Velgere, valgordning, valgte

9.3 IKT og demokrati 1

Utviklingen innenfor data- og telekommunikasjon har ekspandert i et stort tempo fra 1970-tallet og frem til i dag. Utvalget mener det er en viktig oppgave å drøfte hvordan den nye teknologien kan påvirke forutsetningene for det representative demokratiet.

En radikal visjon er at informasjonsteknologien vil medvirke til at de direkte formene for demokrati utvikler seg på bekostning av klassiske representative institusjoner. Ross Perot er et eksempel på en representant for denne visjonen. I den amerikanske valgkampen i 1992, lanserte han ideen om elektroniske stormøter, møtesteder der befolkningen både kunne diskutere og fatte konkrete beslutninger. Han ville i tillegg gå av som president om tilstrekkelig mange skulle kreve det via telefon, faks eller e-post. En mer dyster visjon er at datateknologien utgjør en trussel mot demokratiet. Resultatet vil bli nye former for demokratisk ulikhet, de kunnskapsrike vil utgjøre fremtidens politiske eliter.

Debatten fokuserer således sterkt på hvilke konsekvenser den nye teknologien kan ha for det representative demokratiet. Merkelapper som «digitalt demokrati», «virtuelt demokrati», «elektronisk demokrati», «cyber demokrati», «tele – demokrati», og «trykk knapp – demokrati» er benyttet for å beskrive fremtidens folkestyre (Åström 1999). All informasjon blir tilgjengelig for alle, avstanden mellom borgerne og politikerne reduseres. Den store interessen for temaet demokrati og teknologi betyr ikke at kunnskapen om hvordan teknologien kan påvirke måten demokratiet fungerer på er like omfattende. Det er få konkrete empiriske studier av slike effekter, men rikelig med litteratur, som spekulerer i ulike argumenter for og imot digitalt demokrati, eller om mulige politiske effekter (Åström Ibid).

Datateknologien er blitt en viktigere del av hverdagen for den enkelte nordmann. Norsk Gallup har studert innbyggernes IT vaner så langt tilbake som 1996, tendensen er rask vekst på alle fronter. Mens 822 000 nordmenn hadde tilgang til nettet i 1996, er tilsvarende tall i dag 2,2 millioner. Økningen har vært størst i de private husholdningene. Mens 200 000 nordmenn hadde tilgang hjemme i 1996, oppgir 1,5 millioner det samme i dag. 798 000 husstander er i dag koplet til internett (58 000 i 1996). Med hensyn til bruk oppgir hele 1,7 millioner personer over 13 år at de har vært på nettet de siste 30 dagene. 900 000 oppgir at de surfer på nettet daglig. Unge menn med høy utdanning utgjør den største brukergruppen, men kjønnsforskjellene ser ut til å jevne seg ut (44 prosent kvinner og 56 prosent menn i dag). Det hører med at av trafikken på internett går til sider med pornografisk innhold, samtidig som en stor del av trafikken ellers er ren kommersiell virksomhet (Barber 1999).

Begrepet elektronisk demokrati har ingen entydig definisjon (Olsson 1999). Det dreier seg om hvordan ulike IT – baserte løsninger kan benyttes til å styrke borgernes innvirkning i den demokratiske prosessen. Debatten går på hvordan dette rent praktisk skal organiseres. En variant er altså at datateknologien, på en annen måte enn før, åpner for at borgerne mer direkte kan delta i å fatte politiske beslutninger. Det representative demokratiet sees gjerne på som en praktisk nødløsning, teknologien åpner for en videreutvikling. Dette er tesen om «det raske demokratiet» der individuelle holdninger kan registreres på nettet på en rask og effektiv måte. Perspektivet er ekstremt individorientert, det er den selvstendige «cyberborger» som skal erstatte de tradisjonelle, kollektive, representative institusjonene. Elektroniske opinionsmålinger, daglige eller tette avstemminger på nettet, utgjør hovedkomponentene i fremtidens demokrati. Mot dette synet står talsmenn for det «sterke demokratiet», eller «diskusjonsdemokratiet». Her er budskapet det motsatte, det handler om å få tempoet ned, om å rydde plass for den gode diskusjonen, og den offentlige politiske samtalen.

