NOU 2003: 24

Mer effektiv bygningslovgivning

4.1 Innledning. Historisk perspektiv

Vurderingen av behovet for reform og regelendringer må foretas i lys av de grunnleggende prinsipper og formål som bygningslovgivningen skal ivareta. For Bygningslovutvalget som særlig har til oppgave å komme med forslag til regelforenklinger og effektivisering av byggesaksbehandlingen, er det derfor hensiktsmessig å foreta et historisk tilbakeblikk for å undersøke nærmere hvilke hensyn som har begrunnet de regler vi har og har hatt om byggesaksbehandlingen og de offentlige krav til byggetiltak. Siktemålet er da å forsøke å trekke ut eventuelle grunnhensyn som måtte ligge fast, og som må tas i betraktning ved utformingen av nye eller endrede regler.

De hensyn som trekkes fram, og som må antas fortsatt å gjøre seg gjeldende, er i hovedsak å betrakte som målsettinger for lovrevisjonsarbeidet. Enkelte av disse hensyn kan imidlertid også vurderes som virkemidler som skal nyttes som ledd i oppnåelsen av mer generelle mål. Utvalget finner det likevel ikke nødvendig i denne sammenheng å skille mellom mål og virkemidler eller på annen måte angi en generell definisjon av begrepet «grunnhensyn». I fremstillingen skilles det heller ikke mellom hensyn som er særegne for bygningslovgivningen og hensyn som også gjør seg gjeldende på andre lovgivningsområder.

4.1.1 1800-tallet

I tiden før industrialiseringen, var det ikke behov for noen stram regulering av arealbruken. På landsbygda var det plass nok til veier og jernbaner, til den gryende industri og til rekreasjon. Man kunne la den enkelte grunneier få disponere sin eiendom slik han ville, og overlate utformingen av landskapet til «kreftenes frie spill». Bare i de aller tettest befolkede stedene, i byene, var det behov for vedtekter om slikt som gatelinjer, branngavler og renovasjon. Her økte folketallet sterkt, og dette førte til stor aktivitet på bygningslovgivningens område. De større byene Christiania, Bergen og Trondheim, fikk særskilte bygningslover som følge av dette. I 1845 fikk vi også en alminnelig bygningslov for alle byer i landet, med unntak av de som hadde en særskilt lov.

I komitéinnstillingen til Lov om bygningsvesenet i Christiania av 24. juli 1827 ble bygningslovgivningens oppgaver beskrevet slik:

  • å forebygge ildsvåde og i påkommende tilfelle å lette slokking og redning

  • å forebygge at bekvem og fri ferdsel på gater og fortauger vanskeliggjøres og at husenes beboere betas adgangen til fri utsikt

  • å forebygge at bygningsmåten er stridende mot sunnhetspolitiet ved å befordre sykdom

  • å forebygge at sådanne åpenbare feil mot solid konstruksjon begås, hvorved en bygning fra først av inneholder så å si spiren til sin undergang og hvorved den som ikke forstår å bedømme bygningens skjulte mangler, lettelig blir utsatt for bedrageri og tap i kjøp og salg så vel som i pantsettelse

  • å forebygge at bygningsmåten fornærmer publikums estetiske sans

Etter disse prinsipper ordnet loven egne bygningsmyndigheter, ga forskrifter for regulering og ekspropriering av grunn til gater og plasser og om byggemåten. Loven innførte nokså vidtgående regler om murtvang. Senere ble denne loven avløst av loven av 8. september 1842. Denne loven omfattet foruten byen, også forstedene på landets grunn og opprettet en fast bygningskommisjon (politimesteren, stadskonduktøren/bygningssjefen og branndirektøren), og en reguleringskommisjon som bestod av bygningskommisjonen, magistraten (borgermesteren) og syv medlemmer av formannskapet. Nye bygninger og skur og forandring av bygning mot gate, nabo eller gårdsrom, skulle meldes til stadskonduktøren, og kunne ikke iverksettes uten samtykke av bygningskommisjonen. Loven inneholdt en rekke forskrifter om hvordan husene skulle bygges og innredes – vesentlig for å innskrenke brannfaren. Reguleringskommisjonen skulle utarbeide en fullstendig reguleringsplan for byen og dens omegn. Loven var etter datidens forhold temmelig radikal idet den brøt med de tilvante forestillinger om at enhver hadde rett til å utnytte sin grunn som han selv ville, og innførte en offentlig bygningskontroll.

