NOU 2001: 14

Vårens vakreste eventyr . . .?

10.2 Rikslønnsnemnda

Utvalget for tarifforhandlingssystemet har bedt om synspunkter på lønnsnemndloven og Rikslønnsnemndas funksjon fra formann i Rikslønnsnemnda, sorenskriver Stein Husby. I et brev til utvalget har Stein Husby kommet med nyttige innspill, særlig i forhold til Rikslønnsnemndas kompetanse.

10.2.1 Sammensetning

Rikslønnsnemnda er en fast voldgiftsnemnd som oppnevnes for tre år av gangen med hjemmel i lønnsnemndloven av 1952. Nemnda ble siste gang oppnevnt 16. februar 2001 med virkning fra 1. mars 2001. Rikslønnsnemnda står til disposisjon for partene i arbeidslivet. Dersom partene i en tvist ønsker å la konflikten løses ved frivillig lønnsnemnd, kan de benytte Rikslønnsnemnda, og det offentlige vil betale utgiftene til voldgiftsbehandlingen. Partene står fritt til å benytte en annen voldgiftsnemnd, men må da bære kostnadene selv. For embetsmenn uten adgang til å gå til arbeidsnedleggelse er det Rikslønnsnemnda som avgjør en eventuell tvist med bindende virkning, jf. tjenestetvistloven § 26a.

Dersom det vedtas en særlov eller provisorisk anordning om tvungen lønnsnemndbehandling av en tvist, vil loven forby fortsatt arbeidskamp og henvise tvisten til løsning i Rikslønnsnemnda.

Rikslønnsnemnda settes i den enkelte sak med 7 medlemmer. Fem av disse oppnevnes av Kongen for 3 år av gangen. Tre av de faste medlemmene er uavhengige av regjeringen/myndighetene og partene i arbeidslivet. De oppnevnes som regel blant ledende økonomer, jurister e.l. Av hensyn til nemndas autoritet er det viktig å finne kandidater som i tillegg til de faglige kvalifikasjoner nyter allmenn respekt på både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. To av medlemmene representerer henholdsvis arbeidstaker- og arbeidsgiverinteresser og skal ha særlig innsikt i landsomfattende tarifforhold. Innenfor privat sektor oppnevnes disse medlemmene fra de to største arbeidslivsorganisasjonene, LO og NHO. Når nemnda behandler tvister etter tjenestetvistloven, er det staten v/AAD som representerer arbeidsgiverinteressene, mens tjenestemannsinteressene ivaretas av LO Stat som den største organisasjonen på arbeidstakersiden. Disse nemndmedlemmene har en rådgivende status i nemnda, og ingen selvstendig stemmerett. Partene i den enkelte tvist utpeker hver ett medlem av nemnda. Disse to medlemmene og de tre medlemmene uten partstilknytning har som hovedregel stemmerett, men de partsoppnevnte medlemmene kan overlate sin stemmerett til den faste arbeidstaker- eller arbeidsgiverrepresentanten. Rikslønnsnemndas leder kan med partenes samtykke bestemme at nemnda i den enkelte tvist settes med tre medlemmer. Kommunal- og regionaldepartementet har sekretariatet for Rikslønnsnemnda.

Det har ved enkelte anledninger vært reist kritikk mot at de faste representantene fra arbeidstaker- og arbeidsgiversiden alltid oppnevnes fra LO og NHO. Det har vært anført at for eksempel YS burde representere arbeidstakersiden når tvisten som behandles gjelder et YS-forbund, slik som det er i Arbeidsretten. I forbindelse med høringen av Arbeidsrettsrådets innstilling «Den tvungne voldgifts problem i norsk arbeidsliv» (NOU 1973:6) foreslo blant annet Sykepleierforbundet at Rikslønnsnemnda bare skulle ha tre faste nøytrale medlemmer, i tillegg til de partsoppnevnte medlemmene i den enkelte tvist. De viste til at Rikslønnsnemnda etter lønnsnemndloven § 4, jf. arbeidstvistloven § 19, har anledning til å innhente all nødvendig informasjon for å få saken tilstrekkelig opplyst og at det dermed ikke burde være nødvendig med faste sakkyndige representanter. 1

