Meld. St. 9 (2011–2012)

Landbruks- og matpolitikken

11 Rekruttering, kunnskap og innovasjon

God rekruttering, et høyt kunnskapsnivå og videreutvikling av kunnskapssystemene er av avgjørende betydning for at landbruks- og matsektoren skal nå de landbrukspolitiske målene. Gode kunnskapssystemer er nødvendige for å fremme konkurranseevne i alle landbrukets verdikjeder og for å sikre en framtidsrettet næring der bærekraftig produksjon og alternativ utnyttelse av biologisk materiale står sentralt.

Det er nødvendig med en helhetlig og målrettet politikk for næring, forvaltning, forskning, utdanningssystem, veiledningstjeneste og virkemiddelapparat. En god og formålstjenlig rolle- og ansvarsdeling mellom disse aktørene er viktig for å bedre kompetansen, oppnå effektiv bruk av landbrukets ressurser og sikre god resultatoppnåelse. Samarbeidet med andre næringssektorer skal videreutvikles.

Regjeringen vil

  • arbeide for å styrke kompetansen og rekrutteringen til landbruksyrkene og til industri som baserer seg på landbrukets ressurser.

  • evaluere struktur og innhold i landbruks- og gartnerutdanningen på videregående nivå, kartlegge fagskoletilbudet og samfunnets behov for landbruks- og matfaglig utdanning i fagskolene. Tiltak for å stimulere til økt søking til høyere landbruksfaglig utdanning vil bli vurdert.

  • legge større vekt på forskning som fremmer bærekraftig økning i matproduksjonen og forskningsbasert innovasjon i næringsmiddelindustrien som fremmer konkurranseevne og bidrar til å opprettholde avsetning av norske jordbruksvarer.

  • videreutvikle virkemiddelsystemet ved å øke regionale aktørers ansvar for utviklings- og innovasjonsrettede virkemidler.

11.1 Rekruttering og likestilling

Utviklingen i landbruksnæringene og tilhørende industri påvirkes av rammevilkår som bl.a. fastlegges i politikk og forvaltning. Resultatet er imidlertid summen av mange enkeltaktørers og virksomheters prioriteringer og handlinger. Personlige ressurser, familie, nærmiljø, men også øvrig forhold som arbeidsmarked og konkurranseforhold, er eksempler på slike viktige faktorer.

Departementet er opptatt av å bedre rekrutteringen til landbruket og tilhørende industri. I den forbindelse er det nødvendig å få fram sektorens mange kvaliteter og tilbud. Bondeyrket er krevende, men det gir også fleksibilitet og selvstendighet i hverdagen som mange verdsetter høyt. Bondeyrket er et kunnskapskrevende yrke som gir muligheter for å bruke egne evner og utdanning. Det å drive gårdsbruk representerer også nærhet til natur og at man får ta del i de mange kvalitetene som ligger i bygde-Norge. Disse kvalitetene må synliggjøres bedre enn i dag for å styrke rekrutteringen til landbruksnæringene.

Trerelatert industri og næringsmiddelindustrien har mange yrkesmuligheter å by på. Næringene preges av hyppige innovasjoner, teknologiutvikling og forskning som til sammen gir spennende valgmuligheter. Industrien baserer seg i stor grad på ressurser fra landbruket, og inngår dermed som en viktig og framtidsrettet del av yrkesmulighetene innenfor norsk landbruk.

Departementet er opptatt av god rekruttering til landbruksyrkene og at industri som baserer seg på landbrukets ressurser har tilgang på nok og kompetent arbeidskraft. I dette arbeidet er departementet opptatt av at begge kjønn gis samme muligheter for å ta del i sektorens mange yrkesmuligheter og karrierevalg.

Boks 11.1 Faglig utviklingsmiljø i Hardanger

I lokalene til Kvam Fruktlager finner vi dag en gårdsmatbutikk og Felleskjøputsalg, Landbrukstjenester Hordaland, Hardanger Rekneskap, Nørring gjestebodsmat, Hardanger Grunn og Naturstein, Norsk Landbruksrådsgjeving Hordaland, Bama Trading, Tine Rådgjeving, Vestskog BA og Kvam Næringsråd. På tvers av fag og sektorer skapes det verdier og nye virksomheter. Miljøet på Kvam Fruktlager har som mål å bli det ledende utviklingsmiljøet i kommunen.

11.1.1 Rekruttering til landbruksyrkene

For ungdom som skal overta en landbrukseiendom er det mange forhold som spiller inn. Virkemidler innenfor landbruks- og matpolitikken og en rekke andre forhold er viktig, men undersøkelser viser at gode inntektsmuligheter, investeringsordninger og velferdsordninger er avgjørende for rekruttering til jordbruksnæringen. se for øvrig kapittel 4.5.5. Generasjonstrykket er også mindre i dag, og ungdom har flere valgmuligheter enn tidligere. Av de økonomiske virkemidlene er BU-midlene innrettet mot investeringer i forbindelse med generasjonsskifte.

At noen bygder er inne i en positiv utvikling, mens andre lignende bygder befinner seg i en negativ utviklingsspiral, vil ofte være knyttet til sosiale og kulturelle forhold i bygda. Det bør rettes mer oppmerksomhet mot bønders nettverk for å bidra til positive utviklingsspiraler, både i bønders faglige nettverk og i bygdesamfunn. Landbruket svekkes hvis bygdesamfunnet rundt utarmes. Det er en ambisjon å styrke bygdesamfunn og bønders nettverk for å øke motivasjonen, kunnskapen og evnen til å utvikle landbruket videre. Å styrke arbeidet med nettverkstiltak, kunnskapsoverføring, utvikling av utdanningstilbudene og lokal mobilisering, kan gjøre det mer attraktivt å gå inn i landbruksyrkene og styrke kompetansen i sektoren.

Velferdsordningene gir mulighet for regelmessig ferie og fritid og sikkerhet ved sykdom. De er forbedret de siste årene. Ikke minst i forhold til rekruttering er det viktig at velferdsordningene utvikles videre i takt med utviklingen i resten av samfunnet.

Landbruket er en kompetansekrevende næring på flere ulike fagområder. Å øke rekrutteringen til utdanning innenfor landbruks og matsektoren er derfor avgjørende jf. kapittel 11.3.

Både offentlig forvaltning og næringen selv har viktige roller når det gjelder kunnskapsoverføring, veiledning og rådgivning. Disse har kompetanse på en rekke områder som kan være til stor nytte for folk som skal inn i jordbruket, for å bidra til gode beslutninger om forhold som produksjonsopplegg og investeringer. Veiledningstjenesten bør ha rekruttering og oppfølging av nyetablerere som en målgruppe. Det er viktig at både utdanningstilbudet og veiledningstjenesten er fleksibel og tilgjengelig i den fasen brukerne har behov for det.

Figur 11.1 

Figur 11.1

Kilde: Foto: Arve Gladheim/Statens landbruksforvaltning

Som en del av arbeidet med å bedre rekrutteringen til landbruket er det viktig å få fram muligheter for entreprenørskap gjennom å starte nye virksomheter på gården. I den forbindelse er det store og ubenyttede ressurser på norske landbrukseiendommer som gir grunnlag for næringsutvikling innenfor mange typer virksomheter. Ressursene ligger i ledige landbruksbygg, høstbare vilt og fiskeressurser, fallrettigheter, skogressurser m.fl. En del av de aktuelle næringene er omtalt i kapittel 8. som omhandler bygdenæringer.

11.1.2 Likestilling

Næringslivet er avhengig av nyskaping og at mangfoldet av ressurser tas i bruk. Det er et uttrykt mål i landbrukspolitikken at kvinner og menn skal ha like muligheter til å drive næringsvirksomhet innenfor landbruk.

Departementet har i Strategi for likestilling i landbrukssektoren fra 2007 satt mål om 40 pst. kvinnelig representasjon når det gjelder eierskap, næringsutøving og deltagelse i styrende organer i landbrukssektoren. I Samvirkeloven, som trådte i kraft i 2007, er det bestemmelser om representasjon fra begge kjønn.

Figur 11.2 

Figur 11.2

Kilde: Foto: Tore Meek/Scanpix

Handlingsplan for meir entreprenørskap blant kvinner fra 2008 er en felles satsing for åtte departement, herunder også Landbruks- og matdepartementet. Målet er å øke andelen kvinner blant nye entreprenører, og at denne andelen skal være 40 pst. innen 2013. Innovasjon Norge skal gjennom sine ordninger stimulere til økt entreprenørskap blant kvinner. Videre skal Innovasjon Norge arbeide for å øke andelen kvinner i styrer og ledelse for virksomheter som mottar støtte, samt fremskaffe statistikk for utviklingen på området.

Kvinner eier i dag om lag 25 pst. av alle landbrukseiendommer. Andelen kvinnelige, personlige gårdbrukere har økt fra 7,3 pst. i 1979 til 14,3 pst. i 2009, og er på hele 16 pst. for økologisk drift. Hver fjerde skogeier er kvinne, og av skogeiere med positiv næringsinntekt fra skogbruket, er om lag 15 pst. kvinner. Kvinner i landbruket har i dag lengre utdanning og større lønnsinntekt utenfor gården enn menn.