Den radikale visjonen om IT og demokrati, undervurderer den betydningen som diskusjon og politisk lederskap har for politikken. Politisk lederskap handler ikke om å passivt registrere den til enhver tid rådende folkemeningen, men om å gå foran, og aktivt bidra til meningsdannelsen i samfunnet. Det er en risiko for at den tid som kreves for å søke kunnskap, diskusjon og ettertanke går tapt i det raske demokratiet. At det er mulig å gjøre ting raskt, er ikke et argument for at det bør skje raskt. Demokratiet krever diskusjon og tålmodighet (Barber 1999). Det å stemme direkte via datamaskinen fører til at folket slipper unna den politiske prosessen, slipper å ta ansvar for egne standpunkter i møte med andre. Barber beskriver det slik (1999 s. 21);

«Från att ena stunden välja mellan musikspår på en MTV-webbsida – tittar du på Madonna eller Garth Brooks? – och i nästa besluta om vi ska bomba Serbien tillbaka till stenåldern – eller inte!». Att flytta runt mellan val och dagordningar som ibland saknar betydelse och är helt privata och andra gånger har enorma konsekvenser och är offentliga, kan inte vara ett lämpligt sätt att söka få till stånd demokratisk beslutsfattande».

«Trykk–knapp-demokratiet» er modellen for den som ønsker seg mer direkte demokrati og større tempo i politikken. Perspektivet representerer en katastrofe for den som vil dra tempoet ned. Å starte diskusjonen om «elektronisk demokrati» med tekniske modeller er å begynne i feil ende. Utgangspunktet bør være å konkretisere hva en vil med demokratiet før en eventuelt gjør det elektronisk. Åström (1999 s. 322) understreker at svaret på spørsmålet om informasjonsteknologien kan bidra til å utvikle demokratiet, ikke er «ja» eller «nei», men «hvilket demokrati»? Et mer edruelig ut-gangspunkt er spørsmålet om hvorvidt datateknologien kan bidra til at borgere som ikke engasjerer seg i politiske spørsmål deltar i diskusjoner, og gir uttrykk for sine holdninger.

Folkestyre handler om å utvikle metoder som borgerne kan ta i bruk for å diskutere og fatte politiske beslutninger. Den nye teknologien kan utvilsomt være et positivt bidrag i så måte. Tilgangen på politisk informasjon øker, det samme gjør innsynet, samtidig som teknikken kan benyttes som en ny arena for diskusjon og debatt. Teknologien kan skape nye møtearenaer, danne grunnlaget for elektroniske stormøter og diskusjoner som ellers ikke ville vært mulige. For de politiske partiene, som i dag får sine budskap filtrert via media, åpner teknologien for mer direkte kommunikasjon. Partiene kan, via nettet, danne nye arenaer for debatt, fange opp nye trender og prøve ut ideer og programmer. Teknologien kan videre gi effektivitetsgevinster i offentlig sektor. Borgerne kan få anledning til å formulere spørsmål og kommunisere med det offentlige 24 timer i døgnet. Datateknologien kan gi en forvaltning som både fungerer bedre og koster mindre. På den andre siden kan et økt innsyn også redusere tjenestemennenes handlingsrom, og øke arbeidsbyrden.

Et mer negativt perspektiv for folkestyre er at mer informasjon ikke nødvendigvis fører til mer kunnskap. Tesen om informasjonsoverflod beskriver nettopp situasjoner der økte mengder informasjon rent faktisk hindrer kunnskapsutviklingen, heller enn å understøtte den. Den elektroniske kommunikasjonen kan bidra til å fragmentere, og anonymisere politikken. Debatten kan splittes opp på ulike arenaer, helheten og sammenhengene går tapt. På en anonym politisk arena trenger en ikke forsvare egne holdninger og standpunkter. Svært mye av den virtuelle dialogen på nettet går mellom mennesker som allerede har felles holdninger. Det er kommunikasjon mellom spesielle mennesker, med spesiell kunnskap og spesielle interesser. Endelig risikerer en at det kan bli vanskelig å ivareta demokratiets ideal om at alle skal ha lik rett til å delta i det politiske fellesskapet. Det elektroniske demokratiet kan bli de unge og sosialt velfødde sitt demokrati.

Politisk kultur er en viktig faktor når en vil kategorisere ulike syn på IT og demokrati (Ilshammar 1999). Det konvensjonelle synet, at IT er et redskap som kan bidra til å videreutvikle det klassiske parlamentariske systemet, dominerer i den europeiske debatten. Den radikale visjonen er toneangivende i den amerikanske debatten. De konkrete forsøkene som utføres internasjonalt ligger svært nært det europeiske perspektivet. Datateknologien benyttes primært for å spre informasjon, gi service og legge rammer for å diskutere ulike samfunnsspørsmål. I fronten ligger amerikanske kommuner som Santa Monica, Glendale og Pasadena, mens europeiske kommuner som Amsterdam og Bologna også aktive. Norske kommuner er, som det vendes tilbake til, også i gang med forsøk. La oss se på noen trender.

