St.meld. nr. 31 (2002-2003)

Storbymeldingen

3.5 Innvandringens betydning for verdiskaping og kulturell utvikling

Nyere innvandring har ført til at Norge – og særlig byene – ser annerledes ut enn for bare tretti år tilbake. Den innvandrede befolkningen i Norge har vokst fra ca. 59 000 i 1970 til ca. 311 000 i 2002, eller fra en andel på 1,5 til 6,9 prosent av befolkningen. Av disse er ca. 51 500 født i Norge av utenlandskfødte foreldre. Nærmere halvparten av innvandrerbefolkningen – 45 prosent – er norske stats­borgere. Blant innvandrere født i utlandet hadde mindre enn en tredjedel bodd her i 15 år eller mer i 2001. En drøy tredjedel hadde 5–14 års botid, den siste tredjedelen 0–4 år. Over 85% av de som har ikke-vestlig bakgrunn bor i storbyregioner.

Kulturelt og etnisk mangfold er berikende og en styrke for fellesskapet, og blir ofte trukket frem som noe av det positive ved det å bo i storbyer. I dag opplever mange nordmenn at nærmiljøet kan tilby det samme som man for noen år siden måtte reise til utlandet for å oppleve. Innvandring, særlig de siste tiårene, har ført til større spennvidde i livssyn, tradisjoner og oppfatninger av det gode liv enn før. Mangfold i kultur og tro, i kunnskaper og ferdigheter gjør oss bedre rustet til å møte nye utfordringer, nasjonalt og internasjonalt. Innvandring gir tilgang til et vesentlig mer variert erfarings- og kunnskapsgrunnlag enn det som finnes i mer lukkete, ensartete samfunn. Innvandrere har gjennom tidene fungert som et speil for det å være norsk. Framveksten av den nasjonale norske identiteten har skjedd gjennom at ulike miljøer definerte seg i forhold til innvandrere og tidligere innvandrete familier.

Historisk tilbakeblikk

Ser vi på innvandringer til Norge i et historisk perspektiv, ser vi at disse har vært større og landet mer heterogent også i tidligere perioder, enn det mange er klar over. I enkelte perioder har andelen innvandrere vært betydelig. I noen deler av landet har innvandring hatt særlig betydning, som innvandringen av tyske handelsfolk til Bergen og den finske innvandringen til Finnmark. Historisk kan man skille mellom tre hovedtyper innvandrere (Knut Kjeldstadli, 2002); karriereflyttere, arbeidsmigranter og flyktninger. Karriereflyttere er folk med spesialkompetanse som er blitt godt belønnet, og som gjennom tidene har gått inn i de øvre lag av folket: fogder, lovkyndige, geistlige, bergverkseksperter, glassblåsere, handelsmenn og økonomiske mellommenn, oljeeksperter mv. Arbeidsinnvandrere har vært vanlige arbeidere – tjenestejenter, anleggsarbeidere, industriarbeidere, etc. Den tredje gruppen er flyktningene, som kommer fordi de er forfulgt. Innenfor alle tre grupper har innvandrerne blitt fulgt av sine familiemedlemmer. Selv om det har kommet mennesker fra alle tre kategorier til enhver tid, kan man si at den typiske innvandreren i middelalderen og tidlig moderne tid tilhørte overklassen, og hadde til dels en overlegen makt i forhold til den opprinnelige befolkningen (f.eks. hanseatene i Bergen). Motsatt har mange flyktninger i seneste tid blitt marginalisert og befinner seg i lavere skikt i lønnsarbeiderklassen eller utenfor arbeidslivet. Noe skyldes migrasjonsgrunnene; karriereflytterne kommer frivillig og er ønsket, mens flyktninger i utgangspunktet kommer på ufrivillig grunnlag påtvunget av omstendighetene.

