Historisk arkiv

Innlegg under Kulturrådets årskonferanse, 16. november 2011

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Kulturdepartementet

Kulturminister Anniken Huitfeldts innlegg under Norsk kulturråds årskonferanse på Lillehammer 16. november 2011.

Det er vel ikke tilfeldig at Kulturrådets årskonferanse avholdes på Lillehammer på høsten femti år etter han kom til byen. For det er 50 år siden Fjord kom hit. Romanfiguren i Dag Solstad bok, Roman 1987, som han fikk Nordisk Råds litteraturpris for.

Fjord kom til Lillehammer og fikk jobb i lokalavisa Dagningen. Hans jobb som journalist i denne arbeiderpartiavisa i 1961 var å fremstille regjeringen i best mulig lys. Til og med været måtte han få folk til å forstå ikke var så dårlig.

 ”Været i juli var bedre enn folk vil ha det til”, skrev Fjord i lokalavisa. Og Dag Solstad har fortalt meg at dette var en faktisk overskrift i avisa Dagningen. Kanskje ikke helt ulikt mitt oppdrag her i dag. Men faktum er at tilstanden i norsk kulturliv i dag er så god at det ikke er behov for at lokalavisa skriver ”Det går bedre med norsk kulturliv enn folk skal ha det til”.

For det er klart: Satsingen på kultur har aldri vært større enn det vi har sett de siste årene. Da jeg møtte min nye kollega, kulturministeren i Danmark og grunnleggeren av Kaospilotene, Uffe Elbæk, sa han at vi i Norge økte kulturbudsjettene fordi vi hadde så sterk økonomi. Da viste jeg han denne grafen, som viser utviklingen i det totale statsbudsjettet og kulturbudsjettet siden 2005.

Vi har de siste årene brukt mer penger enn noen gang. Til pensjoner, sykehus og politi. Vi har hatt råd til å satse på velferd. Den blå grafen viser at veksten i statsbudsjettet siden vi 2005 er på 55 %. Men kulturbudsjettet har økt enda mer. Det har økt med 79 %.

Det er differansen mellom disse grafene som er mest imponerende. Og da er det viktig å vite at historisk sett har ofte veksten i kulturbudsjettet ligget under veksten i det øvrige budsjettet.

Finansiering av kultur bør aldri overlates til markedet alene, heller ikke i en tid hvor privatøkonomien er så sterk som nå. For regjerningen mener offentlige kulturkroner gir en mer faglig og demokratisk fordeling av kulturmidlene, i tillegg til de private donasjonene og kulturtilbudene markedet gir oss.

Vårt naboland Sverige har valgt en annen retning. Der vil de ha skattelette så folk kan kjøpe mer kultur. Vi tror i stedet på et sterkt offentlig kulturbudsjett. Det har siden 2004 vært politisk uenighet om kulturløftet er et riktig mål. Regjeringen har fulgt opp målet, og vi gjorde det også i høst i det strammeste budsjettet vi noen sinne har lagt fram.

Hvor mye kulturen betyr for oss i dag, fikk vi se etter 22. juli. Dagen etter den nasjonale minneseremonien som Kulturdepartementet arrangerte, skrev Knut Olav Åmås at når ord og setninger kommer til kort, når vi kjenner kjernen av tragedien, spiller kunsten og kulturen fyller en uunnværlig rolle.

For 30 år siden hadde en minneseremoni som dette vært arrangert av kirken. Nå er det kulturen som binder oss sammen som nasjon. Som satte ord på det vi følte.

Det er mange som har blitt takket etter 22. juli. Politi, ambulansepersonell, sivil beredskap, campingturistene, som er Norges svar på brannfolkene i New York, og mange, mange andre. Men i dag vil jeg takke kultur-Norge.

Jeg vil takke for alle festivalene som bandt oss sammen. Jeg har knapt opplevd det sterkere å åpne Bluesfestivalen på Notodden, Peer Gynt Stemnet i Gålå, Operaen på Steinvikholmen eller Nordland musikkfestuke, hvor det var ett minutts stillhet midt på natta i midtnattsola mens hurtigruta seilte forbi 

Jeg vil takke Ole Paus for ”Mitt lille land”,

Jeg vil takke Herborg Kråkevik for at hun sang ”Til ungdommen” på Rådhusplassen, diktet Nordahl Grieg skrev i protest mot Franco under den spanske borgerkrigen, hvor flere AUF-ere ga sitt liv.

