering av borekaks og brukt borevæske.

Gjennomføring

Etter pålegg fra SFT, og etter selskapenes egne miljøstyringssystemer, har operatørene utarbeidet strategier med forpliktende tiltaksplaner for å oppnå nullutslipp. Framdriften i arbeidet blir fulgt opp gjennom operatørenes årlige utslippsrapportering og som en del av SFTs revisjoner. Selskaper på norsk kontinentalsokkel har gjennomført en lang rekke tiltak i forbindelse med kjemikaliesubstitusjon og utvikling av nye, mindre miljøfarlige kjemikalier. Selskapene har testet ut og delvis tatt i bruk ny renseteknologi, de har optimalisert eksisterende prosesser og utstyr, og gjennomført forbedringer med hensyn til material- og prosessvalg og gjenbruk av borevæsker/kjemikalier.

Så langt viser rapporteringen at mange av feltene som er startet opp de siste årene, har gjennomført eller planlegger injeksjon av borevæske og produsert vann med innhold av miljøfarlige stoffer. Ny renseteknologi er tatt i bruk eller testes på mange felt. Flere lovende teknologier for å hindre eller redusere utslipp av produsert vann prøves nå ut i stor skala på flere felt. En statusoversikt over tiltak som er planlagt og gjennomført på eksisterende felt viser stor variasjon når det gjelder mulighetene for å gjennomføre effektive nullutslippstiltak. I 2003 ble ca. 13,5 prosent av det produserte vannet injisert i undergrunnen, men andelen ventes å øke de nærmeste årene.

Signaler fra selskapene tyder på at det i de aller fleste tilfeller er teknisk mulig å oppnå nullutslipp på både nye og eksisterende installasjoner. Basert på en feltspesifikk helhetsvurdering, herunder miljømessige konsekvenser, sikkerhetsmessige forhold, reservoartekniske forhold og kostnadsmessige forhold må det avklares hvilke løsninger som skal velges. I forkant av den årlige rapporteringen for 2003 varslet SFT en omfattende gjennomgang av status for operatørenes nullutslippsarbeid. Selskapene redegjorde for utslippssituasjonen, planlagte tiltak og muligheter til å nå nullutslippsmålet.

SFT vurderte selskapenes rapportering fra hver enkelt rapporteringsenhet i forhold til nullutslippsmålet som er spesifisert for utgangen av 2005, jf. boks 6.6.

Petroleumssektoren har kommet langt i arbeidet med substitusjon av farlige kjemikalier med mindre farlige alternativer. Den største utfordringen er nå mengden naturlig forekommende stoffer i produsert vann og økte mengder produsert vann.

Hovedkonklusjonen er at mange operatører har valgt og vedtatt løsninger som langt på vei vil sikre at målet for 2005 blir nådd. Det gjenstår imidlertid avklaring på endelig løsning for noen felt. Det er særlig for gamle felt i sen fase av produksjonen det kan være vanskelig å finne en miljø- og kostnadsmessig optimal løsning.

Det forventes fortsatt at operatørene er ambisiøse i arbeidet med å nå nullutslippsmålet, og at de aktivt utvikler og tar i bruk nye teknikker som kan sikre nullutslipp til sjø av miljøfarlige stoffer.

Oljeselskapene er gjennom utslippstillatelsene pålagt å overvåke utslipp og effekter av utslipp fra offshorevirksomheten. Dette er et viktig supplement til myndighetenes overvåking.

Det er bred enighet om at kunnskapsgrunnlaget vedrørende langtidsvirkninger av utslipp til sjø ikke er tilstrekkelig, og at den innsatsen som gjøres av industrien og forvaltningen på området bør organiseres på en mer rasjonell måte enn i dag. Regjeringen opprettet derfor høsten 2002 forskningsprogrammet Langtidsvirkninger av utslipp til sjø fra petroleumsvirksomheten (PROOF) under Norges forskningsråd. Programmet skal vare i seks år og fokuserer på effekter i vannsøylen av utslipp fra boring og produksjon, samt akutte utslipp. Koblingen mellom forskning og overvåking er prioritert, og det legges vekt på å forbedre kunnskapen om langtidsvirkninger i arktiske områder.

