Departementets forord

Da statssekretærutvalget for IT la fram sin rapport "Den norske IT-veien. Bit for bit", var det som en første oppfølging naturlig for Kulturdepartementet å starte en prosess mot en IT-plan for kultursektoren. Foreliggende dokument er det første konkrete resultatet i denne prosessen. På kort tid har utrederen, Jostein Helland Hauge, lagt fram et bredt oversyn over mangfoldet og kompleksiteten på feltet, samtidig som han peker på mulige handlingsalternativer for både departementet og andre sentrale aktører. Utredningen utgjør et godt grunnlag for det videre arbeidet med en IT-plan for kulturområdet.

I det videre arbeidet er det viktig for departementet å kunne samle de mange trådene for på den måten å gi best mulig effekt til de tiltak som må treffes. Konferansen den 14. november i år om IT og kultur vil være en viktig anledning til å få inn synspunkter og innspill til den videre prosessen med planen. Departementet tar sikte på at et mer handlingsrettet dokument skal foreligge i løpet av første kvartal 1997. Der vil en ta stilling til flere av de konkrete forslagene som ligger i foreliggende utredning. Skriftlige kommentarer til utredningen som mottas innen 15. januar 1997, vil inngå som utfyllende grunnlagsmateriale i departementets arbeid med IT-plan for kulturområdet.

Det vil være naturlig for departementet å konsentrere seg om rammevilkårene for fornuftig bruk av IT. I 1997 har Kulturdepartementet allerede tatt initiativ til å styrke folkebibliotekenes funksjon som informasjonsknutepunkter ved å foreslå en bevilgning på 5 mill. kroner til IT-tiltak. Et viktig siktemål for departementet vil være å legge forholdene til rette slik at ITs egenskaper som samordnende instrument kan utnyttes fullt ut på kulturområdet. I den grad organisatoriske skillelinjer hindrer samordnende IT-bruk, vil deres hensiktmessighet måtte vurderes.

På ett felt vil departementet måtte se på virkemidler og tiltak som griper inn på flere andre sektorer enn de som sorterer under Kulturdepartementet. Det gjelder bruk av norsk språk på IT-området. Her er det mange aktører som må samhandle for å sikre at våre to skriftspråk ikke bare overlever i IT-samfunnet, men kan bli styrket som det viktigste kulturelle uttrykksmidlet vi har.

Oslo i oktober 1996

Åse Kleveland

Utreders forord

Kulturdepartementet bestemte vinteren 1996 å utarbeide en plan for bruk av informasjonsteknologi på kultursektoren. Undertegnede ble bedt om å framskaffe et grunnlagsmateriale for en slik plan.

Arbeidet er blitt gjennomført i en 4-måneders periode fra 20.mai til 4.oktober.

Til støtte i arbeidet ble det oppnevnt en referansegruppe. Gruppen har bestått av:

Jan Ingierd og Ragnhild Samuelsberg har møtt for Ellen Horn.

Referansegruppen har hatt tre møter. Medlemmene har også utenom møtene gitt faglige innspill til arbeidet.

De følgende personer nevnes spesielt blant dem som har bidradd med grunnlagsmateriale og/eller gitt reaksjoner på deler av rapporten:

Øivind Berg, Trond Bjorli, Bjørn Holum, Arne Gilbakken, Kolbjørn Heggstad, Kay Nilssen, Per Platou, Svein Arne Solbakk, Dag Solhjell, Dag Sverre Steihaug, Amanda J. Steggell, Gunnar Urtegaard, Magne Velure og Espen Aarseth.

Bergen 4. oktober 1996

Jostein H. Hauge

Sammendrag

Rapporten har som hovedmål på bakgrunn av en oversikt over arbeidet med IT i dag å foreslå mål og tiltak for virksomheten framover innenfor alle hovedsektorer av kultursektoren. I motsetning til tidligere utgreiingsarbeid tar rapporten også for seg den kunstneriske bruken av IT. Oppgaven blir derfor å klarlegge IT-bruken i forhold til både å skape, bevare og formidle kunstneriske og kulturelle ytringer.

I rapporten blir det lagt særlig stor vekt på de nye muligheter som IT gir for å styrke det faglige samvirket mellom kultursektorene og publikumsrettet formidling.

Det legges til grunn at IT-bruken må bygge på de verdier og holdninger som utgjør vårt felles kulturgrunnlag.

Den usikkerhet og frykt som en del kjenner overfor de endringer i organisasjon og profesjon som IT-bruken medfører, må respekteres. Ved hjelp av opplæring må forholdene legges til rette for at det kan skapes en positiv holding til endringer i arbeidssituasjonen og en bred deltaking i utviklingsarbeidet i organisasjonene.

I rapportens Del II blir det gitt en beskrivelse av utviklingen når det gjelder bruk av edb/IT på kultursektoren fra slutten av 1960-tallet. I dag foregår det en omfattende bruk av IT-metoder. Store prosjekter er satt i gang når det gjelder digitalisering av kulturhistoriske kilder. Bibliotekene vil snart utelukkende arbeide med grunnlag i edb-baserte kataloger. Framover kommer stadig flere bibliotektjenester til å være basert på elektronisk informasjon. Behovene for samarbeid nasjonalt og internasjonalt øker over hele kulturområdet.

Rapporten viser hvordan myndighetene i alle nordiske land nå er i ferd med å planlegge en styrking av edb-arbeidet innen kulturområdet. EU har også satt i gang en rekke større programmer for utvikling av IT-baserte metoder. Anvendelsesområdene spenner fra digital billedkunst til arkivbehandling og språkteknologi. Stor vekt blir lagt på utviklingen av nye typer elektroniske kulturprodukter.

IT-utviklingen går svært raskt. I rapporten gis det i korte riss et bilde av pågående og forventet utvikling. For kultursektoren framtrer viktige teknologiske utviklingstrekk slik at IT mer og mer blir en "kulturteknologi" - ikke minst gjennom framveksten av multimedia.

Opphavsrett er et stadig mer aktuelt felt på kultursektoren. Det samme gjelder emner knyttet til taushetsplikt og personvern. I et eget kapittel drøftes slike emner, og det vises bl.a. hvordan lovgivningen i dag tilpasses de behov som moderne teknologi medfører, samtidig som den harmoniseres på et europeisk nivå.

I en hoveddel av rapporten, Del III, foretas det en vertikal gjennomgang av arbeidet på de enkelte sektorer. For hver sektor avsluttes gjennomgåelsen med forslag til konkrete mål og tiltak for IT-innsatsen framover. Det henvises til oversikten etter dette sammendraget hvor alle mål og tiltak framsatt i denne rapporten, er stilt opp.

Gjennomgåelsen viser at IT-bruken i mange fagmiljøer nå ligger på et høyt faglig nivå. Flere av enkeltmiljøene har i dag en kompetanse og en praktisk bruk av IT som ikke står tilbake for det man finner i framstående utenlandske miljøer.

Innenfor kunstfagene kan man i dag skimte et fascinerende bilde av nye kunstformer, der bruk av IT spiller en vesentlig rolle. Ved produksjon og formidling av musikk, billedkunst m.v. gjøres det ofte bruk av internett og slik at enkeltpersoner og grupper lokalisert i ulike deler av verden, deltar i aktivitetene. Ved bruk av digitale medier smelter de forskjellige kunstformene sammen.

Det er i dag særlig behov for å foreta en koordinert satsing på å knytte så mange som mulig av kulturinstitusjonene til internett og gi medarbeiderne kunnskap i å bruke de nye hjelpemidlene. Her peker bl.a. folkebibliotekene seg ut som et sentralt innsatsområde. De vil framover måtte omstille seg til å utføre sine sentrale kultur- og informasjonstjenester i lokalmiljøene på nytt teknisk/faglig grunnlag. Samtidig åpner ny teknologi for en spennende videreutvikling av deres tjenester.

I gjennomgåelsen av såkalte horisontale oppgavefelt, Del IV, gis det først en beskrivelse av de store utfordringer vi står overfor dersom vi skal beholde norsk språk som et fullgyldig bruksspråk også når vi arbeider med IT. Vi opplever for tiden et stort språkpress utenfra gjennom den globalisering som finner sted bl.a. innen informasjons- og underholdningsindustrien. I tiden som kommer, vil IT-baserte kunnskaps- og informasjonstjenester bli en stadig viktigere drivkraft i norsk økonomi. Disse tjenestene og "informasjonssamfunnet" som helhet vil ha språk som grunnlag. Etter hvert som språkkomponentene blir mer avanserte i de datasystemer som utvikles ute for et internasjonalt marked, må det også finnes tilgjengelig norske språkmoduler som er på høyde med de utenlandske. Systemer for språk- og dokumentbehandling til bruk i Norge må være tilgjengelig på norsk og lagt til rette for våre anvendelser.

Det trengs i dag en ny strategi for språklige styrkingstiltak og nye allianser, i første rekke med IT-industrien. Kampen for norsk språk er i ferd med å flyttes fra skolen til programvarehusene.

Kunst- og kulturformidling ved hjelp av datateknologi og datakommunikasjon gir mange nye utfordringer. Det er ikke bare uten videre å tilby på elektroniske kompaktmedier eller via internett den kunst og de kulturhistoriske data vi har digitalisert for faglige formål. Vi må tilpasse vår formidling til de ulike brukergrupper og til de nye medier for kommunikasjon. Her trengs det en ny formidlingspedagogikk som bl.a. bygger på de spesielle egenskaper de nye medier har.

På sentrale punkter i rapporten blir det pekt på de store oppgaver som nå må utføres for å gi et rikholdig kulturelt tilbud i digitale kompaktmedier og på internett. Allerede i dag er det en rekke tiltak i gang i miljøene som sikter mot å nå et stort publikum.

Både i pågående planarbeid i de andre nordiske land og i foreliggende rapport blir opprettelse av nasjonale kulturnett foreslått som de viktigste nasjonale fellestiltak på IT-området.

I denne rapporten, Del V, foreslås det opprettet et "Kulturnett Norge" som et internett-basert faglig samarbeidstiltak. Gjennom kulturnettet skal det skapes et elektronisk knutepunkt for informasjon om norske kulturtilbud.

Kulturnettet vil ha en overordnet funksjon i forhold til de sektornett med tilsvarende funksjoner som foreslås etablert innen sentrale kunst- og kulturområder. Viktige funksjoner i "Kulturnett Norge" vil være å kvalitetssikre de norske kulturtilbudene som legges ut på internett og gi inspirasjon og faglig hjelp til kunst- og kulturmiljøer som ønsker å nå et - delvis nytt - publikum gjennom de nye medier. Å opprette et møtested for samtale om kunst og kultur er også et siktemål både for de enkelte delnett og det nasjonale kulturnettet.

Det anbefales at et "Kulturnett Norge" etableres i en enkel form alt i løpet av 1997 og med bruk av eksisterende digitale formidlingstilbud.

Oversikt over rapportens forslag til mål og tiltak på de ulike fagområder

1. Museumssektoren (Del III, kap. 2.5)

Tiltak

• Det utvikles en helhetlig IT-strategi for museumssektoren, som med utgangspunkt i museenes mål og arbeidsmåter, IT-bruk i dag og en forventet teknologisk utvikling
• gir en beskrivelse av hovedtyper av IT-anvendelser på alle viktige administrative, faglige og formidlingsrelaterte hovedområder
• legger vekt på de virkninger IT-bruken vil få for profesjon og organisasjon
• identifiserer områder der behovet for utvikling er størst
• gir en mal for utviklingsplaner som museene kan nytte i eget arbeid
• identifiserer viktige utviklingspartnere
• kartlegger kompetansesituasjonen i dag når det gjelder IT-bruk og opplæringsbehovene og utarbeider et forslag om hvordan de kan dekkes
• plasserer oppgaver og ansvar mellom de ulike aktører innen museumsområdet
• utarbeider og kostnadsberegner en tiltaksplan for en innsats på prioriterte områder der en koordinert innsats er nødvendig.

Norsk museumsutvikling bør forestå planarbeidet, som bør være ferdig i løpet av første halvår 1997.

Tiltak

• Norsk museumsutvikling (NMU) styrkes slik at NMU kan koordinere nasjonalt IT-arbeid, utviklingen av felles IT-løsninger og underliggende dokumentasjonsarbeid, samarbeidet med andre sektorer og initiering av viktige prosjekttiltak. NMU bør selv unntaksvis kunne ha operative funksjoner når dette er viktig av nasjonale grunner, men bør ellers der det er mulig, overføre slike til andre institusjoner.

Tiltak.

• Videreutvikle norsk nomenklatur for gjenstander på viktige områder.
• Utarbeide en felles katalogstandard for kunstmuseene og søke å koordinere feltstandarder for kunst- og kulturhistorisk gjenstandsmateriale.

Tiltak

• Gjennomføre et registreringsprosjekt etter den modell som er skissert for REVITA-satsingen, (jf. NOU 1996: 7).

Tiltak

• Sekretariatet for fotoregistrering overføres til NMU og ledes faglig av et råd med representanter fra arkiv, museer og bibliotek.
• Arbeidet med utviklingsprosjekter intensiveres og samarbeidet med eksterne institusjoner styrkes, eksempelvis med NBR, Norsk museum for fotografi - Preus fotomuseum og NTH.

Tiltak

• Norsk Folkemuseum gis muligheter til å utvikle seg videre slik at dette museet kan bli et nasjonalt utviklingssenter for IT-anvendelser, bl.a. ved at viktige nasjonale prosjekter blir lokalisert dit.
• PRIMUS-prosjektet utvikles til å bli et permanent organ med oppgave å være en Museenes datatjeneste i forb. med opplæring, rådgivning, formidling og drift av felles databaser.

Tiltak

• Sikre finansiering for tilkopling til internett av alle de nasjonale museene innen 1997.
• NMU leder arbeidet med å forhandle fram vis a vis aktuelle nettoperatører gunstige fellesløsninger for alle norske museer og koordinerer iverksettingen av en tilknytningsplan.

Tiltak

• Det igangsettes et prosjekt i ett eller to prøvefylker for å teste ut i praksis hvordan nettsamarbeid kan gi en bedre utnyttelse av fylkets samlede museumsressurser.
• Gjennom et samarbeid mellom personer med museumsfaglig, pedagogisk og teknisk kompetanse sette i gang arbeidet med utvikling av nye brukergrensesnitt, ulike former for kopling mellom museumssamlinger og annen informasjon.
• Utvikling av prøveopplegg (demonstratorer) i form av nettbaserte utstillinger og temapresentasjoner for publikumsformål og som pedagogiske læremidler i skoleverket.
• Det utredes spesielt hvilke felles pedagogiske og redaksjonelle prinsipper som bør følges av de museer som deltar i fellestiltaket "Museumsnett Norge", jf. nedenfor.

Tiltak

• Som et ledd i markeringen av Kulturminneåret neste år etableres det et nasjonalt tiltak med eget styre som i regi av NMU får ansvaret for i løpet av første halvår 1997 å sette i drift et Web-basert nettverk for norsk museumsinformasjon - "Museumsnett Norge". Planleggingen foregår i et samarbeid med Norges museumsforbund og IT-miljøer med kompetanse på Web-anvendelser. Museumsnettet etableres teknisk ved at det installeres en kraftig datamaskin som en felles nettressurs ved Norsk Folkemuseum, der det etableres et prosjekt i samarbeid med PRIMUS-prosjektet med midler til teknisk utvikling og vedlikehold. Alle norske museer med tilknytning til internett gis anledning til å delta i nettverket. Museer uten nettilgang gis tilbud om å bruke fellesmaskinen vederlagsfritt som en Web-tjener (Web-hotell). De deltakende institusjoner har ansvaret for kvalitet, omfang, rettighetsspørsmål m.v. i forhold til eget materiale.

• Nettverket utvikles slik at det kan bli en integrert del av et nasjonalt kulturnett ("Kulturnett Norge") og kan inngå i det internasjonale museumsnettverket som bygges opp av ICOM (International Council of Museums)/CIDOC.

Nettverket skal inneholde:

• Tekst- og bildeinformasjon over norske museer og samlinger - på flere språk med informasjon om arbeidsområder, publikumstilbud m.v.
• Databaser (tekst- og bildekataloger) over museumssamlinger
• Utstillinger og kataloger laget spesielt for nettverket
• Museumsfaglig informasjon og presentasjoner rettet mot museumsansatte
• Pekere til annen relevant informasjon (f.eks. universitetenes databaser for språk, kultur og natur) og internasjonale nettressurser på museumsområdet.

I tilretteleggingen av materialet skal det også legges vekt stor vekt på skoleverkets og reiselivssektorens behov.

2. Arkivsektoren (Del III, kap. 3.4)

Tiltak

• Arkivverket - og andre arkivinstitusjoner der det er relevant - gis mulighet til
  • å være en aktiv og kompetent samarbeidspartner ved utviklingen av offentlige systemer for digitale dokumenter, e-postsystemer og andre nettbaserte tjenester, herunder digitale saksbehandlingssystemer
  • å styrke vesentlig arbeidet med å samle inn og behandle for lagring og formidling det digitale kildemateriale
  • å ajourføre og vedlikeholde et register som kartlegger og beskriver alle viktige edb-arkivalia i Norge
  • å styrke utviklingsarbeidet knyttet til nye tekniske medier for lagring, bruk og formidling av opprinnelig papirbaserte arkiv og digitale arkiv og deltakelsen i nordisk og internasjonalt arbeid på feltet.

Tiltak

• Skaffe midler til og organisere et fortsatt samarbeid om videreutvikling av systemet, bl.a. slik at ASTA blir det sentrale nasjonale punkt for formidling av arkivopplysninger.

Tiltak

• Arkivsektoren gis kapasitet til å organisere og utføre en digitalisering av prioriterte typer kataloger og primærkildemateriale gjennom et samarbeid internt i arkivsektoren og i kontakt med sentrale brukergrupper.
  Tiltakene prioriteres også i forhold til verdiøkningen av ASTA.

Tiltak

• Riksarkivet får i oppgave i samarbeid med andre sentrale arkivmiljøer å utarbeide en plan for en felles informasjonstjener (Web-tjener) på internett, og for drift av, innholdet i og utformingen av de tjenester som skal tilbys. Planene legges på et slikt ambisjonsnivå at et felles nett for arkivinformasjon kan komme i drift i løpet av 1997.
• Riksarkivet gis tekniske og personellmessige muligheter til å starte det praktiske arbeidet med en Web-basert felles informasjonstjeneste i løpet av våren 1997 og samarbeider i dette arbeidet med andre kultursektorer som planlegger tilsvarende tiltak.
• Gjennom særlige stimuleringsmidler settes det i verk utviklings- og demonstrasjonsprosjekter for utnytting av arkivmateriale hos ulike brukergrupper via nettverk og kompaktmedier, herunder av barn og unge i skolen.

Tiltak

• Institusjonene må settes i stand til å integrere IT som en sentral del av sitt daglige arbeid. Det bør stimuleres til et tett samarbeid om kompetanse, planer og tekniske løsninger. Organisasjoner som LLP og m.fl. kan her spille en viktig rolle.
• Informasjon om arkivinstitusjonenes materiale må løpende gjøres tilgjengelig for brukerne via sentrale registre og offentlige informasjonsnett. Arbeidet med å utvikle slike tjenester må stimuleres og styrkes.
• Det må settes i verk utviklingsprosjekter der mulighetene for en IT-basert formidling kartlegges, og hvor et samarbeid med viktige målgrupper (media, skole, forskning, publikum) bygges opp på ulike nivåer.
• Det må stimuleres til regionale/lokale fellesprosjekter der arkiv, museer og bibliotek inngår i et samarbeid med sentrale brukergrupper.
• Etablering av regionale internett-tjenere for arkivinformasjon og annen kulturhistorisk informasjon bør vurderes og ses i sammenheng med planene for "Forvaltningsnett" og "Kommunenett".

Tiltak

• Innen hvert fylke etableres det et nært samarbeid mellom arkiver, museer og bibliotek og deres brukermiljøer. Det er viktig med en nær kontakt også med dem som arbeider med IT-utvikling i fylker og kommuner.
• Gjennom særlige stimuleringsmidler settes det i verk utviklings- og demonstrasjonsprosjekter på kommuneplan/fylkesplan for utnytting av arkivmateriale hos ulike brukergrupper via nettverk og kompaktmedier, herunder av barn og unge i skolen.
• Det etableres faggrupper/fagmiljøer som kan utvikle tilstrekkelig kompetanse på formidling i digitale medier og som kan utvikle og bearbeide ideer til konkrete prosjekter.

3.Folkebibliotekene (Del III. kap. 4.1.6)

Tiltak

• Gjennom å styrke det fylkeskommunale biblioteknivået med IT-kompetanse bygges det opp et kompetansepersonale som nyttes i arbeidet med å skape gode IT-løsninger for folkebibliotekene i kommunene. Ordningen har som mål at det blir
  • satt i gang lokale planprosesser
  • gitt kurs- og opplæringsvirksomhet tilpasset lokale behov
  • ytt assistanse ved utforming av nettløsninger
  • utviklet et regionalt og fylkeskommunalt samarbeid basert på IT-løsninger, herunder også slike tiltak der flere kultursektorer samarbeider og hvor både kommunale og fylkeskommunale instanser inngår
  • skapt nye former for formidling av kultur- og informasjonstjenester til alle.
• Det formuleres et nasjonalt innsatsprogram under ledelse av Statens bibliotektilsyn med det mål å skaffe alle folkebibliotek internett-tilknytning innen 1999.
• Et IT-utdanningsprogram for personell i bibliotek etableres. Gjennom kurs- og praksisarbeid m.v. skal ikke-faglært bibliotekpersonale og bibliotekarer med eldre utdanning få kunnskaper om IT-anvendelser i folkebibliotek som grunnlag for innføring og videreutvikling av tjenestetilbud i eget bibliotek. Programmet forutsettes utført i et samarbeid med bl.a. fagorganisasjonene, Kommunal opplæring og Journalist-, bibliotek-, og informasjonsstudiene ved Høgskolen i Oslo.

• Det utvikles modeller for IT-basert samarbeid mellom folkebibliotekene og utdanningssektoren og mellom folkebibliotekene og kommunene når det gjelder nye informasjonstjenester i biblioteket.
• Det settes i gang demonstrasjonsprosjekter som enten følger opp tidligere prøvevirkomhet eller gir erfaring med nye former for samarbeid.
• Statens bibliotektilsyn er en aktiv pådriver i arbeidet med å styrke samarbeidsrelasjonene til de øvrige deler av kultursektoren og utviklingen av fellesfunksjoner med andre fagområder når det gjelder bruk av IT.
• Som et nasjonalt samarbeidsprosjekt utvikles det en Web-basert informasjonstjeneste for hele folkebiblioteksektoren. Tjenesten skal om nødvendig også fungere som et Web-hotell der bibliotek som foreløpig mangler nett-tilknytning og /eller nødvendig datautstyr kan legge inn informasjon om biblioteket. Bibliotektilsynet utarbeider en plan for innholdet i og etablerings- og driftskostnadene ved en fellestjeneste og behovet for økonomiske tilskudd i lys av de ambisjonsnivåer for tjenesten som beskrives. Under planleggingen bør det tas hensyn til at tjenesten skal inngå som en del av et felles "Biblioteknett Norge" og derigjennom i et "Kulturnett Norge".

Tjenesten skal gi fagpersonale og publikumsbrukere lett tilgang til informasjon om det enkelte folkebibliotek, tjenestetilbudet der, bibliotekenes databaser m.v. Gjennom interaktive tjenestetilbud til både fagpersonale og publikum skal folkebibliotek-nettet bli et fokus for kunnskap og samtale om litteratur, m.v. Det opprettes en prosjektgruppe for tiltaket som avspeiler de primære bruker- og interessegruppers forventninger til en slik fellestjeneste.

Tjenesten bør i en enkel form kunne være operativ i løpet av 1997.

4. Nasjonale biblioteksfunksjoner (Del III, kap. 4.4)

Tiltak

• Nasjonalbiblioteket tar initiativ til å få utarbeidet en rapport som beskriver
  • de behov for nasjonal bibliografisk informasjon som finnes hos de ulike typer bibliotek og deres brukergrupper
  • i hvilken grad de eksisterende systemer og tjenester på området dekker de funksjonelle krav
  • et utviklingstiltak som kan resultere i et samordnet, nasjonalt bibliografisk informasjonssystem.
    Arbeidet organiseres av Statens bibliotektilsyn, Nasjonalbiblioteket, Riksbibliotektjenesten og Universitetsrådets Nasjonale utvalg for universitetsbibliotekene. En rapport bør foreligge i løpet av første halvår 1997. Rapporten sendes på høring og deretter blir forslaget sendt KD og KUF til videre oppfølging.
• Nasjonalbiblioteket tar initiativ til å styrke samarbeidet mellom dem som tilrettelegger og bruker bibliografisk informasjon i offentlig og privat sektor for å få til en mest mulig rasjonell og konkret samordning av det bibliografiske grunnlagsarbeidet og av de bibliografiske tjenester.
• Sammen med Statens bibliotektilsyn og Riksbibliotektjenesten tar Nasjonalbiblioteket initiativ overfor de ulike leverandører av biblioteksystemer i fag- og folkebibliotekene for å få utviklet kommunikasjonsløsninger mellom systemene.

Tiltak

• Nasjonalbiblioteket
  • driver et utstrakt eget utviklingsarbeid og samarbeidstiltak nasjonalt, nordisk og internasjonalt
  • utvikler ordninger slik at avlevering av elektroniske dokumenter kommer i regulær drift og avklarer rettighetsspørsmål i forhold til formidling/utlån av slike dokumenter
  • etablerer tekniske løsninger og strategier for bevaring av elektroniske dokumenter over lang tid
  • utvikler og driver et utvalg av nettbaserte tjenester for formidling av ulike typer kildemateriale - tekst, bilder, lyd og video - og alle typer kringkastet materiale
  • bygger opp spisskompetanse på spørsmål som gjelder tilrettelegging og bruk av opphavsbeskyttet materiale over nett
  • deltar aktivt i avklaring av spørsmål som gjelder økonomi og prispolitikk for offentlige tjenester som tilbud over nettet
  • tar initiativ til og deltar aktivt i nasjonale samordningstiltak , bl.a. når det gjelder bruk av IT til oppbevaring og konservering av samlinger. Det samme gjelder fellestiltak på tvers av kulturområdene.

Tiltak

• Nasjonalbiblioteket gis muligheter til å planlegge og starte utviklingen av et "Biblioteknett Norge" - i et samarbeid med folkebiblioteksektoren og andre deler av kultursektoren som arbeider med tilsvarende utviklingsoppgaver.
• Biblioteknettet bør utvikles til å bli den sentrale og overordnede informasjonsressurs på internett når det gjelder norsk bibliotekrelevant referanseinformasjon, opplysningstjenester om og tilgang til norsk litteratur m.v. i elektronisk form.
• Det bør utvikles informasjonstjenester tilpasset ulike grupper, både fagrettede og publikumsrettede, og med vekt på å utnytte mulighetene for interaktivitet, jfr utviklingen av "Den digitale salong" i Sverige.
• Biblioteknettet bør legges til rette slik at det kan bli en sentral informasjons- og vitenkilde både for folkebibliotekene og for fag- og forskningsbibliotek og deres brukergrupper.
• "Biblioteknett Norge" bør ha et faglig styringsorgan og spesialgrupper knyttet til de ulike nett-tjenester. I en grunnversjon bør "Biblioteknett Norge" være operativt i løpet av 1997.

5. Mål og tiltak for digital kunst og kulturformidling (Del III, kap. 5.6)

Tiltak

• Utvikle videre teknisk-faglige ressurssentre innen hvert av områdene elektronisk musikk og elektronisk billedkunst.
• Styrke undervisningen i skapende bruk av digitale medier på universiteter og høgkoler og den pedagogiske bruk av digital kunst.
• Videreutvikle informasjonstjenere på internett slik at de kan bli nasjonale, elektroniske møtesteder for alle som er interessert i digitale kunstformer, og slik at nett-brukernes aktive medvirkning stimuleres.

Tiltak

• Opprette et produksjonsfond for tilrettelegging av norske kulturtilbud på internett og i digitale kompaktmedier.
• Nasjonalbiblioteket tar initiativ til et program for tilrettelegging/innsamling av norsk litteratur i digital form til nettbruk med utgangspunkt i litteratur som det ikke er knyttet opphavsrett til.
• Det igangsettes et tiltak "Norsk lydhistorie" som et bredt nasjonalt samarbeidstiltak.

Tiltak

• Sikre norske kulturinstitusjoner tilbud om opplæring i utvikling og vedlikehold av digitale informasjonstjenester og samarbeid gjennom oppbygging av sektorbaserte, felles nett-tjenester.
• Utvikle samarbeidsopplegg for markedsføring med profesjonelle kulturformidlingstjenester på slike vilkår at institusjonenes faglige selvstendighet og ansvar opprettholdes.

6. Norsk språk i IT-samfunnet (Del IV, kap. 2.17)

Tiltak

• Gjennom ulike stimuleringstiltak oppmuntre til produksjon av digitale programtilbud innen kultur og underholdning som nytter norsk språk, sikrer en god fordeling mellom de offisielle språkformer, inkluderer produksjoner på samisk språk og tilrettelegging av tilbud for grupper med språklige funksjonshemninger.

• Sette i verk nasjonalt koordinerte tiltak for å øke tilbudet av sentrale norske kulturkilder i tekst- og lydform med særlig vekt på behovene i undervisningssektoren.

• Ta initiativ til planlegging og gjennomføring av et innsatsprogram for utvikling av norske språkverktøy for IT-bruk. Programmet bygges bl.a. på det kartleggingsarbeidet som utføres innen Telematikk-programmet/Language Engineering i EU og skjer i et samarbeid med Norges forskningsråd, Norsk språkråd, universitetene, Statens informasjonstjeneste, IT-bransjens faglige organisasjoner m.fl.

• Arbeide for at det opprettes et fagmiljø som særlig arbeider med norske, språkteknologiske programverktøy for bruk i elektroniske tjenester, tekst- og dokumentbehandling m.v. - og at det i et samarbeid mellom ulike faginstanser og foretak tilrettelegges de språkressurser som progamutvikling i privat og offentlig regi kan bygge på.

7. Profesjon og organisasjon. Faglig samvirke og formidling (Del IV, kap. 3.2.4 og 4.10)

Profesjon og organisasjon

Tiltak

• Alle større kulturinstitusjoner bør gjennomføre en strategiplanlegging som et internt utviklingsprosjekt med bred deltakelse av de ansatte og hvor IT som virkemiddel gis en sentral plass.
• Det settes i verk tiltak som kan øke kunnskapen om de sentrale IT-anvendelser i en kombinasjon av lokale (samarbeids)tiltak og nasjonalt koordinert kurs- og seminarvirksomhet.
• Det organiseres og gjennomføres regionale utviklingsprosjekter som kan gi erfaringer med et utvidet, tverrkulturelt faglig og publikumsrettet samarbeid. Tiltakene bør - der det er nødvendig - gis støtte på sentralt nivå.
• Innen enkelte sektorer/fag opprettes eller videreutvikles det faglige ressurs-sentra som også fungerer som IT-faglige støttemiljø for faginstitusjonene/kunstnerne.

Faglig koordinering og samvirke

Tiltak

• Det opprettes et fast samarbeidsutvalg mellom museer, arkiv, bibliotek, kunstfagene og et sentralt IT-miljø på kultursektoren. Utvalget - som arbeider som et åpent samarbeidsforum hvor andre fagsektorer trekkes inn ved behov - har eget sekretariat og bør disponere økonomiske midler til å initiere viktige felles utrednings- og utviklingsoppgaver.
• Det opprettes et "opphavsrettskontor" som et felles informasjons- og tjenesteytende organ for brukere på kulturområdet. Et samarbeid som også favner om fag- og forskningsbibliotekene bør vurderes. Det vises til Del II, kapittel 3.8.
• Behovet for nye typer kataloger som favner om ulike sektorers stofftilfang, bør vurderes.
• Det etableres et "Kulturnett Norge" som et nasjonalt knutepunkt for norske kulturtilbud tilgjengelige på internett, jf. Del V.

Formidling og interaktivitet

Tiltak

• Det settes i verk pilotprosjekter fra ulike kulturområder som kan vise nyskapende bruk av IT i kulturformidlingsarbeid og interaktive publikumstjenester. Tiltakene bør ha form av samarbeidsprosjekter der ulike typer fagkompetanse trekkes inn, særlig når en tar i bruk multimedia.
• Det søkes etablert et tverrfaglig nasjonalt samarbeidsforum for IT-basert kulturformidling gjennom et samarbeid med miljøer som spesialiserer seg på formidling gjennom nye medier.
• Det utarbeides informasjonsmateriale i form av idebøker for kulturhistorisk formidling med vekt på gjennomgåelse av tiltak som viser høy kvalitet i produktutvikling for internett, CD-ROM etc.

8. "Kulturnett Norge" (Del V, kap. 2.4)

Som et overordnet fellestiltak foreslås det etablert et "Kulturnett Norge". Kulturnettet er et faglig samarbeidsprosjekt basert på bruk av internett. Tiltaket skal favne om alle relevante parter på kunst- og kultursektoren i Norge.

Det nasjonale kulturnettet vil være summen av flere sektorielle, faglige formidlingsnett som parallelt foreslås opprettet via internett, og det nasjonale tilknytningspunktet for viktige enkelttiltak i miljøene. I tillegg bør det nasjonale knutepunktet på internett utvikle egne tjenester innenfor informasjonsformidling og faglig veiledning.

Tiltak

• Kulturdepartementet nedsetter en arbeidsgruppe som får i oppgave å planlegge igangsetting av et "Kulturnett Norge" i form av et nasjonalt utviklingsprosjekt som kan realiseres på flere ambisjonsnivåer. Oppstartingen skjer med basis i de kompetansemiljøer og kulturtilbud tilpasset internett som finnes i dag. Et "Kulturnett Norge" bør i en enkel form settes i gang i 1997.

Del I

Grunnlaget

1 Innledning

1.1 Bakgrunn

Det har lenge vært klart at den informasjonsteknologiske utviklingen har direkte virkninger for alle deler av kultursektoren. Ved en rekke kulturinstitusjoner har det alt i mange år vært drevet ulike former for databehandling. Utvikling av ny maskin- og programvare og raskere datakommunikasjon har hele tiden åpnet flere muligheter for bruk av de nye hjelpemidler i fagarbeidet og i administrativ virksomhet.

Det er samtidig blitt stadig mer tydelig at utviklingen av informasjonsteknologi også har dyptgående virkninger for selve vårt kulturgrunnlag og for norsk språk. Det samme gjelder for de kulturelle ytringsformer og for informasjons- og kulturformidling i bred forstand.

Slike problemstillinger er tatt opp flere steder i Statssekretærutvalgets rapport "Den norske IT-veien. Bit for Bit".

IT-emner er de siste årene i stigende utstrekning blitt behandlet i Kulturdepartementets budsjettproposisjoner, stortingsmeldinger og faglige utgreiinger og planer. Likevel har Departementet nå sett det nødvendig å få utarbeidet et grunnlagsmateriale til bruk i en helhetlig og tiltaksrettet planlegging som skal favne om alle de viktigste deler av kulturområdet.

Grunnene til dette er flere:

a) For det første er det naturlig for Departementet å gripe fatt i de konkrete utfordringene for kultursektoren som Statssekretærutvalget har satt fram i sin rapport.

b) For det andre er det åpenbart at det i dag ligger til rette for et IT-faglig utviklingsarbeid og driftssamarbeid innenfor og mellom de ulike fagsektorer som kan gi et nytt nivå i fagsamvirke og formidlingsarbeid.

c) For det tredje er vi nå inne i en rivende utvikling innen datakommunikasjon, noe som gir muligheter for å skape et elektronisk nettverk av alle norske kulturinstitusjoner og andre sentrale parter på kulturområdet. Dette åpner igjen for en mer vidtgående faglig koordinering, nye formidlingsformer og nye allianser i det faglige arbeidet.

d) For det fjerde er vi i Norge kommet så langt i utbyggingen av den tekniske nettverkstruktur i samfunnet at behovet melder seg med full tyngde for å gi nettbrukerne et tilbud om ulike typer innhold i nettene. I den stadig mer skjerpede konkurransen om oppmerksomhet er det nå av største viktighet for oss som kulturnasjon at det kan legges til rette en lang rekke kulturtilbud av høy kvalitet. Disse må samlet dekke alle felt innen kultursektoren og tilpasses ulike typer brukere, forskjellige forutsetninger og ulik motivasjon. For å klare dette må alle deler av kultursektoren stimuleres til å gi sine bidrag. Det er her behov for at statlige myndigheter går inn med stimuleringstiltak for å føre utviklingen mot viktige nasjonale mål.

1.2 Omrapportens utgangspunkter

Rapporten har som mål å favne om så mange felt som råd er innen kulturområdet, men likevel slik at den stort sett blir avgrenset mot idretts- og mediespørsmål.

Når det gjelder kulturytringer, kan vi ved en viss forenkling skille mellom "det skapte" og "det skapende". Her betyr dette at rapporten både vil ta for seg det arbeidet som drives innen de kulturbevarende institusjonene og den virksomhet som knytter seg de skapende og utøvende kunstfag.

Bibliotekene vil med sine kulturformidlings- og informasjonsoppgaver ha en sentral plass i IT-arbeidet på kulturområdet.

Rapporten går ikke detaljert inn på opplegget av IT-arbeidet i enkeltinstitusjoner/enkelttiltak da dette er institusjonenes eget ansvar. På den annen side peker rapporten på behov for samordningstiltak og faglige samarbeidsoppgaver som klart vil ha virkninger for arbeidet i institusjonene.

Et viktig mål er nådd om rapporten kan bidra til å klargjøre for de ulike aktører innen kulturområdet de forestillings- og grensesprengende virkninger informasjonsteknologien vil kunne ha for de ulike kulturfelt.

Det er bare gjennom en trygg forankring i de faglige mål og oppgaver i kulturarbeidet at vi på en reflektert måte kan ta stilling til de utfordringer de nye teknologier gir. Skal vi kunne nyttiggjøre oss teknologiene, må vi kjenne dem, deres bruksområder - og de trugsmål som de kan innebære. Det kreves derfor i dag en bred kunnskapsopprustning innen mange deler av kulturområdet.

Rapporten legger til grunn at ny teknologi kan tas i bruk til beste for en fortsatt utvikling av norsk kunst og kultur. På den annen side må vi ha en kritisk vurdering av hvilke anvendelser det er som vil fremme den utvikling vi ønsker.

Både i den skapende bruk av teknologien og i formidlingsarbeidet må det være et mål at teknologien kan brukes som et medium for avspeile typisk norske kunst- og kulturuttrykk og til å reflektere våre felles norske verdier og holdninger. For å motvirke en rekke negative bruksformer av f.eks. internett, må det derfor være en sentral oppgave gjennom produktutvikling å vise hvordan datakommunikasjon kan nyttes til å formidle kunst- og kulturopplevelser og til å fremme en meningsfull dialog om kunst- og kulturspørsmål.

I rapporten blir det lagt stor vekt på at utviklingen av dataprogrammer for allmenn bruk og utbredelsen av IT-baserte tjenester skaper en helt ny situasjon for norsk språk. Uten en konkret og ny fokus for språkpolitikken vil norsk språk komme i en svært utsatt stilling.

Språkstyrkingstiltakene må gis nytt innhold, og nye strategier må utvikles og settes i verk for å beholde norsk språk som et fullverdig bruksspråk. IT-industrien blir den kanskje viktigste alliansepartner.

Gjennom bruk av informasjonsteknologi blir de geografiske avstander opphevet, og skiller mellom fagområder og kulturelle ytringsformer kan bli utvisket i større eller mindre grad.

De lokale og nasjonale kulturuttrykk blir en integrert del av den internasjonale kultursfære, og kulturuttrykk fra alle deler av verden blir gjennom nye nettverkstjenester tilgjengelige lokalt.

Dette betyr at kulturområdet i høyere grad enn tidligere kan bli integrert i det øvrige samfunn både gjennom sine kulturelle og kunstneriske ytringsformer og de former for kontakt og dialog med nye bruker- og interessegrupper som kan etableres.

Emner som formidling og samarbeid vil derfor gå som en rød tråd gjennom rapporten.

Skal de generelle virkemidler og konkrete tiltak som framsettes, bli realisert, kreves det en klar plassering av oppfølgingsansvar.

I denne rapporten er hovedvekten lagt på en beskrivelse av oppgaver som bør løses innen Kulturdepartementets ansvarsområde. Av denne grunn er det mange sentrale sektorer på kulturområdet som ikke behandles. Her tenkes ikke minst på de utdannings- fag- og forskningssektorer som ligger under Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets ansvarsområde.

For å skape en best mulig utvikling innen kunst- og kulturområdet bør det komme stand samarbeidsformer på tvers av departementale grenser når det gjelder bruken av IT.

De oppgaver som ligger foran oss, er i rapporten konkretisert ved at det er lagt vekt å formulere en rekke mål og tiltak innenfor de ulike arbeidsområder. En rekke av de oppgaver som defineres, har sammenheng med utbygging av faglige nettverk. Det er her ikke tale om å etablere nye tekniske nett, men å utnytte på en koordinert måte de elektroniske nett som finnes, særlig internett.

De tiltak som beskrives, betyr imidlertid ikke at det generelt er grunn til å håpe på at det vil bli tilgjengelig langt flere økonomiske midler for IT-formål. Det er derfor i første rekke nødvendig å utnytte kreativt de muligheter som teknologien gir til å utføre fag- og formidlingsarbeid på nye måter og gjennom hittil ukjente former for samarbeid.

For å stimulere utviklingen og skape en infrastruktur for IT-bruk bør Kulturdepartementet søke å iverksette et faglig/økonomisk handlingsprogram som kan påskynde utviklingen på sentrale satsningsområder. Her vil trolig en innsats for å knytte kulturinstitusjoner til internett måtte stå sentralt og dessuten stimuleringstiltak for å øke produksjonen av digitale kulturtilbud.

2 Det kulturpolitiske grunnlaget

I forhold til kulturoppgaver er det et særkjenne ved informasjonsteknologien at den både kan utnyttes til å utføre mer tradisjonelle arbeidsoppgaver innen de enkelte kulturinstitusjonene og dessuten tilby redskaper til utvikling av nye former for kulturytringer.

En IT-plan for kultursektoren bør for Kulturdepartementets del i begge tilfeller ta utgangspunkt i hovedmålene for norsk samfunnsutvikling og de bidrag kulturområdet kan gi for å nå disse overordnede målene.

I langtidsprogrammet for 1994-1997 uttrykkes hovedmålene slik (s.21):

"Regjeringens mål er et tryggere og mer rettferdig samfunn for alle og økt livskvalitet for det enkelte menneske. Da må vi øke verdiskapingen innenfor de grenser naturen setter, sikre en rettferdig fordeling og gi den enkelte mulighet til å bruke sine evner og kunnskaper gjennom aktiv deltakelse i samfunnet."

Kulturpolitikken har som et av sine viktigste mål å bidra til å skape slik vekst og utvikling for den enkelte.

Siden vi i høy grad formes av de kulturinntrykk vi mottar, blir det derfor avgjørende for personlighetsveksten at alle får tilgang til et rikt og variert kulturtilbud i hjem og skole og som fritidstilbud. Det er av stor verdi å bli fortrolig med et bredt register av ulike kulturelle uttrykksformer, både slike som har lange tradisjoner i vårt eget kulturliv, uttrykksformer fra andre kulturer, og slike som f.eks. ny teknologi gir opphav til.

Kulturaktiviteter bør være tettest mulig knyttet til dagliglivet, både i den forstand at aktiviteter knyttet til kultur blir en naturlig og nødvendig del av hverdagen, og ved at ulike kulturtilbud er innen rekkevidde når en har behov for dem.

