St.meld. nr. 31 (2002-2003)

Storbymeldingen

3.7 Levekårs- og inntektsforskjeller

3.7.1 Levekårsforskjeller og segregasjon

Storbyene har noe dårligere levekår samlet sett enn andre kommuner, men er ikke langt fra landsgjennomsnittet. Levekårsdata viser dessuten at det både i 1996 og 2001 er en svak tendens til opphopning av levekårsproblemer i storbyene. Den største byregionen, Oslo-regionen, er på linje med landsgjennomsnittet. Grenlands-regionen, Nedre Glomma- og Kristiansand-regionen skårer dårligst på indeksen av byregionene, men heller ikke de er påfallende mye dårligere enn landsgjennomsnittet. Bergen, Trondheim og Stavanger har en verdi som så vidt er dårligere enn gjennomsnittet.

Boks 3.6 Indeks for levekårsproblemer

Indeksen gir en sammenlikning av kommuner/bydeler. Sammenligningen er bygd på registerdata om sosiale forhold. Informasjonen som er valgt ut skal så langt som råd med en enkel metode gi et godt samlet bilde av levekår for den enkelte og i sum for lokalsamfunnet. Dette er indeksgrunnlaget for 2002:

  • Sosialhjelpstilfeller – 16 år og eldre per 100 innb.

  • Uførepensjonister – 50-66 år per 31/12 2001 per 1000 innb. 50-66 år

  • Voldskriminalitet. Siktelser etter bostedskommune/-bydel. Gjennomsnitt 1999-2000 per 1000 innb.

  • Registrert arbeidsledige og personer på ­tiltak per 100 innb. 25-66 år. 2001

  • Dødelighet i alt per 100 000 innb. Gjennomsnitt 1995-1999

For hver indikator i indeksen er kommunene og bydelene rangert i 10 like store grupper (deciler). Verdien 1 innebærer at kommunen/bydelen tilhører tidelen med lavest verdi på indikatoren, mens verdien 10 innebærer at kommunen/bydelen tilhører tidelen med høyest verdi på indikatoren. Samleindeksen uttrykker den gjennomsnittlige verdien på de fem delindeksene. Samleindeksen vil med andre ord også variere fra 1 til 10, hvor verdien 10 innebærer at bydelen/kommunen tilhører tidelen med høyest verdi (dvs. tidelen som er dårligst stilt) på samtlige levekårsindikatorer. Jo høyere verdi, jo flere levekårsproblemer er det sammenlignet med andre kommuner og bydeler. Indeksen er beregnet for 675 kommuner/bydeler i 2002.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Tabell 3.1 Indeks for levekårsproblemer – storbyer og resten av landet, 1996 og 2001
  19962001
Oslo i alt7,26,8
-Ytre vest2,32,8
-Indre vest5,44,9
-Indre øst9,89,7
-Ytre øst, gamle drabantbyer6,96,9
-Ytre øst, nye drabantbyer7,68,5
Bergen, Trondheim, Stavanger6,56,0
Mellomstore byer eller byområder17,16,8
Mindre byer26,86,4
Landet forøvrig5,45,4
Alle kommuner og bydeler (uvektet)5,55,5

1 Sarpsborg, Fredrikstad, Drammen, Porsgrunn/Skien, Kristiansand, Sandnes, Tromsø

2 Moss, Tønsberg, Sandefjord, Larvik, Hamar, Lillehammer, Gjøvik, Haugesund, Ålesund, Bodø

Kilde: SSB

Tabell 3.2 Dårlige levekår – Levekårsindeks for endel kommuner eller bydeler/kommunaldistrikter
NavnVerdiInnbyggertall
Gamle Oslo, Oslo9,825 682
Grünerløkka-Sofienberg, Oslo9,826 857
Sagene-Torshov, Oslo9,428 129
Sentrum, Kristiansand9,219 982
Saupstad, Trondheim8,813 404
Storhaug, Stavanger8,811 244
Stovner, Oslo8,821 355
Kragerø8,610 610
Grorud, Oslo8,617 390
Helsfyr-Sinsen, Oslo8,621 660
Sentrum, Fredrikstad8,628 253
Kristiansund8,617 009
Lenvik8,611 080

Bydeler og kommuner som tilhører de fem prosent dårligst stilte av alle kommuner og bydeler med minst 10 000 innbyggere, etter verdi på indeksen for levekårsproblemer (verdi 8,6 eller høyere). 2001.

Kilde: SSB

Tabell 3.2 viser derimot en tydelig tendens til en konsentrasjon av bosatte med levekårsproblemer i bestemte deler av de større byene, framfor alt sentrumsbydelene.

Bydelene i Oslo indre øst skiller seg ut, også ved sitt høye innbyggertall. Av andre områder med mer enn 10 000 innbyggere er det Storhaug i Stavanger, Sentrum i Kristiansand, Saupstad i Trondheim og Stovner i Oslo som ligner mest på Oslo indre øst mht. konsentrasjon av levekårsproblemer. I mellomstore byer som Gjøvik, Moss, Drammen, Porsgrunn, Larvik, og Ålesund finner vi mindre distrikter med lignende konsentrasjoner.