Kvinner har i lengre tid blitt prioriterte ved tildeling av midler til bygdeutvikling, og kvinner har i de siste årene markert seg positivt innenfor etablering av landbruksbaserte næringer som Inn på tunet, grønt reiseliv og lokale matspesialiteter. Av Innovasjon Norge sine midler til bygdeutvikling gikk om lag 42 pst. av tilskuddene og 41 pst. av lån med rentestøtte til kvinner i 2009. Tilsvarende tall for 2005 var 29 pst. og 22 pst. I 2010 gikk 76 % av etablererstipendmidlene til kvinner. Landbruket er dermed på god vei når det gjelder økte kvinneandeler av Innovasjon Norges finansielle virkemidler.

Flere av samvirkeorganisasjonene har nådd målet om minst 40 pst. representasjon av hvert kjønn i sine styrer. Mentorkurs har bidratt til å rekruttere kvinner til styre- og ledelsesverv. Innovasjon Norge har også egne satsinger for kvinner innenfor ulike programmer.

Departementet vil arbeide aktivt med å følge opp likestillingsstrategien og videreutvikle virkemiddelsystemet med sikte på økt likestilling og øke deltagelse fra kvinner i landbruks- og matsektoren.

I Utenriksdepartementets og Landbruks- og matdepartementets arbeid knyttet til FAO og internasjonal utviklingspolitikk i landbruket, er kvinnerettede tiltak et prioritert innsatsområde. Kvinner spiller en kritisk rolle i landbruket i mange utviklingsland, spesielt i Afrika. I følge FN utgjør kvinner flertallet av småbønder i sør og står for mellom 60 og 80 pst. av matproduksjonen i mange land. Samtidig har kvinner ofte dårligere tilgang til sentrale naturressurser som jord og vann, samt til teknologi og andre innsatsfaktorer. Dette hindrer kvinners muligheter til å sikre egen og husholdningens tilgang til mat og hindrer deres deltakelse i viktige beslutningsprosesser.

11.2 Kunnskap for en bærekraftig bioøkonomi

I kommende tiår må verden videreutvikle systemer som sikrer matforsyning, miljø og helse, både for nåværende og kommende generasjoner. Økt kunnskap om biologiske sammenhenger og en framtidsrettet primærnæring er nødvendig for å sikre effektiv og bærekraftig utnyttelse av tilgjengelige biologiske ressurser. En framtidsrettet primærnæring forutsetter en betydelig kunnskapsutvikling der målrettet forskningsinnsats innen prioriterte innsatsområder får en nøkkelrolle.

Økt kunnskap om alt fra grunnleggende agronomi til bruk av bioteknologi i sortsutvikling og avlsarbeid, vil danne grunnlag for en mer ressurseffektiv, bærekraftig og lønnsom matproduksjon. Videre vil ny kunnskap om alternativ utnyttelse av biologisk materiale som råstoff i industrielle produkter legge til rette for næringsutvikling og framtidig vekst i primærnæringen. Både i Norge og internasjonalt brukes stadig oftere betegnelsen kunnskapsbasert bioøkonomi om en slik utvikling.

Den kunnskapsbaserte bioøkonomien inkluderer alle industrier og økonomiske sektorer som produserer og utnytter biologiske ressurser, herunder jordbruk, skogbruk, reindrift, havbruk, fiskeri og tilhørende industrier. Europakommisjonen omtaler den kunnskapsbaserte bioøkonomien som bærekraftig produksjon og bearbeiding av biomasse til mat, helseformål, produkter fra fiber, samt industrielle produkter og energi. Biomasse omfatter i denne sammenhengen fornybart biologisk materiale som et produkt i seg selv eller som råmateriale.

Figur 11.3 Viktige elementer i bioøkonomien.

Figur 11.3 Viktige elementer i bioøkonomien.

Kilde: «The European Bioeconomy in 2030» – BECOTEPS FP7.

Norsk landbruks- og matsektor har lang tradisjon for samarbeid mellom myndigheter, næringsaktører og kunnskapsmiljø om utdanning og om kunnskapsutvikling gjennom forsknings- og utviklingsarbeid. Samspillet fremstår som en av sektorens styrker og vil vektlegges i utformingen av norsk landbruks- og matpolitikk. Samtidig er det viktig å legge til rette for økt samspill mellom landbruket og andre sektorer i arbeidet med å fremme forskning, utdanning og innovasjon. Dette skal gi synergier mellom landbruks- og matnæringene og andre næringer gjennom utveksling av kunnskap, teknologi og ideer.

Det er et særlig behov for kunnskap, forskning og innovasjon for å opprettholde og øke norsk matproduksjon. Dette er i tråd med St.meld. nr. 30 (2008–2009) Klima for forskning, der mat er et prioritert område. Ny kunnskap skal bidra til å bygge opp under mål om matsikkerhet, også ved klimaendringer. Landbruks- og matdepartementet vil legge til rette for at landbrukssektoren ivaretar sitt ansvar for hele kjeden fra primærprodusent til forbruker.

Det er nødvendig å prioritere ressurser til forskning innenfor agronomiske fagområder. I den andre enden av kjeden har Landbruks- og matdepartementet sammen med Fiskeri- og kystdepartementet et sektoransvar for å støtte forskning og innovasjon for å opprettholde konkurranseevnen i næringsmiddelindustrien. Denne industrien er viktigste avtaker av norske jordbruksvarer. I et høykostland som Norge er forskning og forskningsbasert innovasjon særlig viktig for å videreføre en nasjonalt basert produksjon.

Regjeringen satte flere mål for utvikling av skogsektoren i St.meld. nr. 39 (2008–2009) Klimautfordringene – landbruket en del av løsningen. Målene er dels knyttet til skog som klimatiltak, og dels knyttet til nye markedsmuligheter gjennom økt etterspørsel etter produkter basert på fornybart råstoff. Landbruks- og matdepartementet vil bidra til at skogsektoren deltar internasjonalt i forskning og innovasjon som utvikler ny teknologi og nye produkter som fremmer flere og bedre miljøløsninger i ulike markeder.

Landbruket har også viktige funksjoner i å produsere andre varer og tjenester til samfunnet enn mat og fiber. Bl.a. bidrar Klimaforliket, og en sterk satsing på forskning innenfor fornybar energi, til at landbruket blir en stadig viktigere energileverandør. Landbrukspolitikkens prioritering av utdanning, forskning og innovasjon skal også bidra til økonomisk vekst innenfor de mange bygdenæringene ut over tradisjonell jord- og skogbruksproduksjon. Dette er næringer som tar sikte på å utnytte hele bredden av landbrukets materielle, kulturelle, menneskelige og naturressurser som ledd i å øke brukets og sektorens inntektsgrunnlag.

Deltagelse i internasjonal forskning blir stadig viktigere og er en forutsetning for å løse felles utfordringer, øke kvaliteten, fornye norsk forskning og utnytte forskningsresultater fra andre land. Norge må prioritere å delta i den internasjonale kunnskapsutviklingen på områder hvor vi er eller kan bli ledende internasjonalt, og der vi har spesielle utfordringer som best kan løses gjennom internasjonalt samarbeid.

11.3 Utdanning

11.3.1 Landbruks- og matsektorens sammensatte kompetansebehov

Landbruks- og matsektoren har et sammensatt kompetansebehov. Verdikjedene som springer ut fra landbruket dekker bl.a. forskning og utvikling, råvare- og tjenesteproduksjon, prosessering og foredling og salg ut til forbruker. Kompetanse er en avgjørende faktor for kvalitet, innovasjon, teknologisk utvikling og produktutvikling i disse næringene. I tillegg er forskning og forvaltning i sektoren avhengig av høy landbruksfaglig kompetanse. For å utnytte ressursene best mulig må utdanningstilbudet for sektoren sees som en del av et helhetlig utdanningssystem.

Landbruks- og matdepartementet har et særskilt ansvar for å utrede sektorens kunnskaps- og kompetansebehov og formidle disse til Kunnskapsdepartementet og relevante utdanningsinstitusjoner. Dette krever særlig oppmerksomhet rundt landbruksutdanningen allerede fra rekruttering i ungdomsskolen til videregående nivå gjennom studieprogrammet naturbruk, på fagskolenivå og i høyere utdanning.

11.3.2 Utdanning innen landbruks- og matfag

Flere landbruks- og matfaglige utdanningsløp på alle nivå opplever rekruttering til utdanningene som utfordrende. Lave søkertall kan ha negative konsekvenser for utdanningstilbudet innen disse fagområdene. En undersøkelse av arbeidskraft- og kompetansebehovene i mat- og drikkeindustrien, viser at over 70 pst. av bedriftene i matindustrien vurderer det som vanskelig eller svært vanskelig å få tak i fagarbeidere 1. Det er også et stort behov for kandidater med høyere landbruksfaglig utdanning til forvaltning, rådgivning, undervisning og forskning 2.

Gjennom forvaltningsreformen har fylkeskommunene fått et utvidet ansvar for rekruttering, likestilling og kompetanseheving på landbruks- og matområdet. Sammen med ansvaret for videregående opplæring og fagskolene har fylkeskommunene dermed gode muligheter for å utvikle en helhetlig utdannings- og kompetansepolitikk som tar høyde for ulike regionale behov. Fylkesoverskridende samarbeid er i mange tilfeller en forutsetning for å få til gode regionale utdanningstilbud.