Arbeidsrettsrådet avga 8. april 1983 en innstilling til Kommunal- og arbeidsdepartementet om Rikslønnsnemndas sammensetning. Konklusjonen i innstillingen var at rådet ikke så det som aktuelt å foreslå endringer i regelverket om Rikslønnsnemndas sammensetning. Arbeidsrettsrådets oppfatning var at avstemningsreglene i Rikslønnsnemnda viser at spørsmålet om fast arbeidstaker- og arbeidsgiverrepresentasjon mer er et spørsmål om hvordan en skal få en funksjonsdyktig nemnd, enn et spørsmål om partsrepresentativitet. Rikslønnsnemnda har behov for sakkyndige faste representanter med bredest mulig innsikt i de rådende tarifforhold og andre oppgjør. Det har vært antatt at representanter fra LO og NHO/staten besitter den nødvendige kompetansen, i tillegg til at de er tallmessig overlegne. Hensynet til kontinuitet i nemnda har også blitt vektlagt. Den daværende kommunal- og arbeidsminister sluttet seg til Arbeidsrettsrådets konklusjon. På bakgrunn av kritikken mot sammensetningen har imidlertid oppnevningspraksisen blitt endret ved at også YS, AF og Akademikerne har fått anledning til å komme med forslag til medlemmer og varamedlemmer for de faste arbeidstakerrepresentantene. Fordeling av faste medlemmer og varamedlemmer har så blitt fastsatt forholdsmessig, basert på organisasjonenes medlemstall, noe som i praksis fører til at det fortsatt er LO og NHO som møter som faste arbeidstaker- og arbeidsgiverrepresentanter i Rikslønnsnemnda.

KS har i et notat til utvalget stilt spørsmål ved Rikslønnsnemndas sammensetning, spesielt på bakgrunn av at KS aldri har den faste arbeidsgiverrepresentanten i nemnda når den behandler arbeidstvister i kommunal sektor der KS er part. Også andre medlemmer i utvalget har pekt på nødvendigheten av å diskutere om dagens praksis for sammensetning av Rikslønnsnemnda fortsatt er hensiktsmessig og godt begrunnet.

LO og NHO er fortsatt de største organisasjonene på henholdsvis arbeidstaker- og arbeidsgiversiden, men det kan stilles spørsmål ved om dette fortsatt skal være tilstrekkelig for å utpeke representanter fra disse organisasjonene som de mest arbeidslivskyndige ved behandling av alle typer saker. Dersom kontinuitet anses som et vesentlig argument for å ha faste partsrepresentanter, kan det imidlertid fortsatt være naturlig å oppnevne disse representantene fra LO og NHO. Imidlertid kan det faktum at disse medlemmene uansett ikke har stemmerett svekke betydningen av kontinuitetshensynet.

Et alternativ kan være å endre praksisen for Rikslønnsnemndas sammensetning, slik at nemnda settes sammen på samme måte som Arbeidsretten. Arbeidsretten sammensettes i den enkelte sak med 7 medlemmer, tre nøytrale og fire medlemmer oppnevnt etter innstilling fra organisasjoner med innstillingsrett etter arbeidstvistloven § 11. Disse fire vil skifte etter hvilke organisasjoner som er part i den konkrete tvisten som behandles av retten, jf. arbeidstvistloven § 14. Reglene i arbeidstvistloven kapittel 2 kommer etter lønnsnemndloven § 4 også til anvendelse for Rikslønnsnemnda så langt de passer. En endring av Rikslønnsnemndas sammensetning i tråd med det ovennevnte vil derfor muligens ikke kreve noen lovendring, men bare en omlegging av praksis.

En annen løsning kan være som foreslått av blant annet Sykepleierforbundet i 1972, at Rikslønnsnemnda i den enkelte tvist settes med tre nøytrale medlemmer og et medlem oppnevnt fra hver av partene i tvisten. Som påpekt av Sykepleierforbundet, har Rikslønnsnemnda etter lønnsnemndloven § 4, jf. arbeidstvistloven § 19 anledning til å innhente den informasjon eller ekspertise som er nødvendig for å få saken tilstrekkelig opplyst. Det er derfor mulig at det ikke er nødvendig med fast sakkyndig representasjon i Rikslønnsnemnda.

