Ot.prp. nr. 79 (2002-2003)

Om lov om konsesjon ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) mv.

6.3 Høringsinnspill

6.3.1 Ubebygde enkeltomter

Departementets første forslag gjaldt enkelttomter til bolig- eller fritidshus som ligger i områder som i kommuneplan, reguleringsplan eller bebyggelsesplan etter plan- og bygningsloven er utlagt til byggeområde, og hvor tomteinndeling er foretatt eller godkjent av bygningsmyndighetene. Endringsforslaget innebar at betingelsen i gjeldende lov om at erververen eller hans nærmeste familie ikke kan eie tomt fra før, skulle oppheves. Samtidig foreslo en at konsesjonsfriheten ble gjort betinget av at tomta bebygges innen 5 år.

Departementet mottok totalt 129 innspill i tilknytning til disse forslagene. Innspillene kom fra 6 fylkesmenn, 7 fylkeslandbrukstyrer, 107 kommuner og 8 organisasjoner (Den norske advokatforening, Direktoratet for naturforvaltning, Huseiernes Landsforbund, Konkurransetilsynet, Norges Eiendomsmeglerforbund, Norges Skogeierforbund, NORSKOG og Statens landbruksforvaltning).

De fleste høringsinnstansene slutter seg til forslagene, og til departementets begrunnelse for dem. 5 fylkesmenn, 3 fylkeslandbruksstyrer, 92 kommuner og alle de 6 organisasjonene som uttrykkelig har omtalt spørsmålet, tilrår opphevelse av betingelsen om at erververen m.fl. ikke kan eie tomt fra før. 4 fylkesmenn, 75 kommuner og 4 organisasjoner (Norges Eiendomsmeglerforbund, Norges Skogeierforbund, NORSKOG, og Statens landbruksforvaltning) er enige i at det innføres en betingelse om at tomta må bebygges innen 5 år. Fredrikstad kommune uttaler:

«Bestemmelsen om ubebygde enkelttomter inntil ett dekar og betingelse av at tomta bebygges innen 5 år er en god løsning ved å forenkle og samtidig medvirke til bedret arealutnyttelse.»

Gausdal kommune uttaler:

«Vi mener forslag 2 og 3 er fornuftige lovendringer. Disse endringene har vi etterspurt i flere år her i Gausdal. I det siste har vi også praktisert bruk av vilkår for erverv av tomter utover nr 1 om bygging av hytte (gjelder regulerte hyttefelt) innen et gitt antall år. Noen hytteeiere i regulerte hyttefelt ønsker å kjøpe opp tomtene omkring si ega hyttetomt for å få større fritidsareal og samtidig slippe å få naboene for nært innpå seg. Dette søker vi å unngå, fordi det gir en svak utnyttelse av regulerte hytteområder og dermed utbyggingspress på omkringliggende LNF-områder. Noen tomteoppkjøpere vil imidlertid spekulere i å bygge et lite anneks, garasje eller endog lekestue som svar på vilkåret om bebygging. Så vi tror det må presiseres i lovteksten at det skal bygges boligeller hyttei regulerte hhv bolig- eller hytteområder.»

4 kommuner frarår opphevelse av betingelsen om at erververen m.fl. ikke kan eie tomt fra før. En av disse er Elverum kommune som uttaler:

«I dag er det en del konsesjonssøknader som følge av at personer vil kjøpe ny tomt før de selger eksisterende eiendom. Dette utløser konsesjonsplikt fordi dagens lov ikke tillater å eie tomt nr. 2 uten konsesjon. I slike saker oppfattes dagens lov som uheldig. Lovforslaget innebærer at en person kan kjøpe så mange tomter en vil uten konsesjon. Det er foreslått som vilkår at tomta må bebygges innen 5 år. Det er bra at det kommer et byggekrav. Det er imidlertid usikkert om det er riktig og fornuftig å ikke ha begrensninger på oppkjøp av boligtomter. Dette kan for eksempel medføre at en person kjøper 10 tomter for deretter å sammenføye tomtene til en (et gnr. og et bnr.) for å bygge et hus. Dette vil i så fall være sløsing med arealer og være i strid med rikspolitiske retningslinjer mht. areal. Delingsloven og plan- og bygningsloven har imidlertid i dag lovhjemler, hhv. § 22 og § 63, som skal hindre uheldige tomter/sammenføyninger. Konklusjon - en er i utgangspunktet noe kritisk til lovendringen som følge av uheldige konsekvenser denne kan få ved oppsamling av tomter i forhold til arealøkonomisering, fordi det i ettertid kanskje kan være vanskelig å benytte delingsloven/plan- og bygningsloven for å løse evt. problemer.»