Å stimulere til kulturell egenaktivitet og skapende virksomhet er et viktig siktemål. Derfor må forholdene legges til rette for dette også i skoleverket og på alle aldersnivåer. Dette er et av målene i "Handlingsplan for de estetiske fag og kulturdimensjonen i skolen" som Kulturdepartementet har utarbeidet i samarbeid med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.

I dag opplever vi at vi stadig tilbys mer av kulturimpulser fra andre land, som samlet representerer en stor mengde kulturer og subkulturer, samfunnsoppfatninger og etiske verdier.

Den delen av kulturmangfoldet som står fram som spesifikt norsk, kan lett komme til å drukne i den informasjons- og kulturflommen vi får inn over oss - ikke minst gjennom de ulike massemedier.

Målet må være å kunne ta del i det fremmede gjennom forankring i det nasjonale kulturgrunnlaget vårt. Riktig formidlet kan vår egen kulturarv representere det kjente i møtet med det ukjente, og bidra til å gi den enkelte den tilhørighet og følelse av egen identitet som vi alle trenger.

I dag skjer samfunnsforandringene så raskt at vår kultur mer enn tidligere kan sies å være den limen som holder samfunnet sammen. Kulturytringene og formidlingsformene vil imidlertid i høy grad gjenspeile de teknologiske og andre utviklingstrekk som preger samfunnet til enhver tid.

I Stortingsmelding nr 61 for 1991-1992 "Kultur i tiden" blir det lagt vekt på at kulturen må skapes i spennet mellom det nasjonale og det internasjonale, det tradisjonelle og det grensesprengende. Det uttales derfor at kulturpolitikken må:

• være sektorovergripende
• stimulere til kvalitet
• styrke den nasjonale felleskulturen
• ha hele landet som virkefelt
• komme flest mulig mennesker til gode.

På grunn av de nye teknologiske hjelpemidler og den voldsomme økningen i kultur- og underholdningstilbud som vi kan motta fra andre land, vil det framover være et overordnet mål å styrke formidlingsarbeidet knyttet til norsk kultur. Målet er å skape en god balanse mellom norske og utenlandske kulturtilbud i de nye medier. I dette arbeidet vil ikke minst barn og unge være prioriterte grupper.

Norsk språk er bærebjelken i vår nasjonale kultur. I dag opplever vi at den teknologiske utvikling, som mer og mer foregår gjennom et samarbeid over landegrensene, medfører en dynamisk og omfattende utvikling av moteord, spesialiserte fagspråk og teknisk terminologi - ikke minst på engelsk. Vår teknologi-dominerte hverdag og bruken av datateknologi i yrkesliv og privatliv fører til at deler av utenlandsk fagspråk kommer inn i vårt dagligspråk i sin opprinnelige, fremmedspråklige form. Den voldsomme økningen i tilbudet av utenlandske underholdningstilbud, ikke minst for de unge, fører på samme vis til et sterkt press på norsk språk.

Det er et overordnet mål for norsk kulturpolitikk å verne om det norske språket og stimulere til tiltak som kan bidra til at norsk blir et fullverdig og naturlig uttrykksmiddel også når vi arbeider med spesialisert teknologi og informasjonsteknologiske verktøy.

Mange opplever i dag vansker med å få del i et sosialt og kulturelt fellesskap, ofte på grunn av flytting, evt i kombinasjon med fremmed kulturbakgrunn eller en endret livssituasjon. Dette er en utfordring for kulturpolitikken. Derfor bør det legges vekt på tiltak som motiverer til deltakelse i kulturaktiviteter på lokalplanet eller som gjennom informasjonstjenester tilpasset de enkelte grupper, kan øke kjennskapen til lokalt kulturliv og andre sider ved lokalmiljøet.

3 Viktige områder for IT-basert fag- og formidlingsarbeid framover

Det er bare gjennom et omfattende samspill mellom et stort antall personer, grupper, lag og institusjoner at vi kan ha håp om å nå de mål som er satt for kulturpolitikken. De ulike grupperinger kan ha vidt forskjellige utgangspunkter for sin bruk av IT. Noen vil primært ha behov for nye hjelpemidler i sitt profesjonelle fagarbeid, mens andre først og fremst er mottakere av de formidlingstjenester som utvikles. For spesielle grupper vil IT bety at de kan få del i informasjons- og kulturtjenster som de f.eks. på grunn av spesielle funksjonshemninger tidligere var utelukket fra.

Innenfor IT-arbeidet på kultursektoren bør Kulturdepartementets oppgave bl.a. være å identifisere fellesoppgaver som det er særlig aktuelt å gripe fatt i. For tiden er det ikke minst viktig å peke på de behov som finnes for å foreta en samordnet og bredt anlagt satsning på formidlingsarbeidet på kulturområdet.

På bakgrunn av dagens IT-utvikling blir det viktig:

• å sikre alle kulturinstitusjoner tilgang til et elektroniske nettverk, herunder internett.

• å styrke fagsamarbeidet på tvers av de tradisjonelle kultursektorene når det gjelder bruk av IT

• å gjennomføre en omfattende digitalisering av kulturhistorisk kildemateriale i tekst-, lyd - og bildeform

• å sikre at også den digitale kulturarven bevares for ettertiden

• å ta i bruk IT-løsninger som kan fremme utnyttelsen av kildematerialet i faglig arbeid og i publikumsformidling

• å utvikle løsninger som gjøre det lettere for den enkelte selv å finne fram til kunst- og kulturtilbud og kulturhistorisk kildemateriale og å utnytte tilbudene på formålstjenlige måter

• å utvikle IT-baserte informasjonstjenester for kulturområdet i vid forstand som kan fremme lokal tilhørighet og motivere til kulturell deltakelse i lokalsamfunnet

• å utvikle nye former for formidling av norsk kunst og kultur basert på ny informasjonsteknologi

• å sette i verk spesielle utviklingstiltak for å øke tilbudet av norske kunst- og kulturprodukter til bruk i skoleverket

• å samarbeide med reiselivsinteresser for å tilby elektroniske kunst- og kulturtilbud som en del av tjenestetilbudet for turister, både norske og utenlandske

• å stimulere til bruk av IT i de skapende kunstfag og slik at kontakten mellom norske kunstnere og deres publikum styrkes

• å øke tilbudet av norske kulturtilbud gjennom elektroniske nett og arbeide for måter å sikre kvaliteten på og autentisiteten til kulturproduktene

• å sette folkebibliotekene i stand til å bli kjerneinstitusjoner for veiledning og informasjonsformidling, for øket kontakt mellom publikum og offentlige myndigheter - og som kulturelle møtesteder

• å utvikle utvalgte prøveregioner som kan demonstrere hvordan et elektronisk basert samvirke kan fungere for tverrsektorielt fagsamarbeid på kultursektoren og for å gi et bedre kulturelt totaltilbud for innbyggerne i regionene

• å sette i verk tiltak som kan øke vesentlig bruken av norsk språk i dataprogrammer og IT-baserte informasjonstjenester

• å stimulere til utvikling av nye, digitale møteplasser for kunst, kultur og samfunnsspørsmål

• å sikre at alle grupper i befolkningen får mest mulig like kultur- og informasjonstilbud.

Del II

Utviklingstrekk

Planarbeid i andre land

1Utviklingen i edb-bruken på kultursektoren fram til i dag

1.1 Tidlig satsing, men også usikkerhet om konsekvensene

De humanistiske fagene og de kulturhistoriske institusjonene i Norge var relativt tidlig ute med å ta i bruk datateknologi. Flere av de humanistiske fagene har nyttet databehandling i samlings- og kildearbeid i over tretti år. Dette betyr at de gjennom eget arbeid har fulgt den store utviklingen det har vært innen databehandlingsfeltet - fra bruk av hullkort for registrering av tall og store bokstaver til vår tids multimediemuligheter og globale datakommunikasjon. Den tid er for lengst forbi da man spurte seg om de nye databehandlingsmetoder ville få betydning for kultursektoren.

Det var tidligere ikke uvanlig at medarbeidere i kulturinstitusjoner uttrykte frykt for den edb-utvikling som man kunne se konturene av på 70-tallet innen næringsliv og offentlig sektor. Man var urolig for at man ved edb-bruk kunne miste den direkte kontakten med f.eks. det kulturhistoriske grunnlagsmateriale når det "ble lagt inn på edb", som man sa. Mye av kulturhistorisk kildemateriale har en visuell karakter, og edb-basert lagring og behandling av bildemateriale var f.eks. lenge utenfor rekkevidde for de kulturhistoriske institusjonene.

Det kom også fram frykt for at forsknings- og studiemetodikk som var ukjent innenfor kulturområdet, ville endre arbeidsmetodene. Man så for seg at utviklingen ville føre med seg at man stadig mer prioriterte den kunnskap som kunne etableres med naturvitenskapelige metoder, mens erfaringsbasert tolkning, brede kontekstanalyser og medinnlevelse oppnådd gjennom fysisk nærkontakt med tekster og gjenstander ville få dårligere vilkår.

Dette er betenkeligheter som man heller ikke i dag skal avvise, men tvertom ta svært alvorlig, fordi de rører ved noe grunnleggende: At datateknologien også på kulturområdet skal tas i bruk på måter som tjener de faglige mål og arbeidsformer som finnes på det aktuelle bruksområde.

1.2 NAVFs edb-senter for humanistisk forskning

For de kulturhistoriske fagene kom det til å bety mye at Norges allmennvitenskapelige forskningsråd alt i 1972 opprettet et eget nasjonalt utviklingsorgan - NAVFs edb-senter for humanistisk forskning - som skulle introdusere og videreutvikle databehandlingsmetoder innen humaniora. Siden dette senteret ikke skulle drive oppbygging av databaser i egen regi, kom virksomheten i hovedsak til å dreie seg om programutvikling, opplæringstiltak, prosjektsamarbeid og edb-relatert koordineringsarbeid innen og mellom de ulike fagområdene. Gjennom omfattende internasjonalt samarbeid og kontakt med framstående fagmiljøer maktet Sentret å formidle kunnskap om de nyeste edb-anvendelser i humaniora og få ledende, internasjonale kapasiteter til forelese på kurs og konferanser i Norge. Her demonstrerte de også nye applikasjoner av datateknologi. Det samme gjelder representanter for framtredende miljøer innen dataindustrien.

Multimedieteknologi i de humanistiske fag kom tidlig i 80-årene til å bli en av Sentrets spesialiteter. Den første videoplaten med multimedieanvendelser ble produsert så tidlig som i 1984 i et samarbeid med en rekke kulturhistoriske institusjoner. Den var da en av de aller første produksjoner av videoplate i Norge.

NAVFs edb-senter kom helt fram til 90-årene til å bli et viktig utviklingsmiljø for bl.a. museer og arkivsektoren. Sentret drev også en rekke prosjekter og utviklingstiltak i samarbeid med miljøer innen bibliotekområdet.

Det edb-faglige knutepunkt som Sentret representerte, ble også verdifullt når det gjaldt å få i stand en nasjonal koordinering av det faglige grunnlagsarbeidet som måtte til i form av utarbeiding av standarder for dokumentasjon og edb-registrering. Særlig på museumsområdet betød dette at det tidlig ble lagt grunnlag for et nært faglig samarbeid institusjonene imellom og med Sentret om museumsfaglige registreringsstandarder og programvarer. I dette samarbeidet hadde også Norske kunst- og kulturhistoriske museer (NKKM) en sentral rolle.

Det dataregisteringsopplegg for PC-arbeid som ble utviklet, er pr sommeren 1996 tatt i bruk i ca. 160 museer. Systemet utvikles for tiden videre. Sammen med Arkivverket drev Sentret også en rekke utviklingstiltak. I den siste perioden dreide disse seg mest om ulike former for scanning og digitalisering av kildemateriale.

1.3 Institusjonene tar selv ansvar for sin edb-utvikling

Fram til slutten av Sentrets 20-årige funksjonsperiode som et nasjonalt senter i 1992, hadde det foregått en revolusjonerende utvikling både innen databehandlingsområdet og i anvendelsen av edb ved universiteter og høyskoler og i de kulturhistoriske fagmiljøene. Gjennom introduksjonen av personlige datamaskiner fra midten av 80-årene ble databehandling etter hvert et stadig mer vanlig hjelpemiddel i arbeidet ved institusjonene. Programmer for databehandling både for administrative funksjoner og for behandling av fag- og forskningsmateriale kunne nå brukes av fagmedarbeiderne selv og - etter hvert - uten programmeringserfaring.

Dette ga institusjonene helt nye muligheter til å kunne drive edb-virksomhet i egen regi. I tidligere perioder hadde de fleste faginstitusjonene vært avhengige av tilgang til store, fjerntliggende datamaskiner. Kunnskapen om databruk øket jevnt i løpet av 80-årene, ofte på grunn av enkeltpersoner som av interesse for de nye hjelpemidler skaffet seg kunnskaper på feltet på egenhånd og i sin fritid.

Likevel er det rett å si at databruken i de fleste tilfeller bare kom til å representere små elektroniske "øyer" i ellers tradisjonelt utført fagarbeid i de kulturhistoriske institusjonene.

Det er først i det siste at det er blitt aktuelt innen disse institusjonene f.eks. å utvikle en helhetlig informasjonsarkitektur basert på edb og legge til rette edb-løsninger som omfatter alle hovedfunksjonene ved institusjonen. Dette fører til et ønske om samarbeid om edb-løsninger på et nytt nivå. I dag ser vi at de nasjonale institusjonene sammen forsøker å utvikle edb-systemer som kan håndtere de tyngre edb-oppgavene som disse institusjonene har.

Etter hvert som edb-bruken kommer til å omfatte stadig flere sider ved de faglige og publikumsrettede funksjoner, blir det behov for å gjennomtenke på nytt organiseringen av arbeidet og de nye kompetansebehovene som institusjonene må dekke. De endringer som nye arbeidsmåter krever, og de profesjonsendringer og faglige omprioriteringer som må klargjøres, kan stimulere til ny innsats, men kan også medføre frustrasjon og usikkerhet. Det er viktig gjennom informasjon og en bred medvirkning av alle i plan- og opplæringstiltak i institusjonene å skape en så friksjonsfri utviklingsprosess som mulig. Slik vi nå kan se for oss den videre teknologiske utviklingen, er det klart at det aldri vil være mulig for en kulturinstitusjon å falle til ro i en bestemt teknisk utviklingstilstand - og tempoet i omstillingene vil trolig bare øke.

1.4 Kildetilrettelegging

En forutsetning for å kunne ta ut de gevinster som databehandlingsmetoder gir, er at de kulturhistoriske kildene som finnes i systematisert form, f.eks. gjenstandsregistreringer, eller som historiske aktstykker i tekstlig form, blir overført til edb og lagt til rette i funksjonelle datasystemer. Det samme gjelder avbildninger av gjenstander og annet primært visuelt materiale.

Det pågår derfor over hele kultursektoren i dag et omfattende datakonverteringsarbeid samtidig som nytt kildetilfang rutinemessig dataføres. Registrering av eldre opplysninger foregår til dels i kombinasjon med samlingsrevisjon og omplassering av f.eks. gjenstander, slik at opplysningene om gjenstandene også blir kontrollert/supplert. Ofte blir det opprettet nye "produksjonslinjer" ved de store institusjonene for å utføre dette arbeidet rasjonelt.

Like mye har det betydd for farten i arbeidet at man i lang tid i enkelte fagmiljøer har bygget opp registreringsteam, til dels via arbeidsmarkedsmidler, som har spesialisert seg på dataregistrering av bestemte typer kildemateriale. Alt fra slutten av 60-årene har det foregått et storstilt kildetilretteleggingsarbeid i første rekke i historie- og norskspråklige miljøer ved universitetene, slik at det så tidlig som på 80-tallet forelå et omfattende datamateriale for forskning og formidling. De nye muligheter for formidling via nett har i dag åpnet for en langt mer aktiv og global form for formidling av slikt primærkildemateriale.

Det mest storstilte arbeidet med datatilrettelegging foregår i dag som et samarbeid mellom universitetene innen det såkalte Dokumentasjonsprosjektet. Registreringsarbeidet startet i 1990 og omfatter fra 1992 alle universitetene og et stor antall humanistiske fag. Målet er gjennom bruk av registratorer finansiert via arbeidsmarkedsmidler (for tiden ca 220 arbeidstakere og ca 35 vitenskapelige assistenter) å registrere vesentlige deler av det historiske kildematerialet ved universitetene. Arbeidet er organisert etter en prosjektmodell, og resultatene blir kontinuerlig gjort tilgjengelig for forskere og andre brukere, til dels gjennom internett.

Etter modell fra dette prosjektet ble det i 1994 opprettet et tilsvarende prosjekt UNADOK (Universitetenes naturhistoriske dokumentasjonsprosjekt). Prosjektet har som mål å registrere og gjøre elektronisk tilgjengelig opplysninger om ca 12 millioner objekter i de naturhistoriske samlingene. Dette er anslått å kreve ca 750 årsverk.

I "Museum. Mangfald, Minne, Møtestad" (NOU 1996:7) blir det foreslått et storstilt nasjonalt prosjekt, REVITA, for registrering, bevaring og revitalisering av museumssamlingene. En kjerneaktivitet vil være å dataregistrere alle katalogiseringsrestanser ved museene etter en museumsstandard som de ulike typer museer blir enige om. REVITA-prosjektet omfatter også utarbeidelse av oversyn over og analyser av bevaringsforholdene i museene, identifikasjonsfotografering av gjenstander og tilrettelegging av høvelige lokaler der slike mangler. Prosjektet er kostnadsberegnet til ca 380 mill. kroner.

I regi av Riksantikvaren er det siden midten av 1970-årene registrert utførlige opplysninger om mer enn 500.000 bygninger fra før 1900 i det såkalte SEFRAK-registeret. Til alle objekter hører det også en rekke fotografier. Registreringsopplysningene foreligger delvis i edb-format, og det foregår for tiden et prøvearbeid med å digitalisere fotodelen av registeret. Målet er å utvikle et Norsk register for kulturminner (NOREK). Opplysningene om bygningene vil bli koplet til fellesregisteret for grunneiendommer, adresser og bygninger (GAB-registeret).

1.5 Kilder til fagsamvirke og formidling

De tiltak som er omtalt ovenfor, vil føre til at det framover vil foreligge et omfattende tilfang av historiske og kulturhistoriske kilder av ulike typer og formater. Gjennom datanettverk og digitale kompaktmedier kan de nå reelt gjøres til et nasjonalt felleseie og bli brukt av nye grupper av kulturhistorisk interesserte over hele landet. Tilrettelegging av kildene i ulike former for faglig, pedagogisk og publikumsrettet bruk blir derfor en særlig viktig oppgave i årene som kommer.

Forholdene ligger også godt til rette for et fruktbart faglig og praktisk samarbeid mellom de ulike fagmiljøer når det gjelder metoder for kildetilrettelegging m.v. Det samme gjelder mulighetene for et utstrakt tverrfaglig samvirke ved utvikling av presentasjons- og bruksformer for materialet, som kan integrere kildemateriale fra en rekke ulike kildetyper, tidsrom og geografiske områder. Visualisering gjennom bruk av digitaliserte bilder og kart vil i mange høve øke formidlingsverdien vesentlig.

1.6 Utviklingen i folkebibliotekene

Bibliotekene er inne i en tid med økte krav til intern omstilling, ny kompetanseutvikling og eksterne forventinger om en utvidet oppgaveprofil. Disse endringer henger også her i hovedsak sammen med den rivende teknologiske utviklingen som gir nye arbeidsredskaper og derved også anledning til nye former for informasjonsforsyning.

Mer enn tidligere inngår bibliotekene i dag i et nettverk av nasjonale og internasjonale miljøer. Informasjonstilgangen og informasjonsbehovene øker stadig. Betydningen av bibliotekets egen dokumentbestand for utførelse av tjenester, er i mange henseender kraftig redusert. Dessuten har utfordringene sammenheng med de raske samfunnsmessige endringer som gjør at folkebibliotekene framover vil få ennå viktigere funksjoner som knutepunkter for informasjons- og kulturformidling i lokalmiljøene.

I 1983 ble de første edb-systemene tatt i bruk i norske folkebibliotek. Den viktigste motiveringen for overgang til edb var ønsket om å effektivisere de interne driftsrutinene. I dag har 75% av landets 434 kommuner innført et edb-basert biblioteksystem, og disse representerer over 90% av innbyggerne i Norge.

De fleste bibliotekene har også mulighet til å søke i eksterne databaser som Norsk samkatalog, Nasjonalbibliografien og NTB-tekst, og mange benytter også kompaktmedier som CD-ROM i sitt arbeid. Det er i gang en rask utvikling når det gjelder tilgang til internett, og gjennom fellesavtaler er kostnadene ved slik tilknytning sterkt dalende.

1.7 Nasjonale bibliotekfunksjoner

Universitetsbiblioteket i Oslo (UBO) har siden 1981 tilbudt sentrale bibliografiske databasetjenester (UBO:BOK / TRIP) med tilgang til den norske nasjonalbibliografien (bøker, periodika, kart, notetrykk, lydfestinger, mm.), nasjonale samkatalogbaser for bøker, periodika og notetrykk, en nordisk samkatalog for periodika (NOSP) og en lang rekke spesialbibliografiske databaser. Norsk samkatalog representerer et samarbeid mellom norske bibliotekinstitusjoner på tvers av sektorene og gir samlet tilgang til nærmere sju millioner dokumenter i 400 bibliotek med mulighet for elektronisk lokalisering, fjernlånsformidling og kopibestilling. Databasene tilbys både som ordinære onlinetjenester, via internett /Web og på CD-ROM-plater. UBO var også en av de første institusjonene i landet som startet med digitalisering av bildemateriale (Nansen-databasen).

I Nasjonalbiblioteket har Nasjonalbibliotekavdelinga i Rana (NBR) fra 1988 av hatt i gang en betydelig IT-aktivitet over en rekke områder. Avdelinga har i dag ca. 200 ansatte. De viktigste driftsoppgavene er å være sentralmottak for pliktavlevert materiale og nasjonalt depotbibliotek. Ettersom pliktavleveringen omfatter materiale i alle medieformer og formater, har det helt fra starten vært nødvendig å bygge opp IT-kompetanse innen en rekke nye felt (bilde, video, lyd, film, multimedia).

NBR har også overtatt et omfattende prosjekt for kildetilrettelegging, Teleslekt, som sysselsetter ca. 30 personer.

I dag framstår NBR som et viktig ressurssenter som vil få stor betydning for den videre utviklingen av IT på kulturområdet, både når det gjelder tekniske tjenester og nettjenester for fagmiljøene og for publikum.

1.8 BIBSYS

BIBSYS representerer i dag på mange vis hovedmotoren i utviklingen av IT-tjenester i bibliotek i Norge. Dette biblioteks- og dokumentasjonssystemet brukes nå som primært biblioteksystem av 49 deltakerbibliotek (universiteter og høgskoler). Det er registrert over 8000 brukere, og på sentral dagtid benyttes systemet samtidig av over 1000 brukere. BIBSYS gir opplysninger om over 4.5 millioner dokumenter i samlingene til de deltakende bibliotek. Tilveksten var i 1995 over 900.000 dokumenter. I alt ble over 1.5 mill utlån registrert i BIBSYS i fjor. Systemet kan fritt brukes av alle til å søke etter informasjon, og det kan bl.a. nås via Web på internett.

BIBSYS satser på å tilrettelegge stadig nye informasjonstjenester for fagpersonalet i medlemsbibliotekene, andre bibliotek og for publikum etter hvert som mulighetene byr seg. Framover vil formidling av dokumenter i fulltekstform være en viktig videreutvikling av tjenestetilbudet.

1.9 Nytt grunnlag for fellesløsningeri biblioteksektoren

Både fag- og folkebibliotekene har også i lang tid foretatt konvertering av sine bibliografiske kataloger, utført enten som del av det vanlige arbeidet ved institusjonen eller gjennom særlige konverteringsprosjekter, slik som ved Nasjonalbibliotekavdelinga i Rana og enkelte av universitetsbibliotekene og de store folkebibliotekene. Om en del år vil vi derfor være i den situasjon at alle bibliotekene Norge - både på fag- og forskningsbiblioteksiden og på folkebiblioteksiden - vil ha all sentral referanseinformasjon til bøker og andre dokumenter tilrettelagt i databaser. Dette gir muligheter til å skape et samordet, nasjonalt informasjonssystem som omfatter alle bibliotek i Norge. Det vises til Del III, kapittel 4.3.

Gjennom konverteringsprosjekter og den daglige bruk som biblioteksystem i alle universitets- og høgskolemiljøer og ved Nasjonalbiblioteket er BIBSYS-basen også bygget ut med eldre materiale slik at den mer og mer framstår som den viktigste databasen for litteratur i Norge.

1.10 Datateknologi i kunstfagene

Bruk av datateknologi i kunstnerisk skapende arbeid har i Norge foregått siden 1970-årene i enkeltmiljøer, innen billedkunst gjerne i kombinasjon med videokunst eller mer tradisjonelle grafiske teknikker.

Innen elektronisk musikk var Norge tidlig ut med å utforske de muligheter som elektronikken ga for både produksjon og analyse av musikk. Etter hvert var det mange komponister som nyttet elektroniske hjelpemidler i sitt arbeid. De musikkvitenskapelige miljøene i Trondheim og Oslo eksperimenterte tidlig med notasjons-, produksjons- og analysemetoder. I Oslo kom dette til å bli starten til utviklingen av et eget fagmiljø for elektronisk musikk.

Som det senere vil bli redegjort for, er det i dag en omfattende aktivitet over hele verden hvor edb-metoder og elektronisk kommunikasjon blir brukt i skapende og kunstnerisk virksomhet. Innen flere fag utvikles det kunstformer der flere kunstnere sammen og på samme tid skaper eksempelvis musikk, bildekunst eller litterære verk ved bruk av elektroniske nett. Andre anvendelser lar publikum, dvs nettbrukerne, ta del i utformingen av den litterære teksten eller skape sine egne versjoner gjennom de "veivalg" de foretar under lesingen av (hyper-)tekstene på sin dataskjerm.

2Noen perspektiver på teknologi-utviklingen framover

2.1 Teknologi gir kulturredskaper

Ny teknologi har alltid ført til brytningstider mellom gammelt og nytt i vårt samfunn og har ofte vært gjenstand for stor skepsis, frykt og motstand. De funksjonelle teknologier for allmenn bruk har imidlertid som oftest etter en tid glidd inn i samfunns- og privatliv og ikke sjelden også blitt tatt i bruk for kunst- og kulturformål. At mange former for teknologi også har omfattende kulturelle konsekvenser, er vel kjent. I dag kan vi studere et stort antall basisteknologier i et historisk perspektiv i spesielle museer og studere kunst skapt med deres hjelp i kunstgallerier, bibliotek m.fl.

For tiden er det data- og informasjonsteknologi som står i fokus i vårt samfunn. Gjennom sin globale utbredelse og sin svære, omskapende kraft på alle nivåer i samfunnslivet endrer ny teknologi vårt samfunn og dermed også våre privatliv like radikalt som elektrisiteten tidligere gjorde det.

Det er viktig at vi - ikke minst innen kulturområdet - er oss bevisst de endringer som skjer. Innen våre arbeidsområder bør vi utnytte de nye hjelpemidler med grunnlag i en åpen holdning tuftet på god sakkunnskap om teknologien, en kritisk refleksjon og en trygg kulturell forankring. Imidlertid er det fåfengt å tro at vi står fritt i å velge om, og i hvilken utstrekning og på hvilken måte vi skal ta de nye hjelpemidler i bruk. Både myndigheter, faglige samarbeidspartnere og våre brukere vil forutsette, ja, til dels kreve, at ny teknologi tas i bruk også på kulturområdet.

2.2 Situasjonen i dag for å skape, bevare og formidle ved hjelp av IT.

Som antydet i tittelen på denne rapporten, kan arbeidet innen kulturområdet for mange formål sammenfattes i de tre ordene: skape, bevare og formidle. Når vi skal beskrive bruken av ny teknologi, kan det derfor være hensiktsmessig å foreta en lignende oppdeling. Slik er det også gjort senere i denne rapporten.

Særlig i det siste 10-året har det skjedd en utvikling innen datateknologi og telekommunikasjon som betyr at disse teknologier mer og mer framstår som tjenlige redskaper for en rekke kulturoppgaver. Stikkordsmessig kan utviklingen beskrives slik:

personlige datamaskiner

Den første store endringen inntraff i og med utviklingen av personlige datamaskiner som gav kulturinstitusjonene nye, og etter hvert svært kraftige, arbeidsredskaper til bruk lokalt. Mens man tidligere måtte sende et faglig materiale fra seg for maskinell bearbeiding på fjerntliggende, store dataanlegg, kunne man fra begynnelsen av 80-tallet mer og mer utføre edb-oppgaver som ledd i den daglige virksomheten i egen institusjon.

større tilbud av programvare

Det skjedde samtidig en utvikling av programvarer, både av kommersiell hyllevare og programmer utviklet innen kulturfagene, som ga grunnlag for stadig nye behandlingsoppgaver i institusjonene.

større lagringskapasitet, bilder og video

Tidligere satte lagringskapasiteten i systemene stor begrensninger for hva man kunne bruke datateknologien til innen kulturområdet. I dag er kapasiteten for databehandling i institusjonenes utstyr ofte så kraftig at man lokalt kan lagre og behandle store mengder data. Mulighetene til å legge foto og i det siste også videosekvenser inn i datasystemene har gitt et nytt nivå av anvendelser av teknologien på kulturområdet. Dette er en utvikling som vil fortsette.

nye kompaktmedier

Utstyr for å tilrettelegge materiale på CD-ROM eller andre kompaktmedier er blitt så rimelig at det nå kan anskaffes lokalt til masselagring av data - i alle fall i større institusjoner.

behov for kraftige søkeverktøy

Mens man tidligere var mest opptatt av å få nok utstyr til datalagring og -arkivering, er man nå mer og mer opptatt av å få kraftige nok søkeverktøy for behandling av de store datamengder som vil være tilgjengelig for interaktiv informasjonssøking og bearbeiding.

lokale datanett og intranett

Utviklingen av lokale datanett på institusjonene gir alle medarbeidere med nettilknytning anledning til å bruke de innlagte data. Nye former for arbeidsfellesskap og arbeidsdeling utvikles. Gjennom kombinasjoner av lokale datanett og internett-tjenester (intranett) kan brukerne gis flere muligheter enn før både til intern kommunikasjon og samhandling og til å utnytte eksterne datatjenester.

internasjonale datanettverk

I dag er det trolig utviklingen av regionale, nasjonale og internasjonale datanettverk som åpner de mest revolusjonerende perspektiver for data-arbeidet.

informasjon fra hele verden

Gjennom de nettverk som alt finnes, og som stadig blir videre utviklet, får medarbeidere i kultursektoren tilgang til faglige og andre informasjonskilder i hele Norge og fra resten av verden. I det faglige datanettverket kan man både være giver og mottaker, slik man ikke minst ser det innen det bibliografiske samarbeidet på biblioteksektoren.

nye kanaler for formidling

Gjennom datanett - og i det siste særlig gjennom internett - åpnes nye perspektiv for kulturfaglig og kunstnerisk formidling til brede grupper, ubundet av tid og rom.

informasjonskilder kan lenkes sammen

Også for kultursektoren er det viktig å utnytte de muligheter som nå finnes for å lenke sammen via adresser på internett slike informasjonskilder som hører sammen eller som sammen kan utgjøre sammenknyttede kunnskapskilder i form av et tematisk nettverk. I dag utgjør såkalt Web (World Wide Web)-teknologi et av de mest fokuserte anvendelsesområder av IT. Den "verdensveven" av informasjon som her skapes, utvikles i et tempo som ingen trodde var mulig bare for tre-fire år siden. De over 50 millioner brukere av internett-tjenester som i dag kan bruke Web-tjenester, vil om ti år kanskje vokse til flere hundre millioner.

Også innen kulturområdet blir det en stor utfordring framover å utnytte Web-teknologien i en slik form at man kan holde sammen det norske, digitalt tilgjengelige kulturtilbudet og hjelpe brukeren til å navigere mellom de ulike tilbud. Brukerne må også få anledning til ulike former for egenaktivitet og kommunikasjon. Dette er et tema som tas opp på mange punkter i denne rapporten, og som gis et konsentrert uttrykk i forslaget om et "Kulturnett Norge".

2.3. Enkelte kulturrelevante utviklingstrekk

kulturteknologi

Det kommer framover til å bli en fortsatt rivende utvikling når det gjelder teknologier som egner seg for alle tre hovedoppgaver innen kulturområdet: Skape, bevare og formidle. Dette vil bare forsterke en utvikling som vi lenge har sett (jf. ovenfor), nemlig at informasjonsteknologi mer og mer blir "kulturteknologi".

multimedie-verktøy til alle

Med dette menes bl.a. at vi vil få rimeligere, men kraftigere IT-utstyr for multimedie-utvikling både til profesjonell og ikke-profesjonell bruk. Det meldes f.eks. i dag om utvikling av programmer som vil gjøre det like enkelt å registrere og behandle fargebilder med høy kvalitet på PC-utstyr som det i dag er å behandle tekster.

mer "intelligene" programmer

Programvareutvalget vil øke, og programmene blir kraftigere/mer «intelligente» bl.a. på grunn av utviklingen innen språkteknologi.

virtuell virkelighet

Maskin- og programutviklingen åpner for nye applikasjoner f.eks. for

kunstnerisk arbeid. I slike anvendelser av IT utnyttes også datanettverk som en integrert del av presentasjonen, både innen musikk, billedkunst og bevegelseskunst.

For kunstnerisk arbeid vil programmer for datastøttet modellering og konstruksjon mer og mer bli utnyttet. Her finnes metoder for representasjon av tredimensjonalitet og framstilling av hologrammer. Dette er metoder som inngår i arbeidet med å skape såkalte «virtuelle» rom, dvs virkelighetsnære representasjoner av romforhold. Ved bruk av spesielt utstyr (hjelmer, briller, hansker mv.) kan vi bevege oss inn i det skapte rom og utføre en rekke handlinger.

Det er åpenbart at dette er en teknologisk utvikling som også egner seg for mange kunst- og kulturformer, som har en utpreget visuell og tredimensjonal karakter. Også for kulturformidling og opplæring kan det her skapes nye, interessevekkende programmer som for kulturformål utnytter det samme metode- og programverktøy som brukes eksempelvis innen simulering, maskinvare- og underholdningsindustrien (dataspill).

Web for alle

Kontorstøttesystemer blir etter hvert integrert i Web-lesere. Dette vil føre til at det blir enklere for brukeren selv å tilrettelegge internett-baserte web-tjenester og utvikle multimedie-applikasjoner selv.

billigere kommunikajson

Nye former for høykapasitets formidling av data via tele- og datanettverk for kommersiell og privat bruk vil bli allment tilgjengelige - og til langt lavere kostnader enn tidligere, bl.a. på grunn av liberaliseringen av telemonopolet fra 1998 av.

Utviklingen av metoder for å øke overføringshastigheten av data over telefonlinjer (nye høyhastighets-modem utvikles stadig for det konvensjonelle telenettet) og utbyggingen av digitale, integrerte tjenestenett (ISDN) vil stille databehandlingstjenester også prismessig innen rekkevidde for store deler av befolkningen.

kabelnett- og satellittkommunikasjon

Det vil skje en fortsatt konvergering av telekommunikasjon, databehandling og fjernsyn, bl.a. ved at private kabelnett for fjernsyn i økende grad også vil bli tatt i bruk for databehandlingsformål og internett-tjenester. Satellittoverføring av data vil få en stor utbredelse (350 satellitter skytes opp før år 2000). Dette gir rimeligere kommunikasjon, noe som i sin tur åpner for nye anvendelser av teknologien.

Mer kapsitetskrevende anvendelser i forbindelse med multimedia, video på forspørsel m.m. forutsetter større båndbredde. Kabelnett- og satellittkommunikasjon vil her kunne gi den nødvendige kapasiteten.

hjemmebruken øker

Allerede i dag bruker over halvparten av alle sysselsatte PC i sitt arbeid. I det offentlige bruker over to tredeler IT, og innen enkelte sektorer er dekningen nesten 100%. Framover er det særlig hjemmebruken som vil øke. Vi ser alt i dag eksempler på at det skjer en dreining fra isolert leveranse av nettilkoplingsutstyr til abonnementsordninger (jf mobiltelefonområdet) der brukerne får modem m.v. for nettilknytning nærmest gratis mot å binde seg til å benytte en bestemt operatørs internett-tjenester for en bestemt periode.

kombinerte tjenester

Utbredelsen av datautstyr for mottak vil bli svært mye større enn i dag. Utstyr som kombinerer telefontjenester, bilde-/videotelefoni, fjernsynstjenester, databehandling og nettverkstjenester kommer i vanlig bruk.

Datamaskiner skreddersydd for internett-bruk og enklere databehandling ("network computer") er alt i dag i produksjon, og prisen er et par tusen kroner. Det utvikles for tiden "familienett" der en PC kan styre bruken av et antall samtidige nettjenester, eksempelvis i et hjem.

Gjennom utvikling av digitalt fjernsyn legges det nå et produksjonsgrunnlag for nye typer mottakere som på samme tid kan vise fjernsyn/video og ta imot internett-tjenester. Elektronisk post vil være en standardfunksjon.

Den tekniske kvalitet på tjenestene vil øke slik at f.eks. visning av digitalt fjernsyn/ digital video på storskjerm blir mulig også i private hjem.

bestilling av tjenester via nett

Kapasitetsøkningen i nettene og i leverandørenes tilknyttede informasjonstjenere fører med seg en voldsom økning i potensialet for å formidle programtilbud. Mottakerbestemte utvalg av nettjenester og bestilling av enkeltprogram kommer i vanlig bruk. Dette skjer gjerne ved hjelp av systemer som enten får oppgitt seerens interesseprofil eller som "lærer" seg den enkelte mottakers preferanser fra tidligere programvalg og som dermed kan tilby et programutvalg i forhold til disse.

"pointcasting"

Vi går altså mot en utvikling henimot "pointcasting" til forskjell fra dagens «broadcasting». Informasjonstjenester bygd på seleksjon av informasjon kan hjelpe oss til bare å motta den informasjon over nett som vi er interessert i. Mange peker imidlertid på de betenkelige sider ved en slik utvikling ettersom det er en allmenn erfaring at vi ofte ikke helt vet hva vi ønsker eller at noe annet enn det vi mente å ha interesse av, faktisk viser seg å være av verdi for oss.

elektronisk handel

Bruken av internett har til nå vært hemmet av at det har vært dårlige muligheter for å oppnå datasikkerhet ved informasjonsoverføring. Både på dette området og når det gjelder sikre former for betaling for nett-tjenester, er det i det siste gjort store framsteg. Det er alt utviklet en rekke krypterings- og betalingssystemer for bruk i åpne datanett som synes å kunne gi grunnlag for en stor og rask vekst i bruken av internett for elektronisk handel. De løsninger som blir utviklet, er også slike som vil bli brukt ved formidling av visse tjenester og produkter på kultursektoren, ved f.eks. formidling av avgiftsbelagte elektroniske dokumenter.

2.4 Spesielt om forvaltningens satsing framover på IT-baserte nettverk

Den store utbredelsen av IT i fagarbeid og offentlig forvaltning i vårt land fører nå til at det på alle forvaltningsnivåer vil bli arbeidet med å etablere elektroniske tjenester som bl.a. vil gi en mer brukerorientert og helhetlig offentlig forvaltning av og tilgang til informasjonsressurser.

Gjennom oppbygging av nye kontakt- og informasjonstjenester er det et mål å styrke vesentlig både samarbeidet internt i forvaltningen og samarbeidet om å utvikle en mer helhetlig og samhandlende offentlig forvaltning i forhold til brukerne; næringsliv, organisasjoner, media og publikum.

Dette er utvikling som direkte vil berøre store deler av kulturområdet.

Som en konkret oppfølging av politiske målsettinger som er framført i Statssekretærutvalgets rapport "Den norske IT-veien - Bit for bit", er det bl.a. satt i gang arbeid med å realisere kommunikasjonsprosjektet "Forvaltningsnettet".

Prosjektet starter i høst som et samarbeidsprosjekt mellom Administrasjonsdepartementet, Kommunal- og arbeidsdepartementet og Kommunenes Sentralforbund. Realiseringen av kommunikasjonsløsningene bygger på at det inngås rammeavtaler med et begrenset antall tjeneste- og nettverksleverandører om samtrafikktjenester etter nærmere spesifiserte krav til tekniske løsninger og tjenester. Den enkelte offentlige virksomhet, f.eks. en kommune, kan da inngå avtale med en av disse leverandørene, og velge mellom ulike pakker av tjenester etter behov. I tillegg er det forutsatt at det skal etableres nødvendige felles fora mellom brukerne og i forhold til leverandørene for å forvalte avtalene og utvikle nye tjenestetilbud.

Målet for prosjektet er å legge forholdene til rette for en enkel og sikker datakommunikasjon og informasjonsutveksling på tvers av sektorene og forvaltningsnivåene. En slik tverrgående infrastruktur vil understøtte de sektorvise anvendelser og - et godt stykke på vei - kunne erstatte sektorspesifikke nettløsninger. Det første skritt vil være å knytte sammen de ulike nett og infrastrukturer på statlig side med nett på kommunal side.

For tiden er det f.eks. under ledelse av Kommunenes Sentralforbund etablert et prosjekt kalt "Kommunenett", for utvikling av et system for meldings- og informasjonsutveksling i kommunesektoren. Målet er bl.a. å skape kommunikasjonsløsninger for e-post/EDI, gi tilgang til internett/Web og utvikle opplegg slik at de enkelte deltakere kan tilby informasjon via egen informasjonstjener.

Det er viktig at institusjonene på kultursektoren kan følge med i den utviklingen som her settes i gang, delta som aktive brukere av de nye tjenestetilbud og bidra med kulturelle produkter i nettene.

Etter hvert som bruken av nettene øker, blir det også behov for retningslinjer for presentasjon av offentlig informasjon i de digitale medier. Dette er også et område som vies oppmerksomhet i Statssekretærutvalgets rapport.

På dette området er det nå planlagt samarbeidstiltak som starter i høst. Det vil bestå både av opprettelsen av et samarbeidsforum for erfaringsutveksling og nærmere vurdering av aktuelle samarbeidstiltak. Det kan her være tale om etablering av en felles grunnstruktur med evt. retningslinjer, normer etc. både på den tekniske siden og på redaksjonssiden, utvikling av gode presentasjonsformer, etablering av felles søkested/-indeks for offentlig informasjon samt evt. samarbeid om felles anbud, Web-hotell (flere institusjoner deler samme maskin for formidling av informasjonstjenester via Web) osv. Tjenestene forutsettes gjort tilgjengelig gjennom Forvaltningsnettet.

For at disse elektroniske informasjonstjenestene skal bli best mulig, er det en forutsetning med deltakelse fra et bredt spekter av kompetansemiljøer, bl.a. deltakere som arbeider med informasjon, kultur, språk, bibliotek, IT og brukertilnærming. Det er derfor viktig at bl.a. folkebibliotekene får mulighet til å delta i dette utviklingsarbeidet, som direkte vil angå deres rolle som det sentrale knutepunkt for kultur- og informasjonstjenester i lokalsamfunnet.

3 Om opphavsrett og personvern

Utviklingen av ny teknologi har på mange måter endret forhold som knytter seg til opphavsrett og disposisjonsrett til åndsverk, taushetsbestemmelser og personvern. Det er imidlertid ikke slik at dette området i dag representerer et lovtomt rom.

Når det gjelder produkter og tjenester skapt av eller ved hjelp av ny teknologi, gjelder de samme bestemmelser som ellers. Dette er også tilfelle f.eks. på områder som

markedsføringsrett og strafferett. De nye betingelser som teknologien gir for produksjon, kopiering og distribusjon m.v. har imidlertid ført til at flere av de aktuelle lovene eller forskriftene er blitt endret.

