Innledning på møte mellom ministre og nordiske kontaktorganer (interesseorganisasjoner), torsdag 06.07.06, Royal Norlandia Hotell, Svolvær

Kjære nordiske venner og kollegaer:

For meg er levende bygder en helt sentral politisk målsetning.

Distriktspolitikk er svært viktig i den plattformen som vår Regjering er bygd på.

Det er fristende innledningsvis å slå fast verdien av å utvikle aktive og levende lokalsamfunn i hele landet:

• Våre samfunn er bygd opp på langsiktig forvaltning av naturressursene i våre land. For Norges del er det primært fisk, vannkraft, olje, skog- og jordbruk. Med utgangspunkt i disse ressursene er det bygd opp mange arbeidsplasser og betydelig verdiskaping i distriktene. Jeg er sikker på at forvaltning og utvikling med basis i disse ressursene, fortsatt vil gi avgjørende bidrag til en positiv samfunnsutvikling i de nordiske landene.
• Levende bygder kan tilby oppvekst- og levevilkår som er annerledes enn i byene. Det skal ikke idylliseres, men jeg mener at bygdene representerer en del viktige verdier som vi bør utvikle framover. Det handler om:
• • nærhet til dyr og natur,
  • identitet og røtter,
  • samhold og dugnadsånd, og
  • entrepenørskap.
• Spredt bosetting kan være en utfordring i forhold til ulike miljøspørsmål, særlig knyttet til transport. Samtidig er desentralisert verdiskaping og bosetting en bærekraftig modell for framtida i forhold til pressproblematikk, nedbygging av dyrka jord osv.

I Norden har vi fantastiske, naturgitte fortrinn knyttet til klima, geografi og topografi og de gode lysforholdene våre.

Vi har en natur som er relativt ren, vill og vakker opp mot nordområdene og Nordpolen.

• Vi har nordlyset og midnattsola,
• vi har kaldt og rent vann og alle sjøene som bryter landskapet,
• vi har områder med uberørt natur,
• vi har vakre kystlandskap (National Geographic kåret norske fjorder til verdens vakreste reisemål i 2004), spennende små kystsamfunn og verdifullt kulturlandskap,
• vi har god plass, skiftende vær, og vi har kontraster mellom innland og kyst.

Men vi har også utfordringer:

• Hvordan kan teknologi, kultur og økonomi til sammen styrke grunnlaget for arbeidsplasser og bosetting framover?
• Hvordan kan de nordiske kystsamfunn og bygder bli attraktive bosteder for kommende generasjoner?
• Hvordan lager vi en langsiktig politikk som fordeler ressursene mellom bygd og by på en god måte, og gir distriktene rammevilkår som stimulerer vekst og utvikling?

Mye av svaret ligger i de nye mulighetene for næringsutvikling:

• Både innenfor de tradisjonelle næringene, og
• i det å skape nye næringer bygd på lokale ressurser, det være seg på land eller i vann eller hos de menneskene som bor her.

Jeg skal si mer om disse mulighetene, men først vil jeg peke på noen av de viktigste utfordringene som næringslivet i distriktene står overfor.

Utfordringer landbruk
Det åpne jordbruksarealet trues fra to kanter:

• Gjengroing på grunn av færre beitedyr og at marginale jordbruksarealer går ut av drift. Det skyldes blant annet nedlegging av bruk.
• Nedbygging av dyrka mark (asfalt, hus):
• • Vi har et globalt ansvar for jordvern
  • På kort sikt er det ofte mest kostnadseffektivt å bygge ned den beste jorda. Men vi må ta ansvar for konsekvensene på lang sikt og sikre denne grunnleggende ressursen for matproduksjon.

