Økonomibestemmelsene
Kommunale låneopptak til
kirkelige formål – kommuneloven § 50
Sak 02/2768 Kommuneloven § 50 nr.
1
Departementet mottok en henvendelse
fra Kultur- og kirkedepartementet om kommuners adgang til å ta opp
lån til kirkelige formål etter de siste endringene i kommuneloven §
50. I henhold til denne bestemmelsen ”kan kommuner ta opp lån til å
finansiere investeringer i bygninger, anlegg og varige driftsmidler
til eget bruk”.
Departementet uttalte at kravet til
”eget bruk” begrenser kommunenes låneadgang til kommunens egne
anskaffelser. I utgangspunktet faller derfor anskaffelser foretatt
av andre utenfor kommunenes låneadgang. Ved vurderingen av om
anskaffelsene er foretatt av kommunen selv legges det avgjørende
vekt på eiendelens reelle, og ikke dens formelle, eierforhold. Her
er disposisjonsretten, herunder ansvaret for forpliktelser og
fordringer knyttet til eiendelen, av stor betydning.
Selv om kommunene ikke kan anses
som reell eier av kirkens eiendeler, har kommunene ved kirkeloven §
15 særlig adgang til å ta opp lån for de angitte formål innenfor de
rammer som kommuneloven setter for øvrig. Kommunal- og
regionaldepartementet sluttet seg således til Kultur- og
kirkedepartementets vurdering om at låneadgangen også må romme
kommunenes forpliktelser for bygg og anlegg gitt i særlov.
Kommunal- og regionaldepartementet presiserte at kommunenes
låneadgang etter kommuneloven gjelder investeringer i bygninger,
anlegg og varige driftsmidler og ikke den løpende drift, jf. også
Ot.prp. nr. 64 (1994-1995) på side 57.
Saldering av
årsbudsjett
Sak 02/4426 Kommuneloven §§ 46 nr.
5, 46 nr. 7 og 48 nr. 3.
Departementet fikk en henvendelse
fra et fylkesmannsembete vedrørende en kommunes saldering av
årsbudsjettets driftsdel med inntekter fra salg av aksjer
klassifisert som finansielle anleggsmidler.
Departementet viste til at
årsbudsjettet skal deles inn i en driftsdel og en investeringsdel
etter angitte bestemmelser i forskrift om årsbudsjett av 15.12.2000
og etter god kommunal regnskapsskikk.
Kommunens begrunnelse for saldering
av årsbudsjettet med salgsinntekter fra aksjesalg var at gjeldende
kommunelov § 46 nr. 7 ikke angir regler for at en kommune må
avsette midler til bestemte formål, i motsetning til tidligere
lovbestemmelser. Det ble videre vist til at bestemmelsen i
kommuneloven av 1992 § 48 nr. 2, som satte særskilte begrensninger
på disponering av inntekter fra salg av fast eiendom, er tatt ut
fra gjeldende kommunelov. Kommunen viste også til at kommunestyret
etter kommuneloven § 48 nr. 3 skal angi disponering av
regnskapsmessig overskudd, men at det i samme bestemmelse ikke er
angitt krav om at overskuddet skal disponeres til bestemte formål.
Kommunen begrunnet dessuten salderingen med at det etter
kommuneloven av 1992 § 48 nr. 2 var åpning for at departementet i
særlige tilfeller, for eksempel ved en vanskelig økonomisk
situasjon, kunne dispensere fra forbudet om å saldere driften
med midler fra salg av fast eiendom.
Departementet pekte på at en ved
tolking av lov og utøving av skjønn må ta utgangspunkt i god
kommunal regnskapsskikk og i motivene og intensjonene bak
regelverket. Departementet kunne ikke se at kommuneloven §§ 46 nr.
7 og 48 nr. 3, eller sågar en vanskelig økonomisk situasjon i
kommunen, gir åpning for bruk av inntekter fra salg av eiendom i
driften, og sluttet seg med det til fylkesmannsembetets
vurdering.
Tolkning av krav i kommuneloven
§ 46 om saldert årsbudsjett
Sak 02/6773 Kommuneloven § 46 nr.
3
Departementet fikk spørsmål om
føring av ”effektivisering” som inntekt i årsbudsjettet kan anses å
være i tråd med kommunelovens krav til balanse og realisme.