På dette området er det i dag også et stadig økende europeisk og videre internasjonalt samarbeid for å harmonisere lovgivningen. Grunnene til dette er åpenbare: Teknologien kjenner ingen grenser, og i Europa er det bl.a. et sentralt mål å sikre en friest mulig distribusjon av varer og tjenester over landegrensene. EØS-avtalen inneholder prosedyrer som normalt vil gjøre oss forpliktet til å inkorporere direktiver m.v. vedtatt EU i norsk lov. Innen opphavsretten og beslektede rettsområder er det forholdsvis stor aktivitet, og det antas at dette vil bli reflektert i tilsvarende lovgivning i Norge.

3.1 Trekk ved IT-utviklingen av særlig betydning for opphavsretten

Det er særlig tre trekk ved IT-utviklingen som har skapt viktige utfordringer når det gjelder opphavsrett.

• a) Det første har sammenheng med de nye muligheter for kopiering med høy kvalitet, den store kapasitet for overføring av data, og de nye interaksjonsformer mellom bruker og tjeneste som de nye medier gir grunnlag for.
• b) "Kopiering" har fått et nytt innhold: Et datamaskinbasert eksemplar kan framstilles med samme kvalitet som originalen og viderekopieres uten kvalitetstap. Ved hjelp av teknologi kan en også endre, omforme og sammenstille kopier på måter som var utenkelige tidligere.
• c) Gjennom ny teknologi forsvinner også de opphavsrettsbeskyttede objekter i betydningen fysiske gjenstander som bøker, plater, kassetter, filmer m.fl. De kan nå lagres og formidles over nett som tegnbaserte tjenester for framvisning på skjerm eller for å generere lyd i høyttaler. Tjenestene er uavhengige av tid, og de er tilgjengelige over hele verden for alle som har det riktige utstyret. Innholdet i de tegnbaserte tjenester kan raskt kopieres - også til ikke-elektroniske medier hos brukerne.

Vi ser også en sammensmelting av kommunikasjonsteknologier og av de ulike medieformer. Overføring av tegn i form av tall, lyd, bilde, video eller fjernsyn kan skje ved hjelp av samme kommunikasjonssystemer, enten jordbundne eller satellittbaserte. Teknologien gir nye produkter for bruk via kompaktplater eller over nett hvor de ulike medier er integrert i det samme produktet (multimedia).

3.2 Internasjonal opphavsrett

Det er verdt å merke at det var bruk av ny teknologi (boktrykkerkunsten) som ga støtet til utforming av opphavsretten. Det ble behov for rettslig å beskytte den arbeidsinnsats som var lagt ned i skapingen av et litterært verk. Den teknologiske utviklingen har stadig øket behovet for å sikre opphavsmannen kontrollen over sitt verk, særlig ved en enerett til å produsere nye eksemplarer.

Internasjonal opphavsrett er i sine hovedtrekk regulert av Bern-konvensjonen (utformet første gang i 1886) og av Verdenskonvensjonen for opphavsrett. Særlig har Bern-konvensjonen vært førende i arbeidet ettersom over 90 land i dag er tilsluttet den. Bern-konvensjonen administreres av World International Property Organization (WIPO). WIPO skal i desember 1996 ha en stor diplomatkonferanse som skal drøfte utkast til internasjonale avtaler knyttet til opphavsrett (og beslektede rettigheter) og informasjonsteknologi.

Europa-parlamentet har i slutten av september 1996 sluttet seg til en rapport kalt "Green Paper on copyright and related rights in the information society". Parlamentet ønsker at EU skal tale med en stemme innen WIPO. I avtaler med land utenfor EU ønsker Parlamentet at EUs egne opphavsregler skal legges til grunn.

3.3 Norsk lovgivning som gjelder opphavsrett

Den norske lov om opphavsrett til åndsverk av 12.5.1961, nr 2 er blitt endret flere ganger, f.eks. for å inkludere bestemmelser om vern av datamaskinprogrammer. Loven ble sist forandret i 1995, denne gang for bl.a. å harmonisere loven med EUs bestemmelser om vernetid, slik at vernetiden ble utvidet fra 50 til 70 år. Det er også verdt å merke at vern av fotografiske verk og bilder nå er integrert i åndsverkloven etter tidligere å ha vært regulert i en egen fotografilov. Ikke minst fører utviklingen av multimedieproduksjoner med seg at det blir viktig å kjenne bestemmelsene knyttet til bruk av bilder.

Opphavsretten er en beskyttelse av opphavsmannen til et åndsverk i forhold til urettmessig utnyttelse av verket, samtidig som loven også sikrer allmennheten en rett til utnyttelse innenfor bestemte grenser. Slik søker loven å få til en rimelig interesseavveining mellom de motstridende ønsker som de to parter kan ha. F.eks. vil et eksemplar av et verk som er solgt, kunne videreselges uten samtykke av rettighetshaver.

Loven godkjenner opphavsmannens enerett til å avgjøre om og eventuelt i hvilken form verket skal offentliggjøres, og en enerett til eksemplarframstilling. Men når opphavsmannen velger å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten, får samfunnet og publikum visse rettigheter til å utnytte verket. Det kan være grunn til å understreke at opphavsretten ikke gir noen rett til innholdet eller kunnskapen som representeres av verket, bare den konkrete utformingen opphavsmannen har gitt verket. Et "åndsverk" foreligger bare hvis det er resultatet av en original, skapende innsats – arbeider som er framstilt på grunnlag av rutinemessig innsamling av data, blir ikke et åndsverk, selv om det ligger en stor innsats bak arbeidet. Imidlertid kan slike arbeider være vernet som noe annet enn åndsverk, typisk som databaser, jfr. nedenfor.

Mange av spørsmålene som knytter seg til opphavsrett, gjelder avveiningene mellom opphavsmannens enerett og allmennhetens tilgang til verket. Ny teknologi endrer i dag grunnleggende forhold mellom rettighetshaverne og brukerne.

3.4 Beskyttelse av databaser

Det finnes også en rettslig beskyttelse av databaser som omfatter elektronisk kopiering av databaser. Etter norsk rett har man siden 1961 hatt en "katalogregel" som også har kommet til anvendelse i forhold til databaser, og som har representert et forbud mot "ettergjøring" av databaser uten samtykke av rettighetshaver.

EU vedtok 11.3.1996 et direktiv om rettslig beskyttelse av databaser som vil føre til at også andre land innfører et vern av databaser, og som vil føre til en harmonisering av lovgivningen i Europa, bl.a. for å fjerne hindringer for fri flyt av tjenester.

I dette direktivet innføres et tosporet system. For det første kan databaser – etter de fleste lands gjeldende lovgivning – være åndsverk, og dermed underlagt de samme bestemmelser som andre åndsverk, f.eks. litterære antologier. Dvs. at rettighetshaver har enerett til eksemplarframstilling, og til å gjøre databasen tilgjengelig for allmennheten.

For det andre innføres et vern for databaser som ikke kan kvalifiseres som åndsverk. Siden ikke alle databaser i praksis vil kunne tilfredsstille kravene til opphavsrett, er det i direktivet også utformet retningslinjer for bruk av ikke-opphavsbeskyttede baser (såkalt sui generis beskyttelse). Gjennom bestemmelsene får database-eierne bl.a. en beskyttelse mot ikke-avtalt uttak av data fra databasene.

3.5 Om de norske interesseorganisasjoner

Den økonomiske virksomhet knyttet til opphavsrettsbeskyttet materiale har allerede i dag et stort omfang, og dette vil øke framover i takt med utbredelsen av ny teknologi. Det er i flere europeiske land foretatt beregninger som viser at omfanget svarer til mellom tre og fem prosent av brutto nasjonalprodukt. Relatert til norske forhold vil tre prosent tilsvare summen av verdien av produksjonen innen jordbruk, skogbruk og bergverk.

Det store omfanget av slik virksomhet og de helt nye forutsetninger som er skapt for produktframstilling og distribusjon, har ført til framveksten av forvaltningsorganisasjoner nasjonalt og internasjonalt som forvalter rettighetshavernes interesser.

I Norge er det fem organisasjoner som forvalter åndsverk eller prestasjoner som er vernet etter lignende bestemmelser:

• BONO som arbeider med billedkunst og gir individuell tillatelse til reproduksjon av medlemmers verker.
• GRAMO som er musikernes og plateselskapenes vederlagsbyrå. Organisasjonen behandler bl.a. spørsmål som knytter seg til kringkasting av lydinnspillinger.
• NORWACO som ivaretar rettighetshavernes interesser i forbindelse med sekundær formidling av kringkasting gjennom kabelnett, overføring av spillefilm til videogrammer mv.
• TONO som er Norsk komponistforenings musikkbyrå, og som forvalter framføringsrettigheter til musikkverk.
• KOPINOR som forvalter rettighetene ved eksemplarframstilling (i praksis fotokopiering) av åndsverk.

Selv om disse organisasjonene arbeider innen definerte områder, vil den teknologiske utviklingen også for dem ha den virkning av de må samarbeide nærmere enn tidligere både seg imellom og vis á vis brukerne. En grunn til dette er den vekst vi vil se i multimedieproduksjoner, hvor det gjerne inngår materiale som faller inn under flere organisasjoners ansvarsområde.

3.6 Utenlandske interesseorganisasjoner

Internasjonalt er det bygget opp store organisasjoner for ivaretakelse av rettighetshavernes interesser, slik som International Publishers Copyright Council knyttet til International Publishers Association i Genève.

På brukersiden er det etablert et europeisk fellesorgan for bibliotek, informasjons- og dokumentasjonsorganisasjoner, EBLIDA. Innen denne organisasjonen er det bl.a. skapt en European Copyright User Platform (ECUP+) og lansert en Copyright Awareness Campaign for Librarians. ECUP+ ønsker gjennom en serie ulike tiltak være en spydspiss i arbeidet med å fremme samarbeidet med rettighetsorganisasjonene og målbære brukernes interesser når det gjelder tilgang til elektroniske produkter og tjenester. Det arrangeres også en rekke informasjonsmøter og opplæringstiltak over hele Europa for å utbre kunnskapen om opphavsrett og brukernes rettigheter i forhold til elektroniske produkter og tjenester m.v. Det er viktig at våre norske miljøer får god anledning til å følge med i og lære av arbeidet i EBLIDA i tiden som kommer.

Det er derfor fortjenstfullt at EBLIDA, Norsk bibliotekforening og Høgskolen i Oslo i november i år sammen arrangerer et seminar i Oslo om viktige internasjonale og europeiske utviklingstrekk innen opphavsrett og beslektede rettigheter. Seminaret skal også være et forum for å klargjøre EBLIDAs holdninger til de saker som mot slutten av året skal behandles av WIPOs ekspertkomite, jf. kapittel 3.2 ovenfor.

3.7 Rammeavtaler og lisensiering

Slik utviklingen kommer til å bli, vil det i mange sammenhenger være uråd for en enkelt rettighetshaver å påse at vedkommendes rettigheter blir ivaretatt. Derfor er det grunn til å vente at forvaltningsorganisasjonene får en mer framtredende rolle i årene som kommer. I stedet for individuelle rettighetsavtaler vil det være ønskelig med en videre utbygging av ordninger med kollektiv lisensiering (avtalelisensordninger), slik vi bl. a. har sett det innen kopieringsområdet for trykte verk (KOPINOR). Det er verdt å merke at forvaltningsorganisasjonene har hjemmel til å inngå avtaler med brukere som også omfatter rettighetene til ikke-organiserte rettighetshavere på et bestemt område – forutsatt at vedkommende organisasjon kan sies å representere en vesentlig del av rettighetshavere innen det aktuelle området.

På samme måte som det er et behov for rettighetshaverne til å opptre kollektivt, er det også nå behov for på en koordinert og felles måte å fremme brukernes interesser i Norge. Fram til i dag har særlig undervisnings- og forskningsinstitusjonene og bibliotekene og deres organisasjoner vært de mest aktive. Hittil har særlig spørsmål i tilknytning til kopiering av trykt materiale stått i sentrum. I dag foreligger det en fellesavtale om fotokopiering for studie- og undervisningsformål hvor staten ved KUF i alt betaler KOPINOR ca 80 mill. kr i kopieringsvederlag.

På grunnlag av Lov om bibliotekvederlag (29.5.1987 nr. 23) betaler Kulturdepartementet i alt 46 mill kr for bruken av norske bøker og annet materiale i offentlige biblioteker. Dette er imidlertid ikke en opphavsrettslig begrunnet lov, den er begrunnet kulturpolitisk i ønsket om å gi norske forfattere og andre rettighetshavere hvis arbeider er tilgjengelig i bibliotekene, et vederlag for bruk.

I tiden som kommer, vil det stadig bli større behov for å få til ordninger også for bruk av opphavsrettslig beskyttet materiale i datamaskinbasert form, og bruk av slikt materiale som grunnlagsmateriale for å skape nye datamaskinbaserte produkter eller tjenester, hvorav mange vil være i et multimedieformat. Slike behov kan oppstå innenfor en rekke områder hvor det er aktuelt å utnytte vernet materiale til formidlings- og undervisningsformål m.v.

3.8 Et opphavsrettskontor for kultursektoren?

I denne rapporten vil det derfor bli fremmet et forlag om at det søkes opprettet et eget "opphavsrettskontor" som et informasjons- og tjenesteytende organ for brukere på kulturområdet. Formålet med kontoret bør være å informere kulturorganisasjoner og deres medarbeidere om gjeldende rett og de ordninger som finnes når det gjelder tilgang til og gjenbruk av kulturelt materiale både i tradisjonell og elektronisk form. Et slikt kontor bør også drive informasjonstiltak, samarbeide med tilsvarende organisasjoner i andre land (jf. EBLIDA nevnt over), og med rettighetsorganisasjonene. Det vil også kunne fungere som en sakkyndig instans for brukerne i forbindelse med konkrete kontraktsforhandlinger med rettighetshavere og deres organisasjoner. Et slikt servicekontor bør etableres i fellesskap av arkiv-, museums- og biblioteksektoren.

For tiden arbeider forvaltningsorganisasjonene (jf. ovenfor) med spørsmålet om man på sin side bør etablere et kontor som kan motta henvendelser fra brukere som ønsker å klarere rettigheter for utnyttelse i multimedia mv. Dette er en ønsket utvikling, man kan da støtte seg på de velfungerende nasjonale forvaltningsorganisasjonene, og samarbeidet mellom disse, for å klarere rettigheter. Denne rapporten foreslår altså at det på brukersiden etableres et motstykke til et slikt kontor, slik at brukerne får større sikkerhet for at deres interesser blir ivaretatt i møtet med rettighetshaverne. Den balanse mellom rettighetshaveres og allmennhetens interesser som åndsverkloven bygger på, vil slik kunne reflekteres i en organisasjonsstruktur innen området.

3.9 Aktuelle eksempler og utfordringer knyttet til opphavsrett

Det er alt dukket opp flere saker som til fulle viser at ny teknologi gir nye utfordringer i forhold til opphavsrett. Her kan det bl.a. vises til den såkalte "Vikingskipsaken" der et fotografi uten rettighetshavers tillatelse ble tilgjengelig via en Web-tjeneste på Internett, og hvor den sekundære bruk av bildet i mange andre Web-tjenester også reiste interessante juridiske problemstillinger.

I et notat av Jon Bing, skrevet etter oppdrag fra Norsk kulturråd, drøftes de spørsmål som gjenbruk av NRK-materiale medfører. I NRKs produksjoner er det ofte mange rettighetshavere. Spørsmålet blir da om, og eventuelt hvordan, det kan la seg gjøre å finne fram til forhandlings- og avtaleordninger med forvaltningsorganisasjonene som kan gjøre dette materialet tilgjengelig for sekundærbruk. Det er gode grunner til å anta, bl.a. på bakgrunn av forsøksvirksomhet ved Tønsberg bibliotek, at selv fjernsynsprogrammer med relativt liten seeroppslutning kan få en etter måten stor brukergruppe når programmet kan tilbys som utlån av videogrammer fra et bibliotek.

I notatet reises det dessuten en interessant prinsipiell problemstilling: Bør det være slik at NRK kan si nei til gjenbruk av sitt materiale, eller bør NRK heller gis fortrinnsrett til egen sekundærbruk i et bestemt antall år? I det siste tilfelle vil andre interessenter etter utløpet av opsjonsperioden få rett til å utnytte materialet.

Det arbeides for tiden med planer om oppbygging av en nasjonal formidlings- og utlånssentral (Dramabanken) for manuskripter til eksisterende og nye, oppførte sceneverk på norsk og samisk. Manuskriptene tenkes tilrettelagt i maskinlesbar form og formidlet via internett til bruk både for profesjonell scenekunst, amatørteatre, skoler m.fl. Også her vil det være nødvendig med en detaljert avklaring av rettighetsspørsmål og (fortrinnsvis) etablering av kollektive avtaler om utnyttelsesrett før tiltaket kan settes i gang.

3.10 Om adgangen til historisk arkivmateriale

Adgangen til å benytte (historisk) arkivmateriale vil i en rekke sammenhenger være begrenset av lov- og regelverk, i noen tilfeller også av avtaler inngått med dem som representerer arkivets opphav (arkivskaperen). For arkiver hos eller etter offentlige organer o.l. vil adgangen først og fremst være begrenset av taushetsplikten etter forvaltningsloven og enkelte særlover (f.eks. statistikkloven) samt sikkerhetsinstruksen og beskyttelsesinstruksen.

Personregisterloven - og Datatilsynets bestemmelser med hjemmel i denne - legger restriksjoner på adgangen til alle typer materiale som kommer inn under definisjonen av personregistre, uavhengig av om arkivskaperen eller den senere forvalter av arkivet er offentlig eller privat. For privatarkiver, dvs. arkiver som er skapt av privatpersoner, private organisasjoner, bedrifter o.l., vil ofte arkivskaperen eller dens etterfølgere (f.eks. arvinger) legge restriksjoner på adgangen til materialet. Felles for de fleste typer adgangsbegrensninger er at de er tidsbegrenset, vanligvis et sted mellom 30 og 100 år etter at materialet ble til. I mange tilfeller kan det også, etter særskilt søknad, gis adgang til forskning på materiale som ikke er åpent tilgjengelig.

Det ligger i sakens natur at materiale som er underlagt adgangsbegrensning, ikke kan eller skal formidles i samme utstrekning eller på samme måte som annet materiale i Arkivverket. Digitalisering og distribusjon over datanett vil derfor som regel være lite relevant i slike sammenhenger. Dette betyr imidlertid ikke at slikt materiale er mindre verdifullt for ettertiden enn annet materiale. Taushetsbelagt materiale og personregistre er f.eks. ofte svært viktig for å dokumentere enkeltpersoners rettigheter (jf. personalmapper, klientmapper etc.).

Rettsikkerhetsaspektet står i det hele tatt sentralt i arkivinstitusjoners virksomhet, særlig hos dem som bevarer materiale etter offentlig forvaltning. I tillegg kommer at adgangsbegrenset materiale vil kunne benyttes i forskningsprosjekter etter søknad. I et lengre perspektiv må man også ta hensyn til den bruksverdi materialet vil kunne få når perioden for adgangsbegrensning er over. Det er ikke uvanlig at materiale som er sperret for adgang i en viss periode, kan bli blant det mest etterspurte når det blir tilgjengelig, jf. f.eks. kirkebøker og folketellinger. Da ligger også forholdene til rette for å utnytte IT-teknologien fullt ut, jf. f.eks. det omfattende arbeidet med dataregistrering av kirkebøker og folketellinger som er beskrevet tidligere i denne rapporten, jf. Del II, kap. 1.4.

3.11 Lov- og regelverk som begrenser adgangen til kildemateriale og kataloger medpersonopplysninger

Lov av 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven), ble sist revidert i 1993. Forvaltningsloven gjelder for all offentlig forvaltning. I § 13 fastsettes taushetsplikt for visse typer opplysninger om "noens personlige forhold" og om "tekniske innretninger og fremgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde ...." Det kan gjøres unntak fra taushetsplikten i visse forvaltningsmessige sammenhenger, og den enkelte har under visse forutsetninger adgang til saksdokumenter i egen sak.

Det kan gis adgang til forskning på taushetsbelagt materiale under bestemte forutsetninger og på bestemte vilkår. Adgang til forskning kan imidlertid bare gis av vedkommende departement eller av Riksarkivaren (for materiale som er avlevert til det statlige arkivverket). Dette innebærer bl.a. at adgang til forskning på taushetsbelagt materiale i en kommune bare kan innvilges av et departement. Taushetsplikten faller normalt bort etter 60 år (med visse unntak). Denne fristen kan forlenges av Riksarkivaren.

Lov av 9. juni 1978 om personregistre m.m (personregisterloven) ble sist revidert 1991. Nye forskrifter er under utarbeidelse, og vil snart være sluttført. Et eget utvalg arbeider med revisjon av loven. Loven gjelder for både offentlige og private virksomheter. Den definerer personregistre som "registre, fortegnelser m.m. der personopplysninger er lagret systematisk slik at opplysninger om den enkelte person kan finnes igjen". Loven innfører konsesjonsplikt (ved Datatilsynet) for alle elektroniske personregistre, samt for manuelle registre som inneholder spesifiserte, følsomme opplysninger. Det gis likevel visse unntak for konsesjonsplikten i forskrifter til loven. I konsesjonsvilkårene kan Datatilsynet gi bestemmelser bl.a. om behandling av personregistre, utlevering av opplysninger til andre og sletting av registre.

En rekke arkivinstitusjoner har rammekonsesjon fra Datatilsynet. Denne gir institusjonene adgang til bevaring og behandling av personregistre, men setter restriksjoner på tilgjengeliggjøring av materialet. Ofte vil det kreves ny konsesjon for å gi adgang til et personregister.

Det er også verdt å merke seg at arkivinstitusjoner (og andre som formidler personorientert materiale) vil kunne ha behov for å opprette egne personregistre. Arkivkataloger (jf. ASTA), museumskataloger og bibliografier kan f.eks. i mange tilfeller komme inn under bestemmelsene om personregistre. Her bør man derfor undersøke hvilke unntak fra konsesjonsplikten som kommer i de nye forskriftene til loven.

Lov av 16. juni 1989 om offisiell statistikk og Statistisk sentralbyrå (Statistikkloven), avløste lov av 1907. Statistikkloven har egne taushetspliktbestemmelser, 100 år for personopplysninger og 60 år for opplysninger om drifts- og forretningsforhold. Så lenge taushetsplikten gjelder, kan opplysningene bare brukes til å utarbeide offisiell statistikk, eller til annen bruk som er godkjent av Datatilsynet. Dersom opplysninger utleveres til annen bruk enn off. statistikk, gjelder også taushetsplikten for den som får utlevert opplysningene. Dette innebærer at man ikke har lov til å offenliggjøre opplysninger som kan føres tilbake til oppgavegiver eller være til skade for denne.

En konsekvens av taushetsplikten i statistikkloven er bl.a. at en del folketellinger som både forskere og andre ønsker å bruke, er stengt for de fleste typer bruk inntil de er 100 år gamle.

Sikkerhetsinstruksen og beskyttelsesinstruksen, fastsatt ved kgl. res. 17. mars 1972, er sist revidert i 1988. Instruksene anses å gjelde for hele den offentlige forvaltning.

Sikkerhetsinstruksen gjelder materiale som må beskyttes av hensyn til "rikets sikkerhet", "det internasjonale forsvarspolitiske samarbeid" eller "forholdet til fremmede makter". Slikt materiale skapes først og fremst i Forsvaret og en del av departementene, og det blir senere avlevert, primært til Riksarkivet.

Beskyttelsesinstruksen gjelder materiale med opplysninger som kan skade "offentlige interesser, en bedrift, institusjon eller enkeltperson" dersom de blir kjent for uvedkommende. Slikt materiale finnes i en rekke offentlige organer, og instruksens virkeområde overlapper i betydelig grad taushetsplikten etter forvaltningsloven, jf. ovenfor.

For begge instrukser er det fastsatt graderingskoder som angir hvor stor skade det kan gjøre om opplysningene blir kjent for uvedkommende. Og det er fastsatt bestemmelser for behandlingen av dokumenter med de forskjellige graderingskoder. Tilgang til dokumenter gradert etter sikkerhetsinstruksen, krever sikkerhetsklarering. For begge instrukser gjelder at man må ha særlig behov for det for å få adgang til gradert materiale. Avgjørelsen tas av den myndighet som har foretatt graderingen.

Graderingen skal være tidsbegrenset. Automatisk avgradering skjer etter 30 år hvis det ikke er satt kortere frist. Det kan imidlertid også fastsettes unntak fra automatisk nedgradering, dvs. lengre frist enn 30 år.

3.12 Avslutning

I dette kapitlet har opphavsrett, taushetsplikt og personvern vært temaet. Avslutningsvis skal det imidlertid understrekes at bruk av ny teknologi på kulturområdet også vil aktualisere juridiske og etiske problemstillinger på en rekke andre områder.

Den kommende tid vil også vise en stadig sterkere oppmerksomhet om de rettslige forhold knyttet til bruk av elektronisk handel på internett, hvor også handel med kulturelle og andre informasjonstjenester vil foregå. Det samme gjelder forhold som knytter seg til nye, kombinerte former for utnyttelse av kabelfjernsynsnett, f.eks. til bruk av internett-tjenester.

I tillegg til de bestemmelser som ligger i lover og forskrifter, må også institusjonene legge etiske vurderinger til grunn når de skal vurdere hvilket materiale som bør gjøres tilgjengelig på slike elektroniske medier hvor det er uråd å kontrollere hvem som har adgang til materialet og hvordan det blir benyttet. Det er her og på de mange andre områder hvor etiske prinsippspørsmål reises, ønskelig med skriftlig materiale som omtaler «den beste praksis», og som kan stimulere bevisstheten om de aktuelle etiske problemstillinger. Et samarbeidsutvalg mellom bibliotek-, arkiv-, og museumssektoren kunne også her ta viktige initiativ (jf. Del IV, kapittel 3.2.1 og 3.2.2).

4 Planarbeid i de øvrige nordiske land, innen EU m.fl.

4.1 Sverige.

I Sverige ble det i 1995 utgitt en omfattende kulturutredning. I et eget plandokument, "Kulturpolitikens inriktning" (SOU:1995:84), ble det foreslått som et overordnet innsatsområde at betydelige deler av kulturinstitusjonenes kunnskap og informasjon burde digitaliseres og samordnes. Nye nettverk og informasjonssystemer skal sikre en fri og allmenn tankeutveksling, og et særskilt kulturfaglig nettverk, Kulturnät Sverige, bør bygges opp for å gjøre kulturen bedre tilgjengelig for allmennheten, heter det bl.a. i utredningen.

Kulturutredningen fremmet en rekke konkrete forslag om tiltak og driftsansvar. Bl.a. ble det foreslått at det ble opprettet et kreativt sentrum med god teknikkutrustning slik at kunstnere av ulike slag kunne arbeide der og utveksle erfaringer. Sentret skulle særlig arbeide med høykvalitets multimedieprosjekter. Bibliotekene ble pekt på som viktige knutepunkter i lokalsamfunnet med både sentrale informasjons- og veiledningsoppgaver.

I 1995 fulgte regjeringen opp arbeidet på flere måter, bl.a. ved å gi en prosjektgruppe i oppdrag å formulere et forslag til en prosjektplan og en handlingsplan for å redde kulturskattene ved svenske museer ved å registrere informasjon om dem, bevare dem og gjøre dem tilgjengelige for allmennheten. Det framlagte prosjektforslaget, "SESAM - öppna museisamlingarna", ble godkjent av regjeringen og gitt en bevilgningsramme på 235 millioner sv. kroner.

Høsten 1995 fulgte regjeringen opp Kulturutredningens forslag om å utvikle et "Kulturnät Sverige". Det ble opprettet en prosjektgruppe som skal utarbeide en samlet strategi for bruk av informasjonsteknikk på kultursektoren i Sverige. Arbeidet skulle være avsluttet den 15. november i år, men man regner nå med at en endelig rapport først kan foreligge på nyåret.

Som ledd i sitt arbeid har prosjektgruppen drevet en omfattende konsultasjonsvirksomhet og bl.a. arrangert 3 større seminarer om ulike tema knyttet til oppbygging av et kulturnett. Hovedvirksomheten i første halvår i år har vært å sammenstille resultatene av en spørreundersøkelse blant 864 institusjoner, organisasjoner og myndigheter om deres pågående IT-relaterte arbeid og om deres IT-planer.

I juni i år framla prosjektgruppen en delbetenkning fra sitt oppdrag kalt "Inför ett svenskt kulturnät. IT och framtiden inom kulturområdet". I delinnstillingen blir det gitt en omfattende redegjørelse for status m.h.t. IT-bruk på kultursektoren i dag, rapporter fra seminarene og foreløpige synspunkter på oppbyggingen av et svensk kulturnett.

I mars i år framla regjeringen en proposisjon om "¸tgärder för att bredda och utveckla användningen av informationsteknik".

Det foreslås i proposisjonen mål for en overgripende IT-strategi som kan sikte inn nasjonens samlede ressurser på å mestre de utfordringer som ny teknologi gir. Særlig tre områder blir pekt ut som innsatsområder: rettsområdet, utdanningsfeltet og samfunnets informasjonsbehov.

I egne kapitler tas opp de endrede forutsetninger IT gir for bibliotekene og for de øvrige institusjonene på kulturområdet , både i fagarbeidet og for utadrettet formidling. Institusjonene blir oppfordret til å ta del i utvikling av multimedier, digitaliseringssystem og telekommunikasjonsløsninger.

Bibliotekenes rolle i kunnskapssamfunnet blir understreket, både som sentra for kunnskaps- og informasjonsformidling til et bredt publikum og som viktig medspiller for utdanningssystemet. Konkret blir Kungliga Biblioteket gitt i oppdrag å utvikle et IT-basert nasjonalt biblioteksystem. Det vil bli gitt teknologisk utviklingsstøtte til alle nivåer innen bibliotekvesenet og foreslått utarbeidet en samlet plan for bibliotekene og forberedelsen av en ny biblioteklov.

For tiden arbeider Kulturdepartementet og Utbildningsdepartementet sammen med Statens Kulturråd med å videreføre de viktigste tiltakene innen rammen av en nasjonal IT-satsing. Her inngår en plan for raskt å få alle kulturinstitusjonene knyttet til et elektronisk nett, fortrinnsvis SUNET.

Kungliga Biblioteket skal sette i gang arbeid med å utvikle et felles biblioteksystem med informasjon om alle publikasjoner som finnes ved svenske offentlige bibliotek. Dette systemet skal være en tjeneste for hele biblioteksektoren og for publikum.

Det vises til en nærmere omtale av Kulturnät Sverige i Del V, kap. 1.1.

4.2 Danmark

I 1994 utga et regjeringsoppnevnt utvalg innstillingen "Infosamfundet år 2000". Etter en bred høring oppsummerte regjeringen sine konklusjoner gjennom en redegjørelse til Folketinget i 1995: " Infosamfundet til alle - den danske model". Planen inneholder en konkret handlingsplan, hvor bl.a. kultursektoren og bibliotek behandles. Slike redegjørelser med opplysninger om oppfølging av tiltak og med en oppdatert beskrivelse av situasjonen vil fra 1996 av årlig bli gitt Folketinget.

Den IT-politiske handlingsplanen for 1995 lanserer bl.a. det overordnede tiltaket "Kulturnet Danmark". Det uttales bl.a. at elektronisk kulturformidling skal supplere og øke spredningen av kulturopplevelser og kunnskapene om kultur. Derfor bør alle kulturinstitusjoner inngå i et sammenhengende elektronisk kulturnett som også skal gi allmennheten tilgang til elektroniske kulturelle servicetjenester. I planen spesifiseres i hovedtrekk hvordan man bør legge an arbeidet for å etablere kulturnettet.

Også bibliotekene blir omtalt som sentrale aktører i det nye informasjonssamfunnet, bl.a. ved den sentrale funksjon de har som formidlere av offentlig informasjon og som veiledere i en stadig stigende informasjonsstrøm. Det foreslås derfor nedsatt et utvalg som skal analysere bibliotekenes nye vilkår og oppgaver i lys av den teknologiske utviklingen. Man ønsker belyst spørsmål som bl.a. gjelder opphavsrett, pliktavlevering av elektroniske verk, framtidige informasjonstjenester og finansieringsmulighetene for bruk av de nye tjenester på bibliotekene.

Å skaffe alle bibliotekene tilgang til elektroniske nett vil være en prioritert oppgave framover. I en pressemelding fra Statens Bibliotekstjeneste fra juni i år lanseres målet om at alle folkebibliotek skal gis internett-tilgang innen 2 år. Det er alt satt av betydelige statlige midler for dette formålet.

I redegjørelsen for 1996 til Folketinget orienterer Forskningsministeriet om arbeidet med IT-tiltakene i inneværende år. Det er bl.a. nedsatt et bibliotekutvalg som skal avgi en delinnstilling sommeren 1996. "Kulturnet Danmark" er igangsatt, og det er gitt støtte til en rekke pilotprosjekter som skal virke som demonstratorer for anvendelser av IT i kulturnettet (lyd, tekst og bilde). Det Kongelige Bibliotek har påtatt seg viktige faglige og operative oppgaver i samarbeidstiltaket. Det vises til nærmere redegjørelse i Del V, kapittel 1.2.

4.3 Finland

Regjeringen i Finland utga i 1995 en nasjonal strategiplan for IT-bruk som i engelsk utgave er kalt "Education, Training and Research in the Information Society". I denne innstillingen blir bl.a. spesiell vekt lagt på tiltak for snarest mulig å sikre alle skoler og bibliotek tilgang til elektroniske nett.

Den finske regjeringen har i sitt program at alle finske folkebibliotek skal knyttes til datanettverk innen 1998. Det er satt i verk et 3-årig program som omfatter finansieringstilskudd til bibliotek, opprettelse av en ordning med IT-kompetente personer knyttet til fylkesbibliotekene, kursvirksomhet m.v. Det blir også opprettet en nasjonal kompetansegruppe knyttet til IT-biblioteket Kabelboken i Helsingfors.

De kulturelle utfordringer som skapes av ny informasjonsteknologi blir tatt opp i en utredning utgitt av Undervisningsministeriet i januar i år. Utredningen legger fram 60 tiltak som skal iverksettes i perioden 1997 til år 2000. Utredningen tar bl.a. for seg de nye muligheter IT gir for kulturarbeid og foreslår utviklet en strategisk plan for å få etablert et kulturnett for Finland som både skal omfatte kulturinstitusjonene, statlige og lokale kulturaktiviteter, organisasjoner, grupper, næringstiltak innen kulturområdet m.fl.

Det anbefales satt i verk et omfattende utdanningsprogram rettet mot bibliotek og museer for å sette personalet i stand til å dra full nytte av de nye muligheter som IT gir i deres arbeid.

Den IT-baserte produkt- og tjenesteutvikling som vil finne sted, bør ifølge utredningen, særlig ta omsyn til barn og unges behov.

4.4 Island

Også på Island er det en variert IT-bruk på kultursektoren, og det foreligger en rekke plandokumenter (de fleste på islandsk) om utviklingsstrategier videre på feltet, bl.a. for utvikling av nye informasjonstjenester.

Av den nasjonale telematikkrapporten framgår det bl.a. at det er godt utbygde automatiserte biblioteksystemer, som også har tilknytning til europeiske biblioteknett. Kulturinstitusjonene deltar med informasjon til den sentrale elektroniske informasjonstjeneste, ASK, som inneholder en rekke ulike opplysningstjenester for innbyggerne på Island. Et skoledatanett ble installert i 1990, og i dag har over 90% av skolene tilgang til dette nettet og derigjennom bl.a. til internett.

I mars i år publiserte Undervisningsministeriet en omfattende rapport "Informasjonens makt" (I kraftí upplýsinga) hvor også kulturlivet behandles. Det slås her bl.a. fast at IT skal brukes til nytte for kulturlivet på Island og ikke minst til å fremme tilgangen til kulturelle opplevelser.

I denne forbindelse skal det bl.a. tilrettelegges et kulturnett som også skal øke tilgjengeligheten til kulturinstitusjonenes virksomhet. Målet er innen 1998 å ha klar en plan som viser hvordan private og offentlige kulturinstitusjoner kan samarbeide om realiseringen av kulturnettet.

Det er interessant at det i rapporten også understrekes at IT bør utnyttes til forbrukerundersøkelser slik at allmennheten får bedre anledning til gi sitt syn på hvordan kulturinstitusjonenes framtidige utvikling bør være.

4.5 Nordisk ministerråd

Embetsmannskomiteen for nordisk kulturelt samarbeid i Nordisk Ministerråd vedtok i februar i år å nedsette en hurtigarbeidende arbeidsgruppe for "Kultursektoren og IT". Bakgrunnen var den virksomhet som er igangsatt i flere nordiske land med utbygging av elektroniske kulturnett. Gruppens oppgave er å gi råd om hvordan de kulturnett som etableres, også kan gis en nordisk dimensjon.

Som ledd i sitt arbeid har arbeidsgruppen bedt prosjektet "Kulturnät Sverige" om å foreta en kartlegging av relevante utviklingstiltak innen de nordiske land. Det kan være tale om å gi de nasjonale kulturnett som utvikles, en felles-nordisk dimensjon.

4.6 Arbeidet med informasjonsteknologi og kultur i EU

Som det vil gå fram av oversikten nedenfor, har EU i stigende grad interessert seg for kulturspørsmål de siste årene. Målene for arbeidet er flere. Det overordnede mål er å bevare, videreutvikle og formidle kunnskap om det kulturelle mangfoldet i Europa.

Kulturelt mangfold utgjør grunnlaget for den europeiske identitet og den sosiale struktur.

Gjennom bl.a. omfattende forsknings- og utviklingsprogrammer er det EUs sentrale mål både å styrke den europeiske industrielle og økonomiske konkurranseevne og å bedre kvaliteten i levekårene til dem som bor i Europa. Det er etter hvert blitt klart at kultur- og språkområdet utgjør sentrale innsatsfelt innen denne rammen.

På samme måte er det tydelig at visjonen om å bygge "et informasjonssamfunn for alle" i høy grad må inkludere både den sakkunnskap og det vell av viktige kilder til kunnskap og opplevelse som kulturområdet forvalter. Som en oppfølging av Bangemann-rapporten, Ministerrådets prinsippvedtak på Corfu i 1994 og aksjonsplanen "Europe's way to the Information Society" ble det i 1995 opprettet et "Information Society Forum". Dette forum har 128 medlemmer og skal virke som en tenkegruppe for Kommisjonen og generelt overvåke utviklingen framover. Birgitta Carlson fra Telia AB i Sverige er leder for gruppen.

Det er opprettet en rekke arbeidsgrupper, og en gjelder "The Cultural Dimension and the Future of the Media".

Et kort riss av situasjonen fram til i dag når det gjelder initiativ ellers som gjelder bruk av IT på kulturområdet:

Generelt kan sies at det har vært en utvikling fra en tilstand da IT-bruk innen kultur bare ble synlig i enkelte prosjekter innen de tekniske utviklingsprogrammer, via en mellomtilstand da slike emner utgjorde en sektor av større programmer og fram til dagens situasjon da det er satt i verk en rekke handlingsprogrammer der kulturspørsmål og bruk av ny teknologi i kulturarbeidet står i sentrum.

Vi finner både i RACE- og ESPRIT-programmene fra slutten av 80-årene et innslag av kulturprosjekter. Eksempler på slike er utvikling av klient-tjenersystemer for multimedia i museer (RACE I), ekstern bruk av databaser i museer (RACE II), høykvalitets bildebehandlingssystem for kunstmuseer (ESPRIT), metoder for digital reproduksjon av kunstverk (ESPRIT), bruk av multimedia og 3-D teknikker i kulturhistorisk bevaringsarbeid (ESPRIT). I flere av anvendelsene kunne man bygge på resultater fra andre prosjekter innen EU-programmene, noe som er en generell, overordnet målsetting.

Innslaget av humanistiske og kulturelle prosjekter ble sterkere i Telematikkprogrammet, som i det Tredje og Fjerde Rammeprogrammet for Forskning og Teknologisk Utvikling har hatt egne delprogrammer for bibliotek og for språkteknologi (Language Engineering). I disse programmene har det vært og er det norsk deltakelse i flere prosjekter, innen biblioteksprogrammet også i høyt prioriterte utviklingsprosjekter. Bibliotekprogrammets mål er å skape en felles europeisk bibliotekarena og øke tilgangen til de enkelte lands bibliotekressurser gjennom en tilpasning og utbygging av informasjons- og kommunikasjonsstrukturen. For å få til dette må det utvikles felles bibliotekstandarder, program som sørger for spredning av oppnådde forskningsresultater og en bevisstgjøring av bibliotekpersonalet når det gjelder telematikksystemenes muligheter.

Det har generelt vært et problem å få god deltakelse fra folkebiblioteksektoren i dette programmet. De viktigste innsatsområder innen bibliotekprogrammet har i de siste årene vært faglige/teknologiske sider ved nettverksbruk, nye elektroniske dokumentformer og metoder for digitalisering av bibliotekenes materiale.

Språkprogrammet er rettet mot å øke brukskvaliteten i IT-programmer innen næringslivet og for offentlig og privat tjenesteyting. Gjennom å bygge inn språk-kompetente moduler i dataprogrammer skal systemene bli enklere å bruke, mer fleksible (bl.a. tale til tekst, tekst til tale) og kraftigere som verktøy ved produksjon, forvaltning og bruk av store dokumentmengder. Norge er i dag bare marginalt med i dette "horisontale" programmet. Det vises for øvrig til Del IV, kapittel 2 nedenfor.

Innen disse programområdene arbeides det for tiden med å utvikle strategiske planer som kan sikre at innsatsfeltene også kan inngå som egne programsektorer i det kommende Femte Rammeprogrammet.

Innen IMPACT-programmet fra 1989 til 1995 (Information Market Policy Actions) har det vært gjennomført en rekke kulturprosjekter. Dette var naturlig ettersom programmet hadde som hovedmål å stimulere utviklingen av elektroniske tjenester og styrke europeisk samhandling innen området. Således er det i perioden bl.a. gjennomført 9 multimedieprosjekter knyttet til museer, billedkunst og formidling av informasjon om monumenter.

Fortsettelsen av IMPACT-programmet heter INFO 2000, og det startet i vår. Hovedmålsettingen er å utvikle videre europeisk informasjonsindustri med særlig vekt på multimediebaserte informasjonsprodukter. Det finnes et Norsk INFO 2000 sekretariat som - også med nasjonale stimuleringsmidler - bl.a. vil arbeide for å få fram prosjekter og samarbeidstiltak som kan utvikle norske digitale kulturprodukter.

Kontakten mellom sekretariatet og de norske kulturmiljøene bør derfor bygges betydelig ut i tiden som kommer.

For tiden er det til behandling i EUs organer tre programforslag som gjelder kulturområdet. Norge kan delta i alle disse gjennom den nye kulturartikkelen i EøS-avtalen som trådte i kraft 1. januar i år.

KALEIDOSKOP er et tre-årig program. Programmet skal fremme samarbeid om kunstneriske og kulturelle aktiviteter, også slike der ny teknologi brukes. Det er her både tale om begivenheter og skapende arbeid som utføres i fellesskap og gjennom (elektroniske) nettverk og større faglige utviklingsprosjekter.

Programmet RAPHAEL, som ikke er ferdigbehandlet i Kommisjonen, er et handlingsprogram for kulturarven. Det kan ses på som et uttrykk for den økende betydning kulturområdet vil få i EU framover og som et resultat fra Kommisjonens Corfu-møte i juni 1994. På dette møtet ble det vedtatt en sammenhengende strategi for bevaring og formidling av den europeiske kulturarv i bred betydning. I dette programmet vil bruk av ny teknologi trolig få en framtredende plass.