Som det fremgår, var en av hovedgrunnene til at man vedtok slike egne bygningslover for byene tidlig på 1800-tallet, at man ville sikre seg mot brann . Det ble også lagt vekt på hensynet til bedret kommunikasjon, sunnhetsspørsmål og at nye bygninger ikke skulle være helsefarlige . Lovene stilte også byggtekniske og estetiske krav .

Den alminnelige bygningslov av 6. september 1845 gjaldt for alle kjøp- og ladesteder som ikke hadde særskilt bygningslov samt et byggebelte på 75 alen utenfor bygrensen. Loven opprettet i alle byer en bygningskommisjon og en reguleringskommisjon, og påla sistnevnte straks å sette fram forslag om hvilke deler av byen loven burde gjelde for, og hvordan gater og plasser innen dette området burde reguleres. Ellers inneholdt loven detaljerte tekniske bestemmelser og svært detaljerte bestemmelser om innretning av ildsteder og murpiper. Den hadde som overordnet mål å være et redskap som kunne motvirke nye brannkatastrofer.

Prinsippene fra 1845-loven ble ført videre i en ny bygningslov av 1896 som også gjaldt for byer og tettsteder utenfor Christiania, Bergen og Trondheim. Det nye i loven var at det ble innarbeidet bestemmelser om en mengde nye bygningsmaterialer som ikke var forutsett i den tidligere loven.

4.1.2 Bygningsloven av 1924

Bygningslovene fra omkring århundreskiftet var gode lovarbeider for sin tid, men de kunne ikke sikre en sunn og harmonisk bygningsskikk. Dertil var de for svake, overlot for mye til tilfeldighetene, og satte for lite inn på den samfunnsmessige regulering av byggevirksomheten . I tillegg kom en rivende utvikling i byggevirksomheten med bl.a. elektrisitet, nye byggemåter og betong som bygningsmateriale. Det ble klart at de gamle bygningslovene ikke strakk til under denne voldsomme utviklingen, og de ble utsatt for kritikk, blant annet påstander om at de fordyret byggeforetakene. Dette medførte at det ble vedtatt en ny bygningslov i 1924 – en felles lov for alle norske byer og for noen strekninger på landet. Loven ga utførlige regler så vel for byplanen som for tomteregulering. Videre ga den bygningsmyndighetene mulighet til å utforme lokale bygningsvedtekter tilpasset den enkelte kommunes behov. Loven inneholdt også hjemmel for å gi forskrifter til utfylling av lovens bygnings- og branntekniske bestemmelser. De første alminnelige forskrifter ble gitt i 1928.

Bygningsloven av 1924 bygde på prinsippet om at administrasjonen av bygningsvesenet i hovedsak er en kommunal oppgave, med departementet som sentral bygningsmyndighet som bl.a. kan utferdige forskrifter og avgjøre klager. Loven hadde en rekke detaljerte bestemmelser om byggeforetak, bl.a. om grunnens beskaffenhet, kloakkavløp, drikkevann, atkomst, avstand til nabogrense, bygningers høyde, planløsning og utseende. De spesielle tekniske krav som loven opprinnelig inneholdt, ble etter hvert for en stor del overført til forskrifter. Når det gjaldt kontrollen med byggearbeider, var lovens prinsipp at uten forutgående skriftlig anmeldelse og tillatelse av bygningsrådet, kunne det ikke settes i gang arbeid som var omfattet av lovens bestemmelser. Stang, Norsk Bygningsrett, 1943, s. 2 flg. beskriver gjeldende grunnhensyn og prinsipper etter 1924-loven slik:

«Bygningslovgivningen setter seg det mål å regulere bygnaden (bebyggelsen) særlig i byer og tettbyde strøk, slik at den tilfredsstiller ferdselens, ildsikkerhetens, sunnhetens og skjønnhetens krav.

Almene hensyn krever at grunneierne ikke kan rå fritt over sine eiendommer og bygge som de selv vil, særlig ikke i et bysamfunn. De må alle inn under den offentlige regulering av byggevirksomheten og finne seg i å bygge og vedlikeholde sine hus etter offentlige forskrifter. ...