Alt i alt er det en betydelig stabilitet fra 1996 til 2001 i hvilke områder som har mange innbyggere med store levekårsproblemer. Blant folkerike bydeler (minst 10 000 innbyggere) er de mest påfallende endringene fra 1996 til 2001 at Sentrum i Sarpsborg og Sentrum i Trondheim ikke lenger er på listen over bydeler med sterkest problemkonsentrasjon. Indeksverdien for Sentrum i Trondheim sank fra 8,8 i 1996 til 7,6 i 2001. Dette faller sammen med en relativt sterk vekst i andelen av befolkningen med høyere utdanning i denne bydelen, i kontrast til den atskillig svakere veksten i Saupstad. Den tydeligste endringen i negativ retning gjelder de nye drabantbyene i Oslo ytre øst. Særlig nedgangen i arbeidsledigheten i disse bydelene var mindre enn i landet for øvrig, utviklingen i tallet på voldstilfeller har også vært mer negativ, og det har vært en noe sterkere vekst i tallet på uførepensjonerte i aldersgruppen 50-66 år enn i landsmålestokk. De nye drabantbyene har en økende overrepresentasjon av personer med bakgrunn fra ikke-vestlige land og personer med lav utdanning. Fra 1998 til 2001 gikk andelen ikke-vestlige innvandrere svakt ned i indre øst og økte med vel fem prosentpoeng i de nye drabantbyene. De nye drabantbyene forsterket sin posisjon som bydelene med den sterkeste konsentrasjonen av ikke-vestlige innvandrere i Oslo (og med det også i landet som helhet). Vel 4 av 10 ikke-vestlige innvandrere bor i Oslo.

Konsentrasjonen av personer med levekårsproblemer i Oslo indre øst er enestående i landsmålestokk. Bare fire Finnmarkskommuner hadde høyere verdi på indeksen for levekårsproblemer i 2001 enn bydelene i indre øst. I den andre enden av fordelingen (verdi 2,5 eller bedre) er det en stor overvekt av småkommuner i Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane samt Møre og Romsdal. Av de 27 bydelene med verdi 2,5 eller lavere er over halvparten lokalisert i Bærum, Asker og Oslo ytre vest. Befolkningsmessig ligger tyngdepunktet i Bekkestua/Sandvika i Bærum (vel 73000 innbyggere) og bydelene Vinderen, Ullern og Sogn i Oslo ytre vest (vel 62000 innbyggere).

Oslo er med andre ord kontrastenes by, hvor vi både finner landets sterkeste konsentrasjon av personer med de nevnte levekårsproblemene og landets sterkeste konsentrasjon (sammen med deler av Bærum) av personer uten slike problemer.

Pressområder preges av en del miljøulemper. Mye trafikk fører til luft- og støvforurensing, kødannelser og økt reisetid. Byspredning fører også til økt reisetid. Tettbebyggelse går på bekostning av sollys, grønne områder og fritidsarealer. I mange storbyområder er enkelte områder sterkt preget av slike kostnader, mens andre i liten grad er preget. Prisnivået på boliger følger i betydelig grad disse miljøaspektene. Det er derfor tendenser til at lavinntektsgrupper bor i miljøbelastede områder. Internasjonalt har en sett store områder preget av håpløshet og konsentrasjon av mennesker med problemer. Ulikheter i levekår i Norge viser visse trekk av det samme.

En indikator på integrasjon og like muligheter for alle kan være om mennesker med ulike forutsetninger bor atskilt fra hverandre i byens geografi. Internasjonalt er det utviklet metoder for å studere dette. I USA og flere vest-europeiske land er det stor avstand mellom ulike sosioøkonomiske grupper og etniske grupper. Det ytrer seg i klar segregasjon av disse gruppene. SSB har gjennomført studier av segregasjon i norske storbyer. En hovedkonklusjon er at segregasjonen ikke er sterk. I Oslo må ca 34 prosent av de ikke-vestlige innvandrerne flytte til en annen bydel i Oslo for at de skal bli likt fordelt med befolkningen av ikke-innvandrere. (En slik teoretisk betraktning viser hvordan en anerkjent indeks for segregasjon er bygd opp.) Vi finner likevel en sterk bokonsentrasjon av innvandrere i noen bydeler. Mønsteret er i endring. Når vi ser på barnebefolkningen er bokonsentrasjonen og segregasjonen sterkere enn for voksne. Skoler og barnehager blir derfor sterkere preget av det ulike mønsteret i bosetting. Ulike økonomiske ressurser og prisforskjeller i boligmarkedet bidrar til at vi får en slik fordeling av vanlige nordmenn og ikke-vestlige innvandrere. Også når vi ser på fordelingen av innbyggere etter utdanningsnivå får vi slående klare mønstre. I Oslo vet vi at disse mønstrene slår ut som ulikhet i dødelighet i ulike bydeler.

