NOU 2001: 03

Velgere, valgordning, valgte

10.5 Hvordan skal forhåndsstemmegivningen organiseres og gjennomføres?

10.5.1 Gjeldende regler

Det er ikke alle velgere som vil ha anledning til å møte fram i et valglokale på valgdagen og avgi stemme. Valgloven åpner derfor adgang til å avgi stemme på forhånd, både innenfor Norges grenser og utenriks. Loven §§ 30–36 inneholder detaljerte regler om forhåndsstemmegivningen.

Hvem kan forhåndsstemme?

Loven § 30 første ledd fastsetter at «en velger som vil forhindret fra å møte personlig på valgtinget» kan avgi stemme på forhånd. Det kreves ikke at man må ha en spesiell grunn for å forhåndsstemme (bortsett fra såkalt ambulerende stemmemottaking etter § 36). Den som mottar forhåndsstemmer skal heller ikke kreve noen begrunnelse fra velgerens side.

Når kan man avgi forhåndsstemme?

Loven § 31 fastsetter at forhåndsstemmegivningen skal foregå:

  • Innenriks (unntatt Svalbard og Jan Mayen): Perioden 15. juli – siste fredag før valget

  • Utenriks, samt Svalbard og Jan Mayen: Perioden 1. juli – siste fredag før valget

Loven pålegger velgeren et ansvar for å avgi forhåndsstemmen såpass tidlig at den vil være vedkommende valgstyre i hende innen den lovbestemte fristen – utgangen av tirsdagen, dagen etter valget. Kommer stemmen til valgstyret seinere enn dette blir den forkastet selv om den er blitt avgitt i tide.

Hvem kan motta forhåndsstemmer?

Innenriks – loven § 32 bokstav a, b og d regulerer hvem som er stemmemottakere:

  • Stemmemottakere oppnevnt av Posten blant de tilsatte

  • Sysselmannen på Svalbard, som også kan oppnevne andre stemmemottakere

  • På Jan Mayen den Kongen bestemmer

Utenriks – stemmemottakere utenriks er:

  • Utenrikstjenestemenn ved de fleste norske utenriksstasjoner, samt funksjonærer ved stasjonene oppnevnt av vedkommende stasjonssjef

  • Stemmemottakere særskilt oppnevnt av Kommunal- og regionaldepartementet

  • Skipsfører/styrmann på norsk fartøy i utenriks fart

  • Sjefen og dennes stedfortreder om bord på norske borefartøyer, oljeplattformer og lignende utenfor norsk territorialfarvann

(Loven § 32 bokstav c, e – f)

Hvor kan forhåndsstemmer mottas?

Innenriks – innenfor Norges grenser foregår stemmegivningen:

  • På postkontorer

  • På landpostbudruter

  • På institusjoner der Posten bestemmer (etter forslag fra valgstyret)

  • Hjemme hos syke/uføre som ikke har tilknytning til en landpostbudrute eller oppholder seg på en institusjon der forhåndsstemmegivning foregår (valgloven § 33 og § 36)

Utenriks – utenfor Norges grenser foregår stemmegivningen:

  • Ved utenriksstasjonene

  • Om bord på skip/oljeinstallasjoner

  • Hos oppnevnte stemmemottakere – der departementet bestemmer

Framgangsmåten ved forhåndsstemmegivningen

Framgangsmåten ved stemmegivningen er utførlig beskrevet i loven § 34. De viktigste bestemmelsene er:

  • Ved forhåndsstemmegivning til Posten må velgeren ha valgkort. Valgkortet er først og fremst et hjelpemiddel ved framsending av forhåndsstemmer. Det er ikke ment å være et legitimasjonsmiddel. Valgkortene produseres sentralt på oppdrag fra departementet. Dersom velgeren ikke har valgkort kan Postens tilsatte skrive ut duplikatvalgkort med de nødvendige opplysninger.

  • Stemmemottakeren kan kreve at en ukjent velger legitimerer seg.

  • Ved stemmegivning i Postens regi skal velgeren få et sett stemmesedler, enten med påtrykte kandidatnavn (velgeren stemmer i kommunen/fylket der han/hun er stemmeberettiget) eller bare med partinavn (velgeren stemmer utenfor kommunen/fylket der han/hun er stemmeberettiget).

  • Stemmegivningen skal foregå i enerom og usett, bortsett fra i de tilfelle hvor velgeren har behov for hjelp.

  • Valgagitasjon er forbudt «i stemmelokalet og i tilstøtende rom». Det er ikke anledning til å gi opplysninger til uvedkommende om forbruket av stemmesedler, eller la uvedkommende kontrollere dette.

  • Stemmeseddelen/-sedlene legges i en stemmeseddelkonvolutt, som legges i en omslagskonvolutt.

  • Ved forhåndsstemmegivning i Postens regi skal valgkortet legges ned i omslagskonvolutten, som er en vinduskonvolutt tilpasset slik at valgstyrets kommunenavn og adresse er synlig. Stemmemottakeren skal gjøre påtegning på valgkortet dersom velgeren antas å være i en tilstand som nevnt i loven § 41 andre ledd («lider av alvorlig sjelelig svekkelse eller nedsatt bevissthet»).

  • Ved forhåndsstemmegivning utenfor rikets grenser (og Svalbard og Jan Mayen) må stemmemottakeren fylle ut omslagskonvolutten med opplysninger om velgerens navn, adresse, fødselsdato, samt tid og sted for stemmegivningen. Velgeren og stemmemottakeren må underskrive omslagskonvolutten.

  • Ved valget i 1999 var omslagskonvolutten for første gang påtrykt et søknadsskjema beregnet på nordmenn med mer enn 10 års registrert opphold i utlandet, og som måtte søke om innføring i manntallet. Tidligere måtte disse søke om innføring på eget skjema.

  • Stemmemottakeren sender stemmegivningen på hurtigste betryggende måte til vedkommende valgstyre.

Ambulerende stemmemottaking

Velgere som pga. sykdom eller uførhet ikke er i stand til å ta seg til et valglokale på valgdagen – og som ikke har tilknytning til en landpostbudrute eller en institusjon der det avholdes forhåndsstemmegivning – kan stemme der de oppholder seg. Denne måten å stemme på («ambulerende stemmegivning») vil særlig være aktuell for «hjemmeboende» personer i byer og tettsteder der det ikke er etablert landpostbudruter.

Framgangsmåten for stemmegivningen er detaljert regulert i loven § 36.

Velgeren må søke Posten om å få avgi stemme der vedkommende oppholder seg. Søknaden skal i utgangspunktet være skriftlig, begrunnet og vedlagt en erklæring fra en person over 14 år om at de opplysninger velgeren gir er riktige.

Selv om det stilles et krav om skriftlig søknad, presiserer loven at en muntlig søknad ikke kan avvises. Den som mottar søknaden på vegne av Posten skal i slike tilfelle fortrinnsvis be velgeren sende en skriftlig søknad som bekrefter den muntlige. I alle fall skal de opplysninger som gis muntlig noteres ned og legges til grunn ved den videre behandling av søknaden.

Søknadsfristen er siste tirsdag før valgdagen kl 15.

Er forhåndsstemmegivningen endelig?

Tidligere kunne velgere som hadde forhåndsstemt også avgi stemme på valgtinget. Forhåndsstemmene ble først kontrollert mot avkryssingsmanntallet etter at stemmegivningen på valgtinget var avsluttet. Viste det seg at velgeren var blitt avkrysset for å ha stemt på valgtinget ble forhåndsstemmen forkastet.

I 1997 ble reglene om godkjenning av forhåndsstemmer endret. Utgangspunktet er nå at flest mulig forhåndsstemmer skal være godkjent og avkrysset i manntallet før valgtinget åpner. Dette er fastsatt i loven § 47 andre ledd.

En velger som har stemt på forhånd skal imidlertid ikke avvises dersom han/hun møter fram i et valglokale på valgdagen. Vedkommendes stemmegivning skal, dersom det er krysset av i manntallet, legges til side i et eget omslag, jf. loven § 41 første ledd. Det følger av § 47 femte ledd at valgtingsstemmen skal forkastes når stemmegivningene prøves. Er det ikke krysset av i manntallet kan velgeren stemme på vanlig måte. Valgtingsstemmen vil da telle med, og forhåndsstemmegivningen vil bli forkastet.

Det er altså to tilfelle hvor en valgtingsstemme kan godkjennes dersom velgeren også har forhåndsstemt:

  1. Forhåndsstemmen er forkastet pga. formelle feil

  2. Forhåndsstemmen er kommet inn til valgstyret etter at avkryssingen for forhåndsstemmer er avsluttet

10.5.2 Er det behov for endringer i forhåndsstemmeordningen?

Hvilke prinsipper bør legges til grunn når reglene for forhåndsstemmegivningen skal utformes? Bør det stilles vilkår for å kunne avgi forhåndsstemme?

Vår valgordning bygger på det prinsipp at stemmegivning på valgtinget på valgdagen skal være den primære måten å delta i valg.

Forhåndsstemmegivningen er tradisjonelt ment som et tilbud til de som ikke er i stand til å møte fram i et valglokale på valgdagen. Tidligere hadde lovgivningen klart definert hvilke omstendigheter som ga grunnlag for å stemme på forhånd.

Fram til 1979 fastsatte de daværende valglover (stortingsvalgloven og kommunevalgloven) uttrykkelig hvilke fraværsgrunner som kunne aksepteres som vilkår for forhåndsstemmegivning. Det dreide seg om:

  • fravær fra kommunen

  • offentlig gjøremål innen kommunen

  • opphold på sykehus, fødehjem m.v.