Et tredje alternativ kan være å utvide antallet medlemmer i nemnda til 9, slik at 7 medlemmer utpekes som i dag, men at den hovedorganisasjon som tvistens parter er medlem i tillegg får rett til å utpeke et rådgivende medlem hver. Dersom det er en frittstående organisasjon som er i nemnda, vil det være denne som skal utpeke rådgiver. En slik sammensetning vil sikre et bredt kunnskapsnivå i nemnda, både om oppgjørene og tarifforholdene generelt og om den konkrete tvisten. Ulempen vil være at nemnda som kollegium blir stor og tyngre å administrere.

Utvalget for tarifforhandlingssystemet vil foreslå at Rikslønnsnemnda skal ha en sammensetning i tråd med det siste alternativet som er skissert ovenfor, nemlig med 9 medlemmer inkludert nemndas formann. Etter utvalgets mening vil dette være den sammensetningen som best varetar hensynet både til kontinuitet og til et bredest mulig kunnskapsnivå i nemnda. Som påpekt er LO og NHO fortsatt de største partene i norsk arbeidsliv, og fast deltakelse fra disse kan bidra til at den konkrete tvist blir sett i sammenheng med lønnsoppgjøret for øvrig. Deltakelse av rådgivere fra de partene som er i konflikt, vil sikre best mulig kunnskap om denne konflikten, kunnskap som de sentrale parter ikke nødvendigvis besitter. Dette vil være viktig, kanskje særlig i forhold til kommunal sektor.

Dette forslaget vil kreve en endring i lov 19. desember 1952 nr. 7 om lønnsnemnd i arbeidstvister § 2:

«Rikslønnsnemnda skal ha en formann og åtte andre medlemmer.

Formannen og fire medlemmer, med personlige varamenn, blir oppnevnt av Kongen for tre år. Ett av medlemmene skal representere arbeiderinteresser, og ett arbeidsgiverinteresser. Partene i den enkelte tvist utpeker hver to medlemmer av nemnda. Utpeker en part ikke sitt medlem innen den fristen som formannen har satt, blir medlemmet oppnevnt av vedkommende departement.

Ved avgjerd av nemnda stemmer ett medlem fra arbeidersiden og ett fra arbeidsgiversiden. Ett av de to medlemmene som er utpekt av hver av partene i den enkelte tvist stemmer, med mindre han med samtykke av det faste medlem for vedkommende partsinteresser overfører sin stemmerett til denne. Partene skal bestemme ved utpekingen hvilke av medlemmene som skal kunne stemme. Med partenes samtykke kan formannen i Rikslønnsnemnda avgjøre at nemnda i en tvist blir satt med tre medlemmer og med ham selv eller ett av de andre faste medlemmer som ikke representerer partsinteresser, som formann. Partene i tvisten utpeker ett medlem hver» (endringene er satt i kursiv).

Når Rikslønnsnemnda skal løse en tvist etter tjenestetvistloven, er det i dag slik at de faste partsrepresentantene skal representere henholdsvis statens og tjenestemennenes interesser, jf. tjenestetvistloven § 26. På arbeidstakersiden har det vært praksis for at tjenestemannsinteressene blir ivaretatt av den største hovedsammenslutningen, dvs. LO Stat. Den sammensetningen Rikslønnsnemnda har etter tjenestetvistloven § 26 har vist seg å være hensiktsmessig med hensyn til at nemnda skal være funksjonsdyktig og med nødvendig kompetanse. For å opprettholde tjenestetvistlovens intensjoner og den praksis som har vært fulgt med at det er den største hovedsammenslutningen som skal være representert, har utvalget kommet til at når Rikslønnsnemnda skal løse en tvist etter tjenestetvistloven, skal nemnda fortsatt bestå av 7 medlemmer inkludert formannen, på samme måte som i dag. For å sikre at den faste representanten fra arbeidstakersiden utnevnes fra den største hovedsammenslutningen, foreslår utvalgets flertall at det i tjenestetvistloven § 26 gjøres følgende endring i andre setning:

«I tvister av denne art, skal det blant de fem medlemmene av Rikslønnsnemnda som oppnevnes av Kongen, være en som representerer tjenestemenn i statsstilling og en som representerer statens interesser» (endringen er satt i kursiv).