15 kommuner frarår en betingelse om at tomta skal bebygges innen 5 år. Det samme gjør Den norske advokatforening, Direktoratet for naturforvaltning og Konkurransetilsynet. Den norske advokatforening gir uttrykk for at byggefristen vil reise vanskelige tolknings- og håndhevingsspørsmål. De mener det må gå klarere fram hva som ligger i bebyggelseskravet, og at dette må innarbeides i lovtekst, forarbeider og rundskriv. Konkurransetilsynet peker på at betingelsen begrenser omsetteligheten av de aktuelle eiendommene, og dermed begrenser muligheten for en effektiv utnytting av arealene.

Noen kommuner har gitt særlige kommentarer til 5-årsfristen som er foreslått. Enkelte kommuner mener at denne fristen bør være mer fleksibel, for eksempel at tomtene bør være byggeklare, mens andre mener fristen bør kunne forkortes. 9 kommuner mener at fristen bør være kortere. 3 år, eller 2 år, nevnes i den forbindelse.

Departementets andre forslag gjaldt enkelttomter til bolig- eller fritidshus som ligger i områder som ikke faller inn under forslaget ovenfor. I slike tilfeller foreslo departementet at gjeldende arealgrense skulle reduseres fra 2 til 1 dekar. De to betingelsene som er omtalt ovenfor om opphevelse av slektskapsbestemmelsen og om innføring av en byggefrist på 5 år, er like i departementets forslag. Betingelsene kommenteres derfor ikke særskilt her.

Departementet mottok 121 innspill som gjaldt dette forslaget. Innspillene kom fra Finansdepartementet, 2 fylkesmenn 8 fylkeslandbruksstyrer, 104 kommuner og 6 organisasjoner (Huseiernes Landsforbund, Konkurransetilsynet, Norges Eiendomsmeglerforbund, Norges Skogeierforbund, NORSKOG og Statens landbruksforvaltning).

Fylkesmannen i Nordland, fylkeslandbruksstyrene i Oslo, Akershus, Rogaland, Sogn og Fjordane og 63 kommuner, tilrår en reduksjon av arealgrensen. Disse slutter seg i hovedsak til departementets begrunnelse for forslaget. Noen viser dessuten til at dette er i samsvar med endringen av lovens formålsbestemmelse, jf. at hensynet til miljøet uttrykkelig nevnes.

Finansdepartementet, Fylkesmannen i Møre og Romsdal, fylkeslandbruksstyrene i Oppland, Aust-Agder og Troms, 40 kommuner og alle organisasjonene, frarår forslaget til reduksjon av arealgrense. Noen gir uttrykk for at det ikke foreligger konkret behov for å redusere arealgrensen fordi spørsmålet om tomtestørrelse er avgjort ved behandlingen etter jordloven og plan- og bygningsloven. Huseiernes Landsforbund og Norges Eiendomsmeglerforbund viser til at grensen bør økes i retning av 3 dekar snarere enn at den bør reduseres. Hægebostad kommune på sin side foreslår at arealgrensen settes til 10 dekar.

Enkelte kommuner mener at forslaget bør gjennomføres for fritidstomter, men ikke ved erverv av boligtomter. Dette går fram av fellesuttalelsen fra kommunene Askvoll, Fjaler, Gulen, Hyllestad og Solund, og det er også påpekt fra Seljord kommune.

Noen kommuner gir uttrykk for at forslaget vil føre til en økning i saksmengden. Ringsaker kommune har anslått at det i deres kommune vil gjelde for ca. 13 nye saker årlig.

6.3.2 Andre ubebygde arealer

Som det framgår ovenfor foreslo departementet at erverv av andre ubebygde eiendommer som ligger i område som i reguleringsplan er regulert til annet enn landbruksområde, skal kunne skje uten konsesjon. Slik konsesjonsfrihet burde etter departementets forslag være betinget av at erververen ikke foretar bruksendring i strid med planen.