Gjennomføringen av en god byplan er bygningsmyndighetenes viktigste oppgave. Loven bør derfor gi bygningsmyndighetene størst mulig frihet til å regulere byen og byggevirksomheten etter almene hensyn, uten hinder av private grunneierinteresser, og bør gi kommunen rett til å ekspropriere den grunn og de rettigheter den må rå over for å kunne gjennomføre byplanen. Kommunens utgifter til anlegg av gater og plasser bør erstattes (refunderes) av de grunneierne som nyter godt av gateanlegget.

I regulert strøk bør det være forbudt å bygge på en eiendom uten at det til og langs tomta fører opparbeidet gate helst med kloakk.

Loven bør kreve at alle bygninger tilfredsstiller rimelige krav til brannsikkerhet, sunnhet og skjønnhet…».

4.1.3 Bygningsloven av 1965

Etter vedtagelsen av 1924-loven og videre fremover i første halvdel av 1900-tallet, førte utviklingen til en betydelig endring av de felter av samfunnslivet hvor bygningsloven var ment å skulle sikre visse minstekrav til planmessighet, orden og teknisk, hygienisk og estetisk standard. Nye bygningsmaterialer og metoder i byggevirksomheten kom til, trafikksituasjonen fikk en omveltning gjennom en mangedobling av antall biler, og by- og tettstedsbefolkningen økte sterkt. Den tiltagende konsentrasjonen av bosettingen gjorde seg også i større grad enn tidligere gjeldende ut over i distriktene.

Dette førte til at 1924-loven ble avløst av bygningsloven av 18. juni 1965 nr. 7. Den var en alminnelig planleggings- og reguleringslov som gjaldt for alle slags arealer i alle kommuner. Loven hadde utførlige regler om arealdisponeringen og omfattet således meget mer enn bare bygningsvesen. Den tok dessuten sikte på å være et instrument ved løsningen også av helt andre samfunnsoppgaver, bl.a. når det gjaldt befolkningsutviklingen og bosettingsmønsteret.

Bygningsloven la opp til et system med oversiktsplan ved hjelp av regionplan og tilknyttede vedtekter. Det ble imidlertid i lovforarbeidene understreket at man var i tvil om forholdene i Norge var «modne for lovfesting» av et regionplansystem. Også ved generalplanordningen ville man gå forsiktig fram og nærmest nøye seg med å trekke en ramme i loven. Videre utviklet loven systemet med detaljplan i form av reguleringsplan på grunnlag av 1924-lovens ordning med byplaner. Dessuten ble ordningen med byggetillatelse og krav til og kontroll med byggearbeider bygget ut og gjort mer detaljert.

En rekke av de tekniske detaljbestemmelsene i 1924-loven ble overført til byggeforskriftene. De tekniske forskriftene ble for øvrig gjenstand for en prinsipiell endring, i det man tok sikte på å innføre funksjonskrav i stedet for – som tidligere – detaljerte minimumskrav til de enkelte konstruksjonsdeler og materialer. På denne måten ville man åpne for en utvikling og effektivisering av byggevirksomheten ved at de enkelte deler av byggverkene kunne utføres på ulike måter så lenge de tilfredsstilte de krav som ble angitt for den ferdige bygningsdel.

Bygningsloven av 1965 bygger i stor grad på utredningen fra Bygningslovkomiteen (Heiberg-komiteen) avgitt i 1960. Høringsbehandlingen viste at det var stor enighet om at komiteens forslag representerte et stort fremskritt. Først og fremst ble loven klarere og mer systematisk oppbygd og utformet enn bygningsloven av 1924.

Om formålet med bygningslovgivningen uttalte Bygningslovkomiteen i sin utredning fra 1960 (s. 31):

«[Formålet] er å gi myndighetene herredømme over utformingen av den fysiske ramme for urbaniseringen og den bygningsmessige utviklingen, og gi dem lovhjemmel til å gjennomføre sine intensjoner, slik som de ytrer seg i de planer som blir vedtatt. Videre krever allmenne hensyn at bebyggelsen må utføres forsvarlig ut fra bygnings- og branntekniske, helsemessige og estetiske hensyn. Bygningslovgivningen må derfor ha bestemmelser som sikrer at slike hensyn blir tatt, og som gir myndighetene hjemmel til å utøve bygningskontroll.