Innvandring har bidratt til å endre synet på byen og til å utvikle bykulturer i Norge. Innvandrere brakte med seg forretningskultur, arkitektur, billedhogging, portrettmaling, ny matkultur mv. Med karrieremigrantene kom også en religiøs kompetanse. Bibelen kom med innvandrere, og mange av de første biskopene var utlendinger. Den dominerende religionen i Norge er derfor kommet med importerte spesialister. Handelsfolkene bar på en handels- og bykultur, noe en ikke minst ser i det som lenge var landets ene betydelige by, Bergen. Til Vestlandet kom skotske handelsmenn; til Trondheim på 1700-tallet kom særlig nordtyske forretningsfolk. Viktige teknologiske bidrag fra det 16. til det 19. århundret kom med nederlandske festningsingeniører, tyske gruvefolk og glassverksarbeidere, engelske ingeniører og maskinmestre, og i nyere tid franske og amerikanske oljeindustriekstperter. Mye av den teknologiske moderniseringen av Norge innen f.eks. jernverk, glassverk og gruvedrift, var helt avhengig av innvandring. I en tid da teknologisk kunnskap hvilte i den enkeltes erfaring, var disse innflytterne en forutsetning for norsk industrialisering.

Den innvandrete bykulturen hadde også en kunstnerisk side. Barokke motiver i treskjæring og rokokkoinspirert rosemaling ble utviklet på grunnlag av impulser fra tyske og hollandske kunstnere som kom på 1600- og 1700-tallet. Mange av våre nasjonale kunstnere har innvandrerbakgrunn.

Arbeidsmigrantene bidro først og fremst med sin arbeidsevne og arbeidsvilje. For norske bedriftseiere ga de et tilskudd av arbeidshjelp som var viktig under den første industrielle revolusjon, da fabrikker, anlegg og utbygging av kommunikasjoner krevde store mengder allmenn arbeidskraft. Samtidig med masseemigrasjonen på slutten av 1800-tallet, særlig til USA, var Norge også et betydelig innvandringsland.

Også flyktningene som har kommet har gitt sin begavelse og sin arbeidsevne til et nytt hjemland. Men flyktningenes spesielle bidrag har kanskje vært å minne et forholdsvis skjermet norsk samfunn om konfliktene i verden som fascismen, den kalde krigen, konflikter mellom politiske og etniske grupper, og konflikter om ressurser og tro. Slik har de bidratt til en mindre lukket bevissthet blant nordmenn. Dessuten har arbeidsinnvandring og flyktninger skapt en mangeartethet i et samfunn som historisk har vært forholdsvis enhetlig – selv om det, som beskrevet over, er en myte at Norge er blitt et innvandringsland først i seneste tid.

Dagens flerkulturelle storby

Når vi tenker på storbyens positive mangfold, tenker vi ofte på mangfoldet i livsstil, utseende og klesdrakt, og på variasjonsbredden i kunstneriske, kulturelle og religiøse uttrykk. Nyere innvandring har fått dette mangfoldet til å blomstre og utvikle seg. Trekkene blir ofte forstørret og mer synliggjort i bysamfunn.

Innvandring påvirker kulturen på flere måter. Forandringer oppstår blant annet fordi både grupper av nyinnvandrete og den eksisterende innvandrerbefolkning er bærere av kulturelle uttrykk og preferanser som skiller seg fra flertallets. De blir et tillegg til det kultur- og samfunnsliv som finnes allerede. Dessuten bringer de impulser til forandring av det vi opplever som norsk kultur. Dermed utfordres status quo.

I 2002 var det over 40 forskjellige muslimske, buddhistiske og hinduistiske menigheter i Oslo. Nesten alle har kommet til de siste 30 årene. Innvandrerne bidrar også til å styrke etablerte religioner. Blant annet vokser den katolske kirken.

Mange av disse utviklingstrekkene er en naturlig følge av at en by eller samfunn har en innvandrerbefolkning av en viss størrelse. Innvandrerbefolkningens mulighet til å prege og delta i samfunnet øker også med økt botid. Derfor spores forandringene først i storbyen Oslo der relativt mange med innvandrerbakgrunn har bodd i flere tiår. Hvordan påvirkningen skjer, må ses i forhold til hvem innvandrerbefolkningen i en storby er; dvs. hvilke særtrekk de er bærere av, og om de er mange nok til å ha påvirkningskraft. For mange innvandrere – og en del etniske nordmenn – er deres religion mer enn en religiøs tro. Den er en livsform. Derfor vil den også påvirke deres dagligliv og kulturelle tilpasning i videre forstand. Dette uttrykkes gjerne i spørsmål som berører familie, kjønnslikestilling, alkohol og seksualitet.