6.3.2 Skipsfartens miljøutfordringer

Sjøtransport anses som en miljøvennlig transportform. Sjøtransport er et energieffektivt transportmiddel vurdert ut fra energibruk pr. godsenhet pr. km. Regjeringen har derfor bl.a. i St.meld. nr. 24 (2003–2004) Nasjonal transportplan 2006–2015 , St.meld. nr. 31 Vilje til vekst – for norsk skipsfart og de maritime næringer og i St.meld. nr. 14 (2004–2005) På den sikre siden – sjøsikkerhet og oljevernberedskap – varslet å styrke satsingen overfor denne transportformen. Norge er en viktig skipsfartsnasjon med betydelig næringsvirksomhet som på ulike måter er tilknyttet skipsfarten. Norske teknologimiljøer er på flere områder ledende i utviklingen av miljøteknologi for skipsfarten, bl.a. innenfor ballastvannrensing og utvikling av gassdrevne skip. Det er også stor villighet i næringen til å teste ut ny teknologi om bord på skip. Skipsfartens internasjonale karakter gir globale miljøproblemer, men samtidig et stort, globalt marked for gode miljøprodukter. Dette gir utfordringer, men også gode muligheter for norsk miljøteknologi (jf. kapittel 2.8)

Skipsfarten står overfor store miljøutfordringer. Ved ordinær drift slipper skip ut en rekke forurensende stoffer til sjø og luft, for eksempel olje, klimagasser, svovel og nitrogen. Dagens praksis for opphugging av skip som tas ut av drift gir også miljøskadelige utslipp, i tillegg til å være en trussel mot arbeidernes liv og helse. For å kunne redusere skipsfartens utslipp og gjøre dette til en enda mer miljøvennlig transportform kreves utvikling av miljøteknologi tilpasset skipsfartens særlige behov.

Skipstrafikk er også en betydelig risikokilde for akutte utslipp av olje og kjemikalier. For en nærmere omtale av Regjeringens politikk for å forebygge og avbøte akutte utslipp fra skipsfarten vises det til St.meld. nr. 14 (2004–2005) På den sikre siden – sjøsikkerhet og oljevernberedskap.

Internasjonale konvensjoner – krav til internasjonal skipsfart

Det er etablert et omfattende internasjonalt rettslig rammeverk for miljøkrav til skip. FNs skipsfartsorganisasjon (IMO)regulerer internasjonal skipsfart globalt. IMOs miljøkonvensjoner er implementert i norsk rett i sjødyktighetsloven.

Regelverket i IMO er i stor grad basert på langsiktige krav som virker teknologidrivende. Det gjelder både i forhold til utvikling av skips konstruksjon og design, og i forhold til utvikling av nødvendig renseutstyr. Renseteknologi som benyttes er i stor grad basert på utvikling av prototyper godkjent av IMO. For å bidra til å opprettholde vår innflytelse og styrke samarbeidet på dette området mellom næring og myndigheter vil Regjeringen vurdere å etablere et nasjonalt forum for utvikling av miljøvennlig skipsfart. Det er en hovedsatsing å skape en felles arena for utvikling og gjennomføring av internasjonalt regelverk gjennom miljøvennlig teknologi.

IMO vedtok i 1973 vedtok den internasjonale konvensjonen om hindring av forurensning fra skip (MARPOL 73/78).

MARPOL 73/78 Annex VI om luftforurensning fra skip ble vedtatt i IMO i 1997. Vedlegget vil tre i kraft i mai i år. (Se nærmere omtale i kapittel 9) Anneks I og II er nylig revidert og det er fastsatt strengere krav særlig for frakt av kjemikalier. De nye kravene vil tre i kraft fra 1. januar 2007. Regjeringen vil sørge for å gjennomføre disse i norske forskrifter.

Organotinnforbindelser (spesielt TBT) fører til betydelige skader på det marine miljøet. IMO vedtok derfor 5. oktober 2001 en konvensjon som regulerer miljøgifter i bunnstoffsystemer på skip (bunnstoff-konvensjonen). Konvensjonen forbyr påføring av organiske tinnforbindelser i bunnstoff på skip fra 1. januar 2003, og tilstedeværelse av disse stoffene fra 1. januar 2008.