Departementet viste til at kravet om realisme innebærer at de
bevilgninger og de inntekter som årsbudsjettet bygger på skal
basere seg på hva som kan påregnes. Departementet viste også til en
tidligere uttalelse i et brev av 10.5.02 til kommunene der det ble
pekt på at ”uspesifiserte innsparinger” ikke anses som inntekt i
forhold til vurdering av grunnlaget for registrering i ROBEK etter
kommuneloven § 59a nr. 1 bokstav a og b. I tråd med dette
konkluderte departementet med at ”effektivisering” ikke kan regnes
som inntekt i årsbudsjettet.
Finansielt salg av
konsesjonskraft og forholdet til kommuneloven
§§ 50 nr 1 og 59 a nr. 1
Sak 02/4393 Kommuneloven § 50 nr. 1
jf. 59 a nr. 1
Departementet fikk en henvendelse
fra et fylkesmannsembete om finansielt salg av konsesjonskraft og
forholdet til kommunelovens regler om låneopptak. Bakgrunnen for
saken var at en kommune hadde inngått en avtale som sikret prisen
på kommunens konsesjonskraft i 10 år fremover. Denne
kontantstrømmen ble gjennom en rentebytteavtale med en
finansinstitusjon avtalt å komme til utbetaling til kommunen
gjennom et engangsbeløp tilsvarende kontantstrømmens nåverdi.
Revisjonen i vedkommende kommune mente at avtalen måtte likestilles
med lån.
Departementet tok utgangspunkt i at
begrepet lån ikke er definert i kommuneloven, men at begrepet må
ses i sammenheng med de hensyn kommuneloven er ment å ivareta,
herunder nasjonale hensyn og hensynet til en sunn kommunal
økonomiforvaltning. I lys av balansekravet mente departementet at
rentebytteavtalen for så vidt har de samme økonomiske realitetene
som et lån, men at grunnlaget for bestemmelsen i § 50 nr. 1,
herunder det finansielle ansvarsprinsipp og hensynet til et stabilt
aktivitetsnivå i kommunene, tilsier at avtalen ikke kan likestilles
med et lån.
Avgrensning mellom drifts- og
investeringsregnskap
Sak 03/1417 Kommuneloven § 46 nr.
5
Departementet fikk en henvendelse
fra et fylkesmannsembete om den nærmere avgrensningen mellom
drifts- og investeringsregnskapet. Embetet viste til at det i
høringsutkast nr. 4 fra foreningen for god kommunal regnskapsskikk
om standard for avgrensningen mellom drift og investering uttrykkes
et annet standpunkt for avgrensningen enn den tolkningen som ligger
i kommentarene til kommuneloven i Overå/Bernt (2001) s. 338 og 359.
Embetet pekte også på at høringsutkastet ikke var formelt
vedtatt.
Departementet viste til
spesialmotivene til kommuneloven § 46 nr. 5 der det heter at den
nærmere vurdering av om en inntekt eller utgift tilhører drifts-
eller investeringsdelen foretas ut fra god kommunal regnskapsskikk.
Departementet uttalte videre at prosessen fram mot etablering av
regnskapsstandarder vil strekke seg over flere år fra
høringsutkast, foreløpig standard og til kommunal
regnskapsstandard, der de ulike ledd vil ha betydning for praksis
og dermed også for vurderingen i den enkelte sak. I leddene før
fastsetting av kommunal regnskapsstandard går skillet primært på
formell binding, og ikke på de faglige vurderinger.
Om kommunale foretak og
strykningsregler
Sak 02/6483 Forskrift om
årsregnskap og årsberetning for kommuner og fylkeskommuner
Departementet fikk en henvendelse
knyttet til reglene om pliktige strykninger i § 9 i Forskrift om
årsregnskap og årsberetning for kommuner og fylkeskommuner.
Spørsmål i saken var om et kommunalt foretak har anledning til å
avsette et regnskapsmessig mindreforbruk, når eierkommunen samme år
har et (uinndekket) regnskapsmessig merforbruk og om reglene om
årsavslutning i forskriften også skal omfatte kommunale foretak som
følger Forskrift om årsbudsjett, årsregnskap og årsberetning for
kommunale og fylkeskommunale foretak.