Boks 11.2 Rekruttering, utdanning og likestilling i landbruket

Forvaltningsreformen ga fylkeskommunene ansvar for rekruttering, utdanning og likestilling i landbruket fra 2010. Oppland fylkeskommune har sammen med Oppland Bonde- og Småbrukarlag, Oppland Bondelag, Oppland bygdeungdomslag og Fylkesmannen i Oppland satt i gang en strategi for å øke rekruttering, heve kompetansen og sikre likestilling i landbruket i Oppland (RULL-strategien).

Gjennom RULL prioriteres utdannings- og opplæringsmuligheter i landbruket. Bl.a. skal man satse på en ny utdanningsmodell for landbruket, gjennomføre agronomutdanning for voksne og se på muligheter for naturbruksutdanninger med næringsfokus. I tillegg ønsker prosjektet å bidra til økt rekruttering og et bedre omdømme for hele næringen gjennom å aktivt ta i bruk sosiale medier. For å sikre et godt tilbud jobber fylkeskommunen aktivt med å styrke samarbeidet med andre fylker og aktører. Strategiarbeidet er i løpet av 2011 satt ut i en rekke konkrete tiltak. RULL er en del av landsbrukssatsingen i Oppland fylkeskommune, og det jobbes også med en regional plan for landbruket i Oppland. For mer informasjon, se Oppland fylkeskommune sine nettsider, www.oppland.no/landbruk.

11.3.2.1 Rekruttering til landbruks- og matfaglige utdanninger

Landbruks- og matdepartementet er opptatt av at næringene i hele verdikjeden tar et ansvar for å øke rekrutteringen til landbruks- og matfaglige utdanninger. I jordbruksoppgjøret for 2010 satte avtalepartene i gang et prosjekt for å øke rekrutteringen til landbruksutdanning på alle nivåer. Departementet bidrar også med finansiering til prosjektet «Kompetanse i matindustrien», som skal bidra til økt rekrutteringen til bedrifter i næringsmiddelindustrien. Det forventer at disse satsingene, sammen med skognæringens ulike prosjekter, skal bidra til økt rekruttering til landbruks- og matfaglig utdanning.

Et godt samspill i hele verdikjeden, og med utdanningsinstitusjonene, er viktig for å synliggjøre sektorens kompetansebehov og profilere karrieremulighetene som finnes. Det er også nødvendig at kunnskap om mat og landbruk gis til barn og unge for å skape interesse for sektoren. Praktisk arbeidslivsfag, som nå prøves ut i ungdomsskolen, vil kunne spille en viktig rolle for senere interesse for og rekruttering til landbruks- og matfag. Frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner, som for eksempel 4H Norge, spiller en viktig rolle som formidlere av kunnskap, interesse og gode holdninger.

11.3.2.2 Videregående opplæring

Med en sektor som dekker bl.a. jordbruk, skogbruk, reindrift, tilhørende industri, landbruksbaserte bygdenæringer, rådgivning, forvaltning og opplæring, omfavner landbruks- og matsektorens kompetansebehov hele det videregående opplæringstilbudet. Utdanningsprogram for naturbruk tilbyr utdanning innen akvakultur, anleggsgartner og idrettsanlegg, fiske og fangst, hest og hovslager, landbruk og gartnernæring, reindrift og skogbruk. Programområdet landbruk og gartnernæring gir utdanning som leder til yrkeskompetanse som agronom eller gartner.

Figur 11.4 

Figur 11.4

Kilde: Foto: Jønsberg videregående skole

Selv om søkertallet til naturbruksskolene er relativ stabilt, svikter rekrutteringen til bl.a. agronom- og gartnerutdanningen. Dette medfører et stort problem for bransjene. Skolene sliter med lave elevtall, noe som påvirker det faglige nivået og kvaliteten på opplæringen. Resultatet er at landbruks- og gartnernæringene ikke sikres tilgang til kvalifisert arbeidskraft.

For å møte sektorens behov for økt rekruttering innen disse fagområdene vil Regjeringen evaluere struktur og innhold i programområdet landbruk og gartnernæring. Evalueringen skal vurdere behovet for større fleksibilitet og muligheter for yrkespraksis i utdanningsløpet, herunder muligheten for kryssløp. Det skal også gjøres en vurdering av lærebedrifter innenfor landbruks- og matsektoren.

Utdanningen til agronom og gartner er i dag det eneste yrkesløpet innenfor utdanningsprogrammet naturbruk som er en treårig utdannelse uten praksis utenfor lærestedet, som avsluttes med vitnemål eller kompetansebevis, og ikke med fagbrev. Landbruks- og matdepartementet og Kunnskapsdepartementet vil i dialog med Fylkeskommunene åpne for forsøksordninger med yrkesutdanning for agronom og gartner som innebærer to år i skole og to år i godkjent lærebedrift. Kandidater vil etter et slikt utdanningsløp motta fagbrev og vitnemål på lik linje med andre yrkesutdanninger.

Faglig råd for naturbruk vil spille en viktig rolle i det videre arbeidet med utviklingen av agronom- og gartnerutdanningen.

11.3.2.3 Fagskoler for yrkesrettet spesialisering

En fagskoleutdanning bygger på videregående opplæring og er en yrkesutdanning med en varighet fra 1/2 til 2 år. Fagskoleutdanningen skiller seg fra høyere utdanning ved at den ikke stiller krav om studiekompetanse ved opptak eller forskningsbasert utdanning. Fagskoleloven tar utgangspunkt i at tilbudet av fagskoleutdanning skal være styrt av etterspørselen i arbeidslivet. Det er i dag to fagskoler som tilbyr utdanning på landbruks- og matområdet. Tomb kompetansesenter har fagskoletilbud i storfehold og driftsledelse. I tillegg tilbyr Vea – Statens fagskole for gartnere og blomsterdekoratører utdanning innen Park- og hagedrift og Botanisk design.

Den videre utviklingen av fagskoletilbudet må også ses i sammenheng med utviklingen av tilbudet i videregående opplæring. Sammen med Kunnskapsdepartementet vil Landbruks- og matdepartementet gjennomføre en kartlegging av fagskoletilbudet og samfunnets behov for landbruks- og matfaglig utdanning i fagskolene. Kartleggingen skal gjennomføres parallelt med evalueringen av agronom- og gartnerutdanningen i videregående skole.

11.3.2.4 Høyere landbruksfaglig utdanning

Høyere landbruksstudier i Norge tilbys primært av Universitetet for miljø og biovitenskap (UMB), Norges veterinærhøgskole (NVH) og statlige høgskoler som Høgskolen i Hedmark og Høgskolen i Nord-Trøndelag. Den private Høgskulen for landbruk og bygdenæringer har også relevante studietilbud.

For å møte både dagens og framtidige utfordringer trenger både offentlig og privat sektor forskere, rådgivere, og andre med høyere landbruksfaglig kompetanse 3. Særlig innen skogbruk, plantefag og arealforvaltning er avviket mellom framtidig behov og antall studenter på fagene per i dag stort. Lav søkning til høyere landbruksfaglig utdanning kan gjøre det vanskelig for utdanningsinstitusjonene å opprettholde enkelte studietilbud. Målrettet arbeid for å styrke rekrutteringen til høyere landbruksfaglig utdanning er viktig for å sikre studietilbudene. Regjeringen vil i samarbeid med næringen og utdanningsinstitusjoner vurdere tiltak som synliggjør utdannings- og karrieremuligheter i sektoren, med sikte på å stimulere til økt søking til høyere landbruksfaglig utdanning.

Landbruks- og matdepartementet vil oppfordre til økt samarbeid mellom universiteter og høyskoler på et nasjonalt nivå. Landbruks- og matdepartementet vil samarbeide med Universitets- og høgskolerådet for å utrede utfordringene på små men viktige biologiske fagområder i høyere mat- og landbruksfaglige utdanninger. Studietilbudene i sektoren må også ses i sammenheng med annen relevant høyere utdanning, både nasjonalt og internasjonalt.

Boks 11.3 Grønn næringsutvikling

Kompetanse innen miljø- og klimavennlig næringsutvikling vil være nødvendig for at bedrifter skal være konkurransedyktige i framtiden. Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT) har utviklet et bachelorstudium i Grønn næringsutvikling som gir innsikt i hvordan miljø- og klimautfordringer kan gi grunnlag for ny næringsvirksomhet. Det unike ved studiet er at miljøkunnskap, entreprenørskap og ledelse er integrert i alle emner. Studiet er et samarbeid mellom HiNT og Jämtlands läns institutt for landsbygdutveckling (JiLU) i Sverige. Studiet er utviklet i nært samarbeid med næringslivet i Midt-Norden og basert på næringslivets framtidige kompetansebehov. Kunnskapsutveksling mellom studenter og forskere om norsk og svensk tilpassning til miljø- og klimaproblematikk vil gi konkrete og kreative løsninger for framtiden.