  • opphold i fengsel

  • fravær fra kommunen pga flytting av rein

På de omslagskonvoluttene som ble brukt ved forhåndsstemmegivningen på den tiden var alle de lovlige forfallsgrunnene trykt, og velgeren skulle krysse av for den grunnen som gjorde at han/hun måtte forhåndsstemme. Velgeren måtte avgi en erklæring om forfallsgrunn i forbindelse med stemmegivningen.

Valgstyret skulle kontrollere om vilkårene for forhåndsstemmegivning forelå. Dersom det fant at velgerens erklæring var uriktig, eller forfallsgrunnen hadde bortfalt før valgdagen, ble stemmegivningen forkastet. Dette førte til en del forkastede forhåndsstemmer fordi den oppgitte forfallsgrunnen forelå ikke på valgdagen, og valgstyret fant dette dokumentert. Imidlertid resulterte ordningen i en del forkastede stemmer fordi

  • velgeren hadde glemt å krysse av for forfallsgrunn

  • velgeren hadde krysset feil

I 1979 ble lovreglene vesentlig endret. Nå kreves det ikke lenger at velgeren gir en begrunnelse for hvorfor han/hun må avgi forhåndsstemme. Samtidig ble valgstyrets undersøkelsesplikt og hjemmel til å forkaste en forhåndsstemmegivning opphevet. Lovendringene ble begrunnet med:

  • det er vanskelig – særlig i de større kommunene – å kontrollere at de oppgitte forfallsgrunner foreligger

  • omslagskonvoluttene blir vesentlig forenklet

  • en unngår at en del forhåndsstemmer blir forkastet pga. manglende/feilaktig forfallsgrunn.

Selv om valgmyndighetene vet at velgeren har mulighet til å avgi valgtingsstemme har man ingen hjemmel til å forkaste forhåndsstemmegivningen. Om velgeren avgir forhåndsstemme for eksempel ut fra bekvemmelighetshensyn får det ingen konsekvenser for gyldigheten av stemmegivningen.

Loven § 34 nr. 3 andre ledd fastsetter at velgeren – ved forhåndsstemmegivning utenriks og på Svalbard og Jan Mayen – skal underskrive på den omslagskonvolutten som benyttes ved stemmegivningen. Denne underskriften oppfattes som en erklæring om at vilkårene for forhåndsstemmegivningen, blant annet fravær på valgdagen, er oppfylt. Tidligere avga velgeren en slik erklæring også ved forhåndsstemmegivning innenriks når han/hun signerte omslagskonvolutten. Ved innføringen av poststemmegivningen i 1997 og bruk av valgkort gikk man bort fra den tradisjonelle omslagskonvolutten. Dermed bortfalt også kravet om underskrift som erklæring fra velgerens side.

Det kan dermed hevdes at ordningen med forhåndsstemmegivning er i ferd med å utvikle seg til en form for valgdeltakelse likeverdig det å stemme på valgdagen.

Dagens system gjør det påkrevd å reise to spørsmål:

  1. Skal stemmegivning på valgdagen være det primære, mens forhåndsstemmegivningen bør være et tilbud for dem som trenger det?

  2. Bør forhåndsstemmegivningen betraktes som et middel til å øke valgdeltakelsen, slik at forholdene legges best mulig til rette for slik stemmegivning?

En kan reise spørsmål om det nå er blitt for lett å forhåndsstemme. En indikasjon i så måte er det forhold at i Norsk Gallups undersøkelse fra 1997 svarer hele 33 prosent av de som forhåndsstemte at de gjorde det for å spare tid, eller fordi det var mer praktisk. Dermed kan poststemmeordningen bidra til å undergrave prinsippet om at stemmegivning på valgdagen skal være det sentrale, og at forhåndsstemmegivningen er ment som en unntaksordning – et tilbud til dem som ikke kan møte fram i et valglokale på valgdagen. Utviklingen de siste 20 år gjør også at det er berettiget å stille spørsmål om det tradisjonelle prinsippet lenger har noen særlig realitet. Det er blitt hevdet at vi i realiteten har valgdager hver dag fra forhåndsstemmegivningen tar til og til og med den offisielle valgdagen, fordi det er så enkelt for velgerne å forhåndsstemme.

Etter at poststemmegivningen er innført gjelder det – som nevnt foran – ikke noe krav om at velgeren skal erklære at han/hun er forhindret fra å møte fram i et valglokale på valgdagen.

Det er sannsynlig at en del velgere avgir forhåndsstemme selv om de strengt tatt kunne ha stemt på valgdagen. Undersøkelsen fra 1997 – der 33 prosent av de som stemte på Posten svarer at de gjorde det for å spare tid eller fordi det var mest praktisk – tyder på det. Siden en del av begrunnelsen for poststemmegivning går på å lette mulighetene for velgerne (og også å øke valgdeltakelsen) synes det legitimt at velgerne forhåndsstemmer ut fra slike motiver.

Det er berettiget å stille spørsmålet om en skal holde fast ved kravet om at velgeren skal være forhindret fra å stemme på valgtinget som vilkår for forhåndsstemmegivning. Dette kravet har ingen realitet lenger, siden:

  • det skal ikke foretas noen kontroll av om kravet er oppfylt

  • det foreligger ingen muligheter for sanksjon fra valgmyndighetenes side i de tilfelle det er klart at vilkåret ikke er oppfylt

  • velgeren plikter ikke å avgi erklæring som dokumentasjon på at han/hun er forhindret fra å stemme på valgdagen

  • poststemmegivningen må i seg selv anses som et legitimt middel for å øke valgdeltakelsen

En har tre muligheter å gå når det gjelder utviklingen av forhåndsstemmeordningen:

  1. enten ta skrittet fullt ut, og fjerne forutsetningen om at velgeren skal være forhindret fra å møte fram i et valglokale på valgdagen,

  2. eller stramme inn på vilkårene, og åpne for sanksjoner – i form av ugyldig stemmegivning – dersom vilkåret om at velgeren er forhindret fra å stemme på valgdagen ikke er oppfylt,

  3. eller opprettholde dagens ordning

Alternativ 2 kan ikke sies å være en farbar løsning. Dette innebærer at man etablerer en detaljert kontrollordning som ikke er i tråd med det herskende syn når det gjelder forholdet mellom borgere og myndigheter. Erfaringene fra før 1979 tilsier også at en slik ordning har mange uheldige konsekvenser.

En bør derfor vurdere alternativ 1 eller 3. Velger man alternativ 1 kan loven endres slik at den kun fastsetter at en velger kan avgi forhåndstemme i samsvar med lovens regler. En kan innvende at dette vil innebære en svekkelse av prinsippet om at stemmegivning på valgdagen skal være det primære. Formelt sett er dette en riktig innvending, men reelt sett vil en slik endring ikke bety noe særlig i forhold til det som er situasjonen med dagens ordning. Lovteksten bringes dermed i samsvar med det som er den faktiske situasjonen.

Velger man alternativ 3 sender man et signal om at det tross alt ikke er fritt fram for å avgi forhåndsstemme. Lovgiver forutsetter at man skal ha en grunn. På den måten får man flagget at stemmegivning på valgtinget tross alt er den primære måten å delta ved valg.

Utvalget mener at kravet om at velgeren – for å kunne avgi på forhånd – skal være forhindret fra å møte fram i et stemmelokale på valgdagen bør oppheves. Denne bestemmelsen har ikke noen reell betydning lenger, og bør derfor tas ut av lovteksten.

Er ordningen med poststemmegivning kommet for å bli?

Erfaringene med poststemmegivningen hittil.

Forhåndsstemmegivning i Postens regi ble første gang gjennomført ved stortingsvalget 1997.

Antallet forhåndsstemmer i 1997 ble mer enn fordoblet i forhold til valget i 1993 – fra ca. 238 000 til ca. 479 000. Samtidig ble antall forkastede stemmer halvert – fra drøyt 1 900 til ca. 1 000.

I 1999 ble det avgitt nær 329 000 forhåndsstemmer, mot knapt 179 000 i 1995.

Norsk Gallup foretok i 1997 en undersøkelse – på vegne av Kommunal- og regionaldepartementet – om velgernes syn på ordningen. 87 prosent av de spurte (som hadde forhåndsstemt) svarer at de er ganske fornøyd eller svært fornøyd, og at de ikke hadde noen problemer med stemmegivningen. Bare 2 prosent svarer at de hadde problemer med kø på postkontoret. 37 prosent av alle spurte (og 80 prosent av de som hadde forhåndsstemt) antyder at det kan bli aktuelt å forhåndsstemme ved framtidige valg.

Kommunenes reaksjoner etter at ordningen var praktisert i 1997 kan oppsummeres slik, jf. Ot.prp. nr. 37 (1998–99):

  • Innføringen av ordningen gikk bra

  • Det er ikke aktuelt å føre ansvaret for mottak av forhåndsstemmer tilbake til kommunene

  • Poststemmeordningen sparte kommunene for mye av valgarbeidet

  • Opptellingen krevde mye tid og arbeid, dels pga. det store antallet stemmer, dels pga. fristene for når stemmene måtte være kommet inn var forskjøvet

  • Samarbeidet med Posten fungerte bra

Ønsket om å øke valgdeltakelsen var en av hovedgrunnene til at poststemmegivningen ble introdusert.

I forarbeidene til poststemmereformen (Ot.prp. nr. 3 (1996–1997)) la departementet vekt på følgende målsettinger:

  • Det skal bli lettere for velgerne å avgi stemme

  • Ordningen kan ha en positiv effekt på valgdeltakelsen

  • Regelverket bør utformes slik at faren for feil reduseres

Valgdeltakelsen økte fra 75,8 prosent i 1993 til 78,3 prosent i 1997. Det kan ikke utelukkes at poststemmegivningen har hatt betydning for dette resultatet. Erfaringene fra 1997 kan tyde på at departementets intensjoner ble oppfylt ved det valget.