For 1996 er det i påvente av endelig programvedtak utlyst fire områder for pilotprosjekter. Disse gjelder tiltak for å øke tilgjengeligheten til museer, øke bevisstheten om europeiske kulturminner og verdien av å bevare dem, bevaring av kulturminner fra arkeologi og barokken og å bedre videreutdanning av fagfolk og utveksling av personale mellom ulike land.

ARIANE er et ennå ikke ferdigbehandlet litteraturprogram, som i år er lansert gjennom to pilottiltak: Europeiske samarbeidsprosjekter og oversettelse av skjønnlitteratur, drama og oppslagsverk.

Det bør understrekes at det er meget vanskelig å skaffe fram et komplett bilde av alle EUs aktiviteter som har relevans for ny teknologi på kulturområdet. Det finnes en lang rekke handlingsprogrammer og spesielle aksjonstiltak der kultur og IT inkluderes, og ikke minst gjelder dette for folkebiblioteksektoren.

Det foregår eksempelvis en stor satsing for å vise hvordan det kan utvikles «digital cities/telecities» i Europa, og her kommer bibliotek og kultur sentralt inn. Det samme gjelder for innsatsprogrammene for undervisning og for telematikk for spesielle grupper, herunder språklig funksjonshemmede.

Slik vi i dag gjennom erklæringer og faglige dokumenter fra EU kan avlese ambisjons- og innsatsnivået knyttet til kultur- og informasjonstjenester, er det grunn til å tro at det vil forbli høyt og vil holde seg lenge på et høyt nivå.

Stadig mer utviklingsarbeid vil bli organisert som flernasjonale eller all-europeiske tiltak. Det er derfor viktig at vi i Norge framover gjør vårt ytterste til å delta på sentrale punkter i dette arbeidet. Det har i den del tilfeller vist seg vanskelig for norske institusjoner å sikre den egenfinansieringen som deltakelse i EU-prosjekter medfører. Det bør overveies om det kan finnes ordninger på sentralt nivå som kan løse dette problemet.

Samarbeidsformene endres også. Et eksempel på dette er det nylig utarbeidede "Memorandum of Understanding" som gjelder "Multimedia Access to Cultural Heritage".

Her inviterer Kommisjonen bl.a. nasjonale myndigheter og sentrale sektororganer til å erklære en samforståelse om de viktige oppgaver som må løses på kulturvernområdet framover og erklære en villighet til å arbeide i forståelse med de mål og arbeidsmåter som blir beskrevet.

I tillegg er det utarbeidet forslag til et europeisk charter som bl.a. museer og gallerier kan slutte seg til, og som skal være en basis for samarbeid mot de felles mål.

Denne saken er for tiden til behandling i Kulturdepartementet og i sentrale kulturorganer.

4.7G-7 landene

G-7 landene har ved flere anledninger drøftet spørsmål med tilknytning til "The Global Information Society" og også i relasjon til kulturtema. For tiden har G-7 i arbeid et omfattende prosjektarbeid om bruk av ny teknologi på ulike samfunnsområder.

Av de tolv prosjektene som er satt i gang, er det tre som direkte har relevans for kultursektoren:

Bibliotheca Universalis

Målet er på basis av eksisterende utviklingsprogrammer verden over å skape en stor virtuell samling av "humankind knowledge" og gjøre både opplysningene om denne og selve kunnskapskildene globalt tilgjengelige gjennom nettverk.

Det vil bli opprettet en felles internasjonal database for å unngå duplisering i arbeidet og en fransk Web-tjeneste skal formidle informasjon om prosjektet. Et fransk-japansk sekretariat skal bistå arbeidsgruppene og lede arbeidet knyttet til tekniske standarder, opphavsrett m.v. og utvikling av flerspråklige søkemaskiner til bruk på internett.

Multimedia Access to World Cultural Heritage

Prosjektet vil bestå av tre hovedprosjekter:

• a) Ett vil med basis i alt pågående prosjektarbeid internasjonalt ta opp spørsmål som gjelder opphavsrett, oppbygging av globale registre og IT- metoder for interkulturell og interlingvistisk utveksling av informasjon.
• b) Et annet prosjekt skal arbeide med brukergrensesnitt og tilpasning av tjenester til ulike grupper.
• c) Det tredje prosjektområdet er applikasjonsorientert og sikter bl.a. mot å utvikle avanserte programverktøy for bruk på kultursektoren, i undervisning, innen kulturturisme etc.

Cross-cultural Education and Training

Målet er å utvikle en global Web-tjeneste for transkulturell utdanning og opplæring som skal bli en ressursbank bestående både av erfaringer, programmer og digitalt læremateriell.

Det er under planlegging en forstudie finansiert av EU som vil bygge på det arbeidet som alt foregår i EU og i G7-landene.

Gjennom initiativene fra G-7 gruppen er kultur og IT nå kommet på den offisielle dagsorden som et tema av global viktighet. De tre prosjektene er for tiden i en startfase, og de har, som man vil se, meget pretensiøse målsettinger. Det blir interessant å se om medvirkningen fra Japan, USA og Canada vil føre til en kvalitetsheving i prosjektarbeidet på kulturområdet og om det er mulig å finne praktiske løsninger på globalt nivå når det gjelder de omfattende emnene som tas opp.

I EU er det også blitt uttrykt at G-7 gruppens engasjement innen kulturområdet bør føre til en ytterligere motivasjon og større anstrengelser for å gi EUs eget arbeid på området mer fart og tyngde.

4.8 UNESCO

Ett av UNESCOs fire hovedprogram er kommunikasjon, og innenfor dette hovedprogrammet er tilgang til og opplæring i informasjonsteknologi et viktig felt. Fremme av informasjonsnettverk og opprettelse av dokumentasjons- og informasjonsdatabaser er imidertid sentrale oppgaver innen alle UNESCOs kompetanseområder. Delvis er dette sentrale oppgaver, dokumentasjons- og informasjonsdatabaser som opprettes av UNESCOs hovedkvarter (Paris) , og delvis støtter organisasjonen regionale og sub-regionale tiltak. I stadig økende grad blir multimedia tatt i bruk i UNESCOs omfattende opplysnings- og undervisningsarbeid.

Det avholdes jevnlig spesialistseminarer og større konferanser om tekniske emner, herunder om IT-metoder for bevaring av kulturelle primærkilder, under programmet "Memory of the World". Den første internasjonale "Memory of the World"-konferansen ble holdt i Oslo i juni i år med Den norske nasjonalkommisjon for UNESCO, Nasjonalbiblioteket i Norge og NORDINFO som hovedarrangører. Under "Memory of the World"-programmet er det opprettet en informasjonsdatabase om verdens viktigste filmarv, og det arbeides med tiltak for å skape en lignende informasjonstilgang vedrørende verdens mest unike dokumentbestand og audiovisuelle arv.

På kulturområdet er det UNESCOs informasjonsdatabase vedrørende Konvensjonen for vern av verdens natur- og kulturarv som er best bygget ut. Databasen er her ikke minst et hjelpemiddel for ansvarlige faglige myndigheter i de mange statspartene i den nasjonale implementering av konvensjonen. Et Nordisk World Heritage Kontor, en avtale mellom UNESCO og Norge for en treårig pilotperiode, eksisterer som et "virtuelt kontor" idet de ansatte sitter i fire land og samarbeider via internett. Kontoret utarbeider en database som inneholder informasjon om nordisk ekspertise og driver overvåking ("monitoring") av nordiske steder innskrevet på Verdensarvlisten (under nevnte konvensjon).

Databaser vedrørende kunstnere og kunstaktiviteter er i hovedsak regionale nettverk med støtte fra UNESCO.

Del III

Det vertikale snitt eller:Deulike sektorer

1 Innledning

I denne delen av planen blir det gitt en omtale av IT-bruken i de ulike sektorer som kulturområdet kan deles inn i. På denne bakgrunn blir det beskrevet konkrete utviklingstiltak som er nødvendige for at de ulike funksjoner og institusjoner kan utvikles på en tilfredsstillende måte framover.

I denne delen blir det lagt vekt på strategier og tiltak som er spesifikke for den enkelte sektor.

Både ny teknologi og endrede forventinger til kultursektoren fra samfunnet medfører at hele kultursektoren må settes i stand til å møte nye utfordringer. Mange av utfordringene vil være de samme for flere områder. Det forutsettes derfor i mange tilfeller en likeartet satsning på tvers av de ulike deler av kulturfagene og igangsetting av tiltak som favner om dem alle. I denne planen blir slike forhold nærmere omtalt i Del IV: Den horisontale dimensjon.

2 Museer

Forvaltningsansvaret for museumssektoren er delt på flere departementer. Hovedansvaret ligger i Kulturdepartementet, mens Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har ansvar for universitetsmuseene og etatsmuseer som sorterer under de respektive fagdepartementer. I denne planen behandles primært de museene som hører under Kulturdepartmentets forvaltningsansvar. Men det foreslåtte museumsnettet og andre generelle tiltak som foreslås i denne planen, tar sikte på hele museumssektoren.

Arkeologisk museum i Stavanger (AmS) hører under Kulturdepartementet, mens de andre arkeologiske museene er universitetsmuseer. Det vil derfor være naturlig at AmS primært samarbeider med universitetsmuseene om utvikling av standarder og informasjonsopplegg på IT-feltet.

2.1 Tilrettelegging av kilder og samordning

I den nylig avgitte innstilling om museer, NOU 1996: 7, blir det bl.a. rådd til at man framover særlig satser på bruk av IT som et strategisk virkemiddel og et redskap til informasjon og kunnskap i museene. IT-anvendelser i museene er også et område for utstrakt samordningsarbeid i årene som kommer, blir det hevdet. Det sies videre at man på sentralt hold bør styrke innsatsen når det gjelder utvikling av standarder, samordning av initiativ som gjelder databaser og en offensiv bruk av datanettverk i museene. Derved kan de spille en aktiv rolle i det kommende informasjonssamfunnet. Tidligere er det referert et forslag fra denne innstillingen om en storstilt satsing for bl.a. å få lagt museumskataloger over på edb (REVITA).

Flere av disse satsningsområdene er også understreket i Stortingsmelding nr 61 1991-1992 "Kultur i tiden".

Som tidligere nevnt, har man på museumsområdet maktet å få til flere gode nasjonale samarbeidsløsninger når det gjelder utvikling av edb-bruken. Fram til nå har Humanistisk datasenter (tidl. NAVFs edb-senter for humanistisk forskning) ytt verdifulle tjenester til museene i form av programutvikling, opplæring, informasjonsarbeid og prosjektsamarbeid.

Utviklingen i edb-bruk synes imidlertid nå å ha kommet så langt at museumssektoren heretter i større grad enn tidligere vil være i stand til selv å ta over den virksomheten som Humanistisk datasenter har stått for. Erfaring viser også at utviklingsarbeid av denne type blir mest fruktbart når det er nært knyttet til arbeidet i den type institusjon hvor resultatene skal brukes. .

Fra 1992 av har Norsk museumsutvikling vært i arbeid som et nytt fellesorgan for utviklingsarbeid og koordinering innen museumssektoren. Denne institusjonen vil naturlig være et nasjonalt knutepunkt også ved den nødvendige samordningen av IT-arbeidet ved institusjonene.

2.2 Prosjektet PRIMUS

Vi ser nå at de største museene melder sine behov for tyngre, og funksjonelt mer omfattende, klient/tjener-baserte løsninger. Deres behov for IT-løsninger går langt ut over de oppgaver som de PC-baserte applikasjonene, som har vært vanlige fram til i dag, kan gi støtte for.

Flere av de større museene har derfor med økonomisk bistand fra Norsk museumsutvikling etablert et IT-faglig samarbeidsprosjekt, kalt PRIMUS. Samarbeidstiltaket omfatter Norsk Folkemuseum, Maihaugen, Norsk Teknisk Museum og Norsk Telemuseum. Målet er i første omgang å utvikle felles programvarer for bruk i store kulturhistoriske institusjoner. Et slikt samarbeid vil kunne utvikles videre til å omfatte flere IT-baserte fellesfunksjoner, herunder en felles database.

2.3 Nasjonale fellesfunksjoner

I dag foregår det et omfattende data-arbeid på Norsk Folkemuseum både som ledd i det ordinære arbeidet med egne samlinger og når det gjelder bruk av CD-ROM og andre digitale medier til avbildning av gjenstander og digital video-produksjon. Vurdert ut fra kvaliteten på og bredden i det arbeidet som i dag utføres, er det grunn til å foreslå at denne institusjonen framover får tillagt seg viktige nasjonale fellesfunksjoner. Arbeidet bør utføres i et tett faglig og praktisk samarbeid med andre ledende institusjoner på de ulike innsatsområder.

Karakteristisk for museene er den bredde i ulike kulturhistoriske kildetyper som de forvalter, herunder billedkunst, gjenstandssamlinger, fotosamlinger, arkivmateriale m.v. Dette betyr for det første at museene - i alle fall samlet sett - har behov for en både bred og spesialisert kunnskap om IT-anvendelser og faglige kontaktbehov med store deler av kultursektoren for øvrig og med IT-faglige utviklingsmiljøer. I dag er IT- kompetansen i museene ikke godt nok utbygget, og samarbeidet med de øvrige deler av kultursektoren er for svak og tilfeldig.

2.4 Formidling

Museenes publikumsbesøk på ca 9 mill. pr år viser at museene hører til våre mest besøkte kulturinstitusjoner, og formidlingsvirksomheten går derfor hånd i hånd med det faglige arbeidet.

Ny teknologi åpner i dag helt nye perspektiver for museenes utadrettede arbeid. Vi ser nå en stor satsing internasjonalt på å ta i bruk IT internt i utstillinger og for gjennom internett å legge ut sentral museumsinformasjon til bruk over hele verden. I begrenset utstrekning skjer dette også allerede i dag i en del norske museer, men foreløpig helst for eksperimentformål og med noe tilfeldig informasjon.

Ny tilgjengelighet gir også grunnlag for en langt mer utstrakt anvendelse av museumsmateriale i pedagogisk arbeid, i lokalt kulturarbeid og som en integrert del av reiselivsinformasjonen i vårt land. Som et fellesprosjekt for hele museumssektoren bør det skapes et eget "Museumsnett Norge" på internett med formål å være et knutepunkt for norsk digital museumsinformasjon. Alt nå kan vi se at mange av de "besøkende" i framtiden vil komme til museene via elektroniske nettverk a la internett.

I forslaget til statsbudsjett 1997 er det øremerket 2,5 mill. kroner til IT-tiltak på museumsområdet. I 1997 vil tiltakene bli koplet sammen med ulike oppgaver som er knyttet til Kulturminneåret.

2.5 Mål og tiltak for IT-arbeidet i museumssektoren i årene som kommer

Tiltak

• Det utvikles en helhetlig IT-strategi for museumssektoren, som med utgangspunkt i museenes mål og arbeidsmåter, IT-bruk i dag og en forventet teknologisk utvikling
  • gir en beskrivelse av hovedtyper av IT-anvendelser på alle viktige administrative, faglige og formidlingsrelaterte hovedområder
  • legger vekt på de virkninger IT-bruken vil få for profesjon og organisasjon
  • identifiserer områder der behovet for utvikling er størst
  • gir en mal for utviklingsplaner som museene kan nytte i eget arbeid
  • identifiserer viktige utviklingspartnere
  • kartlegger kompetansesituasjonen i dag når det gjelder IT-bruk og opplæringsbehovene og utarbeider et forslag om hvordan de kan dekkes
  • plasserer oppgaver og ansvar mellom de ulike aktører innen museumsområdet
  • utarbeider og kostnadsberegner en tiltaksplan for en innsats på prioriterte områder der en koordinert innsats er nødvendig.

Norsk museumsutvikling bør forestå planarbeidet, som bør være ferdig i løpet av første halvår 1997.

Tiltak

• Norsk museumsutvikling (NMU) styrkes slik at NMU kan koordinere nasjonalt IT-arbeid, utviklingen av felles IT-løsninger og underliggende dokumentasjonsarbeid, samarbeidet med andre sektorer og initiering av viktige prosjekttiltak. NMU bør selv unntaksvis kunne ha operative funksjoner når dette er viktig av nasjonale grunner, men bør ellers der det er mulig, overføre slike til andre institusjoner.

Tiltak.

• Videreutvikle norsk nomenklatur for gjenstander på viktige områder.
• Utarbeide en felles katalogstandard for kunstmuseene og søke å koordinere feltstandarder for kunst- og kulturhistorisk gjenstandsmateriale.

Tiltak

• Gjennomføre et registreringsprosjekt etter den modell som er skissert for REVITA-satsingen, (jf. NOU 1996: 7).

Tiltak

• Sekretariatet for fotoregistrering overføres til NMU og ledes faglig av et råd med representanter fra arkiv, museer og bibliotek.
• Arbeidet med utviklingsprosjekter intensiveres og samarbeidet med eksterne institusjoner styrkes, eksempelvis med NBR, Norsk museum for fotografi - Preus fotomuseum og NTH.

Tiltak

• Norsk Folkemuseum gis muligheter til å utvikle seg videre slik at dette museet kan bli et nasjonalt utviklingssenter for IT-anvendelser, bl.a. ved at viktige nasjonale prosjekter blir lokalisert dit.
• PRIMUS-prosjektet utvikles til å bli et permanent organ med oppgave å være en Museenes datatjeneste i forb. med opplæring, rådgivning, formidling og drift av felles databaser.

Tiltak

• Sikre finansiering for tilkopling til internett av alle de nasjonale museene innen 1997.
• NMU leder arbeidet med å forhandle fram vis a vis aktuelle nettoperatører gunstige fellesløsninger for alle norske museer og koordinerer iverksettingen av en tilknytningsplan.

Tiltak

• Det igangsettes et prosjekt i ett eller to prøvefylker for å teste ut i praksis hvordan nettsamarbeid kan gi en bedre utnyttelse av fylkets samlede museumsressurser.
• Gjennom et samarbeid mellom personer med museumsfaglig, pedagogisk og teknisk kompetanse sette i gang arbeidet med utvikling av nye brukergrensesnitt, ulike former for kopling mellom museumssamlinger og annen informasjon.
• Utvikling av prøveopplegg (demonstratorer) i form av nettbaserte utstillinger og temapresentasjoner for publikumsformål og som pedagogiske læremidler i skoleverket.
• Det utredes spesielt hvilke felles pedagogiske og redaksjonelle prinsipper som bør følges av de museer som deltar i fellestiltaket "Museumsnett Norge", jf. nedenfor.

Tiltak

• Som et ledd i markeringen av Kulturminneåret neste år etableres det et nasjonalt tiltak med eget styre som i regi av NMU får ansvaret for i løpet av første halvår 1997 å sette i drift et Web-basert nettverk for norsk museumsinformasjon - "Museumsnett Norge". Planleggingen foregår i et samarbeid med Norges museumsforbund og IT-miljøer med kompetanse på Web-anvendelser.
  Museumsnettet etableres teknisk ved at det installeres en kraftig datamaskin som en felles nettressurs ved Norsk Folkemuseum, der det etableres et prosjekt i samarbeid med PRIMUS-prosjektet med midler til teknisk utvikling og vedlikehold.
  Alle norske museer med tilknytning til internett gis anledning til å delta i nettverket. Museer uten nettilgang gis tilbud om å bruke fellesmaskinen vederlagsfritt som en Web-tjener (Web-hotell).
  De deltakende institusjoner har ansvaret for kvalitet, omfang, rettighetsspørsmål m.v. i forhold til eget materiale.

• Nettverket utvikles slik at det kan bli en integrert del av et nasjonalt kulturnett ("Kulturnett Norge") og kan inngå i det internasjonale museumsnettverket som bygges opp av ICOM (International Council of Museums)/CIDOC.

Nettverket skal inneholde:

• Tekst- og bildeinformasjon over norske museer og samlinger - på flere språk med informasjon om arbeidsområder, publikumstilbud m.v.
• Databaser (tekst- og bildekataloger) over museumssamlinger
• Utstillinger og kataloger laget spesielt for nettverket
• Museumsfaglig informasjon og presentasjoner rettet mot museumsansatte
• Pekere til annen relevant informasjon (f.eks. universitetenes databaser for språk, kultur og natur) og internasjonale nettressurser på museumsområdet.

I tilretteleggingen av materialet skal det også legges vekt stor vekt på skoleverkets og reiselivssektorens behov.

3 Arkivsektoren

Det statlige arkivverket omfatter Riksarkivet og og 8 statsarkiv. Ved siden av Arkivverket eksisterer det et landsdekkende nett av fylkeskommunale og kommunale arkivinstitusjoner, med bl.a. byarkiv i de største byene, fylkesarkiv og interkommunale arkivordninger. I tillegg har en rekke museer og bibliotek engasjert seg i vern og formidling av ikke-offentlig arkivmateriale. Mange regionale og lokale arkivinstitusjoner arbeider også med annet materiale, som foto, stedsnavn, folkemusikk m.v.

Det er viktig at hele arkivsektoren trekkes inn i utformingen av en IT-strategi på arkivområdet, slik at det rike materialet disse institusjonene samlet sett forvalter, blir gjort lettere tilgjengelig for ulike bruksområder, som forskning, media, skoleverket og for det alminnelige publikum. Bl.a. vil utviklingen av sentrale registre med samordnet og tilgjengelig informasjon om arkivmateriale i ulike institusjoner landet over, kunne gi befolkningen bedre tilgang til historisk kunnskap og kulturhistoriske verdier.

Grunnlaget for arbeidet på arkivsektoren blir på mange vis lagt i arkivdanningsfasen, dvs når arkivene blir til hos arkivskaperne (offentlige myndigheter, private virksomheter m.fl.).

En hovedvirksomhet i arkivsektoren er derfor å være på banen når arkivmaterialet blir skapt.

Dette skjer både ved å påvirke utviklingen av systemer for oppbygging og forvaltning av arkivene hos brukerne i deres daglige arbeid og ved å drive en utstrakt kontakt- og rådgivningsvirksomhet. Ved dette standardiseringsarbeidet sikrer man at det materialet som bygges opp i virksomhetene, også blir best mulig utnyttbart som et historisk kildemateriale senere.

Karakteristisk for situasjonen i dag er at den økende bruk av IT-baserte metoder i offentlig og privat virksomhet medfører at en stigende del av saksmaterialet foreligger som elektroniske dokumenter, registre, databaser m.v. - og mer og mer utelukkende i en elektronisk form. Dette forhold gir helt nye perspektiver for arkivarbeidet. Nye muligheter åpnes for å kunne behandle et svært materiale med automatiserte metoder. De digitale arkiver stiller på den annen side helt nye krav til bevaring, langtidslagring og framtidig tilgjengeliggjøring.

Arkivsektoren spiller en sentral rolle i arbeidet med å sikre for ettertiden den vesentligste del av de kilder som behøves for kunnskap om det norske samfunn. Arbeid med å ta vare på historisk kildemateriale for de kommende generasjoner, lagre det og stille det til disposisjon for bruk foregår dessuten i en lang rekke institusjoner, organisasjoner og lag, både på statlig nivå, på fylkesnivå og i lokalsamfunnet. Ikke minst har universitetene til i dag ledet arbeidet med å overføre til edb sentrale, eldre kildeserier.

Alle som er aktive i arkivarbeid, vil stadig sterkere møte de utfordringer som IT gir. Positivt er det at en del av utfordringene gir grunnlag for et sterkere fellesskap mellom de aktive parter. I mange sammenhenger er det bare ved nasjonale fellesløsninger på viktige arkivspørsmål at vi kan nå de mål som er satt for virksomheten.

Arbeidet med å forvalte og holde oversikt over arkivbestanden, spre kunnskap om den til brukerne og stille arkivmateriale til disposisjon er den andre hovedoppgaven på arkivsektoren. Ikke minst i slikt arbeid er det duket for betydelige samarbeidsoppgaver framover, basert på arkivfaglige IT-løsninger.

En stadig mer forgreinet bruk av IT i arkivsektoren vil også føre til at man i høyere grad enn før ser egen sektor som del av et større samarbeidsfelt. En rekke av de vanskeligste oppgaver som er knyttet til digitalisering av tekst, bilder og til publikumsrettet formidling, vil være felles for mange deler av kultursektoren. En mer brukerbasert innstilling åpner også for et faglig samvirke med andre kultursektorer med det mål samlet å kunne gi dem som søker kildekunnskap i yrke, utdanningsforhold eller som privatpersoner, de svar de søker på sine spørsmål.

3.1 Arkivverket

Arkivverket, som består av Riksarkivet og statsarkivene, arbeider med IT hovedsakelig på fire områder:

• a) arbeid med elektronisk materiale
• b) IT-basert katalogisering og systemer for arkivinformasjon
• c) arbeid med å gjøre arkivmateriale tilgjengelig ved hjelp av IT-metoder
• d) IT-basert formidling.

3.1.1 Elektronisk arkivmateriale

Dette arbeidsområdet skjøttes i dag i hovedsak av Rikarkivet, og arbeidet her var grunnen til at Riksarkivaren alt i 1973 nedsatte et edb-utvalg for å se på konsekvensene for Arkivverket av de nye databehandlingsmetoder i statsforvaltningen. Den første edb-arkivar ble ansatt i 1975, og etter denne tid har arkivverket arbeidet aktivt med standardisering av og kravspesifikasjoner for IT-baserte arkivsystemer. Utgangspunktet var edb-journaler, og videreutviklingen har omfattet integrert dokumentproduksjon og elektroniske saksarkiv.

I det siste har det vært arbeidet med integrering mot e-postsystemer i statforvaltningen og elektroniske saksbehandlingssystemer. Virksomheten har vært drevet i et samarbeid med mange av departementene, andre statlige organer og sentrale organisasjoner. Arbeidet har resultert i NOARK-standarden, som i dag er enerådende innen statsforvaltningen og har en stor utbredelse.

Et tilsvarende system for kommunesektoren er KOARK, som nå implementeres i arkiv- og saksbehandlingssystemer. Initiativtakere her var Kommunenes Sentralforbund.

Begge disse systemene blir videreutviklet, bl.a. slik at materiale registrert i en tidlig utgave av NOARK, vil være kompatibelt med materiale i senere systemversjoner. For Arkivverket betyr dette at det materialet som mottas, vil være hensiktsmessig standardisert og derfor godt utnyttbart via siste systemversjon, også ved kopling av flere typer kildemateriale.

Fra 1985 av, da Riksarkivet fikk et egnet dataanlegg, startet arbeidet med å ta imot edb-arkivalier lagret på magnetbånd. Til i dag er det tatt imot ca. 600 bånd. Dette lave tallet indikerer at Riksarkivet ikke har kapasitet til å ta imot edb-arkivalier i tilstrekkelig omfang, til tross for at man har utviklet de nødvendige metoder og rutiner for forvaltning av slikt materiale.

Det er m.a.o. et meget stort etterslep i inndriving av denne typen materiale, som dekker et stort og stadig viktigere kildegrunnlag. Elektronisk materiale er lett å endre og å slette og bl.a. av disse grunner synes situasjonen i dag å være foruroligende.

Det ble i slutten av 80-årene påbegynt et arbeid med å holde en løpende oversikt over edb-arkivalier i den sentrale statsadministrasjonen, men denne har Riksarkivet ikke hatt kapasitet til å vedlikeholde. I sin tur betyr dette at man ikke har en dekkende oversikt over det materialet som Arkivverket skal ta hånd om på et gitt tidspunkt.

I flere land foregår det i dag et utviklingsarbeid knyttet til håndtering av digitale arkiv. Oppgaven er klart tverrsektoriell og har krav på stor oppmerksomhet. Riksarkivet har deltatt aktivt i arbeidet på feltet, til dels gjennom et nordisk prosjekt, TEAM, som hadde to formål:

• a) vurdere og prøve ut nye overførings- og lagringsmedier
• b) utvikle programvare for å gjøre bevarte databaser søkbare

Resultatene fra prosjektet er at man i dag har fått god kjennskap til ulike typer lagringsmedier og grunnlag for å etablere en konverteringstjeneste. Dessuten er det utviklet en prototype for å gjøre tilgjengelig databaser som er overført til Arkivverket. Det er planen å utvikle dette videre til et operativt system.

Framover ventes det å bli stadig mer utbredt bruk av IT i saksbehandling m.v., og nye interaktive og multimediebaserte saksbehandlingssystemer blir introdusert i offentlig forvaltning. Det er derfor viktig at Arkivverket kan bruke betydelige ressurser på å følge med i internasjonalt arbeid vedr. digitale arkiv, delta i samarbeidsprosjekter for å sikre Norge de beste løsninger, og trappe opp sin virksomhet med bruk av ny teknologi og metode i eget driftsarbeid.

3.1.2 IT-basert katalogisering og systemer for arkivinformasjon

Edb-basert katalogisering har stått på dagsordenen i Arkivverket siden 1983, og innlegging av kataloginformasjon har foregått siden 1985 i de utviklede programsystemene, særlig i Riksarkivet. I 1990 ble det etablert en database, Katafinn, med opplysninger om ca 120.000 arkivstykker.Institusjoner utenfor arkivverket etablerte også lokale databaser med arkivinformasjon. Ingen av disse systemene kunne imidlertid danne grunnlag for et større gjennombrudd for utarbeiding av IT-basert kataloginformasjon i Arkivverket og i arkivsektoren.

Riksarkivet og Landslaget for Lokal - og Privatarkiv (LLP) tok derfor initiativ til et nytt databasesystem for informasjon om arkivmateriale. Samarbeidet har resultert i informasjonsystemet ASTA, som drives av en stiftelse styrt av LLP og Riksarkivet.

Det vises til nærmere omtale nedenfor.

Norsk privatarkivinstitutt (NPI) utarbeidet i 1980-årene en samkatalog for privatarkiv som var produsert ved hjelp av edb, men den var ikke tilgjengelig i en søkbar database.

Det er nå behov for å lage en ny og kvalitetsforbedret samkatalog som vil være en del av ASTA-basen. En slik samkatalog vil kunne utvikles til å bli en av hovedkomponentene i et nasjonalt arkivnett.

Etter hvert som stadig mer av kataloger, journaler og saksdokumenter vil foreligge i primær edb-form, vil mulighetene for å søke fram materiale, f.eks. fra edb-journaler, øke vesentlig. Brukerne av arkivmateriale vil da få gode basisopplysninger om en sak, og informasjon om hele utviklingsforløpet knyttet til saksbehandlingen.

3.1.3 Arbeid med å gjøre arkivmateriale tilgjengelig ved hjelp av IT-metoder

Dette er et arbeidsfelt hvor det har vært en betydelig aktivitet siden slutten av 1960-årene. Siden arkivmaterialet er så omfattende, ca 62 000 hyllemeter bare i Riksarkivet, er det kun aktuelt å overføre i sin helhet det mest sentrale kildemateriale, eller materiale som på grunn av sin beskaffenhet eller hyppige bruk står i fare for å ødelegges i originalversjon.

De største aktivitetene har til nå i hovedsak skjedd i tilknytning til historiemiljøene ved universitetene, og til dels gjennom opprettelse av egne registreringssentra, slik som tilfellet er med Registreringsentral for historiske data i Målselv. Til nå er det ved universitetene og ellers bl.a. registrert en rekke folketellinger fra 1801 og oppover.

Arkivverket har hatt liten anledning til selv å utføre større konverteringsprosjekter, men har stilt kildemateriale til disposisjon og vært en aktiv faglig medspiller. Et unntak er Statsarkivet i Bergen som har deltatt aktivt i kildetilretteleggingsprosjekter, hovedsakelig i et samarbeid med Universitetet i Bergen.

I 1994 satte Televerket/Telenor, i samarbeid med Riksarkivaren, i gang prosjektet Teleslekt for å dataregistrere folketellinger og kirkebøker samt andre historiske kilder som kan være av interesse for slektsforskning. Til nå har man i hovedsak ferdigstilt folketellingen av 1900. Prosjektet ble overtatt av Nasjonalbibliotekavdelinga i Rana (NBR) i begynnelsen av 1996.

Arkivverket har vært opptatt av å undersøke metoder for en enklest mulig konvertering av kildemateriale til edb og forholdet mellom ulike digitaliseringteknikker og mikrofilming.

Etter ulike forsøk med scanning av materiale har Riksarkivet foreløpig konkludert med at man fortsatt i hovedsak vil basere sin kopiering av kildemateriale på mikrofilming. Et mikrofilmet materiale kan senere via scanning gjøres elektronisk tilgjengelig.

Det er satt i gang et prosjekt for å mikrofilme alle pantebøker og panteregistre i Arkivverket. Pantematerialet blir svært mye brukt, og deler av det står i fare for å bli ødelagt. Arkivverket bruker eksempelvis ca 10 årsverk på å betjene henvendelser om slikt materiale. Prosjektet er kostnadsberegnet til ca 15 mill. kroner.

Selv om bare en liten del av arkivmaterialet kan konverteres til et edb-format helt ned til dokumentnivå, kan bruk av ny teknologi likevel hjelpe brukerne betraktelig til å få fram det materialet de søker: Med basis i gode katalogopplysninger kan de via IT-baserte brukertjenester i et arkivnett elektronisk bestille de dokumenter de ønsker. Arbeidet i arkivorganisasjonene med å finne fram det etterspurte materialet, vil imidlertid være like ressurskrevende som i dag. Det bør derfor vurderes om en form for betalte tjenester kan øke servicenivået her.

En praksis som innebærer at man først scanner et materialet før det oversendes bestiller i papirform, vil føre til at man stegvis bygger opp en arkivbase av "aktualiserte" dokumenter, som lett kan nyttes ved senere henvendelse om samme sak.

3.1.4 Formidling

Bruk av IT-løsninger på alle områder av den faglige virksomheten i Arkivverket og ny nettbasert teknologi setter i dag formidlingen av historisk kildemateriale inn i helt nye sammenhenger.

Det har alltid vært slik at arkivmateriale har vært omfattet med stor interesse av brede brukergrupper. De forsøk som i de siste årene er gjort med formidling av kildeinformasjon via internett og direkte tilgang til kildemateriale i originalform, har vist på en svært tydelig måte hvor viktig det er å gjøre materialet tilgjengelig via nye medier. Tilrettelegging av 1801-folketellingen på Web ved Historisk instituttt, Universitetet i Bergen har ført til at det hver uke er over 2000 som "besøker" denne tjenesten på nettet (1/3 av disse er fra utlandet). Målet må framover være å øke vesentlig tilbudet av primærkildemateriale i elektronisk form fra de store konverteringsprosjektene som er i gang rundt om i landet.

Forholdene ligger nå til rette for en betydelig intensivering også av Arkivverkets nettbaserte formidling og utvikling av arkivtjenester rettet mot ulike brukergrupper, bl.a. skoleverket.

Sentralt i dette arbeidet bør ASTA være, som mer og mer vil framstå som hele arkivsektorens samlende informasjonssystem, og som alle vil levere materiale til.

For tiden arbeider Riksarkivet med en samlet plan for å legge ut informasjon på internett (ved hjelp av Web-teknologi). Her vil det bli gitt generell informasjon, oversikt over tjenester, arkivmaterialet generelt, mikrofilm, edb-materiale, samt publikasjoner. Målet er å starte en slik tjeneste i september i år. I neste omgang vil hovedkatalogen (basert på ASTA) bli lagt inn.

Riksarkivet vil framover være et naturlig knutepunkt for viktige felles informasjonstjenester på internett, og bør gis ressurser til å kunne ivareta kjernefunksjonene i et nasjonalt elektronisk arkivnett.

3.2 Virksomhet utenfor Arkivverket

I løpet av de siste 15 år har det norske arkivlandskapet endret seg mye. For 10 - 15 år siden var det nesten ikke arkivfaglige institusjoner som arbeidet regionalt med fylkeskommunale, kommunale eller ikke-offentlige arkiv. I dag fins det slike i nesten alle fylker. Noen ganger er fylkesarkiv/byarkiv etablert som det sentrale arkivfaglige miljøet, andre ganger har vi å gjøre med interkommunale arkiv.

De fleste regionale og lokale arkivinstitusjoner er organisert i Landslaget for lokal- og privatarkiv (LLP). Organisasjonen er 10 år gammel, har medlemmer over hele landet og spiller en viktig rolle i utvikling av det arkivfaglige miljø regionalt og lokalt.

En hovedoppgave for LLP har vært å etablere en arkivfaglig standard for arkivarbeidet i de nye institusjonene og utvikle dataverktøy tilpasset deres oppgaver. Dette er en av grunnpilarene i ASTA, jf. nedenfor.

Enkelte fylkesarkiv, særlig i Sogn og Fjordane og Oppland, arbeider aktivt for å nytte internett i sitt arbeid. Det førstnevnte vil i høst legge ut informasjon om ca 3000 arkiv i ASTA.

LLP kom på internett i fjor, og arbeider nå med en samlet plan for å gi informasjon til sine medlemmer og andre arkivinteresserte via internett. Av tjenester som vil inngå, er bl.a. å gi oversikter over arkivinstitusjoner og deres arbeid, pågående prosjekter, lover og forskrifter, faglige standarder m.v.

Gjennom den betydelige utbygging av arkivvirksomheten som er skjedd, er det åpnet muligheter for å lage helt nye, aktuelle og integrerte informasjonskilder til bruk i lokalmiljøene. Et eksempel på slike nye produkter er f.eks. kulturhistoriske leksikon på internett. Et slikt leksikon kunne bl.a. inneholde tekster, bilder og databaseopplysninger fra arkiv, museer, bibliotek og annet kulturvernarbeid - alt tilgjengelig gjennom gode søkeverktøy. Leksikonet ville naturlig også inneholde en møteplass der alle typer spørsmål kan stilles, samtaler føres, og der brukerne vil få direkte kontakt med spesialister på de enkelte områdene.

3.3 ASTA - et arkivsystem til alle

Dette systemet for arkivinformasjon ble ferdig i en første versjon i 1994 som resultat av et samarbeid mellom Arkivverket, Landslaget for lokal- og privatarkiv og et datafirma.

ASTA bygger på to pilarer: LLPs kravspesifikasjon for privatarkiv - som Riksarkivet har funnet å kunne legge til grunn også for offentlige arkiv - og Riksarkivets spesifikasjon for en planlagt database for forvaltning av og informasjon om arkivbestanden.

Arkivsystemet er bygget opp med en rekke registre som dekker alle faser i arkivbehandling, inklusiv depotstyring, og som kan brukes av alle arkivorganisasjoner. Utviklingsarbeidet har greidd å samle alle parter som arbeider med arkiv i Norge om felles prinsipper for organisering og beskrivelse av arkivmateriale og lagt grunnlaget for et utvidet faglig samarbeid mellom Arkivverket og andre aktører på feltet.

Slik sett framstår ASTA i dag som et sentralt virkemiddel både for å opprettholde en felles standard for praktisk arkivarbeid, som et felles datasystem for arkivregistrering og som det sentrale verktøy for datautveksling og ekstern arkivinformasjon. Det er derfor sterke grunner til å satse betydelig på en videreutvikling av systemet med nye moduler, bl.a. for bestilling av kopier av arkivmateriale og for kopling mot datakilder tilrettelagt på NOARK-systemene.

ASTA kan utgjøre en naturlig kjerne i et felles arkivnett på internett.

3.4 Mål og tiltak for IT på arkivsektoren i årene som kommer.

Tiltak

• Arkivverket - og andre arkivinstitusjoner der det er relevant - gis mulighet til
  • å være en aktiv og kompetent samarbeidspartner ved utviklingen av offentlige systemer for digitale dokumenter, e-postsystemer og andre nettbaserte tjenester, herunder digitale saksbehandlingssystemer
  • å styrke vesentlig arbeidet med å samle inn og behandle for lagring og formidling det digitale kildemateriale
  • å ajourføre og vedlikeholde et register som kartlegger og beskriver alle viktige edb-arkivalia i Norge
  • å styrke utviklingsarbeidet knyttet til nye tekniske medier for lagring, bruk og formidling av opprinnelig papirbaserte arkiv og digitale arkiv og deltakelsen i nordisk og internasjonalt arbeid på feltet.

Tiltak

• Skaffe midler til og organisere et fortsatt samarbeid om videreutvikling av systemet, bl.a. slik at ASTA blir det sentrale nasjonale punkt for formidling av arkivopplysninger.

Tiltak

• Arkivsektoren gis kapasitet til å organisere og utføre en digitalisering av prioriterte typer kataloger og primærkildemateriale gjennom et samarbeid internt i arkivsektoren og i kontakt med sentrale brukergrupper.
  Tiltakene prioriteres også i forhold til verdiøkningen av ASTA.

Tiltak

• Riksarkivet får i oppgave i samarbeid med andre sentrale arkivmiljøer å utarbeide en plan for en felles informasjonstjener (Web-tjener) på internett, og for drift av, innholdet i og utformingen av de tjenester som skal tilbys. Planene legges på et slikt ambisjonsnivå at et felles nett for arkivinformasjon kan komme i drift i løpet av 1997.
• Riksarkivet gis tekniske og personellmessige muligheter til å starte det praktiske arbeidet med en Web-basert felles informasjonstjeneste i løpet av våren 1997 og samarbeider i dette arbeidet med andre kultursektorer som planlegger tilsvarende tiltak.
• Gjennom særlige stimuleringsmidler settes det i verk utviklings- og demonstrasjonsprosjekter for utnytting av arkivmateriale hos ulike brukergrupper via nettverk og kompaktmedier, herunder av barn og unge i skolen.

Tiltak

• Institusjonene må settes i stand til å integrere IT som en sentral del av sitt daglige arbeid. Det bør stimuleres til et tett samarbeid om kompetanse, planer og tekniske løsninger. Organisasjoner som LLP og m.fl. kan her spille en viktig rolle.
• Informasjon om arkivinstitusjonenes materiale må løpende gjøres tilgjengelig for brukerne via sentrale registre og offentlige informasjonsnett. Arbeidet med å utvikle slike tjenester må stimuleres og styrkes.
• Det må settes i verk utviklingsprosjekter der mulighetene for en IT-basert formidling kartlegges, og hvor et samarbeid med viktige målgrupper (media, skole, forskning, publikum) bygges opp på ulike nivåer.
• Det må stimuleres til regionale/lokale fellesprosjekter der arkiv, museer og bibliotek inngår i et samarbeid med sentrale brukergrupper.
• Etablering av regionale internett-tjenere for arkivinformasjon og annen kulturhistorisk informasjon bør vurderes og ses i sammenheng med planene for "Forvaltningsnett" og "Kommunenett".

Tiltak

• Innen hvert fylke etableres det et nært samarbeid mellom arkiver, museer og bibliotek og deres brukermiljøer. Det er viktig med en nær kontakt også med dem som arbeider med IT-utvikling i fylker og kommuner.
• Gjennom særlige stimuleringsmidler settes det i verk utviklings- og demonstrasjonsprosjekter på kommuneplan/fylkesplan for utnytting av arkivmateriale hos ulike brukergrupper via nettverk og kompaktmedier, herunder av barn og unge i skolen.
• Det etableres faggrupper/fagmiljøer som kan utvikle tilstrekkelig kompetanse på formidling i digitale medier og som kan utvikle og bearbeide ideer til konkrete prosjekter.

4 Biblioteksektoren

Når biblioteksektoren behandles i denne rapporten, blir hovedvekten lagt på de deler som ligger under Kulturdepartementets ansvarsområde, dvs. folkebibliotekene og Nasjonalbiblioteket. Av denne grunn blir det ikke gitt en egen omtale av fag- og forskningsbibliotekene. I praktisk bibliotekarbeid skjer det imidlertid et utstrakt samarbeid mellom alle disse bibliotekene, og dette samvirket vil stadig øke i tiden som kommer - ikke minst på grunn av ny teknologi. På nasjonalt nivå arbeider Riksbibliotektjenesten med viktige koordinerings- og utviklingsoppgaver, som til dels favner om hele bibliotekområdet i Norge.