Derimot er det neppe noe mål for loven å hindre eller stimulere til bestemte løsninger av reguleringsmessig og estetisk art, verken når det gjelder hoveddisposisjon eller detaljer. Det må være de forskjellige fagfolks og myndigheters sak til enhver tid å avgjøre hvordan disse problemer skal løses for på beste måte å fylle skiftende tiders og steders krav og behov. Loven må derfor være mest mulig almengyldig og elastisk.

Annerledes forholder det seg med de byggtekniske krav. Disse gjelder mer konkrete problemer som bare i liten grad er avhengig av skjønnsmessig vurdering, idet de bygger på eksakte og målbare resultater av erfaring og forskning. De byggtekniske bestemmelser må derfor inneholde detaljerte normer for de minimumskrav som må stilles.»

I Ot.prp. nr. 1 (1964-65) s. 9 uttalte Kommunal­departementet:

«Departementet er enig med komiteen i at loven i prinsippet bør gjelde for hele landet. Departementet vil streke under at den tiltakende konsentrasjon av bosettingen taler for at utviklingen, med hensyn til bebyggelsens lokalisering og tekniske standard og hovedtrekkene i grunndisponeringen, kommer inn under en sterkere samfunnsmessig styring og kontroll. I samsvar med opplegget i komiteens lovutkast er proposisjonens regler så elastiske at de gir rom for nyansering og tilpassing etter de skiftende stedlige forhold her i landet…».

Bygningslovens regler om saksbehandling ble endret ved forvaltningslovens ikrafttredelseslov av 19. juni 1969. Siktemålet med endringene var å ta ut de saksbehandlingsreglene som ikke passet med forvaltningsloven eller som nå var blitt overflødige. Videre skulle endringene klargjøre i hvilken grad det skulle gjelde særlige regler i bygningsloven i tillegg til forvaltningsloven.

Ved en lovendring 26. mai 1978 nr. 34 ble bygningsloven endret på en rekke punkter for å forenkle byggesaksbehandlingen . Endringene bygget på en innstilling fra «Forenklingsutvalget» (Mathisen-utvalget) i NOU 1976: 27. Siktemålet med endringene var å skape en raskere saksbehandling ved økt delegasjon og begrenset antall saksbehandlingsledd, samt en nærmere koordinering av og samarbeid mellom de forskjellige organer, herunder sektormyndigheter. Bygningsrådet ble i større grad enn tidligere gitt ansvaret for fremdrift og samordning av byggesakene, slik at den enkelte byggesøker ikke skulle behøve å forelegge søknaden for andre myndigheter enn bygningsrådet. Reglene for klage- og dispensasjonssaker ble forenklet ved at formannskapet ble sløyfet som behandlingsledd. Samtidig ble kommunestyret i større grad gjort til det sentrale styringsorgan med myndighet til å legge andre oppgaver til bygningsrådet og til å gi retningslinjer for bygningsrådets virksomhet.

Ved endringslov 8. juni 1979 nr. 48 ble rammene i § 26 for hva det kunne gis bestemmelser om i reguleringsplan atskillig utvidet, bl.a. til også å omfatte bestemmelser om støy og luftforurensning. I tilknytning til vedtakelsen av forurensningsloven av 13. mars 1981 nr. 6 ble en rekke regler i bygningsloven om avløp og avløpsledninger justert.

Lov om lokal og regional planlegging (planleggingsloven) ble vedtatt 5. juni 1981. Loven innførte et generelt plankrav slik at arealbruk i utgangspunktet bare skulle være tillatt såfremt det direkte var i samsvar med vedtatt plan («Speilvendingsprinsippet»). Dette var politisk kontroversielt, og loven ble opphevet allerede i 1982 etter at Stortinget fikk borgerlig flertall. Sett i lys av den senere vedtatte plan- og bygningsloven av 1985, kan det synes som den politiske uenigheten i 1981 reelt sett mer var et spørsmål om hvor langt man skulle gå i å reise et plankrav og hvor konsekvent man skulle holde fast ved dette, enn et spørsmål om det i det hele skulle være visse plankrav. Planlovens skjebne skyldtes for øvrig også at de borgerlige ønsket å tone ned plankravene og reguleringssystemet i form av en integrert plan- og bygningslov. Den borgerlige regjering la derfor opp til en ny lovbehandling med sikte på å innføre deler av planloven i en ny plan- og bygningslov.