Produksjonskostnadene er høye i deler av Norden sammenlignet med andre land, noe som skyldes et barskt klima med kort vekstsesong, lange avstander og en vanskelig topografi. I tillegg kommer lav befolkningstetthet, høye arbeidskostnader og småskala struktur på jordbruket. Dette gjør at flere land, og deler av land i Norden, har en relativt svak konkurranseevne i forhold til prisen på landbruksvarer internasjonalt. Det høye kostnadsnivået er også en betydelig utfordring når det gjelder å sikre bøndene et velferdsnivå og en inntektsutvikling som andre grupper.

En mer intensiv landbruksdrift i de mest sentrale områdene, kan være en utfordring for miljøet. Og selv om vi har hatt et mål om miljøvennlig produksjon og gradvis overgang til mer miljøvennlig drift, opplever vi forsuring av vassdrag og innslag av monokulturell drift, som i sin konsekvens er en utfordring i forhold til biodiversitet.

Utviklingen medfører også en rekke konflikter mellom lokal handlefrihet og storsamfunnets krav om fellesgoder:

• Konflikt mellom rovvilt og beitedyr. Bevaring av bjørn, ulv, jerv og gaupe bl.a. i henhold til internasjonale konvensjoner og overnasjonal styring, skaper konflikter mellom bygdefolk og myndigheter.
• Vernede områder: Vernerestriksjonene er ofte en trussel mot lokale næringstradisjoner og nye typer bruk. Samtidig kan vern også sees som en ressurs for næringsutvikling.
• Men det viktigste ”vernet” for framtida av sårbare og verdifulle naturressurser, vil uansett være å legge til rette for en forsvarlig og aktiv bruk hvor bærekraft og langsiktighet er overordnet. Det å bruke naturressursene på en klok måte, er den beste måten å ta vare på dem for framtida.

Fiskeri- og havbruksnæringen - utfordringer
Den norske Regjering stor vekt på næringens betydning for distrikts- og regionalpolitikken – som en sentral bidragsyter til økt verdiskaping lokalt. Slik er det også i de andre nordiske land.

Fiskeri- og havbruksnæringen opererer i et internasjonalt marked og er avhengig av gode internasjonale rammevilkår. Dette må likevel balanseres mot det faktum at De levende marine ressurser er fellesskapets eiendom og de skal forvaltes på en måte som gir størst mulig verdiskaping i lokalsamfunn langs kysten og i fjordene.

Det er derfor viktig at forvaltningen av fiskeri- og havbruksnæringen i Norden legger til rette for at marin sektor kan bidra til at det skapes flere arbeidsplasser og økt aktivitet langs kysten. Utfordringen ligger i å lykkes med dette samtidig som denne meget konkurranseutsatte næringen ikke får svekket, men helst styrket sin globale konkurransekraft.

I de senere år har imidlertid globaliseringen i tillegg nådd råvaremarkedet. Norsk fiskeforedlingsindustri må nå forholde seg til økt internasjonal konkurranse, også om lokalt fanget råstoff. Bedrifter i lavkostland, som Kina og de baltiske stater, kjøper norsk råstoff og produserer og tilbyr forbrukerklare produkter til våre kjernemarkeder.

Jeg vi benytte anledningen til å ta opp en sak som er av den største betydning for utviklingen av de nordiske kystsamfunn. Det gjelder et stadig mer omfattende ulovlig fiske. Omfanget for Norges vedkommende anslås til godt over 100 000 tonn årlig. Hele 137 000 tonn i 2005, til en førstehåndsverdi av hele 1,5 milliarder norske kroner.

Men dette er ikke bare en utfordring for Norge. Island er sterkt berørt av tyvfisket av rødfisk på Reykjanesryggen. Dette anslås å utgjøre omtrent 30 000 tonn årlig.

I et kortsiktig, og ikke minst i et langsiktig perspektiv, er slikt fiske tyveri fra de som fisker legalt og fra de kystsamfunn som er særlig er avhengig av fisket og av foredlingsindustrien.

Tiltak som bidrar til å redusere, og helst eliminere slikt ulovlig fiske vil med andre ord være et verdifullt bidrag til å trygge fremtidig virksomhet både i flåten og i landbasert foredlingsindustri.