Departementet har samlet mottatt 99 uttalelser som gjelder dette forslaget. Uttalelsene kommer fra 4 fylkesmenn, 7 fylkeslandbruksstyrer, 86 kommuner og 2 organisasjoner (NORSKOG og Statens landbruksforvaltning).

Fylkeslandbruksstyrene i Aust-Agder, Rogaland og Sogn og Fjordane tilrår konsesjonsfrihet som beskrevet i forslaget. Det samme gjør 69 kommuner. Fylkeslandbruksstyret i Hordaland mener det ikke er behov for konsesjonsbehandling ved erverv av slike eiendommer. Også Statens landbruksforvaltning gir uttrykk for at konsesjonsfriheten bør utvides i forhold til forslaget, og uttaler:

«I henhold til forslaget skal alt areal som i reguleringsplan etter pbl. § 25 er avsatt til annet enn landbruk, kunne erverves konsesjonsfritt. Foreligger det bare kommuneplan, er det bare areal som er lagt ut til byggeområde som skal kunne erverves konsesjonsfritt.

Statens landbruksforvaltning antar at når et område i kommuneplan er lagt ut til annet enn landbruk, har det formodningen mot seg at det ved rullering av planen vil bli aktuelt å tilbakeføre arealet til landbruk. Statens landbruksforvaltning mener derfor i utgangspunktet at landbrukets interesser vil bli tilstrekkelig ivaretatt om konsesjonsfriheten også knyttes til alt som i kommuneplan er lagt ut til annet enn landbruk. Dette vil videre føre til en forenkling av regelverket og gjøre det lettere tilgjengelig.

En kan videre ikke se at det er noe stort behov for kontroll med erverv av arealer som i henhold til plan- og bygningsloven § 20-4 er lagt ut til annet enn landbruk. Som departementet selv sier, vil det i hovedsak være stat eller kommune som vil være kjøpere til slikt areal, eventuelt med unntak for områder avsatt til råstoffutvinning.»

Fylkesmannen i Oppland frarår forslaget, og viser til at det finnes eksempler på at et områe går tilbake til landbruksformål. Også 6 kommuner frarår forslaget. Det vises til at priskontrollen har en prisdempende effekt ved erverv av utbyggingsareal i pressområder. Elverum kommune mener at byggeområder utlagt i arealplanen bør utløse konsesjonsbehandling. Kommunen uttaler:

«Dersom slike arealer er konsesjonsfrie kan enkelte samle opp arealer og derved kanskje være med på å hindre en ønsket utvikling sett fra det offentliges side.»

56 kommuner gir eksplisitt uttrykk for at konsesjonsfriheten bør være betinget av at erververen ikke skal bruke eiendommen i strid med planen. Porsgrunn kommune uttaler:

«Betingelsene om at konsesjonsfrihet skal være betinget av at det ikke foretas bruksendring i strid med gjeldende plangrunnlag støttes da dette synes å kunne styrke kommunens styringsmulighet for at arealbruken blir i samsvar med vedtatt plan.»

Miljøverndepartementet og fylkeslandbruksstyrene i Oslo og Akershus mener på sin side at det ikke er behov for å koble konsesjonsfriheten til plan. 9 kommuner gir uttrykk for at det er uheldig å koble mellom konsesjonsfrihet og plan. Det er vist til at planene ikke alltid er tiltrekkelig oppdaterte, at ulovlig bruksendring bør følges opp etter plan- og bygningsloven, ikke konsesjonsloven, at spørsmålet om ulovlig bruksendring kan oppstå lenge etter at ervervet er skjedd, og at koblingen kan føre til vanskelige kontrollspørsmål. Miljøverndepartementet uttaler:

«I utgangspunktet legger Miljøverndepartementet til grunn at pbl og konsesjonsloven er likestilte lover, det vil si at begge gjelder side ved side. I forslaget til ny lov innføres det i flere tilfeller en betingelse om at konsesjonsfriheten i et gitt tilfelle er betinget av at erverver ikke foretar bruksendring i strid med plan. Dersom betingelsen ikke overholdes må erverver søke konsesjon, jf. ny § 13. Denne koblingen tilsier at det er behov for å klargjøre forholdet mellom pbls regler om bruksendring/dispensasjon fra arealplan og konsesjonslovens regler om «konsesjonsbehandling ved overtredelse av arealbruksbetingelsene». Det er uklart om Landbruksdepartementet legger til grunn at konsesjonsmyndigheten skal kunne gi konsesjon i strid med gjeldende arealplan. Vi stiller og spørsmål ved om det er hensiktsmessig at konsesjonsmyndigheten skal vurdere en bruksendring som ikke lovlig og deretter gi konsesjon, og at planmyndigheter deretter foretar den samme vurdering eventuelt med annet resultat.»