11.3.3 Kompetanseutvikling og livslang læring

Mange går inn i landbruket i godt voksen alder. Dette gir et behov for etter- og videreutdanningskurs innen landbruksfagene. Naturbruksskolene opplever økt etterspørsel etter skreddersydde tilbud som kan gjennomføres av brukere i voksen alder, og som kan gjennomføres ut fra de krav og forventninger som den enkelte står overfor i egen bedrift og egne satsningsområder. Flere naturbruksskoler tilbyr komprimert agronom- og/eller gartnerutdanning tilrettelagt for voksne i form av heltidsutdanning på dagtid, nettbasert utdanning, kveldsundervisning og helgesamlinger.

Boks 11.4 Landbruksutdanning for voksne ved Jønsberg videregående skole

Hedmark fylkeskommune ønsker å være i front i å tilby landbruksutdanning til voksne som skal ta over en gård. Fra høsten 2011 har Jønsberg videregående skole i Stange tilbud om landbruksutdanning for voksne. Utdanningstilbudet er tilrettelagt slik at man kan kombinere utdanning med jobb gjennom deltidsstudie basert på samlinger og fjernundervisning. Kurset går over to år med ni samlinger per år. Undervisningen er lagt opp etter læreplanene for programfagene for VG2 landbruk og gartnernæring og VG3 landbruk. Inntakskravet er at søkeren må ha fylt 23 år. Interessen for tilbudet har vært stor.

Gode virkemidler for å stimulere til kompetanseutvikling i næringen er viktig, og Landbruks- og matdepartementet vil kontinuerlig jobbe for å utvikle og målrette disse. Gjennom Kompetanseutviklingsprogrammet i landbruket (KIL), fylkeskommunenes tilskuddsmidler til likestilling, rekruttering og kompetanseutvikling, midler over verdiskapingsprogrammene og bygdeutviklingsmidlene, legger departementet til rette for å stimulere til økt kompetanseutvikling både mot det tradisjonelle landbruket og mot nye næringer.

Etter- og videreutdanningstilbud må tilrettelegges for livssituasjonen til voksne i landbruket, og for det faktum at rekrutteringsgrunnlaget i distriktene noen ganger er for lite til at man kan opprette lokale desentraliserte tilbud. Innenfor landbruksfagene er det derfor særlig viktig i større grad å ta i bruk fleksible læringsformer, slik at studenter får tilgang til relevant utdanning uavhengig av tid, sted og livssituasjon.

Innenfor universitets- og høyskolesektoren er det en godt utbygget teknisk infrastruktur som legger til rette for nettbaserte og nettstøttede studier. Mange institusjoner og fagmiljøer har kommet langt, men det ligger et stort ubrukt potensial i systematisk og pedagogisk bruk av digitale læringsressurser, sosiale medier, webmøteløsninger, etc.

11.4 Forskning

11.4.1 Prioriterte innsatsområder for forskningen

Forskning og forskningsbasert innovasjon er ett av de viktigste virkemidlene for å øke konkurransekraften og verdiskapingen i landbruks- og matsektoren. Derfor er Landbruks- og matdepartementet blant de større forskningsfinansierende departementene. Til sammen ytes det årlig ca. 600 mill. kroner til forskning i sektoren over statsbudsjettet og fra næringsaktørene gjennom fondet for forskningsavgift på landbruksprodukter.

Kunnskap inngår i økende grad som innsatsfaktor i varene og tjenestene som sektoren tilbyr. En kontinuerlig tilførsel av kunnskap er ikke minst nødvendig for å realisere potensielle muligheter innenfor en framtidig bærekraftig bioøkonomi. Dette stiller krav til tverrfaglighet i forskningen og samarbeid mellom næringer for å oppnå bærekraftige løsninger.

Sektorens samlede forskning skjer gjennom bevilgninger over statsbudsjettet, næringens midler og midler fra internasjonalt forskningssamarbeid. For å nå de overordnede politiske målene for sektoren må midlene målrettes mot de sentrale innsatsområdene. Dette oppnås gjennom en god rolle- og ansvarsdeling mellom aktørene, god dialog og ved at næring og forvaltning i stor grad er omforent om sektorens utfordringer og muligheter. Med utgangspunkt i dagens og framtidens utfordringer i landbruks- og matsektoren, ser Landbruks- og matdepartementet særlig behov for å prioritere forskningsmidler til følgende innsatsområder:

  • bærekraftig produksjon av nok og trygg mat for å møte nasjonale utfordringer på matområdet

  • klima, herunder utslippsreduksjoner, tilpasninger, samt fornybar energi

  • innovasjon og konkurranseevne i landbruks- og matsektoren

  • kunnskapsutvikling for forvaltningen

11.4.1.1 Bærekraftig produksjon av nok og trygg mat

Det er nødvendig med en omfattende forskningsinnsats for å sikre Regjeringens mål om produksjon av nok og trygg mat. I den forbindelse er det behov for å styrke forskningsinnsatsen innenfor agronomiske fagområder, kombinert med forskning som reduserer landbrukets klimabelastning. Landbruks- og matdepartementet ser et særlig behov for utvikling av kunnskap som bidrar til å øke avlingspotensialet i kornproduksjonen.

Viktige basistemaer må prioriteres av både næringsutøverne og forvaltningen for å sikre en framtidig norsk matforsyning på en bærekraftig og klimavennlig måte. Forskningen på disse problemstillingene bør dels skje i et samspill mellom institutt- og UH-sektoren, innenfor et internasjonalt samarbeid, og i nært samarbeid med næringslivet.

Boks 11.5 Behov for kunnskap om avlingspotensialet i kornproduksjonen

Fra å være tilnærmet nullprodusent av egen mathvete omkring 1970, greide man å utvikle sorter, gjødsling og dyrkingsteknikk slik at Norge i dag er tilnærmet selvforsynt i gode år. Til tross for dette står norsk kornproduksjon ovenfor store utfordringer. Arealet går ned samtidig som avlingsutviklingen de senere årene har vært dårligere enn i andre land. De siste 20 årene har ikke norsk kornproduksjon klart å ta ut avlingspotensialet som er skapt gjennom foredling og forskning. Bøndene har ikke oppnådd samme avlingsnivå som i kontrollerte forsøk. Det kan være flere årsaker til dette som dårligere grøftetilstand, mindre kalking, mer jordpakking, mer ensidig dyrking og annen uheldig dyrkingsteknikk. Det kreves derfor stor innsats rettet mot både kompetanse, teknologi, foredling og dyrkingsteknikk. Parallelt med dette skal landbruket oppfylle andre mål som redusert miljøbelastning.

11.4.1.2 Klima, herunder utslippsreduksjoner, tilpasninger, samt fornybar energi

Regjeringen prioriterer forskning på området landbruk og klima høyt. Bevilgningen til forskning på området er økt med til sammen 53 mill. kroner i perioden 2009–2010.

11.4.1.3 Forskningsbasert innovasjon og konkurranseevne i landbruks- og matsektoren

Regjeringen vil bidra til å videreutvikle en kunnskapsbasert landbruks- og matsektor i hele landet gjennom å stimulere sektorens næringer til å forske mer og til å benytte seg av andres forskning, både nasjonalt og internasjonalt. På dette området vil Landbruks- og matdepartementet innrette forskningsmidler slik at de støtter opp under innovasjonsaktiviteter i næringene. I den forbindelse vil tydelige forskningsprioriteringer i verdikjedene og god dialog med forskningsfinansierende aktører og myndigheter være viktig.

Opprettholdelse og styrking av konkurranseevnen i skog- og næringsmiddelindustrien, der produksjonen baseres på norske landbruksbaserte råvarer, forutsetter høy forskningsaktivitet. I tråd med St.meld. nr. 30 (2008–2009) Klima for forskning, vil Landbruks- og matdepartementet gi høy prioritet til brukerstyrt og innovasjonsorientert forskning.

Forsknings- og innovasjonspolitikken for blå og grønn sektor må samordnes for å oppnå synergier mellom sektorene. De har felles kunnskapsutfordringer på mange områder, som trygg mat, sunn mat, teknologiutvikling, produktutvikling, internasjonal handel og merkevarebygging. Nofima AS har en viktig funksjon i arbeidet med å hente ut synergier fra samarbeid mellom sektorene.

For å stimulere konkurranseevnen i næringsmiddelindustrien, og for å opprettholde avsetning av norske jordbruksvarer, vil støtte over Landbruks- og matdepartementets budsjett til forskningsbasert innovasjon i denne industrien bli prioritert. Forskning på næringsmiddelområdet inkluderer bl.a. innsatsområder som bioteknologi, nanoteknologi, miljø og klima.

Opprettholdelse av et levende landbruk i hele landet forutsetter at sektoren tar i bruk hele sitt ressursgrunnlag for å skape arbeidsplasser og lønnsomme virksomheter. I den forbindelse er det behov for å videreutvikle de mange landbruksbaserte bygdenæringene, ut over volumproduksjon av mat og trevirke. På dette området skal ny kunnskap fra forskning bidra til at det utvikles varer og tjenester innenfor mange ulike områder.

Ettersom landbruks- og matsektoren gjennomgående består av mange og små virksomheter, er det utfordrende å få til brukerstyrt forskning med fokus på denne gruppens kunnskapsbehov. For å få en god spredning av relevant kunnskap fra universitetene og instituttene som grunnlag for innovasjon og utvikling, må det legges til rette for at flere aktører sammen kan bidra i formulering av kunnskapsbehov og finansiering. Både forskningsfinansiørene og næringsorganisasjonene har et ansvar for dette.

