Hilsen til Norske Reindriftsamers Landsforbund

Landsmøtedeltagere!

Jeg er stolt av å være minister for en næring som er unik både i nasjonal og internasjonal sammenheng.

MEN, jeg er den første til å innrømme at de oppgavene som ligger foran denne næringen er både krevende og omfattende.

Reindriftens utfordringer er mange og sammensatte. Når reindriftspolitikken debatteres og nye virkemidler skal utformes, er det viktig å være bevisst på at utfordringene er ulike både i og mellom de enkelte reinbeiteområdene.

I forvaltningen av reindriften er jeg opptatt av å legge til rette for at næringen kan sikres, utvikles og styrkes. Det setter store krav både til næringen og forvaltningen.

I dette arbeidet må vi finne den fornuftige balansen mellom reindriften og andre samfunnsinteresser. For å skape legitimitet og forståelse for reindriftspolitikken, er det viktig at også reindriften tilpasser seg andre samfunnsaktører og følger lover og bestemmelser.

Dette er jo egentlig noe vi alle tar for gitt, alle i dette landet skal følge lover og bestemmelser. Men jeg nevner likevel dette fordi jeg i økende grad har registrert negative oppslag om reindriften i media. Denne negative oppmerksomheten bidrar til å svekke reindriftens omdømme. Et negativt omdømme er uheldig for enhver nærings utvikling. I en situasjon hvor man arbeider for å etablere reinkjøttet som et unikt kvalitetsprodukt, vil effekten av gode markedskampanjer bli betydelig redusert når forbrukeren i samme avis får lese om rein som dør i gjerde på grunn av mangel på beite, eller om store interne konflikter i kampen om beitearealene.

Jeg er av den mening at mange av de konfliktene som i dag eksisterer på Finnmarksvidda er reintallsrelatert. Når vi er i mål med å få tilpasset reintallet til beitegrunnlaget, har jeg tro på at også konfliktene blir redusert. Dette er en av flere årsaker til at det haster med å få fastsatt bruksreglene. Innen 31.12 skal samtlige bruksregler være behandlet og godkjent av styringsorganene. Jeg både forutsetter og forventer at distriktene sammen med styringsorganene følger opp og forholder seg til denne fristen.

Noen opplever kanskje de grepene vi nå gjør som strenge. Men jeg mener det er riktig og viktig – fordi jeg vil reindriften alt vel. Derimot er jeg ikke like sikker på hva som er motivasjonen for dem som dreier debatten om sentrale reindriftspolitiske problemstillinger ut av sitt konstruktive spor. Her sikter jeg spesielt til et innlegg i en avis i Finnmark om at regjeringen angriper reindriftskvinnene. Innlegget, som har skapt en god del debatt, henviser til et intervju jeg hadde med NRK Sameradioen 27. april i år. I dette intervjuet uttalte jeg bl.a. at reintallet måtte reduseres i Finnmark, og at det i den forbindelse også er viktig å se på antall utøvere i reindriften. På direkte spørsmål fra NRK om staten skulle bestemme hvem som skulle være i reindriften, ga jeg klart uttrykk for at det var siidaandelsinnehaveren som ifølge reindriftsloven kunne bestemme hvem som skulle ha rein i siidaandelen og hvor mange rein, og at det ikke var planer om å endre denne bestemmelsen. Den vinklingen som mitt intervju fikk i nevnte avisinnlegg er merkelig, og en total avsporing i forhold til de viktige problemstillinger som det her er snakk om. For det er en realitet at etableringspresset mot næringen er veldig stort i deler av Finnmark, og at dette er en utfordring både i forhold til reintall og muligheten for å kunne drive reindrift som næring. I ettertid har jeg fått støtte fra flere aktive reindriftsutøvere der de bl.a. uttaler at dette er en debatt som det nå er på høy tid å ta. Jeg har derfor tro på at det er mulig å kunne gå inn i disse problemstillingene på en saklig og god måte. I den forbindelse vil jeg tillate meg å minne om at det er mulig å ha flere tanker i hodet samtidig. Konkret vil det i denne saken innebære at man vurderer antall utøvere i næringen, samtidig som man arbeider med å legge til rette for å styrke kvinnenes posisjon i reindriften.

Avslutningen på forhandlingene om Reindriftsavtalen 2011/2012 ble i år helt spesiell ved at NRL valgte å bryte forhandlingene. Jeg ble både overasket og skuffet over at NRL valgte å bryte forhandlingene på bakgrunn av uenighet omkring markedsregulerende tiltak. Imidlertid må vi nå se framover, og jeg ser det som positivt at partene ble enige om å praktisere de bestemmelser som følger av Stortingets endelige behandling av reindriftsoppgjøret som reindriftsavtale for 2011/2012, og gjennomføre normale prosedyrer m.h.t. forskrifter og øvrig oppfølging på dette grunnlag.

I forbindelse med arbeidet med den kommende landbruks- og matmeldingen er endringer i styring og forvaltning av reindriften blitt lansert. Den sentrale forvaltningen i Alta skal videreføres under navnet Statens reindriftsforvaltning. De seks områdekontorene overføres til fylkesmennene i de fem nordligste fylkene. Det tas også sikte på å få avviklet områdestyrene. Bakgrunnen for disse endringene er flere. Over en tidsperiode på 10 år er det gjennomført flere utredninger hvor bl.a. annet styring og forvaltning av reindriften har vært sentrale tema. Disse utredningene konkluderer med at det er behov for endringer. Endringene er også en naturlig konsekvens av ny reindriftslov. I ny lov overføres mer ansvar til næringen.

I møter med reindriften er rovviltforvaltningen et gjentakende tema. Tap av rein varierer mellom de ulike reinbeiteområdene til ulike årstider. Reindriftens tap til rovvilt er uakseptabelt høye. Utfordringen er at det finnes svært få tapsforebyggende tiltak som viser seg å være effektive for reindriften. Det beste og mest effektive tiltaket for å redusere tap i reindriften er å skille rein og rovvilt, særlig i de periodene reinen er mest sårbar. Det er derfor særlig viktig at rovviltnemdene tar hensyn til disse områdene når det utarbeides forvaltningsplaner i de ulike regionene. Stor og vedvarende avstand mellom omsøkt og erstattet rein skaper stor misnøye i næringen og bidrar til gjensidig mistillit, samt negative oppslag i media. Jeg ser derfor fram til behandlingen av forslaget til ny erstatningsordning.

Reindriften gjør Norge rikere. Reindriften er den sentrale samiske kulturbæreren – og er den viktigste årsaken til at samisk språk og kultur har kunnet overleve. Dette gjelder i særlig grad i det området vi nå befinner oss. For at reindriften også i framtiden skal forbli en sentral del av det materielle grunnlaget for samisk kultur, er det etter min vurdering viktig at reindriften oppfattes og forvaltes som en næring.

NRL er den sentrale premissleverandøren i forhold til regjeringens utforming av reindriftspolitikken. Vær bevisst den rollen! Vi kan ikke uten videre løse dagens utfordringer med gårdagens virkemidler. Det må hele tiden foretas justeringer, og vi må møte framtiden med en framtidsrettet politikk. Dette kan innebære en sterk medisin for mange av oss, men jeg tror dette på lengre sikt vil være det beste for å ivareta og utvikle reindriften som en produktiv og livskraftig næring.

Jeg ønsker dere lykke til med landsmøtet!