Departementet uttaler videre:

«Det er uklart for oss hvordan konsesjonsloven gjennom nevnte bestemmelser sikrer dette utover den styring man allerede har gjennom plan- og bygningsloven. Den eneste konsekvensen som vi kan se av denne arealbruksbetingelsen er at konsesjon kanbli gitt i strid med plan. Deretter må erververen søke planmyndigheten om dispensasjon fra plan eller omregulering for at slik bruk skal være lovlig. På denne bakgrunn kan ikke Miljøverndepartementet se at nevnte betingelse gir noen styring ut over det pbl allerede gir, og anbefaler at betingelsen tas ut.»

6.3.3 Bebygd eiendom

Departementet foreslo at arealgrensen for konsesjonsfritt erverv skulle heves fra 20 dekar til 100 dekar hvorav ikke mer enn 20 dekar kunne utgjøre fulldyrka mark.

Departementet har totalt mottatt 160 uttalelser om dette forslaget, og høringsinstansene har gitt uttrykk for svært ulike meninger.

Høringsinstanser som tilrår endringen

Miljøverndepartementet, Fylkesmennene i Oslo og Akershus og i Hedmark tilrår forslaget om å heve arealgrensene. Det samme gjør Fylkeslandbruksstyrene i Hordaland, Sør-Trøndelag og Troms. 36 kommuner slutter seg til forslaget. Enkelte av dem uttaler at de aksepterer forslaget, men at de for egen del ser seg nødt til å vurdere nedsatt konsesjonsgrense. Fylkesmannen i Hedmark uttaler:

«Det er på det rene at det er samfunnsmessig ønskelig å bruke forskjellige virkemidler (juridiske og økonomiske) overfor små og større landbrukseiendommer. For de små landbrukseiendommene er det bosettingsfunksjonen som er det sentrale og utformingen av virkemidler bør gjenspeile dette. Større landbrukseiendommer har både en bosettings- og næringsmessig funksjon for samfunnet.

Hvorvidt en heving av arealgrensen for bebygd eiendom vil føre til større omsetning av eiendommer under konsesjonsgrensen er usikkert. Vårt inntrykk er at endringen i arealgrensen i 2001 har ført til et visst oppsving i markedet - spesielt i tettstedsnære områder. Men en vil trenge noe mer tid før en kan trekke klare konklusjoner. Ut fra eiendomsstrukturen og samfunnsutviklinga i Hedmark slutter fylkesmannen seg til regjeringas forslag.....»

Av de 12 organisasjonene som har gitt kommentarer til forslaget, er det 6 organisasjoner (Bygdalista i Gausdal, Huseiernes Landsforbund, Konkurransetilsynet, Norges Eiendomsmeglerforbund, Norges Skogeierforbund og NORSKOG) som tilrår at endringen gjennomføres. Den norske advokatforening synes også å slutte seg til forslaget, idet foreningen reiser spørsmål ved om forslaget går langt nok. Flere av disse organisasjonene gir uttrykk for at arealgrensen bør heves ytterligere. Norges Skogeierforbund viser imidlertid til at det er ønskelig å hente erfaringer fra fjorårets endringer før det foreslås ytterligere endringer.

Høringsinstanser som frarår endringen

5 fylkesmenn, fylkesmennene i Oppland, Vestfold, Vest-Agder, Møre og Romsdal og Nordland, frarår forslaget. Det samme gjør 10 fylkeslandbruksstyrer (fylkeslandbruksstyrene i Oslo, Akershus, Hedmark, Oppland, Vestfold, Aust-Agder, Rogaland, Sogn og Fjordane og Finnmark), og 79 kommuner. Uttalelsene hviler på ulike, og i mange tilfeller sammensatte begrunnelser.

Andre arealgrenser

Noen av kommunene mener at arealgrensen bør endres, men til andre nivåer enn forslaget. Andre kommuner, totalt 32 av dem som frarår forslaget, mener, som Fylkeslandbruksstyret i Hedmark, at dagens arealgrense bør utprøves før en eventuelt vurderer å heve grensen på nytt.