3.7.2 Inntektsforskjeller

Fordelingen av personlig inntekt er skjevere i storbyene enn i resten av landet, skjevest i Oslo. For lavinntektsgrupper blir levekårene ofte vanskeligere på steder med store inntektsforskjeller. Dette kan bl.a. skape problemer i forhold til sosiale aktiviteter, ikke minst for barn. I storbyene er pris- og kostnadsnivået også høyere fordi stor etterspørsel og mange personer med høy inntekt bidrar til å heve nivået. Boligmarkedet gir sannsynligvis det tydeligste eksempelet på denne effekten, men også på andre områder, som innen tjenesteyting, kan vi finne tilsvarende. På andre områder enn bolig er det ofte enklere å øke tilbudet slik at effektene blir mindre.

Inntektsfordelingen i de fire største byene og resten av landet er vist i tabell 3.4. I en boks står også inntektsbegreper mv som SSB bygger på. Tabellen er ordnet i ti like store grupper av personer etter størrelsen på husholdningsinntekt per forbruksenhet. Tabellen kan leses slik: I Oslo har de 10 prosent som tjener minst til sammen 2,9 prosent av inntektene. De 10 prosent som tjener mest har til sammen 27,2 prosent av inntektene i Oslo. Om vi slår sammen i større grupper, har de 30 prosent med best inntekt nær 52 prosent av inntektene, mens de 30 prosent med lavest inntekt har 14,2 prosent av inntektene. Dette har betydning for storbyen som levekårsarena, og kommer for eksempel til uttrykk i boligpriser og fordelingen av boforhold i ulike deler av byen.

Tabell 3.3 Inntektsfordelingen (desiler) i Oslo, andre storbyer, hele landet i 2000
Prosent av samlet personinntekt etter skatt
InntektsgruppeOsloBergen, Trondheim, StavangerHele landet
12,94,34,3
25,25,96,0
36,16,66,8
47,17,37,6
58,08,18,4
68,99,09,2
710,010,010,1
811,211,011,3
913,412,613,0
1027,225,123,4
100,099,9100,1
Statistiske mål på fordeling – antall observasjoner
Gini-indeks0,3220,2750,261
Standardavvik(0,017)(0,021)(0,006)
Antall observasjoner.1 486130912 756

Gini-koeffisienten varierer fra 0 til 1. Dersom G er lik 0 er all inntekt helt likt fordelt, mens G lik 1 betyr at en person eller ­husholdning mottar all inntekt. Jo større indeksverdi, jo større ulikhet.

Kilde: SSB

Boks 3.7 Personers inntekt (etter skatt) per forbruksenhet

Tabell 3.3 er basert på gruppering av husholdningsinntekt per forbruksenhet. Inntektene i en husholdning fordeles på husholdnings­medlemmene etter visse regler, og statistikken kan være egnet til å sammenligne inntekt i forhold til forsørgelsesplikter.

Den første inntektsgruppen (desil 1) utgjør den tidelen av personene som har lavest inntekt etter skatt per forbruksenhet, mens den siste inntektsgruppen (desil 10) angir tidelen med de høyeste inntektene. Vi viser til vedlegg 3 om inntektsforskjeller og lavinntekt for nærmere definisjoner av inntektsbegrep, beregning av inntekt pr forbruksenhet mv.

Statistikken viser store endringer siden 1986 (se tabell i vedlegg 3). I 1986 disponerte den høyeste inntektsgruppen (tidelen) i Oslo drøyt 5 ganger så høy inntekt som den laveste inntektsgruppen. I 1996 er dette forholdstallet nesten doblet. De tre andre storbyene, Stavanger, Bergen og Trondheim, har hatt en mindre vekst i ulikhetene enn Oslo. Men fra 1996 til 2000 har fordelingen i Oslo vært mer stabil, mens konsentrasjonen av inntekter i høyeste desil har økt utenfor Oslo. Hvis en sammen­ligner inntektsulikheter (Gini-koeffisient), ­finner vi at denne økte med om lag 35 prosent i Oslo, 25 prosent fra 1986 til 1996 for Bergen, Trondheim og Stavanger samlet og 16 prosent for hele landet. Fra 1996 til 2000 har ikke dette ulikhetsmålet endret seg for Oslo, mens det er en tendens i retning av at inntektsulikheten har fortsatt å øke i de tre andre storbyene sett under ett. For hele landet økte Gini-koeffisienten med 7 prosent fra 1996 til 2000.

Det er grunn til å tro at den relativt dårlige inntektsutviklingen til de laveste inntektsgruppene, spesielt i Oslo, henger sammen med økt innslag av innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn med dårlig tilknytning til arbeidsmarkedet.

Figur 3.14 Stor-Osloregionen, bosettingsmønster 2002

Figur 3.14 Stor-Osloregionen, bosettingsmønster 2002

Figur 3.15 Stor-Osloregionen, befolkningsendring 1995 - 2002

Figur 3.15 Stor-Osloregionen, befolkningsendring 1995 - 2002