9.3.1 IKT og informasjon

De fleste prosjekter med stempelet «elektronisk demokrati» er primært rettet mot å fore borgerne med samfunnsinformasjon. I Norge er slike forsøk initiert innenfor rammene av det tradisjonelle representative demokratiet. Samtlige partier som er representert på Stortinget har for eksempel egne hjemmesider, og aktiviteten på sidene er økende. Arbeiderpartiets stortingsgruppe rapporterer at langt flere tar direkte kontakt via e-post i dag, enn for bare få år siden 2 . Et annet eksempel er Kommunal- og regionaldepartementets valgside, som ble introdusert i 1999. Her finner en informasjon om alt fra hvordan velgerne kan rette på listene, til navn på registrerte politiske partier (se www.valg.dep.no ) 3 . I kommunene har utviklingen gått noe senere, 230 av landets 435 kommuner har så langt etablert egne hjemmesider på internett (Aftenposten 12. august 2000) 4 . Av fylkeskommunene er det bare Finmark fylkeskommune som mangler egne hjemmesider. I tillegg til dette har de fleste offentlige etater utviklet hjemmesider med sikte på å informere borgerne. Kommunenes Sentralforbund har også hatt temaet IT og «teledemokrati» som et satsingsområde på 1990-tallet. Modalen kommune, i Hordaland fylke, har fått unike muligheter til å ta i bruk IT løsninger. Alle innbyggerne i kommunen har fått internett gratis installert på sine TV- apparat, satsingen er et pionerprosjekt levert og betalt av et privat firma (Bergens Tidende 31.05.00). I følge kommunens rådmannen skal dette øke kunnskapsnivået, kommunen skal bruke fjernundervisning aktivt, målstyre informasjonen samtidig som innbyggerne får en direkte toveis kommunikasjon med kommunen. I Norge finner en, i motsetning til for eksempel i USA, ingen offentlig uavhengige informasjonsbaser for velgerne. Mest kjent er «Vote Smart Web», som tilbyr omfattende informasjon om politikernes bakgrunn, merittliste, og politiske holdninger ( www.vote-smart.org ). En annen nettbasert organisasjon med fokus på velgerinformasjon er «The Democracy Network» i Los Angeles ( www.dnet.org ).

9.3.2 IKT og politisk debatt

Nettsider der borgerne oppmuntres til å lufte sine holdninger i konkrete politiske saker er ikke like vanlig. De fleste norske partier legger derimot til rette for en programdebatt på internett. Formelt medlemskap er ikke lenger et krav for å delta i interne partipolitiske debatter. Arbeiderpartiet understreker at borgernes synspunkt systematiseres, det gis tilbakemelding på de synspunkter som kommer til uttrykk. For partiene kan teknologien utvilsomt legge grunnlag for bredere og grundigere diskusjoner. Andre eksempler på IT-baserte debattfora finner en i KS sitt satsingsprosjekt. Troms Fylkeskommune har satt i gang et forsøk der nettet tas i bruk for å få til en dialog mellom fylkeskommunen og befolkningen. Internett er tilgjengelig via de lokale bibliotekene i tre kommuner – Berg, Skjervøy og Kvæfjord (http://nettaktor-troms-f.kommune.no). Borgerne får, via nettet, anledning til å stille spørsmål og kommentere ulike fylkeskommunale saker. Kongsberg kommune har utviklet Kongsberg- Web’ns debattforum ( www.konsberg.net/debatt/ ). Her oppmuntres innbyggerne til å delta i direkte politiske diskusjoner på nettet. Internasjonalt er Usenet News verdens største diskusjons- og konferansesystem på nettet. Usenet News rommer tusenvis av diskusjonsgrupper med de mest tenkelige (og utenkelige) tema. Få har politisk relevans, men noen legger til rette for en diskusjon om sentrale samfunnsspørsmål. Minnesota E-Democracy har fått størst internasjonal oppmerksomhet. Prosjektet ble startet i 1994 av Steven Clift, en 24 år gammel student i statsvitskap fra Minneapolis ( www.e-democracy.org/ ). Hans utgangspunkt var å etablere en nettside der velgerne kunne finne informasjon om kandidatene i forkant av valgene. Teknisk støttes prosjektet av byens lokale nettverk, Twin Cities Freenet (TCFN). I dag inneholder nettsiden en e-post basert diskusjonsliste, de som skriver innlegg får disse distribuert til samtlige abonnenter. Det skrives omtrent 450 innlegg i måneden, og listen har reell politisk innflytelse. Mange av de 400 abonnentene tilhører den politiske eliten i Minnesota, samtidig som både journalister og politikere er registrert som aktive brukere.