Bosettingshensynet

En rekke høringsinstanser uttaler at de ikke har noen tro på at konsesjonsfrihet fører til økt bosetting. De legger til grunn at eiendommene vil bli omsatt til fritidsformål. Osen kommune uttaler:

«Tanken bak denne endringen som bygger på et ønske om hyppigere omsetning av landbrukseiendommer i distriktene for blant annet å sikre bosetting i et lengre perspektiv er god. Det er derimot grunn til å stille spørsmål om dette virkemiddelet gir de resultater som en ønsker å oppnå, spesielt i de mer næringsfattige strøk. Etter vår oppfatning innebærer konsesjonsfrie salg en langt større risiko for omdisponering av bolighus til fritidsboliger. Dette med bakgrunn i at en slipper løs markedskreftene, som igjen resulterer i at de mest kapitalsterke personene får et trumf kort i forbindelse med omsetningen. En har da liten kontroll på om eiendommen blir brukt som helårsbolig eller fritidsbolig i framtiden. Det er derimot grunn til å forvente at en større del av de små landbrukseiendommene blir kjøpt til fritidsformål, spesielt i de kommunene hvor næringsgrunnlaget og tjenestetilbudet er svakt. Dette er ikke heldig og heller ikke ønskelig når en har som målsetting å opprettholde bosettinga i kommunen.»

Gausdal kommune kommentere dette slik:

«En negativ konsekvens vi ser med lovforslaget er at eiendommene nå kan annonseres ut som «fritidseiendommer, uten boplikt og konsesjonsplikt» ved salg. Både selger og megler ønsker primært best mulig fortjeneste ved salget og vil da erfaringsmessig forsøke å selge eiendommen på fritidseiendomsmarkedet. Boplikt oppfattes som en heftelse som i realiteten setter eiendommene ned i verdi. Pengesterke fritidseiendomskjøpere vil dermed kunne melde sin interesse, og folk som er ute etter å bosette seg i Gausdal vil neppe nå opp i budrunden.»

En rekke kommuner uttaler at de vil vurdere nedsatt konsesjonsgrense i sin kommune dersom forslaget til ny arealgrense vedtas. Andre kommuner gir uttrykk for at konsesjonsfriheten bør gjøres betinget av bo- og/eller driveplikt. Gausdal kommune uttaler:

«En konsekvens av dette forslaget tror vi vil bli at svært mange distriktskommuner vil søke om å få innføre forskrift om 0-konsesjon i hele kommunen, for å få styring med disse eiendommene som før. Denne utviklingen såg vi tendenser til allerede ved innføringa av 20 daa konsesjonsfri grense i mai 2001........Hvis det er et sterkt ønske om å oppnå mindre saksbehandling i disse konsesjonssakene - bør konsesjonsfriheten under forslag 5 være betinget av at kjøperen bosetter seg på eiendommen innen 1 år og bor der sammenhengende i 5 år. Dvs ordinær boplikt. Dette kan organiseres på samme måte som i områder med 0-konsesjon ved at kjøperen krysser av på et egenerklæringskjema at han skal bo på eiendommen. En slik rasjonalisering vil antakelig få små negative konsekvenser for bygdenorge. Er kjøperen ikke interessert i å bo på eiendommen må han søke om konsesjon slik som i dag.»

En rekke av høringsinstansene mener at konsekvensene av dagens arealgrense må avklares før en eventuelt vurderer en annen grense.

Heller ikke Norges Bondelag eller Norsk Bonde- og Småbrukarlag har tro på at forslaget vil føre til økt bosetting i distriktene. De viser til at forslaget først og fremst vil føre til prisstigning ved omsetning av eiendommer under den nye konsesjonsgrensen.