Utvalgets medlem Aud Blankholm(AF) vil bemerke at i følge dagens bestemmelse i tjenestetvistloven § 1 er tjenestemenn i skoleverket omfattet av lovens bestemmelser, herunder § 26 i kapittel 7 om Rikslønnsnemnda. Staten har forhandlingsansvaret for skoleverket. Det kan derfor ikke forsvares at staten nå gjennom utvalgets forslag til endring i § 26 ikke gir disse arbeidstakerne en likeverdig mulighet for representasjon i Rikslønnsnemnda, på linje med øvrige tjenestemenn i henhold til tjenestetvistloven.

10.2.2 Saksbehandlingsregler og praksis

Lønnsnemndsloven har ikke selv noen saksbehandlingsregler, men etter lovens § 4 skal arbeidstvistlovens regler om Arbeidsretten gjelde så langt de passer. Reglene tar sikte på å sikre en mest mulig grundig og forsvarlig saksbehandling. Partene møter med prosessfullmektiger og har adgang til å legge frem for nemnda alle opplysninger som de mener er av betydning for tvisten. Nemnda kan selv innhente nødvendige tilleggsopplysninger. I forhold til prosessuelle spørsmål som ikke reguleres i arbeidstvistloven, vil det være naturlig for Rikslønnsnemnda å legge prinsippene i tvistemålsloven til grunn. En eventuell tvist om hvorvidt Rikslønnsnemnda har foretatt en forsvarlig saksbehandling vil kunne prøves av Arbeidsretten.

Lønnsnemndloven inneholder ingen formelle beslutningsregler for Rikslønnsnemnda. I forarbeidene til loven ble heller ikke slike regler drøftet spesielt, men det ble forutsatt at Rikslønnsnemnda skal være et upartisk, objektivt og uavhengig organ. 2 De prinsipper som kan sies å foreligge for nemndas kompetanse er dermed i hovedsak utformet gjennom nemndas kjennelser, i tillegg til at Arbeidsretten i enkelte saker har uttalt seg om kompetanse- og saksbehandlingsprinsipper for Rikslønnsnemnda.

Etter § 1 fjerde ledd har en kjennelse fra Rikslønnsnemnda samme virkning som en tariffavtale. Dette har, blant annet av Arbeidsretten, blitt tolket slik at kjennelsen kan omfatte det en tariffavtale omfatter. I en dom fra Arbeidsretten fra 1972 uttaler retten at Rikslønnsnemnda er en selvstendig og uavhengig institusjon som har plikt til i kraft av en uhildet og saklig vurdering å avgjøre den interessetvist som er forelagt den. Retten legger også til grunn at det er adgang til å se den aktuelle tvist i sammenheng med andre interessetvister. 3

Av Rikslønnsnemndas kjennelser kan en se enkelte linjer for nemndas praksis: 4

  • Partenes påstander setter grenser for hvilke spørsmål som kan behandles. Dette ser også ut til å være lagt til grunn i ARD 1981 s. 381.

  • Prinsipielle spørsmål som partene ikke har diskutert forut for nemndsbehandlingen vil sjelden bli behandlet av Rikslønnsnemnda. Det finnes enkelte unntak, blant annet da nemnda i 1980 opprettet en hovedavtale for partsforholdet på de faste installasjonene i Nordsjøen og i 1982 da det ble fastsatt et nytt lønnssystem offshore.

  • Etterbetaling for arbeidstakere som har vært i streik gis fra det tidspunkt streiken ble avsluttet. Heller ikke dette er et prinsipp som det har vært full enighet om, blant annet stemte et av nemndas nøytrale medlemmer for full etterbetaling til Transportarbeiderforbundet i 1982. Prinsippet har imidlertid blitt fulgt siden 1974.

  • Som hovedregel stadfestes et anbefalt forhandlings- eller meglingsforslag der et slikt foreligger. Det finnes likevel noen få eksempler på at Rikslønnsnemnda har fraveket et anbefalt forhandlings- eller meglingsforslag. Muligens kan det finnes 3 eller 4 kjennelser som kan kalles klare unntak fra denne hovedregelen.

Nemndas praksis er altså ikke absolutt, men kan fravikes i situasjoner der det anses hensiktsmessig.

I møtet som ble avholdt med organisasjonene som ikke er med i utvalget, var Rikslønnsnemndas funksjon en av de problemstillingene som organisasjonene ble bedt om å komme med innspill til.