Poststemmegivningen kunne ikke forhindre en nedgang i deltakelsen ved lokalvalgene i 1999 – fra 62,8 prosent i 1995 til 60,4 prosent for kommunestyrevalgene, og fra 59,7 prosent til 56,8 prosent for fylkestingsvalgets vedkommende. En kan imidlertid ikke utelukke at deltakelsen kunne vært enda lavere uten poststemmegivningen.

I 1997 ble det avgitt 478 671 forhåndsstemmer til Posten. Av disse ble 1 047 vraket. Til sammenligning ble det i 1993 avgitt 238 349 forhåndsstemmer til kommunale stemmemottakere, og 1 934 ble vraket. Til tross for en fordobling av antall forhåndsstemmer ble antall vrakede stemmer halvert. Dette tyder på at forutseningen om at regelverket måtte utformes slik at feil kunne unngås ble oppfylt.

Situasjonen framover når det gjelder organiseringen av Posten

Det er iverksatt en kraftig omorganisering av Postens tjenester i framtida. Blant annet vil et betydelig antall postkontorer bli nedlagt. En innvending som kan reises mot poststemmegivningen er at denne nedleggingen av postkontorer vil bety en svekkelse av velgernes muligheter til å avgi forhåndsstemme, for eksempel i kommuner som er (eller vil bli) uten postkontor innenfor sitt geografiske område. Denne innvendingen vil ganske sikkert bli forsterket i årene framover dersom antall postkontorer fortsatt reduseres. Poststemmegivningen kan dermed føre til dårligere tilgjengelighet, ikke bedret, slik intensjonen bak reformen var. Det er ikke sikkert alle velgere vil se på en utvidelse av adgangen til stemmegivning i overvær av landpostbud som et fullgodt alternativ. Dermed kan dommen over poststemmegivningen bli:

  • Den fører til et faktisk dårligere tilbud for en del velgerne

  • Den oppfattes av velgerne som et dårligere tilbud

Skal poststemmegivningen bestå er det derfor påkrevd å finne fram til alternativer til stemmegivning på de tradisjonelle postkontorene.

I St.meld. nr. 37 (1999–2000) om omlegging av Postens ekspedisjonsnett legges det opp til en kraftig reduksjon av antall postkontorer. Antallet vil bli skåret ned fra i underkant av 900 til 300–450. Samtidig forutsettes det at Postens tjenester skal kunne ivaretas av minimum 1 100 «Post i Butikk» og/eller offentlige servicekontorer drevet av samarbeidspartnere. I dag har Posten ca. 380 postfilialer/kontraktspostkontorer drevet av samarbeidspartnere. Omfanget av landposttjenesten vil inntil videre i hovedsak bli opprettholdt på dagens nivå.

I stortingsmeldingen uttales det:

«Samferdselsdepartementet vil understreke at Posten også etter omleggingen skal sikre oppfylling av konsesjonskravene, herunder alle basistjenestene og grunnleggende banktjenester er tilgjengelige i alle landets kommuner, at det i hver kommune skal være minst ett postkontor (Posthandel) eller kontraktspostkontor (Post i butikk/offentlig servicekontor) som tilbyr alle basistjenester og grunnleggende banktjenester, og at øvrige servicekrav mht. tjenestetilbud, fremsendingstider, postomdeling m.v. oppfylles. Posten har opplyst at det i arbeidet med omleggingen av ekspedisjonsnettet har lagt til grunn en dimensjonering av nettet som skal sikre oppfyllelse av konsesjonskravene. Tjenestetilbudet ved Post i Butikk og/eller offentlige servicekontor skal være slik at det minst oppfyller konsesjonskravene. Derved skal tjenestetilbudet sikres også i de områder der ordinære postkontor erstattes av Post i Butikk og/eller offentlige servicekontor. Dette vil særlig berøre distriktene, der det i dag er mange mindre postkontor drevet av Posten selv. Omleggingen vil kunne innebære endringer i det totale tjenestetilbudet i en del kommuner, da enkelte tilleggstjenester vil kunne falle bort eller bli tilgjengelige på andre måter enn gjennom det tradisjonelle ekspedisjonsnettet. …

Posten har ansvaret for gjennomføring av forhåndsstemmegivningen ved valg. Gjennom ordningen har det vært mulig å avgi forhåndsstemme til stemmemottakere på bl.a. postkontor og i landpostruter i de enkelte kommuner. Valgloven gir etter Kommunal- og regionaldepartementets mening ikke anledning til å gjennomføre forhåndsstemmegivning ved postfilialer/kontraktspostkontorer (dvs. Post i Butikk m.v.). Regjeringen ser det som viktig å sikre at det ved stortingsvalget og sametingsvalget 2001 kan gjennomføres forhåndsstemmegivning i alle kommuner.

I og med at det foreligger et utvalg (Valglovutvalget) som skal legge frem innstilling til ny valglov i løpet av 2000, vil det i denne omgang ikke bli vurdert å legge ansvaret for å ta imot forhåndsstemmer til andre organer.

Posten anslår at det i omtrent halvparten av landets kommuner ikke vil være egendrevne postkontorer, men Post i Butikk og/eller offentlige servicekontor. Omleggingen vil ikke innebære noen endringer i forhåndsstemmegivningen ved de gjenværende egendrevne postkontorene (Posthandel, til landpostbud og på institusjon der Posten har besluttet å motta forhåndsstemmer). Posten er meget interessert i å videreføre samarbeidet med staten om utføring av forhåndsstemmegivningen. Posten har derfor tilbudt staten å gjøre poststedene Post i Butikk tilgjengelige for forhåndsstemmegivning, slik at forhåndsstemmegivning fortsatt vil kunne gjennomføres ved minst ett stasjonært sted i alle landets kommuner. Ved inngåelse av avtaler med butikkjeder og andre samarbeidspartnere vil Posten sikre seg plass for stemmegivning på de aktuelle stedene. I valgperioden vil det bli dekket opp med egne stemmemottakere oppnevnt av Posten ved slike steder. …»

I sin innstilling til stortingsmeldingen – Innst.S. nr. 248 (1999–000) – uttaler flertallet i Stortingets samferdselskomite (representantene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre):

«… Flertallet har registrert at når det gjelder forhåndsstemmegivning vil det komme en lovendring. Flertallet forutsetter at det etableres ordninger som gir anledning til forhåndsstemmegivning. …»

Utvalget har hatt et møte med representanter for Posten der det ble redegjort for de framtidige planene når det gjelder organisasjonsstruktur.

Utvalgets merknader

Utvalget vil presisere at bakgrunnen for at en nå tar opp til vurdering spørsmålet om hvordan forhåndsstemmegivningen skal administreres ikke skyldes misnøye med hvordan Posten har utført sine oppgaver i denne forbindelsen. Tvert imot, det er grunn til å gi Posten honnør for det arbeidet som ble utført ved valgene i 1997 og 1999.

Utvalget vil vise til at omorganiseringen av Posten gjør at forutsetningene for poststemmegivningen er radikalt endret i forhold til situasjonen på midten av 1990-tallet, da ordningen ble introdusert. Strukturendringene i Posten gjør det nødvendig med en gjennomgang av dagens ordning når det gjelder forhåndsstemmegivningen. Det er nødvendig å vurdere spørsmålet om hvem som skal ha ansvaret for å motta forhåndsstemmer.

Etter utvalgets mening må følgende tre hovedhensyn legges til grunn når en skal vurdere forhåndsstemmeordningen:

  1. Gjennomføring av valg, inkludert mottak av forhåndsstemmer, skal være et offentlig anliggende

  2. Prinsippet om hemmelige valg må ivaretas, og sikkerheten for dette må garanteres

  3. Tilgjengelighet og mulighet for å forhåndsstemme må minst opprettholdes på dagens nivå

Den fysiske rammen rundt forhåndsstemmegivningen må være slik at den enkelte velger føler seg bekvem og trygg på at grunnleggende sikkerhetsrutiner blir ivaretatt. Å avgi stemme ved frie valg er vår viktigste demokratiske rettighet, og rammen rundt valget må være preget av at dette er en spesiell ordning. Utvalget finner på denne bakgrunn at en ordning der stemmegivningen kan foregå på bensinstasjoner, i supermarkeder og butikker er lite akseptabel. Dette vil bidra til en for sterk alminneliggjøring av valghandlingen, og det vil kunne reises berettiget tvil om hemmeligheten av valget. Dessuten vil det kunne by på problemer rent praktisk å organisere stemmegivningen på denne måten.

Utvalget stiller seg også tvilende til om Posten vil være i stand til å sikre at tilgjengeligheten for velgerne kan opprettholdes på samme nivå som ved valgene i 1997 og 1999. På sikt vil omtrent halvparten av landets kommuner bli uten postkontor. Nedleggingen av postkontorer vil bety at flere velgere ønsker å avgi stemme hjemme. Det er forventet at Postens organisasjon skal slankes når det gjelder antall ansatte. Utvalget kan derfor ikke se at nedlegging av postkontorer vil kunne kompenseres gjennom økt tilgang på tjenester gjennom landpostbud. Det kan heller ikke garanteres at Posten vil ha ressurser til å sende stemmemottakere hjem til de velgere som måtte ønske det. Utvalget mener det er høyst sannsynlig at fortsatt forhåndsstemmegivning gjennom Posten vil bety redusert tilgjengelighet og et dårligere tilbud for velgerne.