Jeg vil takke Bernhoft som da han gikk av scenen under Jazzfestivalen i Molde, og forsto at katastrofen var et faktum. Han spilte senere i Spektrum for oss alle.

Jeg vil takke Askil Holm og Ingrid Olava som stilte opp ved flere anledninger.

Og ikke minst vil jeg takke Åge Aleksandersen for det nye verset til ”Va det du, Jesus”. Sentralstyremedlem i AUF Christopher Perreau hadde diskutert med Åge hvorfor den sangen ikke var med på konsertrepertoaret. Christopher mente den var Åges beste låt. Den handler om en palestinsk gutt som drepes under massakren i flyktningleirene i Libanon, om studenten som drepes under Praha-våren i 1968. Etter at Christopher ble brutalt drept, laget Åge et nytt vers til sin egen sang. ”Sangen din stilnet en sommerdag. Sorgen den rammet som blytunge slag”.

Kulturens betydning for oss som nasjon var grunnen til at AUF-leder Eskil Pedersen på sitt første møte i Arbeiderpartiets gruppe i høst, krevde et godt kulturbudsjett for 2012. Han fulgte opp den arven han var satt til å videreføre.

Da AUF ble dannet i 1903, ble det vedtatt en formålsparagraf på i fire punkter. I det andre punktet het det at medlemmene skulle følge med i ”den kulturelle, litterære og politiske utviklingen til enhver tid”. I den rekkefølgen.

I 1945 skrev en rekke fremstående intellektuelle et brev til den norske regjeringen om vår kulturs fremtid. I Kulturbrevet skrev Sigurd Hoel og hans venner at Norge kunne gjenreises ved å styrke kulturen over hele landet og at det ville gjenopprette folks tro på åndelige verdier.

I dag har vi alt de ønsket seg: blant annet folkebiblioteker, et velorganisert idrettsliv, en sterk allmennkringkaster, kinoer, musikkskoler, kunstnerstipender og riksteater.

I løpet av vinteren kommer stortingsmeldingen om inkludering i kulturlivet. Målet med stortingsmeldinga er å forvalte arven fra kulturbrevet i en ny tid. Når kultur blir en stadig viktigere del av folks hverdag, har det større konsekvenser for de som ikke deltar.

Fattigdom i vår tid handler ikke om at folk ikke har råd til mat eller klær. Det handler om de barna som aldri drar på kino eller som aldri deltar på den kulturelle arena.

De offentlig finansierte kulturinstitusjonene spiller en sentral rolle i å nå personer og grupper som ikke oppsøker kulturtilbudet. I årene som kommer skal institusjonene derfor prioritere systematisk arbeid med inkludering. Inkludering skal være en selvsagt del av arbeidet med program, organisasjonsutvikling, rekruttering og publikum.

Den kommende stortingsmeldinga skal bidra til økt deltakelse i kulturlivet, både på utøver- og publikumssiden. Dette innebærer at kulturlivet selv må arbeide aktivt for å være inviterende, åpent og relevant for alle i samfunnet.

Det er et mål at kulturlivet skal speile og utnytte de ressursene som finnes i vårt mangfoldige samfunn. Tilgang til kultur og anledning til å uttrykke seg kreativt er viktig i et demokratisk samfunn. Det legger grunnlaget for ytringsfrihet og likeverd. Vi skal legge bedre til rette for at alle får reell mulighet til å delta.

Hvilken betydning Kulturløftet vil få i et kulturhistorisk perspektiv, handler ikke bare om kroner og øre. Kulturløftets betydning i framtida vil være avhengig av om vi virkelig har klart å bringe fram viktige kunstnerskap fra vår tid. Både nye stemmer og de som blir stående igjen for framtidige generasjoner. Bredden i norsk kulturliv er like avhengig av eliten, som breddeidretten er avhengig av eliteidretten.

Ved siden av at kulturlivet skal nå ut til flere, vil jeg styrke arbeidet med kvalitet. Derfor har vi overført ansvaret for flere tildelinger til Kulturrådet.

Jeg er, som jeg tidligere har sagt, intet kunstnerisk fyrtårn. Jeg bør ikke avgjøre hvilke kunstneriske prosjekter som fortjener støtte. Jeg har derimot ansvaret for at tilskuddsordningene forvaltes på et kunstfaglig grunnlag og at det fins flere sterke aktører innenfor norsk kulturliv, slik at det kunstfaglige skjønn praktiseres pluralistisk.