Det var bare NITO og Norsk Lærerlag som hadde kommentarer. NITO er av den oppfatning at Rikslønnsnemnda ikke har noen reell funksjon. Nemnda beskytter dem som har forhandlet seg frem til enighet. Nemndbehandling gir ingen resultater for dem som har vært i konflikt. Norsk Lærerlag hevder at Rikslønnsnemnda ikke har den frie og uavhengige stilling som den skulle ha.

KS har i notat til utvalget pekt på at de anser det som problematisk at krav som ikke har vært gjenstand for forhandling eller megling kan bringes inn for Rikslønnsnemnda.

I kommunal sektor forekommer det som et resultat av forhandlingsordningen, der enkeltforbund kan bryte ut av forhandlingssammenslutningen og gå til streik uten å måtte varsle på nytt eller møte til ny megling, at det presenteres nye krav for Rikslønnsnemnda. Dersom konflikten skal løses ved tvungen lønnsnemnd, vil forbundene presentere egne krav og ikke forhandlingssammenslutningens krav, som er de kravene det er blitt forhandlet og meglet om. I notatet fra KS er det vist til flere eksempler på at Rikslønnsnemnda har behandlet krav som det ikke har vært forhandlet om, både i 1992, 1994 og i 1998.

Utvalget har vurdert om det vil være hensiktsmessig å lovfeste en begrensning i Rikslønnsnemndas kompetanse slik at nemnda bare kan ta stilling til krav som har vært gjenstand for forutgående forhandling og megling. Spørsmålet er om en slik lovbestemmelse kan løse noen av de spørsmålene som utvalget anser for problematiske i forhold til Rikslønnsnemnda. Det vil løse problemet i kommunal sektor i forhold til de enkelte forbund som presenterer egne krav i Rikslønnsnemnda, men kan kanskje på den annen side ha en uheldig virkning på viljen til samordning. Det er i denne sammenheng viktig å vurdere om man ønsker å gi slipp på den fleksibiliteten det medfører å ikke ha lovfestede beslutningsregler for Rikslønnsnemnda. Som praksis viser kan en se enkelte linjer, men disse er ikke fastere enn at de i konkrete tvister kan fravikes dersom det anses hensiktsmessig. Utvalget ønsker på denne bakgrunn ikke å foreslå å begrense Rikslønnsnemndas kompetanse på denne måten.

Spørsmålene om Rikslønnsnemndas kompetanse har flere ganger vært omtvistet ved behandling av tvister i Rikslønnsnemnda.

Siste gang dette spørsmålet kom opp var i kjennelse 6/1998 i tvisten mellom AF og staten v/AAD der staten mente at Rikslønnsnemnda gikk utenfor sin kompetanse. Under forhandlingene om ny hovedtariffavtale for perioden 1998 til 2000, fremsatte AF også såkalte justerings- og normeringskrav. Flertallet i Rikslønnsnemnda mente at nemnda hadde kompetanse til også å vurdere AFs konkrete krav som omhandlet justering av stillinger og grupper, så lenge de var overlevert staten forut for meglingen og ikke var trukket tilbake. Staten var av den oppfatning at Rikslønnsnemnda ikke hadde kompetanse til å behandle slike krav, fordi kravene etter statens mening var avvist under forhandlingene og heller ikke av den grunn var tema under meglingen og påfølgende Rikslønnsnemnd. Staten var av den oppfatning at tvistespørsmål om justeringer og normeringer i denne saken hører inn under tjenestetvistlovens § 29, og dermed er unntatt fra Rikslønnsnemndas kompetanse. Staten v/AAD henviste i denne sammenheng til forarbeidene Ot.prp. nr. 20 1958 og nr. 26 (1971-72), samt til Karnovs kommentarer til tjenestetvistloven. Spørsmålet ble imidlertid ikke ytterligere satt på spissen fordi AFs krav om justeringer og normeringer ikke ble tatt til følge av Rikslønnsnemnda.