Utvalget er derfor kommet til at en bør finne et alternativ til Posten når det gjelder ansvaret for forhåndsstemmegivningen. Dette alternativet vil etter utvalgets mening være å føre forhåndsstemmegivningen tilbake til kommunene, slik ordningen var fram til valget i 1997. Kommunene har kompetanse og erfaring på dette området, og bør være i stand til å gjennomføre ordningen på en måte som sikrer på både valgets hemmelighet og tilgjengelighet for velgerne.

Det må være et overordnet mål at tilgjengeligheten for velgerne ikke blir dårligere enn den var før Posten satte i gang hovedtyngden av sin rasjonalisering og nedlegging av postkontorer. Utvalget presiserer at kommunene må ha særlig for øye at mye taler for at det – særlig i deler av forhåndsstemmeperioden – kan være nødvendig å ha utvidede åpningstider ved de kommunale kontorer der det avholdes forhåndsstemmegivning

Utvalget vil foreslå at kommunens administrasjonssenter (rådhuset) blir lovbestemt sted for forhåndsstemmegivning. I tillegg bør det åpnes adgang for valgstyret til å bestemme at forhåndsstemmer kan mottas på andre steder i kommunen. Utvalget vil ikke foreslå at det i loven reguleres hvor slik stemmegivning bør foregå. Dette bør valgstyret i den enkelte kommune bestemme, ut fra de lokale forhold. Utvalget forutsetter imidlertid at adgangen til å motta forhåndsstemmer på institusjoner innenfor helse- og sosialomsorgen opprettholdes. I tillegg kan det være aktuelt å organisere stemmemottak ved militærforlegninger, fengsler og undervisningssteder. Utvalget vil spesielt peke på at det kan være viktig å ha forhåndsstemmemottak ved universitet og skoler (videregående og høyskoler), av hensyn til studentene og elevene. Andre offentlige instanser, som servicekontorer og bibliotek, bør også kunne benyttes.

Utvalget vil ikke detaljregulere hvilket opplegg kommunene skal følge når det gjelder den praktiske gjennomføringen av forhåndsstemmegivningen. Det kan for eksempel ikke utelukkes at kommunen kan inngå en samarbeidsavtale med Posten der forholdene ligger til rette for det.

Velgere som er syke og uføre, og som ikke oppholder seg på en institusjon der det arrangeres forhåndsstemmegivning, bør kunne avgi stemme der de oppholder seg. Dagens ordning bør dermed videreføres. Utvalget mener det ikke er nødvendig å ha en egen paragraf i loven om slik stemmegivning, og vil foreslå at adgangen til å stemme hjemme tas inn i samme paragraf som omhandler hvor stemmegivningen kan foregå.

Utvalget vil foreslå at det tas inn i loven en bestemmelse om at det skal være to stemmemottakere tilstede når stemmegivningen foregår hjemme hos den enkelte velger eller på andre steder utenom rådhuset. Dette for å sikre at det ikke skal reises tvil om hvorvidt stemmegivningen har gått for seg i samsvar med regelverket. Rådhuset foreslås som lovbestemt sted for stemmemottak, og dette bør etter utvalgets mening anses som garanti for at lovens bestemmelser vil bli fulgt selv om bare en stemmemottaker er tilstede.

Utvalget mener at ordningen med obligatorisk valgkort ved forhåndsstemmegivningen bør opprettholdes, og at en ikke går tilbake til den tidligere ordningen med omslagskonvolutt som må fylles ut av stemmemottaker. Bruk av valgkort vil lette forsendelse av forhåndsstemmer i tilfelle velgeren avgir stemme utenfor den kommunen hvor vedkommende er stemmeberettiget. Det vil dessuten redusere muligheten for at det begås feil ved mottak av stemmene.

Dersom stemmegivningen foregår i den kommunen velgeren er stemmeberettiget leverer stemmemottakeren/-mottakerne stemmegivningen til valgstyret. Stemmegivninger fra velgere med stemmerett i andre kommuner sendes til vedkommende valgstyre.

Det vil være valgstyrets ansvar å oppnevne stemmemottakere, og sørge for at disse får nødvendig opplæring.

Utvalgets forslag innebærer at kommunene pålegges en ny oppgave. Utvalget vil derfor gå inn for at kommunene får kompensasjon for utgifter som påløper i forbindelse med mottak av forhåndsstemmer. Utvalget mener at det vil være mulig for kommunene å organisere forhåndsstemmegivningen på en måte som gjør at den kan bli mer kostnadseffektiv enn det som følger av dagens ordning med stemmemottaking i Postens regi.

Oppgaven med å refundere kommunene for deres utgifter bør legges til fylkesmennene, som i dag har tilsvarende oppgaver når det gjelder refusjon av kommunenes utgifter ved stortingsvalg. Utvalget mener det er viktig å legge opp til en ordning der kommunene kan gis refusjon uten at dette gjør det nødvendig å innføre en omstendelig kontrollordning. I stedet for en ordning med tilbakeføring krone for krone av dokumenterte utgifter bør det etableres en ordning der kommunene gis et fast kronebeløp per mottatt stemme. Det bør fastsettes ett beløp per stemme avgitt av velgere med stemmerett i kommunen, og ett (høyere) beløp for stemmer avgitt av velgere med stemmerett i andre kommuner. Kommunene bør sende inn til fylkesmannen en oppgave over det antall stemmer som er mottatt i de to kategoriene. På grunnlag av disse oppgavene anviser fylkesmannen det beløp den enkelte kommune skal ha i refusjon.

Bør reglene om valgagitasjon endres?

Loven § 34 nr. 5 første ledd første punktum fastsetter at «Valgagitasjon er ikke tillatt i det rom der stemmegivningen foregår og i tilstøtende rom.»

Bestemmelsen er gitt for å sikre at stemmegivningen skal foregå uten at velgerne blir påvirket av virksomheten til partier og andre forslagsstillere. Stemmegivningen skal foregå mest mulig uforstyrret av virksomhet som ikke har direkte tilknytning til selve stemmegivningen.

Bestemmelsen rekker noe kortere enn loven § 38 som regulerer det tilsvarende forhold på valgdagen. Etter denne paragrafen er det heller ikke tillatt å drive valgagitasjon i umiddelbar nærhet av valglokalene, i tillegg til det rom der stemmegivningen foregår og i tilstøtende rom. § 38 ble endret i 1995 for å styrke muligheten for at stemmegivningen på valgdagen skal foregå mest mulig uforstyrret. I henhold til denne paragrafen kan valgmyndighetene vise bort listebærere eller andre partirepresentanter, eller henvise dem til en plass der de ikke forstyrrer eller virker sjenerende på velgerne.

Praktiseringen av forbudet mot valgagitasjon i forbindelse med forhåndsstemmegivningen skapte neppe problemer tidligere, da kommunene hadde ansvar for mottaket av forhåndsstemmer. Stemmegivningen foregikk i kommunale lokaler, som var underlagt de kommunale myndigheters (valgstyrets) jurisdiksjon. Dette kan stille seg annerledes i dag. Stemmegivningen foregår i dag i Postens lokaler, som ofte er plassert i større bygg, som kjøpesentra, der det foregår forskjellig virksomhet, og der det er andre enn Posten som eier eller disponerer lokalene. Det er dermed ikke gitt at Posten står fritt til å kunne regulere partienes virksomhet i nærheten av Postens lokaler.

Denne problemstillingen ble tatt opp av Oslo kommune i forbindelse med valget 1999. I brev av 17. juni stilte kommunen spørsmål til departementet om hvor langt forbudet mot valgagitasjon rekker i forhold til partier som måtte ønske å ha stands, dele ut stemmesedler eller drive lignende former for valgkamp nær postkontorene.

I brev av 14. juli uttaler departementet bl.a.:

«… § 38 kommer … ikke til anvendelse ved forhåndsstemmegivningen. Departementet mener likevel at partiene, ut fra hensynet bak lovendringen i 1995, bør avstå fra å drive valgkamp i umiddelbar nærhet av valglokalene også ved forhåndsstemmegivningen, selv om dette ikke direkte omfattes av loven.

Det å drive valgkamp i form av stands eller lignende, er etter departementets syn å anse som valgagitasjon, og vil derfor ikke være tillatt i det rom der forhåndsstemmegivningen foregår og i tilstøtende rom, jf. § 34 nr. 5.

Dette innebærer at det ikke er tillatt å drive valgkamp inne på selve postkontoret, eller i rom som velgeren må passere gjennom for å komme inn i postkontoret. Når det gjelder postkontorer som befinner seg i kjøpesentre e.l., kan det oppstå vanskelig avgrensninger med hensyn til hva som blir omfattet av begrepet «tilstøtende rom». Dette gjelder spesielt i forhold til overbygde fellesarealer som må passeres for å komme inn i postkontoret. Departementet antar at ikke alt fellesareal vil omfattes av forbudet. Forbudet mot å drive valgagitasjon kan etter vårt syn bare omfatte fellesarealer i direkte tilknytning til postkontoret. Ved vurderingen av hvilket område som blir omfattet av forbudet, må det bl.a. legges vekt på hvor postkontoret er plassert i senteret. …»

En kan stille spørsmål om det i det hele tatt bør være noe forbud mot valgagitasjon i nærheten av de steder der det foregår mottak av stemmer. Inne i selve valglokalene bør imidlertid valghandlingen foregå uten at partirepresentanter er til stede og søker å påvirke stemmegiverne. Hensynet til ro og orden omkring selve valghandlingen tilsier det. Om velgerne skulle bli tilbudt stemmesedler eller annet valgmateriell fra partiene når de er på vei for å avgi sin stemme kan imidlertid vanskelig sies å representere et overgrep eller virke unødig forstyrrende. En kan tvert imot se på det som en del av valgkampen og partienes bestrebelser for å skaffe seg oppslutning blant velgerne. Lovens bestemmelser på dette punktet synes å gå lenger enn det som er nødvendig sett ut fra demokrati- og ytringsfrihetsprinsipper, og det som er nødvendig for å sikre ro rundt stemmegivningen. Utvalget mener derfor at forbudet mot valgagitasjon kan begrenses til å gjelde lokalet der forhåndsstemmegivningen foregår. Dette bør gjelde selv om kommunene får ansvaret for gjennomføringen, og forhåndsstemmer blir mottatt i kommunale lokaler.