Departementet viste til Ot.prp nr
43 (1999-2000) hvor det heter om konsernregnskap at: "Departementet
har lagt til grunn at det er et særlig behov for å inkludere
virksomheter som er en del av kommunen som rettssubjekt i
konsernregnskapet. Dette skyldes at det ikke er noe rettslig skille
mellom økonomien til kommunen og slik virksomhet". Dersom et
kommunalt foretak fritt skulle kunne avsette et mindreforbruk,
samtidig med at kommunen hadde et (uinndekket) merforbruk, ville
dette samsvare dårlig med konserntanken, der et kommunalt foretak
er en del av kommunen som juridisk enhet. Dersom et kommunalt eid
selskap skal kunne se sin økonomi isolert fra kommunen, må
selskapet være en egen juridisk enhet (aksjeselskap).
Departementet konkluderte med at
regnskapsmessig mindreforbruk og frie fond i et kommunalt foretak
omfattes av strykningsreglene i § 9, på tilsvarende måte som
kommunens øvrige frie midler. Departementet uttalte at tilsvarende
konsernbetraktninger må gjelde dersom et merforbruk i foretaket
medfører at kommunen som helhet får et regnskapsmessig merforbruk.
I dette tilfellet vil det være kommunens samlede merforbruk etter
anvendelse av strykningsbestemmelsene, som må inndekkes.
Bruk av ansvarlig lån til
dekning av akkumulert underskudd
Sak 03/231 Kommuneloven § 46 nr 6,
Forskrift om årsbudsjett § 5
En kommune ba departementet om å
redegjøre nærmere for kommunelovens regler i § 46 nr 6 om skille
mellom drifts- og investeringsregnskapet. Kommunen hadde kommet i
en vanskelig økonomisk situasjon og ønsket å innfri sitt ansvarlige
lån i et kraftselskap for å benytte midlene til dekning av
akkumulert underskudd i kommunen. Kraftselskapet var tidligere
organisert som et interkommunalt selskap, og kommunen ga i
denne perioden avkall på driftsinntekter for å bygge opp
egenkapitalen i selskapet. Ved omdanning til aksjeselskap ble denne
egenkapitalen omdannet til et ansvarlig lån i selskapet. På denne
bakgrunn ønsket kommunen å anse disse midlene som
driftsinntekter.
Departementet var ikke enig i denne
vurderingen. Kommunens avgjørelse om å yte et ansvarlig lån, var
resultat av et bevisst valg kommunestyret tok den gangen. Midler
som en kommune mottar når et ansvarlig lån innfris, vil være en
ikke-løpende inntekt, jf ”Forskrift om årsbudsjett” §5.
Departementet viste videre til Høringsutkast nr 4 (HU nr 4) fra
Foreningen for god kommunal regnskapsskikk (GKRS) om å skille
mellom drifts- og investeringsregnskapet. Her fremgår det at
inntekter ved salg av anleggsmidler alltid skal regnes som
ikke-løpende og føres i investeringsrekneskapen. Med anleggsmidler
menes òg finansielle anleggsmidler som aksjer/andeler for varig eie
og utlån.
Om håndtering av innfridde
formidlingslån
Sak 02/1533 Kommuneloven § 50 nr. 7
c
Saken omhandler spørsmål knyttet
til kommunelovens § 50 nr. 7c om mottatte avdrag på formidlingslån.
Enkelte kommuner ønsker å sette av mottatte ekstraordinære avdrag
til fond for så å låne midlene ut på nytt. I henhold til
kommuneloven skal slike innbetalinger uavkortet nyttes til
nedbetaling eller innfrielse av innlån til kommunen. Departementet
konkluderte imidlertid med at slike ”re-utlån” kan gjennomføres
dersom ny låntager overtar opprinnelige låntagers forpliktelser.
Etter departementets oppfatning måtte utlån av midler som kommunen
hadde mottatt ved innløsningen av eldre utlån, betraktes som en
konvertering hvor utlånet hadde fått ny debitor. Dersom en debitor
overtar opprinnelig debitors forpliktelser, må det være
tilstrekkelig at forholdet balanseføres, og ikke resultatføres.