I rapporten blir det i et eget avsnitt 4.3 tatt til orde for en videreutvikling av våre nasjonale biblioteksystemer slik at vi kan få ett felles system for bibliotekinformasjon i Norge, lett tilgjengelig for alle. Som det går fram av beskrivelsen, må bibliotekmiljøer på alle sektorer samarbeide for at dette skal bli mulig. Det samme er tilfellet når det gjelder arbeidet for et "Biblioteknett Norge".

4.1 Folkebibliotekene

Folkebibliotekene i Norge har fra 1983 av i stigende antall tatt i bruk edb-systemer. Ønsker om å kunne effektivisere interne rutiner og få tilgang til nye informasjonskilder har vært viktige drivkrefter i arbeidet.

4.1.1 Internett

I de siste årene har bruk av internett vært et hovedtema i mange folkebibliotek, og ved utgangen av året vil trolig ca 100 bibliotek ha slik tilknytning.

Bruk av internett skaper på mange områder en helt ny situasjon for folkebibliotekene: De får i framtiden de samme mulighetene som fag- og forskningsbibliotekene har hatt til IT-basert informasjonsinnhenting, faglig kontakt og samarbeid og digitalt basert formidlingsvirksomhet. Ved å legge forholdene til rette for publikums bruk av nettjenester på folkebibliotekene vil også brukerne av folkebibliotektjenester bli langt mer likestilt med brukerne av fag- og forskningsbibliotekene.

Tilgangen til verdensomspennende elektroniske tjenester i folkebibliotekene setter også på dagsordenen en rekke tema som trenger grundig drøfting og hvor løsningene ofte bare kan skje på et nasjonalt nivå eller like ofte i internasjonale fora. Slike tema spenner over et bredt register, eksempelvis fra opphavsrettlige spørsmål som knytter seg til tilgang til og bruk av elektroniske dokumenter til etiske retningslinjer for publikums bruk av internett i folkebibliotekets lokaler. Spørsmål om prising av tjenester dukker opp i nye varianter.

4.1.2 Kulturelle knutepunkter

Utbredelsen av informasjonsteknologiske hjelpemidler i statlig, fylkeskommunalt og kommunalt forvaltnings- og informasjonsarbeid setter også folkebibliotekenes arbeid i et nytt lys.

Målsettingen om livslang læring og en kraftig satsing på bruk av IT på alle nivåer i grunn- og videreutdanning har samme virkning.

Folkebibliotekene har ifølge Lov om folkebibliotek, •1, i oppgave "å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet gjennom informasjonsformidling og ved å stille bøker og annet egnet materiale gratis til disposisjon for alle om bor i landet".

For alle som arbeider i folkebibliotekene blir det derfor en overordnet målsetting i det enkelte bibliotek og gjennom samarbeidsordninger å finne fram til nye måter å løse disse grunnleggende oppgavene på.

Det er åpenbart at ny teknologi gir det enkelte bibliotek en svær økning i tilbud om eksterne informasjonsressurser for sine brukere. Mulighetene for å legge til rette nye informasjonstjenester i det enkelte bibliotek, og på regionalt og nasjonalt nivå øker likeledes.

Men til forskjell fra tidligere forutsetter de nye hjelpemidler at brukerne i mange tilfeller må beherske tekniske ferdigheter for å kunne gjøre seg nytte av tilbudene i bibliotekene.

I mange sammenhenger blir det pekt på farene for at den raskt økende bruk av IT i samfunnet bl.a. kan skape skiller i befolkningen mellom dem som behersker ny teknologi og dem som ikke gjør det. En skjev utvikling her vil direkte ramme folkebibliotekenes muligheter til å nå sitt hovedmål om å skape like tilbud til alle brukere.

Dette likhetsidealet, som er grunnleggende for det praktiske folkebibliotekarbeidet i vårt land, har ført til at bibliotekene lenge har arbeidet med spørsmål om sin rolle i arbeidet med å fremme en utbredelse av grunnleggende IT-ferdigheter i alle deler av befolkningen og i de forskjellige aldersgrupper.

4.1.3 Utviklingsarbeid

Bibliotekene har dessuten lenge vært opptatt av hvordan de kan bli et stadig bedre og nærmere integrert virkemiddel i arbeidet med å gjøre tilgjengelig offentlig informasjon, ikke minst på kommunenivå. På dette området har det vært foretatt viktig forsøksarbeid i flere deler av landet. I to av sju forsøkskommuner for offentlige servicekontor har folkebibliotekene oppgaver rettet mot all offentlig informasjon. Forsøkene skal evalueres høsten 1996.

Framover vil det på alle forvaltningsnivåer bli arbeidet med å etablere elektroniske tjenester som bl.a. vil gi en mer brukerorientert og helhetlig offentlig forvaltning av og tilgang til informasjonsressurser. Gjennom oppbygging av nye kontakt- og informasjonstjenester er det et mål å styrke vesentlig både samarbeidet innen forvaltningen og publikumskontakten. Som vist i Del II, kapittel 2.4 er det nå under planlegging flere tiltak som vil gi integrerte nettløsninger for stat og kommuner.

Det er viktig at bibliotekene får mulighet og kompetanse til å delta i dette utviklingsarbeidet som direkte vil angå deres oppgaver som sentrale institusjoner for kultur- og informasjonstjenester i lokalmiljøene.

I de siste årene har folkebibliotekene gjennom en offensiv holdning satt i verk en rekke tiltak for å møte de nye utfordringer, bl.a. på grunnlag av strategiplaner hvor IT-delen har en sentral plass. Mange folkebibliotek har som nevnt alt tatt i bruk internett og bruker dette i eget bibliotekarbeid, i sitt generelle opplysningsarbeid og for å legge til rette spesielle informasjonstjenester i eget bibliotek, f.eks. for barn.

Det holdes regelmessig seminarer og møter om mål og oppgaver for folkebibliotekene i IT-alderen og om viktige fellestema, som f.eks. opphavsrett og elektroniske dokumenter.

Folkebibliotekene deltar også gjennom Statens bibliotektilsyn regelmessig på møter med ulike statlige organer som arbeider med utvikling av nye informasjonstjenester.

Bruk av og kostnader ved tilknytning til internett har vært tema for to utredninger, den ene i et samarbeid mellom Statens bibliotektilsyn og flere andre nasjonale institusjoner.

Utredningene viser at kostnadene for bibliotekene ved tilknytning til og bruk av internett er sterkt synkende. Det er derfor mulig for alle bibliotekene, gjennom tilførsel av særlige stimuleringsmidler, å få til en oppkopling til internett.

I forslaget til statsbudsjett 1997 er det avsatt 5 mill. kroner til ekstra innsats når det gjelder bruk av IT i folkebibliotekene. Nettilknytning vil være ett av de sentrale satsingsområdene.

Det ble i 1995 opprettet en nasjonal referansegruppe for bruk av internett i folkebibliotek som en ressurs- og kompetansegruppe for Statens bibliotektilsyn. Gruppen skal bl.a. gi informasjon om aktuelle informasjonsressurser, identifisere felles problemstillinger og komme med forslag til forsøks- og utviklingsprosjekter.

4.1.4 Strategiske IT-planer

15 norske folke- og fylkesbibliotek har tatt initiativet til en omfattende utredning gjennom et prosjekt kalt "Strategisk IT-analyse for folkebibliotek 1995-2005". Tiltaket har økonomisk støtte fra bl.a. Statens bibliotektilsyn. Danmarks bibliotekhøyskoles konsulentavdeling er engasjert til å utføre arbeidet. Den første delen av prosjektet er avsluttet, og det er utgitt en større rapport som analyserer og vurderer de IT-systemer som i dag blir brukt i folkebibliotekene.

Prosjektet har nylig avsluttet en relativt omfattende intervju-undersøkelse rettet mot folkebibliotekene, fagorganisasjonene, bibliotekeierne, statlige myndigheter og spesielle ressurspersoner m.fl. Materialet skal danne deler av grunnlaget for prosjektets strategiutforming, som vil bestå av en rekke anbefalinger for arbeidet de neste 10 år for å realisere det elektroniske og virtuelle folkebibliotek i Norge. Det er ventet at en endelig rapport vil foreligge i midten av november i år.

Statens bibliotektilsyn har i løpet av våren i år arbeidet med en helhetlig "IT-plan for norske folkebibliotek 1997-2001". Den bygger bl.a. på skriftlige innspill fra en rekke sentrale personer i eller med tilknytning til folkebibliotekmiljøet. Planen, som nå foreligger i utkasts form, tar sitt utgangspunkt i rapporten "Den norske IT-veien. Bit for Bit" hvor folkebibliotekene på en rekke steder er omtalt som en viktig part i den statlige satsingen på IT framover.

Med utgangspunkt i rapporten og i lys av Lov om folkebibliotek er det i planen utformet en rekke mål og tiltak for IT-satsingen med adresse til det kommunale, det fylkeskommunale og det statlige nivå. Utkastet til strategiplan har vært på høring, og vil nå bli videre bearbeidet til et endelig plandokument.

Alle de tiltak som er nevnt over, viser at folkebiblioteksektoren i dag har greidd å skape en bred mobilisering for å ta fatt på de oppgaver som ny teknologi gir for oppgaveløsning, kompetanseutvikling, organisasjonsutvikling og fagsamarbeid. De planer som er under utvikling, vil også kunne gi viktige retninger for de konkrete arbeidsoppgaver i det enkelte bibliotek og for folkebibliotekene samlet.

Innenfor rammen av en framtidig IT-plan for hele kultursektoren vil det først og fremst være aktuelt å fremme forslag om overordnede virkemidler som kan påskynde den utvikling som folkebibliotekene selv er godt i gang med å retningsbestemme. Dette gjelder både tiltak som er direkte rettet mot folkebiblioteksektoren og tiltak som omfatter hele det norske bibliotekområdet (jf. kapittel 4.3).

4.1.5 En elektronisk møteplass

Et fellestiltak som nå peker seg ut, er å lage en felles informasjonstjener for bibliotekene som kan gi lett tilgang til alle viktige bibliotektjenester og utvikles som en elektronisk møteplass for dem som er interessert i kulturspørsmål. Her har allerede AL Biblioteksentralen foretatt et interessant utviklingsarbeid som kan gi et grunnlag for å etablere nasjonale funksjoner på området.

4.1.6 Mål og tiltak for bruken av IT innen folkebiblioteksektoren framover

I kapittel 6 i utkastet til IT-plan fra Statens bibliotektilsyn er det beskrevet et overordnet utviklingsprogram for folkebiblioteksektoren de kommende år. Hovedmålet er beskrevet slik:

IT i folkebibliotekene skal være et bidrag til å fastholde likhetsidealet.

Med utgangspunkt i dette hovedmålet og de konkretiseringer som er gitt i planen, kan det her formuleres følgende mål og tiltak:

Tiltak

• Gjennom å styrke det fylkeskommunale biblioteknivået med IT-kompetanse bygges det opp et kompetansepersonale som nyttes i arbeidet med å skape gode IT-løsninger for folkebibliotekene i kommunene. Ordningen har som mål at det blir
  • satt i gang lokale planprosesser
  • gitt kurs- og opplæringsvirksomhet tilpasset lokale behov
  • ytt assistanse ved utforming av nettløsninger
  • utviklet et regionalt og fylkeskommunalt samarbeid basert på IT-løsninger, herunder også slike tiltak der flere kultursektorer samarbeider og hvor både kommunale og fylkeskommunale instanser inngår.
  • skapt nye former for formidling av kultur- og informasjonstjenester til alle.

• Det formuleres et nasjonalt innsatsprogram under ledelse av Statens bibliotektilsyn med det mål å skaffe alle folkebibliotek internett-tilknytning innen 1999.
• Et IT-utdanningsprogram for personell i bibliotek etableres. Gjennom kurs- og praksisarbeid m.v. skal ikke-faglært bibliotekpersonale og bibliotekarer med eldre utdanning få kunnskaper om IT-anvendelser i folkebibliotek som grunnlag for innføring og videreutvikling av tjenestetilbud i eget bibliotek. Programmet forutsettes utført i et samarbeid med bl.a. fagorganisasjonene, Kommunal opplæring og Journalist-, bibliotek-, og informasjonsstudiene ved Høgskolen i Oslo.

• Det utvikles modeller for IT-basert samarbeid mellom folkebibliotekene og utdanningssektoren og mellom folkebibliotekene og kommunene når det gjelder nye informasjonstjenester i biblioteket.
• Det settes i gang demonstrasjonsprosjekter som enten følger opp tidligere prøvevirkomhet eller gir erfaring med nye former for samarbeid.
• Statens bibliotektilsyn er en aktiv pådriver i arbeidet med å styrke samarbeidsrelasjonene til de øvrige deler av kultursektoren og utviklingen av fellesfunksjoner med andre fagområder når det gjelder bruk av IT.
• Som et nasjonalt samarbeidsprosjekt utvikles det en Web-basert informasjonstjeneste for hele folkebiblioteksektoren. Tjenesten skal om nødvendig også fungere som et Web-hotell der bibliotek som foreløpig mangler nett-tilknytning og /eller nødvendig datautstyr kan legge inn informasjon om biblioteket. Bibliotektilsynet utarbeider en plan for innholdet i og etablerings- og driftskostnadene ved en fellestjeneste og behovet for økonomiske tilskudd i lys av de ambisjonsnivåer for tjenesten som beskrives. Under planleggingen bør det tas hensyn til at tjenesten skal inngå som en del av et felles "Biblioteknett Norge" og derigjennom i et "Kulturnett Norge".

Tjenesten skal gi fagpersonale og publikumsbrukere lett tilgang til informasjon om det enkelte folkebibliotek, tjenestetilbudet der, bibliotekenes databaser m.v. Gjennom interaktive tjenestetilbud til både fagpersonale og publikum skal folkebibliotek-nettet bli et fokus for kunnskap og samtale om litteratur, m.v. Det opprettes en prosjektgruppe for tiltaket som avspeiler de primære bruker- og interessegruppers forventninger til en slik fellestjeneste.

Tjenesten bør i en enkel form kunne være operativ i løpet av 1997.

4.2 Nasjonalbiblioteket

4.2.1 Pliktavleveringsloven

Nasjonalbiblioteket vil gjennom sitt ansvar for forvaltning av Pliktavleveringsloven spille en helt sentral rolle når det gjelder bevaring, dokumentasjon og formidling av den nasjonale kulturarven.

Pliktavleveringsloven av 1989 inkluderer alle typer av elektroniske dokumenter. I arbeidet med innsamling, registrering, bevaring og formidling av slike dokumenter vil derfor Nasjonalbiblioteket representere et nasjonalt tyngdepunkt når det gjelder IT. En sentral oppgave for Nasjonalbiblioteket i tiden framover er å få på plass en nasjonal, bibliografisk informasjonstjeneste i tilknytning til de pliktavleverte dokumentene. Dette vil skje gjennom en samordning av bibliografiske og IT-baserte tjenester ved Nasjonalbibliotekavdelinga i Rana (NBR) og Universitetsbiblioteket i Oslo (NBO).

4.2.2 Nasjonalt og internasjonalt samarbeid

Nasjonalbiblioteket har som mål at institusjonen på en rekke områder skal kunne nyttes som en fellesressurs for alle norske bibliotek og kulturinstitusjoner, og også når det gjelder bruk av ny teknologi. Dette kan bare oppnås gjennom et utstrakt nasjonalt og internasjonalt samvirke. Flere av de IT-faglige arbeidsområdene er slike som det arbeides på over hele verden og til dels gjennom et tett samarbeid mellom en rekke nasjoner og organisasjoner. Som en liten nasjon er vi svært avhengige av nære relasjoner til viktige utviklingsmiljøer ute, og vi må derfor etter vår kapasitet delta aktivt i internasjonale prosjekter og utviklingsprogrammer.

En rekke av de sentrale IT-oppgavene i Nasjonalbiblioteket vil være identiske eller beslektede med dem man arbeider med i andre deler av kultursektoren, eksempelvis i arkiv- og museumssektoren og massemediene. Det samme gjelder miljøer som primært arbeider med lyd- og bildemedier for kunstneriske formål.

Selv om det på flere områder er kontakt og samarbeid, synes det som om det faglige samarbeidet bør kunne styrkes vesentlig i årene som kommer. Det bør framover skapes samarbeidsstrukturer som både kan initialisere, fastholde og utvide et samvirke mellom sektorene. Særlig gjelder dette sektorene bibliotek, arkiv og museer.

Gjennom et internasjonalt samarbeid i flere fora, bl.a. i nasjonalbibliotek-organisasjonen CDNL (Conference of Directors of National Libraries) og den europeiske sammenslutningen CENL (Conference of European National Librarians) er det utviklet et tett nettverk som sikrer kunnskap om situasjonen i de ulike medlemsland og et samarbeid bl.a. om tilgang til nasjonalbibliotekenes samlinger over nettet. På nordisk nivå er NORDINFO under Nordisk Ministerråd et viktig samarbeids- og faglig initieringsorgan.

4.2.3 Pliktavlevering av elektroniske dokumenter

Over hele verden drøftes i dag en rekke grunnlagsspørsmål knyttet til distribusjons- og bruksmåter for digitalisert materiale. Her kan nevnes opphavsrettsspørsmål og andre juridiske forhold. Slike spørsmål kan bare bli løst gjennom internasjonalt samarbeid, bl.a. siden digitale bibliotektjenester vil få funksjon som globale tjenester. Utvikling av nettbaserte, multimediale tjenestetyper og dokumentformer gjør et allerede innfløkt saksområde ytterligere komplisert.

Et godt eksempel på bredden av spørsmål som må tas standpunkt til, finner vi innenfor feltet pliktavlevering av elektroniske dokumenter. Dette temaet er inngående behandlet i en rapport fra en arbeidsgruppe nedsatt av Nasjonalbibliotekaren i 1995. Her gjennomgås bl.a. de tekniske, bibliografiske, bevaringsmessige og rettslige spørsmål som knytter seg til elektroniske dokumenter. Slike dokumenter kan være statiske eller dynamiske, lagret på kompaktmedier eller lagt til rette for distribusjon via elektroniske nett.

Situasjonen er i dag at Nasjonalbiblioteket på prøvebasis samler inn et utvalg av elektroniske dokumenter, og arbeider nå med konsesjonsordninger for å kunne gjøre enkelte typer av slike dokumenter tilgjengelige for allmennheten. Det må være et langsiktig mål at Nasjonalbiblioteket - også gjennom vederlagsavtaler med rettighetshavere - blir i stand til å gjøre tilgjengelig alle former for pliktavlevert materiale for forskning og dokumentasjon.

4.2.4 Formidlingsarbeid

For å gi et tilfredsstillende tilbud til Nasjonalbibliotekets brukere i framtiden bør det ved Nasjonalbiblioteket satses planmessig på bruk av IT og datanettverk i formidlingsarbeidet.

Det arbeides allerede i dag aktivt med å utvikle nye, attraktive formidlingstjenester som kan nås via internett.

Målet er å kunne tilby direkte tilgang til alle typer dokumenter (tekst, foto/bilder, lyd og video). En forutsetning for en slik satsing vil være å etablere og stadig utvide primærkildesamlinger i digital form. Datanettverket betyr lite uten at det finnes et verdifullt materiale å formidle.

Slike samlinger kan etableres:

a) ved å digitalisere nyere og eldre samlinger i annen primærform

b) ved å samle inn og ta vare på nye kulturytringer som publiseres digitalt

c) når nytt materiale foreligger på digital form i produksjonsprosessen, men publiseres i analog form. Slikt materiale bør bevares for ettertiden også i digital form.

Alle disse tre måtene å bygge opp digitalt materiale på, krever høy kompetanse, og kunnskap som til dels er spesifikk for den enkelte kildetype.

4.2.5 Kompetanseoppbygging

For å bygge opp kompetanse og styrke samarbeidsrelasjoner har Nasjonalbiblioteket bl.a. inngått et samarbeid med NORDINFO om etablering av et kompetansesenter for digitale bibliotek ved NBR - Nordic Digital Library Centre - NDLC. ( Det finnes i alt tre slike i de nordiske land. De to øvrige finnes i Danmark, Nordic Net Centre (NNC) og i Finland, Nordic Centre for Electronic Publishing (NordEP). Kompetansenettverket konsentrerer sitt arbeid både om audiovisuell informasjon og elektroniske tekster.

Nasjonalbiblioteket deltar dessuten i flere EU-prosjekter innen Bibliotekprogrammet på Telematikkområdet både via NBR og UBO / NBO.

4.2.6 Aktuelle satsingsområder for NBR

a)Galleri NOR

Som et ledd i arbeidet ved NBR med avfotografering og digitalisering av verdifulle fotosamlinger er det etablert en database for fotografisk materiale - Galleri Nor. Basen er tilgjengelig over internett. Man kan søke fram informasjon om bilder, se dem på dataskjermen og bestille en kopi fra den institusjon som eier bildet. Senere vil det være mulig å gi tilbud om kjøp av digitale bilder i høy kvalitet direkte fra datasystemet. Dette forutsetter bl.a. sikre og allment tilgjengelige former for elektroniske betalingstjenester. Med basis i bildematerialet, referanseopplysningene (som publikum for øvrig også inviteres til å kontrollere/supplere interaktivt) og annet kulturhistorisk materiale m.v. tilgjengelig på datanett, kan man lage ulike former for digitale fotoutstillinger på nettet.

b)Avisprosjektet

Prosjektet har som målsetting å bygge opp og formidle en komplett samling av aviser som er utgitt i Norge. I dette inngår både papirutgaver, mikrofilmede aviser, digitale fulltekstutgaver og digitale lay-out utgaver i scannet form. Man vurderer for tiden om en del av det allerede mikrofilmede materiale skal digitaliseres. Arbeid med en komplett indeksering er påbegynt gjennom bruk av et nytt datasystem - AINA.

Det vil bli tatt opp forhandlinger med aviseierne og deres medarbeidere med ønske om å få til løsninger slik at brukeren med utgangspunkt i avisindeksen kan få fram på skjermen selve avisutgaven, enten som digitale bilder eller i en digital representasjon som tillater tekstsøking.

c)Digitale radio- og fjernsynsarkiv

NBR og NRK diskuterer allerede muligheter for samarbeid rundt digitalisering og digital lagring og formidling av historiske radiosendinger. Senere vil et slikt samarbeid også kunne omfatte fjernsynssendinger, og samarbeid med flere kringkastere kan være aktuelt. NBR har for øvrig nettopp etablert en tjeneste der en serie radioprogrammer fra 1942 - 1947 ("The Spirit of the Vikings") er gjort tilgjengelige på internett gjennom en søkbar katalog og digitaliserte lydopptak. Programmene ble produsert på engelsk ved det norske informasjonskontoret i New York. De ble sendt over en rekke nordamerikanske radiostasjoner, og var med på å skape forståelse for Norges sak under krigen.

Man vil lett se at mulighetene er mange for å lage koplinger mellom deler av dette materialet og andre kultur- og informasjonskilder som finnes. Derved kunne materialet også utnyttes på annen måte og verdiforøkes, bl.a. til bruk i opplysnings- og pedagogisk arbeid.

Det vises for øvrig til forslaget i denne rapporten om å lage en norsk lydhistorie på internett.

d)Pilotprosjekter ved NDLC

Innen det nordiske kompetansesentret ved NBR foregår det en rekke pilotprosjekter som forstudier til utvikling av publikumsrettede digitale tjenester. I et samarbeid med institusjoner i Sverige og Danmark arbeides det med opplegg for digitalisering og digital formidling av eldre reklamefilm og sammen med Nasjonalbiblioteket på Island om tilsvarende tilrettelegging og bruk av eldre kartmateriale. Slike prosjekter kan, dersom de er vellykkede, senere skaleres opp til nasjonale og nordiske satsninger.

NDCL er også med i prosjektet " Dikt på nett" hvor man bl.a. ser på hvordan lydopptak kan gjøres tilgjengelig over nett. I prosjektet deltar bibliotek i Norden, og man velger ut diktere og forfattere fra nordiske land som gis anledning til å presentere sin diktning i skrevet og talt form på internett. Ofte er forfatterne selv opplesere.

e)Database for slektsforskning

NBR etablerer i disse dager en database for slektsforskning. Den inneholder data for folketellingene 1865 og 1900 og vil være tilgjengelig på internett. Tjenesten vil bli videre utviklet i årene som kommer.

4.2.7 Aktuelle satsingsområder for UBO/NBO

a)Web-basert bibliografisk referanse- og dokumentformidlingstjeneste

UBOs nåværende bibliografiske databasetjenester er under omlegging til en Web-basert tjeneste med funksjoner for fjernlånsformidling og kopibestilling. Tjenesten vil med et enhetlig og brukervennlig grensesnitt gi samlet tilgang til nasjonalbibliografiske og spesialbibliografiske baser, samkatalogbaser, artikkelindekseringsbase og adressefortegnelser for nordiske bibliotek og norske utgivere.

I 1996 ble Table-of-contents-tjenesten Inside Information fra British Library Document Supply Centre (BLDSC) koplet sammen med Norsk samkatalog for periodika (SAMPER). I nær framtid vil også Nordisk samkatalog for periodika (NOSP) bli koplet inn slik at kopibestillinger kan formidles både til norske og nordiske bibliotek og til BLDSC. I dag omfatter Table-of-contents-tjenesten 10.000 tidsskrifter, men den kan bygges ut til å dekke 20.000 tidskrifter samt konferanse-publikasjoner (Inside Conferences). Det kan også bygges opp et nordisk nettverk av bibliotek som påtar seg særskilt ansvar for rask effektuering av kopibestillinger fra tidsskrifter innen sitt emneområde etter faste prissatser.

b)Retrospektivt konverteringsprogram

Et retrospektivt konverteringsprogram over fire år for deler av den norske nasjonalbibliografien, Norsk bokfortegnelse 1920-1970, ble startet opp i 1996. Konverteringen utføres ved scanning og EDB-støttet formatering av trykte fortegnelser. Programmet vil bli forsøkt utvidet til å dekke resten av nasjonalbibliografien, samt katalogene over eldre norsk materiale. Konvertering av kortkatalogen for Norsk samkatalog for bøker ble startet i 1993 ved hjelp av arbeidsmarkedstiltak. 35 % av katalogen er nå konvertert, og dette prosjektet er sikret videreføring ved Universitetenes registreringssentral i Mo i Rana med bistand fra NBR ut 1998.

c)Digitaliseringsprogram

UBO tar sikte på å få i gang et systematisk digitaliseringsprogram for utvalgte deler av samlingene. Foreløpig er følgende enkeltprosjekter satt i gang:

• Billedsamlingen: En portrettsamling av Henrik Ibsen er ferdig digitalisert og beskrevet i regi av Senter for Ibsen-studier /UiO. Dette er starten på en elektronisk katalog over samlingen
• Norsk krigstrykksamling: En multimediedokumentasjon av den illegale presse i Norge 1940-1945
• Alma Mater i Akademia: En presentasjon av kvinnelige pionerer ved UiO. Digitaliserings-prosjekt i samarbeid med Senter for kvinneforskning/UiO
• Georg Morgenstiernes etterlatte materiale: Digitalisering av filmopptak, lydopptak, fotografier og dagboksopptegnelser fra reiser i Pakistan og Afganistan 1923-1971. Prosjektet gjennomføres i samarbeid med Institutt for Østeuropeiske og Orientalske studier/UiO

d)Elektronisk tilgang til Håndskriftsamlingen

Håndskriftsamlingens arkivrutiner er under omlegging til EDB. Dette tiltaket vil etter hvert bli fulgt opp med konvertering av brev- og manuskriptprotokoller.

e)Samkatalog over teaterforestillinger

Det arbeides for å få i gang en løpende samkatalog over teaterforestillinger i Norge i regi av Teaterhistorisk samling ved UBO. I første omgang vil den omfatte Nationaltheatret, Oslo Nye Teater, Det Norske Teatret, Den Nationale Scene og Trøndelags Teater, men med det mål senere å dekke aktiviteter også ved regionteatrene, i de frie grupper og ved amatørteatre.

4.3 Overordnede nasjonale bibliotektjenester

I stadig flere sammenhenger tales det i dag om de store muligheter som ny teknologi gir for å få tilgang til informasjon, nærmest uhindret av volum, medieform og geografisk avstand.

Dette blir ofte en slagordmessig beskrivelse av en situasjon som kan være helt forskjellig i den praktiske hverdag i bibliotekene.

For det første vil tilgangen være begrenset av de muligheter som bibliotekene har for i praksis å erverve informasjonskildene. En del av kildene er så kostbare i bruk at bibliotekene ikke har råd til å bruke dem. Enda mer fundamentalt er det at bibliotekene må ha muligheter til å få vite at informasjonen faktisk finnes, hvor den kan nås, om den er tilgjengelig for bruk osv.

Vi står i dag i vårt land i den paradoksale situasjon at de tekniske løsninger for informasjonsinnhenting globalt utvikles i stort tempo, mens våre egne IT-baserte biblioteksystemer ikke videreutvikles planmessig med sikte på mer samordnet og rasjonell bruk. Det er f.eks lite praktisk og økonomisk fornuftig å fortsette med Norsk samkatalog og BIBSYS som to selvstendige baser på ulike maskinanlegg når situasjonen er slik at mye av informasjonen finnes i begge basene. Etter hvert vil ansvaret for Samkatalogen bli flyttet fra Universitetsbiblioteket i Oslo til Nasjonalbiblioteket. Dette kan også gjøre det naturlig å skifte den datatekniske basis for systemet og etablere nye sambruksløsninger mellom de to systemene.

Det bør i tiden som kommer, være et overordnet mål å sette i verk utviklingstiltak for å lage overbygninger på/mellomkoplinger mellom de primære biblioteksystemene eller foreta annen form for nyutvikling.

Rent konkret må det være en topp-prioritert oppgave framover å utvikle et nasjonalt bibliografisk informasjonssystem med ulike brukertjenester. Dette bør være et system som både omfatter nasjonal bibliografisk kontroll og et system for samordnet utnyttelse av samlingsressurser i bibliotekene.

Det overordnede målet må være å gi lik tilgang til informasjon til alle typer bibliotek og til alle publikumsbrukere, uavhengig av hvor de bor, arbeider eller utdanner seg.

Utviklingsarbeid med denne målsetting er i dag vedtatt satt i gang av regjeringene i blant andre Sverige, Danmark og Finland.

4.4 Mål og tiltak for de nasjonale funksjoner

Tiltak

• Nasjonalbiblioteket tar initiativ til å få utarbeidet en rapport som beskriver
  • de behov for nasjonal bibliografisk informasjon som finnes hos de ulike typer bibliotek og deres brukergrupper
  • i hvilken grad de eksisterende systemer og tjenester på området dekker de funksjonelle krav
  • et utviklingstiltak som kan resultere i et samordnet, nasjonalt bibliografisk informasjonssystem.
    Arbeidet organiseres av Statens bibliotektilsyn, Nasjonalbiblioteket, Riksbibliotektjenesten og Universitetsrådets Nasjonale utvalg for universitetsbibliotekene. En rapport bør foreligge i løpet av første halvår 1997. Rapporten sendes på høring og deretter blir forslaget sendt KD og KUF til videre oppfølging.

• Nasjonalbiblioteket tar initiativ til å styrke samarbeidet mellom dem som tilrettelegger og bruker bibliografisk informasjon i offentlig og privat sektor for å få til en mest mulig rasjonell og konkret samordning av det bibliografiske grunnlagsarbeidet og av de bibliografiske tjenester.
• Sammen med Statens bibliotektilsyn og Riksbibliotektjenesten tar Nasjonalbiblioteket initiativ overfor de ulike leverandører av biblioteksystemer i fag- og folkebibliotekene for å få utviklet kommunikasjonsløsninger mellom systemene.

Tiltak

• Nasjonalbiblioteket
  • driver et utstrakt eget utviklingsarbeid og samarbeidstiltak nasjonalt, nordisk og internasjonalt
  • utvikler ordninger slik at avlevering av elektroniske dokumenter kommer i regulær drift og avklarer rettighetsspørsmål i forhold til formidling/utlån av slike dokumenter
  • etablerer tekniske løsninger og strategier for bevaring av elektroniske dokumenter over lang tid
  • utvikler og driver et utvalg av nettbaserte tjenester for formidling av ulike typer kildemateriale - tekst, bilder, lyd og video - og alle typer kringkastet materiale
  • bygger opp spisskompetanse på spørsmål som gjelder tilrettelegging og bruk av opphavsbeskyttet materiale over nett
  • deltar aktivt i avklaring av spørsmål som gjelder økonomi og prispolitikk for offentlige tjenester som tilbud over nettet
  • tar initiativ til og deltar aktivt i nasjonale samordningstiltak , bl.a. når det gjelder bruk av IT til oppbevaring og konservering av samlinger. Det samme gjelder fellestiltak på tvers av kulturområdene.

Tiltak

• Nasjonalbiblioteket gis muligheter til å planlegge og starte utviklingen av et "Biblioteknett Norge" - i et samarbeid med folkebiblioteksektoren og andre deler av kultursektoren som arbeider med tilsvarende utviklingsoppgaver.
• Biblioteknettet bør utvikles til å bli den sentrale og overordnede informasjonsressurs på internett når det gjelder norsk bibliotekrelevant referanseinformasjon, opplysningstjenester om og tilgang til norsk litteratur m.v. i elektronisk form.
• Det bør utvikles informasjonstjenester tilpasset ulike grupper, både fagrettede og publikumsrettede, og med vekt på å utnytte mulighetene for interaktivitet, jfr utviklingen av "Den digitale salong" i Sverige.
• Biblioteknettet bør legges til rette slik at det kan bli en sentral informasjons- og vitenkilde både for folkebibliotekene og for fag- og forskningsbibliotek og deres brukergrupper.
• "Biblioteknett Norge" bør ha et faglig styringsorgan og spesialgrupper knyttet til de ulike nett-tjenester. I en grunnversjon bør "Biblioteknett Norge" være operativt i løpet av 1997.

5 De skapende og utøvende kunstformer

5.1 Innledning

I forhold til de skapende og utøvende kunstformer kan IT komme til anvendelse på minst tre ulike måter:

• som medier for informasjon om kunst, kunstnere og kunstbegivenheter m.m.
• som medier for å presentere kunst som primært er skapt i andre medier eller hvor bruk av IT i det kunstneriske arbeidet i seg selv ikke har gitt opphav til nye kunstformer, f.eks bruk av tekstbehandling i litterært forfatterskap
• som redskap i kunstnerisk arbeid hvor det er selve de informasjonsteknologiske mediene som brukes i original, skapende kunstnerisk virksomhet.

Innen alle tre bruksformer foregår det over hele verden i dag en stor aktivitet, som ikke minst blir tydelig når man ser etter emner knyttet til "kunst" og "kultur" på internett. Her vil man kunne finne tusenvis av steder på nettet som refererer seg til en eller flere av de anvendelser som er nevnt. Det finnes også en rekke informasjonstjenester som hjelper brukerne i å styre seg fram etter denne type informasjon. Spørmål sendt ut til globale interessegrupper via e-post vil raskt gi mer informasjon enn man kan finne fram til selv. Mange lar spørsmålsstilleren også få tilgang til sine møysommelig oppbygde private "bokmerker" over kunstsider på nettet.

Felles for de tre bruksformer er at det ikke finnes et bestemt mønster for anvendelsen av IT. På nettet er det fantasien og kreativiteten som rår og de enkelte personers, gruppers og institusjoners initiativ. Her opplever man å finne både "gammel vin på nye flasker" og "ny vin på nye flasker". De sub-kulturelle kunstformer eksisterer side om side med den veletablerte institusjonskunsten.

I dag gir de kulturelle tilbud på internett ofte et klart inntrykk av å være resultatene av førstegangsforsøk og en innledende eksperimentering med nye formidlingsmedier og kunstneriske uttrykksformer. Presentasjonene skjemmes dessuten til dels av å være dårlig vedlikeholdt.

Typisk er det at det like gjerne er det globale som det lokale/nasjonale mottakermiljø man henvender seg til. Den som har anledning til å sitte en tid foran dataskjermen og utforske mange av de kulturelle og kunstneriske bruksformer via internett, vil i høy grad få følelsen av at de klassiske enheter "tid", "sted" og "handling" fra dramakunsten langt på vei er opphevet.

Et annet uttrykk for denne nye situasjonen er den grad av interaktivitet, dialog og "medskaping" som de IT-baserte medier gir opphav til.

Allerede i dag finner vi at den kapasitetsøkning som er nevnt tidligere i rapporten, har ført til en omfattende virksomhet knyttet til utvikling av kultur- og underholdningstilbud for bruk via nett. Videreutviklingen av kompaktmediene til å kunne gi multimedietilbud, som også inkluderer digital video, bidrar også til en forsterket innsats på produksjon av innhold for de nye medier.

Det synes å være en internasjonal samstemmighet om at kulturområdet utgjør et interessant område for innholdsproduksjon for det raskt ekspanderende multimedie-markedet. De store mediebedrifter og programvarehus i utlandet er i dag i full gang med å kjøpe rettigheter til eksempelvis filmindustriens produksjoner. Vi finner også at det skjer oppkjøp av kunstverk og andre kulturprodukter. Det samme gjelder kjøp av rettighetene til viktig historisk og kulturhistorisk kildemateriale, som f.eks. sentrale historiske fotosamlinger. Eksempel er Microsofts oppkjøp av rettighetene til historiske film- og fotosamlinger.

For et lite land som Norge gir den beskrivelsen som er gitt over, en lang rekke utfordringer og muligheter.

For det første blir det viktig at Norge som kulturnasjon kan bli godt synlig i det nye medielandskapet som formes. Dette gjelder ikke minst i forhold til vårt nasjonale publikum. Vi må gjennom en kombinert privat og offentlig satsning få en produksjon av kulturtilbud med opphav i vårt eget land og i en norsk språkdrakt som framstår som attraktive programtilbud til brede grupper. Nye formidlingsveier og produktutforminger må oppmuntres, og det samme gjelder bruk av IT-mediene i selve den skapende virksomheten i kunstfagene.

Kulturen blir global som aldri før, men det er like fullt et overordnet mål å kunne utvikle og profilere de nasjonale kulturtrekk som kilder til opplevelse, læring og internasjonal forståelse.

En framvisning av norske digitale kulturprodukter gjennom nett og kompaktmedier stiller imidlertid sine egne krav til språk, form og presentasjonsopplegg.

De nye medier åpner for at vi kan bli synlige i det internasjonale miljø på en helt annen måte enn før: Kulturinformasjon fra Norge og norske digitale kulturproduksjoner kan formidles like lett via internett som tilsvarende fra langt mer ressurssterke nasjoner. Forskjellene vil her imidlertid vise seg i produksjonsleddet, dvs gjennom de ressurser som kan stilles til disposisjon for programskaping og i de grunninvesteringer som kan settes inn i oppbygging av kompetansesentra m.v.

Spørsmål som gjelder det offentliges ansvar for å sikre et bredt kulturtilbud via elektroniske medier til bruk i Norge og utlandet, er ennå ikke kommet skikkelig i gang.

I denne rapporten legges til grunn at det offentlige ikke bør gå inn med særlige støtteformer der (de større) kulturinstitusjonene selv gjennom sine grunnbudsjetter - direkte eller ved omprioriteringer - kan utvikle nye programtilbud eller formidlingsformer.

Heller ikke der det private markedet kan løse oppgaven, bør staten gå inn med støttetiltak. I mange tilfeller vil det være tale om samarbeidsløsninger mellom offentlige kunst- og kulturinstitusjoner og private foretak. Typisk vil dette være forlag og mediebedrifter. Vi ser i dag at det i utlandet er en rask økning i etableringen av foretak som spesialiserer seg på programskaping for digitale medier, særlig multimedia, og denne utviklingen vil også forsterkes hos oss.

Det er i det offentliges interesse at det her kommer stand samarbeidsløsninger på slike vilkår at det blir mulig for private firma å lage kunst - og kulturproduksjoner for et lite og usikkert hjemmemarked.

Framover bør det være et overordnet mål å nå barn og unge med pedagogisk godt tilrettelagte kunst- og kulturprogrammer gjennom skoleundervisning og som fritidstilbud.

Realistisk sett vil det her være mange områder der offentlig støtte er påkrevet for å kunne nå en målsetting om øket tilgang til norsk kunst og kultur gjennom nettverk og digitale kompaktmedier som CD-ROM. Dette kan skje i mange ulike former, som kan spenne fra direkte støtte til nasjonalt sett viktige produksjoner/programserier til opprettelse av produksjonsfond for digitale kulturtilbud for å stimulere miljøinitiert aktivitet på bred basis.

Fra det offentliges side kan det f. eks. være tale om langsiktige utviklingstiltak gjennom støtte til oppbygging av pedagogisk og formidlingsfaglig kompetanse knyttet til produksjon i de nye multimedier.

Informasjonsteknologi vil i tiden som kommer, bety mye for gi en økt livskvalitet til grupper med spesielle funksjonshemninger. I vår sammenheng er det særlig relevant å peke på den utvikling som alt er i gang med å tilrettelegge tekstmateriale for synshemmede i form av digitale tekster som kan leses med blindeskriftutstyr koplet til personlige datamaskiner.

Gjennom Oppslagsverkprosjektet ved Norsk lyd- og blindeskriftsbibliotek og gjennom enkeltpersoners store, frivillige arbeidsinnsats er det alt tilrettelagt et leksikon og en del faktabøker, særlig for barn og unge.

På dette området bør det framover settes inn langt større ressurser til kildetilrettelegging i form av tiltak som sikter mot digitalisering av både kulturelle tekstkilder, faktastoff og informasjon fra det offentlige. Framover vil det aller meste av tekstmateriale foreligge i en digital primærform. Det er viktig at tilretteleggingen av materialet for digital formidling skjer ut fra et universelt presentasjonsdesign slik at det ikke settes begrensninger for de sekundære bruksformer.

Det er nå behov bl.a. for å utvikle løsninger basert på Windows-plattform og få tilgang til tekst-til-tale-systemer i de datamaskinene som synshemmede bruker, og slik at tekstene kan leses opp i en mest mulig menneske-nær form. Tilrettelegging av innholdet i Tekst-TV for uttak via blindeskrift eller tale kan her nevnes som et eksempel på en ny type aktuelle tiltak.

De fleste av dagens systemer har for dårlig kvalitet i talen. Her trengs det et IT-faglig utviklingsarbeid også i vårt land, som legger til grunn den menneskelige stemme og modulasjon av stemme i de syntetiske talesystemene. Det er grunner som taler for at i alle fall deler av et slikt arbeid med fordel kan foregå som et nordisk samarbeidsprosjekt, hvor også den svenske ekspertise (bl.a. knyttet til INFOVOX) kan komme til nytte. Et langsiktig mål er at den enkelte synshemmede har tilgjengelig tekst-til-tale-systemer som inkluderer alle de skandinaviske språk og engelsk.

Utviklingen av multiemedieprodukter reiser nye utfordringer når det gjelder tilgang til informasjon for de synshemmede. Med tanke på de synshemmedes situasjon er det viktig å få utviklet fleksible grensesnitt slik at tekstdelen kan tas ut uavhengig av de øvrige grafiske presentasjonsformer.

Beskrivelsen over gjelder en bestemt gruppe som stiller økte krav til IT-anvendelser i forhold til det som har vært vanlig til i dag, men deres krav vil framover representere krav som alle brukere av teknologien vil stille, jf. Del IV, kapittel 2.8.

Det vil også være behov for løsninger som vil dekke bedre viktige behov som de døve har, bl.a. gjennom løsninger som overfører telefonsamtaler til tekstlig form og slik at tekstlig innskrevet informasjon overføres til talt form i en telefontjeneste. Ettersom talebaserte informasjonstjenester vil øke betydelig i antall framover, er det viktig at systemer som ovenfor nevnt kan utvikles og utplasseres i tilsvarende omfang.