Den norske regjering ser denne ulovlige og omfattende virksomheten som en trussel mot fremtidig næringsutvikling og verdiskaping i Nordens og nordområdenes kyst- og fjordsamfunn. Det er derfor bevilget store beløp i 2006 og forslagsvis også for 2007 til styrket ressurskontroll og oppfølging. Det satses på å utvikle et nært samarbeid med russiske myndigheter og på et samarbeid med EU-kommisjonen og myndighetene i de aktuelle EU-land.

WTO-forhandlinger
Det er nesten umulig å snakke om utfordringene for distriktene, uten å nevne de pågående WTO-forhandlingene.

I min tid som minister, har jeg brukt mye tid på disse forhandlingene.

Det er vel kjent at ministermøtet i Geneve i helgen, endte uten konkrete resultater. Likevel er det ingen grunn til å snakke om sammenbrudd i forhandlingene, for det er ingen land eller grupper av land som har sagt at de gir opp. Tvert imot – i Geneve var alle svært opptatt av å få prosessen til å gå videre.

Men det begynner å haste. Derfor ble det både fra EU og G10 sin side understreket at generaldirektør Lamy svært raskt må gå i gang med intensive og brede konsultasjoner med medlemslandene.

I forrige forhandlingsrunde, Uruguay-runden, tilhørte vi en felles gruppe; den nordiske gruppa. Det har vi ikke nå. I denne runden tilhører våre land ulike grupperinger i WTO.

Det er ingen tvil om at en kommende WTO-avtale vil påvirke utviklingen av distriktene i vesentlig grad.

For Norges del er det helt avgjørende at vi får en avtale som gir rom for et aktivt landbruk i hele landet, samtidig som eksportmulighetene for fisk og sjømat må sikres.

Vi mener det ikke vil være mulig å nå våre målsetninger i landbruks- og distriktspolitikken, uten løsninger som gir nok handlingsrom. Resultatet på markedsadgang er helt avgjørende, og da er det viktigste for Norge å:

• Unngå tolltak
• Få et tilstrekkelig antall sensitive produkter
• Reduksjonsforpliktelser og kvoteøkninger for sensitive varer.

Hvordan skal vi revitalisere og modernisere landsbygda?
Det er et stort spørsmål, og vi fra de nordiske landene kan nok ha forskjellige svar.

For meg er det helt avgjørende å ha en bred inngang til landbruks- og distriktspolitikken som ivaretar landbrukets multifunksjonelle rolle som bosetter, landskapspleier, leverandør av trygg mat, osv

Dersom målet med politikken kun skal være å levere billige matvarer, vil ikke landbruket ha tilstrekkelig legitimitet i samfunnet. Legitimiteten til næringa og til politikken, er basert på at landbruket leverer:

• Trygg mat
• Levende bygder
• Kulturlandskap

Med dette som utgangspunkt, sier det seg selv at vi må ha en politikk som sikrer miljøvennlige produksjonsformer, varierte bruksstørrelser og en desentralisert matproduksjon.

Derfor ønsker vi å legge til rette for en utvikling av familiejordbruket, hvor en ikke ensidig heier fram de veldig store og kostnadseffektive, eller de små, spesialiserte nisjeprodusentene. De aller fleste befinner seg mellom disse ytterpunktene, og skal vi lykkes i å levere mer enn bare billig mat og spesialiteter, må det stimuleres til vekst og utvikling i bredden.

Ved å gi handlingsrom for utøverne i de tradisjonelle næringene, skapes også det beste utgangspunktet for nyskaping med utgangspunkt i landbrukets-, kystens og bygdas ressurser. Aktiviteten i de tradisjonelle primærnæringene er selve motoren i verdiskapinga i svært mange bygder, og næringsutvikling må derfor ha det som utgangspunkt.

Da er det helt sentralt å fokusere på:

en politikk som fremmer lokale konkurransefortrinn og den særegne sosiale, kulturelle og økonomiske kompetansen som finnes i de nordiske kyst- og bygdesamfunn.