Dersom ny debitor får andre lånebetingelser enn opprinnelig
debitor, må kommunen få endret sine betingelser på innlånet. I
motsatt fall griper ordningen med formidlingslån direkte inn i
kommunens drift.
Innstilling om
årsbudsjett
Sak 02/711 Forskrift om årsbudsjett
§ 3
Departementet fikk spørsmål knyttet
til fylkesutvalgets behandling av årsbudsjettet. Det var ønskelig
med en nærmere presisering av begrepet ”innstilling” og hvilke krav
som settes til fylkesutvalgets behandling før innstilling gis til
fylkestinget.
Departementet viste til at begrepet
”innstilling” vil måtte tolkes ut fra de vilkår som fremgår av lov
og forskriften om årsbudsjett (og økonomiplan). I forskriften § 3
gis det utfyllende regler for fylkesutvalgets behandling av
årsbudsjettet. Videre fremgår det av kommuneloven § 45 nr. 2
at kommunestyret og fylkestinget selv vedtar årsbudsjettet og at
vedtak treffes på grunnlag av innstilling fra formannskapet eller
fylkesutvalget. På tilsvarende måte skal også økonomiplanen
behandles, jf. § 44 nr. 6. Dette innebærer at fylkesutvalget er
pålagt å ta stilling til administrasjonens framlegg til budsjett,
og tilkjennegi sine synspunkter til dette overfor fylkestinget ved
en innstilling med forslag til vedtak. Loven åpner imidlertid for
at fylkesutvalget kan fremme alternative forslag.
Departementet viste til at
forskriften om årsbudsjett § 3 første ledd bestemmer at samtlige
forslag som fremmes av fylkesutvalget skal tilfredsstille de krav
som er satt til budsjettets innhold og inndeling i forskriften. Det
kan dermed ikke fremmes ufullstendige forslag, for eksempel fra
administrasjonssjefen, med spesisfiserte og salderte
endringsforslag. Etter kommuneloven kan innstillingen bestå av
alternative forslag til årsbudsjett. Det skal da angis hvilke
medlemmer som stiller seg bak de ulike forslag. Navn på
enkeltmedlemmer vil måtte oppgis i de tilfeller hvor navn og
grupperinger ikke er tilstrekkelig jf. forskriften § 3 tredje
ledd.
Fylkesutvalget vil ha plikt til å
realitetbehandle alle forslagene, dvs. votere over disse for å vise
hvem av medlemmene i fylkesutvalget som står bak de enkelte. Videre
er det ikke noe i veien for at et forslag som er fremmet i
fylkesutvalget kan endres eller trekkes i fylkestinget av de som
har fremmet det. Det er heller ikke i strid med loven at et forslag
fremmes direkte i fylkestinget, selv om dette vil kunne være
uheldig i forhold til reglene om offentlig ettersyn.
Voteringsregler ved behandling
av årsbudsjett
Sak 02/360 Kommuneloven § 35 nr.
2 og 45 nr.1
En kommune ønsket å få belyst
muligheten av å benytte bestemmelsene i kommuneloven § 35 nr. 2 om
votering ved behandling av årsbudsjett og økonomiplan også i
forhold til bydelsstyrene, ved at disse bestemmelsene ble nedfelt i
internreglementet for disse. Bakgrunnen var et ønske om mest mulig
like regelverk på alle nivåer i kommunen.
Departementet viste til at
bestemmelsen etter sin ordlyd kun gjelder ved behandling av
økonomiplan eller budsjett i kommunestyret eller fylkestinget og
ikke i andre organer, heller ikke når disse har
beslutningsmyndighet i kraft av delegert budsjettkompetanse på sitt
område. Det er ikke holdepunkter i forarbeidene for å tolke
bestemmelsen slik at den også må sies å hjemle en regel om at
stemmeplikt skal gjelde ved bydelsstyrenes (kommunedelsutvalg)
fordeling av sin bevilgning av årsbudsjettet. I forhold til
bydelsstyrenes behandling av årsbudsjettet gjelder dermed
hovedregelen i kl. § 35 nr. 1, dvs. votering enkeltvis, slik at
flertallet avgjør. Bestemmelsen kan neppe fravikes ved at den i
internreglementet gjøres gjeldende for andre organ, jf.
kommuneloven § 29.