Tale: Visjoner for fremtidig veterinærutdanning

Jeg takker for invitasjonen og vil gjerne si at jeg har hatt et reelt ønske om å stille opp i denne sammenhengen.  Jeg har sett mye av veterinærenes arbeid ute i felten og kjenner mange innenfor yrkesgruppen.

Kunnskapsdepartementet (KD) har ansvaret for utdanning både på høyskole- og universitetsnivå. Men som ansvarlig for den sektoren som bruker en viktig del av den kompetansen veterinærutdanninga gir, er det naturlig at jeg har synspunkter på behov i framtida.

Det er Landbruks- og matdepartementet (LMD) som har ansvaret for profesjonslovgivningen for veterinærer og annet dyrehelsepersonell d.v.s. ansvaret for å definere hva som er forsvarlig yrkesutøvelse og veterinærenes rettigheter og plikter.

Dyrevelferd er et kollektivt samfunnsgode som veterinærene har et særskilt ansvar for å ivareta.  Området er av stor interesse for allmennheten og stiller spesielle krav til veterinærene.

Fra mitt ståsted er det først og fremst dekningen av landbrukets- og samfunnets behov som står i fokus.  Visjonene veterinærutdanninga vil være i tråd med hovedlinjen i den meldinga jeg skal legge fra til Stortinget om landbruks- og matpolitikken neste vår. Denne skal legge grunnlaget for en framtidsrettet landbruks- og matpolitikk.

Bakgrunnen for ny melding griper på mange områder direkte inn i dagens tema om veterinærutdanninga:

• verden har for lite mat, og vi skal bli mange flere
• befolkningsveksten i Norge gir norsk landbruk utfordringer
• store endringer siden landbruksmelding nr 19 (1999-2000), og det har skjedd mye når det gjelder bl.a.: Regional fordeling av produksjon, Strukturendringer, Markedsmessige endringer.
• viktig med et sterkt importvern og et godt internasjonalt rammeverk (EØS/WTO)
• bred oppslutning om en offensiv og framtidsrettet landbruks- og matpolitikk er avgjørende

Hovedstikkord i arbeidet så langt er konsentrert om sentrale oppgaver innenfor landbruks- og matsektorens samfunnsansvar: Matsikkerhet og mattrygghet, Konkurransekraft og verdiskaping i verdikjedene, Nye næringer – ”grønn vekst” - flere bein å stå på, som alt skal foregå innenfor en forsvarlig miljø-, ressurs- og klimapolitikk.

Jeg ser allerede nå at kompetanse, utdanning, forskning og innovasjon samt samarbeid på tvers av sektorgrenser blir viktige problemstillinger.

I diskusjonene omkring lokalisering av Adamstuemiljøene la LMD avgjørende vekt på at en geografisk samling av det nye universitetet, Veterinærinstituttet og de instituttene som allerede er på campus

i Ås, vil gi et sterkt miljø med et nasjonalt ansvar for sentrale fagområder av stor betydning for næringsutvikling og bosetting i Norge. Det gir muligheter for produksjon av kunnskap og kompetanse av høy kvalitet og på en effektiv måte, mest mulig uavhengig av institusjonsgrenser.

For veterinærfaget var vi klare på at flytting til Ås vil være en prioritering til fordel for næringsutviklingsperspektivet i forskning og utdanning innenfor blå og grønn sektor, inkludert næringsmiddelindustri. UMB-miljøer innenfor mattrygghet og medisin/helse blir styrket, og kombinasjonen av fagområder legger til rette for en veterinærutdanning med økt vekt på biologisk forvaltning og samfunnsfag.

Denne visjonen koblet opp mot arbeidet med stortingsmeldinga er bakgrunnen for mine tanker om den fremtidige veterinærutdanninga. Jeg skal komme tilbake til noen konkrete innspill på slutten av innlegget, men vil først si noe om mine forventninger på mer tradisjonelle fagområder.

Landbrukspolitikken har lagt – og skal fortsatt legge til rette for produksjon av trygg mat for egen befolkning på en effektiv og bærekraftig måte. Mattryggheten har stått sentralt i mange år nå, og jeg er overbevist om vi vil klare å videreutvikle kvaliteten i den norske matproduksjonen og alt Norge har å by på i denne sammenheng.

Husdyrene er en sentral del av den fremtidige satsingen på matproduksjon i Norge. Vi har unike utmarksressurser, og grasbasert husdyrproduksjon er en forutsetning for å utnytte disse. En slik produksjon er miljømessig gunstig, den er klimamessig akseptabel, og den er avgjørende for å opprettholde kulturlandskap og bosetting.

Norges gode dyrehelse er utsatt for økende press utenfra. Stadig nye sjukdommer og smittestoffer vil nå oss, bl.a. som en konsekvens av klimaforandringene. Én helse - zoonoser – ”emerging diseases ”er begreper som er enda mer i fokus enn tidligere.  Vi må ha beredskap for dyresjukdommer som er nye for oss – både de som vi kjenner fra andre land, men som ikke har nådd oss, og de som er nye og helt ukjente. Mange av disse ”emerging diseases” er nettopp zoonoser. Derfor er det viktig å se helse hos dyr og mennesker i sammenheng.

Erfaringene har vist oss betydningen av europeisk samarbeid, og spesielt med våre nordiske naboer. Men i beredskapsarbeidet mot disse truslene er det viktig å sikre oss at vi har kompetanse til å forstå når vi må fatte vedtak og gjøre tiltak på vår egen måte.

Skal vi makte å opprettholde dagens trygge matproduksjon må vi ha en god geografisk dekning med veterinærer med kompetanse på og interesse for produksjonsdyr. En tidsaktuell og fremtidsrettet utdanning må sikre at veterinærene har tilstrekkelig faglig grunnlag til å arbeide ut fra helhetsbetraktninger av mattrygghetskjeden fra produsent til forbruker.