Boks 11.6 FoU i TINE for økt konkurranseevne

TINE anser kombinasjonen av sterke merkevarer, innovasjon og forskning som en forutsetning for å lykkes i et konkurranseutsatt marked. FoU- virksomheten i TINE, som er Norges største selskap innen næringsmidler, hadde i 2009 118 årsverk. I gjennomsnitt trekkes forskningskompetanse inn i 50 pst. av selskapets produktlanseringer. Forskning påvirker og bedrer bunnlinjen i selskapet gjennom nye produkter som skal gi bedre lønnsomhet enn eksisterende produkter. Forskning bidrar også til forbedring og effektivisering av eksisterende produksjonsmetoder og utvikling av nye og forbedrede produksjonsmetoder for den eksisterende produktporteføljen. I 2009 sto TINE for egenutført og innkjøpt FoU for ca. 180 mill. kroner. Som følge av økt konkurranse på meieriprodukter i det norske markedet, og i tråd med selskapets internasjonaliseringsstrategi, vil TINE styrke sin deltakelse i europeisk forskningssamarbeid.

11.4.1.4 Kunnskapsutvikling for forvaltningen

En målrettet politikkutforming med gode beslutninger for landbruks- og matsektoren krever kontinuerlig tilgang på oppdatert kunnskap. Sentralt i forskning for forvaltningen står særlig Regjeringens ansvar for å sikre trygg mat. Utvikling av politikk og forvaltning på dette området må være forskningsbasert. Andre områder der forskning danner et viktig grunnlag er dyre- og plantehelse, dyrevelferd, miljøhensyn, genetiske ressurser, virkning av økonomisk støtte til sektoren m.m. Samfunnsvitenskaplig forskning skal bidra med kunnskap om landbrukets rolle og bidrag i lokal og regional utvikling og hvordan ulike drivkrefter påvirker utviklingen i landbruket. Det samme gjelder forholdet mellom landbruket og samfunnet for øvrig.

Offentlige og private aktører står i stor grad overfor de samme kunnskapsutfordringene innenfor områder som matsikkerhet, trygg mat, bedre ressursutnyttelse og økt verdiskaping og sysselsetting i landbruks- og matnæringene. Det er derfor nødvendig med god dialog mellom næring og forvaltning om forskningsprioriteringer. Siktemålet er at felles kunnskapsbehov sees i sammenheng og at ressursene til forskning utnyttes effektivt.

11.4.1.5 Forskningsformidling

Landbruks- og matforskningen må følges opp med målrettet formidling slik at ny kunnskap på en rask og effektiv måte når ut til aktørene som kan ha nytte av den. Formidling er en viktig oppgave for alle forskningsinstitusjoner og sektorens forskningsinstitutter spesielt, herunder både mot spesifikke brukergrupper og allmennheten forøvrig. Det vises også til universitets- og høyskolesektorens lovfestede ansvar for forskningsformidling.

Instituttene må tilpasse formidling av kunnskap på en måte som gjør at den raskt kan forstås og tas i bruk av aktuelle brukere. Norsk Landbruksrådgivning er et bindeledd mellom kunnskapsmiljøene og primærjordbruket. Tilsvarende er Skogbrukets Kursinstitutt en viktig formidlingsaktør i skogsektoren. Det legges til grunn at forskningsinstituttene på landbruks- og matområdet har strategier for hvordan ny kunnskap fra forskning skal kommuniseres til ulike brukergrupper. Dette vil kunne gi betydelige samfunnsmessige gevinster.

11.4.2 Videreutvikling av kunnskapsmiljøene

Universitets- og høyskolesektoren spiller en sentral rolle i landbruks- og matsektorens kunnskapssystem. UMB og NVH er de sentrale institusjonene, men også andre universiteter og høyskoler bidrar med viktig utdanning og forskning. Sammenslåingen av UMB og NVH kan styrke kunnskapsgrunnlaget for bl.a. bioproduksjon og matvitenskap, inkludert akvakultur. Dette må unyttes på en god måte i arbeidet med å fremme næringsutvikling i hele verdikjeden for norsk matproduksjon.

Instituttsektoren er likevel den største produsenten av kunnskap som grunnlag for næringsutvikling og forvaltning innenfor sektoren. Landbruks- og matdepartementet har i dag basisbevilgningsansvar for Bioforsk, Norsk senter for bygdeforskning, Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning, Norsk institutt for skog og landskap og Veterinærinstituttet. Flere av landbruksforskningsinstituttene er fusjonert de siste 5 årene. Gjennom dette er det skapt mer faglig og økonomisk robuste miljøer, som hver dekker større deler av verdikjeden.

Universiteter og høyskoler har et klart definert ansvar for bl.a. utdanning, grunnforskning, formidling og forskerutdanning. Imidlertid er det verken mulig eller ønskelig med noe skarpt skille i ansvars- og arbeidsdeling mellom universitets- og høyskolesektoren og instituttsektoren når det gjelder forskning og innovasjon. Likevel bør instituttene legge større vekt på næringsutvikling og arbeide tettere mot næringslivet enn universitets- og høyskolesektoren. Internasjonalisering av forskningen, og de muligheter dette gir for norsk bioproduksjon, vil kreve samarbeid på tvers av institusjoner.

Det er viktig med en effektiv instituttsektor med høy kvalitet, godt omdømme og høy internasjonal konkurransekraft. Det er også viktig å utvikle en formålstjenlig arbeidsdeling mellom instituttene og forvaltningsorganene om forvaltningsoppgaver.

Figur 11.5 

Figur 11.5

Kilde: Foto: Kjell J Merok/Nofima

På oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet har Norges forskningsråd foretatt en gjennomgang av instituttsektoren på Landbruks- og matdepartementets område. Departementet har i samarbeid med berørte aktører vurdert rapportens anbefalinger. Med bakgrunn i det som er gjort, legges det opp til at det gjennomføres en samfunnsøkonomisk analyse som skal omfatte to hovedalternativer. Et alternativ er at dagens institutter beholdes, Det andre er en fusjon mellom Bioforsk, Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) og Norsk institutt for skog og landskap. Begge alternativene forutsetter et omfattende administrativt og faglig samarbeid. Det tas sikte på å styrke styrenes kompetanse og departementets eierskapsutøvelse. Likeledes legges det opp til en styrking av det regionale forsknings- og utviklingsarbeidet.

Arbeidet vil bli sett i sammenheng med prosessen om å forsterke innovasjonsaktiviteten på Campus Ås. I oppdragsbrev til Bioforsk og Norsk institutt for skog og landskap for 2011 fikk de i oppdrag å utrede arbeidsformer for å øke resultatene fra arbeid med innovasjon i egne institusjoner og i samspill med øvrige aktører på Campus Ås. Rapport med anbefalte tiltak ble overlevert Landbruks- og matdepartementet i januar 2011.

11.4.3 Internasjonalt forskningssamarbeid

Internasjonalt forskningssamarbeid bidrar til økt kunnskapsproduksjon, nye løsninger og til økt kvalitet i forskningen. Norsk deltakelse i internasjonal forskning på landbruks- og matområdet er nødvendig for å løse felles utfordringer, heve forskningshøyden her i landet, fornye norsk forskning og for å kunne forstå og utnytte forskningsresultater fra andre land. En forutsetning for å få delta i dette samarbeidet er at forskningsmiljøene har internasjonal spisskompetanse. Norge må derfor opprettholde en høy nasjonal aktivitet innenfor landbruks- og matforskningen på utvalgte områder. Forskningen skal prioritere å delta i kunnskapsutviklingen på områder av stor betydning for Norge, viktige områder for næringslivets innovasjonsarbeid og der vi har spesielle utfordringer som best kan løses gjennom internasjonalt samarbeid. Det er også viktig å påvirke slik at internasjonal forskning har relevans for norske problemstilinger.

Samarbeidet i Norden er viktig for å løse felles nordiske forskningsutfordringer og som felles plattform for nordiske initiativ internasjonalt. En forutsetning for at dette samarbeidet skal utvikles, er en tettere kobling mellom forskningsfinansiørene i de enkelte nordiske landene og arbeidet i regi av Nordisk Ministerråd.

Norge deltar i EUs 7. rammeprogram for forskning, teknologisk utvikling og demonstrasjonsaktiviteter (2007–2013). Landbruks- og matforskningen er på noen områder aktive deltagere, mens den på andre har et betydelig utviklingspotensial. Dette samarbeidet gir forskningsmiljøer og bedrifter store muligheter for kompetanseutvikling, oppdrag og etablering av verdifulle nettverk. Bioproduksjon utgjør sentrale deler av flere av de store samfunnsutfordringene som EU-forskningssamarbeidet adresserer, bl.a. knyttet til klima, fornybar energi, helse og matsikkerhet.