Ved hovedtariffoppgjøret i 1984 var alle hovedsammenslutningene/Norsk Lærerlag i tvist med staten. I Rikslønnsnemndas kjennelse av 17. august 1984, sak 6/84, i tvisten mellom staten v/AAD og AF var spørsmålet om nemndas kompetanse også tema. I denne tvisten nedla AF påstand om avvisning under henvisning til at det dreide seg om justeringer, og at disse krav i henhold til tjenestetvistloven § 29 eksklusivt hører inn under Statens lønnsutvalg. AF hevdet at tvist om tema som nevnt i tjenestetvistloven § 29 er til hinder for at Rikslønnsnemnda tar opp disse krav til realitetsbehandling og henviste til Ot.prp. nr. 47 (1981-82) s. 1, hvor det blant annet står:

«Visse lønnsspørsmål er av en slik art at de ikke egner seg for megling, og heller ikke for uravstemning. Dette gjelder i første rekke spørsmål om innplassering på lønnstrinnene, og om særlige lønnstillegg som bare gjelder for visse tjenestemannsgrupper. Av denne grunn er det i lovens § 29 fastsatt at dersom det under forhandlinger om avslutning av tariffavtalene ikke oppnås enighet om slike spørsmål, kan hver av partene bringe tvisten inn for Statens lønnsutvalg, som avgjør tvisten med bindende virkning, m.a.o. er det innført tvungen voldgift for slike spørsmål. I lovens § 30 er det bestemt at slike tvister ikke må søkes løst ved hel eller delvis arbeidsnedleggelse, arbeidsstengning eller annen arbeidskamp. I lovens § 14 er det fastsatt at slike tvister også er unntatt fra megling. Det er selvsagt ikke noe til hinder for at man under hovedtarifforhandlingene også forhandler om slike spørsmål, men dersom saken går til megling, er da disse spørsmål ikke lenger med i den videre behandling. I praksis ordner man seg vanligvis slik at justerings- og normeringssaker og spørsmål om begrensede særtillegg blir behandlet i tariffperioden.»

De nøytrale medlemmene i Rikslønnsnemnda med tilslutning av statens representanter la i sin rettslige vurdering vekt på at Kartellet/Norsk Lærerlag og YS-S samt staten var enig om hensiktsmessigheten av at angjeldende stiger m.v. som omfatter en rekke stillingsgrupper blir tatt inn i tariffavtalen og blir tatt opp til realitetsavgjørelse av Rikslønnsnemnda. Disse medlemmene uttalte blant annet følgende, s. 97:

«Organisasjonene og staten er også langt på vei enige om realiteten, og kravene forutsettes å inngå i en eventuell ramme. En etterkommelse av kravene vil bidra til å bedre lønnsforholdene for ansatte i en del lavere og midlere sjikt på lønnstabellen og har således betydning for oppgjørets profil.

Det er, slik saken foreligger, ikke spørsmål om streikerett eller ikke for så vidt angår kravene. En ting er om de krav det dreier seg om alene kunne bringes inn for Rikslønnsnemnda, noe annet er det å ta dem inn i en større sammenheng sammen med de andre kravene som skal vurderes i relasjon til tariffavtalen.

Disse medlemmer finner i henhold til foranstående ikke grunnlag for å avvise behandlingen av de krav det dreier seg om i sakene mellom staten på den ene side og Kartellet/Norsk Lærerlag og YS-S på den annen side. Etter omstendighetene finner disse medlemmer at det ikke vil tjene noen hensikt med en separat avvisning av kravene i saken mellom staten og AF. Også medlemmer i AF vil således nyte godt av endringene.»

I Rikslønnsnemndas kjennelse, sak 2/1974, i tvisten mellom Norsk Sykepleierforbund (NSF) og staten ble også justerings- og normeringskrav behandlet. I denne saken ble det ikke reist spørsmål om disse kravene i forhold til nemndas kompetanse. Det skal likevel bemerkes at denne tvisten var brakt inn for Rikslønnsnemnda av partene i fellesskap, jf. tjenestetvistloven § 26, frivillig voldgift.

Også i Rikslønnsnemndas kjennelse, sak 2/1990, i tvisten mellom samarbeidsorganisasjonen Norsk Politiforbund/Lensmannsetatens Landslag (SPL) og staten ved AAD, ble spørsmålet om Rikslønnsnemndas kompetanse tatt opp. Tvisten omhandlet blant annet krav om normeringer og justeringer av stillinger i to etater (lønnsplaner) som SPL hadde fremsatt i forhandlingene. SPL krevde at Rikslønnsnemnda behandlet også disse spørsmålene. Staten anførte at kravene om justeringer og normeringer fra SPL under forhandlingene var blitt avvist av staten. Nemndas nøytrale medlemmer tok statens påstand til følge og uttalte blant annet følgende på s. 47:

«Det er på det rene at interessetvister som kan bringes inn for Statens lønnsutvalg etter tjenestetvistloven § 29, er unntatt fra mekling.»