Datateknologien har, uten tvil, skapt en ny arena for politisk debatt. Norsk politisk debatt vil nok i fremtiden i økende grad gå for seg elektronisk. Borgerne kan, allerede i dag, enten organisert eller på individuelt grunnlag, gi direkte uttrykk for hva de mener om konkrete politiske forslag og reformer. Utviklingen er ikke uproblematisk. Det bør legges til rette for at flest mulig har anledning til å delta. Det er viktig å hindre at teknologien skaper demokratisk ulikhet. Politisk innflytelse er ikke nødvendigvis avhengig av at en får anledning til å uttrykke seg, men heller av å få andre til å lytte. Åpner en for IT baserte offentlige diskusjonsfora, må noen ta ansvar for at diskusjonen systematiseres, og at det gis tilbakemelding. Får folket anledning til å kommentere forslag til ny politikk uten å få tilbakemelding, kan slike elektroniske møteplasser fremstå som ren symbolpolitikk. Videre er de fleste såkalte virtuelle samfunn er svært så avgrensede interessefellesskap, det er spesielle grupper med felles identiteter og holdninger som kommuniserer med hverandre. Barber (1999) mener at ett viktig kjennetegn ved den nye teknikken er tendensen til segmentering og splitting. Informasjonen blir ikke mer generell, men mer spesialisert. Demokratiet blir aldri avhengig av teknikken, men av den kvalitet som ligger i de politiske institusjonene og hos den enkelte borger.

Diskusjonen om forholdet mellom teknologi og demokrati handler om hvilken type demokrati en ønsker at informasjonsteknikken skal fremme (SOU 2000: 1). Den teknologiske utviklingen innebærer at det er teknisk mulig for eksempel å gjennomføre langt flere folkeavstemninger. Dette kan gjøres rakst og enkelt over internett med ja/nei knapper og med bakgrunn i et materiale som borgerne har fått tilsendt på forhånd. Det har til og med blitt foreslått å helt avskaffe representative organer og innføre elektronisk demokrati. Slike forslag overser at lovgivning er et resultat av kompliserte politiske forhandlinger, debatter og kompromisser, som gir rom for å innarbeide hensynet til mindretallet (Koch og Togeby 1999). Teknologien har i seg selv ingen egen dynamikk, demokratiet blir ikke elektronisk av seg selv. En vet foreløpig lite om hvordan demokratiet påvirkes av den nye teknologien. For de politiske partier har teknologien hatt en positiv effekt. Det interne partidemokratiet styrkes ved at det er åpnes for bredere og grundigere diskusjoner. Teknologien benyttes videre for å øke informasjonen fra politiske og offentlige institusjoner, offentlig sektor er utvilsomt blitt mer tilgjengelig for befolkningen. Datateknologien representerer i så måte et viktig supplement til det representative demokratiet. Det bør, og blir, i større grad lagt til rette for elektronisk saksbehandling. Borgerne bør også, i større grad enn i dag, kunne kommunisere med det offentlige 24 timer i døgnet. Denne utviklingen innebærer at en må ha et bevisst fokus på tilgjengeligheten også for de grupper som ikke behersker teknikken. Utviklingen av kommunale servicekontor er et viktig i så måte. Offentlig innsyn er videre et viktig demokratisk prinsipp, og må være et sentralt mål for offentlig sektor. Den nye teknologien gjør det enklere å legge til rette for et så omfattende innsyn som overhode mulig.

Utvalget går videre inn for at det bør gjennomføres forsøk med siktemål å øke kunnskapen om effekten av databaserte løsninger for valg (se kapittel 5 avsnitt 5.1.4). Teknikken bør kunne utvikles i skolevalgene, eller prøves ut med terminal baserte løsninger i valglokalene i en, eller flere, kommuner. Databaserte løsninger kan også tas i bruk for å lette tilgjengeligheten for nordmenn som er bosatt i utlandet.