Jeg ønsker samarbeid om dette med mine nordiske kolleger.

I bygdene finnes de praktiske erfaringene, der finnes ideene og der finnes de menneskene som skal tilby grønn omsorg, utvikle grønt reiseliv eller produsere grønn energi i framtida.

Dette er ofte såkalt "taus" kunnskap, overlevert gjennom generasjoner. Denne folkekunnskapen, sammen med forskningsbasert kompetanse fra mange fagdisipliner, vil etter min mening være en nøkkel til lokal og regional verdiskapning.

Samtidig må vi legge til rette for en generell distriktspolitikk som bidrar til å gi lokalsamfunn og kommuner ressurser til utviklingsarbeid, og sette dem i stand til å legge til rette for nyskaping og entrepenørskap. I en slik sammenheng er f.eks kommunenes økonomi av stor betydning.

Grønt reiseliv
Måten vi produserer maten på, med et aktivt kystfiske og et aktivt jordbruk høyt til fjells og langt mot nord, gir muligheter innenfor reiselivet som vi bare har sett starten på. Når kulturlandskapet kombineres med lokal matkultur, og spennende opplevelser i naturen, blir dette et produkt, en vare å selge”, som retter seg mot nye og svært betalingsvillige kundegrupper i en sektor som har stort potensial framover.

Det er ikke uten grunn at Reiselivsnæringa i Norge har blitt en av de viktigste frontkjemperne for å opprettholde kulturlandskapet og et aktivt og desentralisert landbruk.

Innenfor grønt reiseliv kombineres reisemålet (eller destinasjonen) med:

• lokal mat
• historiene bak maten
• landskapet,
• den lokale kultur og egenart,
• og gjør akkurat dette stedet en reise verdt.

Mulighetene får vi gjennom å kombinere de kollektive fellesgodene (naturlandskap, lokal kultur) med produkter fra private aktører (mat). Da oppstår et nytt produkt som har en større verdi enn om kulturlandskap og mat ble markedsført hver for seg.

Vi har fra norsk side hatt gleden av å lede forprosjektet Ny Nordisk Mat, og jeg er svært glad for at det nå ser ut til å gå i retning av et flerårig program.

Dette kan bli et viktig tiltak for å løfte lokal matkultur og ikke minst økt matglede, opp som et felles, offensivt område i vårt strategiske arbeid på næringsutvikling.

Miljøvennlig energi
Et annet område med stort potensiale, og hvor basisen blant annet er ressursene i jord- og skogbruk, er produksjon av grønn energi.

Jeg mener at en skikkelig satsing på fornybare energikilder, er svært framtidsrettet fordi:

Vi trenger stadig mer energi for å utvikle velferdssamfunnet i framtida. Sikkerhet for framtidige energiforsyninger, står svært høyt på den politiske dagsorden i mange deler av verden i dag.

• Det kan gi mange arbeidsplasser på bygdene
• Det kan gi stor miljøgevinst fordi dette etter hvert vil erstatte olje og kjernekraft
• Det kan gi landbruket nye bein å stå på og kan gi viktige bidrag til økt verdiskaping bygd på gårdens ressurser
• Det kan bidra til å opprettholde kulturlandskapet ved å hindre gjengroing.

Samlet sett har vi i Norden store muligheter for å framstå som foregangsland når det gjelder miljøvennlig energiproduksjon:

• Sverige og Finland med sine enorme muligheter innenfor skogbasert bioenergi
• Danmark med sin vindkraft
• Norge og Island med vannbasert energiproduksjon, og for Norges del også etter hvert en betydelig satsing på bioenergi.

Norden er allerede en stormakt i internasjonal sammenheng når det gjelder fornybar energi. I Norden bidrar fornybare energikilder til omtrent 30% av energiforbruket, mens det bare utgjør ca 5% i gjennomsnitt for i-land generelt.