De nøytrale medlemmene viste videre til politiloven i 1959 og endringene i 1972, der man tok sikte på å lage ordninger som sikret at de tjenestemenn som ikke hadde streikerett skulle bli likestilt med de som hadde det. Av den grunn ble tvister om normeringer og justeringer og en del andre spørsmål av lønnsmessig karakter lagt til Statens lønnsutvalg. De nøytrale medlemmene uttalte videre på samme side:

«Det er også gitt klart uttrykk for i forarbeidene at Rikslønnsnemnda ikke har kompetanse i slike saker. De tvistespørsmål hvor Rikslønnsnemnda kommer inn i bildet, er etter dette bare de generelle interessetvister som oppstår under hovedtariffoppgjørene».

Eksemplene ovenfor viser at bestemmelsene i tjenestetvistloven § 14 annet ledd og §§ 29 og 30 i forhold til Rikslønnsnemndas kompetanse, har vært oppe til behandling i nemnda i forbindelse med en rekke tvister. Eksemplene viser at man i noen tvister for Rikslønnsnemnda har behandlet justering og normeringskrav, i andre har disse kravene blitt avvist, i det man har vist til bestemmelsene i tjenestetvistloven. Eksemplene viser også at partene ikke alltid har vært konsekvente i forståelsen av nevnte bestemmelser i tjenestetvistloven.

Det rettslige spørsmålet er for det første rekkevidden av de begrensninger lov om offentlige tjenestetvister inneholder når det gjelder Rikslønnsnemndas kompetanse i forhold til interessetvister som etter lovens § 29 skal løses av Statens lønnsutvalg. Det andre spørsmålet er omfanget av tjenestetvistlovens § 14 annet ledd («Unntatt fra megling er tvister som etter sin art kan bringes inn for Statens lønnsutvalg.») og § 30 annet ledd («De tvister som er nevnt i §§ 27 og 29, må ikke søkes løst ved hel eller delvis arbeidsnedleggelse, arbeidsstengning eller annen arbeidskamp.») og hvordan disse bestemmelsene er å forstå.

Utvalget har bedt AAD om å gi en redegjørelse for hvordan de som lovforvalter mener loven er å forstå ut fra det ovennevnte.

AAD viser til kapittel 4.4, hvor det fremgår at i forhold til Rikslønnsnemndas kompetanse er det gjort unntak for de tvister som er nevnt i tjenestetvistloven § 29 (blant annet justeringer og normeringer). Disse spørsmål hører under Statens lønnsutvalg. I tjenestetvistloven § 14 annet ledd fremgår det at disse tvister er unntatt fra megling og videre er de samme spørsmål unntatt fra arbeidskamp, jf. tjenestetvistloven § 30. Etter departementets mening er gjeldende rett i praksis å forstå på følgende måte:

Ved inngåelse av en tariffavtale står begge parter fritt til å fremme krav, herunder også krav om justeringer og normeringer. Dersom partene er enige om å behandle kravene ved forhandlingene og de ikke kommer til enighet kan de samme partene dersom de er enige om det, henvise tvisten til megling etter § 14 første ledd. Riksmeglingsmannen kan i slike tilfeller ikke med hjemmel i tjenestetvistloven § 14 annet ledd avvise disse kravene. Blir partene heller ikke enige ved megling, men det blir konflikt og tvungen voldgift, kan også spørsmål om justeringer og normeringer som det er forhandlet og også meglet om, tas opp til behandling i Rikslønnsnemnda, med mindre partene ønsker å bringe disse spørsmålene inn til behandling i Statens lønnsutvalg, eller den ene part har satt dette som en klar forutsetning for å bringe spørsmålene inn i forhandlingene og eventuelt megling.

I det tilfelle at en part ved inngåelse/opprettelse av en tariffavtale bringer inn krav om justeringer og normeringer og den annen part avviser disse kravene ved forhandlingene kan disse spørsmål ikke bringes inn for megling, jf. § 14 annet ledd. Disse spørsmål skal da heller ikke søkes løst ved arbeidskonflikt, jf. § 30 annet ledd. Som eksempel vises det til kjennelse i sak 2/1990 ovenfor.