Forhåndsstemmegivningen utenriks – hvilket omfang bør den ha?

Loven § 32 bokstav c, e og f fastsetter at forhåndsstemmegivning utenfor rikets grenser skal foregå:

  • Ved norske utenriksstasjoner

  • Hos spesielt oppnevnte stemmemottakere (oppnevnt av Kommunal- og regionaldepartementet). Oppnevningen er et personlig verv for den enkelte navngitte stemmemottaker. Vedkommende kan ikke gi andre fullmakt til å motta stemmer ved fravær eller lignende

  • Om bord på norske skip i utenriks fart (Skipsfører/styrmann er lovbestemt stemmemottaker)

  • Om bord på norske borefartøy og oljeplattformer som er involvert i virksomhet utenfor norsk territorialfarvann (Innretningens sjef eller dennes stedfortreder er lovbestemt stemmemottaker)

Departementet oppnevner stemmemottakere på steder der det oppholder seg et ikke uvesentlig antall nordmenn, og der det ikke er norsk utenriksstasjon i rimelig nærhet. Som eksempler kan nevnes steder der det befinner seg norsk militærpersonell (typisk i så måte er personell på FN-oppdrag), norske misjonærer, norske studenter. Oppnevningen skjer etter forslag fra Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet, misjonsorganisasjoner, studentorganisasjonen ANSA m.fl. I 1999 ble det oppnevnt 29 stemmemottakere utenriks på dette grunnlaget. I tillegg ble det oppnevnt 15 stemmemottakere om bord på norskeide, utenlandsregistrerte skip (Disse skipene er ikke «norske»i valglovens forstand, og skipsfører/styrmann er dermed ikke automatisk stemmemottaker).

Administrasjonen av forhåndsstemmegivningen utenriks er svært arbeids- og ressurskrevende. Følgende arbeidsoppgaver må gjøres:

  • Innhente forslag på stemmemottakere

  • Oppnevne stemmemottakere

  • Utarbeide og oversette instrukser

  • Produsere valgmateriell

  • Utarbeide fordelingslister for valgmateriellet

  • Sende ut materiellet

  • Ettersende materiell

  • Utarbeide oversikter over utenriksstasjoner og oppnevnte stemmemottakere, og sende disse oversiktene til kommunene o.a.

  • Lage informasjonsmateriell til velgere, kommuner og media om hvor stemmegivningen foregår.

Kommunaldepartementet beregnet i 1995 ressursinnsatsen ved stortingsvalget i 1993 til 13 ukeverk. Utenriksdepartementet anslo sin innsats til å ligge høyere enn 13 ukeverk. I tillegg kommer ressursbruken hos

  • Stemmemottakerne

  • De institusjoner som kommer med forslag på stemmemottakere

  • Kommunene, i forbindelse med prøvingen av forhåndsstemmene

Tall som departementet innhentet i 1993 viste at en svært liten andel av nordmenn registrert bosatt i utlandet benyttet seg av stemmeretten, og at andelen i prosent var lavere jo lenger utenlandsoppholdet hadde vart.

Departementet anførte i Ot.prp. nr 30 (1994 – 95) at det var grunn til

  1. se nærmere på reglene om stemmerett for nordmenn i utlandet

  2. vurdere om forhåndsstemmegivningen utenriks kan organiseres på en annen og mindre ressurskrevende måte, for eksempel ved å begrense adgangen til forhåndsstemmegivning til land der det oppholder seg forholdsvis mange nordmenn.

Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite sa seg i Innst.O. nr. 57 (1994 – 95) enig i at en burde undersøke nærmere om opplegget kunne gjøres mindre ressurskrevende, men understreket samtidig at «dette ikke bør føre til at norske statsborgere som har stemmerett i dag, i praksis får betydelige problemer med å få avgitt stemme». Komiteens flertall (medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet) uttalte:

«… Det er viktig for et demokratisk land som vårt at stemmerettsmessig likestilling sikres mellom alle nordmenn i utlandet.»

Det synes nå nødvendig å ta en prinsipiell diskusjon om omfanget av forhåndsstemmegivningen utenriks, med sikte på å få en avklaring av hvorvidt man kan redusere opplegget uten at det samtidig medfører for sterke inngrep i velgernes rettigheter.

Danmark har et system som minner svært mye om vårt. Velgere som oppholder seg utenriks kan avgi forhåndsstemme («brevstemme»)

  • hos en dansk diplomatisk eller konsulær representasjon

  • hos stemmemottakere utpekt av innenriksministeren (I retningslinjene for de to siste valg som er gjennomført i Danmark – «Vejledning om afholdelse af kommunale valg» (1997), og «Vejledning om afholdelse af folketingsvalg» (1998) – er oppregnet en rekke stemmemottakere («ældste danske officer» eller «ældste danske repræsentant» ved FN-observatørgrupper og militærforlegninger utenfor Danmarks grenser. Stemmemottakerne er bemyndiget til å utpeke annet personell som stemmemottakere)

  • om bord på danske skip i utenriks fart, eller danske «havanlæg» på dansk område. Skipets/innretningens sjef eller dennes stedfortreder er stemmemottaker.

I Sverige er forhåndsstemmegivningen utenriks begrenset til å foregå hos utenriksstasjonene. Den sentrale valgmyndigheten fastsetter – i samråd med Utenriksdepartementet – ved hvilke utenriksstasjoner forhåndsstemmegivningen kan foregå. Stasjonens sjef, eller den stasjonssjefen utpeker, er stemmemottaker.

Det synes naturlig å opprettholde prinsippet om at forhåndsstemmer til norske valg skal kunne avgis ved norske utenriksstasjoner.

Det synes videre naturlig å oppheve bestemmelsen om stemmegivning om bord på norske oljeinstallasjoner. Denne bestemmelsen kom inn i loven på begynnelsen av 1980-tallet, og hadde sin bakgrunn i at mannskapene på enkelte installasjoner på den tiden befant seg om bord i perioder på 6 måneder ad gangen, og var avskåret fra å kunne forhåndsstemme ved norske utenriksstasjoner eller ved opphold i Norge, fordi de ikke kunne forlate installasjonen under den perioden forhåndsstemmegivningen foregikk.

Opplysninger departementet har fått fra riggeiere i forbindelse med de seneste valgene tyder på at det for tiden ikke er noen norske installasjoner med arbeidsordninger som gjør at de ansatte vil være avskåret fra å stemme under opphold i land. Mannskapene vil befinne seg i Norge minst én gang i løpet av forhåndsstemmeperioden, og kan dermed avgi stemme under opphold her i landet.

Det kan også stilles spørsmål om det er nødvendig å opprettholde bestemmelsen om obligatorisk stemmegivning på norske skip i utenriks fart. Antallet norske sjøfolk totalt sett er betydelig redusert de seneste årene. Om bord på mange av disse skipene er det i dag dessuten ofte bare kapteinen og eventuelt en eller noen få offiserer som er norske. Skipene er også ofte innom havn i forhåndsstemmeperioden, slik at nordmenn om bord kan oppsøke en norsk utenriksstasjon (eller en oppnevnt stemmemottaker) og avgi stemme der. Regelen er blitt kritisert bl.a. fra rederihold, som mener det er en overdrevet tungvint og byråkratisk ordning med utsending av materiell til alle skip der det oppholder seg 1 – 2 norske.

Flere grunner taler derfor mot regelen om at det skal være obligatorisk forhåndsstemmegivning om bord på disse skipene. Utvalget mener at ordningen bør avvikles. I stedet bør man innføre en ordning der det kan oppnevnes stemmemottaker om bord på de skipene der dette finnes nødvendig. Dette er i samsvar med det som er dagens ordning når det gjelder skip som ikke er registrert i Norge, selv om de er i norsk eie.

Loven bør gi departementet hjemmel til å oppnevne stemmemottakere utenriks dersom det anses nødvendig for å sikre at nordmenn i utlandet får avgi stemme. Denne bestemmelsen bør også fange opp tilfelle der det er behov for å oppnevne stemmemottakere om bord på norske skip. To forutsetninger bør være tilstede før det blir aktuelt å oppnevne stemmemottakere:

  • Det er ikke norsk utenriksstasjon i rimelig nærhet som kan oppsøkes av velgerne

  • Det oppholder seg et ikke ubetydelig antall nordmenn på vedkommende sted.

Den som blir oppnevnt som stemmemottaker bør gis adgang til å utpeke andre personer som kan fungere som stemmemottakere på vedkommendes vegne. Dette for å unngå praktiske problemer som måtte oppstå når en navngitt stemmemottaker for eksempel reiser hjem til Norge på ferie eller etter endt opphold i utlandet.

I dag kan norske borgere som oppholder seg i land hvis regelverk er til hinder for forhåndsstemmegivning i overvær av offisiell stemmemottaker avgi «brevstemme», som ikke krever medvirkning av stemmemottaker. Brevstemmegivning var tidligere aktuelt i Tyskland og Sveits, men det er nå åpnet adgang til å avgi stemme ved norske utenriksstasjoner også i disse landene.