Hensynet til landbruksinteressene, herunder bruksrasjonalisering

Flere av fylkeslandbruksstyrene og kommunene peker på at en endring i samsvar med forslaget innebærer at små bruk tas ut av rasjonaliseringsmarkedet. Fylkeslandbruksstyret i Hedmark uttaler om dette:

«Det hadde vært ønskelig å skaffe seg litt mer kunnskap og erfaring fra de endringer som ble gjort i regelverket i 2001 før de endres på nytt. Forholdet til de aktive brukerne av landbrukseiendommer burde vært belyst noe mer. Jfr. behandlingen av konsesjonssaker med tilleggsjord der det opprettes relativt store driftsavstander. Fylkeslandbruksstyret er av den oppfatning at liberaliseringen av omsetningen av landbrukseiendommer ikke gagner hensynet til den langsiktige ressursforvaltningen. Det er ønskelig at landbruksarealene holdes i hevd og eies av aktive bønder. De foreslåtte endringer vil føre til at mindre bruk blir tatt ut av rasjonaliseringsmarkedet. I dag utgjør disse en vesentlig del av markedet.»

Fylkesmannen i Vest-Agder antar at endringen vil føre til økning av søknader om delingssamtykke hvor formålet er å redusere arealet slik at eiendommen blir konsesjonsfri. Fylkesmannen spør:

«Vil det være mulig å nekte fradeling når dette vil bli resultatet? Et slikt resultat er ikke nødvendigvis galt, men når eiendommen ligger i et viktig landbruksområde kan resultatet ofte bli som nevnt i forrige punkt - en fragmentering av jordbruksområdene.»

Hensynet til naturvern- og friluftsinteresser.

Direktoratet for naturforvaltning etterlyser en drøfting av konseskvensene av en heving av arealgrensen i forhold til naturvern- og friluftsinteresser. Direktoratet mener at de samlede konsekvensene av alle forslagene om reduksjon av konsesjonspliktens omfang, fører til at en svekker konsesjonslovens mulighet for å ivareta hensynet til allmenne naturvern- og friluftsinteresser. Direktoratet uttaler:

«En følge av at man reduserer antallet eiendommer som blir konsesjonspliktig er at man også reduserer antallet eiendommer hvor det offentlige får anledning til å vurdere behovet for å sette vilkår for konsesjon med sikte på å fremme lovens formål. Sist gang konsesjonsgrensen ble hevet fikk direktoratet tilbakemeldinger fra kommuner som viser at endringen den gang fikk et noe uheldig utslag. Direktoratet vil derfor anbefale at man nå gjennomfører en undersøkelse før en ytterligere heving av konsesjonsgrensen gjennomføres.

En arealgrense på 100 dekar vil i realiteten bety at alle bebygde eiendommer i det sentrale strøk langs Oslofjorden og Sørlandskysten i framtiden vil kunne omsettes konsesjonsfritt. Erfaringsmessig er samtlige av de eiendommer som blir omsatt i dette området bebygde. Når man sammenholder dette med at det nettopp er i dette området hvor presset mot de interesser direktoratet forvalter også er størst, er det klart at forslaget til ny konsesjonslov med de grenser for konsesjonsfrihet som er lagt inn, vil være et vesentlig tilbakeslag for de interesser direktoratet er satt til å forvalte.»

Friluftsrådenes Landsforbund har tilsvarende kommentar. De uttaler:

«I praksis vil dette (endringen) bety at nær sagt alle bebygde eiendommer i 100-meters beltet langs Oslofjorden og langs Sørlandskysten kan selges konsesjonsfritt. Tatt i betraktning at dette er et pressområde og arealer det på nasjonalt plan satses mye på for å bedre allmennhetens tilgang til, er lovendringsforslaget beklagelig.

Endringsforslaget harmonerer også dårlig med konsesjonslovens formål (§ 1), nemlig at naturvern- og friluftsinteresser skal tilgodeses. Det kan se ut som om man har glemt dette punktet av lovens formålsparagraf under utarbeidelsen av endringsforslaget.......sekundært vil vi foreslå at det innføres en bestemmelse om konsesjonsgrense på 20 dekar for eiendommer som helt eller delvis ligger innenfor 100 meters beltet langs sjøen.»

Kontroll med konsesjonsfriheten

En del av høringsinstansene har vært opptatte av kontrollproblemene knyttet til den nye arealgrensen. Det vises til at kriterier knyttet til fulldyrka mark kan stimulere til bevisst omgåelse i form av vanhevd fra grunneiere som ikke ønsker konsesjonsplikt. Dette påpekes bl.a. av Fylkesmannen i Oppland. Løten kommune uttaler i denne sammenhengen:

«Dette tilsier at det nå vil bli større eiendommer enn tidligere som blir konsesjonsfrie dersom de har et lite jordbruksareal. Ei slik differensiering vil kunne gi muligheter for omgåelse av konsesjonsloven ved for eksempel tilplanting/tilgroing og definisjon på dyrket/udyrket.»