Vi må vi sikre oss at tilskuddsmottakerne faktisk leverer det de sier det skal gjøre. Derfor samarbeider vi med norske kulturinstitusjoner om deres rapportering. I år gjennomfører vi den første systematiske evalueringen av knutepunktinstitusjonene. På bakgrunn av disse erfaringene vil vi evaluere musikk- og scenekunstinstitusjoner på et senere tidspunkt.

Men kunstfaglig pluralisme handler også om at vi har sterke institusjoner over hele Norge. Når vi får et nytt Nasjonalmuseum, er det viktig at vi også dyrker fram sterkere regionale visningsarenaer.

Fordi vi vet at Operaen har økt folks interesse for opera over hele landet, er det viktig å bygge opp sterke distriktsoperaer over hele Norge. Fordi vi kun har to offentlige danseinstitusjoner, er den frie scenekunsten ekstra viktig for dansefeltet.

God kvalitet i kunst og kultur er uavhengig sjanger og smak. Det offentlige skal legge til rette for kvalitet uavhengig av personlige sjangerpreferanser og private smaksvurderinger. Countryartisten Ida Jenshus er et like stort musikalsk talent som mange av våre fremste talenter innen klassisk musikk og jazz.

Men det jeg spør om er om vi smører for tynt ut, eller om vi bør satse større på enkelte kunstnerskap. Når Office of Contemporary Art møter kritikk fra kunstnere, er det ofte fordi det er så få som blir valgt ut. Men i vår utenlandssatsing kan vi ikke tenke at alle skal med. Det er noen vi vil vise fram.

Det er i dag så mange som tar kunstutdannelse at ikke alle kan stipendieres, slik som var målet med kunstneraksjonen i 1974. Vi kan ikke gi stipender til alle.

Vi vil gi kunstnerne gode stipendordninger også i framtida. Men tar vi nok ansvar for å bringer fram de fremste? Dette er et av temaene som vil bli drøftet i den første offentlige utredningen som tar for seg utfordringene på et samlet kulturfelt. Utredningen Kultur 2014 er ledet av Anne Enger og vil legge grunnlaget for Kulturløftet del 3.

Vi trenger også en mer kunnskapsbasert kulturpolitikk. Derfor har jeg satt ned et utvalg ledet av Jan Grundt, som skal bidra til en forskningsstrategi for Kulturdepartementet. Vi må vite mer for å styre kulturpolitikken bedre.

Målet med å nå ut til flere og bygge opp omkring store kunstnerskap vil også være tema i den kommende stortingsmeldinga om visuell kunst og dansestrategien som begge legges fram i løpet av neste år.

Kulturbudsjettet har økt de siste årene, men midlene til idretten har stått stille. Det er en trussel mot høye kulturbudsjetter på sikt. For prognosen for neste år viser at idretten og de kulturtiltakene som er på tippenøkkelen, kan regne med en nedgang i sine tilskudd.

Folk spiller ikke Lotto og andre spill i like stor gard som prognosene tilsa. Det er alvorlig for de kulturtiltakene som er på tippenøkkelen enten det er den kulturelle skolesekken, regionale kulturbygg, eller Frifond-organisasjonene, som er kor, korps og ungdomsorganisasjoner.

Og det er et veldig godt argument for å endre tippenøkkelen. I tippenøkkelen går 46 % til idrett, 36 % til kultur og 18 % til frivillige organisasjoner. Men de 36 prosentene går ikke direkte til kulturtiltak. Hele 25 % av tippeoverskuddet rett inn i statskassa, Kun 12 % går direkte til kulturtiltak, til, som jeg sa, regionale kulturbygg, skolesekk og FRIFOND. 

I sin tid, da vi fikk Lotto, var penger inn i statskassa en forutsetning for at Kulturdepartementet fikk økte kulturbudsjetter. Men de siste 20 årene har det ikke vært noen sammenheng mellom tippeoverskudd og det som blir utbetalt til våre kulturinistitusjoner.

Så er det noen som hevder at overskuddet fra Norsk Tipping som går rett inn i statskassa, gir trygghet for framtidige kulturbudsjetter. Det er feil.

For neste år viser nemlig prognosene at overskuddet fra Norsk Tipping går ned. Men Kulturbudsjettet er større enn noen gang. Jeg har ikke hørt en eneste en av institusjonene som er bekymret over at overskuddet går ned, og det er det ingen grunn til heller. Overskuddet fra Norsk Tipping til statskassa er på 800 millioner, mens kulturbudsjettet er på 9 milliarder. 