Introduksjoner av fremmede arter via ballastvann

Uønsket spredning av fremmede organismer betraktes som en av de største truslene mot det marine miljø i global sammenheng. Inntak og utslipp av ballastvann og sedimenter fra skip i internasjonal trafikk er i dag den aktiviteten som medfører størst risiko for utilsiktet introduksjon og spredning. For å redusere risikoen for slik spredning vedtok IMO i 2004 en internasjonal konvensjon om kontroll og håndtering av ballastvann og sedimenter fra skip (ballastvannkonvensjonen). Konvensjonen er utformet uten kjent effektiv teknologi for ballastvannsbehandling. Det gir store muligheter for utvikling av ny teknologi i et stort marked. Nye teknologiske løsninger er dessuten avgjørende for konvensjonens ikrafttredelse, og måloppnåelse. Regjeringen vil bidra til at konvensjonen trer i kraft internasjonalt og tar sikte på norsk ratifikasjon i løpet av 2005. Regjeringen vil videre gjennomføre konvensjonens krav nasjonalt og gjennom regionalt samarbeide bl.a. ved å sørge for overvåking av introduksjon av fremmede arter via ballastvann og sedimenter fra skip.

Boks 6.13 Ballastvannkonvensjonen

Den nye konvensjonen omfatter alle skip i internasjonal fart, og innebærer at skip i en overgangsperiode må skifte ut ballastvann på åpent hav. Etter overgangsperioden, fra 2009 til 2016, avhengig av når skipet bygges og størrelsen på ballastvanntanken, må skip rense ballastvannet i henhold til strenge rensekrav. Standarden er ikke oppnåelig med kjent teknologi, men antas å bli det innen få år. En mekanisme i konvensjonen sikrer likevel at det tre år før rensekravene trer i kraft gjennomføres en vurdering av om rensekravene er blitt praktisk gjennomførbare. Rensekravene kan også skjerpes ytterligere dersom teknologiutviklingen tilser det, slik at risikoen kan elimineres helt. For øvrig skal det om bord på skipet foreligge en plan for ballastvannbehandling, og det skal føres dagbok over inntak og utslipp og behandling av ballastvannet. Det skal også foretas kontroller og utstedes sertifikater om skipets ballastvannsbehandling. Det stilles videre krav om mottaksanlegg i havn for sedimenter som vaskes ut fra ballasttankene.

Konvensjonen har fått strenge ikrafttredelsesbetingelser. Den trer først i kraft ett år etter at 30 land som representerer minst 35 prosent av verdensflåten har ratifisert. Det kan bety at det vil ta en del år før konvensjonen trer i kraft og får global anvendelse.

Andre IMO- mekanismer

Det er utviklet ordninger for å sikre kyststaters særlige behov for beskyttelse mot skipsfartens miljøvirkninger. De viktigste mekanismene er at IMO gir hav- eller kystområder status som spesielt miljøfølsomme havområder (PSSA) og/eller status som såkalte «special areas» (hjemlet i MARPOL). Et land som søker IMO om opprettelse av et spesielt miljøfølsomt område, må dokumentere områdets miljøsårbarhet, truslene fra internasjonal skipsfart, og foreslå avbøtende tiltak. Området får da en spesiell avmerking på internasjonale sjøkart. IMO kan også gi enkelte sjøområder status som «special areas» i henhold til MARPOL 73/78. I «special areas» gjelder strengere utslippskrav for olje, kjemikalier og/eller søppel. Slik status gis på basis av områdets økologiske betydning, og ut fra at det er særlig belastet med skipstrafikk. Nordsjøen er et slikt område.

Regjeringen vil vurdere nærmere om det fra norsk side skal søkes IMO om PSSA-status for de deler av de norske havområdene utenfor Lofoten og avgrensede deler av Barentshavet som anses som miljøfølsomme. Bakgrunnen er at oljetransporten langs kysten av Nord-Norge øker. Det gir økt risiko for akutt oljeforurensning som følge av en skipsulykke. Det er navigasjonsrettede tiltak som anses som aktuelle. Også andre IMO-instrumenter kan derfor vurderes for å regulere skipstrafikken utenfor territorialfarvannet.