Norsk Bonde- og Småbrukarlag mener det er påregnelig at enkelte vil forsøke å omgå konsesjonsplikten ved å oppgi lavere arealtall, mens andre peker på at en slik grense kan skape vanskeligheter for kommunen. Rakkestad kommune uttaler:

«En endring til et totalareal på 100 dekar, hvorav 20 dekar er dyrket, vil gi kommunene en stor utfordring med å fastsette hvor mye av arealet som er fulldyrket i grensetilfellene. På mange eiendommer er grensen for hvilket areal som er fulldyrket flytende. Spesielt der eiendommen har vært ute av drift i en tid vil det kunne bli diskusjon om hva som er fulldyrket eller ikke.»

Forholdet til plan

Enkelte høringsinstanser har kommentert spørsmålet om det bør stilles som betingelse for konsesjonsfriheten at eiendommen ikke skal nyttes i strid med plan etter plan- og bygningsloven. Denne betingelsen for konsesjonsfrihet ble innført for erverv av bebygd eiendom ved lovendring i 2001 forutsatt at eiendommen er regulert i reguleringsplan eller lagt ut til landbruks-, natur- eller friluftsområde i kommuneplanens arealdel.

I høringsnotatet har departementet spurt om betingelsen også bør knyttes til byggeområde i kommuneplanens arealdel. Totalt har 53 kommuner besvart departementets spørsmål. Av disse er det 38 kommuner som tilrår en slik utvidelse av konsesjonsfriheten. 15 kommuner mener en slik utvidelse vil være uheldige. Flere av disse kommunene mener at det ikke er behov for konsesjonsplikt dersom eiendommen er regulert gjennom en plan.

Hvorvidt det bør stilles som betingelse for konsesjonsfriheten at eiendommen ikke skal nyttes i strid med plan etter plan- og bygningsloven, er et spørsmål som er felles for lovutkastet § 4 nr. 3 og 4 (andre ubebygde arealer og bebygd eiendom), se omtalen av dette ovenfor under kapittel 6.3., og uttalelsene om spørsmålet overlapper hverandre en del.

I forhold til forslaget som gjelder bebygd eiendom, er det 20 kommuner som eksplisitt tilrår en slik tilleggsbetingelse, mens 5 kommuner mener tilleggsbetingelsene er uheldige. Den norske advokatforening reiser spørsmål ved behovet for en slik kobling mellom plan og konsesjonsplikt. Organisasjonen påpeker at koblingen ikke representerer noen form for regelforenkling. Statens landbruksforvaltning frarår sammenkobling mellom plan og konsesjonsfrihet. De uttaler:

«Statens landbruksforvaltning mener videre det er lite heldig at spørsmålet om konsesjonsplikt gjøres avhengig av innholdet i en annen lov. Innholdet i bestemmelsen blir vanskelig tilgjengelig og de berørte må videre forholde seg til forskjellige etater for å bringe på det rene om ervervet vil utløse konsesjonsplikt. Statens landbruksforvaltning har etter lovendringen i 2001 hvor dette ble tatt med som et vilkår ved erverv av bebygd eiendom, mottatt en rekke henvendelser fra både kommuner og privatpersoner med spørsmål om hvordan loven skal forstås. Det er helt klart et inntrykk at reglene har vært vanskelige å forstå.

Det er særlig i forhold til spørsmålet om det vil være i strid med plan å nytte for eksempel små landbrukseiendommer under den konsesjonsfrie grensen til fritidsformål, at problemene har oppstått. Nå som konsesjonsgrensen er foreslått hevet til 100 daa, vil problemet øke i omfang. Statens landbruksforvaltning kan ikke se det er noe reelt behov for å opprettholde gjeldende system for å kunne konstatere konsesjonsplikt i disse tilfellene. En viser til at den enkelte kommune har mulighet for å innføre forskrift etter lovutkastet § 5 og at dette i tilstrekkelig grad vil ivareta kommunens behov for å sikre bosettingen.»