Så er det noen som sier at det er vel bedre at idretten kommer på statsbudsjettet og kjemper den samme kampen som kulturen. Men norsk idrett er sterkt knyttet til norsk spillpolitikk, som gir oss færre spillavhengige enn noe europeisk land.

Det gjør idrettens prioriteringer mer uavhengig av politisk behandling. Og hvis Ullevål stadion skal kjempe om de samme kronene som Dansens Hus på kulturbudsjettet, så skulle jeg nok klart å balansere de to hensynene, men jeg er neimen ikke sikker på at alle politiske konstellasjoner vil velge fri scenekunst når hoppbakkene trenger rehabilitering.

Dessuten har de kulturtiltakene som står på tippenøkkelen, ikke fått ta del i kulturløftet. Derfor er det gode grunner for å endre tippenøkkelen, slik at det blir mindre i statskassa og mer direkte til idrett og kultur.

Tema for denne Kulturådskonfransen henger selvsagt sammen med at årets konferanse er lagt til Lillehammer. Fjord i Solstads roman kommer nemlig tilbake til Lillehammer høsten 1971. Fjords tilbakekomst feirer 40 års jubileum i høst. Ja, det var nemlig ikke noe selvfølge at han kom tilbake, for han ble jo født i Sandefjord som forfatteren selv, men han kommer altså tilbake hit med sitt hovedfag i historie, for å undervise på Distriktshøgskolen som tidligere lå i det hvite huset rett før du kommer opp til Maihaugen.

Historie er et fag jeg kan anbefale på samme måte som jeg kan anbefale roman 1987 for de som ikke har lest Solstad.

Og hvordan henger dette sammen med årets konferanse? Det er jo nettopp arkivene, som er historikeres fremste verktøy, og museene, som er historikernes viktigste arena for formidling, som er tema under årets konferanse.

For øvrig er det også akkurat 30 år siden, Fjord kom tilbake for å undervise i historie på Distriktshøgskolen igjen høsten 1981, etter å ha vært sjølproletarisert i sju år på Mesna Kartong, den gamle industribedriften som lå der Standtoget kjøpesenter ligger i dag.

Men arkiv, var det jeg skulle snakke om nå!

Ja, vi får den første stortingsmeldingen om arkiv i løpet av neste år. Arkivene er kanskje den mest usynlige delen av norsk kulturliv, men det er få andre områder hvor ettertiden vil legge mer merke til vår forsømmelse.

Derfor legger vi opp til en stor økning til arkivsektoren i dette statsbudsjettet. Vi må også se på hvordan vi kan ta bedre vare på private arkiver og kommunearkiver.

Så dere presentasjonen av årets statsbudsjett? Der fikk jeg virkeliggjort min drøm om å gå på rød løper opp til Riksarkivet, en institusjon uten mye festligheter, men som vi alle er langt mer avhengige av enn vi aner.  Vi får et nytt depot på Tynset etter modell fra Nasjonalbibliotekets avdeling i Mo i Rana.

Blant de kulturinstitusjonene som over tid har gjort det bra når det gjelder inkludering, er museer og bibliotek. Innvandrerbefolkninga bruker museumstilbudene i like stor grad som majoritetsbefolkningen. Gjennomgangen av Mangfoldsåret i 2008 viste også at museene var blant de institusjonene som viste en omfattende aktivitet.

Museene er blant de sektorene som har fått størst økning under Kulturløftet. Siden 2005 har den totale økningen til museumssektoren vært på 94 prosent.

Museene over hele Norge har en rekke utfordringer. Men det er ingen grunn til å si at det generelt står dårlig til i norske museer. Snarere tvert imot.

Når overføringene øker så mye, betyr det også at vi vil være enda mer oppmerksomme på hvordan museene prioriterer ressursene sine og hvilke retninger arbeidet tar. Jeg har derfor noen utfordringer jeg ønsker at museumssektoren skal diskutere.

For det første: Økte overføringer fratar ikke museene ansvar for prioriteringer.

Det er kanskje en tendens til at det kreves nye midler når museene vil gjøre nye ting. Det er sjeldnere å høre at institusjoner vil gjøre nye ting som erstatning for tidligere virksomhet.

Blant annet oppstår nye dilemmaer når vi skal formidle kulturarv fra masseproduksjonens tidsalder. Hva skal vi samle på og hvem skal ha ansvaret for det? Av gammelt håndverk skal vi ta vare på det meste, men hvor mange traktorer av samme merke skal ulike museet samle på? Digitalisering gjør det lettere for det enkelte museum å få kunnskap om hva som bevares ved andre museer.