Nordsjøsamarbeidet

Nordsjølandene har gjennom Nordsjødeklarasjonene fastsatt politiske målsettinger som siden har vært fulgt opp gjennom forslag bl.a. i IMO. Dette har gitt regionen relativ stor gjennomslagskraft i det globale samarbeidet. Vedlegg VI til MARPOL 73/78 som regulerer luftutslipp fra internasjonal skipsfart ble vedtatt etter forslag og press fra nordsjølandene. Likeledes er det under MARPOL-konvensjonen etablert spesielt strenge regler («special area») for oljeutslipp, utslipp av søppel og utslipp av svovel til Nordsjøen som en følge av Nordsjødeklarasjonene. Det er også opprettet et eget nettverk mellom politi og påtalemyndighetene i nordsjølandene for å effektivisere straffeforfølgelsen av ulovlig oljeutslipp fra skip. Nordsjøsamarbeidet videreføres ved at Sverige skal arrangere en ministerkonferanse i april 2006 der skipsfart og miljø blir et hovedtema.

Regjeringen vil i arbeidet opp mot ministerkonferansen utarbeide bl.a. konsept for bærekraftige skip (Clean ship approach), og bidra til at denne strategien gir konkrete oppfølgingstiltak for landene bla. ved en mer omfattende bruk av incentiver som stimulerer til utvikling av mer miljøvennlig skipsfart. Regjeringen vil også medvirke til å utvikle en regional strategi for implementeringen av ballastvannskonvensjonen i våre havområder.

6.3.3 Beredskap mot akutt forurensning

Norsk beredskap mot akutte utslipp av olje og kjemikalier er i medhold av forurensningsloven basert på tre beredskapsnivåer. Privat virksomhet, som for eksempel petroleumsvirksomheten, skal sørge for nødvendig beredskap og selv iverksette tiltak overfor egne akutte utslipp. Kommunene har ansvar ved mindre tilfeller av akutt forurensning som kan inntreffe eller medføre skadevirkninger innen kommunen, og som ikke dekkes av privat beredskap. Staten ved Kystdirektoratet skal sørge for beredskap mot større tilfeller av akutt forurensning som ikke dekkes av privat eller kommunal beredskap.

SFT har ansvar for å stille krav til petroleumsindustriens beredskap mot akutt forurensning gjennom forskrifter om helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten. Kravene omfatter blant annet miljørisikostyring, miljøovervåking og mekanisk opptak av olje på hav og i kyst- og strandsone.

Petroleumsindustrien ivaretar sin beredskapsplikt gjennom egen beredskap tilknyttet hver produksjonsinnretning, og en felles beredskapsorganisasjon.

SFT stiller særlige krav til beredskapen i landbasert industri. Dette omfatter prosessindustri med utslippstillatelse og virksomheter uten slik tillatelse, eksempelvis tankanlegg for petroleumsprodukter.

Alle landets kommuner skal ha en beredskap mot akutt forurensning som pålagt i forurensningloven. SFT har stilt nærmere krav til den kommunale beredskapen i egne pålegg. Det er etablert interkommunale samarbeid i 34 regioner, under tilsyn av SFT.

Kystdirektoratet er forurensningsmyndighet dersom det oppstår akutt forurensning og det skal gjennomføres en aksjon. Det forutsettes at petroleumsindustrien kan håndtere aksjoner selv, men det er inngått avtale om samarbeid som innebærer at de også kan disponere statlige beredskapsressurser under gitte betingelser. Under aksjoner har Kystdirektoratet myndighet til å stille krav om gjennomføring av spesifikke tiltak.

Et stadig økende engasjement fra EU på beredskapsområdet påvirker også beredskapsarbeidet i Norge ved at det stilles strengere krav både til den offentlige og industriens beredskap. En ny og skjerpet storulykkeforskrift vil tre i kraft i 2005.