I randsonen av rammeprogrammet etableres mer fleksible samarbeidsformer som løpende fanger opp disse utfordringene, som for eksempel ulike ERA-NET (samarbeid mellom nasjonale programmer) og reelle felles programmer (Joint Programming Initiatives – JPI). I JPI ligger forpliktende samarbeid mellom land med mål om å løse felles kunnskapsutfordringer. Flere av de initiativene som har kommet lengst i utvikling, omfatter sentrale utfordringer for norsk landbruk. Dette gir mulighet for å heve kvaliteten og omfanget av norsk forskning på ulike fagområder langt ut over det Norge klarer alene. Arbeidet i «Global Research Alliance on Agricultural Greenhouse Gases» vil også bli fulgt opp. Siktemålet er at alliansen bidrar med praktiske resultater for norsk landbruk og at det etableres viktige nettverk for norske forskningsmiljøer.

Forskningsrådet skal sikre at de nasjonale forskningsprogrammene videreutvikler sitt strategiske, tematiske og finansielle samspill med EU-forskningen. Dette er nødvendig for å prioritere faglig riktig nasjonalt og for å få mest mulig ut av de totale norske midlene. Det legges også betydelig vekt på utviklingen av bilateralt forskningssamarbeid med særlig Nord-Amerika, Kina og India.

Norge skal bidra til å øke matproduksjon i andre land. Det er derfor ønskelig at norske landbruksforskningsmiljøer engasjerer seg i forsknings- og utviklingsaktivitet som kan bidra til dette. Bioforsk sitt samarbeid med forskningsmiljøer i India og Kina er gode eksempler i denne sammenheng.

11.4.4 Fonds- og avtalemidler

11.4.4.1 Fondet for forskningsavgift på landbruksprodukter

Fondet for forskningsavgift på landbruksprodukter (FFL) er opprettet i henhold til lov om forskningsavgift på landbruksprodukter av 26. juni 1970 nr. 74. Formålet med FFL er å sikre økonomisk grunnlag for forskning knyttet til landbruksprodukter som nyttes til ervervsmessig fremstilling av nærings- og nytelsesmidler. Avgiftsplikten omfatter i dag alle nasjonale og de fleste importerte landbruksprodukter til næringsmiddelformål med unntak for fôr til husdyr der avgiftsplikten kun omfatter fôrkorn. Ot.prp. nr.6 (2000–2001) Om endringer i lov av 26. juni 1970 nr. 74 om forskningsavgift på visse landbruksprodukter legger til grunn at avgiftsmidlene skal bidra til å sikre virksomheten til Nofima AS. Øvrige midler nyttes til prosjekter i hele verdikjeden. Representanter fra hele verdikjeden er representert i styret for FFL.

Fondet er en viktig aktør innenfor sektorens kunnskapssystem og en sentral bidragsyter til en konkurransedyktig og bærekraftig sektor. Kunnskap produsert med støtte fra fondet skal bidra til at de overordnede landbrukspolitiske målene nås. Fondet og Norges forskningsråd skal videreføre et nært samarbeid med utgangspunkt i en omforent rolle- og ansvarsdeling. Best resultater oppnås når fondsmidler og budsjettmidler supplerer hverandre. Fondet skal i hovedsak finansiere forskning der prosjektresultatene er åpne. Kvalitet og relevans er premissgivere for disponering av midler. Innenfor statsstøtteregelverket i EØS-avtalen skal midlene fortsatt regnes som brukerfinansiering av kollektiv art. Dette gjelder også for forskningsmidler over næringsavtaler. Fondsstyret bør vektlegge profilering av Fondets innsats og tilbud.

Figur 11.6 

Figur 11.6

Kilde: Kjell J Merok/Nofima

11.4.4.2 Forskningsmidler over Jordbruksavtalen

FoU- midler avsettes årlig over Jordbruksavtalen. Siktemålet er å bidra til å dekke opp avtalepartenes behov for FoU, med hovedvekt på anvendt kunnskap. Avtalepartene er Staten v/ Landbruks- og matdepartementet, Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag. I tillegg til å yte støtte til forskning kan det også tildeles midler til utredningsprosjekter innenfor midlenes prioriterte områder. De forskningsfaglige prioriteringene for avtalemidlene, som årlig foretas innenfor Jordbruksforhandlingene, skal sees i sammenheng med sektorens langsiktige kunnskapsutfordringer. Midlene forvaltes av et styre bestående av én representant fra hver av avtalepartene. Som for Fondet skal en omforent rolle- og ansvarsdeling med Forskningsrådet tilstrebes.

11.4.4.3 Forskningsmidler over reindriftsavtalen

Avtalepartene Staten v/ Landbruks- og matdepartementet og næringsorganisasjonen Norske Reindriftsamers Landsforbund avsetter årlig midler til forskning og veiledning over reindriftsavtalen. Midlene skal dekke opp kunnskapsbehovet for å nå målet om en økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig reindrift. Midlene brukes til produksjon av næringsrettet kunnskap, målrettet formidling og til veiledning av næringen. Forskningsmidlene forvaltes av styret i Reindriftens utviklingsfond. Norges forskningsråd bidrar til kvalitetsvurdering av innkomne søknader.

11.4.4.4 Skogtiltaksfondet

Skogtiltaksfondet er skogeiernes felles forskningsfond etablert i samarbeid med Landbruks- og matdepartementet. Hovedoppgaven er å støtte forsknings- og utviklingsprosjekter som kan bidra til å utvikle norsk skogbruk. Fondet kan også bidra med støtte til fellestiltak i skog- og trenæringen. Skogtiltaksfondet finansieres ved at alle skogeiere trekkes en krone per omsatt kubikkmeter tømmer. I tillegg benyttes avkastning fra fondets oppbygde kapital. Fondet skal primært støtte FoU-prosjekter som tar sikte på å øke lønnsomheten i norsk skogbruk, bedre forvaltningen av skog, øke næringsmessig utnyttelse av andre utmarksressurser enn tømmer og fremskaffe kunnskap som kan bedre skogbrukets rammebetingelser. Styret består av fem personer fra skogsektoren som oppnevnes av Landbruks- og matdepartementet.

11.4.4.5 Utviklingsfondet for skogbruket

Utviklingsfondet for skogbruket ble opprettet ved kongelig resolusjon av 25. februar 1977. Fondets inntekter består av statsbevilgninger og renter av fondets kapital. Fondets midler skal i hovedsak nyttes til å fremme forskning, utvikling, informasjon og opplæring innenfor skogbruket. Fondet kan også gi stipend til utlandsstudier som bidrar til utvikling av norsk skogbruk.

11.4.5 Infrastruktur og forskerrekruttering

Landbruks- og matsektoren har et kontinuerlig behov for riktig og tilstrekkelig forskerkompetanse. Samtidig øker den internasjonale konkurransen om høyt kvalifisert forskningspersonale. For å sikre tilførsel av kompetente forskere er det nødvendig med gode rammevilkår under utdanningen. Dette inkluderer tilstrekkelig veilederkompetanse, incentiver som stimulerer mobilitet og interessante karriereveier. Videre er det viktig at forskningsinstituttene i landbruks- og matsektoren er oppmerksom på sektorens langsiktige rekrutteringsbehov. Økt rekruttering krever et nært samarbeid med universitets- og høykolesektoren. Kvinner er underrepresenterte blant forskere med professorkompetanse. Det bør derfor tilstrebes å øke kvinneandelen på dette nivået.

God forskningsinfrastruktur er viktig for kvalitet og effektivitet i forskningen, for rekruttering og for at norske forskningsmiljøer skal fremstå som attraktive i internasjonalt forskningssamarbeid. Med forskningsinfrastruktur menes bl.a. laboratorier, vitenskapelig utstyr, IT-systemer, databaser m.m. Prosessen med å samorganisere NVH og UMB, samt flytte Veterinærinstituttet fra Oslo til Ås, vil resultere i omfattende byggeprosesser og investeringer. Arbeidet bør sees i sammenheng med pågående gjennomgang av landbrukets instituttsektor.

Det bør stimuleres til økt forskermobilitet mellom miljøer for å fremme konkurransedyktighet og kvalitet i forskningen.

11.5 Innovasjon

11.5.1 Behov for innovasjon i landbruks- og matsektoren

En sammenlikning av de fire industrisektorene – næringsmiddelproduksjon, produksjon av drikkevarer, produksjon av trelast og trevarer og produksjon av papir og papirvarer – med innovasjonsgraden i norsk næringsliv totalt, viser at hver av disse industrisektorene har en høyere innovasjonsgrad enn næringslivet totalt 4.

En fortsatt høy innovasjonsevne i landbruks- og matsektoren er nødvendig for å opprettholde et aktivt og variert landbruk i hele landet og for å sikre høy og bærekraftig egenproduksjon av trygg mat. Dette er også en forutsetning for konkurranseevne i verdikjeder for mat, skog og innenfor de mange bygdenæringene. Regjeringen vil derfor videreutvikle en målrettet og langsiktig innovasjonspolitikk som omfatter hele bredden i norsk landbruks- og matsektor, fra primærledd til industri. Den skal samtidig dekke spennet fra volumproduksjon av mat og fiber til produksjon av andre varer og tjenester basert på landbrukets samlede ressurser.