Kjøkkenet ser ut til å være en arena hvor det er uproblematisk å la kulturer og tradisjoner møtes. Mange synes det er spennende og positivt med kulinariske ulikheter. Også innenfor musikk blir nye impulser fra andre kulturtradisjoner raskt tatt opp og satt pris på. Det samme gjelder innenfor for eksempel billedkunst og i økende grad film. Flere museer, deriblant Norsk Folkemuseum, har vært tidlig ute med å dokumentere innvandreres liv som del av det norske. Innenfor litteratur og teater har få stemmer fra minoritetsmiljøene hittil sluppet til eller gjort seg gjeldende. Et nytt og positivt utvik­lingstrekk er humorister og satirikere med innvandrerbakgrunn. Ungdommen i Norge skaper sin egen multietniske kultur hvor de tar opp språk og musikk fra ulike etniske grupper.

Særlig synlig er endringene i matkulturen. Innvandring, i tillegg til blant annet økt reisevirksomhet og bedre privatøkonomi, har skapt et mat-mangfold som var helt ukjent i Norge for 40 år siden. Matbutikkene og restaurantene blir multietniske møteplasser. Tall forteller at hele 2/3 av byens befolkning handler ofte i forretninger eid av innvandrere (Krogstad, 2002).

Boks 3.4 Innvandring av kompetanse – Stavanger som eksempel

Stavanger har historisk en internasjonal tilknytning gjennom sjøfart, misjon, eksport av hermetikk. De siste 35 – 40 år har den internasjonale orienteringen skutt fart gjennom en økt innvandring. Først som et resultat av næringspolitikken, senere som en følge av den generelle innvandringspolitikken.

Det startet i 1965, da Phillips og Esso ­etablerte seg i Stavanger og startet leteaktivi­teter på norsk sokkel. Kort etter kom også andre internasjonale olje- og leverandørsel­skaper til. De internasjonale oljeselskapene etablerte seg i byen forut for etableringen av Statoil og Oljedirektoratet som kom i 1972. En internasjonal flyplass, nærhet til oljefeltene og målrettet arbeid fra kommune og lokalt næringsliv var viktige lokaliseringsfaktorer. I 1969 ble Ekofisk-feltet oppdaget og fra 1973 og utover skjøt sysselsettingen i oljenæringen for alvor fart.

Med de internasjonale olje- og leverandørselskapene kom også internasjonal arbeidskraft til Stavanger. På 1970 tallet utgjorde disse vestlige innvandrere byens flerkulturelle miljø. Gruppen ikke-vestlige innvandrere var så godt som fraværende med bare en andel på 16 % i 1980. Blant de viktigste innvandrerlandene var USA, Storbritannia og Frankrike. Som et viktig infrastrukturtiltak ble The International School of Stavanger etablert i 1966. I dag har skolen 500 studenter med 30 forskjellige nasjonaliteter. I tillegg har byen også fransk og britisk skole.

Tilrettelegging for import av utenlandsk kompetent kapital og arbeidskraft var et fundament for utviklingen av petroleumsindustrien i Norge og Stavanger. Videre var den petroleums- og industripolitikken som ble ført en forutsetning for den utviklingen som senere har funnet sted. Staten var aktiv både i forhold til etableringen av norske oljeselskap og i forbindelse med avtaler om teknologiutvikling (1979-1985) som sikret FoU-aktiviteter og kompetansevekst ved norske forskningsmiljø som NTH og Rogalandsforskning og i industrien mer generelt. Både på 1980- og spesielt på 1990-tallet har andelen utlendinger i norsk oljevirksomhet blitt redusert til fordel for norsk arbeidskraft kvalifisert i norske utdannings- og forskningsmiljøer. Dagens utfordring er nå internasjonalisering basert på norsk kompetanse.