Ny teknologi sprenger grenser også på det kunstneriske området. For at våre kunstmiljøer skal kunne ta del i utvikling av slike kunstformer som stadig mer vil være et uttrykk for vår tid, må de gis så gode vilkår at de fullt ut kan dra nytte av de nye kunstneriske virkemidler.

I praksis vil dette bl.a. si en kunstfaglig undervisning som gir grunnlag for senere virke på feltet og anledning til tett internasjonal kontakt - også ut over den digitale. Like viktig vil det være at de kunstnere som spesialiserer seg på bruk av digitale medier, får tilgang til teknisk utstyr og kompetansemiljøer, fortrinnsvis i form av et samvirkende nett av nasjonale, faglige ressurssentra.

Om de tre hovedformer for bruk av IT:

5.2Kunst- og kulturinformasjon

Oppbygging og drift av informasjonssystemer for kunst på datanett og formidling av opplysninger om kulturinstitusjoner, gallerier, spesielle utstillinger m.v. har foregått i mange år. De bruksformer som er utviklet, avdekker en lang rekke behov som spenner fra å kunne utveksle informasjoner om stjålet kunst til å formidle kunstnerisk informasjon om enkeltverk på internett med tilkopling av ulike typer bakgrunnsmateriale for publikumsbruk.

Private og offentlige norske kunst- og kulturmiljøer har også en tid tatt del i denne virksomheten. I dag er det en rekke kunstnerorganisasjoner, kunstforeninger, gallerier, stiftelser og enkeltkunstnere m.fl. som presenterer informasjon på internett.

Det finnes i vårt land flere kommersielle selskaper som også informerer om kulturtilbud via internett. Videre er det under oppbygging nasjonale kulturregistre som dekker ulike typer kulturelle aktiviteter og kulturformer. Slike aktiviteter vil bli nærmere behandlet i Del IV, kapittel 4.

De tiltak som de enkelte kunst- og kulturmiljøene her driver, kan til dels ses på som en naturlig forlengelse av deres ordinære informasjonsarbeid. Dette bør i framtiden også foregå innen de enkelte institusjoners ressursrammer. Annerledes kan det stille seg der det er tale om tiltak på regionalt eller nasjonalt nivå. I slike tilfeller kan det være aktuelt å få til en fylkeskommunal eller statlig finansiell medvirkning.

5.3 Produksjon av norske kulturtilbud for digitale medier

Innen IT-arbeidet på kulturfronten bør det framover satses særskilt på å få økt produksjonen av norske kulturtilbud på internett og i kompaktmedier. Innsatsområdet er så viktig at det bør utvikles et eget handlingsprogram i et samarbeid mellom staten, kultur- og kunstnerorganisasjoner og privat næringsliv (mediebedrifter, forlag, IT-firma). Målet må være gjennom kreative samarbeidskonstellasjoner og stimuleringsordninger å få fram nye initiativ og løsninger.

I dag finnes det allerede noe informasjon om norsk kunst tilgjengelig, jf. ovenfor, men lite av kulturproduksjoner, eksempelvis innen skjønnlitteratur, poesi og drama. Det er også svært få produkter hvor kunst- og kulturemner er spesielt tilrettelagt for pedagogiske formål. På dette felt er det i gang stor virksomhet internasjonalt, som vi kan lære av og innholdsmessig bidra til, eksempelvis innen nettbasert litteraturundervisning og skriveopplæring.

Innen dette området er det en rekke forhold som må tas hensyn til når det gjelder opphavsrett m.v, jf. Del II, kap. 3. I flere land har en derfor i første omgang satset på å gjøre tilgjengelig på nettet omfattende samlinger av litteratur som ikke er opphavsrettsbeskyttet. I dag er det i gang store prosjekter som bygger opp elektroniske bibliotek innen skjønnlitteratur m.v., eksempelvis i Sverige, Storbritannia og USA, og de blir ofte drevet ved frivillig innsats. Enkelte tiltak har så stor tilførsel av digitalisert materiale at de gir ut daglige tilvekstlister på nettet.

Tilrettelegging og formidling av dansk klassisk litteratur i digitalform er en av aktivitetene i Kulturnet Danmark.

Hos oss har det vært lagt fram planer om å tilrettelegge "Det norske bokskapet " som et nasjonalt fellestiltak. Prosjektplanene for dette tiltaket bør gå inn i en mer omfattende tilretteleggingsplan for norsk kultur i digitale medier.

5.4 De skapende kunstformer og IT

Karakteristisk for de kunstformer som tar i bruk data- og informasjonsteknologi som kunstneriske virkemidler, er at de ofte framstår som kombinerte kunstformer. Ny teknologi gir uttrykksmuligheter i alle medieformer, og dette reflekteres ofte i digital kunst ved at eksempelvis bilde- og videobaserte uttrykksmidler blir kombinert med lydlige og tekstuelle komponenenter. Ved animasjon av lyd kan publikum "se" lyden idet den høres.

I motsetning til kunstuttrykk på de konvensjonelle taktile medier, er digital kunst ikke alltid stabil over tid. Den kan gis en dynamisk dimensjon slik at den i framføringssituasjonen kan få ulike uttrykk eller bli endret i interaksjon med publikum.

På enkelte kunstområder, eksempelvis innen elektronisk musikk, skapes det kunst i sann tid på internett i form av et "samspill" mellom ulike deltakere som befinner seg langt fra hverandre.

Etter hvert som nye muligheter for grafisk representasjon og analyse m.v. blir utviklet innen dataindustrien, blir de også utprøvet for kunstneriske formål. Dette gjelder bl.a. metoder for tredimensjonal representasjon av objekter og teknikk for datastyrt produktframstilling.

Slik ser vi at det kunstneriske innholdet endrer seg i takt med de nye hjelpemidler, samtidig som en ny forståelse av hva som lar seg formidle, vokser fram.

Av den omtalen som følger, vil det blant annet gå fram at den skapende bruk av de digitale medier i høy grad er internasjonal, både gjennom utstrakt faglig kontakt og samarbeid og ved de spesielle visningsformer som de digitale kunstformer har. Likevel bør det også her være et mål at vi - med basis i internasjonal teknologi - kan gi kunstneriske bidrag med en særmerkt norsk karakter.

Gitt alle de ulike, interagerende og interaktive uttrykkssett i disse kunstformene blir det vanskelig å finne fram til klare genreinndelinger for eller en felles beskrivelse av digital kunst.

Slik synes det også å være innen samtidskunsten i det hele. Som det uttrykkes i brosjyren til den oppsiktsvekkende utstillingen "Nowhere" (mai - sept. 96) på det danske Louisiana Museum for Moderne Kunst:

"Hvad er samtidskunst? Spørsmålet bliver for hvert år mere og mere vanskeligt at besvare. Det erhelt klart at vi må opgive tanken om, at der findes nogle dominerende tendenser, nogle nye"ismer", som kan hjelpe os med at holde orden på det der sker. For når tid, rum ok kultur imedie-, informations- og immigrasjonseksplotionens kølvand er blevet konstant foranderligestørrelser, er også kunsten som samtidens fornemste fortolker og seismograf blevet umuligat indfange under en eller et par overskrifter.

Vi harsåledes ingen ismer, og egentlig heller ingen stjerner som i 80erne, som kan hjælpe os medat navigere i dette ukendte farvand. Hvad vi har, er kunstnere, som i denne nye åbne samtidfinder nye, uanede veierfor deres arbeide".

På tross av denne beskrivelse vil det nedenfor bli gitt en kort omtale av situasjonen i Norge på dette felt ved bruk av de vanligste betegnelser på kunstformene.

5.4.1 Musikk

Tradisjonelt har den nye teknologien først hatt innpass i prosessen forut for en konsert, dvs i den kreative fasen, som et hjelpemiddel i skapelsesprosessen. Det er også utviklet en rekke nye instrumenter, og en vanlig PC kan også regnes som et "instrument" i tradisjonell forstand.

I skapelsesprosessen kan datateknologien komme inn med tilbud om ulike typer hjelpeprogrammer, f.eks. for algoritmisk komposisjon, for notasjon, for styring av elektroniske instrumenter, lys, projeksjoner m.v.

Den tradisjonelle elektroniske musikken, slik den har foreligget i over 40 år, har i det siste beveget seg ut av de utstyrstunge, ingeniør-dominerte studioer og inn i arbeidsrommet til den enkelte komponist. Nå er den til dels i ferd med å vandre ut derfra og over i de internasjonale datanett hvor musikk kan skapes i samspill på nettet, bl.a. gjennom tilknytning til nett-baserte "moderband" (eks. RES ROCKET SURFER). Gjennom bruk av datanett skapes det nye møteplasser og framføringsformer. De klare forskjeller mellom studio og forestilling forsvinner.

Elektronisk musikk har lenge hatt sitt eget uttrykk og sin egen estetikk. Men "demokratiseringen" av skaperprosessen har ikke bare gitt langt flere komponister, men også et mangfold av uttrykk, nye medier og estetiske uttrykkssett.

Også på konsertene, i vid betydning, er teknologien et viktig hjelpemiddel i dag. Det er åpenbart at de teknologiske medier stimulerer en tverrfaglig holdning hos kunstnerne. Mulighetene for å skape helhetlige, multimedie-presentasjoner med kombinert bruk av lyd, farger, bilde og bevegelse appellerer til mange av de unge kunstnerne.

Men multimediebruk forutsetter en "multi-kompetanse" på tvers av de tradisjonelle mediegrensene. Her ligger det store utfordringer gjennom utdanning, oppbygging av ressurssentra og bygging av faglige og tekniske nett av kunstmiljøer å tilrettelegge en situasjon som kan gi norske kunstnere faglige arbeidsvilkår på nivå med dem som finnes ute.

Ut fra et allmennkulturelt perspektiv er det også viktig å tilrettelegge forholdene for en kreativ bruk av de nye medier. En avvisende holdning til nye, eksperimentelle musikkformer kan resultere i at kulturlivet mister mye av sin legitimitet hos de unge. Med sin store fortrolighet med og kyndighet i bruk av teknologi har de et helt annet utgangspunkt for en kunstnerisk anvendelse av teknologien enn de eldre generasjoner.

I dag er også den pedagogiske bruk av elektronisk musikk for dårlig utviklet i norsk skole. Dette er klart utilfredsstillende også fordi det da heller ikke blir anledning til å anskueliggjøre uheldige sider ved elektronisk musikk og øve opp en lytteforståelse for denne musikkform. De store muligheter som denne musikken representerer som et fjernundervisningsemne, er heller ikke utnyttet.

For tiden finnes det ikke undervisningstilbud ved Norges musikkhøgskole i den skapende delen av elektronisk musikk. Det er imidlertid en klart økende interesse for bruk av teknologi i forbindelse med musikk. Det er viktig å legge til rette studiemuligheter i emnet, ikke bare for komponister, men også for utøvere og formidlere. I det siste er det kommet i gang arbeid med å utforme et fordypningsemne på hovedfagsnivå innen feltet teknologi og musikk ved Institutt for musikk og teater ved Universitetet i Oslo.

Det drives også et nordisk planarbeid via internett for å styrke pedagogikken knyttet til elektronisk musikk som undervisningsemne

I Norge ble det i 1993 etablert et nasjonalt prosjekt kalt et Nettverk for teknologi, akustikk og musikk (NoTAM). Dette tiltaket, som er lokalisert ved Universitetet i Oslo, bygger på en modell hvor alle landets høyere utdanningsinstitusjoner for musikk inngår som deler av et organisatorisk og fysisk nettverk. NoTAM, som finansieres 45% av Kulturdepartementet, har på kort tid utviklet seg til å bli motoren i bruk av IT i norsk musikkliv, både på den skapende siden, formidlingssiden og når det gjelder FoU-aktiviteter.

Mye av NoTAMs utadrettede virksomhet er basert på bruk av internett. I dag er det ca 1000 "besøk" på Web-tjeneren om dagen og 50 % av dette er "besøkende" fra utlandet. NoTAM har utviklet programvare som også er i utstrakt bruk i andre deler av verden, bl.a. når det gjelder animasjon av lyd.

Det blir viktig framover å ha utviklingssentra som på denne måten kan sette norsk musikkliv på et kart hvor landet tidligere ikke var særlig synlig. Erfaring viser at mye av det som produseres i Norge, hevder seg med godt resultat internasjonalt.

NoTAM peker seg også ut til å bli en viktig del i et "Kulturnett Norge". En grunn til dette er at NoTAM har åpnet sin virksomhet for langt flere en dem som tilhører det etablerte miljøet for elektro-akustisk musikk i Norge. Musikere med ikke-akademisk bakgrunn og musikk innen ulike genrer slippes til, og dermed blir NoTAM et levende nettverk. Det kan nok være at en slik åpenhet også kan føre til gnisninger mellom aktørene, men det viktigste for nettverket er at det skapes et grunnlag for et heterogent og dynamisk musikkinnhold og omfattende, internasjonale interaksjonsformer.

Det er prisverdig at NoTAM også interesserer seg for pedagogisk bruk av elektroakustisk musikk. NoTAM har bl.a. utarbeidet et prosjekt for utvikling av en CD-ROM som skal hjelpe barn og unge med å utforske og leke med lyd. Prosjektet, som i september i år ble støttet av Norsk kulturråd med kr 200.000, viser hvordan lyd kan visualiseres gjennom data-animasjoner av musikalske strukturer. Brukerne vil ved bruk av læretekster, musikk, annet lydmateriale og dataprogrammer bli i stand til selv å eksperimentere med ulike former for lyd- og musikkproduksjon.

Også formidlingsaktivitetene endres dramatisk innen musikkområdet på grunn av ny teknologi - både når det gjelder analog innspilt musikk (og sang) og digitale musikkformer.

Det er for tiden i gang en stor prosjektvirksomhet i mange land knyttet til formidling via internett både av opplysninger om musikk og av selve musikkverkene. For tiden er dette en gråsone når det gjelder opphavsrettspørsmål, og slik oppleves situasjonen i dag også i vårt land

Norge deltar for tiden i sentralt utviklingsarbeid på musikkområdet, bl.a. for nettbasert distribusjon av musikk på bestilling gjennom arbeid i EU-prosjekter som SYGNA a.s. i Sogndal deltar i. Prosjektet har tittelen MODE (Music On DEmand) og har som formål å etablere en trans-europeisk tjeneste for levering av musikk over modem. ISDN vil gi sanntids-overføring, dvs lytting under nedlasting av lydfil, mens modembasert overføring vil kreve nedlasting og deretter avspilling. Aktuelle spørsmål i slikt arbeid er bl.a. hvilken standard for overføring av musikk som vil bli industristandard - og mer fundamentalt - i hvilken grad brukere faktisk er villige til å betale for musikktjenester formidlet via nett.

Teknisk sett er grunnlaget klart til stede for å formidle lyd gjennom nett. Tiden er derfor moden for å starte prosjekter som sikter mot å bygge opp offentlig baserte publikumstjenester knyttet til musikk og annet lydmateriale. Det nevnes her at det i Danmark i dag er flere tiltak under utførelse på området. Eksempler er Musikinformation Danmark og prosjektet Dansk lydhistorie som inngår som en del av Kulturnet Danmark. Det siste tiltaket, som er et nasjonalt samarbeidstiltak, vil foruten musikk også formidle taler, opptak fra f.eks. revyforestillinger, samfunnsdebatter m.m. og tilhørende bakgrunnsmateriale.

I Norge er det flere institusjoner og fagmiljøer som er godt skikket til å delta i et utviklingssamarbeid om en norsk lydhistorie, herunder Nasjonalbiblioteket, universitetene, de store folkebibliotekene, jf. f.eks. Grieg-samlingen ved Bergen off. bibliotek. Ved Grieg-samlingen er det alt foretatt et betydelig faglig og praktisk tilretteleggingsarbeid av primærmateriale i digital form som direkte kan inngå i en slik nasjonal (multimedie)satsing.

Norsk musikkinformasjon (NMI) er et serviceorgan for komponister, utøvere og publikum når det gjelder formidling av materiale om og markedsføring av norsk musikk, nasjonalt og internasjonalt. NMI har i samarbeid med NoTAM utviklet flere tjenester for internett som det første driftsåret, i 1995, ble "besøkt" av over 45.000 nettbrukere. Planer om samarbeid partene imellom om opplegg for formidling av musikk i elektronisk form gjør også disse miljøene til naturlige deltakere i en større nasjonal satsing på en norsk lydhistorie.

5.4.2 Billedkunst

Billedkunsten har gjennom tidene alltid gjenspeilt endringer i kommunikasjonsteknologi, og tatt ny teknologi i bruk for kunstneriske formål. Slik sett er billedkunst kommunikasjon i kombinasjon med en eller annen teknologi.

På samme måten som IT endrer vårt samfunn, vil også billedkunsten få nye uttrykksformer.

Det er i dag over hele verden en stor aktivitet knyttet til digital billedkunst. Denne kunstform bruker IT som et selvstendig kunstnerisk medium og ikke bare som et hjelpemiddel i produksjon og formidling.

Framveksten av ny teknologi har lagt grunnlaget for et raskt voksende digitalt nettverk av samarbeidende kunstnermiljøer internasjonalt. Disse miljøene utforsker bruken av IT-mediene i et interaktivt samspill med hverandre. Vi har å gjøre med et virtuelt, globalt laboratorium hvor dynamikken bl.a. ligger i å overskride de teknologiske grenser.

Ved bruk av digitale medier oppstår det også klare endringer av selve kunstbegrepet, presentasjons- og mottakersituasjonene mv. Som et fellestrekk kan det sies at det innføres en ny flertydighet.

I tradisjonell kunst har man som oftest å gjøre med:

• en selvstendig kunstner
• som skaper ett og ett selvstendig og uforanderlig verk
• i ett bestemt medium (maleri, skulptur, grafikk etc.)
• som stilles ut som et identifiserbart objekt
• i et galleri eller et landskap med en viss fysisk avgrensing
• for et publikum som selv definerer seg som et publikum og
• som "konsumerer" ett og det samme verk som de ikke kan påvirke eller endre og
• som kritiseres av kritikere med bestemte estetiske målestokker og
• som kjøpes av et publikum og
• av museer som bevarer dem for ettertiden, forsker på dem og stiller dem ut.

Informasjonsteknologien bringer inn et nytt kunstparadigme:

• flere samarbeidende kunstnere, ofte med et tverrfaglig teknisk støtteapparat, som også har opphavsretter i verket
• som skaper verk sammensatt av flere delverk, i en sammensetning som kan forandre seg over tid, og der det kunstneriske ved verket ofte bare vil være ett aspekt av det og
• som kombinerer ulike medier - stillbilder, bildesekvenser (animasjon), bevegelige bilder (video), lyd - og som koples til andre kunstarter som dans, teater, musikk og litteratur og
• som ofte presenteres i en virtuell verden uten geografisk avgrensing for mottakere som ikke regner seg som et "publikum" og
• der verk kan overføres fra ett medium til et annet uten at det mister sin originalitet ved å bli reprodusert og
• der verket ofte "konsumeres" som hypertekst eller interaktivt, slik at hver mottaker selv bidrar til "produksjonen" av verket og skaper sin egen versjon av det
• der kritikeren bare kan vurdere den versjon av verket han selv "produserer" slik at kritikken like mye blir en kritikk av "programmet" bak kunstverket
• som ofte ikke kan kjøpes av noen og derfor ikke eies, slik at eiendomsretten vanskelig kan utnyttes økonomisk, men kun symbolsk
• som det ikke finnes museer for og
• som vanskelig lar seg passe inn i tradisjonelle hierarkier av smak, autoritet eller kvalitet .

Det har skjedd en utvikling fra - som oftest analog - monokunst til digital multikunst.

Etter hvert som maskin- og programvarer blir billigere og de grafiske uttrykksmulighetene blir bedre i IT-mediene, vil vi se at stadig flere billedkunstnere har sitt eget datautstyr til å skape kunst på og for faglig kommunikasjon.

På den annen side er det også et stort behov for kompetanse- og utviklingssentra som kan være spydspisser i arbeidet og som kan kjøpe inn og prøve ut ny teknologi i samarbeid med enkeltkunstnere. Det er også behov for slike digitale verksteder som kan stille arbeidsplass rimelig til disposisjon for kunstnere til arbeid med utstyr som er for dyrt å anskaffe for den enkelte. Slike sentra vil også være naturlige knutepunktmiljøer i internasjonalt samarbeid. For tiden er deltakelse i prosjekter innen EUs kulturprogrammer særlig aktuelt.

Utviklingen innen billedkunsten avspeiles på mange vis gjennom de endringer som Atelier Nord har gjennomgått siden det i 1965 ble startet av Anne Breivik. Fra starten av har det vært et verksted for metallgrafikk, men fra begynnelsen av nitti-årene har elektroniske medier vært et stadig sterkere innslag i atelierets arbeid.

Atelier Nord har i 1996 et statlig tilskudd på i underkant av kr 735.000 via Norsk kulturråd.

I dag drives det et utstrakt IT-basert utviklingsarbeid i samarbeid med ulike kunstnere, samtidig som kurs-, formidlings- og utstillingsvirksomhet er sentrale aktiviteter. Det brede spekter av oppgaver gjenspeiles i de ulike typer fagkompetanse som er knyttet til atelieret.

Atelier Nord har likeledes vært aktiv i oppbygging av et datanettverk for kunstneriske formål, og er for tiden i ferd med å inngå avtaler om deltakelse i et større europeisk, nettbasert samarbeidsprosjekt. Det er lagt til rette en egen Web-informasjonstjener hos Atelier Nord som ukentlig "besøkes" av over 6000 mennesker. Her er det bl.a. et elektronisk galleri, et arkiv over elektronisk kunst og en elektronisk kafe, hvor det kan foregå diskusjoner om kunst.

I det siste har man særlig vært opptatt av å skaffe et ressursgrunnlag i form av avansert utstyr og programvare som kan leies ut til kunstnere og gallerier.

Norge har i dag aktive og anerkjente kunstnermiljøer innen digital kunst. Våre kunstnere får oppmerksomhet fra utlandet - herunder for sine utstillinger i vårt eget land. Et eksempel på dette er den nylig avholdte utstillingen ELECTRA ´96 på Henie Onstad Kunstsenter - som trolig har medvirket til at Oslo er valgt som møtested neste år for Den sjette internasjonale konferansen om cyberspace.

Det bør være et viktig overordnet mål at det offentlige gjennom de ulike støtteformer kan bidra til en fortsatt vekst innen digital billedkunst, evt ved et eget utviklingsprogram for denne sektor. Like vesentlig vil det være at kunsthøgskolene og andre utdanningsinstitusjoner for kunst får anledning til å stimulere til arbeid med digitale medier og gi utviklingsmuligheter for kunstnere som vil spesialisere seg på dette området.

Digital kunst er ressurskrevende og krever nye former for tverrsektorielt samvirke. Det synes derfor være en forutsetning for kunstnerisk vekst at det på dette området kan bygges opp og vedlikeholdes felles ressurssentra. De må finnes på et så høyt teknisk og faglig nivå at de kan gi kunstnerisk inspirasjon, utføre prosjektarbeid på internasjonalt nivå og gi praktiske service-tjenester til enkeltkunstnere.

Det bør også videreutvikles en informasjonstjener for elektronisk billedkunst som en del av et "Kulturnett Norge".

5.4.3 Litteratur

Et av de uttrykk som man ofte møter når det er tale om IT og publisering, er "utgivelse på forespørsel" eller vanligst i engelsk språkdrakt: "publishing on demand". Å distribuere bøker og dokumenter ved hjelp av IT kan skje på flere måter.

For noen betyr det å markedsføre bøker over internett og gi kundene anledning til å bestille bøker elektronisk. Slike tjenester eksisterer alt i Norge gjennom løsninger tilrettelagt av enkelte bokhandlere. Bøkene blir imidlertid fremdeles sendt kundene i posten.

Ved "ekte" utgivelse på forespørsel kan kundene bestille bøker over f.eks. internett og få materialet tilsendt elektronisk, enten gratis eller mot betaling. I dag er det i gang store prosjekter hvor målet er å tilby klassisk skjønnlitteratur m.v. over nett uten vederlag. Etter hvert som elektroniske betalingssystemer kommer i bruk, vil elektronisk formidlet salg og distribusjon av litteratur øke betydelig. Alt i dag er det i gang ordninger hos bokhandlere, f.eks. i USA, hvor man fra et "elektronisk butikkhjørne" kan få lastet ned bøker fra nettet mot betaling.

De nye distribusjonsformer blir også i vårt land nå studert med oppmerksomhet innen forlagsbransjen ettersom de nye IT-medier vil kunne få stor innvirkning på forlagenes strategiske satsninger og på utviklingen av form og innhold i publikasjonene. Ikke minst gjelder dette for faglitteraturen.

Som ofte ellers kan vi tidligst avlese utviklingen av nye publiseringsformer innen smale interessefelt eller på akademiske institusjoner. På universitetene utvikles det gjerne kombinerte utgivelser hvor de enkelte deler er spesielt tilpassset ulike (multimedie)teknologier.

Et eksempel på denne utviklingen kan være Music Theory On Line, som har sin hjemmebase ved University of California, Santa Barbara. Dette elektroniske tidsskriftet, som har sitt eget Advisory Board, utgis i to versjoner, en i form av "ren" tekst, og med illustrasjoner, lyd etc. som elektroniske tilleggsfiler. Det gis også ut en utgave på internett med grafikk og lyd.

Publikasjonen er kjent vidt omkring i det internasjonale musikkmiljøet. Diskusjonene rundt artiklene (som foregår over internett) er på høyt nivå og kan pågå i ukesvis.

Av de kulturelle mediene er det trolig skjønnlitteraturen som kommer til å bli minst forandret av IT. I motsetning til faglitteratur og teknisk dokumentasjon er den skjønnlitterære boken ikke raskt på vei over i digital form. Dette skyldes at papirboken er et behagelig og formålstilpasset medium som ergonomisk og estetisk passer til sin bruk. Riktignok er lyd-bøker en stadig stigende konkurrent til den trykte boken, men det er ingen grunn til å tro at ikke boken (og da særlig romanen) som materielt medium vil beholde sin tradisjonelle form i overskuelig framtid, lenger enn f. eks. avisene. Boken er ikke kostbar (vi tør derfor å ta den med oss overalt), krever ikke spesiell teknologi for å bli distribuert og lest, og vi setter pris på dens materielle estetikk. Men nye digitale former for litteratur, som er blitt til gjennom IT-medienes større muligheter for manipulasjon, dukker allikevel stadig opp. Disse konkurrerer ikke med romaner på papir, men representerer andre måter å kommunisere på ved hjelp av skrift, og er ofte minst like forskjellige fra hverandre som fra papir-litteraturen.

Vi kan grovt dele de digitale litteratur-typene inn i fire kategorier, etter hvordan de manipulerer teksten og hvordan leseren forholder seg til dem.

Den første gruppen kan vi kalle hyperfiksjon. Det er tekster som bryter ned fortellingens sekvensialitet ved hjelp av hypertekst, og som derfor gjør en framstilling mer labyrintisk og uoversiktlig. Leseren må i høyere grad enn vanlig selv finne en fortelling i fragmentene eller lage sin egen fortelling gjennom de "stier" en velger å gå. Dette er også mulig på papir, men en elektronisk hypertekst gir forfatteren større mulighet for manipulasjon, f.eks. slik som i historien om Emily Runbird i Victoria Garden skrevet av en av de ledende forfattere og teoretikere innen denne genre, Stuart Moulthrop:

" Victoria Garden is a collage of Gulf War media coverage, overlaid with a maze of the stories of various characters associated with a university. The central character, Emily Runbird, is a graduate student who has been called up to serve in the Persian Gulf. One of the driving forces behind the narrative flow is suspense over whether or not Emily makes it back from the Persian Gulf. In some readings she doesn't. In others she does. The paths the reader chooses to follow determine Emily's fate".

Den andre gruppen blir ofte kalt interaktiv fiksjon, og er kunstige "verdener" som leseren kan delta i eller spille hovedrollen i. Disse verdener kan være litterære og rent tekstbaserte, men prinsippet er det samme som i grafiske dataspill og spill som gjør bruk av såkalt virtuell virkelighet. Her er spill-aspektet som regel viktigst, men de gode eksempler av denne typen kan være kunstverk av høy kvalitet - vel å merke på genrens egne premisser.

Om Marble Springs av Deena Larsen heter det bl.a. i en omtale:

" Marble Springs joins reading and writing as it invites each reader to rewrite and extend the work. Open or «constructive hypertexts» have long been considered one of the great promises of hypertext fiction and of the colonization of cyberspace, yet actually creating an open hypertext, one in which others can write, poses both thematic and artistic challenges which Larsen has met head-on".

Den tredje gruppen kan vi kalle litteratur-generatorer, altså programmer som produserer litteratur etter en automatisert oppskrift. Disse kan være høyst trivielle forsøk på å skape vanlige små fortellinger eller dikt, men også avant garde-eksperimenter som kombinerer tekstelementer på nye og kompliserte måter, og som skaper en form for litteratur som ikke kan skapes på andre måter, og som derfor kan ha en egen estetisk verdi. Forholdet mellom menneskelig programmerer og datateknologi blir her komplisert og uforutsigbart. Litteraturen skapes altså i en kombinasjon av menneske og maskin.

Den fjerde og siste gruppen kan vi kalle kollektive litterære rollespill. Dette er litterær kommunikasjon med mange deltakere, som både leser og skriver samtidig, og til og for hverandre. Slik finner vi genren f. eks. på internett, hvor brukere i mange land kommer sammen i såkalte "Multi-user Dungeons" (MUDs), og spiller ut sine fantasier og personlige retoriske behov i det endeløse, som oftest i anonyme sesjoner. Siden alle selv bestemmer hva de vil skrive, er det umulig å beskrive handlingen i en MUD. Den er like variert og mangesidig som kombinasjonen av dem som deltar. Karakteren av det som skrives i en MUD, er todelt: En del er flyktig, myntet på dem som er "til stede" der og da, og innholdet blir borte rett etter at det oppstod. Men MUDs er også "steder", litterære landskap kollektivt skapt av sine brukere i henhold til en egen litterær konvensjon og estetikk. Disse litterære arkitekturene kan beskues og leses av stadig nye brukere, og fungerer dermed også som kulturelle uttrykk på linje med annen tekst, en slags litterære øyer på internett. MUDs er også brukt til praktiske formål, for eksempel til undervisning, skrivetrening og konferanse-virksomhet.

Det utvikles stadig nye IT-baserte litteraturformer, og de neste 20 årene blir vel så viktige som de foregående. Med utgangspunkt i det som har funnet sted til nå, er det all grunn til å vente seg helt nye og uforutsigbare genrer.

Samspillet mellom praktiske, dokumentariske behov og estetiske eksperimenter har også gitt interessante resultater, for eksempel innen utviklingen av hypertekst.

Det finnes altså et stort antall bruksformer av hypertekst for "litterær" bruk, og noen er ikke så fremmedartede som enkelte av dem som er nevnt ovenfor. I mange land arbeides det med mulighetene til å kjede sammen i en struktur tekster, bilder, lyd og video som et redskap til å forklare et ("tradisjonelt") litterært verk eller sette det inn i en større sammenheng. Ikke minst for litteraturundervisningen i skolen vil slike sammenkjedede litterære produkter åpne for nye og interessevekkende studieformer.

At elever også er interessert i å lage "fortsettelseshistorier" er vel kjent i skolen, jf. "Barnetimeboka". De nye muligheter til samskriving med mange andre barn - også fra andre land - åpner likeledes spennende perspektiver både for norskfaget og fremmedspråkopplæringen. I et biblioteknett på internett bør det derfor også være møteplasser og interessegrupper der slike aktiviteter som her er nevnt, kan inngå.

Kanskje det viktigste spørsmålet er hvilken plass fortellingen vil ha i digitale medier. Dataspill er ikke fortellinger (som romaner og spillefilmer), men noe annet. Alternative former, som for eksempel spill og simuleringer, konkurrerer nå med fortellingsformen, ikke bare i kunsten, men også om å bli den viktigste måten å formidle erfaring og kunnskap på i vårt samfunn. Gjennom rollespill og simulerte situasjoner kan publikum engasjeres i handling og kunstverk på en ny måte, som datateknologien gir svært gode betingelser for. Fortellingen vil ikke forsvinne, men den har allerede mistet sin plass som nærmest enerådende framstillingsform i vår kultur, og dette er en utvikling som kan ha store kulturelle konsekvenser.

5.5 De utøvende kunstfag

På samme måte som innen bildende kunst og litteratur kan data- og kommunikasjonsteknologi tas i bruk innen de utøvende kunstarter teater, ballett og dans. Vi kan her for enkelhets skyld skille mellom tre ulike typer anvendelser.

5.5.1 Formidling

Ny teknologi kan tas i bruk for å formidle informasjon og kunnskap om de utøvende kunstfagene. Dette er en anvendelse som det alt i dag er en relativt lang tradisjon for internasjonalt, men hvor potensialet for faglig bruk ikke på langt nær er utnyttet i vårt land.

Selv etter en kort vandring på internett kan man finne en lang rekke eksempler på at teatre, organisasjoner og institusjoner for dans og ballett har tatt nye kommunikasjonsmedier i bruk.

Et par danske eksempler: Man inviteres til informasjon om dansk folkedans ("Dans på nettet") og operainstruktøren Kasper Holten inviterer deg med bak scenen for å følge forberedelsene av hans nye oppsetning fra dag til dag.

Gjennom multimedieproduksjoner kan det skapes nye, integrerte kunnskapskilder, f.eks. til Ibsens skuespill (den mest autoritative tekstversjonen er for øvrig datatilgjenglig bl.a. via internett fra Humanistisk datasenter, Universitetet i Bergen). Her kan man knytte alle typer sekundært kildemateriale til et skuespill, så som bilder, utdrag av forestillinger opp gjennom tidene gjengitt fra film eller video, Ibsens korrespondanse m.v., anmeldelser og andre typer arkivalia.

Det arbeides i dag med planer for en nasjonal formidlings- og utlånssentral for norske og samiske sceneverk, kalt Dramabanken, jf. Del II, kapittel 3. Tanken er ved hjelp av ny teknologi og bruk av internett å tilrettelegge elektroniske manuskriptsamlinger for bruk av ulike grupper som arbeider med teater, film, hørespill osv. Blant annet gjennom et samarbeid med bibliotekene er det her meningen å skape helt nye informasjonskilder til brukere over hele landet.

Dersom våre teatre har ambisjoner om å nå barn og unge med sine tilbud i høyere grad enn i dag, må de ta i bruk de nye kontaktformer for presentasjon og interaktivitet som informasjonsteknologien gir muligheter for. F.eks. ville det være svært verdifullt om Nationaltheatret kunne utvikle et eget informasjonssenter hvor nye - og ikke minst unge - målgrupper kunne møtes og få anledning til gjøre seg bedre kjent med teatret og dramakunst - og også gjennom ulike typer IT-verktøy. Videre kunne flere aktiviteter i Nationatheatrets nåværende (fysiske) møteplass for samtale, "Med horn i siden", få en tilleggsdimensjon gjennom digitale formidlings- og dialogformer. I et slikt senter kunne det også legges inn ulike typer egenaktiviteter for de unge som å planlegge manus/forestillinger og utvikle "performances", jf. nedenfor.

5.5.2 IT som verktøy ved planlegging og gjennomføring av produksjoner

Dette er også et område hvor IT alt har vært nyttet i lang tid, og, som ofte ellers, et felt der teknologien etter hvert som den utvikles videre, åpner for stadig flere avanserte anvendelser.

Mange av bruksformene i dag gjør bruk av grafiske teknikker eller teknologi for tredimensjonal representasjon (3D-teknologi). Ettersom både drama- , ballett- og danseforestillinger tradisjonelt foregår på en scene, gir 3D-programmer en mulighet til å skape detaljerte og manipulerbare datamaskinelle representasjoner av scenerommet. Ved bruk av slike programmer kan man ved planleggingen av en forestilling bruke datamaskinen til å eksperimentere med ulike sceneutforminger, plassering av de medvirkende osv.

Gjennom animasjonsteknikker kan man også lage "dramatiske" forløp der "skuespillerne" beveger seg inne det skapte scenerommet.

Datastyring av lyssetting har også lenge vært i bruk. Nye grafiske teknikker utvider repertoaret av de eksperimenter man kan gjøre med bruk av ulike scenevinklinger og for beregning av intensitet av lysstyrke og av projeksjonen av lys mot de opptredende osv.

Gjennom digitaliserte opptak av dans og ballett kan man studere bevegelser i en stilisert form og ved hjelp av spesielt tilrettelagte programmer dessuten analysere koreografiske forhold osv.

Animasjonssystemet LIFEFORMS er spesielt utviklet for koreografer og bruker en grafisk tegnet menneskefigur for å markere ulike kroppsstillinger og hvor bevegelse oppnås ved å plassere figuren på en tidsakse. Ved bruk av en scenerepresentasjon kan figuren manipuleres med i forhold til romlige dimensjoner, samtidig som brukeren kan betrakte koreografien og bevegelsene fra ulike vinkler og avstander.

Det finnes også animasjonsteknikker hvor en plasserer en rekke sensorer på bestemte steder på kroppen til en danser. Impulser fra bevegelsene blir direkte overført til tilsvarende punkter på en animasjonsfigur i en datamaskin som så utfører bevegelsen på samme måte. Bevegelsesmønstrene kan lagres, og vi får det som kalles "motion capture".

Etter hvert som dataoverføringskapasiteten øker på interett, og vi kan få en garantert stabil kommunikasjonskapasitet, vil vi også se en utvikling av nye, virtuelle forestillinger innen drama og bevegelseskunst basert på bruk av teknikker for digital animasjon og tredimensjonalitet.

5.5.3 IT som medium for å skape nye former for kunst ("performance"-kunst)

Gjennom anvendelser av IT som antydet i det siste eksemplet ovenfor, kommer vi over i den direkte kunstnerlige utnyttelse av informasjonsteknologien. Som pekt på under presentasjonen tidligere av digital billedkunst, er vi nå kommet i en situasjon der det blir stadig vanskeligere å holde de ulike kunstarter skilt fra hverandre i de produksjoner som lages. Vi står overfor "multikunst" sammensatt av flere visuelle, auditive og taktile medier og virkemidler og der verket blir til i en unik form for hver gang gjennom den "performance" hvor verket skapes.

Et særkjenne ved de nye kunstformer - også slike der bevegelse inngår - er at de ofte foregår på samme tid både i et fysisk rom med publikum og i et globalt, kommunikativt "rom". Fra dette globale rom kan den aktuelle "performance" både spontant hente (via internett) sitt stoffgrunnlag i det øyeblikk forestillingen pågår, samtidig som medvirkende og publikum kan delta i og påvirke utformingen av den fysiske forestillingen via internett fra ulike deler av verden.

Som et aktuelt eksempel nevnes her operaen "Brain Opera" av den amerikanske komponistprofessor Tod Machover, som har premiere på Holmen i København den 17. november i år. Denne operaen, som legger vekt på en høy grad av interaksjon med publikum, har et produksjonsbudsjett på over 20 millioner kr. Målet er å gi et bidrag i arbeidet med å bryte ned barrierene mellom de profesjonelle kunstnere og publikum. De enkelte deltakere kan via elektroniske "sang-trær", "tale-trær" og "musikkk-paletter" delta i forestillingen og bidra til å utforme musikkproduksjonen og handlingsforløpet i operaen.

Disse nye og for mange fremmedartede kunstformer følger imidlertid et velkjent mønster gjennom tidene. Kunstnere har trolig alltid vært de første til å observere og "internalisere" de nye samfunnstrekk som er under utvikling, "tidsånden" så å si, og de har gjennom sin kunstneriske omskaping av inntrykkene fått oss til å se tingene på nye måter. Slik bringer digital kunst oss i dag til - ofte i en fortettet form - å oppleve og reflektere over forhold som gjelder bruk av ny teknologi, dens konsekvenser og virkninger på mellommenneskelige forhold.

I bruken av de nye teknologier for global, kunstnerisk samhandling ligger det indirekte også et sterkt budskap om hvordan ny teknologi på revolusjonerende måter griper inn i vår hverdag i yrke og privatliv. De kunstnere som bruker de digitale medier som sitt uttrykksmedium, utgjør i dag et globalt, virtuelt kunstnersamfunn som både består av spontant oppståtte grupperinger (kalt «nomadekunstnere»), og hvor viktige kommunikasjonslinjer også blir holdt åpne gjennom mer stabile kunstnernettverk ("artists' networks") som "Artists on Line", "Electronic Cafe - International" og "EARNET - European Artist Network".

Det finnes i mange land i dag egne festivaler, utstillinger og symposier der de nye digitale kunstformene vises og drøftes. Det eldste og mest berømte forum i Europa er "Ars Electronica" som arrangeres i Linz, østerrike. I Norge ble det vår 1996 gitt en bred mønstring av elektronisk kunst under utstillingen ELECTRA på Henie Onstad Kunstsenter i Oslo.

De forestillinger som gjør bruk av digitale medier, bruker dem på svært forskjellig vis og involverer også det fysiske eller virtuelle publikum på ulike måter. "Enkle" anvendelser er slike der internett-produsert materiale, evt i form av svar på utsendte spørsmål, utgjør det tekstlige grunnlaget for framføring av en "performance"-oppsetning (et reelt eksempel på en forespørsel sendt ut på internett: "Describe the archetypal latin macho figure").

I andre forestillinger blir tekst, lyd og musikk fra internett brukt direkte i forestillingen, hvor også trafikken på internett i bestemte prategrupper (IRCs) influerer på lyssettingen osv.

Muligheter for direkte å inkorporere internetts videokonferansesystem, CU - Seeme, i forestillinger gir en ny visuell dimensjon til framføringene. Slike virkemidler og direkte bruk av samtaler på internett og av musikk framført simultant av en gruppe utøvere i flere land er noe av det teknologiske grunnlaget for den norske produksjonen M@ggie's Love Bytesutviklet av Amanda J. Steggell sammen med bl.a. Per Platou.

Om kompleksiteten i slike framføringer og tempoet i utviklingen har Amanda J. Steggell bl.a. uttalt følgende:

"When talking about performance art and its merger with developing digital technologies, it is clearthat nothing is clear! Certain trends are developing though; split location performances,installations where the user is required to become a performer, immersive "enclosure" typeprojects with preprogrammed parameters, and projects using Internet facilities, whereimprovisation becomes a prime factor. Digiland artists are increasingly, through the nature oftheir work, placing responsibility of experience into the hands of their public. They are at the sametime responsible for making their work accessible to the public. The actor/performer has becomean interwoven participator in a story which has only just begun. Curators, festival organisers andtheatre directors interested in Digiland must cease to search for stars of the stage; in this youngand rapidly developing medium atuned to the turbulence of the present time, yesterday's stars aretomorrows dinosaurs."

I flere land, bl.a. Spania, Frankrike og Tyskland, finnes det kunsthøgskoler og tverrfaglige forskningssentra som konsentrerer seg om utvikling av nye kunstformer via digitale medier. I dag reiser ofte norske kunstnere som vil spesialisere seg i slike kunstarter, til utlandet og ofte med liten teoretisk og teknisk/praktisk forkunnskap.

Også i Norge bør vi i årene som kommer, få muligheter til å bygge opp kunstfaglige undervisningstilbud på høgskolenivå som bl.a. kan spesialisere seg i performance-kunst. I dag synes Kunstakademiet i Trondheim å være den institusjon som mest bevisst har tatt opp de nye medier i sitt undervisningsprogram, bl.a. gjennom opprettelse av en egen Intermedia avdeling.

Samarbeid med utenlandske undervisningsinstitusjoner vil være et viktig virkemiddel og også deltakelse i europeiske prosjekter, bl.a. gjennom EUs kulturprogrammer.

For tiden er det under planlegging i Trondheim en omfattende digital kunstfestival ("Screens") med utstillinger, forestillinger og seminarer som vil bli arrangert i forbindelse med Trondheims 1000-års jubileum i 1997. Tiltaket vil gi en mønstring av bl.a. norsk og nordisk kunst som tar i bruk ny teknologi.

