Landbruks- og matministerens svar på spørsmål nr. 27 til Stortingets spørretime 07.03.07

Spørsmål fra representanten  Per Roar Bredvold

I Hedmark er en stor del av årsaken til at stadig flere sauebønder gir opp, den store rovdyrbestanden samt store egenandeler når erstatninger skal utbetales. Samtidig importeres det mer og mer sauekjøtt fra f.eks. New Zealand. Ser statsråden denne problematikken, og hva vil han bidra med for at vi skal kunne ha et landbruk hvor også bufe er en del av dette?

President,

Representanten Bredvold fra Fremskrittspartiet stiller et spørsmål som synes å dreie seg om to forhold: Det ene er det problemet sauenæringen har i deler av landet knyttet til å drive denne produksjonen i områder pga rovdyrtap. Det andre er en uttalt bekymring for økt import av sauekjøtt.

Når det gjelder problemet med rovdyr og tap av småfe på utmarksbeite, er det en utfordring Regjeringen tar veldig alvorlig. Stortinget behandlet St.meld. nr. 15 (2003-2004) og la rammene for hvilke rovdyrbestander vi skal ha i ulike deler av landet, og hvordan de skal forvaltes. Men tapene av sau og rein har i mange områder og over flere år ligget på et dyreetisk uforsvarlig høyt nivå og gjort det vanskelig for utmarksnæringene i disse områdene. Dette på tross av uttak av rovvilt og forebyggende tiltak.

Regjeringen har bestemt at det fra beitesesongen 2007 skal utbetales en økonomisk kompensasjon over Landbruks- og matdepartementets budsjett til dyreeier, når det ut fra dyrevernhensyn må vedtas inngripende restriksjoner på bruk av beite på grunn av rovdyr. Dette sikrer dyreeier en kompensasjon i de tilfeller fylkesmannen ikke finner å dekke dette over Miljøverndepartementets budsjett, og er et bidrag for å gjøre det mulig for dyreeier å opprettholde produksjon og sånn sett dekke det norske markedet med sauekjøtt.

Jeg er bekymret når sauebønder føler at de blir presset ut av næringen på grunn av de tragedier store tap av dyr til rovdyr innebærer. Derfor har også Regjeringen økt innsatsen for at det skal være mulig å leve med den doble målsettingen Stortinget har bestemt. Bevilgningene til forebyggende tiltak over Miljøverndepartementets budsjett er økt med 7 mill. kroner for 2007 og er nå på 44 mill. kroner årlig.

Erstatningene for tap av sau på beite forvaltes av Miljøverndepartementet. I ordningen erstattes ikke bare dokumenterte tap til rovdyr, men også sannsynliggjorte tap. De sannsynliggjorte tapene utgjør omtrent 90 pst.

For de tap som aksepteres som dokumentert eller sannsynliggjort er det ingen egenandel i erstatningene. Hele dyrets verdi med tillegg av følgekostnader erstattes. Sauebøndene er profesjonelle yrkesutøvere som tar dyrenes velferd på alvor. Hovedproblemet er at dyrene gjennomgår lidelser og at sauebøndene opplever det slik at produksjonen blir meningsløs.

Derfor er det så viktig å finne løsninger som gjør det mulig å drive et tradisjonelt sauehold basert på utmarksbeiting samtidig som rovviltpolitikken er en del av rammebetingelsene for næringen.

At en representant fra Fremskrittspartiet uttrykker bekymring for økt import av sauekjøtt er både overraskende og gledelig. For bare noen få uker siden møtte jeg hans partiformann i en landbrukspolitisk debatt på Jæren. Fremskrittspartiets mål er å avvikle importvernet for jordbruksvarer, sa Siv Jensen da. Land som New Zealand og Australia har en sauenæring med en struktur og kostnader som ville utkonkurrere alt norsk sauehold om Siv Jensen og Fremskrittspartiet hadde fått gjennomslag for sin politikk. Importvernet er en bærebjelke i landbrukspolitikken for en hjemmemarkedsorientert næring i et høykostland med vanskelige produksjonsforhold. Dersom det er slik å forstå at FrP etter dette møtet på Jæren har fått innsikt i grunnlaget for den norske landbrukspolitikken og har skiftet standpunkt i denne saken, så er det gledelig både for meg og for sauenæringen. Men dersom partiet ikke har skiftet mening, er nok utfordringer fra de på to ben, i denne sammenhengen, en like stor trussel for sauebøndene i Hedmark, som ulv og bjørn.