Figuren viser at andel innvandrere i Stavangers befolkning har økt fra 5,7 % i 1980 til ca 10 % i 2002. Samtidig har det foregått en endring i sammensetningen fra 84 % til 40 % vestlige innvandrere.

Denne forskyvningen mellom type innvandrere har forsterket regionens internasjonale karakter og gitt et enda større mangfold i det flerkulturelle samfunn. Som en naturlig følge av dette ble Stavanger kommune den første kommunen i landet som etablerte et kommunalt innvandreråd og et fristed for forfulgte forfattere.

Figur 3.8 Innvandring Stavanger

Figur 3.8 Innvandring Stavanger

Kilde: Stavanger-statistikken

I næringssammenheng har denne strukturendringen gitt nye utfordringer, der det kreves mer offentlige ressurser til kvalifisering for arbeidsmarkedet og jobbskaping. Stiftelsen Internasjonalt Hus, etablert i år 2000, har utviklet seg til et aktivum for byen og regionen med en rekke ­kulturelle, kompetanseutviklende og nærings­relaterte aktiviteter. I jobbskapings- og næringssammenheng har det de to siste år pågått et eget kompetanseutviklingsprosjekt for å stimulere til bedriftsetableringer og nettverksbygging. Bevisstgjøring av deltakerne om verdien av en flerkulturell bakgrunn og deres flerkulturelle nettverk som en ressurs er sentralt i prosjektet som er støttet av Aetat Rogaland og Stavanger kommune.

Den internasjonale byen Stavanger handler om innvandrere, internasjonale selskaper, men ikke bare om det. Den handler også om en ­utadrettet virksomhet rettet mot Europa gjennom nettverks- og vennskapsbysamarbeid med utgangspunkt i næringsliv, utdanning og forsk­ning- og kulturaktiviteter. Stavanger-regionens Europakontor, etablert i 1993, er et sentralt ­brohode mot Europa i dette arbeidet.

I økende grad har det lokale næringslivet i Stavanger-regionen måttet omstille seg til internasjonale virksomheter innenfor sine markeds-segmenter og tilpasse seg globale markeder for å vokse og overleve. Det er mange eksempler på slike bedrifter. Laerdal Medical AS, som produserer akuttmedisinsk utstyr og kompetanse, har hovedkontor i Stavanger og i tillegg virksomheter i USA og Asia og produserer i hovedsak for et internasjonalt marked. Technor ASA produserer brann- og eksplosjonssikkert utstyr i flere lokaliteter i Norge og etableringer i Frankrike, Italia, Storbritannia og Midt-Østen. Kverneland Group med ca. 3 350 ansatte produserer landbruks- og vinhøstingsmaskiner for et globalt marked med virksomheter i 20 land. På den annen side har det nederlandske selskapet Nutreco gjennomført oppkjøp og investeringer i norske oppdretts- og fòrselskaper. I regionen driver selskapet en betydelig forskningsaktivitet med egen forskningsstasjon bemannet av internasjonale forskere. For å være et attraktivt lokaliseringsalternativ for internasjonale selskaper stilles det nå helt nye krav til by- og næringsutviklingspolitikken.

Denne flerkulturelle innvandringen har gitt Stavanger et helt annet preg og identitet, noe som vises i uteliv, restaurantbransje og ulike kulturelle uttrykk. Stavanger er både en kompakt og tett by samtidig som det er en storbyregion med internasjonalt preg. Stavanger mener at dette er et godt utgangspunkt for utvikling av de nettverk som etableres på tvers av næringer, kulturer og mellom offentlige instanser, høyskole/forskning og privat virksomhet. De ønsker med dette utgangspunkt å videreutvikle Stavangers profil som en internasjonalt åpen og samtidig nær by.