Norsk landbruk har gjennomgått store endringer, drevet fram av endrede rammevilkår, teknologisk utvikling og ny kunnskap. Alt tilsier at det også framover vil være muligheter for vekst i sektoren som resultat av nye produkter og tjenester, nye måter å samhandle på, nye måter å organisere næringsvirksomhet på m.m. I den forbindelse defineres her innovasjon som i St.meld. nr. 7 (2008–2009) Et nyskapende og bærekraftig Norge:

«en ny vare, en ny tjeneste, en ny produksjonsprosess, anvendelse eller organisasjonsform som er lansert i markedet eller tatt i bruk i produksjonen for å skape økonomiske verdier».

I tråd med Regjeringens melding om innovasjonspolitikken legges til grunn en bred forståelse av innovasjonssystem som inkluderer alle rammebetingelser, strukturer og institusjoner som har vesentlig betydning for å få fram lønnsomme innovasjoner. Det innebærer at arbeidet med innovasjon inkluderer mange politikkområder; regelverk, offentlige støtteordninger, forsknings- og undervisningsinstitusjoner, markedsforhold m.m.

For å møte behovene til dagens og morgendagens næringsliv er det viktig at Forskningsrådet, Innovasjon Norge og SIVA videreutvikler et strategisk og operativt samarbeid. Med sine ulike roller, oppgaver og kompetanse er disse tre hovedaktørene i Regjeringens næringsrettede virkemiddelapparat komplementære innenfor den samlede verdikjeden fra idé til marked. Det forutsettes at dette samarbeidet skal gi et brukervennlig virkemiddelapparat der virkemidler til innovasjon og tjenestetilbudet utfyller hverandre. Samarbeidet skal gi merverdi ved at brukerne med mindre ressursinnsats får raskere og mer kompetent assistanse fra virkemiddelapparatet. For å lykkes i innovasjonsarbeidet er Forskningsrådet, Innovasjon Norge og SIVA avhengig av et effektivt og fleksibelt samspill med fylkeskommunene, Fylkesmannsembetene, kommunene og andre utviklingsaktører.

11.5.2 Viktige innovasjonspolitiske innsatsområder

Et av sektorens viktigste utgangspunkt for innovasjonsaktivitet er den lange tradisjonen for samarbeid mellom næringsaktører, myndigheter og kunnskapsmiljø. Dette har skapt verdifulle samhandlingsmønstre og relasjoner som gir grunnlag for felles oppfatninger om status, utviklingstrekk og muligheter. God dialog mellom aktørene bidrar også til at virkemidler i størst mulig grad treffer sektorens behov og muligheter. Videreføring av dette partnerskapet sees på som en nødvendig del av arbeidet med å styrke innovasjonsevnen.

Sektoren består av mange næringer, og utgangspunktet for næringsutvikling varierer mye fra sted til sted. Det er derfor behov for en innovasjonspolitikk som tar høyde for kompleksiteten i sektoren og som videreutvikles i tråd med de til enhver tid gjeldende utfordringer og muligheter. Videre er det behov for å støtte opp under et bredt spekter av tiltak. Dette er i første rekke utvikling av gode rammevilkår gjennom lovverk og lovanvendelse, yte risikovillig kapital, tilrettelegge for utdanning, forskning og rekruttering og støtte formidling av kunnskap. Selv om de næringsdrivende naturlig står i sentrum for innovasjonspolitikken, vil også innovasjon i forvaltningen og virkemiddelapparatet være viktig. Med dette som utgangspunkt legges til grunn en innovasjonspolitisk plattform der særlig tre innsatsområder prioriteres:

  • entreprenørskap og markedstenking i hele verdikjeden

  • samarbeid og synergier mellom landbruket og andre sektorer

  • samarbeid i nettverk og utvikling av velfungerende innovasjonssystem

11.5.2.1 Entreprenørskap og markedstenking i hele verdikjeden

Innovasjonspolitikken på landbruks- og matområdet skal bidra til å videreutvikle en kultur for entreprenørskap som verdsetter og støtter opp under personer og virksomheter som forsøker å skape noe nytt. Dette er spesielt viktig siden behovet for omstilling og nyskaping i sektoren er stort. Entreprenørene og deres pågangsmot ideer og vilje til å ta risiko, skal møtes av en førstelinjetjeneste i kommunene som loser dem videre i virkemiddelsystem, forvaltning og kunnskaps-/rådgivningsmiljømiljøer. De skal få bistand til å bli en del av nettverk slik at entreprenørene kan lære av hverandre og samarbeide der det er naturlig. Departementet vil samtidig bidra til velfungerende verdikjeder slik at nye produkter og tjenester når et betalingsvillig marked. Dette skal gjøres gjennom gode juridiske rammevilkår for næringsutvikling kombinert med økonomisk støtte til risikoavlastning og rådgivning av høy kvalitet til aktørene gjennom hele verdikjeden. I dette arbeidet er det nødvendig å involvere landbruksnæringen gjennom det regionale partnerskapet i sektoren. Dette vil bidra til å videreutvikle virkemiddelsystemet og sikre forankring og legitimitet for den offentlige innsatsen som ledd i å skape konkurransedyktige virksomheter i hele landet. Regjeringens Handlingsplan for entreprenørskap i utdanningen 2009–2014 skal bidra til at dagens barn og unge blir nyskapende medarbeidere, både i privat og offentlig sektor. I tillegg skal unge potensielle bedriftsetablerere få kunnskap om innovasjon og nyskaping slik at de står godt rustet ved oppstart av egne virksomheter.

11.5.2.2 Samarbeid og synergier med landbruket og andre sektorer

De siste ti-årene har næringer relatert til IT-tjenester, finanstjenester, design, helse- og omsorgssektoren, kraftproduksjon og opplevelsesnæringer opplevd betydelig økonomisk vekst. En del av disse sektorene har ofte sterk regional forankring og bidrar i stor grad til å opprettholde bosetting i ulike deler av landet. Det er naturlig å lete etter samarbeidsflater og synergier mellom landbruks- og matsektoren og vekstnæringer innenfor andre sektorer.

Videre er det formålstjenlig at arbeidet med å utvikle landbruks- og matområdet integreres tettere i regionalt planarbeid. Her har det skjedd en positiv utvikling de senere årene, bl.a. gjennom forvaltningsreformen, som skal videreføres og forsterkes. Dette vil gjøre landbruket mer synlig og gi sektoren økt politisk oppmerksomhet. Det legges til grunn at det regionale partnerskapet på landbruks- og matområdet videreføres, og at dette skal bidra til å videreutvikle strategier for sektoren.

Det vil også være formålstjenlig å videreutvikle samarbeidet med kommunene gjennom videreføring av arbeidet med kommunen som førstelinje for næringsutvikling. Samtidig må det arbeides med i større grad å koble Innovasjon Norges kompetansebase på innovasjonsområdet til landbruks- og matsektoren. Dette kan blant annet bidra til økt deltakelse fra landbruket i sektornøytrale ordninger.

Figur 11.7 

Figur 11.7

Kilde: Bama

Selskapet for industrivekst (SIVA) har som formål å bidra til innovasjon og næringsutvikling gjennom eiendomsvirksomhet og utvikling av sterke regionale innovasjons- og verdiskapingsmiljøer i alle deler av landet. SIVA har et særlig ansvar for å bidra til å fremme vekstkraften i distriktene. Landbruks- og matdepartementet ønsker å legge til rette for at selskapets industrielle kompetanse og arbeidsmetodikken skal komme landbruks- og matnæringen til gode. Bl.a. gjelder dette SIVA og Innovasjon Norges program om inkubatorer for mat- og naturbaserte virksomheter. Landbruks- og matdepartementet vil fortsatt yte støtte til dette programmet.

11.5.2.3 Samarbeid i nettverk og utvikling av velfungerende innovasjonssystem

Nettverk er en viktig økonomisk drivkraft ved at de stimulerer nyskaping, både gjennom etablering av nye virksomheter og utvikling og effektivisering i eksisterende. Velfungerende nettverk utgjør dynamiske og innovative miljøer, der det etableres nye bedrifter og der de etablerte bedriftene stimuleres til fornyelse. Moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi gjør det enklere å etablere og drifte denne type samarbeid enn tidligere. Men kunnskapsutvikling og -formidling skjer ikke kun i virksomhetene og mellom virksomhetene og deres underleverandører og kunder. Den skjer også innenfor innovasjonssystem der både offentlige og private aktører er deltakere og bidragsytere.

Mens nettverk handler om samarbeid mellom virksomheter, består innovasjonssystem av formelle og uformelle samarbeidsstrukturer. Deltakere er virksomheter, virkemiddelapparat, kommuner, fylkeskommuner, kunnskaps- og rådgivningsmiljø m.fl. Stedvis fungerer samarbeidet mellom disse aktørene godt. Andre steder er det nødvendig å gjennomføre tiltak og yte offentlig støtte til oppgradering av innovasjonssystemene. I den forbindelse vises det bl.a. til pågående satsing på å koble nyetablerte virksomheter i SIVAs inkubatorer for mat- og naturbaserte næringer til ulike forskningsmiljø. På denne måten bistår forskere entreprenører med å løse konkrete utfordringer i virksomhetenes oppstartsfase. Siktemålet er å øke sjansen for at virksomhetene overlever og opplever økonomisk vekst.