Jeg mener at Norden skal ha en lederrolle i internasjonal sammenheng når det gjelder utviklingen av miljøvennlige energiformer. Og jeg håper og tror at vi på dette ministermøtet kan ta et viktig steg på veien som vil gi Norden en plass i førersetet på dette området i verdenssammenheng. Det er kanskje ingen regioner som har bedre forutsetninger enn oss. Og det kan, hvis VI vil, gi næringsivet i vår region konkurransefortrinn hvis varer produsert i Norden kan forbindes med miljøvennlige energiformer.

Bioenergi spesielt betyr lovende muligheter; særlig når det gjelder oppvarming. Men det er nødvendig med ny teknologi for å gjøre bruken av bioenergi mer kostnadseffektiv; - beregninger viser at det er mulig og mer enn doble forsyning og bruk av biomasse.

Sunt og godt
For at kyst- og bygdesamfunn skal være attraktive som livsmiljø i de ulike livsfaser, er det viktig å fremheve helse og sunn livsstil . Norden er kjent for dette. Men vi er ikke alltid like flinke til å markedsføre dette.

Et sunt samfunn høres kjedelig ut for oss alminnelige folk. Vi kan få negative assosiasjoner til bedrevitere som vifter med pekefingeren og vil at vi skal spise mager, kjedelig mat og sykle og løpe døgnet rundt for å bli tynne og sunne, og spare samfunnet for mange penger.

Men et sunt samfunn handler om atskillig mer! Det handler for eksempel også om matglede og rammen om måltidene.

I WHO, verdens helseorganisasjons Globale strategi for kosthold, fysisk aktivitet og helse fra 2004 er det klare utfordringer til mat-, og fiskeri- og landbrukspolitikken. Det pekes på betydningen av å frem flere ernæringsriktige produkter som folk vil ha. Forbrukerne ønsker mer helsegunstige matvarer, for eksempel bedre tilgang på spennende, ferske grønnsaker eller mulighet for å kjøpe ferdigmat med mer fiber og mindre sukker. Det er et forbrukerkrav som både vi og næringene må lytte til.

Vi skal senere i dag behandle den Nordiske handlingsplanen for kosthold og fysisk aktivitet, som sier at et aktivt lokalsamfunn er viktig for å oppnå mange av målene i planen. Dette er spesielt viktig siden vi i Norden har tradisjon for sterke lokale myndigheter, og det er derfor naturlig å involvere lokale krefter. I denne sammenheng ønsker jeg også å understreke det viktige arbeidet som de frivillige organisasjonene gjør rundt om i hele Norden.

Det er viktig å få fram relevant, nøytral og uavhengig kunnskap om kosthold og fysisk aktivitet. Kunnskapen om trygg og sunn mat må formidles til forbruker på en åpen og troverdig måte. For å oppnå troverdighet er det avgjørende at matmyndighetene opptrer objektivt, uavhengig og baserer seg på strengt vitenskapelig kunnskap.

I de internasjonale matvaremarkedene er det mange aktører som er ute for å påvirke konsumentene, ut fra høyst ulike interesser. Vi må derfor arbeide kontinuerlig med å gi bred informasjon om mat, ikke minst gjelder det fisk og sjømat.

Avslutning
Distriktene og bygdene må kontinuerlig utvikles og forandres. Samtidig har hver bygd og hvert sted sin identitet og preg som er skapt gjennom generasjoner og som gjør denne bygda unikt. Dette særpreget er igjen den viktigste kilden for vekst og utvikling.

Knut Hamsun, som hadde mye av sin oppvekst og ungdomstid her i regionen sa at ting må forandres, ellers "går alt over i sement", for å sitere.

Vi skal ha en grundig diskusjon om hvilke forandringer som bør gjøres og hvordan vi i Norden kan samarbeide om å utvikle de levende bygdene for framtida.

Jeg ser fram til diskusjonene. Takk for oppmerksomheten!