Utvalget mener at brevstemmegivning bør kunne innføres som et alternativ til forhåndsstemmegivning ved utenriksstasjon eller i overvær av oppnevnt stemmemottaker, og gjelde generelt. Den eneste forutsetningen bør være at velgerne vil ha problemer med å oppsøke en utenriksstasjon eller en oppnevnt stemmemottaker, for eksempel på grunn av store avstander. Velgeren kan på egen hånd ordne med stemmegivningen, enten ved å bruke materiell han/hun har anskaffet fra en utenriksstasjon/stemmemottaker, eller ved å bruke egne stemmesedler og konvolutter. Det bør være en forutsetning – men intet krav – at et vitne kan bekrefte de opplysninger velgeren gir om seg selv.

En ordning med brevstemmegivning byr på to fordeler:

  • Det blir lettere for velgere utenriks å kunne avgi stemme

  • Departementet kan oppnevne færre stemmemottakere utenriks

Bør det gjøres endringer i forhåndsstemmeperioden?

Når bør forhåndsstemmegivningen ta til?

Forhåndstemmegivningen starter 1. juli (utenriks) og 15. juli (innenriks).

Før innføringen av poststemmegivningen startet all forhåndsstemmegivning 1. juli. Den ble avsluttet siste dagen før valget – dvs. lørdag i kommuner med to dagers valg, søndag i kommuner med én dags valg

Departementet foreslo i Ot.prp. nr. 3 (1996 – 97) at poststemmegivningen skulle ta til 10. august. Erfaringer fra tidligere valg viste at det ble avgitt svært få forhåndsstemmer i løpet av juli måned. Under behandlingen i Stortinget ble starttidspunktet for poststemmegivningen fremskyndet til 15. juli.

Det kan være grunn til å vurdere om starttidspunktet for forhåndsstemmegivningen bør endres. Det kan anføres en rekke argumenter mot at forhåndsstemmegivningen starter i midten av juli:

  • Det er midt i ferietiden

  • Valgkampen er ikke kommet skikkelig i gang, og partiene har ikke markert seg skikkelig overfor velgerne foran valget (dette kan være en årsak til at det i 1997 var en del velgere som avga forhåndsstemme relativt tidlig, og som ønsket å stemme på nytt – enten like før valget eller på selve valgdagen)

  • Erfaringsmessig er det få velgere som avgir forhåndsstemme i løpet av juli og begynnelsen av august – antallet avgitt stemmer øker jo nærmere valgdagen man kommer

  • En rekke frister i valgloven påvirkes av datoen for starten på forhåndsstemmegivningen. Det gjelder: skjæringsdatoen og de øvrige frister for behandlingen av manntallet (valgkortene, som bygger på manntallet, skal være utsendt til velgerne før forhåndsstemmegivningen tar til) innleveringsfristen for listeforslagene valgmyndighetenes godkjenning av listenetrykking av stemmesedler (stemmesedlene skal være tilgjengelige når forhåndsstemmegivningen tar til)

Dersom starttidspunktet for forhåndsstemmegivningen skyves nærmere valgdagen kan man få et manntall som er mer oppdatert når det gjelder flyttinger, ved at skjæringsdatoen kan utsettes. Valgmyndighetene kan sette i verk sin tiltak seinere, og få bedre tid til valgforberedelsene. Kommunen kan begrense perioden der de må ha beredskap for mottak av forhåndsstemmer.

Den norske forhåndsstemmeperioden er svært mye lenger enn i våre naboland.

I Danmark foregår forhåndsstemmegivningen de siste 3 ukene før valget. I Sverige starter poststemmeperioden den 8. dagen før valget.

Gode grunner taler for å vurdere starttidspunktet for forhåndsstemmegivningen innenriks på nytt. Det burde ikke være noe avgjørende til hinder for at dette tidspunktet kan utsettes ca 1 måned, til 10. eller 15. august. Dette gir en forhåndsstemmeperiode på ca én måned, og det bør være tilstrekkelig.

Da departementet i sin tid foreslo 10. august, ble det bl.a. lagt vekt på hensynet til studenter og skoleelever som reiser fra hjemkommunen til studiekommunen rundt midten av august. Dette hensynet tilsier at man bør velge 10. august, selv om det heller ikke skulle være avgjørende argumenter mot 15. august.

Når bør forhåndsstemmegivningen avsluttes?

Forhåndstemmegivningen avsluttes siste fredag før valget.

Departementet foreslo i Ot.prp. nr. 3 (1996 – 97) at stemmegivningen skulle avsluttes torsdag før valget. Dette hadde sammenheng med at det samtidig ble foreslått at forhåndsstemmegivningen skulle være endelig, og at alle forhåndsstemmer skulle krysses av i manntallet før valgdagen. For å sikre at dette kunne oppfylles i praksis måtte stemmegivningen avsluttes torsdag.

Stortinget vedtok å forlenge fristen for å avgi stemme til fredag før valget, og bestemte samtidig at forhåndsstemmer som kommer inn til valgstyret i løpet av dagen etter valgdagen skal tas med i valgoppgjøret. Begge frister ble dermed forlenget med ett døgn.

Hvilken frist som skal settes for avslutningen av forhåndsstemmegivningen vil bero på en avveining mellom to hensyn som trekker i hver sin retning:

  1. Ønsket om at forhåndsstemmegivningen skal være et best mulig tilbud for velgerne. Dette tilsier at man drøyer i det lengste med å avslutte stemmegivningen

  2. Ønsket om at valgoppgjøret skal være ferdig tidligst mulig. Dette tilsier en tidlig avslutning av forhåndsstemmegivningen, for å få stemmene tidlig fram til valgstyrene

Fristene for avslutning av forhåndsstemmegivningen og når forhåndsstemmene må være kommet inn til valgstyret for å kunne bli med i valgoppgjøret henger nær sammen. Jo nærmere opp til valgdagen man legger avslutningen av forhåndsstemmegivningen, desto større vil sjansene være for at ikke alle stemmene kommer inn til valgstyrene i løpet av valgdagen.

Erfaringene fra valget i 1997 tilsier at dersom fristen for å avslutte forhåndsstemmegivningen settes til fredag må fristen for å motta stemmene i kommunene løpe ut tirsdag kl 24.00. I Ot.prp. nr. 37 (1998 – 99) peker departementet på at det til tross for ekstraordinære tiltak fra Postens side ikke var til å unngå at noen stemmer først var valgstyrene i hende kort tid før midnatt natt til onsdag. Departementet påpeker at det er svært tvilsomt om man vil greie å framskynde leveringen av de siste forhåndsstemmene med over ett døgn i forhold til det som gjelder nå. Det synes dermed ikke realistisk å gå inn for en ordning der forhåndsstemmegivningen avsluttes på fredag samtidig som stemmene skal være valgstyrene i hende innen valglokalene stenger mandag.

Dersom dagens ordning skal endres er det to alternativer som kan være aktuelle, gitt at de andre relevante forutsetninger (mandagen som valgdag, Postens distribusjon m.m.) ikke endres:

Avsluttes stemmegivningen på lørdag synes det – ut fra erfaringene med dagens ordning – å være nødvendig å sette siste frist for innlevering av stemmene til valgstyrene til onsdag etter valget. Dermed forskyves valgoppgjøret ett døgn i forhold til det som gjelder nå. Skal stemmene være valgstyrene i hende i løpet av valgdagen, må man avslutte stemmegivningen en dag tidligere enn i dag, for å være sikre på at alle stemmene rekker fram i tide. Dette vil medføre et dårligere tilbud for velgerne, som mister en dag for forhåndsstemmegivning. Erfaringene både fra 1997 og 1999 viser at en god del stemmer ble avgitt den siste fredagen før valget.

Dagens ordning synes å være den mest realistiske, når man ser på det opplegget Posten i dag disponerer for framsending av stemmene. Som departementet peker på i Ot.prp. nr. 37 kan det imidlertid være aktuelt å vurdere dette spørsmålet på nytt dersom en kan være rimelig sikker på at alle stemmene avgitt til Posten fredag før valgdagen kommer fram i løpet av valgdagen.

Den aller beste løsningen – sett både fra velgeres, valgmyndigheters og medias synspunkt – ville være om forhåndsstemmegivningen kunne foregå helt fram til og med dagen før valget (første valgdag i kommuner med todagers valg), og Posten kunne sikre at forhåndsstemmene kom fram i løpet av valgdagen. Dermed ville en ivareta både hensynet til et best mulig tilbud for velgerne, og ønsket om at valgresultatet skal være klart i løpet av kvelden valgdagen. Denne løsningen forutsetter at Posten har et opplegg som gjør det mulig å gjennomføre et slikt opplegg. Etter det utvalget kjenner til er det med dagens transportsystemer og forsendelsesrutiner når det gjelder postsendinger ikke mulig å garantere at samtlige forhåndsstemmer avgitt dagen før valgdagen kan være framme hos vedkommende valgstyre i løpet av valgdagen eller dagen etter.

Utvalget mener prinsipielt at hensynet til velgerne tilsier at forhåndsstemmegivningen bør kunne foregå helt fram til valget. Dette vil sikre at flest mulig får anledning til å stemme, og erfaringer viser at jo nærmere valgdagen en kommer, desto flere forhåndsstemmer avgis hver dag. Dessuten tilsier hensynet til raskt valgoppgjør at forhåndsstemmene bør være framme i løpet av valgdagen, slik at en unngår forsinkelser med det endelige oppgjøret.