For det andre: Konsolideringsprosessen har kommet langt, men er ennå ikke avsluttet. Arbeidet på dette feltet vil fortsette, blant annet i Oslo, Aust-Agder og Buskerud.

Når vi nå i Oslo setter i gang en prosess med å etablere et nytt arbeidermuseum, gjøres det ved å utvide aktiviteten ved eksisterende institusjoner. Det nye arbeidermuseet vil bli et samarbeid mellom Oslo museum og Norsk teknisk museum. 

Poenget er at vi ikke trenger flere nye institusjoner. Ny aktivitet kan opprettes innen nåværende strukturer. Jeg tror vi med sikkerhet kan si at tiden for å etablere nye institusjoner innenfor museumsfeltet er forbi, enten de vil kalle seg nasjonale sentra eller på annen måte vil forsøke å etablere et nasjonalt ansvar.

For det tredje: Vi venter at museene i tiden framover skal omsette økte tilskudd til å utvide og markere sin rolle og betydning i samfunnet.

Norske museer har et årlig besøkstall på 10 millioner mennesker. Det er fantastisk. Det er et høyt tall, og det har økt med om lag 25 % det siste tiåret. Det er en anerkjennelse til det arbeidet som gjøres ved norske museer. Men fremdeles er det slik at halvparten av befolkningen ikke går på museum. Museenes utfordring blir dermed å finne ut hvordan de kan trekke til seg nye publikumsgrupper. Flere har vist at dette er fullt mulig. 

Det har vi sett her på Maihaugen, hvor du kan oppleve gamle hus, men det som gir like stekt inntrykk på folk, er de husene du går inn og vi kan se hvordan folk i Norge levde i Fjords ulike livsfaser.

Hvordan folk hadde det hjemme i 1961 da Fjord var ung journalist, hvordan var husene i fra 1971 da Fjord kom hit som historielektor. I huset fra 80-tallet møtte jeg en ung skuespiller med høyt hår og mohairgenser, slik jeg selv hadde det på 80-tallet. Slike utstillinger minner oss om vår egen tid, våre egne minner.

Flere museer driver formidling etter vitensentrenes modeller. Disse kan vise til en markant økning av besøkstallet. Jærmuseet har hatt stor suksess med sin kombinerte formidling av kulturhistorie, teknologi og naturvitenskap på Vitengarden og Vitenfabrikken. Museet har mangedoblet besøkstallet i løpet av det siste tiåret.

Også Norsk Teknisk Museum i Oslo har hatt en imponerende økning i publikum gjennom en serie spennende og nytenkende formidlingsopplegg. Bevisst bruk av ny teknologi i formidlingen, kan også være med på å øke besøket og trekke nye publikumsgrupper. Både Nobels fredssenter og Rockheim står fram som gode eksempler på dette. Tilstrømningen til Rockheim, som åpnet for en tid tilbake, har overgått alle forventninger.

Så sterkere prioriteringer blir det behov for på alle felter i årene som kommer.

Jeg vil bruke de siste årene av Kulturløftet til å styrke arbeidet for kvalitet og bidra til at kulturen når ut til enda flere enn i dag.

Jeg vil bidra til en mer forskningsbasert kulturpolitikk.

Jeg vil forsette arbeidet med reformer, selv om det ofte møter mer motstand på kulturfeltet enn på andre områder. Administrativt dobbeltarbeid hindrer at midlene går direkte til kunstnere og kulturen.

Derfor har jeg lagt om organiseringen av både bibliotek, og arkiv- og museumsområdet. Og derfor har jeg lagt om Rikskonsertene.  

Så ønsker jeg alle velkommen med i arbeidet med å utvikle Kulturløftet 3. Dette arbeidet har allerede startet, og vi vil involvere hele norsk kulturliv i prosessen.

Det var fint å komme til denne salen i dag. Som AUF-er holdt jeg selv tale her for første gang for elever på Lillehammer videregående skole. Da skrev lokalavisa Dagningen, som Fjord ble ansatt i for 50 år siden, litt mindre respektfullt om unge medlemmer av regjeringspartiet.

Den skrev at elevene klappet mye for mitt innlegg, men at det nok heller skyldes at jeg hadde så korte skjørter framfor det budskapet jeg kom med. Nå får vi vente i spenning på hva lokalavisa her skriver om årets kulturrådskonferanse på Maihaugen.

Tusen takk for oppmerksomheten.