Som et ledd i arbeidet med forenkling av byggesaksbehandlingen, ble det foretatt ytterligere endringer i enkeltbestemmelser i bygningsloven i 1983. Endringene bygde på forslagene i Byggesaksutvalgets (Os-utvalget) delutredning I, NOU 1982: 13. Siktemålet var å finne fram til endringer som raskt kunne gi en forenklingsgevinst, og som derfor burde gjennomføres før man ble ferdig med den bredere gjennomgangen av regelverket. Det ble bl.a. foretatt en desentralisering av myndighet ved at dispensasjonsmyndighet ble overført fra fylkesmannen til bygningsrådet. I 1985 ble lovens saksbehandlingsregler på nytt justert med sikte på å skape et enklere og mer koordinert system.

4.1.4 Dagens lov

Utviklingen av lovverket om økonomisk og fysisk planlegging, regulering av eierrådigheten og vern av naturen og miljøet i den nyere tid, har fulgt den linjen som har vært vanlig på andre rettsområder: Etter hvert som det oppstod nye behov, eller det ble klart at en bestemt interesse burde beskyttes, ga man en ny spesiallov eller en tilleggslov til en eksisterende lov. På denne måten ble lovstoffet omfattende og lite oversiktlig. Dette kunne skape vanskeligheter for brukerne av lovene. Etter hvert ønsket man derfor en samlet planleggingslov, som inneholdt reglene om planer på alle nivåer. Med en slik lov kunne man lettere se sammenhengen mellom de forskjellige slags planer, det kunne gis en klarere formulering både av målene for planleggingen og av de midler som brukes, og det kunne gis regler med sikte på å forenkle og påskynde saksbehandlingen, herunder om samarbeidsformer mellom offentlige organer.

Ny plan- og bygningslov ble innført fra 1. juli 1986 (lov 14. juni 1985 nr. 77). Loven fastholder prinsippene fra den tidligere lovgivningen, men utvider og presiserer krav om kommunal og fylkeskommunal planlegging. Samtidig innførte loven en forenkling av byggesaksbehandlingen i tråd med de gjeldende regler i bygningsloven fra 1965 (dog med enkelte justeringer).

Den borgerlige regjering valgte altså å beholde ordningen i bygningsloven av 1965 med en felles lov for byggesaksbehandling og planlegging. Ved vedtagelsen var det et sentralt poeng å unngå et helt generelt plankrav. Man mente dette ville innebære et for stort inngrep i den private råderett over eiendom. Det var imidlertid enighet om at planbestemmelsene i bygningsloven ikke lenger var et godt nok verktøy for de folkevalgte organer i den regionale og lokale samfunnsplanlegging. Det var nødvendig å gjøre plansystemet smidigere og bedre tilpasset den enkelte kommunes behov. Dessuten var det behov for nye regler som ga større sikkerhet for at beslutninger om bruk og vern av grunn og andre naturressurser ble truffet på grunnlag av samordnede planer, og ikke ut fra mer isolerte og kortsiktige hensyn som ofte var tilfelle.

Det nye regelverket i 1985-loven slik den ble vedtatt, gjaldt i det alt vesentlige planlegging. Byggesaksbestemmelsene i den gamle bygningsloven ble stort sett uendret tatt inn i den nye loven. Det ble derfor ved lovbehandlingen i 1985 forutsatt at loven ikke skulle settes i kraft før det var innarbeidet endringer i lovens byggesaksregler. Slike endringer ble gjort ved lov 20. juni 1986 nr. 37 (Byggesaksutvalgets (Skaslien-utvalget) NOU 1984: 9 og NOU 1985: 13, jf. Ot.prp. nr. 57 (1985–86)). Et sentralt siktemål var å forenkle byggesaksbehandlingen slik at regler og krav ikke ble gjort mer omfattende enn nødvendig av hensyn til de samfunnsmessige behov. Dessuten tok man sikte på å få saksbehandlingen koordinert ved et samarbeid mellom berørte myndigheter .

Ved endringslov 21. april 1989 nr. 17 ble bl.a. plan- og bygningslovens formålsparagraf endret ved at hensynet til barns interesser ble tatt inn. Ved ny endring 16. juni 1989 ble det innført et nytt kapittel VIIa om konsekvensutredninger i loven.