Det som er sagt foran om forsendelse av forhåndsstemmer bygger på at Posten skal ha ansvaret for mottak av forhåndsstemmer og distribuere disse til valgstyrene gjennom sitt system. Utvalget vil, som nevnt foran, gå inn for at kommunene overtar dette ansvaret. Dermed vil vurderingen av tidspunktet for når forhåndsstemmegivningen må avsluttes bli noe annerledes, i hvert fall når det gjelder stemmer som avgis i den kommunen der velgeren er stemmeberettiget. Her kan stemmemottakeren levere stemmene direkte til valgstyret, uten å gå veien om Posten. Det er dermed mulig å få disse stemmene fram til valgstyret i løpet av valgdagen, selv om de blir avgitt dagen før.

Utvalget vil derfor foreslå at forhåndsstemmeperioden utvides slik at stemmegivningen kan foregå til og med dagen før valgdagen (dagen før første valgdag i kommuner med todagersvalg). Dette vil representere et utvidet tilbud til velgerne.

Utvalget vil samtidig foreslå at fristen for når stemmene må være kommet inn til valgstyret endres fra kl 24 dagen etter valgdagen til kl 20 på valgdagen. Dette vil føre til at det endelige valgresultatet i den enkelte kommune vil være klart minst ett døgn tidligere enn nå. Utvalget er klar over at dette kan føre til at noen stemmer som kommer inn dagen etter valgdagen må vrakes, mens de vil bli godkjent etter dagens system. Opplysninger fra valgstyrer i en del av de største kommunene viser imidlertid at det er svært få stemmer som kommer inn etter valget, og at de stort sett kommer onsdag etter valgdagen (eller senere), noe som gjør at de i alle tilfelle må vrakes. Dermed vil ikke utvalgets forslag føre til noen drastisk økning i antallet vrakede forhåndsstemmer. Utvalget vil dessuten peke at etter loven har velgerne også et ansvar når det gjelder å avgi forhåndsstemme i tide.

Bør søknadsprosedyren for ambulerende stemmegivning forenkles?

Loven § 36 fastsetter at velgere som pga sykdom eller uførhet ikke er i stand til å møte fram i et valglokale på valgdagen etter søknad kan avgi forhåndsstemme der de oppholder seg. Det er en forutsetning at vedkommende ikke er knyttet til en landpostbudrute eller oppholder seg på en institusjon der det mottas forhåndsstemmer av Posten.

Søknad om å få avgi stemme hjemme rettes til Posten.

I utgangspunktet stiller loven strenge krav til søknaden. Den skal:

  • Være skriftlig

  • Inneholde velgerens navn, adresse, fødselsår –dato

  • Inneholde en erklæring om at velgeren pga. sykdom eller uførhet ikke kan møte fram i et valglokale på valgdagen

  • Være egenhendig undertegnet av velgeren (eller av den personen som nevnt i neste punkt)

  • Være vedlagt en skriftlig erklæring – egenhendig undertegnet av en person over 14 år – om at velgeren er syk eller ufør

Fristen for å søke om å få avgi stemme hjemme er siste tirsdag før valgdagen kl. 15.

Den som mottar søknaden skal kontrollere om lovens krav er oppfylt. Han/hun skal underrette velgeren dersom det er mangler ved søknaden, og så vidt mulig gi velgeren en sjanse til å rette manglene.

Tidligere var lovens krav absolutte. En muntlig anmodning – for eksempel over telefon – skulle uten videre avvises. Etter hvert er dette blitt oppmyket, fordi man vurderte kravene å være urimelig strenge overfor mange av dem ordningen kunne være aktuelle for, for eksempel enslige eldre.

§ 36 nr 5 andre ledd regulerer hvordan man skal forholde seg dersom man mottar en muntlig søknad. Mottakeren skal:

  • Notere de opplysninger om velgeren loven krever

  • Gjøre velgeren kjent med de krav som stilles til brev og erklæring

  • Anmode velgeren om at han/hun – så vidt mulig – sender inn en forskriftsmessig skriftlig søknad

Posten har ikke anledning til å avvise en søknad med den begrunnelsen at den er muntlig.

Stemmemottakere fra Posten skal oppsøke søkerne og motta deres stemmer. Andre enn de som har søkt kan ikke avgi stemme på denne måten.

Utviklingen gjør at det nå kan være grunn til å stille spørsmål om det er nødvendig å opprettholde de detaljerte og strenge reglene når det gjelder søknad om ambulerende stemmemottaking, spesielt fordi loven selv åpner for å kunne fravike kravene.

Utvalget vil gå inn for at loven forenkles: Den bør kun ha en bestemmelse om at syke/uføre innen en viss frist kan gi melding om at de må avgi stemme der de oppholder seg. Siden det foreslås at kommunene skal ha ansvaret for forhåndsstemmegivningen skal meldingen inngis til valgstyret.

Det bør ikke stilles nærmere krav til søknaden, ut over dette:

  • Velgeren må opplyse at han/hun er syk eller ufør. Ordningen skal være et tilbud til disse.

  • Det må settes en viss siste frist for søknaden. Dette er nødvendig av hensyn til den praktiske organiseringen av stemmemottakingen.

Et argument mot en ordning som skissert foran kan være frykt for misbruk av ordningen. Tilsvarende argument ble anført da en åpnet adgang for å akseptere muntlige søknader. Det er ikke dokumentert at det har skjedd noe misbruk av ordningen. En bør derfor ikke ha som utgangspunkt at velgerne vil misbruke de rettigheter de har.

Skal valgkort utstedes bare til de som skal avgi forhåndsstemme?

Valgloven § 9 a fastsetter at det skal utstedes valgkort til alle stemmeberettigede som er manntallsført og som har bostedsadresse innenriks. Loven § 30 andre ledd fastsetter at velgeren må bringe med seg valgkort for å kunne forhåndsstemme ved Posten. Valgkort er ikke påbudt ved stemmegivning på valgdagen.

Valgkortet kan sies å ha to primære funksjoner:

  1. Det er en bekreftelse til velgeren om at han/hun er manntallsført

  2. Det tjener som hjelpemiddel for Posten ved forsendelse av forhåndsstemmene

I tillegg kan valgkortet fungere som en påminnelse til velgerne om at det nå er valg.

Valgkortet er ikke et identitetskort.

Kommunal- og regionaldepartementet inngår avtale med datasentralene om produksjon av valgkort.

Valgkortet skal i henhold til produksjonsavtalen bl.a. inneholde:

  • Velgerens navn, adresse og fødselsår

  • Valgstyrets adresse

  • Krets, rode, side, linje og manntallsnummeret til velgeren

  • Valglokalets åpningstider

I tillegg trykkes en del informasjon om poststemmegivningen, og om bruken av valgkortet.

Dersom velgeren ikke har valgkort – for eksempel pga. flytting som ikke er blitt registrert, eller fordi vedkommende har mistet/forlagt kortet – skal ikke vedkommende avvises når han/hun vil forhåndsstemme. I slike tilfelle skal det utstedes duplikatvalgkort.

Ved valget i 1997 var det valgstyrene som skrev ut duplikatvalgkort, og velgerne måtte henvende seg til kommunene for å få slike kort. I 1999 var denne oppgaven lagt til Posten. Postkontorene hadde tilgang til et sentralt manntall for alle stemmeberettigede, og kunne dermed skrive ut duplikatvalgkort til den enkelte velger.

Velgere som skulle avgi stemme til landpostbud, og som manglet valgkort, kunne melde fra om dette til landpostbudet. Landpostbudet sørget for å ha med seg et utfylt duplikatvalgkort den dagen stemmegivningen skulle foregå. Ved stemmegivning i institusjoner og ambulerende stemmemottaking var det i noen tilfelle nødvendig for stemmemottakerne å fylle ut duplikatvalgkort manuelt i forbindelse med stemmemottakingen. Dette var situasjonen i de tilfelle hvor Postens ansatte ikke ble informert på forhånd om at velgeren manglet valgkort. En var dermed avskåret fra å kunne foreta maskinell utfylling av kortet ved et postkontor før stemmemottakeren oppsøkte den stemmeberettigede.

Det er reist spørsmål om utstedelsen av valgkort kan begrenses til bare å gjelde for de som avgir forhåndsstemme. Kommunene ville da i tilfelle få som obligatorisk oppgave å skrive ut valgkort til alle som forhåndsstemmer. Som argument for en slik ordning kan anføres at det er bare disse velgerne som har behov for valgkort. Velgere som avgir stemme på valgdagen trenger ikke valgkort. Det er unødig ressurs- og kostnadskrevende å utstede valgkort til samtlige velgere. I tillegg til produksjonsutgiftene for valgkortene (for ca. 3,4 millioner stemmeberettigede i 1999 + et tilleggsopplag på ca 600 000 i reserve) kommer portoutgiftene i forbindelse med utsendelsen til velgerne. I 1999 beløp disse utgiftene seg til nesten 18 millioner kroner. De fleste kommuner har de tekniske ressursene som kreves for å utstede valgkort, og de personellmessige konsekvensene vil neppe bli særlig omfattende, selv om det blir en del valgkort å fylle ut. Gitt at det avgis 500 000 forhåndsstemmer, og det dermed må fylles ut 500 000 valgkort – med en kostnad på kr. 10 pr valgkort – vil utgiftene beløpe seg til 5 millioner kroner. Dette viser at det kan ligge en betydelig økonomisk gevinst i et slikt alternativ.