Boks 11.7 Åpen innovasjon

Bedrifter som vil beholde og forsterke sin konkurranseevne må sette innovasjon høyt på agendaen. Åpen innovasjoner en måte å arbeide på som kan bidra til å forsterke innovasjonstakten, samtidig som kostnadene kan reduseres. Dette kan bedriftene klare ved i sterkere grad å utnytte ideer, teknologier og kunnskap som allerede finnes hos andre bedrifter, FoU-miljøer eller andre kunnskapsmiljøer. Å kombinere eget utviklingsarbeid med kunnskap utenfra er selvsagt ikke noe nytt. Men åpen innovasjon er et konsept der bedriften mer strategisk og systematisk utnytter eksterne ressurser i sitt innovasjonsarbeid. Dette kan gjøres ved bl.a. å:

  • inngå et avtalebasert samarbeid med andre bedrifter eller Fou-miljøer om produkt- eller teknologiutvikling

  • kjøpe lisenser eller patentrettigheter til bruk i egne utviklingsprosesser

  • aktivt delta i nettverk eller klynger hvor ideer utveksles og samarbeid etableres

  • aktivt delta på konferanser og i fora hvor ny kunnskap formidles

En bedrift som vil forsterke og effektivisere sitt innovasjonsarbeid på denne måten må selv være villig til å dele sine ideer og sin kunnskap med andre.

11.5.2.4 Innretning av virkemiddelordninger regionalt og sentralt

Lokal vekstkraft på landbruks- og matområdet skal styrkes gjennom å opprette Regionale bygdeutviklingsprogram, jf. kapittel 1.4.3. Som en del av dette programmet, vil Regjeringen styrke regionenes forutsetninger for utviklings- og innovasjonsarbeid gjennom å opprette regionale næringsprogram (RNP). Innenfor RNP skal det være handlingsrom for å prioritere midler ut fra lokalt og regionalt potensial for verdiskaping. De vil bestå av dagens fylkesvise BU-midler og styrkes gjennom omdisponering av midler fra nasjonale program til regionalt nivå. For å videreutvikle bygdenæringene er det nødvendig å gi økt prioritet til dette området. Det vil bli gitt nasjonale føringer om fordeling av midler mellom jordbruk og bygdenæringer.

RNP skal ha ansvar for å vurdere søknader om støtte til utviklings- og innovasjonstiltak, både i enkeltvirksomheter og nettverk bestående av flere virksomheter. De skal også bidra til økt samarbeid på tvers gjennom å støtte tiltak som er ment å oppgradere regionale innovasjonssystem.

For å realisere potensialet for næringsutvikling i ulike landsdeler, må det på noen områder etableres samarbeid på tvers av fylker. Dette er bl.a. innenfor kompetanseutvikling og -spredning, rådgivning, utvikling av salgs- og markedsløsninger og markedsføring. Programmer og satsinger sentralt skal ha ansvar for å løse denne type oppgaver av nasjonal karakter.

Ved å overføre midler og ansvar for bedriftsstøtte til RNP, etableres det en klarere ansvarsdeling mellom sentralt og regionalt nivå i virkemiddelapparatet. Dette skal gjøre det enklere for næringsaktørene i landbruks- og matsektoren å orientere seg i mulighetene for støtte til bl.a. utviklings- og innovasjonstiltak.

Det vurderes som formålstjenlig å redusere antall virkemiddelordninger som er innrettet mot utviklings- og innovasjonstiltak i landbruks- og matsektoren. Dette vil gi større fleksibilitet og dynamikk i bruken av virkemidler ved at de kan styres til de gode prosjektene, uavhengig av type landbruksvirksomhet. Et slikt system vil også fremme konkurranse og at de beste utviklings- og innovasjonsprosjektene til enhver tid når fram.

På noen områder er det formålstjenlig å etablere tidsavgrensede satsinger med øremerking av midler til politisk prioriterte innsatsområder, som for eksempel Inn på tunet løftet. Men etter gjennomføring av denne type satsinger er det naturlig at hovedansvaret for videre utviklings- og innovasjonsarbeid overføres til regionale aktører, men i nært samspill med aktører sentralt.

11.5.3 Forskningsbasert innovasjon og kommersialisering

Kommersialisering av forskning blir ofte forstått synonymt med patenter og etablering av nye bedrifter. Næringsmessig utnyttelse av forskningsresultater foregår kontinuerlig og skjer også på andre måter enn gjennom patentering og nyetablering. I all virksomhet med kunnskapsoverføring, nettverksprogrammer, besøksprogrammer, oppdragsprosjekter, Skattefunn-prosjekter, forskningsprosjekter der bedrifter er prosjekteier eller deltakere og forskere er kunnskapsleverandører, er målet at forskningsresultater skal bli overført til kommersiell nytte i bedriftene. For ytterligere å øke nytten av forskningsresultater er det viktig at Forskningsrådet og Innovasjon Norge legger til rette for at bedrifter kan «høste av» forskernes kunnskap. I tillegg skal det satses på å høyne mottagerkompetansen i bedriftene gjennom tilrettelegging for etter- og videreutdanning.

Boks 11.8 Tradisjonell datostempling kan erstattes av holdbarhetsindikator

Selskapet Keep-it technologies AS (tidligere TimeTemp AS), med utspring fra Universitetet for miljø og biovitenskap, har utviklet en holdbarhetsindikator for å gi et riktigere bilde av holdbarheten til temperaturfølsomme produkter som matvarer, farmasiprodukter og kjemikalier. Indikatoren gir informasjon om produktets holdbarhet avhengig av den temperaturen det enkelte produkt faktisk utsettes for gjennom kjølekjeden. Teknologien har blitt utviklet med støtte fra Norges forskningsråd, Innovasjon Norge og SkatteFUNN. Utviklingsarbeidet skjer i samarbeid med store norske industrielle partnere. Ambisjonen er masseproduksjon av indikatorer til aktører globalt innenfor emballasje-, næringsmiddel-, farmasi- og kjemisk industri.

11.6 Kunnskapsformidling

Sektorens kunnskapssystem er omfattende og komplekst og består av mange offentlige og private aktører på ulike nivå. Det er derfor nødvendig at utdannings- og forskningsmiljø, rådgivningsmiljø, næringsaktører, forvaltning, kommuner, fylkeskommuner, virkemiddelapparat m.fl. prioriterer arbeidet med å videreutvikle et velorganisert og effektivt kunnskapsformidlingssystem der rolle- og ansvarsdelingen mellom aktørene er klarest mulig.

Norsk Landbruksrådgiving er et viktig bindeledd mellom forskning og primærlandbruket som i stor grad bidrar til at kunnskap formidles direkte til den enkelte næringsutøver. Medlemsorganisasjonen har spesialkompetanse på mange områder; plantekultur, økologisk landbruk, miljø, tekniske miljøtiltak, bygningsteknikk og driftsøkonomi. Den er i ferd med å bygge opp kompetanse på landbruksbasert næringsutvikling og maskinteknikk og har kommet langt i arbeidet med å samle ulik kompetanse i større enheter. Mange enheter dekker nå hele fylker. Her kan næringsutøverne få råd på spesialfelt og helhetlige råd for driften. Det er viktig at næringsutøverne har et rådgivningsapparat som bidrar til optimal utnyttelse av ressursene, som hindrer feil- og overinvesteringer og som bidrar til optimal utnyttelse av ny teknologi. Norsk Landbruksrådgiving vil fortsatt motta økonomisk støtte over Jordbruksavtalen. Gjennom dette er det etablert en god rolledeling mellom det offentlige og private om veiledning innenfor jordbruket.

I skogbruket er rådgivningstjenestene spredt på flere aktører, men i hovedsak er det skogeierandelslagene som står for den løpende rådgivningen til næringsutøverne. Det er to store skogeiersammenslutninger i Norge, henholdsvis Norges Skogeierforbund og NORSKOG. Rådgivning overfor skogeiere tilknyttet Norges Skogeierforbund er organisert i åtte tilsluttede skogeierandelslag, mens NORSKOG har en sentralisert rådgivningstjeneste.

I tillegg finnes det en del bedrifter, både med og uten skogeiertilknytning, som driver med rådgivning. Dette er alt fra enkelpersonforetak til mellomstore konsulentforetak, særlig rettet mot virkesomsetning, verdsetting, næringsutvikling i utmark og innen skog- og miljøregistreringer.

Det norske Skogselskap, Fylkesskogselskapene og Skogbrukets Kursinstitutt tar også på seg veiledningsoppgaver for enkeltskogeiere, men er i hovedsak rettet mot kurs og informasjonstiltak mot skog- og utmarksforvaltning og samfunn. Det finnes også et veiledningsapparat rettet mot spesielle næringer gjennom bl.a. Norsk Pyntegrønt Forsøksring, Norsk Ved, Norsk Bioenergiforening, Energigården – Senter for bioenergi, Småkraftforeninga og Stiftelsen Norsk Hjortesenter.

Departementet vil se nærmere på rollefordelingen mellom offentlig og privat veilednings- og rådgivningstjeneste i skogbruket.

1FAFO 2007
2Landbrukets Utredningskontor 2009: ”Framtidig behov for landbruksakademikere”
3Landbrukets Utredningskontor, 2009.
4NIFU-STEP, 2010: Innovasjon i matvare- og skogsektoren i Norge.