4.1.5 Senere endringer

Plan- og bygningsloven ble endret ved lov 5. mai 1995 nr. 20 (i kraft 1. juli 1997). Endringene bygde på forslagene i Ot.prp. nr. 39 (1993-94). Det ble ikke foretatt noen særskilt utredning i forkant, men Ot.prp. nr. 39 viste bl.a. til Byggesaksutvalgets tre utredninger (NOU 1982: 13, NOU 1984: 9 og NOU 1985: 13) samt Holt-utvalgets arbeid (NOU 1987: 33).

Om målsettingen med byggesaksreglene og endringsforslagene fremgår i Ot.prp. nr. 39 (1993-94) bl.a.:

«Den overordnede målsetting med byggesaksreglene i plan- og bygningsloven er først og fremst å sikre at det som bygges skal tilfredsstille offentlige rammekrav til helse, sikkerhet, miljø og økonomi. Dette har vært grunnlaget for bygningslovgivningen i lang tid og har i prinsippet stått stort sett uendret siden vi fikk bygningslovgivning. Virkemidler og kravsnivå har imidlertid vært gjenstand for mange endringer. I de 20 år bygningsloven av 1965 virket, ble det foretatt en rekke større og mindre endringer. Hovedtrekk i endringene var vektlegging av større fleksibilitet i valg av løsninger både teknisk og saksbehandlingsmessig, og fra midten av 70-tallet og fremover ble forenklinger og effektivisering av byggesaksbehandlingen en hovedsak. [s. 9]

Det finnes ingen helhetlig, god vitenskapelig dokumentert oversikt over omfanget og kostnadene ved feil og mangelfull utførelse i norsk byggevirksomhet. Mye tyder imidlertid på at kostnadene beløper seg til flere milliarder kroner årlig og at feil og mangler gir samfunnsøkonomiske kostnader som er større enn de kostnader som sen byggesaksbehandling påfører samfunnet. Ut fra dette har departementet sett heving av kvalitet som en vel så viktig samfunnsmålsetting som ytterligere reduksjon av saksbehandlingstiden. [s. 13]

Formål med endringsforslaget

Utviklingen siden slutten av 80-årene har vist at et hovedproblem i forhold til plan- og bygningslovgivningen er manglende etterlevelse av regelverket. Det har fremstått som stadig klarere at de byggverk som oppføres i for stor grad ikke er i samsvar med de krav som er stilt i lov og forskrift. Byggfeil synes å ha et stort omfang i Norge. Manglende kvalitet fører til at samfunnet taper store summer, trolig flere milliarder pr. år. Det er derfor nødvendig å sette inn tiltak gjennom regelverket som kan heve kvaliteten.

Måten de offentlige kvalitetskravene kan styrkes på, vil først og fremst være gjennom å stille krav til god saksbehandling, krav til oversiktlige og effektive ansvarsforhold, krav til kvalifikasjoner hos de som utfører arbeidet, og til effektiv kontroll. Det er disse elementene som danner grunnlaget for forslaget, og som søkes ivaretatt gjennom nye regler.» [s. 18]

Hovedintensjonen med endringene var altså å legge bedre til rette for å sikre kvaliteten på det som bygges . Reglene om ansvar og kontroll ble endret slik at ansvaret for at regelverket er fulgt som hovedprinsipp ble lagt på den som faktisk utfører jobben. En sentral godkjenningsordning for de ansvarlige for tiltakene ble opprettet. Reglene for sanksjoner ble klargjort og det ble innført tvangsmulkt som nytt sanksjonsmiddel. Det ble foretatt en omfordeling av oppgaver og roller i byggesaken der de private aktørene fikk en mer fremtredende plass. Det ble innført et nytt opplegg for bygningskontroll basert på at kontroll skal utføres av andre enn kommunen, enten ved dokumentert egenkontroll eller ved uavhengig kontroll. Regler for forhåndskonferanse ble innført, samt trinnvis og typebestemt saksbehandling. I proposisjonen ble det foreslått å fjerne meldingsordningen i §§ 81 og 86a. Stortinget valgte imidlertid å beholde meldingsordningen.

I Ot.prp. nr. 112 (2001–2002) ble det fremmet en rekke nye forslag til endringer i plan- og bygningsloven som bl.a. gikk ut på å innføre tidsfrister ved byggesaksbehandlingen og forenkle regelverket. Forslagene ble vedtatt av Stortinget i januar 2003. (I kraft fra 1. juli 2003.)