For å stimulere til flere norske prosjekter ville det være verdifullt å kunne opprette et produksjonsfond som kan supplere den støtten som nå gis av Norsk kulturråd til digitale kunstproduksjoner.

Som kjent er det vanskelig å spå - og ikke minst om den elektroniske framtiden. Men likevel kan man med frimodighet hevde at de sammensatte digitale kunstformer som er nevnt over, mer og mer vil stå fram som sentrale kunstneriske reflekser av viktige sider ved det samfunn vi nå går inn i. Dersom vi i Norge skal ha en kunstnerisk beredskap på høyde med den vi finner ute, må det derfor satses bevisst på de digitale kunstneriske uttrykksformer også i vårt land.

5.6 Mål og tiltak for digital kunst og kulturformidling

Tiltak

• Utvikle videre teknisk-faglige ressurssentre innen hvert av områdene elektronisk musikk og elektronisk billedkunst.
• Styrke undervisningen i skapende bruk av digitale medier på universiteter og høgkoler og den pedagogiske bruk av digital kunst.
• Videreutvikle informasjonstjenere på internett slik at de kan bli nasjonale, elektroniske møtesteder for alle som er interessert i digitale kunstformer, og slik at nett-brukernes aktive medvirkning stimuleres.

Tiltak

• Opprette et produksjonsfond for tilrettelegging av norske kulturtilbud på internett og i digitale kompaktmedier.
• Nasjonalbiblioteket tar initiativ til et program for tilrettelegging/innsamling av norsk litteratur i digital form til nettbruk med utgangspunkt i litteratur som det ikke er knyttet opphavsrett til.
• Det igangsettes et tiltak "Norsk lydhistorie" som et bredt nasjonalt samarbeidstiltak.

Tiltak

• Sikre norske kulturinstitusjoner tilbud om opplæring i utvikling og vedlikehold av digitale informasjonstjenester og samarbeid gjennom oppbygging av sektorbaserte, felles nett-tjenester.
• Utvikle samarbeidsopplegg for markedsføring med profesjonelle kulturformidlingstjenester på slike vilkår at institusjonenes faglige selvstendighet og ansvar opprettholdes.

DelIV

Den horisontale dimensjon

1 Innledning

I Del III av planen er det redegjort for de utfordringer som ny teknologi gir for en del viktige sektorer innen kulturfeltet.

Under denne gjennomgangen er det flere steder omtalt emner som har gyldighet på tvers av enkeltsektorer eller som griper over hele feltet. De anskueliggjør den horisontale dimensjonen i forholdet mellom kultur og IT.

I den delen som følger, blir slike emner nærmere drøftet, og det blir pekt på viktige tiltak som bør følges opp. Ett av temaene, norsk språk og IT, griper også langt ut over kulturområdet.

På mange måter setter det siste tiltaket som foreslås, forslaget om opprettelse av et "Kulturnett Norge", de ulike tema inn i en felles ramme.

2 Språk og informasjonsteknologi

2.1 Fra papirkultur til skjermkultur

I alle de siste budsjettproposisjoner og statlige utredninger om utdanning og kulturspørsmål blir det lagt vekt på den nye situasjonen for norsk språk og kultur i informasjonssamfunnet. Slik er det også i rapporten "Den norske IT-veien. Bit for Bit" hvor temaet er kalt "Norsk språk og kultur i de digitale rom". Sentrale tema i slike gjennomgåelser er behovet for å beholde norsk språk som kommunikasjonsmiddel på alle plan og i alle sammenhenger i Norge, som dagligspråk, litteraturspråk og fagspråk.

Det er all grunn til å legge vekt på dette overordnede målet. Ny informasjonsteknologi har ført til at vi er på vei over fra en "papirkultur" til en "skjermkultur". Utviklingen har gått svært hurtig. Endringene er så gjennomgripende at overgangen på mange måter kan sammenlignes med de endringer som innføring av boktrykk representerte. Det å bytte ut papir med en skjerm er ikke bare å gå over fra ett medium til et annet. Vi skaper og arbeider med språk på en annen måte, samarbeider språklig og søker informasjon på helt nye måter.

IT påvirker nasjonalspråkene på dramatisk vis, særlig de små nasjonalpråkene. De kommer i en ytterligere presset situasjon, særlig under innflytelsen fra engelsk som mer og mer er det internasjonale samhandlings- og bruksspråket - ikke minst i teknologiske sammenhenger.

2.2 Nye strategier og nye allianser

Skal vi nå de mål som er satt for norsk språkutvikling i et teknologisk samfunn, må vi mobilisere på bred front. Vi trenger nye strategier og nye allianser. Mange av de hevdvunne arbeidsmåter i norsk språkpolitikk vil ikke lenger være adekvate. Kampen om norsk språk kommer framover til å foregå på mange nye arenaer - skapt av den informasjonsteknologiske utviklingen.

Dette betyr på den annen side ikke at de mer tradisjonelle styrkingstiltakene har fått mindre betydning. Det må være et viktig mål at norske kulturtilbud med et bredt register av innhold blir tilgjengelige i de nye medier og datanettverk - ikke minst for undervisningsformål. Vi trenger skjønnlitterære og faglitterære informasjonsbrønner. Viktig kulturhistorisk kildemateriale må kunne nås via internett og i form av multimedieprodukter.

I innstillingen "IT i norsk utdanning" konkretiseres det en rekke tiltak som kan øke tilgangen på norske kulturuttrykk i digital form. Her understrekes også behovene for nye elektroniske læremidler bygd på norske pedagogiske prinsipper og på norsk språk i de to offisielle språkformer og på samisk. Her trenger vi en kontinuerlig innsats i årene som kommer.

På enkelte områder kan det vises til resultater: Av katalogen "Dataprogram fra førskole til høgskole 1995/96" går det fram at av 94 programmer har 91 norsk tekst - men bare 6 på nynorsk og 1 på samisk.

Slik målene er formulert for IT i norsk utdanning og slik styrkingstiltakene nå tar form, betyr det at alle elever og studenter skal få en grundig opplæring i bruk av IT i læringssituasjoner.

Det er derfor av største viktighet at de da møter norsk språk som et naturlig og fullverdig bruksspråk i alle sentrale IT-anvendelser.

Norsk språkråd retter nå i stigende grad sin oppmerksomhet mot dette området og deltar i språknormeringsarbeidet både i forbindelse med programvarer, øvrige elektroniske læremidler og i planarbeid. Språkrådet har nylig innskjerpet overfor de offentlige insitusjonene at målloven skal følges når man formidler brev, formelle dokumenter og andre tekster over internett.

Likevel er det klare grunner for å hevde at det ikke er i skolen kampenfornorsk språk iinformasjonssamfunnetkommer til åstå.

2.3 Informasjonssamfunnet har et språklig grunnlag

Utvikling av nye teknologiske områder og teknologianvendelser skaper nye begrep i internasjonal bruk. Noen blir etter hvert allemannseie og influerer på våre forestillinger, f.eks. om teknologi og samfunnsutvikling, jf. betegnelsen "informasjonssamfunnet".

Mange av begrepene som gjelder IT og samfunn, har sitt opphav i virksomhet i regi av EU. Dette gjelder ikke minst tema som dreier seg om - informasjonssamfunnet.

I nyere studier for eksempel fra den sentrale "High Level Group of Experts" oppnevnt av EU-kommisjonen brukes gjennomgående forkortelsen ICT, dvs "Information and Communication Technologies", om de teknologier som i stor utstrekning vil prege samfunnsutviklingen framover. Ved dette betones den særlige rollen kommunikasjonsteknologi vil få i IT-anvendelsene.

I rapporten " Building the European Information Society for Us All" gis det tilrådinger om en lang serie konkrete former for oppfølging av Bangemann-rapporten på de fleste samfunnsområder. Det hovedbildet som også her stiger fram, er at "ICT" vil komme til å forandre vår hverdag i stor utstrekning og på alle samfunnsområder. Alle grupper i samfunnet kommer til å møte informasjons- og kommunikasjonsteknologi i økende grad.

Norge et av de land hvor riktigheten av denne beskrivelsen allerede i dag er helt åpenbar.

Framover vil vårt privatliv og vår kontakt med samfunnet mer og mer være basert på IT-anvendelser. Dette gjelder barn, unge og eldre, og også alle grupper med ulike typer funksjonelle hemninger.

I lang tid vil situasjonen imidlertid være den at vi vil ha svært ulike forutsetninger for å bruke disse teknologier, og tilgjengeligheten vil også variere sterkt. Det er et overordnet mål å endre på slike forhold. Typisk for svært mange av de sentrale anvendelser av IT er at de vil være basert på bruk av språk.

2.4 Tjenesteutvikling blir en viktig økonomisk faktor

Det norske samfunn vil framover - og i likhet med de øvrige europeiske land - gå inn i en fase med stadig økende vekt på kunnskap som grunnlag for økonomisk vekst og sosial framgang.

Fram til nå har på mange vis den rene teknologiutviklingen stått i sentrum og gjerne slik at vi ved bruk av teknologien har tilpasset oss dens forutsetninger og begrensinger.

I tiden som kommer, vil det trolig være tjenesteutvikling for kunnskapsbasert samhandling og informasjonsutveksling som vil være en av de viktigste drivkrefter i økonomien.

Med et stadig stigende krav til tjenesteyting via IT (i betydningen "ICT" jf. over), vil forventningene til utformingen av tjenestene stige tilsvarende. I vår sammenheng betyr dette at vi vil møte helt andre krav til utformingen av og "intelligensen" i de språklige komponentene i systemene. Her trengs det løsninger som må lages for norske forhold og i Norge.

Hovedspørsmålet blir derfor hvor vi står i forhold til dette arbeidsfeltet i dag, og hvordan vi er rustet til å gå inn i et planmessig arbeid på området.

2.5 Språk og IT - globalt og nasjonalt

Vi er nå kommet inn i en situasjon når det gjelder språk og IT, som internasjonalt vil være preget av to ulike fokuseringer på samme tid: en stadig større vekt på globalisering av informasjon og kunnskap på den ene side. På den andre siden en stadig større konsentrasjon om den nasjonale/lokale tilpasning av IT.

For Norge som en svært liten språknasjon gir begge disse forhold oss store utfordringer i fanget, og de kan lett kan gi oss en avmaktfølelse.

Men som ofte ellers: Det gjelder å holde hodet kaldt og hjertet varmt.

2.6 Den globale dimensjon

Vi bør innse at mulighetene for å demme opp i Norge for et overveldende tilbud av fremmedspråklige kultur- og underholdningstilbud vil være meget begrenset. Det er også grunn til å spørre om vi bør sette inn krefter på å skjerme oss. Tvert imot - det er et norsk og allmenneuropeisk kulturelt hovedsyn aktivt å fremme innsikten i andre lands kultur- og samfunnsforhold. Det store språklige mangfold gir Europa et særpreg, som det er et mål å bevare.

Vår utfordring her vil heller være å styrke vår fremmedspråksopplæring slik at stadig flere kan ta del i andre lands kulturtilbud både via IT og andre medier og som besøkende i utlandet.

I denne oppgaven er også IT et altfor lite utnyttet hjelpemiddel i dag. De nye multimedie-muligheter som nå finnes, gir anledning til å oppnå et nytt nivå i fremmedspråkopplæring: Gjennom bruk av multimedia kan det tilrettelegges en læringssituasjon hvor språkferdigheter innlæres i bestemte situasjoner og kulturelle sammenhenger hentet fra det aktuelle språkområde.

Det som er uttalt over, står imidlertid ikke i motsetning til den andre hovedoppgave: å styrke det norske kulturelle programtilbudet for å kunne gi norske brukere reelle valgmuligheter når det gjelder kultur- og underholdningsprogrammer.

De fleste innser at det - selv ved tilgang til nye læremedier - vil være en fåfengt oppgave å lære mange utlendinger til å ta del i norske kulturtilbud på originalspråket. Vår oppgave blir heller gjennom kreativitet og nasjonalt samarbeid å styrke tilbudet av norske kulturprogrammer i de nye medier, også med bruk av engelsk eller andre store nasjonalspråk. Det samme gjelder tilbudet om mer generell informasjon om norsk kultur på internett i en engelsk språkdrakt.

I forhold til den globale dimensjonen nevnt over, er det en hovedoppgave i Norge å finne fram til løsninger slik at flest mulig kan dra nytte av det internasjonale - og i overveiende grad engelskspråklige - informasjonstilbudet.

I dette arbeidet vil det være en rekke felt hvor vi kun er en part blant mange nasjoner som arbeider mot de samme mål. Ett av disse er å finne fram til måter å søke etter informasjon på slik at man bare blir presentert for den informasjon man faktisk ønsker. Vi trenger å redusere den svære informasjonsflommen til en liten bekk, dvs til det vi er interessert i.

Skal vi takle den voldsomme økningen i informasjonstilgang, må det i stor utstrekning skje ved hjelp av "kompetente" språkbaserte dataprogrammer som er utarbeidet med grunnlag i avanserte språkvitenskapelige metoder og store språkbanker.

Et eksempel: Vi trenger også norske søkemaskiner på internett som gir anledning til å stille spørsmål på norsk, som så blir oversatt til engelsk og evt. andre hovedspråk for avsøking av de internasjonale internett-tjenester. Her kan den norske Web-leseren, Opera, sies å representere et første skritt på vegen med sine menyer på bokmål og nynorsk.

I løpet av få år vil trolig også nyhetsformidlingen forandre karakter. De første enkle variantene har vi fått i form av tekst-tv og en del aviser på internett (såkalt "pointcasting" i motsetning til "broadcasting": Man får det man ber om). Mer og mer vil slike tjenester bli styrt med språklige inndata, f.eks med søkeord eller spørsmål fra tastatur eller i talt form. Da må vi ha de språkverktøy for norsk som gir oss muligheten til å bruke tjenestene på norsk materiale, evt med videre oversettelse til andre språk, som vi ikke er så stø i, jf. over.

2.7 Den nasjonale dimensjon

Som nevnt vil tjenesteutvikling basert på informasjons- og kommunikasjonsteknologi bli en viktig økonomisk drivkraft framover. I denne utviklingen vil det langt mer enn før være de nasjonale brukerne og deres behov for tjenesteyting som vil stå i sentrum.

I vår sammenheng blir det viktig å arbeide for at slike tjenester skal gjøre bruk av norsk i alle sammenhenger, i det miste der det er tale om allmennrettede tjenester. Tjenestene vil spenne over alle felt i næringsliv, offentlig forvaltning, og privatsfæren - og ikke minst - de skal dekke alle gruppers behov.

Dette ser vi i dag fører til krav om nye konsepter for universelle systemdesign av tjenester: De mange og til dels helt forskjellige (språklige) brukerkrav til tjenestene må legges inn i selve grunnspesifikasjonen.

Her vil det bl.a. bli stilt helt ulike krav til informasjonens form og presentasjon av de forskjellige grupper og i de forskjellige brukssituasjoner.

2.8 Kravene øker. Språklig funksjonshemmede har "normale" behov

Det kommer nå forventninger om språkbaserte informasjonstjenester som bl.a. gir:

• automatisert overføring av tekst til tale og
• tale til tekst
• valgfri bruk av ulike språkformer i informasjonstjenester,
• talebasert tilgang til tjenestene
• tilgang til databaser i naturlig skriftlig eller talt form

osv.

Forventinger om slike nye nivåer i IT-basert informasjonsbehandling fører også til at man vil se spesielle gruppers behov i et nytt lys:

Det vil vise seg at det vi tradisjonelt har sett på som særløsninger iverksatt for spesielle grupper, f.eks.personer med språklige funksjonshemninger, nå blir del av standardløsninger som alle grupperkrever/trenger.

Tale-oversettelse av tekster er ikke noe som bare de blinde trenger for å kunne få tilgang til informasjon.

Talestyring av datamaskiner og talestyrt kontroll av tekniske omgivelser er vesentlige for mange funksjonshemmede, men det er de samme teknologiske løsninger som må til for å skape robuste systemer for diktering av tekst direkte til en datamaskin.

Slik ser vi altså at både ulike teknologier og tjenestekrav vil konvergere framover.

Det er nå gjennom samarbeid mellom Nærings- og energidepartementet og Sosial- og helsedepartementet etablert et eget forprosjekt om Telematikk for funksjonshemmede hvor slike spørsmål vil stå sentralt. Det er planen å trekke flere departementer med i arbeidet senere, bl.a. Kulturdepartementet.

2.9 Industri og næringsliv blir krevende brukere

Utviklingen av IT har også ført til at det i industri og næringsliv er kommet krav om mer avanserte løsninger - ikke bare i framstillingen av selve produktene - men i alle de "språkprosesser" som inngår på de ulike trinn i selve tilvirkingen av produkter og i beskrivelsen og markedsføringen av dem.

For eksempel vil det mer og mer være forventinger i markedet om at de informasjonsprodukter som følger et høyteknologiprodukt, skal vise samme nivå av teknologi i informasjonsarbeidet/den tekniske dokumentasjonen som i selve produktskapingen.

Kundene innen høyteknologiske maskinsektorer er eksempelvis ikke fornøyd med de tradisjonelle, papirbaserte dokumentasjonstyper som fram til nå har vært brukt ved installasjon og vedlikehold. I dag merkes f.eks. innen eksportrettet maskinvareindustri et krav om IT-basert dokumentasjon på norsk og på flere andre språk - og helst i form av multimedieprodukter. Og produsentene er enige: Bruk av språkteknologi vil også rasjonalisere deres arbeid med dokumentasjon vesentlig. En av grunnene til dette er den nyutvikling vi har fått med stadig mer kundetilpasning av høyteknologiprodukter. Fleksible systemer for språkbehandling til produksjon av "dynamisk" produktinformasjon i multimedieform og på mange språk blir derved stadig viktigere.

Både i sluttproduktet og i den forutgående dokumentasjonsprosessen er det her tale om IT-baserte systemer for faglig, flerspråklig terminologi og automatiserte systemer for dokumenthåndtering og oversettelse hvor de språkteknologiske komponenter vil være heltsentrale .Eksempler kunne like gjerne vært gitt fra andre industrielle og næringsrettede applikasjonsområder. Budskapet ville være det samme.

2.10 Har vi den nødvendige språklige beredskap?

Det er allerede i dag et behov for kraftfulle og robuste IT-applikasjoner såvel i industri som i offentlig forvaltning m.v. basert på språkteknologi. Språkteknologiske produkter må igjen kunne gjøre seg nytte av et omfattende, språklig utviklingsarbeid.

Spørsmålet blir derfor: Har vi i Norge i dag en beredskap for å møte de utfordringer som vi her står overfor?

Undersøkelser tyder på at så ikke er tilfelle.

Rent teknisk er norske FoU-miljøer langt framme, og det investeres store summer for bl.a. å styrke vår IT-utvikling. Noe tilsvarende skjer ikke når det gjelder selve informasjonsbæreren - norsk språk. Språkteknologi er ikke blitt tatt opp som et innsatsområde i programvareindustrien hos oss. Mangelen på interesse kan skyldes den norske IT-utdannelsen, eller like mye den mangel på kontakt som det i dag er mellom humaniora og IT-industrien. Norge er dessuten et lite - og det eneste - marked for norskspråklig programvare. Derfor er situasjonen den at man som oftest tilpasser til norsk ("lokaliserer") de språkbehandlingsprogrammer som man finner å ville introdusere i Norge. Språkbehandlingsfunksjonene i programmer har til nå vært forholdsvis enkle og derfor "billigst" å tilrettelegge gjennom oversettelse m.v.

Dette vil endre seg. Brukerne vil ha fleksible og funksjonskraftige systemer, som det er lett å nytte gjennom skrift eller tale. Men jo enklere i bruk slike språkbaserte systemer er, jo mer kompliserte er de som oftest bak brukergrensesnittet.

Etter hvert som språkhåndteringsfunksjonene blir mer avanserte i dataprogrammene, vil det i praksis bli tilnærmet umulig å "oversette" fremmedspråklig programvare uten å utføre det tilsvarende språkteknologiske utviklingsarbeidet for norsk språk som ligger bak den originale versjonen.

Vi må ikke havne i den situasjon at vi må ta i bruk engelskspråklige programmer og tjenester for åkunne ta del i den fortsatte teknologiske utviklingen!

I større språksamfunn er situasjonen langt gunstigere ved at både dataindustrien, forlag og databaseverter utfører et omfattende språkteknologisk utviklingsarbeid. Noe tilsvarende kan vanskelig tenkes hos oss uten ved en statlig medvirkning.

Vi ser altså at språkpolitikk og industripolitikk blir to sider av samme sak på viktige innsatsfelt i tiden som kommer. Dette har store konsekvenser. For det første må innsatsen for norsk språk inkludere oppbygging av kunnskapsmiljøer og samarbeidsformer nasjonalt som kan gi oss de språkressurser og den språkteknologiske innsikt som industrien trenger. På samme måte må kommunikasjonsmediet norsk språk integreres som et satsningsområde i industriens utviklingsprogrammer for nye elektroniske tjenesteformer.

2.11 IT - et uheldig språklig styringsinstrument?

Tjenesteutvikling for digital bruk og bruken av norsk språk som kommunikasjonsmedium vil i framtiden reise en rekke prinsipielle problemstillinger. Noen vil være av en slik karakter at de kan gjelde fundamentale etiske og sosiale forhold i vårt samfunn.

Nye systemer for språkbehandling vil skille seg vesentlig fra tidligere systemer gjennom de store muligheter som systemene nå kan gis til å "overvåke" og manipulere med selve det språklige budskapet og utformingen av det. Ved bruk av ulike typer avanserte språkbaserte programmer kan en tekst gis en oversettelse, redigeres, skreddersys for spesielle målgrupper, forenkles etc. Dette kan utføres mer og mer automatisk. Vokabular kan kontrolleres og feilstavinger rettes ifølge den norm systemutvikleren foretrekker. Setningsbruk og språkføring kan analyseres, måles statistisk og vurderes opp mot definerte parametre for leselighet (f.eks. LIX).

Flere slike egenskaper er tilgjengelige i dagens tekstbehandlingssystemer og blir satt pris på av de fleste brukerne. Særlig personer som ikke er stø i rettskriving og språkføring, kan få god hjelp av de språklige støttefunksjonene.

Etter hvert som systemene videreutvikles, vil det imidlertid inngå stadig flere språkegenskaper i systemene som er av normativ karakter, og hvor begrunnelsen for normen kan være fraværende. Funksjoner i tekstbehandlingssystemer kan bli utført slik at systemene aktivt

leder språkbrukerne til å følge spesielle regler for utforming av teksten, og følge en bestemt bruk av ord og vendinger. Systemet kan blokkere bruk av uønskede/negative ord og setningslengder over et bestemt antall ord osv.

Dette er et område som vil kreve betydelig oppmerksomhet framover. Ikke fordi området er nytt: Det finnes lange tradisjoner for opplæring i språkbruk, men fordi effekten av anvisningene vil kunne få helt utilsiktede virkninger når de gis av de elektroniske systemer. Systemer kan f.eks. lages slik at de "nekter" å ta i mot former for språkbruk/tekstutforming som de ikke finner akseptable.

Man må bl.a. se til at man unngår å anvende systemene til å foreskrive en språklig, systemstøttet disiplin hos arbeidstakere som virker undertrykkende i forhold til den naturlige språklige frihet de skal ha i valg av framstillingsform.

Det er hos oss i dag ikke grunn til å bekymre seg for den mest alvorlige form for manipulering gjennom språk - som bl.a. George Orwell har beskrevet - og hvor fastleggingen av et tillatt vokabular og betydningene av ordene i det, blir et ledd i en politisk ensretting og kontroll av et samfunn. På den annen side er potensialet for språkhåndtering allerede i dag så enormt gjennom datamaskiner og i de digitale kommunikasjonsmedier at en vektforskyvning av oppmerksomheten i språkvern- og språkpolitikkarbeidet nå er nødvendig.

2.12 EU satser på språkteknologi

I en erkjennelse av den sentrale plass språk vil ha i den kommende teknologiske utviklingen i Europa, er det bl.a. innen EUs Telematikkprogram definert et innsatsområde kalt "Language Engineering "(LE), som på norsk kunne kalles "språkteknologi".

I Telematikkprogrammet er hovedmålet å utvikle, vise fram og få i bruk anvendelser av IT og kommunikasjonteknologier for praktiske formål i industri og næringsliv, offentlig forvaltning og tjenesteyting, til kulturformidling m.v. Basis skal være en innovativ bruk av metoder og utstyr som allerede er på markedet. Denne forutsetning er gjort ut fra den betraktning at det i dag er et misforhold mellom nivået i den teknologiske utviklingen og bruken av teknologien for viktige samfunnsformål.

Språkteknologi er definert som en horisontal aktivitet ettersom språk inngår som et mer eller mindre viktig element i de fleste IT-anvendelser. Innen LE-programmet er det et sentralt mål å fremme utviklingen av språkverktøy som bl.a. kan bidra til å øke europeisk industriell konkurransekraft og gi en ny dimensjon til offentlig tjenesteyting (jfr betegnelsen "the digital site" m.fl. i Telematikkprogrammet og andre særprogrammer).

Fram til i dag har et vært slik at det er de store språknasjonene i Europa som er kommet lengst i utviklingsarbeidet på dette området - og som dermed får mest av EUs midler til FoU. De mindre nasjoner har fått forholdsvis lite ut av LE-programmet, samtidig som det kanskje er i slike nasjoner behovene for utviklingstiltak er mest akutte.

I løpet av de siste årene har Norge kun deltatt i et par LE-prosjekter, til dels bare med marginale oppgaver.

Den utsatte posisjonen til de små språk har vakt bekymring i Kommisjonen, som derfor har satt i gang aksjonsplaner for å øke bevisstheten om språkteknologi-feltet i de mindre land og for å kartlegge relevante innsatsområder og kompetansemiljøer.

2.13 Situasjonen i Norge

Som et ledd i dette arbeidet ble det i bl.a. Norge ved årsskiftet 1995/96 utført en mindre studie kalt MAP (Measures for Raising Awarenes and Stimulating Programme Participation). Studien ble utført i regi av programkoordinatoren for telematikk i Norge.

Denne studien viste at det i Norge i dag gjennomgående er en svært lav bevissthet om de nasjonalspråklige utfordringer og muligheter som telematikk-utviklingen gir.

Det finnes også få programmer utover stavingskontroll m.v., og ingen avanserte systemer med funksjoner for språkhåndtering utviklet i norske miljøer. Samtidig er det kommet fram at det bare finnes et par små foretak som arbeider med utvikling av språkteknologiske hjelpemidler basert på norsk språk.

Den øvrige aktivitet som finnes på feltet, er hovedsakelig knyttet til lokalisering av - særlig amerikanske - programvarer og til oversettelse av programdokumentasjon, brukerhåndbøker osv. (Jfr. her også IBMs pågående arbeid med å tilpasse firmaets programsystem for tale-til- tekst til norske forhold.)

Ved noen av universitetene er det utviklet fagfelt som kalles datalingvistikk , som - enkelt

sagt - arbeider med simulering av (menneskelige) språkprosesser i en datamaskin. Innen språklig databehandling i en videre forstand er det i dag ved universitetene i gang en ikke ubetydelig programutvikling og tilrettelegging av datamaskinelle språkressurser (ordbanker, termbanker, tekstkorpora m.fl.). Dette utviklingsarbeidet er imidlertid primært rettet mot interne, faglige behov ved universitetene og sikter så godt som aldri mot anvendelser i forvaltning og næringsliv. Derfor er da også kontaktflaten mellom våre akademiske språkmiljøer og utviklingsmiljøene i næringslivet meget begrenset.

Denne situasjonen - som skiller seg fra den tilsvarende i en del andre land - er sterkt å beklage ettersom utviklingen av robuste og spesialiserte språkverktøy for skrivestøtte, dokumenthåndtering, oversettelse m.v. forutsetter språklig baserte teknikker og grammatiske metoder. Det samme gjelder krav til et - ofte svært stort - tilfang av norsk vokabular og terminologi tilrettelagt for bruk i IT-baserte verktøy og tjenester.

Avslutningsvis kan det sies at det nå er grunn til å ha mer optimisme enn tidligere når det gjelder universitetenes arbeid med å utvikle en norsk språkteknologi. Det er opprettet et tiltak kalt "Norsk nasjonal infrastruktur for språkteknologi" (NIFST) med medlemmer fra lingvistiske og andre fagmiljøer ved tre av universitetene. Målet med NIFST er bl.a. å skaffe til veie/utvikle store samlinger med maskinleselige språkdata, leksikalske databaser, grammatikker og avanserte verktøy for språkanalyse.

2.14 EUROMAP og MLIS

I forlengelse av MAP-studien foretatt i en del utvalgte land, vil EU i 1996/97 gjennomføre i alle EU-landene pluss i Norge og Island en utvidet studie kalt EUROPMAP hvor målet er i større detalj å få kartlagt behovene for IT-baserte språklige hjelpemidler og de nasjonale forutsetninger for å styrke språkindustrien.

EUROMAP, som vil bli utført av et norsk firma, vil gi oss en kjærkommen anledning til med større presisjon å identifisere behov og utviklingsmiljøer. Dette bør bl.a. gi grunnlag for å sette i gang et nasjonalt handlingsprogam innen språkteknologi ( "language engineering"), slik man alt har gjort i Sverige.

I dag ligger Norge klart bak både Danmark, Sverige og Finland på dette området. Det finnes hos oss heller ikke strategiske planer hos forskningsråd eller andre som identifiserer de oppgaver som vi her står overfor.

For tiden arbeides det innen EU også med planer om et eget innsatsprogram for å styrke språklig mangfold i Europa - MLIS (Multilingual Information Society). Mens EUROMAP identifiserer behov, kan norsk deltakelse i MLIS bety at vi også får anledning til å utvikle, prøve ut og demonstrere språkteknologiske produkter i ulike brukersituasjoner og stimulere til utviklingen av nasjonale kompetansemiljøer på området.

De utfordringer vi står overfor, har vi felles med de små land i Europa. Deltakelse i MLIS betyr derfor også at vi kommer inn i et organisert interessefellesskap med andre nasjoner under et tilsvarende ytre språkpress, med de muligheter for erfaringsutveksling og resultatsamarbeid som dette gir.

Vi bør fra norsk side derfor gjøre alt vi kan for å delta i de europeiske språkprogrammene.

2.15 Nye allianser

Norsk IT-industri ligger i dag langt framme internasjonalt på flere områder. Vi har også bygd ut en teknologisk infrastruktur som er blant de beste i Europa.

Utfordringen blir nå ikke minst å styrke utviklingen av programvarer tilpasset norske brukere og deres tjenestebehov som et grunnlag for nye anvendelser av IT på de ulike samfunnsområder.

I store deler av dette innsatsfeltet vil språkteknologiske program og produkter stå sentralt. Derfor må norske språkmiljøer og IT-miljøer, f.eks slike som arbeider med utvikling/tilpasning av programvarer, i framtiden inngå et omfattende tverrfaglig samarbeid.

Det er viktig å understreke at den største delen av den kontinuerlige innsatsen som må gjøres for å lage brukskraftige språkprogrammer, må skje i Norge og for norske midler. Det europeiske FoU-samarbeidet skal ikke frata de ulike nasjoner ansvaret for deres egen FoU-satsing på de forskjellige områder. I tilfellet språkteknologi vil det heller ikke være mulig av faglige grunner.

Gjennom samarbeid på nordisk eller en videre europeisk basis kan dette arbeidet bli satt inn i en større ramme med de faglige gevinster dette gir for oss som har svake fagtradisjoner å bygge på.

Ved et studium av det internasjonale tilbudet av språkbaserte programmer ville mange bli overrasket over hvor langt utviklingen i Europa, USA og Japan er kommet innen språkteknologi. Det finnes i dag f.eks. datastøttede oversettelsesystemer i markedet og systemer for tale til tekst og tekst til tale. Metodeutviklingen for automatisk å lage sammendrag av tekster viser nå praktiske resultater, og det samme gjelder utvikling av talebaserte transaksjonssystemer, som er basert på lingvistiske metoder.

I en pressemelding sommeren 1996 lanserte Philips og Oxford University Press sitt samarbeid innen språkteknologi. Utgangspunktet er satsingen i Philips på automatiserte tale til tekst-systemer. Slike systemer, som firmaet nå har klart for markedet, forutsetter innbygging av en omfattende språklig viten i programmene, bl.a. slik at innlest tale kan oppfattes riktig før konvertering til tekst. Oversettelsen skjer umiddelbart, slik at den som dikterer, kan kontrollere resultatet.

Et samarbeid med foretak som bygger opp språkressurser om grammatikk og språkbruk, er derfor helt nødvendig. Oxford University Press er bl.a. en ledende partner i arbeidet med British National Corpus, som er en språkbank over ord og anvendelser av ord m.v. Den foreløpige rammen er på 100 millioner ord.

Framover vil det i også i vårt land være behov for en betydelig styrking av den språkteknologiske innsatsen og - ikke minst - av arbeidet med å få etablert nye typer av faglige konstellasjoner.

2.16 Kulturdepartementets oppgaver

Mange av de tiltak som bør settes i verk, har adresse i flere departementer. Kulturdepartementets oppgave bør i første rekke være å arbeide for en større bevissthet om de nasjonale og språk-kulturelle utfordringene vi her står overfor. Kulturdepartementet kan også ha en naturlig oppgave i å identifisere konkrete tiltak og ta initiativ til et samarbeid på tvers av de ulike sektorområdene.

Av aktuelle tiltak nevnes:

• ta initiativ til drøftinger med andre departementer herunder NOE og KUF for å vurdere situasjonen i Norge i lys av de brukerkrav som vil bli stilt framover. I et slikt arbeid bør en kunne dra nytte av det kartleggingsarbeidet som settes i gang høsten 1996 i forbindelse med de nasjonale EUROMAP-aktivitetene, som også Norges forskningsråd støtter økonomisk. IT-bedriftene gjennom sine bransjeorganisasjoner ITF og PROFF bør være sentrale medspillere.
• Målet bør være å få etablert en nasjonal handlingsplan for språkteknologi som bl.a. sikter mot felles utviklingsarbeid mellom industribedrifter og U&H-sektoren. Planen bør ses i sammenheng med Norges øvrige satsing på nasjonal utvikling av programvare og IT-baserte tjenester.
• Som et felles fokus bør det opprettes et "laboratorium" for språkbaserte IT-anvendelser hvor det kan vises aktuell metodikk og programvare. Et slikt laboratorium bør også gis form av et "virtuelt" senter som kan knytte sammen de ulike, relevante fagmiljøer innen humaniora, naturvitenskap og de tekniske IT-miljøer. Det bør etableres i tilknytning til et sentralt faglig innsatsmiljø og skal være et nasjonalt samlingssted for utviklingsarbeid og konferansevirksomhet. Som allerede nevnt, vil det framover være en konvergering av behov i og IT-anvendelser for de ulike målgrupper. I framtiden vil det f.eks. være naturlig å se på funksjonshemmede som de mest krevende brukere av tjenester som i mange tilfeller også øvrige brukere trenger. Dette bør reflekteres på en tydelig måte i opplegget av et handlingsprogram, i målsettingen for et laboratorium og de faglige og praktiske samarbeidsformer.
• ta initiativ til drøfting av behovet for å få etablert et tiltak for oppbygging av språklige ressurser til bruk i privat og offentlig utvikling av avanserte språkverktøy. Viktige samarbeidspartnere vil være KUF og Norges forskningsråd. Et slikt tiltak kan lokaliseres til et akademisk miljø (men jf. over om Oxford University Press) og vil ha et naturlig utgangspunkt i det ikke ubetydelige tilfang av språkdata som i dag finnes i datamaskinell form på universitetene.

2.17 Mål og tiltak for arbeidet for norsk språk i IT-samfunnet

Tiltak

• Gjennom ulike stimuleringstiltak oppmuntre til produksjon av digitale programtilbud innen kultur og underholdning som nytter norsk språk, sikrer en god fordeling mellom de offisielle språkformer, inkluderer produksjoner på samisk språk og tilrettelegging av tilbud for grupper med språklige funksjonshemninger.

• Sette i verk nasjonalt koordinerte tiltak for å øke tilbudet av sentrale norske kulturkilder i tekst- og lydform med særlig vekt på behovene i undervisningssektoren.

• Ta initiativ til planlegging og gjennomføring av et innsatsprogram for utvikling av norske språkverktøy for IT-bruk. Programmet bygges bl.a. på det kartleggingsarbeidet som utføres innen Telematikk-programmet/Language Engineering i EU og skjer i et samarbeid med Norges forskningsråd, Norsk språkråd, universitetene, Statens informasjonstjeneste, IT-bransjens faglige organisasjoner m.fl.

• Arbeide for at det opprettes et fagmiljø som særlig arbeider med norske, språkteknologiske programverktøy for bruk i elektroniske tjenester, tekst- og dokumentbehandling m.v. - og at det i et samarbeid mellom ulike faginstanser og foretak tilrettelegges de språkressurser som progamutvikling i privat og offentlig regi kan bygge på.

3 Profesjon, organisasjon og faglig samvirke

3.1 Endringer i profesjon og organisasjon

Innen alle sektorer av kultursektoren finner vi at IT-metodene endrer organisasjon og yrkesroller. Dette er et trekk som særlig er blitt tydelige i 90-årene.

Tidligere ble edb brukt til å effektivisere tradisjonelle arbeidsrutiner i institusjonene, og edb-løsningene var avgrenset til enkelte funksjoner og personer. Slik er det ikke lenger i dag. Dagens teknologi har et langt større brukspotensiale i institusjonene og kan inngå i nær sagt alle funksjoner i det faglige og administrative arbeidet.

Dette fører i mange institusjoner til at den interne, tradisjonelle inndeling av organisasjonen i avdelinger m.v. blir lite hensiktsmessig. Sammensetningen av personalet blir nå mer løsnings- enn oppgavebegrunnet. Det er en utfordring for institusjonene å få oppslutning om og skape trygghet for de ansatte ved omorganiseringer gjennom en bred medvirkning av medarbeiderne i plan- og utviklingsprosesser.

3.1.1 En viss treghet bør der være

Det er ikke nødvendigvis slik at det er teknologien på utviklingsfronten som skal tas i bruk. Vi skal være glad for at det er en viss "treghet" i organisasjonene slik at det blir en forskjell mellom tempoet i den teknologiske utviklingen og introduksjonen av nye teknologier i institusjonene. Mange kulturinstitusjoner har bl.a. basale oppgaver knyttet til tilrettelegging og bevaring av kildemateriale som skal føres videre i arv til kommende generasjoner. De hjelpemidler som brukes, må være godt gjennomprøvde før de tas i bruk til slike oppgaver.

På tross av dette opplever mange av dem som arbeider i kulturinstitusjonene i dag at endringene er store og at de ikke har gode nok forutsetninger gjennom tidligere utdanning og praksis til å omstille seg til å bruke de nye hjelpemidler.

3.1.2 Fellesskap mellom sektorene

Til dette kommer at det skjer endringer i den oppgaveportefølje som skal utføres. Det er et gjennomgående trekk (jf. nedenfor) at det stilles krav om mer og bedre utført formidlingsarbeid. Dette kommer også i høyere grad enn før til å skje via ny teknologi. Det er i dag et "rush" for å bruke internett i slik virksomhet, noe som igjen stiller nye krav - også kompetansemessig.

Det er derfor et stort behov innen alle sektorer for å sette i gang kompetansefremmende tiltak, slik det med stor tyngde f.eks. er blitt framholdt fra folkebiblioteksektoren. Ved planlegging av slike tiltak bør en legge vekt på det fellesskap som ny teknologi skaper mellom sektorene på kulturfeltet og utnytte dette i praksis.

3.1.3 Sentral og desentral utvikling

En riktig satsing på IT i kultursektoren vil forutsette at et etableres en formålstjenlig balanse mellom en desentral og en sentral virksomhet.

Personlig datautstyr og nettverksbruk åpner for at institusjonene på mange vis blir mer selvstendige i sitt arbeid. Tilgang til utstyr og muligheter til å formidle informasjon vil være til stede på det enkelte brukersted - stort eller lite. I stedet for å ha store, sentraliserte fagdatabaser går det mot en utvikling hvor mange baser kan utnyttes sammen. For brukeren virker de som en fellesbase.

Men denne utstrakte desentraliseringen forutsetter også at det finnes sentrale komponenter, som bl.a. kan tilføre kompetanse til de enkelte ledd og lede arbeidet med standardisering, kvalitetssikring og nasjonalt koordinerte utviklingstiltak.

3.1.4 Fokus på regionalt samarbeid

En øket vekt på brukernes informasjonsbehov og institusjonenes økte muligheter til å nå andres fagressurser fører til klarere fokus på regionalt samarbeid. De fleste av kulturinstitusjonene har flertallet av brukerne sine i det lokale og regionale miljø. Når disse ber om assistanse til å løse sine informasjons- eller kildebehov, er det uten interesse for dem hvem det er som kan hjelpe - bare de får den hjelpen de ber om.

Slike grunner og den faglige styrken som ligger i samarbeid, har ført til at man i mange miljøer søker nye former for regionalt samvirke. Det er f.eks. i dag i gang slike samarbeidsprosjekter i Sverige, kalt Infonet Skåne og Infonet Öresund. Eksempler finnes også i vårt land, bl.a. samarbeid mellom folkebibliotek i Nordhordland. De elektroniske veivisertjenester som er etablert på fylkesnivå i Sogn og Fjordane (Fjordinfo) gir også spennende perspektiver.

Det bør være en viktig oppgave heretter å vise gjennom demonstrasjonsprosjekter hvordan et slikt regionalt samarbeid bygd på bruk av IT kan fungere internt i kultursektoren og i forhold til offentlige myndigheter og regionalt næringsliv.

3.2 Faglig koordinering og samvirke mellom sektorene

3.2.1 Et nasjonalt samarbeidsorgan

På mange punkter under gjennomgåelsen av IT-bruken i de enkelte sektorer, er det pekt på faglige og teknologisk begrunnede behov for et tettere samvirke mellom de ulike kulturfelt.

Dette er i samsvar med tilrådinger gitt i tidligere rapporter og innstillinger. I NOU 1996: 7 "Museum. Mangfald, Minne, Møtestad" er saken bl.a. tatt opp. Museumsutvalget rår her til at det blir oppnevnt en samrådingsgruppe med representanter for Riksarkivet, Nasjonalbiblioteket, og Norsk museumsutvikling. Tre spesielle oppgaver blir identifisert:

• a) kartlegging av arbeidsfeltene i de tre sektorene der en med samordningstiltak på sentralt nivå kan oppnå bedre tjenester for samfunnet med mer rasjonell ressursbruk, herunder når det gjelder IT
• b) felles utviklingsarbeid som går på bevaring av privatarkiv og fotografisk materiale
• c) utvikling av felles strategier for publikumstjenester

De sentrale funksjoner som folkebibliotekene har som primære formidlingsinstitusjoner, tilsier at også Statens bibliotektilsyn deltar i dette tverrfaglige samarbeidsutvalget. De store folkebibliotekene har f.eks. primærkildemateriale av typer som vi også finner i museer og arkiv. Framover vil dessuten mange folkebibliotek ta i bruk det samme arsenal av IT-løsninger som de tidligere nevnte institusjonene.

Nye samarbeidsformer bør utvikles for at veiledningen i bruk av kulturhistorisk kildemateriale skal bli så god som mulig og slik at flest mulig brukere kan nå tjenestene.

Det nevnes her at svenske folkebibliotek er tiltenkt sentrale funksjoner som formidlere av informasjon fra den nasjonale arkivdatabasen (NAD). Et sterkere samarbeid mellom de to sektorer kan også utvikles i Norge.

3.2.2 Nye oppgaver og samarbeidspartnere

I planleggingen av det tverrsektorielle samarbeidsorganet bør en vurdere om ikke det er flere oppgaver som naturlig kunne ligge under et slikt organ.