Et argument for dagens ordning er at valgkortene gir viktig informasjon om valget til velgerne, og at denne informasjonen forsvinner dersom valgkort bare utstedes til de som avgir forhåndsstemme. Informasjonsbehovet kan imidlertid dekkes gjennom andre tiltak – for eksempel annonser, radio- og TV-innslag. Det hevdes dessuten at manglende valgkort kan bidra til å skape forvirring hos velgerne, slik til at enkelte unnlater å stemme dersom de ikke har valgkortet tilgjengelig på valgdagen, fordi de tror de trenger kortet.

En del kommuner – særlig blant de største – har anført at valgkort til alle velgere innebærer en stor fordel, og nærmest må anses som et vilkår for å sikre en best mulig avvikling av valget. Dette gjelder spesielt i kommuner hvor man på frivillig basis har etablert en ordning med bruk av valgkort på valgdagen.

Alle forhold tatt i betraktning synes de beste grunner å tale for å opprettholde ordningen med å utstede valgkort til alle velgere.

Bør det være to stemmemottakere tilstede ved stemmegivningen?

Det følger av lovens bestemmelser at en stemmemottaker som regel vil være alene med velgeren når stemmegivningen foregår. Selve valghandlingen skal foregå «i enrom og usett», slik at stemmemottakeren ikke kan øve innflytelse på eller kontrollere velgerens handling. Dersom velgeren har behov for hjelp, kan han/hun få det av en tilstedeværende person. Loven er ikke til hinder for at dette kan være stemmemottakeren.

Prinsippet om at stemmemottakeren er alene gjelder alle former for forhåndsstemmegivning, enten den foregår på et postkontor, på en institusjon eller hjemme hos velgeren. Ordningen er ikke en nyskapning som ble introdusert samtidig med poststemmeinstitusjonen. Den har tradisjoner fra 1979. Inntil da skulle et vitne være tilstede.

Det er – særlig etter at poststemmegivningen ble innført – stilt spørsmålstegn ved denne ordningen. Kritikerne har pekt på at den synes lite betryggende, når en ser den i lys av prinsippet om hemmelig valg. Særlig er ordningen med stemmegivning til landpostbudene utsatt for kritikk. Det er anført at landpostbudene gjennom sin stilling ofte får en spesiell posisjon i forhold til de velgerne de oppsøker, en posisjon som gir muligheter for å påvirke stemmegivningen. Landpostbudene har en posisjon som er helt forskjellig fra ansatte ved lensmannskontoret eller i kommunen, som tidligere var stemmemottakere. Det hevdes at ordningen er særlig betenkelig dersom landpostbudet er en aktiv politiker. Som en konsekvens av disse innvendingene er det foreslått at det må være to personer som tar imot stemmer hjemme hos velgerne og på institusjoner.

Utvalget har sans for de innvendinger som er reist mot ordningen med at bare en stemmemottaker er tilstede ved forhåndsstemmegivningen, og mener at loven bør endres på dette punktet. Imidlertid bør en se hen til de omgivelsene der stemmegivningen foregår. Kravet om to stemmemottakere synes særlig påkrevd når stemmegivningen foregår på et sted som ikke har preg av å være offisielt stemmelokale. I lokaler som i loven defineres som stemmelokaler bør det være nok med en stemmemottaker, fordi lovens system må anses å innebære en nødvendig sikkerhet for at stemmegivningen foregår i betryggende former. Dette innebærer at det bør være to stemmemottakere tilstede når stemmer skal mottas:

  • hjemme hos velgeren

  • på institusjoner

  • på andre steder der valgstyret har bestemt at det skal foregå forhåndsstemmegivning

Det bør være tilstrekkelig med en stemmemottaker ved stemmegivning:

  • på rådhuset

  • ved utenriksstasjoner

  • hos oppnevnt stemmemottaker utenriks

Bruk av stemmesedler ved forhåndsstemmegivningen

Loven § 34 nr 2 fastsetter at stemmemottakeren skal gi velgeren en trykt stemmeseddel med kandidatnavn for hver godkjent valgliste som deltar ved valget. Velgere som ikke har stemmerett i fylket (ved stortingsvalg/fylkestingsvalg) eller i kommunen (ved kommunestyrevalg) skal få utlevert en stemmeseddel for hvert parti som deltar ved valget. Disse stemmesedlene lyder bare på partinavn uten å ha med kandidatnavn.

Etter innføringen av poststemmegivningen blir stemmesedlene produsert i sett som utleveres til velgerne. Erfaring viser at en del stemmesedler må forkastes fordi det ligger to eller flere ulike sedler for samme valg i stemmeseddelkonvolutten. Særlig gjelder dette stemmer som er avgitt utenfor fylket/kommunen der velgeren er stemmeberettiget. Utvalget antar at dette skyldes at sedlene i settet har hengt sammen slik at velgeren – uten å være klar over det – har fjernet mer enn en seddel og lagt disse i konvolutten.

Utvalget vil foreslå et alternativ til dagens system når det gjelder trykking av stemmesedler uten kandidatnavn. I stedet for å produsere sett der hvert parti har en seddel bør en trykke alle partinavnene på ett ark. Arket utstyres med en krysserubrikk ved hvert navn, og en rubrikk i tillegg for blank stemme. Dessuten bør det være plass til å skrive opp navnet på en valgliste som ikke utgår fra et registrert parti, dersom velgeren ønsker å stemme på en slik liste. Stemmemottakeren leverer ett ark til alle velgere som skal avgi stemme til et annet fylke/en annen kommune. Inne i stemmeavlukket kan velgeren sette et kryss ved navnet på det partiet han/hun vil stemme på.

Utvalget mener at en slik framgangsmåte vil eliminere muligheten for at feil skal oppstå ved at velgeren legger flere sedler i stemmeseddelkonvolutten. Samtidig oppnår en reduserte trykkeutgifter og redusert bruk av papir.

En annen mulighet som nå bør være innen rekkevidde, takket være den teknologiske utviklingen, er å legge alle valglister i landet – med kandidatnavn – inn i et sentralt register som valgstyrer og –valgfunksjonærer har direkte tilgang til. Når en velger som er stemmeberettiget i et annet fylke/en annen kommune møter opp i et forhåndsstemmelokale uten å ha med seg stemmesedler, kan stemmemottakeren laste ned valglistene for vedkommende kommune/fylke, skrive disse ut som stemmesedler og levere dem til velgeren.

Bør det gjelde «angrefrist» ved forhåndsstemmegivningen?

Det følger av loven § 47 at forhåndsstemmen er endelig, i den forstand at det ikke er adgang for velgeren til å avgi stemme på valgdagen det er blitt krysset i manntallet for avgitt forhåndsstemme. Etter hvert som forhåndsstemmene kommer inn til valgstyret – og finnes å være i orden – skal de krysses i manntallet.

Før stortingsvalget 1997 var det ikke anledning til å krysse i manntallet for avgitt forhåndsstemme før det var bragt på det rene om velgeren hadde stemt på valgdagen. Var så tilfelle måtte forhåndsstemmen forkastes.

Ifølge loven § 46 nest siste ledd skal valgstyret foreta foreløpig opptelling av forhåndsstemmene i løpet av valgdagen. Denne opptellingen skal ta til minst fire timer før stemmegivningen avsluttes. Under den tidligere ordningen kunne man ikke foreta slik opptelling før tidligst et godt stykke utpå kvelden valgdagen.

Dagens ordning innebærer at mye av arbeidet med forhåndsstemmene kan gjøres unna før og i løpet av valgdagen. Dette innebærer at valgoppgjøret etter at stemmegivningen er slutt blir enklere, og valgoppgjøret vil være klart tidligere.

Tradisjonelt er det ved hvert valg noen ganske få velgere som avgir forhåndsstemme, og som også ønsker å stemme på valgdagen.

Fra enkelte hold er det reist spørsmål om det ikke bør være adgang til å avgi stemme på valgdagen selv om man har avgitt forhåndsstemme. Dette ville innebære en «angrefrist» for de som avgir forhåndsstemme.

Utvalget mener at dagens system representerer en klar forbedring i forhold til tidligere når det gjelder behandling av stemmer, valgoppgjør og frambringing av valgresultater. Hensynet til en marginal gruppe velgere kan ikke rettferdiggjøre at man vender tilbake til den gamle ordningen. Utvalget kan derfor ikke tilrå at det åpnes adgang til å stemme på valgdagen når man har avgitt en forhåndsstemme som er blitt godkjent.

Konklusjoner

  1. Kravet om at velgeren – for å kunne avgi forhåndsstemme – må være forhindret fra å møte fram i et valglokale på valgdagen oppheves

  2. Poststemmegivningen oppheves.

  3. Kommunene overtar ansvaret for forhåndsstemmegivningen

  4. Forbudet mot valgagitasjon begrenses til å gjelde kun det rommet der stemmegivningen foregår

  5. Ordningen med obligatorisk stemmegivning om bord på skip og oljeinstallasjoner utenriks oppheves. Departementet oppnevner stemmemottakere i de tilfelle der det er nødvendig.

  6. Forhåndsstemmegivningen innenriks tar til 10. august

  7. Forhåndsstemmegivningen innenriks avsluttes dagen før valglokalene åpner.

  8. Forhåndsstemmene må valgstyret i hende senest kl 20 valgdagen.

  9. Kravene til søknad om ambulerende stemmemottaking forenkles.

  10. Valgkort bør utstedes til alle stemmeberettigede.

  11. Det bør være påbudt med to stemmemottakere ved forhåndsstemmegivning som foregår på andre steder enn det som kan defineres som et offisielt valglokale.

  12. Alle partinavnene bør trykkes på ett ark til bruk for velgere som ikke avgir stemme i det fylket/den kommunen der de er stemmeberettiget.

  13. Det er ikke adgang til å stemme på valgdagen dersom man har avgitt godkjent forhåndsstemme.