I tilknytning til bebygd eiendom uttaler Miljøverndepartementet:

«Vi ser for øvrig ingen grunn til å sondre mellom ulike plantyper og formål. Man bør unngå en konsesjonsbehandling der konsesjonsmyndighetene vurderer behovet for annen bruk og gir konsesjon fordi forslaget til annen bruk synes hensiktsmessig samtidig som erververen etterpå må søke planmyndigheten som skal vurdere det samme tema og vil kunne komme til et annet resultat.»

Departementet reiste også spørsmål ved om konsesjonsfriheten burde være betinget av at erverver ikke foretar bruksendring i strid med kommuneplanens arealdel. 53 kommuner uttalte seg til spørsmålet. 38 kommuner mente at eiendom utlagt til annet enn landbruk i kommuneplanens arealdel burde kunne erverves konsesjonsfritt på betingelse av at erverver ikke foretar bruksendring i strid med planen. 15 kommuner frarår en slik kobling. Noen kommuner ga uttrykk for at det ikke var behov for en slik kobling fordi plan- og bygningslovens regler var tilfredstillende. Bærum kommune uttaler i tilknytning til dette:

«Bærum kommune ser ikke at det er nødvendig å knytte spørsmål om konsesjonsfrihet opp mot en forpliktelse til ikke å foreta bruksendring. Konsesjon er en tillatelse til å erverve en eiendom. Hva eieren ønsker å bruke eiendommen til senere må være et spørsmål om å få tillatelser til å gjøre endringer i medhold av plan- og bygningsloven og/eller jordloven. Konsesjonsinstituttet synes mindre egnet som verktøy til å styre arealbruken enn plan- og bygningsloven og jordloven. Disse ivaretar kommunens mulighet til å kontrollere, regulere og gjennomføre ønsket arealbruk.»

Sør-Odal kommune tilrår og uttaler:

«Det ville være hensiktsmessig om konsesjonsfriheten under forslag 5 også var betinget av at erververen heller ikke foretar bruksendring i strid med kommuneplanens arealdel dersom eiendommen er lagt ut til byggeområde. Dette for bedre å styre at byggeformålet som området er avsatt til blir oppfattet og ikke like i etterkant forsøkt endret.»

Betingelsen om at jordbruksarealet skal holdes i hevd

Det har kommet svært få kommentarer til departementets forslag om å sløyfe som betingelse for konsesjonsfrihet at jordbruksarealet skal holdes i hevd. Fylkesmannen i Møre- og Romsdal og Fylkeslandbruksstyret i Sør-Trøndelag tilrår at betingelsen om at jordbruksarealet skal holdes i hevd sløyfes i den nye loven. I premissene for fylkeslandbruksstyrets uttalelse heter det:

«På samme måte vil en slutte seg til departementets vurdering av om forutsetningen av at jordbruksarealet skal holdes i hevd, bør tas ut. Dette forholdet bør være tilstrekkelig regulert gjennom jordlovens bestemmelser.»

Kommunene Gran, Jevnaker og Lunner har imidlertid i en fellesuttalelse frarådet departementets forslag. De uttaler:

«Ved endring av gjeldende K § 5 første ledd nr. 2 i 2001 ble k.friheten betinget av at arealet skulle holdes i hevd med henvisning til jordlovens § 8. Dep. foreslår denne henvisning fjernet grunnet jordlovens generelle regler om driveplikt. Landbrukskontoret mener det er viktig å opprettholde et slikt noe «unødig» dobbeltvilkår for å understreke at k.frihet ikke samtidig innebærer «drivefrihet». Det å nå fram med informasjon til eiere som i stadig større antall ikke har noe forhold til jordbruk, er vanskelig og vil volde landbruksforvaltningen stadig mer arbeid i årene som kommer. Derfor er en slik ekstra påminnelse om driveplikt viktig.»

Forholdet til lovbestemt bo- og driveplikt

En rekke høringsinstanser peker på at dersom arealgrensen heves, må det foretas en samordning av spørsmålet om lovbestemt boplikt etter lovutkastet § 4 første ledd nr. 4 og utkastet i høringsnotatet til § 6 første ledd nr. 1 (inntatt i lovutkastet § 5). En rekke høringsinstanser uttaler i den forbindelse at en eventuell arealgrense ikke bør knyttes til fulldyrka mark, men til jordbruksareal. Dette vil sikre større sammenfall mellom bo- og driveplikt etter konsesjonsloven og odelslovens regler. Disse spørsmålet er drøftet i kapittel 7.3.1 og 7.4.1.