Dagens matvaresituasjon gjør at vi også må tenke globalt. Produksjon av nok mat for en stadig voksende verdensbefolkning blir en stor utfordring i framtida. Antall mennesker som er rammet av sult, øker stadig.   Det skal produseres mer mat og nok mat. Klimatiske endringer i kombinasjon med manglende tilgang på mat og naturressurser, vil øke presset på vår evne til å løse problemet.

Dyrehelsa er en avgjørende innsatsfaktor i produksjonen av animalske produkter verden over. Fokus på matproduserende dyrs helse er derfor sentralt. 

Dyktiggjøring for internasjonale oppdrag gir norske veterinærer en mulighet til å se utover og tilegne seg verdifull erfaring som en ikke får ved bare å være her til lands.

Som et eksempel på det siste vil jeg nevne at jeg før helgen kom fra India, hvor jeg bl.a. besøkte flere forsknings-/utviklingsprosjekter knyttet til matsikkerhet og klimaforandringer i regi av Bioforsk, og finansiert av Norge.

Aftenposten skriver den 20.01.10: ”Blant alle utdanningsområdene er det ingen som kan konkurrere med veterinær når det gjelder rift om studieplasser. Våren 2009 var det 12,3 førstevalgssøkere pr plass”.  Denne interessen fra flinke ungdommer er veldig positiv. Som landbruks- og matminister er jeg også opptatt av hvilke faglige valg disse studentene gjør når de skal ut i arbeidslivet. For LMD er det viktig å sikre framtidige yrkesutøvere til landbruket - da dette er en forutsetning for en dynamisk landbruksnæring og levende bygder. Veterinærene har sin sentrale plass i dette bildet.

Jeg har understreket behovet for veterinærer med kompetanse på produksjonsdyr og med interesse for å arbeide med det, og at det er nødvendig at denne delen av utdanningen har høy prioritet.

Jeg vil imidlertid også si at det er viktig å sikre og utvikle en spesialisert kompetanse på sports- og kjæledyr. Dels er disse dyrene viktige for trivsel, dels er de grunnlag for næringsutvikling og ikke minst kan sports- og kjæledyr være en viktig innfallsport til forståelse og interesse for landbruk blant ungdom.

Den nye dyrevelferdsloven understreker dessuten dyrenes egenverdi, uavhengig av økonomiske og menneskelige behov. Veterinæren har en viktig rolle som dyrenes advokat.

Jeg sa tidligere at jeg ville komme tilbake med noen innspill som kan utfordre til å tenke nytt.

Globaliseringen utfordrer også utdannings- og forskningssystemene til nye tanker. Internasjonalisering og spesialisering blir stadig viktigere. Jeg vil utfordre til en tenkning om hvordan veterinærmedisinsk kompetanse kan utvikles i enda større grad i et internasjonalt samspill, og hvordan fremtidens behov for spesialiserte tjenester best kan møtes.

Sysselsettingen, og dermed muligheten for å sikre kritiske veterinærtjenester knyttet til beredskapsvakt mv over hele landet, vil være avhengig av en minimumstetthet av veterinærer. I distriktene kan tjenesten bli svak der dyregrunnlaget er lite. En bredere veterinær kompetanse innenfor biologisk forvaltning, økonomi og samfunnsfag kan gi kommunene tjenester som de i dag mangler, utvidet service til befolkningen, bedre dyrehelseberedskap. Dette vil styrke lokal forvaltning, samt gi et utvidet inntektsgrunnlag for veterinæren.
Denne type kompetanse vil også være sentral i forhold til det jeg har sagt om norske bidrag til internasjonal matsikkerhet.

Veterinærutdanninga er allsidig og speiler et vidt felt i samfunnet.

Norge er et vidstrakt land langt mot nord. Utfordringene i forhold til vårt spesielle husdyrbruk, klimatiske forhold og ønske om bosetning i hele landet, har vært med på å definere den norske veterinærprofilen.

Siden Norge fikk sin egen høyskole i 1935 har det faglige innholdet og formen vært endret en rekke ganger i tråd med samfunnets ønsker og behov. Jeg skal ikke gå i detaljer om dette. Men historien er alltid et viktig bakteppe når en skal gjøre opp status, se framover og stake ut kursen for framtidas samfunn.

En grunnleggende forskjell mellom å se bakover og fremover må vi imidlertid slå fast: Internasjonaliseringen og globaliseringen stiller oss overfor stadig nye utfordringer i et stadig økende tempo.

Fremtidens veterinærutdanning må derfor bidra til en fleksibel holdning og evne til stadig nyorientering når det blir påkrevet. Nye arenaer både for landbruksnæringa og for mer nasjonalt samfunnsengasjement, er noe jeg ønsker meg mer av fra veterinærene. Det skjer ikke uten at grunnen legges gjennom utdanninga.  Sammenslåingen med UMB, etableringa av det nye universitetet, samt innlemmelse av veterinærutdanninga i en større enhet, vil bidra også til dette.

En ny stortingsmelding skal påvise og styrke landbrukets- og matsektorens positive samfunnsbidrag og medvirke til å sette norsk landbruk i stand til å møte globale og nasjonale utfordringer. Den framtidige veterinærutdanninga er et viktig ledd i dette.

Formuleringen i invitasjonen til seminaret: ”Vedtaket om å etablere en ny veterinærutdanning i fusjon med UMB i nye bygg på Ås, gir Norge en enestående mulighet til å etablere en fremtidsrettet veterinærmedisinsk og biomedisinsk utdanning av fremragende internasjonal kvalitet” viser at dere tar utfordringene på alvor.                            

Det gleder meg.