Det er flere trekk ved storbyene som kan gjøre det lettere for innvandrere å finne arbeid. Variasjonsbredden i yrker er stor, og det er en større andel stillinger i tjenesteytende næringer. I flere av disse er kravet til formell utdanning og norskkunnskaper mindre, for eksempel innen renhold. Dette er en antatt fordel for særlig nyankomne med svake norskkunnskaper. Det å kunne bruke sitt nettverk for å skaffe seg jobb er dessuten særlig avgjørende for innvandrere som har større problemer med å komme gjennom i de vanlige søkerkanalene på arbeidsmarkedet enn de med norsk bakgrunn. Vi ser at i Oslo utgjør innvandrere en relativt stor andel av de ansatte i offentlig og privat tjenesteyting, særlig i hotell- og restaurantvirksomhet, i helsesektoren og innen kollektiv transport.

Mange med etnisk minoritetsbakgrunn har startet forretning fordi de var arbeidsledige. De har fått et godt feste i det norske samfunnet gjennom sin virksomhet i matrelaterte næringer, og har dessuten også kunnet gi arbeid til andre innvandrere. Ønsket om en mer selvstendig arbeidssituasjon har vært en positiv drivkraft. Samtidig er en del av bildet at kun et fåtall ønsker at barna deres skal overta; de har selv høyere utdannelse og er egentlig utdannet til andre yrker (Krogstad, 2002). De store multietniske kundemiljøene skaper møteplasser og gir således muligheter for samhandling og kontakt. Det samme gir det multietniske samarbeidet og samhandlingen blant forretningsdrivende. Nettverkssamarbeidet både innen og mellom etniske minoritetsgrupper kompenserer for den svake stillingen den enkelte har når det gjelder penger, informasjon, konverterbar utdannelse, politisk makt og innflytelse. De multietniske nettverkene gir en viss uavhengighet av vertssamfunnet, og kan således føre til segregasjon, men de utgjør også et springbrett for videre sosial mobilitet.

Boks 3.5 Påvirkning på matkultur

Innvandreres kulinariske entreprenørskap har utvilsomt bidratt til å gi flere av storbyene et mer interessant og kosmopolitisk bymiljø. Man kan si at etniske minoriteter slik har bidratt til globalisering av etniske nordmenns smak, en globalisering som dreier seg om et mangfold av kulturer. Innvandrerbutikkene utgjør et unikt tilbud når det gjelder omfang og variasjon i utvalget av frisk frukt og grønnsaker, også sett i internasjonal sammenheng. I Oslo er både de pakistanske, indiske, tyrkiske, vietnamesiske, kurdiske etc. matvarebutikkene samlet på et relativt begrenset område. I mange verdensbyer har man i større grad områder preget av én etnisk gruppe. Fram til midten av 1990-tallet var det nødvendig å dra til indre øst i Oslo (særlig Grünerløkka og Gamle Oslo) for å finne innvandrerbutikker. Nå finnes disse også etter hvert ute i drabantbyene og på vestkanten. En intervjuundersøkelse gjennomført i 2000/2001 blant 90 butikkeiere fra 23 nasjonaliteter som eide til sammen 110 kafeer, gatekjøkkener, dagligvarer etc., viser at det er flere grunner til at de fleste innvandrerdrevne butikkene ble lokalisert i Oslo indre øst (Krogstad, 2002). For det første var det i denne delen av byen at omtrent halvparten av de intervjuede bodde. Dette reduserer tid og transportutgifter når store deler av familien skal jobbe lange dager. Dessuten gir innvandrertettheten i denne delen av byen et kundegrunnlag for mange typer innvandrerprodukter. På 70-tallet var kundegrunnlaget hovedsakelig unge enslige menn. Etter hvert som arbeidsmigrantene fikk sine ektefeller, barn og foreldre hit, har nå kundegrunnlaget fått en stor variasjon både når det gjelder alder, kjønn, etnisk bakgrunn, klasse, kjøpekraft, forbruksmønster mv. En restauranteier som tar høyde for verdier som kvalitet, renslighet, orden, hygge og koselig stemning, kan dessuten lettere tilfredsstille behovene hos etniske nordmenn. Mange i undersøkelsen sier at de setter særlig pris på etnisk norske kunder fordi de ikke klager så ofte for eksempel på pris.