For en rasjonell datadeling på tvers av institusjonsgrenser, er det helt nødvendig med innholdsmessige og tekniske dokumentasjonsstandarder som praktiseres likt i alle de institusjoner som forvalter materiale av en bestemt type.

Det tenkes også på de felles utfordringer som institusjonene står overfor når det gjelder de ulike spørsmål i tilknytning til opphavsrett, personvern osv. Her trenger institusjonene sakkyndig veiledning og bistand i de konkrete situasjoner hvor slike tema aktualiseres. m.v. Det er tidligere i denne rapporten (Del II, kapittel 3.8) satt fram et forslag om opprettelse av et eget "opphavsrettskontor" for brukerne på kultursektoren, jf. også et slikt tiltak i kapittel 3.2.4 nedenfor.

Skal det foreslåtte samarbeidsorganet som er nevnt over i kapittel 3.2.1, bli et reelt koordinerings- og veiledningsorgan, forutsettes det at tiltaket kan gis et fast sekretariat, lagt til en av de samarbeidende institusjonene. Det bør også ha økonomiske muligheter til å sette i verk viktige utrednings-/utviklingsoppgaver, både av teknisk og faglig karakter. Utvikling av nye produktformer som gir informasjon på tvers av de ulike sektorer framstår her som særlig aktuell, jf. den tidligere omtalen av planer for multimediebaserte kulturleksika på lokalt eller regionalt nivå.

Et innsyn i IT-bruken innen kulturfeltet gir et fascinerende bilde av svært forskjellige bruksformer knyttet til de oppgaver og materialtyper de ulike institusjoner og grupper har. På den annen side fins det også en rekke fellestrekk ved de faglige applikasjonene. Derfor ville det være uriktig å sementere et samarbeid rundt de sentralinstitusjoner som er omtalt over.

Slik utviklingen innen IT kan forventes å bli, vil det være duket for samarbeidsordninger på kryss og tvers gjennom det omfattende kulturlandskapet, til dels på ad hoc basis.

Opplæringtiltak som kan favne om mange institusjoner, vil også bli viktige.

3.2.3 Samling om et felles "Kulturnett Norge"

I denne planen blir det som et hovedsatsningsområde foreslått oppbygget et "Kulturnett Norge", jf. omtalen i Del V. Dette nettet skal både være finmasket og stort, og derved bli et overordnet virkemiddel for å skape en tett samarbeidsstruktur på kulturområdet.

Både ved oppbyggingen av et felles kulturnett og i vedlikeholdet og videreutviklingen av det vil det være nødvendig med et omfattende samvirke. Samarbeidet bør favne om alle hovedaktører i nettet og i tillegg evt involvere de parter som ut fra næringsinteresser m.v. inngår i kulturarbeid, f.eks. ved tilrettelegging og spredning av norsk kunst- og kulturhistorisk materiale.

3.2.4 Mål og tiltak for utvikling av profesjon, organisasjon og faglig samvirke

Profesjon og organisasjon

Tiltak

• Alle større kulturinstitusjoner bør gjennomføre en strategiplanlegging som et internt utviklingsprosjekt med bred deltakelse av de ansatte og hvor IT som virkemiddel gis en sentral plass.
• Det settes i verk tiltak som kan øke kunnskapen om de sentrale IT-anvendelser i en kombinasjon av lokale (samarbeids)tiltak og nasjonalt koordinert kurs- og seminarvirksomhet.
• Det organiseres og gjennomføres regionale utviklingsprosjekter som kan gi erfaringer med et utvidet, tverrkulturelt faglig og publikumsrettet samarbeid. Tiltakene bør - der det er nødvendig - gis støtte på sentralt nivå.
• Innen enkelte sektorer/fag opprettes eller videreutvikles det faglige ressurs-sentra som også fungerer som IT-faglige støttemiljø for faginstitusjonene/kunstnerne.

Faglig koordinering og samvirke

Tiltak

• Det opprettes et fast samarbeidsutvalg mellom museer, arkiv, bibliotek, kunstfagene og et sentralt IT-miljø på kultursektoren. Utvalget - som arbeider som et åpent samarbeidsforum hvor andre fagsektorer trekkes inn ved behov - har eget sekretariat og bør disponere økonomiske midler til å initiere viktige felles utrednings- og utviklingsoppgaver.
• Det opprettes et "opphavsrettskontor" som et felles informasjons- og tjenesteytende organ for brukere på kulturområdet. Et samarbeid som også favner om fag- og forskningsbibliotekene bør vurderes. Det vises til Del II, kapittel 3.8.
• Behovet for nye typer kataloger som favner om ulike sektorers stofftilfang, bør vurderes.
• Det etableres et "Kulturnett Norge" som et nasjonalt knutepunkt for norske kulturtilbud tilgjengelige på internett, jf. Del V.

4 Formidling og interaktivitet

I alle rapporter og handlingsplaner om utdanning og om kulturspørsmål de senere årene er formidlingen av norsk kultur i bred forstand satt fram som et viktig mål. Det kan her f.eks. vises til "IT i utdanning", "Broen og den blå hesten" og den siste museumsinnstillingen. Det understrekes i disse bl.a.

• at formidlingsaktivitetene må legge vekt på å nå barn og unge,
• at tiltakene må være tversgående for å gi helhetlige kunst- og kulturstimulanser,
• trekke inn lokal kultur
• samtidig som det må legges vekt på medinnlevelse og aktiv deltaking.

For å få å omsatt slike målsettinger i aktiv handling blir det understreket at vi bl.a. trenger styrket kompetanse og mer veiledning om formidlingsspørsmål.

4.1 Nye dimensjoner i formidlingsarbeidet

IT gir nye dimensjoner til formidlingsarbeid rettet mot de ulike grupper. Gjennom de muligheter som IT nå gir for å behandle alle viktige medieformer og å kombinere dem, framstår ny teknologi mer og mer som et skikket kulturredskap.

Vi kommer også snart i en situasjon hvor de fleste har de nødvendige kunnskaper om bruk av de nye hjelpemidlene. I en sum fører dette til at vi framover vil få se en oppblomstring av formidlingstiltak ved hjelp av IT på kultursektoren.

På mottakersiden vil formidlingstjenestene kunne legges opp så enkelt at de er tilgjengelig for alle. Det vil f.eks si i barnehager, i aldersheimer og ved sykesengen. Nye former for sykehusbibliotek vokser fram. De eldre i samfunnet kan aktiviseres elektronisk til å gi opplysninger, historier m.v. fra eldre tid direkte til dem som har ansvar for lokalt kulturvernarbeid.

Når det gjelder museenes presentasjoner, vil vi også få fram på skjermen alle de store deler av norske kunst- og kultursamlinger m.v. som publikum aldri tidligere har kunnet få se ved besøk i institusjonene. Dette skyldes ikke i minst den begrensede plass til publikumsvisninger som mange institusjoner har.

Med ny teknologi kan alt materiale vises, og framvisningen kan skje via kompaktmedier som CD-ROM eller via datanett - når som helst. Slik vil de klare forskjeller det tradisjonelt har vært mellom magasin og utstilling oppheves.

4.2 Formidling er ikke bare å åpne døren

Det vil imidlertid på samme tid komme fram en rekke nye utfordringer som må møtes for at formidlingen ved hjelp av ny teknologi kan bli formålstjenlig.

Det er allerede erfaring fra vårt land som viser at f.eks. museumssamlinger, slik de er dokumentert til bruk i faglig arbeid, ikke direkte kan benyttes i utoverrettede formidlingsaktiviteter.

Å tilrettelegge museenes egne databaser for publikumsbruk, særlig for unge, vil i mange sammenhenger isolert sett ikke være et adekvat pedagogisk virkemiddel. Mye av den grunnleggende kunnskap om gjenstanders bruk og opplysninger om deres sosiale kontekst er underforstått og derfor ikke tatt med i beskrivelsen.

Deler av samlingene er heller ikke representert i bildeform. Et tiltak i Sverige med det siktemål å styrke elevers kunnskaper i botanikk via elektroniske læremidler ønsket å gjøre bruk av de botaniske institusjoners store data-arkiv. Problemet var bare det at plantene ikke var datamaskinelt tilgjengelige i en bildeform. Dette førte til at man måtte legge til nytt, supplerende materiale før man kunne gjøre bruk av et allerede foreliggende databasert materiale.

4.3 Ny formidlingspedagogikk for nye medier

Bruk av IT i formidlingsarbeid består derfor ikke bare i å åpne magasiner og arkiv og sette i verk tiltak for å beskrive og anskueliggjøre "den tause kunnskap" som er knyttet til materialsamlinger. Det er like mye snakk om å utvikle en ny formidlingspedagogikk. Denne må ikke minst sette fokus på de helt nye pedagogiske prinsipper som må utvikles for en formidling via multimedia.

Her trengs det en ny type mediekunnskap. Det er grunn til å tro at det vil ta lang tid og mye eksperimentering for å etablere de gode former for pedagogisk praksis, jf. utviklingen innen boklige medier og i mediekombinasjonen film/lyd.

IT-basert pedagogikk vil derfor trolig få mer og mer oppmerksomhet innen de tradisjonelle pedagogiske fagmiljøer og de fagfelt for (multi-)media som er opprettet ved universiteter og høgskoler. Kultursektoren er et viktig anvendelsesområde og et område med god ekspertise på formidling via andre medier enn IT. Det er også utført verdifullt arbeid med multimedia i kulturinstitusjonene, f.eks. ved Kon-Tiki museet. Derfor må det skapes faglige grenseflater der også kulturmedarbeidere kan bidra med sin kunnskap.

4.4 Interaktivitet må utvikles

Et spørsmål som vil stå sentralt i formidlingspedagogikken framover, er også hvordan man best kan utnytte de former for interaktivitet med publikum /brukerne som ny teknologi gir muligheter for.

Et studium av formidlingstiltak på internett i dag viser allerede en stor bredde av kreative måter å utløse delaktighet på.

Mange bygger på muligheten til direkte å gi reaksjoner via e-post til den som formidler opplysningene. Andre tiltak legger ut dikt, bilder m.v. og ber om brukernes egne tolkninger - eller om faktisk informasjon for å supplere bakgrunnsdata om f.eks. historiske foto. Bibliotek tilbyr f.eks. barn mulighet til en direkte elektronisk kontakt med aktuelle forfattere.

Mulighetene for å skape digitale møteplasser er legio. Eksempler til inspirasjon kan være "Den digitale salongen" som nå etableres i Sverige som et nasjonalt nettverk mellom mennesker som er interessert i kultur, humaniora og folkeopplysning. Fra Danmark kommer initiativet Grundtvig Net som et fellesnett for dansk folkeopplysning.

4.5 Formidling av formidlingskunnskap

Det er behov for miljøer innen kultursektoren som kan spesialisere seg på formidlingsspørsmål og nye former for direkte publikumskontakt og som bl.a. kan bringe empirisk kunnskap og erfaringskunnskap ut til de operative institusjonene. Så stor som bredden er i formidlingsoppgavene innen kultursektoren, bør det i tillegg til spisskompetansemiljøer også finnes et nasjonalt samarbeidsforum for også å sikre god formidling av formidlingskunnskap fagmiljøene imellom.

4.6 Samarbeidet med mediebedrifter

Innen formidling av kultur er det lange tradisjoner for et nært samarbeid med forlag og lyd- og bildemedier m.fl. som bruker materiale fra kulturinstitusjonene som grunnlag for sine produkter. Dette samarbeidet vil trolig bestå i framtiden selv om stadig flere kulturinstitusjoner i årene som kommer, får bedre muligheter til selv å lage sine egne presentasjoner via IT, herunder som multimedieproduksjoner.

Det er grunn til å tro at vi etter en første "lykketilstand" med hektisk bruk av nye medier internt i institusjonene vil komme i en situasjon av formidlingsrefleksjon og virkemiddel-edruelighet - og hvor behovet også vil melde seg for et forsterket samarbeid med profesjonelle mediebedrifter.

Et lignende forløp så vi på mange måter da brukerne av personlig datautstyr fikk et vell av muligheter til å ta i bruk ulike grafiske virkemidler og til å lage sine egne publikasjoner. Det kan her være grunn til å nevne internettsatsingen Origo til Telenor Media. Dette tiltaket, som er ett år gammelt, satser på å bli et profesjonelt formidlingsmedium på internett når det gjelder kulturinformasjon. Slik det ser ut i dag, vil Origo satse på spesielle nisjeområder innen kulturområdet, og særlig legge vekt på kulturformidling rettet mot de unge når det gjelder litteratur, musikk og film.

4.7 Nye produksjons- og produktformer

Ny teknologi gir allerede i dag opphav til nye former for publikasjoner som kombinerer tradisjonelle trykte medier med bruk av digitalisert materiale - evt formidlet over internett. I framtiden vil publikasjoner i primær digitalform bli mer vanlig. Vi kan da komme i situasjoner hvor det samme eller nærliggende materiale både vil foreligge kommersielt tilgjengelig på nett samtidig som det vil være gratis tilgjengelig fra kulturinstitusjoner eller via f.eks. Nasjonalt læremiddelsenter.

Det blir viktig i årene som kommer, å skape eller utnytte eksisterende samarbeidsfora mellom mediebransjen og kulturinstitusjonene for å utvikle felles løsninger på de mange utfordringer som knytter seg til en satsing på norske IT-baserte kulturproduksjoner.

Også innen de faglige miljøer vil samarbeidsformene endres gjennom bruk av ny teknologi.

Fram til 2001 skal f.eks. hele det norske musikkforskermiljøet arbeide med et prosjekt som foreløpig kalles "Vår norske musikkhistorie". Den skal utkomme parallelt i fem bokbind med ledsagende CD-er, og som CD-ROM-plater.

Mye av det materialet som skal inngå , vil være i en form som er publiserbar. Men i prosjektet ønsker man å få reaksjoner fra andre forskere for å få et best mulig resultat. Derfor vil alt materiale i prosjektperioden bli publisert i en Bulletin som vil ligge på en datamaskin. Og dit kan leserne sende redaksjonen sine kommentarer, kritikk, ros, tilleggsopplysninger etc. På denne måten kan kildematerialet, dvs. artikler og manuskripter til kapitler, underkastes en stadig kritisk lesning fra de øvrige deltagerne i prosjektet. Forfatterne av de ulike delene kan jevnlig revidere og levere nye versjoner. Materialet vil på denne måten også være tilgjengelig for videre utvikling av forskningsfeltet og kan benyttes i en studiesituasjon.

Det vil utvilsomt ha en positiv og samlende effekt på hele det norske musikkforskermiljøet at en slik prosess settes igang. Gjennom de erfaringer som vinnes, kan tiltaket åpne for andre, lignende samarbeids- og "sosialiseringsopplegg". Det "endelige" produktet vil selvsagt være langt mer forseggjort (med fullt bilde-, lyd- og notemateriale) i forhold til de midlertidige versjonene.

Det er å håpe at slike arbeidsformer etter hvert blir vanlige på kultursektoren, og gir positive virkninger i form av økt faglig samvirke og kontakt.

I mange sammenhenger kan det i slikt arbeid også være aktuelt å invitere større grupper til samarbeid, f.eks hele lokalsamfunn eller regioner i samband med historisk arbeid, kulturhistoriske dokumentasjonstiltak, kartlegging av kulturmiljø m.v.

4.8 Kulturindustrien vil vokse

Også norske kulturinstitusjoner vil i årene som kommer, mer og mer bli del av et større eksternt formidlingsapparat knyttet til en region eller i form av nasjonale tiltak.

Mange av disse vil direkte eller indirekte ha økonomiske interesser som sin drivkraft.

"Kulturindustri" er blitt en fellesbetegnelse på en del aktiviteter innen denne interessesfære.

Det synes åpenbart at bl.a. mange av museene i framtiden vil komme i kontakt med aktører som setter institusjonenes virksomhet inn i nye, næringsbaserte sammenhenger. Utviklingen av IT-metoder for bruk i kultursektoren vil også bli preget av dette. Internasjonalt dukker det f.eks. opp stadig flere museumsmesser, som bl.a. fokuserer på bruk av ny teknologi i museene og hvor deltakere på kulturreiser er de primære mottakere av tjenestene.

Når satsingen internasjonalt er så stor, kommer det av at kultursektoren ses på som et økonomisk interessant område i stabil og kontinuerlig utvikling. En slik prognose baserer seg både på en langsiktig trendutvikling i reisemønster og på den demografiske utviklingen av befolkningen (eksempelvis i Europa). Området vil både ved sin direkte og indirekte næringsverdi m.v. komme til å bli en betydelig nasjonaløkonomisk vekstfaktor, mener mange.

4.9 Utfordringer for kulturinstitusjonene

I ulike sammenhenger har det vært pekt på de utfordringer som denne økede oppmerksomhet fra markedet medfører for kulturinstitusjonene. Noen av dem henger sammen med utformingen av IT-løsninger/-tjenester i museene og de eksterne samarbeidsordninger som det her kan bli snakk om. Spørsmål om rettigheter til materiale, kvalitetssikring og autentisitet, verdiansettelse m.v. kommer også i et nytt lys.

Mange av de tema som aktualiseres, er så vesentlige at de må løses på prinsipielt grunnlag og på nasjonalt nivå. Dette forutsetter igjen at det finnes nasjonale samarbeidsløsninger for å håndtere slike spørsmål, som ofte vil forutsette bruk av spesialisert juridisk fagkunnskap.

I vårt land er det i dag særlig to satsninger som det er naturlig å nevne i sammenheng med nasjonalt orientert kulturformidling.

Norsk kulturregister

Norsk kulturregister er et tiltak som sikter mot å bli et nasjonalt informasjonsnettverk for kultur. Tiltaket drives av Sygna a.s. i Sogndal. Prosjektet har sitt utgangspunkt i et arbeid utført av Vestlandsforskning i Sogndal i 1988, bl.a. i forb. med planleggingen av et EU informasjonssenter og prosjektet MusikkFunn - et dokumentasjons- og formidlingsnett for musikksektoren.

Som en videreføring av MusikkFunn ble det i 1989 i samarbeid med representanter for ulike kultursektorer lagt planer for en utvidelse av prosjektet med arrangements- og organisasjonsdata. Prosjektet har i hele perioden hatt støtte fra bl.a. Norsk kulturråd og Kulturdepartementet. Perspektivet for virksomheten er i dag ytterligere utvidet til å omfatte de fleste kulturarrangement og institusjoner i hele landet. Det er inngått en avtale om samarbeid med Telenor Media AS og Billettservice AS.

I dag har prosjektet som en overordnet målsetting å gi alle norske kulturaktører et integrert planleggings-, informasjons-, og markedsføringsverktøy lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Kulturlivet skal kunne registrere og levere informasjon om sine aktiviteter via elektronisk oppkopling til en driftssentral. Kulturkontorene i kommunene og de større institusjoner og organisasjoner vil være sentrale bidragsytere. Informasjonen vil bli samlet i en database med grensesnitt mot en Web-tjener hos Sygna. Her vil en redaksjonell stab arbeide med å kvalitetssikre og bearbeide de ulike deler av registeret

Norsk kulturregister vil i framtiden kunne representere et verdifullt samlende grep om deler av kunnskapsformidlingen i kultursektoren. Det blir interessant å se hvorvidt de tjenester som nå utvikles, vil få så stor respons fra kulturinstitusjonene som bakgrunnsutredningene i prosjektet kan tyde på og - ikke minst - om de kan bli økonomisk bærekraftige.

At kulturinstitusjonene forutsettes å betale for de tjenester registret kan tilby, er ikke prinsipielt forskjellig fra å betale for kunngjøringer m.v. i lokal- og dagspressen.

I hvilken utstrekning institusjonene ønsker å delta på slike vilkår, er likevel et åpent spørsmål. Svaret vil delvis avhenge av om det finnes alternative og mer attraktive former for nettbasert informasjon og markedsføring.

Nasjonalt informasjonsnettverk (NIN)

Innenfor området Industri og Energi i Norges forskningsråd ble det i 1994 etablert et prosjektprogram kalt Nasjonalt informasjonsnettverk (NIN) med en rekke innsatsområder innen viktige anvendelsesfelt for IT. Et viktig virkemiddel i arbeidet er gjennom samordning av eksisterende virksomhet og etablering av nye tiltak å skape demonstrasjonsløsninger. Løsningene skal på den ene side vise brukerne hvordan et realisert driftssystem vil virke, og på den andre skape så stor interesse for tilbudet at demonstratoren kan videreutvikles og komme i ordinær drift.

Ett av prosjektene med denne målsetting gjelder reiselivet. Prosjekt "Reiselivsnett" har som mål å opprette et nettverk for samarbeid og markedsføring i reiselivet. Med NORTRA i spissen skal norsk reiselivsnæring sørge for at norske reiselivsprodukter, destinasjoner og begivenheter blir tilbørlig presentert på en samlet og enhetlig måte på internett. Systemet vil ha grensesnitt mot interaktive booking-tjenester og andre reiselivssystemer.

I realiseringen av dette tiltaket er det naturlig å nytte det man kunne kalle "informasjonens subsidiaritetsprinsipp". Med det menes at ansvaret for innsamling og kvalitetskontroll av opplysningene blir lagt så langt ned i samarbeidsnettet som mulig. Det vil her i første rekke si landsdelsselskapene for reiselivet, og en ytterligere desentralisering kan være aktuell.

Det er i dag i gang et utviklingsarbeid i Norsk regnesentral under ledelse av NORTRA. Det arbeides bl.a. med en overordnet informasjonsarkitektur for feltet og med å lage prøveopplegg (demonstratorer) som grunnlag for det fortsatte utviklingssamarbeidet med de ulike informasjonsleverandører og brukergrupper i inn- og utland. På den tekniske siden samarbeides det med Schipsted Net. I tillegg trekkes leverandører av regionale reiselivssystemer inn, for å kople det nye mediet sammen med tradisjonelle informasjonsoppgaver.

I tiden som kommer, ønsker man å trekke med kulturinstitusjonene gjennom det samarbeidet som disse institusjonene har med lokale og regionale reiselivsorganer.

Også dette tiltaket viser at kulturinstitusjonene kommer inn i nye samarbeidskonstellasjoner, hvor formålet med samarbeidet kan svare til allerede tradisjonsrike oppgaver for institusjonene, men hvor til dels innholdet i og ikke minst "innpakningen" av tjenestene vil være nye.

4.10 Mål og tiltak for formidling og interaktivitet

Tiltak

• Det settes i verk pilotprosjekter fra ulike kulturområder som kan vise nyskapende bruk av IT i kulturformidlingsarbeid og interaktive publikumstjenester. Tiltakene bør ha form av samarbeidsprosjekter der ulike typer fagkompetanse trekkes inn, særlig når en tar i bruk multimedia.
• Det søkes etablert et tverrfaglig nasjonalt samarbeidsforum for IT-basert kulturformidling gjennom et samarbeid med miljøer som spesialiserer seg på formidling gjennom nye medier.
• Det utarbeides informasjonsmateriale i form av idebøker for kulturhistorisk formidling med vekt på gjennomgåelse av tiltak som viser høy kvalitet i produktutvikling for internett, CD-ROM etc.

Del V

"Kulturnett Norge"

1 Et nasjonalt koordinert kulturnett

En av hovedsatsingene i en nasjonal IT-plan for kultursektoren i de følgende år bør være å bygge opp et samarbeid om opprettelse og drift av et nasjonalt koordinert kulturnett - "Kulturnett Norge". Kulturnettet vil være summen av felles-nettene for de enkelte sektorer (jf. tidligere forslag i rapporten), men vil også inneholde en rekke tilleggstjenester.

Tanken om kulturnett er hverken ny eller original. Et forslag om et kulturnett er lagt fram i IT-rapporten fra Statssekretærutvalget, og slike nett er enten etablert eller under planlegging i en rekke land både i Europa og utenfor.

For oss i Norge er det først og fremst en god del erfaring og inspirasjon å hente fra Sverige og Danmark. Et Kulturnet Danmark er, som nevnt i innledningen til denne rapporten, allerede i prøvedrift. Et tilsvarende svensk nett vil komme i gang i en prøveversjon neste år etter et omfattende utredningsarbeid. Planarbeid er også i gang i Finland og på Island.

I vår egen planlegging kan det bli viktig å se nærmere på de ulike måter man i Sverige og Danmark har gått i gang med oppgaven på.

1.1 Kulturnät Sverige

I Sverige ble oppdraget om å utvikle en samlet strategi for IT-bruken på kulturområdet, kombinert med oppgaven å foreta en heldekkende kartlegging av kulturinstitusjonenes IT-bruk i dag og deres planer framover. Utredningen skulle også gjøre en analyse av de grunnleggende økonomiske, tekniske og juridiske forutsetninger for en samlet IT-strategi.

Fram til i dag har utredningsgruppen i tråd med dette mandatet utført et omfattende kartleggings- og utredningsarbeid. Som del av informasjonsinnhentingen er det også holdt en serie rundebordssamtaler og tre store temaseminar ("workshops") med deltakere fra store deler av kulturområdet. På seminarene er ulike tema knyttet til et kulturnett blitt behandlet.

Sommeren 1996 forelå det en større delrapport som redegjør for kartleggingsarbeidet og trekker foreløpige konklusjoner fra materialet. På nyåret vil hovedrapporten foreligge. Denne skal gi den endelige tilråding om oppbygging av et kulturnett og en samlet IT-strategi.

Allerede under marsjen har imidlertid utrederne gjort seg sine tanker om innholdet i kulturnettet og tjenestene fra det. Det går fram av rapporten at arkiv, museer og bibliotek skal bli basiselementer i nettet. I tillegg skal alle typer kulturprodusenter inviteres med, så som kulturtidsskrifter, gallerier, filmfestivaler, rockeband, poesiklubber m.fl.

Kulturnettet skal gi lik tilgang til alle og bl.a. ha selvinstruerende søkefunksjoner og en forståelig og tydelig lay-out. Multimedia skal brukes i høy grad.

De funksjonshemmedes behov skal tilgodeses, bl.a. ved at det skal utvikles en egen versjon med tale for deler av innholdet i nettet.

Kulturnettet skal også gjøres tilgjengelig på de vanligste innvandrerspråkene, heter det bl.a.

Ut fra slike målsettinger skal Kulturnät Sverige bl.a. sette brukerne i stand til å:

• søke informasjon om litteratur, kunst, musikk, teater, museumsgjenstander, arkiv m.m.
• søke faktainformasjoner om kulturinstitusjonene og deres arbeidsfelt m.m.
• delta i elektroniske diskusjonsgrupper om ulike kulturformer
• ta del i planleggingen av utredninger og besluttende planarbeid på kulturfronten
• få direkte kontakt med bl.a. kulturprodusenter, myndigheter og politikere på kulturfeltet
• få informasjon om kulturarrangement i Sverige
• kunne bestille billetter, bøker, tidsskrifter m.m.
• delta i aktiviteter hvor man skaper kunst sammen, f.eks. i form av kunstverk og tekster
• komme videre til andre internasjonale kultursider på Web.

I delutredningen reflekteres det også noe omkring de organisasjonsmessige forutsetningene for et felles kulturnett i Sverige. Selv om nettet skal være åpent, fleksibelt og nysgjerrig på nye måter å arbeide med kultur og å skape kultur, slås det fast at nettet også må være stabilt. Den virtuelle karakteren vil være dominerende, men nettet må også ha en fysisk forankring.

På dette steg i arbeidet tenker utredningsgruppen at det bør knyttes en liten redaksjon/et sekretariat til nettet som skal ivareta den daglige driften, se til at de oppstilte kriterier for deltakelse, kvalitet og bruk blir oppfylt, herunder de opphavsrettslige. Redaksjonen skal også sørge for at deltakere uten egne tekniske muligheter for deltakelse skal få plass på den sentrale Web-tjeneren i nettet.

Integrasjonen av kommersielle interesser krever særskilte tiltak, evt. gjennom å identifisere dem ved en lett synlig merking eller ved å lenke dem til kulturnettet som en egen del av nettet.

Plasseringen av den fysiske komponenten i kulturnettet vil kreve en grundig drøfting, blir det sagt. Fire hovedmodeller kan tenkes:

• a) Oppbygging av en egen selvstendig organisasjon med egen beslutningsmyndighet
• b) En selvstendig institusjon under en eksisterende institusjon
• c) En avdeling som inngår i en institusjon
• d) Oppgavene fordeles på de sektororganer som finnes.

1.2 Kulturnet Danmark

Arbeidet med Kulturnet Danmark startet i mai 1995 med grunnlag i forslag framsatt i regjeringens IT-politiske handlingsplan "Fra vision til handling".

Tiltaket har to hovedformål: a) utbygge informasjonsarbeidet mellom institusjonene på kulturområdet og b) lette adgangen til kulturinformasjon for alle innbyggerne i Danmark.

Av dette følger tre hovedaktiviteter:

• gjennomføre utviklingsprosjekter i kulturinstitusjonene
• bygge opp samarbeidstiltak basert på IT
• drive formidlingsaktiviteter rettet mot brede mottakergrupper

Kulturnet Danmark ledes av Kulturministeriet, som har satt i gang en treårig prøvevirksomhet innenfor en økonomisk ramme på 15 mill danske kroner.

Til grunn for arbeidet ligger det overordnede synspunkt at hver institusjon selv har ansvaret for sin IT-utvikling. Kulturministeriet vil i første rekke koordinere og påskynde utviklingen ved faglig og praktisk samordning og ved ulike former for stimuleringstiltak.

Som i de øvrige nordiske land skjer det i dag et omfattende IT-arbeid i de forskjellige institusjoner. Kulturnet Danmark har som mål å gi en overordnet organisasjonsmessig ramme for dette arbeidet.

I pilotfasen er kulturnettet organisert ved at det er opprettet et koordineringsutvalg som leder utviklingsarbeidet. I tillegg er det et sekretariat (ved Nationalmuseet) som har ansvaret for det praktiske arbeidet og kontakten med de institusjoner som inngår i den primære samarbeidsgruppe.

Det er opprettet 5 kompetansegrupper, kalt "vidensgrupper", som skal virke som faglige katalysatorer på bestemte områder, spre kunnskap innenfor sine felt og identifisere behov for kunnskapsutvikling. Slike grupper er nedsatt innenfor områdene tekst, bilder, lyd, formidling og Web-teknologi.

Det IT-firmaet som Kulturministeriet benytter i sitt utviklingsarbeid, deltar i arbeidet med planlegging og kvalitetssikring.

Et bredt sammensatt Kulturforum fungerer som et brukermøte. Det samles 4-5 ganger pr år og utveksler erfaringer fra arbeidet med kulturnettet og drøfter planene framover.

Det Kongelige Bibliotek i København, som både er nasjonalbibliotek og universitetsbibliotek for Københavns Universitet, står sentralt i kulturnett-arbeidet. KB har lenge vært blant de førende institusjoner i Norden og Europa når det gjelder bruk av IT på biblioteks- og dokumentasjonsområdet.

Innen kulturnettsamarbeidet har KB tre hovedfunksjoner:

• a) opprette og drive en felles informasjonstjener (Web-server) for kulturnettet, og gi støtte til institusjoner som utvikler Web-løsninger. KB gir også plass på sin tjener til institusjoner som ikke har egne tekniske muligheter for å delta.
• b) gi veiledning til utviklingsarbeid ved ulike institusjoner og til kulturnettets egne pilotprosjekter.
• c) bidra selv som en betydelig informasjonsleverandør til nettet, bl.a. med historiske bilder og dansk nasjonallitteratur i elektroniske utgaver.

Kulturministeriet ønsker ikke å bygge opp en stor institusjon for Kulturnet Danmark. Man venter at den innovasjon og det tverrsektorielle samarbeidet og de rasjonaliseringsgvinster som tiltaket kan utløse, i seg selv skal kunne gi hovedgrunnlaget for driften.

Så langt synes i alle fall entusiasmen å være stor for å samarbeide om realiseringen av kulturnettet.

I pilotfasen fram til 1997 har Ministeriet utlyst midler til gjennomføring av 8 prosjekter innen prioriterte områder (lyd, tekst og bilde). Dette er tiltak hvor grunnlagsarbeidet er kommet så langt at prosjektene skal kunne gi betydelige resultater innen 1996. Responsen på utlysingen var meget stor, og det vil nå også bli laget en oversikt over alle IT-aktiviteter innen kulturområdet til bruk i kulturnettet.

De 8 prøveprosjektene omfatter følgende emner og institusjoner:

• KB vil digitalisere en rekke sentrale danske kulturtidsskrifter fra perioden mellom 1. og 2. verdenskrig
• Statsbiblioteket i Århus skal tilrettelegge historiske lydopptak med tilhørende tekster og bilder
• Vestjysk Musikkonservatorium skal bl.a. gjennom lydklipp skildre komponisten Rued Langgaards liv, verker og "univers"
• Statens Arkiver skal tilrettelegge folketellingsmateriale og datamateriale om utvandring
• Nationalmuseet skal gjøre sitt gjenstandsregistreringssystem og kulturhistoriske sentralregister tilgjengelig på nettet
• Statens Museum for Kunst legger ut på nettet sin Kunst Index Danmark, som inneholder opplysninger om 33.000 kunstverk utført av 6000 kunstnere
• Arkitektskolen i Århus presenterer på nettet professor Sten Eiler Rasmussens bildesamling som omfatter 11.000 bilder av bygninger, bygningsdetaljer og byrom
• Statens Filmsensur gir nettadgang til opplysninger om film og filmsensur siden 1969.

Parallelt med disse prosjektene arbeider Kulturministeriet med to andre digitaliseringsprosjekter for litteratur (print on demand) og for film (video on demand).

Også rettighetsanalyser og utredninger om betalingssystemer for video på bestilling, som ellers foregår, vil bli koplet til kulturnett-aktvitetene.

Det bør nevnes at det også er en overordnet målsetting å bringe folkebibliotekene inn som en sentral partner i arbeidet med Kulturnet Danmark. Folkebibliotekene vil være det viktigste leddet i markedsføringen og formidlingen av kulturnettets tjenester og også de institusjoner som kan hjelpe til slik at de store kulturressursene som heretter kan nås via nettet, blir tilgjengelige for alle i Danmark.

Selv om Kulturnet Danmark i så høy grad som mulig skal ha form av et desentralt system, ser man også klart behovet for en fysisk organisasjon. Det vil være behov for en teknisk og redaksjonell gruppe som kan lede arbeidet og bl.a. se til at retningslinjene for deltakelse i kulturnettet blir fulgt.

Ved inngangen til 1997 vil arbeidet ta til med å bearbeide erfaringene fra prøvedriften og utforme en mer langsiktig IT-strategi for kulturområdet og driftsopplegget for Kulturnet Danmark.

1.3 Om de to tilnærminger til oppgaven å lage et kulturnett

Som vist over, har man i Sverige og Danmark valgt noe ulike måter å planlegge og å starte arbeidet med realiseringen av et kulturnett. I Sverige er det i gang et stort grunnlagsarbeid som vil gi en prøvedrift et sikkert faglig underlag. Danskene har valgt mer direkte å ta utgangspunkt i de IT-aktiviteter som er i gang, og på dette grunnlag starte en prøvedrift av et kulturnett. Man har valgt en enkel organisasjon og direkte samarbeidslinjer mellom de involverte parter. Gjennom pilotprosjektene ønsker man få fram deler av den "kritiske masse" som trengs for å gi tiltaket nødvendig innholdsmessig tyngde og brukertiltrekning. Den danske tilnærmingen kan derfor beskrives som "learning by doing".

Av det utredningsarbeidet som til nå er offentliggjort i Sverige, stiger det fram et bilde av et svært spennende totalengasjement, som synes å gå langt ut over det innsatsområdet som det danske kulturnettet så langt har beskrevet.

Det danske initiativet har som viktigste formål å fremme samarbeidet mellom de danske institusjonene på kulturområdet og bedre adgangen til kulturinformasjon for alle. I Sverige synes arbeidet å sikte mot å gjøre kulturnettet til et knutepunkt på nettet for alle kulturformer og -grupperinger og til et redskap til å bygge opp nye formidlingstjenester og kontaktformer.

Slike perspektiver ligger klart i den danske modellen også, men der har man valgt en forsiktig begynnelse. Det er meget mulig at man i praksis også vil velge samme stegvise framgangsmåte i Sverige.

2 Forslag om et "Kulturnett Norge"

Det foreslås at vi i Norge nå oppretter et "Kulturnett Norge".

Som det er blitt vist en rekke steder i denne rapporten, foregår det i dag en omfattende IT-virksomhet på de ulike områder av kultursektoren. Skal denne virksomheten gi de gevinster vi ønsker, må den samordnes på en del sentrale punkter, jf. tidligere i rapporten. For at de nye kulturtilbud som blir tilgjengelige på internett, skal bli praktisk brukbare i fag- og formidlingsarbeid, må det legges til rette en felles informasjonstjener for norsk kultur som gjør det lett både for fagfolk og publikum å nå de nye informasjons- og kulturtilbudene.

En overordnet informasjonstjeneste skal sammenholde og gjøre det lett for brukerne å navigere i de norske kulturtilbudene på internett.

Gjennom arbeidet i en egen redaksjon skal det gis retningslinjer for de tjenester som skal inngå i det overordnede kulturnettet og settes opp bestemte kvalitetskrav for innholdet i og utformingen av tjenestene.

Innen kulturnettet bør det dessuten legges til rette for en rekke nye tjenester, som f.eks. formidler kunnskap om programverktøy og retningslinjer for god formidlingspedagogikk ("best practice"), skaper fora for faglige drøftinger og gir tilbud til publikumsbrukere om deltakelse i spesielle interessegrupper.

Internett framstår i dag som et svært romkompleks hvor det er vanskelig å orientere seg . Et "Kulturnett Norge" vil først og fremst være som en felles dør inn til de rom som gir del i norske kulturtilbud og vil samtidig gi gode muligheter til å vandre fra rom til rom og i de ulike etasjer. Døren skal også lukke opp til rom for kulturelle aktiviteter som den besøkende aldri har opplevet før eller fått anledning til å delta i selv. Når man lukker opp døren den neste dag, vil man ofte bli overrasket. Da vil det være åpning til mange nye rom, eller gamle rom har fått ny innredning og funksjon . . . .

2.1 Nasjonale forutsetninger

Har vi så forutsetninger for å lage et felles kulturnett i dag? Mange forhold tyder på det.

Det viktigste er at det i mange miljøer alt er i gang en faglig bruk av internett og oppbygging av kulturtjenester som et "Kulturnett Norge" kan sette inn i en felles ramme. Mange institusjoner er interessert i å komme i gang med å legge til rette internett-tjenester innen rammen av et felles kulturnett.

Eksempler her kan være Nasjonalbiblioteket i Oslo/Rana som kan vise til en serie foreliggende resultater og planlagte tiltak som både vil ha stor faglig verdi og en stor publikumsappell. Det samme gjelder også for en rekke fagmiljøer innen museums- og arkivsektoren.

På mange felt er det allerede i dag et godt samarbeid mellom institusjoner og på tvers av sektorer, og i en rekke tilfeller er det duket for et langt mer omfattende faglig/teknisk samvirke. Tjenesteutviklingen i mange institusjoner kan stimuleres ytterligere ved å bli satt inn i en felles, overordnet ramme. Formidlingstiltak utviklet regionalt, f.eks i Sogn og Fjordane, kan gjennom et felles kulturnett gis en verdifull nasjonal dimensjon.

Det drives i flere miljøer et IT-faglig utviklingsarbeid på høyt nivå som setter oss i stand til å utnytte de muligheter som teknologien gir for å tilby stadig mer avanserte kulturtjenester.

De skapende kunstfagene er inne i en faglig spennende utvikling der også nettbruk og kunstnerisk nettkontakt blir stadig viktigere.

I denne rapporten blir det foreslått at det bygges opp felles informasjonstjenere på de ulike sektorer, som hver på sin måte vil inngå som sentrale deler av et nasjonalt kulturnett.

Internasjonalt er det i gang en satsing på nettbasert kulturformidling av store dimensjoner. Vi ønsker i Norge å delta i dette samarbeidet, som til dels vil foregå som fellesprosjekter på europeisk eller videre internasjonalt nivå og hvor det forutsettes at hvert land skjøtter sine nasjonale knutepunktfunksjoner.

I en sum betyr dette at det i dag både er forutsetninger for og ønskelig å satse på utvikling av et "Kulturnett Norge".

2.2 Planarbeid må settes i gang

Arbeidet med å skaffe fram det nødvendige plangrunnlaget for etableringen bør settes i gang snarest råd, og resultatene bør foreligge så tidlig i 1997 at det kan settes i drift en enkel utgave av kulturnettet tidlig på høsten neste år.

Det anbefales at planarbeidet legges opp slik at det først etableres et kulturnett som et prøveprosjekt over en treårsperiode. Arbeidet bør bygge på tilsvarende plan- og prøvedriftsarbeid i Sverige og Danmark.

I Norge synes det å være mest naturlig å legge til grunn den danske tilnærmingen, jf. ovenfor.

Rapporten fra det utvalget som utfører planarbeidet, bør drøftes på en bred høringskonferanse før endelige beslutninger om innhold og form tas.

Det bør tidligst mulig i planarbeidet settes i verk et særskilt program "Kultur på nettet". Gjennom dette programmet inviteres både de ulike sektorer og enkeltmiljøer til å komme med forslag om hvordan de kan gi bidrag til "Kulturnett Norge". Det bør også stimuleres til kortsiktige prosjekter i miljøene som kan resultere i en serie nye - og fortrinnsvis nyskapende - publikumstjenester på kulturnettet allerede innen 1997, jf. tilsvarende tiltak i Danmark.

Parallelt drives det et koordineringsarbeid - og helst med spesielle stimuleringsmidler - for å tilpasse kulturhistorisk kilde- og informasjonsmateriale som allerede er klart for nettbruk, til de formål som "Kulturnett Norge" har.

2.3 Oppgaver

Planutvalget bør minimum bestå av deltakere fra arkiv-, museums-, og biblioteksektoren (nasjonalbibliotek og folkebibliotek), kunstfagene og et ledende IT-miljø for nettbruk.

Av oppgaver som utvalget bør klarlegge, nevnes:

• a) Målsettingen for "Kulturnett Norge"
• b) Hovedoppgavene
• c) Brukergruppene
• d) Deltakergrupper, bl.a. forholdet til kommersielle tilbydere av kulturtjenester og -produkter
• e) Vilkår for deltakelse
• f) Felles retningslinjer for de tjenester som gis og ansvarsplassering
• g) Teknisk løsning
• h) Organisasjon, herunder behovet for teknisk og faglig personalbistand, bruken av kompetansegrupper, brukermøte m.v.
• i) Fysisk plassering av tekniske tjenester og personale
• j) Styringsmodeller
• k) økonomi

2.4 Mål og tiltak for "Kulturnett Norge"

Som et overordnet fellestiltak foreslås det etablert et "Kulturnett Norge". Kulturnettet er et faglig samarbeidsprosjekt basert på bruk av internett. Tiltaket skal favne om alle relevante parter på kunst- og kultursektoren i Norge.

Det nasjonale kulturnettet vil være summen av flere sektorielle, faglige formidlingsnett som parallelt foreslås opprettet via internett, og det nasjonale tilknytningspunktet for viktige enkelttiltak i miljøene. I tillegg bør det nasjonale knutepunktet på internett utvikle egne tjenester innenfor informasjonsformidling og faglig veiledning.

Tiltak

• Kulturdepartementet nedsetter en arbeidsgruppe som får i oppgave å planlegge igangsetting av et "Kulturnett Norge" i form av et nasjonalt utviklingsprosjekt som kan realiseres på flere ambisjonsnivåer. Oppstartingen skjer med basis i de kompetansemiljøer og kulturtilbud tilpasset internett som finnes i dag. Et "Kulturnett Norge" bør i en enkel form settes i gang i 1997.