Utvalget er av den oppfatning at selv om det i utgangspunktet ikke vil være hensiktsmessig at Rikslønnsnemnda skal behandle justerings- og normeringskrav, så kan det være betenkelig å begrense nemndas formelle kompetanse i forhold til slike spørsmål. Utvalget anbefaler at dette blir vurdert i forbindelse med AADs revisjon av tjenestetvistloven.

Medlemmet Randi Stensaker (AAD) vil bemerke til utvalgets konklusjon i foregående avsnitt: Unntatt fra Rikslønnsnemndas kompetanse er tvister om justerings- og normeringskrav og om begrensede særtillegg av lønnsmessig art m.v., i det disse hører under Statens lønnsutvalg, jf. tjenestetvistloven § 29. Slike tvistespørsmål kan ingen tjenestemannsgrupper gå til megling eller streik for å få løst, jf. tjenestetvistloven § 14 annet ledd og § 30 annet ledd. Statens lønnsutvalg er i slike spørsmål kombinert meglings- og voldgiftsinstans med høy grad av sakkyndighet m.h.t. slike spørsmål som har vist seg å være svært hensiktsmessig. Det er derfor etter dette medlemmets syn ikke betenkelig at den formelle kompetansen til å avgjøre slike tvister tilligger en særskilt voldgiftsinstans.

Det samlede utvalg mener at spørsmålet om Rikslønnsnemndas kompetanse også kan reises i forhold til tvister om særavtaler som kan bringes inn for særskilt nemnd etter tjenestetvistloven § 27. Etter tjenestetvistloven § 11 er en særavtale en tariffavtale om lønns- og arbeidsvilkår som ikke omfattes av en hovedtariffavtale. Det anses som et forhandlingsspørsmål hva som skal være med i en hovedtariffavtale og hva som skal henvises til forhandlinger om særavtale. Det avgjørende i denne forbindelse må være om det tema som tvisten omfatter har vært tema under forhandlingene eller ikke. Har det vært det, må det også kunne være gjenstand for eventuell megling og behandling i Rikslønnsnemnda. Dersom temaet blir behandlet i forbindelse med opprettelse av særavtale, vil det være unndratt Rikslønnsnemndas kompetanse.

10.2.3 Utvalgets vurderinger og forslag

For å ivareta hensynet både til kontinuitet og et bredest mulig kunnskapsnivå i Rikslønnsnemnda, foreslår Utvalget for tarifforhandlingssystemet at antallet medlemmer i nemnda utvides fra syv til ni, slik at hver av partene i den aktuelle tvist også utpeker et medlem med rådgivende status. Utvalget foreslår å innarbeide endringen i lov 19. desember 1952 nr. 7 om lønnsnemnd i arbeidstvister § 2. Utvalget foreslår at Rikslønnsnemnda, når den løser tvister etter tjenestetvistloven, fortsatt skal ha 7 medlemmer, i tråd med bestemmelsen i tjenestetvistloven § 26. Utvalgets flertall foreslår imidlertid en presisering i § 26 for å sikre at det er den til enhver tid største hovedsammenslutningen som representerer tjenestemenn i statsstilling som skal være representert i nemnda. Et forslag til lovtekst for endringen i arbeidstvistloven og tjenestetvistloven er inntatt i kapittel 10.2. Utvalget ønsker ikke å foreslå å lovfeste ytterligere begrensninger i Rikslønnsnemndas kompetanse. Som pekt på foran har det avtegnet seg enkelte linjer for hvilken kompetanse nemnda anser at den har. Dette skaper en viss grad av forutberegnelighet, men er ikke fastere enn at de i konkrete tvister kan fravikes dersom det anses som hensiktsmessig. Utvalget anser at dette vil være til fordel for alle parter. Når det gjelder Rikslønnsnemndas kompetanse i tvister etter tjenestetvistloven som også gjelder justerings- og normeringskrav, vises det til drøftingen foran der utvalget anmoder AAD om å se nærmere på dette spørsmålet i forbindelse med revisjonen av tjenestetvistloven.

1

Jf. brev av 30.10.72 fra Norsk Sykepleierforbund til Kommunal- og arbeidsdepartementet.

2

Ot.prp. nr. 63 (1952) s. 8.

3

ARD 1972 s. 89.

4

Se nærmere om dette i Stokke (1998:382flg).